3 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i konvensjonen

Fortalen viser til at tvungen forsvinning er en ytterst alvorlig forbrytelse som må forhindres, og at straffrihet for denne forbrytelsen må bekjempes.

Artikkel 1 fastsetter en ufravikelig rett til ikke å bli utsatt for tvungen forsvinning, heller ikke under ekstraordinære omstendigheter som krig eller trussel om krig, indre politisk ustabilitet eller andre offentlige krisesituasjoner.

Artikkel 2 definerer tvungen forsvinning. Med tvungen forsvinning menes i konvensjonens forstand all form for frihetsberøvelse begått på vegne av eller med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra staten, og hvor frihetsberøvelsen nektes vedgått eller det forties hva som er skjedd med den frihetsberøvede, slik at vedkommende unndras fra lovens beskyttelse.

Artikkel 3 pålegger statspartene å treffe tiltak for å etterforske og straffeforfølge handlinger definert i artikkel 2, men som er begått av personer eller grupper av personer som handler uten tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra staten.

Artikkel 4 pålegger statspartene å treffe nødvendige tiltak for å sikre at tvungen forsvinning, slik dette er definert i konvensjonens artikkel 2, er et straffbart forhold i henhold til statens straffelovgivning.

Artikkel 5 viser til at utstrakt eller systematisk praksis med tvungen forsvinning er en forbrytelse mot menneskeheten slik dette er definert i gjeldende folkerett, og skal få de følgene som er fastsatt i folkeretten.

Artikkel 6 nr. 1 bokstav a fastsetter at enhver som begår eller beordrer, som oppfordrer eller tilskynder andre til å begå, som forsøker å begå, medvirker til eller deltar i en tvungen forsvinning, skal holdes strafferettslig ansvarlig for handlingen. I henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b skal en statspart også treffe tiltak for å holde en overordnet strafferettslig ansvarlig under nærmere fastsatte vilkår. Artikkelen fastsetter videre at ingen ordre eller instruks fra en offentlig myndighet, det være seg sivil, militær eller annen, kan påberopes for å rettferdiggjøre en tvungen forsvinning.

Artikkel 7 bestemmer at statspartene skal fastsette en passende strafferamme for tvungen forsvinning som tar hensyn til forbrytelsens grovhet. Etter bestemmelsen kan statspartene i denne forbindelse fastsette formildende og skjerpende omstendigheter, og det angis relevante momenter i en slik vurdering. Blant mulige straffeskjerpende omstendigheter nevnes om den tvungne forsvinningen har ført til død, eller om personen som har vært utsatt for en tvungen forsvinning, er en gravid kvinne, en mindreårig, en person med nedsatt funksjonsevne eller av andre grunner en særlig sårbar person.

Artikkel 8 pålegger statsparter som har foreldelsesregler for tvungen forsvinning, å treffe nødvendige tiltak for å sikre at foreldelsesfristen er lang og står i forhold til at dette er et ytterst alvorlig straffbart forhold. Foreldelsesfristen skal først begynne å løpe når den tvungne forsvinningen opphører. I henhold til artikkel 8 nr. 2 skal hver statspart garantere den rett et offer for tvungen forsvinning har til et effektivt rettsmiddel frem til foreldelsesfristen utløper.

Artikkel 9 pålegger statspartene å treffe nødvendige tiltak for å skaffe seg myndighet til å utøve strafferettslig jurisdiksjon over forbrytelsen tvungen forsvinning når den tvungne forsvinningen skjer på statens territorium, eller når handlingen er begått av en borger av staten. En statspart skal også etablere jurisdiksjon over forbrytelsen tvungen forsvinning når den forsvunne personen er borger av staten, og staten anser dette hensiktsmessig. Videre skal en statspart etablere jurisdiksjon over forbrytelsen tvungen forsvinning i andre tilfeller enn de som er nevnt ovenfor, når handlingen er foretatt i utlandet og gjerningspersonen befinner seg på statspartens territorium, med mindre vedkommende kan utleveres eller overleveres til en annen stat eller internasjonal straffedomstol.

Artikkel 10 pålegger statspartene å iverksette tiltak for å sikre etterforskning og straffeforfølgning av personer mistenkt for tvungen forsvinning som befinner seg på territoriet.

Artikkel 11 slår fast at den stat som har jurisdiksjon over territoriet der en person som antas å ha begått en tvungen forsvinning, blir funnet, har en plikt til å innlede straffeforfølgning mot vedkommende, med mindre staten utleverer eller overleverer vedkommende til en annen stat i samsvar med sine internasjonale forpliktelser, eller overleverer vedkommende til en internasjonal domstol.

Artikkel 12 pålegger statspartene å undersøke forholdene dersom enkeltpersoner varsler om en tvungen forsvinning. Vitner, pårørende og deres representanter skal beskyttes mot trusler, press og represalier.

Artikkel 13 gir regler om utlevering i saker om tvungen forsvinning og fastsetter at en tvungen forsvinning i denne forbindelse ikke skal anses som et politisk lovbrudd. En begjæring om utlevering basert på et slikt straffbart forhold kan derfor ikke avslås utelukkende på dette grunnlaget.

Artikkel 14 gir regler om statspartenes plikt til å yte hverandre gjensidig bistand i straffesaker som gjelder tvungen forsvinning.

Artikkel 15 pålegger statspartene å samarbeide om bistand til ofre for tvungen forsvinning og med blant annet å ettersøke, lokalisere og løslate forsvunne personer.

Artikkel 16 pålegger statspartene å ikke overføre en person til en annen stat dersom det er skjellig grunn til å anta at vedkommende vil stå i fare for å bli utsatt for tvungen forsvinning (non-refoulement).

Artikkel 17 forbyr hemmelig frihetsberøvelse og stiller krav til lovlig frihetsberøvelse. Nasjonal lovgivning skal fastsette vilkårene for frihetsberøvelser, angi kompetent myndighet, garantere bruk av offentlig anerkjent sted for frihetsberøvelse underlagt offentlig tilsyn, gi den frihetsberøvede rett til kommunikasjon og besøk, garantere kompetente og lovlig godkjente myndigheter adgang til steder for frihetsberøvelse og gi rett til å bringe frihetsberøvelsers lovlighet inn for en domstol. Artikkel 17 pålegger også statene å opprette ett eller flere registre og/eller journaler over frihetsberøvede personer som skal omfatte nærmere bestemte opplysninger.

Artikkel 18 fastsetter at statspartene skal sikre at slektninger og andre personer med berettiget interesse får rett til innsyn i nærmere bestemte opplysninger vedrørende frihetsberøvelser.

Artikkel 19 gir regler om beskyttelse av personopplysninger i forbindelse med ettersøking av en forsvunnet person.

Artikkel 20 gir statspartene rett til, dersom en person er under lovens beskyttelse og frihetsberøvelsen er underlagt domstolskontroll, å begrense innsynsretten etter artikkel 18 på nærmere vilkår. Personer med berettiget interesse skal kunne få prøvet spørsmålet om rett til innsyn for domstolene.

Artikkel 21 stiller krav til etterprøvbarhet ved løslatelse av personer som har vært frihetsberøvet, samt til beskyttelse av løslattes fysiske integritet.

Artikkel 22 pålegger statspartene å treffe tiltak for å forebygge samt å sanksjonere brudd på følgende: retten til en rettslig prøving av lovligheten av en frihetsberøvelse, jf. artikkel 17 nr. 2 (f), retten til en rettslig prøving av retten til innsyn i en frihetsberøvelse, jf. artikkel 20 nr. 2, plikten til å registrere en frihetsberøvelse og plikten til å gi opplysninger om en frihetsberøvelse, jf. artikkel 17 nr. 3 og artikkel 18.

Artikkel 23 omhandler opplæring av relevant personell for å hindre tvungne forsvinninger.

Artikkel 24 definerer hvem som regnes som offer i konvensjonens forstand, og gir ofre rett til sannferdig informasjon og til erstatning. Artikkel 24 fastsetter også en plikt for statene til å ettersøke, lokalisere og løslate forsvunne personer.

Artikkel 25 pålegger statspartene å treffe tiltak for å beskytte barn mot og i forbindelse med tvungen forsvinning. Statspartene pålegges å straffe urettmessig forflytning av barn når barnet eller foreldre eller verge er utsatt for en tvungen forsvinning, samt å straffe forfalskning, hemmeligholdelse eller tilintetgjøring av dokumenter som viser barnets egentlige identitet. Det skal være rettslig adgang til å foreta en fornyet vurdering av vedtak om adopsjon eller annen plassering av barn som har opphav i en tvungen forsvinning.

Artikkel 26 bestemmer at statspartene skal etablere en komité for tvungne forsvinninger. Denne skal bestå av ti uavhengige eksperter som velges av statspartene for fire år etter en rettferdig geografisk fordeling.

Artikkel 27 fastsetter at det skal finne sted en statspartskonferanse for å vurdere hvordan komiteen for tvungne forsvinninger fungerer. (En slik statspartskonferanse ble avholdt 19. desember 2016. Konferansen besluttet at komiteen for tvungne forsvinninger skal fortsette å overvåke konvensjonen i samsvar med artiklene 28 til 36.)

Artikkel 28 gir komiteen for tvungne forsvinninger mandat til å samarbeide med andre relevante internasjonale organer.

Artikkel 29 pålegger den enkelte statspart å rapportere til komiteen for tvungne forsvinninger om tiltak truffet for å gjennomføre konvensjonen senest to år etter at konvensjonen trådte i kraft for staten. Komiteen kan be statspartene om ytterligere opplysninger om gjennomføringen av konvensjonen.

Artikkel 30 gir komiteen for tvungne forsvinninger kompetanse til å motta og behandle anmodninger fra slektninger eller andre med berettiget interesse om at det haster å søke etter og lokalisere en forvunnet person (omtalt av komiteen som «urgent action procedure» eller «hasteprosedyre»). Komiteen skal anmode den berørte statspart om å fremlegge opplysninger om situasjonen til personen det søkes etter. På grunnlag av de fremlagte opplysninger, kan komiteen oversende statsparten anbefalinger, herunder anmodning om å treffe alle nødvendige tiltak, for å lokalisere og beskytte vedkommende i samsvar med konvensjonen og å underrette komiteen om de tiltak som er truffet. Komiteen skal underrette den som fremmet anmodningen for komiteen, om sine anbefalinger og om de opplysninger komiteen har mottatt fra staten, etter hvert som de foreligger.

Artikkel 31 gir statspartene anledning til, ved ratifikasjon eller på ethvert senere tidspunkt, å erklære at de anerkjenner den kompetanse som er tillagt komiteen for tvungne forsvinninger til å ta imot og behandle henvendelser fra individer under statens jurisdiksjon som hevder å være offer for brudd på konvensjonen fra statspartens side («individual communications» eller «individklager»). Komiteen skal ikke behandle individklager mot en statspart som ikke har avgitt en slik erklæring. Komiteen har i denne forbindelse myndighet til å treffe beslutninger om midlertidige tiltak som er nødvendige for å unngå at ofre for påståtte konvensjonsbrudd utsettes for uopprettelig skade.

Artikkel 32 gir på samme måte statspartene anledning til å erklære, ved ratifikasjon eller på ethvert senere tidspunkt, at de anerkjenner den kompetanse komiteen for tvungne forvinninger er gitt til å behandle henvendelser fra en statspart om at en annen statspart ikke oppfyller sine forpliktelser etter konvensjonen («interstate communications» eller «statsklager»). Komiteen skal ikke behandle en statsklage mot en stat som ikke har avgitt en erklæring om at den anerkjenner komiteens kompetanse etter artikkel 32.

Artikkel 33 gir komiteen for tvungne forsvinninger mulighet til å besøke en statspart på grunnlag av pålitelige opplysninger om alvorlige brudd på konvensjonen. Etter besøket skal komiteen meddele den berørte statspart sine merknader og anbefalinger.

Artikkel 34 gir komiteen for tvungne forsvinninger kompetanse til å rapportere til FNs generalsekretær om utstrakt eller systematisk praksis med tvungne forsvinninger på territoriet til en statspart dersom komiteen mottar opplysninger som gir velbegrunnede indikasjoner på dette.

Artikkel 35 avgrenser komiteens kompetanse til å gjelde tvungne forsvinninger som tok til etter konvensjonens ikrafttredelse.

Artikkel 36 pålegger komiteen for tvungen forsvinninger å avgi årlig rapport om sin virksomhet til FNs generalforsamling.

Artikkel 37 fastslår at konvensjonen ikke skal berøre andre bestemmelser som gir større grad av beskyttelses mot tvungne forsvinninger.

Artikkel 38 til 40 inneholder sluttbestemmelser som gir regler om undertegning og ratifikasjon av konvensjonen og om tiltredelse til konvensjonen, om konvensjonens ikrafttreden og om underretning om forannevnte. Det følger av artikkel 39 at konvensjonen trer i kraft for en stat den trettiende dagen etter at vedkommende stat har deponert sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 41 fastsetter at konvensjonen kommer til anvendelse for alle deler av en forbundsstat.

Artikkel 42 regulerer tvisteløsning gjennom forhandlinger, voldgift og stevning til Den internasjonale domstol. En statspart kan erklære at den ikke anser seg bundet til slik tvisteløsning.

Artikkel 43 fastsetter at konvensjonen ikke skal berøre bestemmelser i den internasjonale humanitærretten eller den adgang Den internasjonale røde kors komité har til å besøke steder for frihetsberøvelse.

Artikkel 44 fastsetter prosedyrene for konvensjonsendringer.

Artikkel 45 angir konvensjonens autentiske språk og fastsetter at FNs generalsekretær er depositar for konvensjonen.