2 Bakgrunn

2.1 Generelt om konvensjonen

Med «tvungen forsvinning» menes i konvensjonens forstand all form for frihetsberøvelse begått på vegne av eller med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra staten, og der frihetsberøvelsen nektes vedgått, eller der det forties hva som er skjedd med den forsvunne personen eller hvor vedkommende befinner seg, slik at vedkommende unndras fra lovens beskyttelse. Norges eksisterende menneskerettsforpliktelser beskytter allerede mot tvungen forsvinning, men konvensjonen bidrar til å styrke det menneskerettslige vernet mot slik hemmelig og ulovlig frihetsberøvelse.

Konvensjonen fastsetter en ufravikelig rett til ikke å bli utsatt for tvungen forsvinning. Den pålegger statspartene å kriminalisere tvungen forsvinning med strafferammer og foreldelsesregler som reflekterer forbrytelsens grovhet, samt å straffeforfølge og yte hverandre gjensidig strafferettslig bistand i saker om tvungen forsvinning.

Konvensjonen fastsetter et forbud mot hemmelige frihetsberøvelser og stiller vilkår for lovlig frihetsberøvelse. Videre stiller den krav til notoritet rundt frihetsberøvelser, herunder krav om at frihetsberøvelser registreres på nærmere bestemt måte samt gir slektninger og andre personer med berettiget interesse en rett til innsyn i frihetsberøvelser. Konvensjonen gir også enhver som har lidd skade som en direkte følge av en tvungen forsvinning, rett til å vite sannheten og til erstatning. Konvensjonen inneholder særlige bestemmelser om beskyttelse av barn mot, og i forbindelse med, tvungen forsvinning. Den pålegger bl.a. statspartene å ha rettslige prosedyrer som gir adgang til en fornyet vurdering av vedtak om adopsjon eller annen plassering av barn som har opphav i en tvungen forsvinning.

Konvensjonen etablerer en komité for tvungne forsvinninger som skal overvåke statspartenes etterlevelse av konvensjonen.

2.2 Konvensjonens tilblivelse og forhandlingene

FNs generalforsamling omtalte første gang temaet forsvunne personer i resolusjon 33/173 av 20. desember 1978. Forsamlingen uttrykte dyp bekymring for rapporter fra flere deler av verden om tvungne eller ufrivillige forsvinninger og ba FNs menneskerettskommisjon om å vurdere temaet og gi passende anbefalinger. Menneskerettskommisjonen etablerte ved resolusjon 20 (XXXVI) av 29. februar 1980 en arbeidsgruppe for tvungne eller ufrivillige forsvinninger (Working Group on Enforced or Involuntary Disappearances), bestående av fem medlemmer, som fortsatt eksisterer i dag. Arbeidsgruppen har bl.a. som mandat å bistå familiemedlemmer i å oppklare skjebnen til eller å lokalisere forsvunne personer. Den 18. desember 1992 vedtok FNs generalforsamling i resolusjon 47/133 en FN-erklæring om beskyttelse av alle personer mot tvungen forsvinning. Arbeidsgruppen for tvungne eller ufrivillige forsvinninger overvåker statenes etterlevelse av denne erklæringen.

De amerikanske statene ledet an i arbeidet med et rettslig bindende instrument mot tvungen forsvinning. Allerede i 1994 vedtok Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) en interamerikansk konvensjon mot tvungen forsvinning. FNs menneskerettskommisjon etablerte ved resolusjon 2001/46 av 23. april 2001 en åpen arbeidsgruppe med mandat til å utarbeide utkast til et internasjonalt rettslig bindende normativt instrument for beskyttelse mot tvungen forsvinning. Arbeidsgruppen ble bedt om blant annet å ta i betraktning et utkast til konvensjon fremlagt av FNs underkommisjon for fremme og beskyttelse av menneskerettighetene i resolusjon 1998/25 av 25. august 1998. Forhandlingsgruppen avholdt fem møter i perioden 6. januar 2003 til 23. september 2005 og kom til enighet om et utkast til konvensjon. Konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning ble vedtatt av FN menneskerettsråd 29. juni 2006 og deretter av FNs generalforsamling 20. desember 2006. Konvensjonen ble åpnet for undertegning i Paris 6. februar 2007.

Norge deltok i gruppen som fremforhandlet konvensjonen, og var blant 103 medforslagsstillere til FNs generalforsamlings resolusjon om vedtak av konvensjonen.

2.3 Andre stater

Så langt har 98 stater undertegnet konvensjonen og 59 stater sluttet seg til den ved ratifikasjon eller tiltredelse. Av europeiske stater er bl.a. Belgia, Frankrike, Nederland, Sveits, Tyskland og Østerrike statsparter til konvensjonen. Alle de nordiske landene har undertegnet konvensjonen, men har så langt ikke ratifisert den.