8 Konvensjonens forhold til den internasjonale humanitærretten – forslag til erklæring og forbehold til artikkel 17 nr. 2

I likhet med andre menneskerettskonvensjoner som Norge allerede er bundet av, må det legges til grunn at konvensjonen om tvungen forsvinning vil kunne komme til anvendelse også ved frihetsberøvelser i væpnet konflikt. Dette synes klart forutsatt i konvensjonen, jf. bl.a. konvensjonens artikkel 1 nr. 2 og artikkel 43. Det anses også avgjørende for å oppfylle konvensjonens formål.

Dette innebærer samtidig at det vil kunne oppstå spørsmål om forholdet mellom konvensjonens bestemmelser og de regler som følger av den internasjonale humanitærretten. For eksempel inneholder humanitærretten en utførlig regulering av håndteringen av krigsfanger, som er utarbeidet særlig for situasjoner med væpnet konflikt.

Konvensjonen fastsetter i artikkel 43 at den ikke skal berøre bestemmelsene i internasjonal humanitærrett. Artikkel 17 nr. 2, som bl.a. oppstiller vilkår for og prosessgarantier knyttet til frihetsberøvelser, tar også forbehold for statspartenes øvrige internasjonale forpliktelser.

Departementet legger til grunn at spørsmålet om hvorvidt de enkelte konvensjonsbestemmelsene kommer til anvendelse i situasjoner med væpnet konflikt og i hvilken utstrekning, vil måtte bero på en konkret fortolkning av den enkelte konvensjonsbestemmelsen, der alminnelige tolkningsprinsipper som gjelder hvor flere folkerettsregimer kommer til anvendelse, som harmoniseringsprinsippet og prinsippet lex specialis, vil gjøre seg gjeldende.

Konvensjonen om tvungen forsvinning anses ikke materielt sett å reise særlige problemstillinger når det gjelder spørsmålet om behov for å treffe tiltak for å gjennomføre konvensjonen i norsk rett. Statspartenes forpliktelser etter konvensjonen gjenfinnes for øvrig i stor grad i andre konvensjoner som Norge allerede er bundet av, og som på tilsvarende måte vil kunne komme til anvendelse i væpnet konflikt.

Et særskilt spørsmål er forholdet mellom konvensjonens krav til innholdet i nasjonal lovgivning og den internasjonale humanitærretten. I henhold til konvensjonens artikkel 17 nr. 2 skal hver statspart i sin lovgivning fastsette vilkårene og prosessgarantiene for frihetsberøvelser. Den internasjonale humanitærretten har ikke et tilsvarende krav til hvordan dens regler skal nedfelles i nasjonalt regelverk. Norge og de fleste andre likesinnede stater, herunder stater som er part til konvensjonen, har ikke en slik nasjonal lovhjemmel for frihetsberøvelser i væpnet konflikt. I Norge er reglene som gjelder ved denne type frihetsberøvelser nedfelt i Forsvarets «Manual i krigens folkerett» og i de spesifikke reglene som er fastsatt for den enkelte operasjonen, herunder i engasjementsreglene. På grunn av den usikkerhet som foreligger med hensyn til om konvensjonens krav til nasjonal lovhjemmel også vil gjelde i væpnet konflikt, anses det hensiktsmessig at Norge ved ratifikasjon avgir en erklæring hvor Norge gir uttrykk for sin generelle forståelse av forholdet mellom konvensjonens bestemmelser og den internasjonale humanitærretten samt tar et forbehold mot kravet i artikkel 17 nr. 2 om at vilkårene og prosessgarantiene for frihetsberøvelse må fastsettes i den enkelte statsparts lovgivning når det gjelder frihetsberøvelser i væpnet konflikt.

Det foreslås at en slik erklæring og forbehold gis følgende formulering:

«Norge erklærer sin forståelse at hvorvidt de ulike konvensjonsbestemmelsene kommer til anvendelse i situasjoner med væpnet konflikt, og i hvilken utstrekning, vil måtte bero på en fortolkning av den aktuelle bestemmelsen i lys av den internasjonale humanitærretten, hvor det må sees hen til de alminnelige tolkningsprinsipper som gjelder hvor flere folkerettsregimer er relevante, som harmoniseringsprinsippet og prinsippet lex specialis.

I den grad konvensjonens artikkel 17 nr. 2 kan tolkes slik at den krever at hver statspart skal fastsette vilkårene for og garantiene ved frihetsberøvelse «i sin lovgivning» også i situasjoner med væpnet konflikt, tar Norge forbehold mot denne bestemmelsen. Frihetsberøvelser i væpnet konflikt er i dag ikke regulert i formell norsk lov. I Norge er reglene for frihetsberøvelser i væpnet konflikt nedfelt i Forsvarets «Manual i krigens folkerett» og i reglene som er fastsatt for den enkelte operasjonen, herunder engasjementsreglene.»

Samtidig vises det til Stortingets anmodningsvedtak nr. 576 av 18. april 2017. I vedtaket ba Stortinget regjeringen «utrede en egen lovhjemmel for å sikre at fanger som holdes av norske styrker i forbindelse med væpnet konflikt får ivaretatt sine rettigheter, samt hvordan rettighetene til personer som holdes fanget av norske soldater kan ivaretas i våre internasjonale operasjoner». Det er på denne bakgrunn igangsatt et arbeid, ledet av Forsvarsdepartementet, for å vurdere om det med grunnlag i eksisterende menneskerettsforpliktelser er hensiktsmessig å lovfeste reglene om frihetsberøvelse i væpnet konflikt. Dersom dette arbeidet skulle munne ut i at Norge innfører en slik lovhjemmel, vil det foreslåtte forbeholdet til konvensjonen kunne trekkes.