5 Gjennomføring i norsk rett

For å gjennomføre kriminaliseringsforpliktelsen i konvensjonens artikkel 4, jf. artikkel 2, i norsk rett, anses det hensiktsmessig å vedta et eget straffebud om tvungen forsvinning i straffeloven. Det foreslås også en mindre endring i straffeprosessloven som vil legge avgjørelsen av tiltale til riksadvokaten. Dette er behandlet nærmere under kapittel 6 nedenfor.

For øvrig anses det ikke påkrevd med lovendringer i forbindelse med ratifikasjon.

Artikkel 3 pålegger statspartene å treffe passende tiltak for å etterforske og straffeforfølge ulovlige frihetsberøvelser som ikke oppfyller vilkårene for en tvungen forsvinning i artikkel 2 fordi frihetsberøvelsen ikke er skjedd med statens støtte eller tillatelse. Frihetsberøvelser som omfattes av konvensjonens artikkel 3, vil kunne etterforskes og straffeforfølges på tilfredsstillende måte etter eksisterende norsk straffelovgivning.

Det legges videre til grunn at norsk lovgivning oppfyller de krav som stilles i konvensjonen artikkel 17 nr. 1 og 2 for lovlig frihetsberøvelse. Hemmelige frihetsberøvelser skal ikke forekomme i Norge. Frihetsberøvelser foretas med grunnlag i lov og på de vilkår loven oppstiller og av den myndighet som er kompetent iht. loven. Videre skjer frihetsberøvelser bare på offentlig anerkjente steder og er underlagt offentlig tilsyn. Frihetsberøvede har i utgangspunktet adgang til å kommunisere med sin familie, rådgiver eller annen person som den frihetsberøvde velger. Kompetente og autoriserte myndigheter eller institusjoner har adgang til steder for frihetsberøvelser. Dette omfatter bl.a. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse, som ble opprettet våren 2014 som følge av norsk ratifikasjon av tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon. Frihetsberøvede, eller ved mistanke om en tvungen forsvinning, personer med rettslig interesse, vil også ha adgang til domstolene for å få prøvd frihetsberøvelsens lovlighet.

Det legges også til grunn at norsk lovgivning og praksis med hensyn til registering og journalføring av frihetsberøvelser oppfyller konvensjonens krav i artikkel 17 nr. 3 for alle typer frihetsberøvelser som forekommer i Norge. (For en oversikt over hvilke typer frihetsberøvelser som forekommer i Norge, se punkt 7.2.1.) Det legges til grunn at de opplysninger som i Norge registreres i forbindelse med frihetsberøvelser, sammenholdt med pasientjournalen, dødsårsaksregister og grav- og kremasjonsregistre, vil dekke de opplysninger som skal registreres i henhold til konvensjonens artikkel 17 nr. 3.

Artikkel 18 oppstiller en rett for slektninger og andre med berettiget interesse til innsyn i frihetsberøvelser, herunder også helseopplysninger. Artikkel 20 nr. 1 gir på nærmere vilkår adgang til å gjøre unntak fra denne innsynsretten. Om norske taushetspliktsregler er forenlige med konvensjonens artikkel 18, sammenholdt med artikkel 20 nr. 1, er drøftet under kapittel 7 nedenfor. Det legges der til grunn at norske regler om taushetsplikt er forenlige med konvensjonen, samtidig som det foreslås at det avgis en norsk tolkningserklæring til artikkel 20 nr. 1, jf. artikkel 18.

Det legges til grunn at konvensjonens artikkel 24 nr. 4 og nr. 5, som gir ofre for tvungne forsvinninger rett til erstatning, ikke krever lovendringer. Ofre for tvungne forsvinninger kan fremme erstatningskrav mot staten etter alminnelige erstatningsrettslige regler.

Konvensjonens artikkel 25, som særlig gjelder beskyttelse av barn mot, og i forbindelse med, tvungen forsvinning, anses heller ikke å kreve lovendringer. I henhold til konvensjonens artikkel 25 nr. 1 skal statspartene treffe nødvendige tiltak for å forhindre og straffe i sin straffelovgivning urettmessig forflytning av barn som er utsatt for en tvungen forsvinning, eller urettmessig forflytning av barn som har en forelder eller verge som er utsatt for en tvungen forsvinning. Videre skal det treffes tiltak for å forhindre og straffe forfalskning, hemmeligholdelse og tilintetgjøring av dokumenter som bekrefter barnets egentlige identitet. Norsk straffelovgivning anses å oppfylle konvensjonens krav på dette punktet, jf. bl.a. straffeloven § 261 om omsorgsunndragelse og straffeloven §§ 361 og 362 om dokumentfalsk og § 363 om dokumentødeleggelse mv.

Konvensjonens artikkel 25 nr. 4 pålegger statspartene å ha rettslige prosedyrer for å revurdere prosedyrer for adopsjon eller annen plassering av barn, og for eventuelt å oppheve vedtak om adopsjon eller plassering av barn med opphav i en tvungen forsvinning. Konvensjonens artikkel 25 nr. 4 kan ikke forstås slik at adopsjonsvedtak med opphav i en tvungen forsvinning i ethvert tilfelle må oppheves, bare at det må være adgang til en fornyet vurdering av adopsjonsvedtaket, hvor det skal tas hensyn til barnets beste. Det følger av adopsjonsloven § 48 at en utenlandsk avgjørelse om opphevelse eller omgjøring av en adopsjon, i tilfeller hvor en av adoptivforeldrene eller adoptivbarnet har sitt vanlige bosted i Norge på opphevelses- eller omgjøringstiden, anerkjennes i Norge dersom adopsjonsmyndigheten samtykker, og det ikke følger noe annet av overenskomst med en annen stat. Det legges til grunn at denne bestemmelsen gir adgang til en fornyet prøving av et vedtak om adopsjon truffet i utlandet i de tilfeller der det foreligger en utenlandsk avgjørelse om opphevelse av vedtaket. Bestemmelsen vil derfor kunne gjelde ved et tilfelle der det utenlandske vedtaket om adopsjon har opphav i en tvungen forsvinning, og det foreligger en utenlandsk avgjørelse om opphevelse av vedtaket. Ved avgjørelsen vil prinsippet om hensynet til barnets beste etter adopsjonsloven § 4 legges til grunn.

Der et vedtak om adopsjon er truffet her i landet, legges det til grunn at en slik sak vil kunne prøves etter forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage. Det gjelder en frist på 10 år fra vedtaksdato for å omgjøre adopsjonsvedtak, jf. adopsjonsloven § 40. Det vil imidlertid fortsatt kunne reises sak for domstolene om gyldigheten av adopsjonsvedtaket. Det antas at dette sikrer at det foreligger rettslige prosedyrer for å få en fornyet vurdering av adopsjonsvedtaket slik konvensjonen krever.

For øvrig vises det til at Norge samarbeider med andre stater om internasjonale adopsjoner på grunnlag av de forpliktelser som er nedfelt i barnekonvensjonen og Haag-konvensjonen om adopsjon fra 1993. Alle vedtak om adopsjon skal skje med respekt for barnets grunnleggende rettigheter og på en måte som hindrer at det kan forekomme bortføring av eller handel med barn.