12 Vurdering og tilrådning

Tvungen forsvinning er et omfattende problem på verdensbasis. Det er derimot ikke et utbredt problem i velfungerende rettsstater med utpreget demokratisk kontroll. Det har imidlertid også vært eksempler på at hemmelige og ulovlige frihetsberøvelser har vært brukt av demokratiske stater i kampen mot terrorisme. (Se f.eks. Den europeiske menneskerettsdomstolens dommer i sakene El-Masri mot «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia» av 13. desember 2012, Al Nashiri og Husayn (Abu Zubaydah) mot Polen av 24. juli 2014 og Nasr og Ghali mot Italia av 23. februar 2016.)

Tvungen forsvinning er allerede i strid med Norges eksisterende menneskerettsforpliktelser. Konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning bidrar imidlertid til å styrke det internasjonale menneskerettsvernet mot ulovlige og hemmelige frihetsberøvelser og til å bekjempe straffrihet for tvungne forsvinninger. Gjennom tilslutning til konvensjonen vil Norge slutte opp om konvensjonens målsetting om bekjempelse av tvungen forsvinning globalt, samtidig som vi bl.a. kan bidra til å gjennomføre konvensjonens bestemmelser dersom det skulle fremkomme opplysninger om at personer med opphold i Norge kan ha bidratt til tvungne forsvinninger i utlandet.

Norge rapporterte til FNs menneskerettighetsråd i september 2009 og januar 2014 at arbeidet med sikte på å ratifisere konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning er en nasjonal menneskerettsprioritering.

Justis- og beredskapsdepartementet tilrår ratifikasjon av FNs internasjonale konvensjon av 20. desember 2006 om beskyttelse mot tvungen forsvinning, med forbehold og erklæringer, og tilrår at det vedtas straffebud om tvungen forsvinning i straffeloven samt at det gjøres endringer i straffeprosessloven som legger tiltalespørsmålet for forbrytelsen tvungen forsvinning til riksadvokaten. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.