6 Forslag om straffebud om tvungen forsvinning i straffeloven

6.1 Konvensjonens artikkel 4, jf. artikkel 2, 6, 7, 8 og 9

Som nærmere beskrevet under kapittel 3 ovenfor, pålegger konvensjonens artikkel 4 statspartene å treffe nødvendige tiltak for å sikre at tvungen forsvinning, slik dette er definert i konvensjonens artikkel 2, er et straffbart forhold i henhold til statens straffelovgivning. Det vises også til beskrivelsen i kapittel 3 ovenfor av konvensjonens artikkel 6 om strafferettslig medvirkningsansvar og straffeansvar for overordnede, konvensjonens artikkel 7 om passende strafferammer, artikkel 8 om passende foreldelsesfrister og artikkel 9 om plikt til å etablere jurisdiksjon over forbrytelsen tvungen forsvinning.

6.2 Gjeldende rett

6.2.1 Straffebud

Straffeloven har ikke et eget straffebud om tvungen forsvinning. En tvungen forsvinning som inngår i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning, er imidlertid straffbar som en forbrytelse mot menneskeheten etter straffeloven § 102 første ledd bokstav i.

Tvungen forsvinning kan straffes som (grov) frihetsberøvelse, jf. straffeloven §§ 254 og 255. Forbund om grov frihetsberøvelse etter straffeloven § 256 er også aktuelt. Tvungen forsvinning kan videre straffes som misbruk av offentlig myndighet, jf. straffeloven § 173 bokstav c, som rammer den som ved utøving av offentlig myndighet bryter sin tjenesteplikt med alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøvelse som følge. Straffelovens bestemmelser om tvang, trusler, tortur, vold og hensettelse i hjelpeløs tilstand kan etter omstendighetene også være aktuelle.

6.2.2 Strafferammer

Frihetsberøvelse har en strafferamme på bot eller fengsel inntil 3 år. Grov frihetsberøvelse straffes med fengsel inntil 10 år. Forbund om grov frihetsberøvelse har en strafferamme på fengsel inntil 6 år (straffeloven §§ 254 til 256). Misbruk av offentlig myndighet straffes med fengsel inntil 6 år (straffeloven § 173). Hvis flere straffebestemmelser kan anvendes i konkurrens, kan fengselsstraffen forhøyes inntil det dobbelte, men ikke i noe tilfelle med mer enn 6 år og aldri ut over 21 år, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Straffen for forbrytelse mot menneskeheten er fengsel inntil 30 år (straffeloven § 102 annet ledd).

6.2.3 Medvirkning og forsøk

Etter straffeloven § 15 rammer et straffebud også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt. Denne bestemmelsen vil også ramme overordnedes medvirkning, herunder etter omstendighetene også overordnedes passivitet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 412.

Etter straffeloven § 16 straffes for forsøk den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i ett år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen.

6.2.4 Foreldelse

Foreldelse av straffeansvar er regulert i straffelovens kapittel 15. Straffeloven § 86 fastsetter foreldelsesfristen. Fristen for foreldelse av straffansvar regnes fra den dag det straffbare forholdet opphørte, jf. straffeloven § 87. Straffansvaret foreldes ikke for nærmere bestemte alvorlige lovbrudd, jf. straffeloven § 91. Dette gjelder blant annet for tvungen forsvinning som ledd i en forbrytelse mot menneskeheten.

6.2.5 Jurisdiksjon

Etter straffeloven § 5 første ledd nr. 1 gjelder norsk straffelovgivning for handlinger foretatt i utlandet av en norsk borger eller av en person med bosted i Norge når handlingene også er straffbare etter loven i landet der de er foretatt, eller det er tale om nærmere oppregnede forbrytelser, herunder folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Etter straffeloven § 5 tredje ledd gjelder tilsvarende for handlinger foretatt av utlendinger som oppholder seg i Norge, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i mer enn ett år.

Etter straffeloven § 5 femte ledd gjelder straffeloven også hvor den som har foretatt handlingen verken er norsk statsborger, bosatt i Norge eller oppholder seg i Norge, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i seks år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller som er bosatt i Norge.

I henhold til straffeloven § 6 gjelder i tillegg norsk straffelovgivning for handlinger som Norge etter overenskomster med fremmede stater eller etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge.

6.3 Internasjonal praksis

6.3.1 Generelt

Det følger av statspartenes rapporter til komiteen for tvungne forsvinninger, jf. konvensjonens artikkel 29, at statspartene har lagt til grunn ulike syn på om konvensjonen gjør det påkrevd med et eget straffebud. Nederland, Frankrike, Østerrike og Litauen er blant statene som har sett behov for å vedta et eget straffebud, og Belgia har rapportert om planer om å vedta et slikt straffebud.

Tyskland la i forbindelse med sin tilslutning til konvensjonen til grunn at de relevante forholdene rammes av gjeldende straffebud med passende strafferammer, og at det derfor ikke var nødvendig å vedta et eget straffebud. Senere har Tyskland vurdert spørsmålet på nytt, men et eget straffebud er så langt ikke vedtatt. Heller ikke Spania eller Portugal vedtok egne straffebud i forbindelse med tilslutning til konvensjonen.

Komiteen for tvungne forsvinninger har lagt til grunn at konvensjonen i utgangspunktet krever et eget straffebud som i tilstrekkelig grad dekker alle elementene ved en tvungen forsvinning slik forbrytelsen er definert i konvensjonen. Komiteen uttalte følgende i april 2014 i sine konkluderende merknader til Tysklands rapport av 25. mars 2013:

«Komiteen merker seg at statsparten, noe dens delegasjon også bekrefter, anser at ‘de gjeldende normene er tilstrekkelige til å straffeforfølge og sanksjonere tilfeller av tvungen forsvinning’. Komiteen merker seg imidlertid at statsparten har vist seg åpen for å undersøke om det kan være nødvendig å endre straffeloven på dette punktet. Etter å ha gjennomgått de straffbare forholdene som er omtalt av statsparten, anser komiteen at de, etter komiteens syn, ikke er tilstrekkelige til å omfatte på tilfredsstillende vis alle elementene og modalitetene forbundet med forbrytelsen tvungen forsvinning, som definert i konvensjonens artikkel 2, og dermed oppfylle den forpliktelsen som følger av artikkel 4. Som hovedregel anser komiteen at en henvisning til en rekke eksisterende straffbare forhold ikke er tilstrekkelig til å oppfylle denne forpliktelsen, ettersom det straffbare forholdet tvungen forsvinning ikke utgjør en serie forskjellige forbrytelser, men snarere er et komplekst og enkeltstående straffbart forhold, som begås av representanter for staten eller av personer eller grupper av personer som handler med statens tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke gjennom flere forhold, og som krenker ulike rettigheter. I denne sammenhengen anser komiteen at dersom tvungen forsvinning kriminaliseres og defineres som et eget straffbart forhold, vil det bli mulig for statsparten å oppfylle forpliktelsen i henhold til artikkel 4, som er nært forbundet med andre traktatforpliktelser som gjelder lovgivning, for eksempel forpliktelsene som omhandles i artikkel 6, 7 og 8» (departementets oversettelse).

Nedenfor redegjøres det for den strafferettslige reguleringen av tvungen forsvinning i Nederland, Frankrike og Østerrike.

6.3.2 Nederland

I forbindelse med tilslutning til konvensjonen innførte Nederland et straffebud om tvungen forsvinning i lov om internasjonale forbrytelser, jf. loven § 8 a. Denne bestemmelsen kommer i tillegg til tvungen forsvinning som ledd i forbrytelse mot menneskeheten, som er regulert i samme lov § 4 første ledd bokstav i.

Nederland har i sin rapport av 11. juni 2013 til komiteen for tvungne forsvinninger uttalt at straffebudet ble inntatt i loven om internasjonale forbrytelser blant annet fordi tvungen forsvinning allerede var omfattet av denne loven som en forbrytelse mot menneskeheten. Nederland fant det hensiktsmessig å bygge så langt som mulig på den eksisterende lovbestemmelsen om tvungen forsvinning. Videre mente Nederland at forbrytelsen tvungen forsvinning av natur og alvorlighetsgrad er sammenlignbar med de andre forbrytelsene i den nederlandske loven om internasjonale forbrytelser, som omfatter folkemord, forbrytelse mot menneskeheten, krigsforbrytelser og tortur. Nederland la også vekt på at loven om internasjonale forbrytelser allerede inneholdt en bestemmelse om straffeansvar for overordnede.

Nederland har en strafferamme på inntil 15 års fengsel for tvungen forsvinning. Dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt, kan overtredelsen straffes med fengsel på livstid eller med fengsel inntil 30 år. Dette gjelder dersom den tvungne forsvinningen:

• «a. medfører død eller alvorlig kroppsskade på person eller involverer voldtekt,

• b. involverer vold begått i forbund mot en person eller vold mot en syk eller såret person,

• c. har som fornærmet en gravid kvinne, en mindreårig, en person med nedsatt funksjonsevne eller en annen særlig sårbar person,

• d. involverer en gruppe personer» (oversatt av departementet til norsk basert på en engelsk oversettelse).

Straffansvaret foreldes ikke, jf. lov om internasjonale forbrytelser § 13.

Loven om internasjonale forbrytelser inneholder også en bestemmelse om overordnedes ansvar i § 9. Etter denne bestemmelsen kan en overordnet straffes på samme måte som en underordnet for tvungen forsvinning dersom den overordnede:

• «a) forsettlig tillater at en underordnet begår et slikt straffbart forhold,

• b) forsettlig unnlater å treffe tiltak, som er nødvendige og kan forventes av vedkommende, dersom en av hans underordnede har begått eller har til hensikt å begå et slikt straffbart forhold» (oversatt av departementet til norsk basert på en engelsk oversettelse).

Etter lovens § 9 annet og tredje ledd kan også en overordnet som uaktsomt bidrar til en tvungen forsvinning, straffes med inntil to tredjedeler av strafferammen for tvungen forsvinning, men slik at fengselsstraffen ikke skal overstige 15 år:

• «2. Enhver som uaktsomt unnlater å treffe tiltak som er nødvendige og kan forventes av vedkommende, kan straffes med inntil to tredjedeler av høyeste straff fastsatt for [tvungen forsvinning] dersom det er rimelig grunn til å mistenke at en underordnet har begått eller har til hensikt å begå et slikt straffbart forhold.

• 3. Dersom de straffbare forholdene nevnt i nr. 2 kan straffes med fengsel på livstid, skal fengselsstraffen ikke overstige 15 år» (oversatt av departementet til norsk basert på en engelsk oversettelse).

Samtidig som Nederland vedtok ny § 8 a, ble definisjonen av tvungen forsvinning i § 4 annet ledd bokstav d om forbrytelse mot menneskeheten endret slik at den samsvarer med konvensjonens definisjon. Denne er noe videre enn definisjonen i vedtektene av 17. juli 1998 for Den internasjonale straffedomstolen (Roma-vedtektene), som tidligere var reflektert i bestemmelsen. Loven om internasjonale forbrytelser § 4 annet ledd bokstav d definerer tvungen forsvinning på følgende måte, med virkning også for § 8 a:

• «d. Med ‘tvungen forsvinning av en person’ menes pågripelse, fengsling, bortføring eller enhver annen form for berøvelse av en persons frihet, begått av eller med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra en stat eller en politisk organisasjon, og hvor frihetsberøvelsen deretter nektes vedgått, eller hvor det deretter nektes å gi opplysninger om hva som har skjedd med personen eller hvor vedkommende befinner seg, med den følge at han eller hun unndras fra lovens beskyttelse» (oversatt av departementet til norsk basert på en engelsk oversettelse).

6.3.3 Frankrike

I forbindelse med tilslutning til konvensjonen inntok Frankrike i sin straffelov et straffebud om tvungen forsvinning i et nytt underkapittel I bis om krenkelse av person i form av tvungen forsvinning (artiklene 221-12 til 221-18), plassert i bok II om forbrytelser og forseelser mot personer, kapittel II krenkelse av mennesket. I samme bok finnes det også et kapittel om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser mv. som omfatter tvungen forsvinning som ledd i forbrytelse mot menneskeheten.

Den franske straffeloven artikkel 221-12 første ledd definerer tvungen forsvinning og lyder slik:

«En tvungen forsvinning er en pågripelse, fengsling, bortføring eller enhver annen form for berøvelse av en persons frihet, under forhold som unndrar vedkommende fra lovens beskyttelse, begått av en eller flere representanter for staten eller av en person eller gruppe som handler med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra statlige myndigheter, når handlingen etterfølges av at personen forsvinner, samtidig som det enten nektes at det har skjedd en frihetsberøvelse, eller at det holdes skjult hva som er skjedd med personen eller hvor vedkommende befinner seg» (oversatt av departementet fra fransk).

Frankrike understreker i sin rapport av 7. februar 2013 til komiteen for tvungne forsvinninger at definisjonen av tvungen forsvinning i den franske straffeloven samsvarer med konvensjonens definisjon, men slik at det er gjort noen stilistiske endringer uten rettslig virkning. Definisjonen får også virkning for den franske straffelovens artikkel 212-1 første ledd nummer 9 om tvungen forsvinning som ledd i forbrytelse mot menneskeheten, som tidligere var i samsvar med Roma-vedtektenes definisjon av tvungen forsvinning.

Tvungen forsvinning straffes i Frankrike med fengsel på livstid, jf. straffeloven artikkel 221-12 annet ledd, i tillegg til visse tilleggsstraffer, herunder blant annet tap av visse sivile rettigheter og mulighet til å inneha visse stillinger og utøve visse aktiviteter, jf. straffeloven artiklene 221-14 til 221-17. Foreldelsesfristen for tvungen forsvinning er 30 år, jf. artikkel 221-18.

Frankrike anså det ikke nødvendig med noen egen bestemmelse for å følge opp konvensjonen artikkel 6 nr. 1 bokstav a om at «enhver som begår eller beordrer, som oppfordrer eller tilskynder andre til å begå, som forsøker å begå, medvirker til eller deltar i» en tvungen forsvinning også skal holdes strafferettslig ansvarlig. Frankrike har vist til at dette enten er den forbryterske handlingen eller dekkes av franske alminnelige strafferettslige regler om medvirkning og forsøk.

Frankrike har imidlertid som oppfølgning av konvensjonens artikkel 6 nr. 1 bokstav b inntatt i straffelovens kapittel om tvungen forsvinning en bestemmelse om overordnedes ansvar, se lovens artikkel 221-13, som lyder:

«Uten at det berører bestemmelsene i artikkel 121-7, anses en overordnet medskyldig i en tvungen forsvinning nevnt i artikkel 221-12 som er begått av underordnede under hans eller hennes myndighet og faktiske kontroll, dersom den overordnede visste eller forsettlig unnlot å ta til følge opplysninger som klart tydet på at underordnede begikk eller hadde til hensikt å begå forbrytelsen tvungen forsvinning, og som ikke traff alle nødvendige og rimelige tiltak som var innenfor vedkommendes myndighet for å forhindre eller stanse gjennomføringen av forbrytelsen, eller ikke meldte fra om den til kompetente myndigheter med sikte på etterforskning og straffeforfølgning, selv om forbrytelsen var knyttet til aktiviteter underlagt vedkommendes ansvar og faktiske kontroll» (oversatt av departementet fra fransk).

En tilsvarende bestemmelse om overordnedes ansvar finnes i den franske straffelovens artikkel 213-4-1 for så vidt gjelder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

6.3.4 Østerrike

Østerrike har inntatt et eget straffebud om tvungen forsvinning i sin straffelov § 312b, som lyder:

«Tvungen forsvinning

§ 312b. Enhver som bortfører en annen person, eller som på annen måte fratar en person vedkommendes personlige frihet på vegne av eller med stilltiende samtykke fra en stat eller en politisk organisasjon, og som hemmeligholder hva som er skjedd med vedkommende eller hvor vedkommende befinner seg, skal straffes med fengsel fra ett til ti år» (oversatt av departementet til norsk basert på en engelsk oversettelse).

Strafferammen er fra ett til ti års fengsel, og foreldelsesfristen er ti år fra den dagen den tvungne forsvinningen opphørte. Straffebudet kommer i tillegg til straffeloven § 321a, som omfatter tvungen forsvinning som ledd i forbrytelse mot menneskeheten.

Det følger av Østerrikes rapport av 31. mai 2016 til komiteen for tvungne forsvinninger at Østerrike ikke har ansett det nødvendig med en egen bestemmelse for å følge opp konvensjonens artikkel 6 nr. 1 bokstav a om at «enhver som begår eller beordrer, som oppfordrer eller tilskynder andre til å begå, som forsøker å begå, medvirker til eller deltar i» en tvungen forsvinning, også skal holdes strafferettslig ansvarlig. Østerrike har vist til at dette dekkes av alminnelige strafferettslige regler om medvirkning og forsøk. Østerrike synes heller ikke å ha sett behov for en egen bestemmelse om overordnedes strafferettslige ansvar for tvungen forsvinning, jf. konvensjonens artikkel 6 nr. 1 bokstav b.

6.4 Behovet for straffebud om tvungen forsvinning

6.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, fant det i høringsnotatet hensiktsmessig å foreslå å innta i straffeloven et eget straffebud om tvungen forsvinning. Følgende vurderinger ble gjort av dette spørsmålet i høringsnotatet:

Elementer av forbrytelsen tvungen forsvinning, slik denne er definert i konvensjonen, er allerede straffbare etter ulike straffebestemmelser. Justis- og politidepartementet redegjorde i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 3.4 side 29–31 for de hensyn som bør tas i betraktning i vurderingen av om det skal gis et eget, spesialisert straffebud ved gjennomføring av en folkerettslig kriminaliseringsforpliktelse, eller om forpliktelsen bør kunne anses gjennomført ved å konstatere at plikten til å ta i bruk straff allerede er oppfylt gjennom ett eller flere generelle straffebud (passiv transformasjon).

Justis- og politidepartementet viste i den nevnte proposisjonen til at fordelen med passiv transformasjon først og fremst er at straffelovgivningen blir mindre fragmentarisk, ikke så omfattende og mer oversiktlig. En mer utstrakt bruk av spesialiserte straffebud kan videre lede til at flere straffebestemmelser overlapper hverandre, noe som reiser spørsmål om de alle kan anvendes samtidig på samme straffbare forhold (konkurrens).

Samtidig pekte Justis- og politidepartementet i proposisjonen på følgende ulemper ved passiv transformasjon:

«Etter hvert som omfanget av de folkerettslige forpliktelsene til å ta i bruk straff har økt de siste tiårene, har imidlertid også ulempene med denne gjennomføringsmåten blitt tydeligere. Passiv transformasjon gjør at gjennomføringen av den internasjonale forpliktelsen blir mindre synlig. Etter hvert som det blir stadig vanligere at det opprettes overvåkningsorganer for å undersøke om den enkelte stat har gjennomført forpliktelsene på en dekkende måte, har det vist seg vanskeligere å få aksept for at en folkerettslig forpliktelse til å strafflegge en bestemt handling er godt nok gjennomført ved å vise til en generell bestemmelse som også rammer en rekke andre handlinger. (…) Det er uheldig, og kan bidra til å undergrave formålet med den internasjonale forpliktelsen, om det festner seg et inntrykk av at Norge ikke har tatt våre forpliktelser tilstrekkelig på alvor. I verste fall kan det lede til at vi mister muligheten til selv å iretteføre svært alvorlige straffbare handlinger i det norske rettsvesenet, og i stedet må overlate strafforfølgingen til internasjonale domstoler, går glipp av muligheten til å bistå internasjonale domstoler ved å overta strafforfølgingen i en sak, eller blir forpliktet til å utlevere den siktede (hvis vedkommende ikke er norsk statsborger) til strafforfølging i andre stater.»

Videre uttalte Justis- og politidepartementet i proposisjonen:

«Et siste argument for i større grad å gjennomføre folkerettslige forpliktelser med mindre syntetiske straffebestemmelser, er at en slik tilnærming kan lette internasjonalt rettslig samarbeid i straffesaker, for eksempel i form av utlevering og annen gjensidig bistand til og fra Norge. I mange sammenhenger stilles det som vilkår for å samarbeide at det dreier seg om forhold som er straffbare i begge stater, eventuelt også at det dreier seg om en nærmere bestemt type straffbar handling med en viss øvre strafferamme. At vi lettere kan vise hvordan vi har gjennomført folkerettslige forpliktelser, gjør det lettere å vurdere om vilkårene for samarbeid er oppfylt. Dette kan bidra til at domstolene og påtalemyndigheten får bedre og raskere bistand fra myndighetene i andre stater, og lette norsk politis og andre rettshåndhevende myndigheters operative samarbeid med deres utenlandske motparter.»

Justis- og politidepartementet konkluderte i proposisjonen med at passiv transformasjon ikke prinsipielt bør forlates som metode, men at gode grunner taler for at det i større grad bør treffes bevisste og begrunnede valg av hvilken metode som er best egnet til å gjennomføre den aktuelle internasjonale forpliktelsen. Justis- og politidepartementet fremhevet særlig fordelene med spesialiserte straffebud når det dreier seg om folkerettslige forpliktelser som det er særlig viktig å kunne dokumentere at er gjennomført på en dekkende og lojal måte i Norge.

For å fange opp de spesielle og særlig straffverdige elementene ved tvungen forsvinning, slik forbrytelsen er definert i konvensjonen, foreslo departementet i høringsnotatet et eget, spesialisert straffebud. Det ble vist til at dette vil tillate en særskilt tilpasset strafferamme og foreldelsesregler. Det ble også vist til at et eget straffebud vil legge bedre til rette for internasjonalt samarbeid om strafforfølgning av tvungen forsvinning.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, har uttrykkelig støttet innføringen av et eget straffebud om tvungen forsvinning. Dette gjelder Advokatforeningen, Barneombudet, Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (NAST),Generaladvokaten, Kripos, Norges Røde Kors, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet og Riksadvokaten. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot å innføre et slikt straffebud.

6.4.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder sitt syn i høringsnotatet om at for å fange opp de spesielle og særlig straffverdige elementene ved tvungen forsvinning, slik forbrytelsen er definert i konvensjonen, bør det vedtas et eget, spesialisert straffebud. Dette vil tillate en særskilt tilpasset strafferamme og foreldelsesregler. Et eget straffebud vil også legge bedre til rette for internasjonalt samarbeid om strafforfølgning av tvungen forsvinning. Se nærmere ovenfor under punkt 6.4.1. Det vises også til at det var bred støtte til forslaget blant de høringsinstansene som uttalte seg.

6.5 Plasseringen av straffebud om tvungen forsvinning

6.5.1 Forslaget i høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet vist til at et straffebud om tvungen forsvinning enten kan plasseres i straffeloven kapittel 16 (folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse) eller i kapittel 19 (vern av offentlig myndighet og tilliten til den). Departementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, fant det mest nærliggende å plassere et straffebud om tvungen forsvinning i kapittel 19. Følgende ble uttalt om dette i høringsnotatet:

«Et straffebud om tvungen forsvinning kan plasseres i straffeloven kapittel 16 (folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse) eller kapittel 19 (vern av offentlig myndighet og tilliten til den).

Kapittel 16 er en aktuell plassering på grunn av forbrytelsens internasjonale og alvorlige karakter. I Nederland er straffebudet om tvungen forsvinning plassert i loven om internasjonale forbrytelser, som også omfatter folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Plasseringen ble blant annet begrunnet med forbrytelsens alvorlige karakter, at tvungen forsvinning som ledd i forbrytelse mot menneskeheten allerede var omfattet av denne loven, og at det allerede var inntatt bestemmelser om overordnedes ansvar der. De samme argumentene kan tale for å plassere vårt straffebud i straffeloven kapittel 16. Blant annet er det i straffeloven § 109 gitt en særbestemmelse om overordnedes ansvar for lovbruddene i kapittel 16. På den andre siden inneholder den nederlandske loven om internasjonale forbrytelser også et straffebud om tortur, og den favner dermed videre enn straffeloven kapittel 16, som er begrenset til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Straffebudet kan alternativt plasseres i kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og tilliten til den. Forbrytelsens karakter av misbruk av offentlig myndighet taler for en slik plassering. Kapittel 19 rommer allerede bestemmelser om blant annet misbruk av offentlig myndighet (§ 173) og tortur (§§ 174 og 175). Straffebudene om tortur ble vedtatt for å gjennomføre i norsk rett FNs torturkonvensjon artikkel 4, som inneholder en kriminaliseringsforpliktelse på samme måte som konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning. Både tortur og tvungen forsvinning er alvorlige internasjonale forbrytelser som rammer handlinger begått på vegne av staten. Det kan dermed være mest nærliggende å plassere straffebudet om tvungen forsvinning i kapittel 19, som ny § 175 a.»

6.5.2 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten har ikke sterke synspunkter på hvor bestemmelsen(e) eventuelt skal plasseres og mener forslaget om å innta eventuelle nye straffebud om tvungen forsvinning i straffeloven kapittel 19 virker fornuftig.

Kripos uttaler at plasseringen av straffebestemmelsen om tvungen forsvinning ikke er avgjørende, men anfører følgende til støtte for en plassering i straffeloven kapittel 16:

«[Det vises] til at forbrytelsene i straffeloven kap. 16 som nevnt er mandatsaker for Kripos etter påtaleinstruksen. Lovforslaget har i denne sammenheng et grensesnitt mot tvungen forsvinning som en forbrytelse mot menneskeheten. Spørsmålet om lovanvendelse vil typisk kunne oppstå i tilknytning til slike saker. Først ved nærmere etterforskning og påtalevurdering vil en kunne klarlegge om en tvungen forsvinning også har skjedd som ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning, og om gjerningspersonen har utvist nødvendig forsett. I tillegg er det i straffeloven kapittel 16 allerede inntatt en bestemmelse om overordnedes straffansvar. Samlet sett kan dette underbygge at både plassering og mandat for å etterforske slike lovbrudd bør korrespondere.»

Politidirektoratet støtter Kripos sine kommentarer om plassering av straffebestemmelsen i kapittel 16.

Generaladvokaten er derimot enig med departementet i at de foreslåtte straffebudene om tvungen forsvinning ikke bør plasseres i kapittel 16 og anfører følgende til støtte for sitt syn:

«I tillegg til departementets begrunnelse i høringsnotatet, mener vi en plassering i kapittel 16 ville innebære at det kommer inn en bestemmelse av en annen karakter enn de bestemmelser kapittel 16 allerede inneholder. Rett nok kan forbrytelser mot menneskeheten og folkemord finne sted i fredstid, men fokus i kapittel 16 er forbrytelser som normalt finner sted i væpnet konflikt, slik tilfellet er for krigsforbrytelser. De foreslåtte bestemmelser om tvungen forsvinning derimot, er i praksis like aktuelle i fred som under væpnet konflikt. Et ytterligere argument for å holde den foreslåtte bestemmelsen utenfor kapittel 16, er at det som følge av konvensjonens ordlyd foreslås et ansvar for overordnet som ikke samsvarer med bestemmelsen om overordnedes ansvar i kapittel 19 (§ 109).»

Forsvarsdepartementet støtter også at straffebud om tvungen forsvinning plasseres i straffeloven kapittel 19, fremfor kapittel 16. Forsvarsdepartementet viser til at forbrytelsen tvungen forsvinning er like aktuell i fredstid som i væpnet konflikt, noe som vil komme tydeligere frem ved en plassering i kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og tilliten til den.

6.5.3 Departementets vurdering

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslås det at straffebudet plasseres i straffeloven kapittel 19 om vern av offentlig myndighet og tilliten til den. Lovbruddets karakter av misbruk av offentlig myndighet tilsier en slik plassering. Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget. Kripos, støttet av Politidirektoratet, mener derimot at en plassering i kapittel 16 kan være hensiktsmessig fordi straffebudet har et grensesnitt mot forbrytelser mot menneskeheten, som Kripos i henhold til påtaleinstruksen har ansvaret for å etterforske og straffeforfølge. Departementet har forståelse for dette synspunktet, men en plassering i kapittel 16 er ikke nødvendig for at etterforskning og straffeforfølging av tvungne forsvinninger kan legges til Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet for organisert og annen alvorlig kriminalitet. Departementet viser til at riksadvokaten i sin høringsuttalelse uttaler at en slik sentralisering kan være aktuell.

6.6 Utformingen av straffebud om tvungen forsvinning

6.6.1 Forslaget til ny § 175 a og § 175 b i høringsnotatet

Departementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, foreslo i høringsnotatet en ny § 175 a om tvungen forsvinning og en ny § 175 b om grov tvungen forsvinning i straffeloven. Følgende vurderinger ble gjort i høringsnotatet med hensyn til utformingen av straffebestemmelsene:

Utformingen av et straffebud om tvungen forsvinning

Ved utformingen av forslag til ny § 175 a om tvungen forsvinning ble det på den ene siden sett hen til utformingen av straffeloven § 102 første ledd bokstav i om tvungen forsvinning som forbrytelse mot menneskeheten og på den annen side søkt å innta i straffebudet en definisjon av tvungen forsvinning som ligger tettest mulig opp til konvensjonens definisjon av tvungen forsvinning. Følgende ble uttalt om dette i høringsnotatet:

«Tvungen forsvinning som forbrytelse mot menneskeheten er kriminalisert i straffeloven § 102 første ledd bokstav i. Bestemmelsen rammer den som «på vegne av, eller med samtykke, støtte eller tillatelse av en stat eller en politisk organisasjon bidrar til at en person forsvinner ufrivillig, med det forsett å unndra vedkommende fra lovens beskyttelse for et lengre tidsrom». Straffansvar etter § 102 forutsetter at den tvungne forsvinningen skjer som ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning. Første ledd bokstav i gjennomfører Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol artikkel 7 nr. 1 bokstav i og nr. 2 bokstav i, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 5.9.6 side 84.

Konvensjonens definisjon av tvungen forsvinning skiller seg på noen punkter fra definisjonen i Roma-vedtektene. For det første omfatter konvensjonens definisjon ikke tvungne forsvinninger begått på vegne av en politisk organisasjon. For det andre er det ikke et krav at den frihetsberøvede unndras fra lovens beskyttelse for et lengre tidsrom.

Hensynene som taler for å gi et straffebud om tvungen forsvinning, taler langt på vei også for å legge straffebudets gjerningsbeskrivelse så tett opp til konvensjonens definisjon som mulig. Det er likevel nødvendig med noen tilpasninger til norsk lovgivningstradisjon på strafferettens område, spesielt med tanke på at gjerningsbeskrivelsen bør være så klar som mulig.

Etter (…) forslag til straffeloven ny § 175 a (…) vil straffebudet ramme den som på vegne av en stat mv. bidrar til en tvungen forsvinning. Utformingen av første ledd er utformet etter mønster av straffeloven § 102 første ledd bokstav i. I forslaget til annet ledd gis en definisjon av tvungen forsvinning som ligger tett opp mot konvensjonens definisjon, og som dermed er mer utførlig enn – og på noen punkter skiller seg fra – gjerningsbeskrivelsen i § 102 første ledd bokstav i.»

Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at forslaget til gjerningsbeskrivelse i forslaget til ny § 175 a vil oppfylle kravene etter konvensjonen artikkel 6 nr. 1 bokstav a, som bestemmer at straffansvaret skal omfatte både den som «begår eller beordrer, som oppfordrer eller tilskynder andre til å begå, som forsøker å begå, medvirker til eller deltar i» en tvungen forsvinning. Det ble vist til at vilkåret «bidrar til» vil rekke vidt, og at det vil ramme (som hovedgjerning) ulike fysiske og psykiske bidrag til lovbruddet, herunder også handlinger som naturlig karakteriseres som medvirkningshandlinger. Det blir dermed liten plass igjen til den generelle medvirkningsregelen i straffeloven § 15. Det ble imidlertid i høringsnotatet også foreslått en særregulering av overordnedes ansvar, se nedenfor.

I høringsnotatet ble som praktisk viktige tilfeller nevnt at gjerningsbeskrivelsen i forslaget til straffeloven ny § 175 a rammer både den som forestår frihetsberøvelsen, og den som senere nekter å vedgå den eller fortier skjebnen til den frihetsberøvede eller hvor vedkommende befinner seg. Det ble vist til at forutsetningen for straffansvar er henholdsvis forsett om den etterfølgende hemmeligholdelsen eller kjennskap til den forutgående frihetsberøvelsen.

Det ble lagt til grunn at straffansvaret for forsøk vil følge av den generelle regelen i straffeloven § 16.

Det ble foreslått en egen bestemmelse om grov tvungen forsvinning i straffeloven ny § 175 b. Forslaget til omstendigheter som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om forbrytelsen er grov, har blant annet bakgrunn i konvensjonen artikkel 7 nr. 2 bokstav b.

Strafferammen for tvungen forsvinning

I lys av forbrytelsens ytterst alvorlige karakter, ble det i høringsnotatet foreslått en strafferamme på fengsel inntil 15 år for tvungen forsvinning og 21 år for grov tvungen forsvinning. Strafferammene er tilsvarende som for tortur og grov tortur.

Særlig om overordnedes straffansvar

Slik gjerningsbeskrivelsen er foreslått utformet i forslaget til straffeloven ny § 175 a, vil overordnede kunne straffes ved at deres handlemåte regnes som bidrag til den tvungne forsvinningen. Det ble likevel i høringsnotatet foreslått at overordnedes straffansvar reguleres særskilt, slik som i kapittel 16 om folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Det ble vist til at også Nederland og Frankrike har valgt en slik løsning. Det ble gjort følgende vurdering av dette spørsmålet i høringsnotatet:

Konvensjonen artikkel 6 nr. 1 bokstav b angir når en overordnet skal være strafferettslig ansvarlig for en tvungen forsvinning. Bestemmelsen er innholdsmessig identisk med bestemmelsen om overordnedes ansvar for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser i vedtektene av 17. juli 1998 for Den internasjonale straffedomstolen (Roma-vedtektene) artikkel 28 bokstav b. Sistnevnte bestemmelse er gjennomført i straffeloven § 109. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 5.12.2 side 96, hvor Justis- og politidepartementet gjenga begrunnelsen i høringsnotat 3. april 2007 for å foreslå en egen bestemmelse i straffeloven kapittel 16 om overordnedes ansvar for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Drøftelsen knyttet seg til straffeloven § 15, men gjelder langt på vei tilsvarende når en som i forslaget i den foreliggende saken velger å kriminalisere bidrag til en tvungen forsvinning. Justis- og politidepartementet uttalte i den nevnte proposisjonen:

«Straffeloven 2005 § 15 fastsetter at et straffebud også rammer den som medvirker til at straffebudet brytes, når ikke annet er bestemt. Hvorvidt det er behov for å ta inn i straffeloven kapittel 16 en bestemmelse basert på Roma-vedtektene artikkel 28, henger sammen med sannsynligheten for at artikkel 28 dekker forhold som ikke er omfattet av straffeloven 2005 § 15 (…)

Det fremgår av motivene til straffeloven at det er meningen å videreføre i gjeldende rett de nærmere vilkårene for når medvirkning kan straffes, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 30.1 på side 410. Det synes å herske en viss uklarhet om hvorvidt straffansvar for en overordnet på grunn av passivitet bare kan komme på tale der den underordnede oppfatter passiviteten som et samtykke.

På side 412 i nevnte proposisjon legges dette til grunn. Det heter blant annet:

«Om passivitet skal bedømmes som straffbar medvirkning, beror på en tolking av det enkelte straffebud og de nærmere omstendighetene i saken. Hvis en person har en spesiell plikt til å hindre at en straffbar handling blir begått, skal det mindre til for at passivitet bedømmes som straffbar medvirkning. Ren passivitet vil heller ikke her normalt være tilstrekkelig som grunnlag for et medvirkningsansvar. Blir passiviteten derimot oppfattet som et samtykke til at hovedgjerningen blir begått, vil kravene til straffbar medvirkning være oppfylt. Et eksempel fremgår av Rt. 1947 side 69. En overordnet politimann ble dømt for medvirkning til legemsbeskadigelse, fordi han under et avhør ikke grep inn overfor den underordnede som mishandlet den avhørte. Den domfelte hadde «tillatt meget som det var hans ubetingede plikt å forhindre, og som han kunne ha forebygget om han hadde villet» (Rt. side 73). Det hører også med at retten fant det bevist at den overordnede i sitt arbeid dro nytte av voldshandlingene ved at de fremmet «de etterforskninger forhørene gjaldt».

Husabø mener straffansvar for den overordnede forutsetter at det foreligger en slik situasjon at den underordnede forventer at den overordnede sier fra dersom han eller hun har noe å innvende. Skulle den underordnede være uvitende om den overordnedes kunnskap om den straffbare handlingen, vil et krav om at passivitet oppfattes som et stilltiende samtykke, imidlertid ikke kunne være oppfylt. Husabøs oppfatning er at det ikke vil være rimelig å legge avgjørende vekt på hva den underordnede vet. Lederens ansvar bør være knyttet til det lederen vet, ikke til hva andre tror lederen vet (Husabø: Straffansvarets periferi, side 192). Som det fremgår over, delte Straffelovkommisjonen dette synet. Likevel kan det være usikkert om medvirkningsansvaret går like langt som Roma-vedtektene artikkel 28. Samtidig viser rettspraksis fra Rwanda-domstolen og Jugoslavia-domstolen hvor viktig dette ansvaret kan være, jf. Utenriksdepartementets høringsuttalelse som er sitert over. Departementet foreslår derfor at straffeloven kapittel 16 får en egen bestemmelse basert på Roma-vedtektene artikkel 28.»

I lys av ovennevnte mente departementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, at overordnedes ansvar for tvungen forsvinning burde reguleres særskilt i straffebudet, jf. forslag til straffeloven ny § 175 a tredje ledd.

Foreldelse av straffansvaret for tvungen forsvinning

Med de foreslåtte strafferammene vil tvungen forsvinning foreldes etter 15 år, mens grov tvungen forsvinning vil foreldes etter 25 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav d og e. Dette er de samme foreldelsesfristene som for tortur og grov tortur. Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at disse fristene er tilstrekkelige til å oppfylle konvensjonens krav i artikkel 8, som pålegger statspartene å ha foreldelsesfrister som er lang og står i forhold til forbrytelsens ytterst alvorlige karakter.

Jurisdiksjon over tvungen forsvinning

Det ble i høringsnotatet lagt til grunn at konvensjonen artikkel 9 om etablering av jurisdiksjon over forbrytelsen tvungen forsvinning ikke gjør det påkrevd med endringer i straffelovens jurisdiksjonsbestemmelser. Som redegjort for ovenfor, gir straffeloven § 5 norsk straffelovgivning vid anvendelse på handlinger foretatt i utlandet. Skulle Norge ratifisere konvensjonen, vil i tillegg straffeloven § 6 etablere jurisdiksjon over forbrytelsen tvungen forsvinning i samsvar med konvensjonen.

6.6.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til utformingen av forslagene til ny straffelov § 175 a og 175 b.

Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (NAST) støtter uttrykkelig forslagene til ny §§ 175 a og § 175 b.

Riksadvokaten bemerker følgende:

«Nevnte forslag er utformet etter mønster av gjeldende straffelov (2005) § 102 første ledd bokstav i. De foreslåtte bestemmelser vil skille seg fra nevnte paragraf, som rammer forbrytelser mot menneskeheten (i straffeloven kapittel 16), ved at det ikke kreves at eventuell overtredelse er «ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning». Alternativet «politisk organisasjon» (til staten) omfattes ikke, og det stilles, som kjent, ikke krav om at fornærmede unndras fra lovens beskyttelse for et «lengre tidsrom». For øvrig skal en ha lagt seg så tett opp til konvensjonens definisjon som mulig. Departementet har i likhet med nevnte ledd i § 102 valgt å benytte uttrykket «bidrar til» det som i bestemmelsen er angitt som «tvungen forsvinning». Det må være uten betydning at ordet «ufrivillig» ikke inngår i definisjonen, slik tilfellet er i § 102 første ledd bokstav i. Objektivt sett vil det være et krav at frihetsberøvelsen er ulovlig i den forstand at den frihetsberøvede unndras lovens beskyttelse. Det er også angitt at de frihetsberøvelser som rammes, vil måtte være hemmelig(e) ved at staten, eller den aktuelle bidragsyter med dennes tillatelse, nekter å vedgå at frihetsberøvelsen har funnet sted, eller fortier fornærmedes «skjebne» eller hvor vedkommende befinner seg.

I forslaget til ny bestemmelse § 175 a tredje ledd foreslås overordnedes ansvar særskilt regulert. Det er i den forbindelse vist til Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 96, hvor departementet har gjengitt begrunnelsen i høringsnotat av 3. april 2007 om å foreslå en egen bestemmelse i straffeloven kapittel 16 om overordnedes ansvar for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Drøftelsen knytter seg til straffeloven § 15, men det er antatt at den gjelder langt på vei tilsvarende når en som i forslaget her har valgt å foreslå å kriminalisere bidrag til tvungen forsvinning. En har ikke innvendinger mot forslaget.

I forslaget til ny § 175 b er det angitt hva som skal til for at en aktuelle frihetsberøvelsen skal anses som grov. En kan i det vesentlige slutte seg til denne delen av departementets forslag.»

Politidirektoratet viser til at Kripos har stilt spørsmål ved om den nedre grense for straffeansvaret blir for uklar og om det derfor kan være hensiktsmessig om rekkevidden av straffeansvaret kommer klarere frem i forarbeidene. Kripos uttaler følgende om dette:

«Lovforslaget er generelt utformet og etter mønster av straffeloven § 102 første ledd bokstav i), ved at bestemmelsen rammer den som «bidrar til» tvungen forsvinning. Etter vår vurdering kan det likevel stilles spørsmål ved om nedre grense for straffansvar blir for uklart. Både ordlyd og forbrytelseselementene i konvensjonen gir et noe begrenset grunnlag for nærmere avgrensning. Departementet uttaler at bestemmelsen rammer vidt, og etterlater lite plass til den generelle medvirkningsregelen.

Etter Kripos' syn kunne det kanskje være hensiktsmessig om rekkevidden av straffansvaret kom noe klarere frem i forarbeidene. Forbrytelsen omfatter en sekvens av handlinger, og kan involvere en rekke personer i ulike sammenhenger. Kripos legger til grunn at skyldkravet gjennomgående skal være forsett som ved straffeloven § 102 første ledd bokstav i), og at den konkrete anvendelsen etter omstendighetene også vil basere seg på vanlig medvirkningsansvar etter norsk rett. Kanskje særlig kan det oppstå grensetilfeller der spørsmål om straffansvar knytter seg til etterfølgende nektelse av å vedgå frihetsberøvelsen eller fortielse av den videre skjebne til fornærmede. Eksempelvis nevnes kort at det kan det være uklart hvilke krav som skal stilles for at en handlemåte rettslig sett utgjør en straffbar fortielse, herunder i hvilken grad kunnskap om en pågående frihetsberøvelse kan etablere et ansvar for å meddele dette.»

Oslo statsadvokatembeter stiller spørsmål ved rekkevidden av medvirkningsansvaret:

«Konvensjonens art. 6 gjør en rekke medvirkningshandlinger straffbare, noe som i vesentlig grad kan utvide plikten til å straffeforfølge. Det savnes også en nærmere vurdering av hvilke type saker det vil kunne være aktuelt å straffeforfølge her, og i hvilken grad slik medvirkning vil kunne grense opp mot EMK art. l0 og Grunnloven § 100.»

Generaladvokaten uttaler følgende om eventuelt medvirkningsansvar ved overlevering av frihetsberøvede personer til andre lands myndigheter ved norsk deltakelse i internasjonale operasjoner:

«Ved deltakelse i internasjonale operasjoner er det ikke usannsynlig at norske styrker blir involvert i frihetsberøvelse. Så lenge norske styrker har det hele og fulle ansvar for – og kontroll med – personellet som er berøvet friheten, oppstår det etter mitt syn ingen særskilte spørsmål som trenger kommentar. Det vil i en slik situasjon foreligge et strafferettslig ansvar for de involverte på samme måte som om frihetsberøvelsen fant sted i Norge, selvfølgelig med reservasjon for de særegenheter som måtte følge av at handlingen eller unnlatelsen finner sted i en internasjonale militæroperasjon.

Dersom norske styrker deltar i en multinasjonal operasjon, eller samarbeider med lokale sikkerhetsstyrker, kan det være aktuelt å overføre en frihetsberøvet person til andre lands myndighetsorganisasjoner. Slik overføring kan tenkes å medføre spørsmål om ansvar for medvirkning dersom det etter overlevering blir kjent at den overleverte er utsatt for tvungen forsvinning. Medvirkningsansvaret, slik dette følger av straffeloven § 15, vil fortsatt gjelde i forbindelse med en slik overføring. Medvirkningsansvaret stiller seg etter min mening ikke noe annerledes ved tvungen forsvinning enn for eksempel tortur eller drap, som også kan tenkes å være en risiko ved overlevering i visse operasjoner. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å avgi en tolkningserklæring om dette i forbindelse med ratifikasjon, ei heller gjøre endringer i den foreslåtte strafferettslige regulering.»

Forsvarsdepartementet finner det uklart av høringsnotatet hvilke elementer i gjerningsbeskrivelsen skyldkravet vil dekke:

«Forsvarsdepartementet forstår forslag til ny § 175 annet ledd, jf. første ledd, slik at straffebudet inneholder tre kumulative objektive vilkår; en form for frihetsberøvelse, etterfulgt av alternative former for hemmeligholdelse, som har til følge at den frihetsberøvede unndras fra lovens beskyttelse. Av høringsnotatet (s. 19) fremstår det som noe uklart hvilke elementer i gjerningsbeskrivelsen skyldkravet må dekke. Forsvarsdepartementet legger til grunn at kravet til forsett også må dekke følgen av handlingen (at den frihetsberøvede unndras fra lovens beskyttelse) i henhold til det alminnelige dekningsprinsippet.»

Oslo statsadvokatembeter legger til grunn at ordinære straffbarhetsvilkår må foreligge for strafforfølgning og at uaktsomhet ikke rammes.

Ingen av høringsinstansene har innvendinger til de foreslåtte strafferammene. Riksadvokaten støtter uttrykkelig de foreslåtte strafferammene i forslaget til ny § 175 a og § 175 b på henholdsvis 15 og 21 år.

Både riksadvokaten og Politidirektoratet er enige i at den norske straffeloven § 6 vil etablere jurisdiksjon over forbrytelsen tvungen forsvinning i samsvar med konvensjonen.

Riksadvokaten bemerker at straffeprosessuelt har forslaget den konsekvens at tiltalespørsmålet etter § 175 a hører under statsadvokaten, og etter § 175 b under riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 65. På bakgrunn av den type straffbare forhold det er tale om, foreslår riksadvokaten at påtalekompetansen legges til Riksadvokatembetet også for så vidt gjelder § 175 a, for eksempel ved en tilføyelse i straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 3.

6.6.3 Departementets vurdering

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot utformingen av straffebudene om tvungen forsvinning, herunder til de foreslåtte strafferammene. Noen høringsinstanser har likevel reist spørsmål om hvor grensen for straffansvar etter bestemmelsen går, samt forholdet til dekningsprinsippet. Blant annet på denne bakgrunn har departementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, omredigert bestemmelsen med sikte på å gjøre den enklere å forstå. Det vises også til merknadene til lovforslaget i kapittel 11.

Oslo statsadvokatembeter har reist spørsmål om forholdet til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Departementet kan ikke se at straffebudet reiser særlige problemstillinger knyttet til ytringsfriheten. Handlinger som er vernet av ytringsfriheten, vil ikke kunne straffes.

Riksadvokaten har pekt på at forslaget i høringsnotatet har den konsekvens at tiltalespørsmålet etter § 175 a vil høre under statsadvokaten og etter § 175 b under riksadvokaten, jf. straffeprosessloven § 65. Departementet er enig med riksadvokaten i at påtalekompetansen bør legges til Riksadvokatembetet også for så vidt gjelder § 175 a. Det foreslås på denne bakgrunn at det i straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 3 inntas en henvisning til straffeloven § 175 a, som legger avgjørelsen av om det skal tas ut tiltale for forbrytelsen tvungen forsvinning til riksadvokaten.

Når det gjelder utformingen av straffebestemmelsene, vises det for øvrig til kapittel 11 nedenfor med merknader til lovforslaget.