9 Komiteen for tvungne forsvinninger, herunder om konvensjonens frivillige individ- og statsklageordning

9.1 Generelt

Etter artikkel 31 og 32 kan en statspart ved ratifikasjon, eller på ethvert senere tidspunkt, avgi en erklæring om at den anerkjenner komiteen for tvungne forsvinningers kompetanse til å behandle klager fra henholdsvis individer eller stater.

Uavhengig av om en statspart avgir en erklæring etter artikkel 31 og 32, vil komiteen for tvungne forsvinninger ha kompetanse til å motta og behandle anmodninger fra slektninger og andre med berettiget interesse om å søke etter og lokalisere en forsvunnet person (konvensjonens artikkel 30), til å avlegge en statspart besøk på grunnlag av pålitelige opplysninger om alvorlige brudd på konvensjonen (artikkel 33) samt til å rapportere til FNs generalsekretær om utstrakt eller systematisk praksis med tvungne forsvinninger på en statsparts territorium (artikkel 34). Statsparter skal også innen to år etter at konvensjonen trådte i kraft for staten, rapportere til komiteen om gjennomføringen av konvensjonen i nasjonal rett (artikkel 29). Se nærmere under kapittel 3 ovenfor om disse bestemmelsene.

9.2 Departementets forslag i høringsnotatet vedrørende konvensjonens individ- og statsklageordning

Departementet fremmet ikke i høringsnotatet forslag om at Norge ved ratifikasjon avgir en erklæring etter artikkel 31 og 32 om anerkjennelse av komiteen for tvungne forsvinningers kompetanse til å behandle klager fra henholdsvis individer eller stater. Det ble lagt opp til at spørsmålet om Norge skal slutte seg til konvensjonens individ- og statsklageordning vurderes etter og uavhengig av ratifikasjon av konvensjonen.

9.3 Andre stater

Av de 59 statene som har sluttet seg til konvensjonen, har 21 stater avgitt en erklæring etter konvensjonens artikkel 31 og 32 om at de anerkjenner komiteen for tvungne forsvinningers kompetanse til å behandle klager fra henholdsvis individer eller stater. I tillegg kommer to stater som bare har avgitt erklæring etter artikkel 32 (Japan og Sri Lanka) og én stat som bare har avgitt erklæring etter artikkel 31 (Peru).

Av de europeiske statene som har sluttet seg til konvensjonen, har følgende avgitt erklæringer etter artikkel 31 og 32: Albania, Belgia, Bosnia-Hercegovina, Frankrike, Litauen. Montenegro, Nederland, Portugal, Serbia, Slovakia, Spania, Sveits, Tsjekkia, Tyskland, Ukraina og Østerrike.

Av de europeiske statene som har sluttet seg til konvensjonen, har Hellas, Italia og Malta ikke avgitt erklæringer etter artikkel 31 og 32.

Samtidig har flere nærstående stater fortsatt ikke ratifisert konvensjonen. Dette gjelder bl.a. alle de øvrige nordiske statene.

9.4 Høringsinstansenes syn

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) oppfordrer departementet til å redegjøre for hvorfor det legger opp til ikke å behandle nå spørsmålet om Norge skal avgi en erklæring etter konvensjonens artikkel 31 og 32 om anerkjennelse av komiteen for tvungne forsvinningers kompetanse til å behandle klager fra henholdsvis individer og stater. NIM uttaler videre:

«Ved fremleggelse av proposisjon til Stortinget mener vi det er naturlig at departementet opplyser om hvordan spørsmålet skal følges opp.

Ettersom tvungne forsvinninger i hovedsak forestås av stater hvor den nasjonale rettighetsbeskyttelsen er lite effektiv, spiller internasjonale overvåkingsmekanismer en spesielt viktig rolle. For å effektivisere vernet mot tvungne forsvinninger, mener NIM at Norge bør gi sin tilslutning til individklageordningen. Det vises også til at komiteen i en viss utstrekning uansett har kompetanse til å behandle enkeltsaker.»

9.5 Departementets vurdering

Departementet holder fast ved at spørsmålet om ratifikasjon av konvensjonen bør vurderes atskilt fra spørsmålet om tilslutning til konvensjonens individ- og statsklageordning, og at man derfor bør ta stilling til sistnevnte etter ratifikasjon.

Tilslutning til konvensjonens individklageordning reiser ikke alle de samme betenkelighetene som tilslutning til individklageordningene til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, jf. nærmere Meld. St. 39 (2015–2016). Konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning omfatter langt mer begrensede og konkrete, sivile rettigheter og rettsikkerhetsgarantier. Konvensjonen skiller seg således fra de ovennevnte konvensjonene, som inneholder flere vage og målsettingspregde rettigheter, særlig på det økonomiske og sosiale området, som medfører vidtrekkende positive forpliktelser for statene, herunder plikt til å tilby tjenester og ytelser.

Samtidig er ikke konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning uten betydning for norsk rett. Det er bl.a. et åpent spørsmål hvordan komiteen vil balansere slektningers rett til innsyn i frihetsberøvelser opp mot personvernhensyn i velfungerende rettsstater som Norge, jf. drøftelsen under kapittel 7 ovenfor. Komiteen har så langt bare realitetsbehandlet én individklagesak. Det vil være en fordel å ha noe mer innsikt i hvordan komiteen vil tolke og anvende konvensjonen før Norge beslutter å slutte seg til konvensjonens individklageordning. Norge vil være det første nordiske landet som ratifiserer konvensjonen, forutsatt at Stortinget gir sitt samtykke. Det er derfor gode grunner for og anledning til å komme tilbake til spørsmålet om tilslutning til konvensjonens frivillige klageordninger.