11 Tiltak for å fremskaffe opplysninger og bevissikring

11.1 Utvalgets forslag

Utvalget har i utkastet til regulering foreslått at undersøkelseskommisjonen kan uavhengig av privat eiendomsrett, kreve å få undersøke stedet der hendelsen m.m. fant sted og ta i besittelse medisinsk utstyr. Det foreslås videre at undersøkelseskommisjonen også skal gis tilgang til dokumenter, resultater fra andre undersøkelser i forbindelse med hendelsen mv. herunder undersøkelser av personer som var involvert, innbefattet obduksjon av dødsofre, samt øvrige ting i den utstrekning det er nødvendig for at den skal kunne utføre sin oppgave. I tillegg foreslås det at undersøkelseskommisjonen skal kunne kreve gjennomført utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse etter helsepersonelloven § 30 a. Om nødvendig skal undersøkelseskommisjonen kunne kreve bistand fra politiet.

Utvalgets foreslår at undersøkelseskommisjonen skal kunne kreve bevissikring utenfor rettssak etter reglene i tvisteloven §§ 28-3 og 28-4. Krav om bevissikring fremmes for tingretten i den rettskretsen hvor de som avhøres, bor eller oppholder seg eller realbevis skal undersøkes.

11.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har ikke uttalt seg særskilt om utvalgets forslag til regulering av tiltak for å fremskaffe opplysninger og bevissikring.

11.3 Departementets vurderinger og forslag

I forslag til § 9 foreslår departementet, i samsvar med utvalgets forslag, at undersøkelseskommisjonen skal få relativt vid adgang til å foreta undersøkelser og innhente opplysninger. Lignende bestemmelser finnes også i jernbaneundersøkelsesloven, forsvarsundersøkelsesloven og forskrift om offentlige undersøkelser og om varsling av trafikkulykker mv.

Det vil kunne være av betydning for undersøkelseskommisjonens arbeid at den kan få undersøkt stedet hendelsen fant sted og ta besittelse i enkelte gjenstander som blant annet medisinsk utstyr. Departementet foreslår derfor at undersøkelseskommisjonen skal kunne undersøke stedet der den alvorlige hendelsen eller det alvorlige forholdet fant sted. Videre foreslår departementet at undersøkelseskommisjonen skal kunne ta besittelse i gjenstander, se forslag til § 9 første ledd. Adgangen til å foreta undersøkelse gjelder også i de tilfellene hendelsen eller forholdet har funnet sted på privat eiendom, for eksempel et privat sykehus eller et privat legekontor.

Det kan tenkes tilfeller hvor det er aktuelt å undersøke et hendelsessted som befinner seg i et privat hjem, for eksempel en beboeres rom i en omsorgsbolig. En adgang til å gå inn i private hjem uten samtykke reiser en rekke spørsmål knyttet til retten til privatliv etter Grunnlovens § 102 som fastslår at «[e]nhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.» De samme kravene følger videre av den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Departementet foreslår som følge av dette at retten til å undersøke hendelsesstedet ikke skal gi hjemmel til å foreta undersøkelser i private hjem. Skal det foretas undersøkelser i et privat hjem, må det derfor foreligge informert samtykke fra beboeren(e). I denne forbindelse vil departementet peke på at det må antas at det kun i sjeldne tilfeller vil være nødvendig å foreta undersøkelser i private hjem. Involverte i en alvorlig hendelse eller et alvorlig forhold vil ofte ha et ønske om å få avklart hva som skjedde og hvorfor dette skjedde. Det må derfor antas at det i de fleste tilfellene vil kunne innhentes informert samtykke til å foreta undersøkelser i private hjem.

I spesielle tilfeller kan det tenkes at det ikke gis slikt samtykke. For eksempel at et helsepersonell som driver virksomhet fra eget hjem nekter å gi samtykke fordi vedkommende frykter en undersøkelse vil kunne avdekke ulovlige forhold. Forslaget til § 9 vil i slike tilfeller ikke gi hjemmel til å foreta undersøkelser i hjemmet. Er det skjellig grunn til å mistenke straffbare forhold som kan gi fengselstraff, har politiet hjemmel til å foreta ransakelse etter straffeprossesloven § 192.

For å sikre at saken blir best mulig opplyst er det videre viktig å sikre at undersøkelseskommisjonen får tilgang til dokumenter, som for eksempel pasientjournaler og resultater fra andre undersøkelser som er gjort i forbindelse med hendelsen eller forholdet. Undersøkelseskommisjonen vil også kunne ha behov for at det gjennomføres utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse etter helsepersonelloven § 30 a for å få opplyst saken. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at undersøkelseskommisjonen kan kreve at helsepersonellet underkaster seg eller medvirker til å gjennomføre slike prøver. Departementet foreslår dessuten at undersøkelseskommisjonen også skal kunne anmode om opplysninger og bistand fra andre offentlige myndigheter og en adgang til å benytte sakkyndig bistand. Det foreslås videre en bestemmelse om bevissikring utenfor rettsak.

Departementet legger stor vekt på å sikre at adgangen til de nevnte tiltakene ikke skal være mer inngripende enn nødvendig. For å ivareta personvernet foreslår departementet at det stilles et krav om at tiltaket er nødvendig og forholdsmessig for at undersøkelseskommisjonen skal kunne gjennomføre sine oppgaver. Kravet innebærer at undersøkelseskommisjonen må vurdere alvorligheten av det forholdet som blir undersøkt og viktigheten av de konkrete opplysningene for undersøkelsen, opp mot den byrde dette medfører for den eller de som berøres. Kan informasjonen innhentes på en mindre inngripende måte, vil tiltaket ikke være nødvendig. Kravet til nødvendighet innebærer også at undersøkelseskommisjonen ikke kan utnytte denne adgangen over en lengre tidsperiode enn det som er nødvendig. Det siste gjelder særlig undersøkelse av lokaler og besittelse av utstyr. Det stilles videre krav til at tiltaket er forholdsmessig i forhold til det som søkes oppnådd ved tiltaket. Dette innebærer at det må vurderes konkret hvor inngripende tiltaket er opp mot viktigheten av å få tilgang til den mulige informasjonen som tiltaket antas å gi. Dersom tiltaket ikke kan anses nødvendig og forholdsmessig vil det ikke foreligge adgang til å iverksette tiltaket.

Det foreslås videre at departementet kan gi nærmere bestemmelser om undersøkelseskommisjonens tiltak for å fremskaffe opplysninger.

Et spørsmål som kan reises, er hvorvidt avgjørelser om undersøkelser av lokaler, beslag i gjenstander, pålegg om utlevering av dokumenter eller pålegg om å medvirke til eller underkaste seg utåndingsprøve, blodprøve eller klinisk legeundersøkelse er å anse som enkeltvedtak. Dette vil i så fall innebære at det er en adgang til å påklage avgjørelsen etter de ordinære klagereglene i forvaltningsloven. Avgjørelser om beslag, undersøkelser av lokaler eller pålegg om utlevering av dokumenter vil rent språklig kunne forstås som en «avgjørelse» som treffes «under utøving av offentlig myndighet», og som er «bestemmende» for «plikter» til «en eller flere bestemte personer». I forvaltningsretten er det alminnelig antatt at prosessledende avgjørelser ikke omfattes av enkeltvedtaksbegrepet. Hva som er prosessledende avgjørelser er ikke definert i forvaltningsloven. Det er i teorien lagt til grunn at begrepet brukes om avgjørelser som utelukkende gjelder saksbehandlingen, og som derfor ikke avgjør realiteten i saken. Departementet legger til grunn at avgjørelser knyttet til undersøkelser av lokaler, beslag av gjenstander, pålegg om utlevering av dokumenter eller pålegg om å medvirke til eller underkaste seg utåndingsprøve, blodprøve eller klinisk legeundersøkelse inngår som ledd i undersøkelsessaken. Det er derfor naturlig å se slike avgjørelser som prosessledende avgjørelser. Det vises i denne forbindelse også til at pålegg gitt av Statens helsetilsyn eller fylkesmannen om utlevering av opplysninger etter helsepersonelloven § 30 og pålegg gitt av Statens helsetilsyn om sakkyndig undersøkelse etter helsepersonelloven § 60, anses som prosessuelle avgjørelser. Klagereglene i forvaltningsloven kapittel IV kommer således ikke til anvendelse.

Det foreligger imidlertid klageadgang etter forvaltningsloven § 14 i forvaltningsloven kapittel III. Bestemmelsen ivaretar rettsikkerheten til den som pålegget retter seg mot. Det følger av bestemmelsen at den som blir pålagt å gi opplysninger, har krav på å få opplyst hjemmelen for pålegget. Det følger videre av bestemmelsen at klageadgangen er begrenset til lovligheten av pålegget. Klageadgangen er dermed snevrere enn klageadgangen etter de alminnelige klagebestemmelsene i forvaltningsloven.