2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 EUs forsterkede produktrammeverk for mer bærekraftige produkter og verdikjeder i en sirkulær økonomi

2.1.1 Bakgrunnen for nytt regelverk

Klimaendringene og tap av natur utvikler seg i et omfang som må møtes med endringer i alle deler av samfunnet. EUs grønne vekststrategi, «den grønne given» (European Green Deal), skal endre EU i retning av en mer moderne, ressurseffektiv og konkurransedyktig økonomi, som blant annet sikrer netto null klimagassutslipp innen 2050, en økonomisk vekst som er frakoblet ressursforbruket, og en sosialt inkluderende omstilling.

Ett av de viktigste bidragene til den grønne given er en omfattende og konkret handlingsplan for sirkulær økonomi fra 2020 med 35 tiltakspunkter, hvorav de fleste handler om styrking av regelverk. Sirkulær økonomi anses som en nøkkel for å løse den globale trippelkrisen (klima-, natur- og forurensningskrisen). Et samstemt regelverk er en viktig forutsetning for endring. Samtidig skal handlingsplanen styrke europeisk konkurransekraft og redusere behovet for importerte ressurser. Konkurransen i markedene skal skje på grunnlag av høye klima- og miljøstandarder, og tiltak som bedre utnytter de materielle ressursene i økonomien skal bli mer kraftfulle. Industri og annen næringsvirksomhet må innrette seg på at høye standarder for produksjon og forbruk av produkter i det indre markedet blir den nye normalen.

Den norske strategien for sirkulær økonomi fra 2021, Nasjonal strategi for ein grøn, sirkulær økonomi, ligger nært opp til hovedtrekkene i EUs handlingsplan, og støtter opp om utviklingen av nye felleseuropeiske bærekraftskrav til produkter. Det er naturlig for Norge og norsk næringsliv som en fullt ut integrert deltaker i det indre marked gjennom EØS-avtalen. Denne politikken er videreført og videreutviklet i regjeringens handlingsplan for en sirkulær økonomi 2024-2025.

2.1.2 Hovedtrekkene i EUs forsterkede produktrammeverk

To hovedgrep supplerer hverandre:

Det ene er en ny, bredt anlagt forordning om krav til økodesign for bærekraftige produkter (økodesignforordningen). Ut fra en erkjennelse av at så mye som 80 prosent av et produkts totale miljøpåvirkning kan bli bestemt i designfasen, legges det stor vekt på å få næringslivet til å produsere produkter som er designet for å passe inn i den sirkulære økonomien, det vil si produkter som tilfredsstiller krav til økodesign. Økodesign dreier seg om at produkter har grunnleggende bærekraftsegenskaper som blant annet holdbarhet, reparerbarhet, materialgjenvinnbarhet, eller innhold av materialgjenvunnet råvare. Det nye regelverket for økodesign skal omfatte nær sagt alle slags produkter og bidra til å suksessivt høyne produktstandardene i EU og gjøre bærekraftige produkter til normalen. Økodesignkravene omfatter tre hovedaspekter: Produktenes bærekraftsegenskaper, ytelseskrav og dokumentasjon og informasjon. Informasjon om bærekraftsegenskapene skal gjøres lett tilgjengelig for alle markedsaktører, både alminnelige forbrukere og profesjonelle. Det vil påvirke handlingsvalg og forsterke effekten av introduksjon av mer bærekraftige produkter på markedet. Dette omtales nærmere i punkt 2.2.

Det andre hovedgrepet er en verdikjedebasert tilnærming til sirkulær økonomi på syv produktområder som er valgt ut på grunn av deres særlige økonomiske og miljømessige betydning, som nøkkelområder i omstillingen til sirkulær økonomi («key product value chains»): Batterier og kjøretøy, emballasje, plast, elektriske og elektroniske produkter, tekstiler, mat og byggevarer. På disse områdene blir det stilt krav gjennom hele livsløpet, fra og med produksjonsstadiet, gjennom bruksfasen og til og med avfallsstadiet. Det vil stilles skjerpede krav til utnyttelse av materialer i avfall. Bruk av materialgjenvunnet råvare i nye produkter, til erstatning for jomfruelige råvarer, er et kjernepunkt. Det overordnede målet er å redusere det samlede presset på naturressursgrunnlaget fra hele verdikjeden til bestemte produkter eller produktgrupper. Dette omtales nærmere i punkt 2.3 og 2.4.

For å understøtte omstillingen og styrke effekten av mer bærekraftige produkter på markedet, legges det videre stor vekt på å styrke markedsfunksjonen og etterspørselssiden i økonomien gjennom sterkere rettigheter for private forbrukere og krav til grønne offentlige innkjøp. Til dette hører et stort løft for dokumentasjon, informasjon og digitalisering. Det stilles en rekke krav som skal sikre at pålitelig og sammenlignbar dokumentasjon og informasjon om produkters bærekraftsegenskaper gjøres lett tilgjengelig for markedsaktørene, inkludert i digitalt format, enten gjennom fri tilgang til informasjonsdatabaser eller digitale produktpass som følger produktet. Slike krav følger både av økodesignforordningen og av verdikjederegelverkene.

Skal målene i den grønne given nås, må en sirkulær økonomi utvikles innenfor bærekraftige rammer. Det er et grunnpremiss at økt sirkularitet ikke kan gå på bekostning av bærekraft. I EUs siste kjemikaliestrategi fra 2020 legges det opp til å styrke beskyttelsen mot helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer. I tillegg kommer at kjemiske stoffer i produkter som kan være til hinder for materialgjenvinning av produktet som avfall, eller forhindre videre utnytting av materialgjenvunnet råvare, kan være negative bærekraftsaspekter i et økodesignperspektiv.

Det forsterkede produktrammeverket er et samspill mellom generelle og spesielle regelverk, og mellom gjeldende regelverk og nytt eller revidert regelverk. Det spesielle produktregelverket virker sammen med de generelle EU/EØS-regelverkene om forurensning, avfall og kjemikalier, hovedsaklig direktiv 2010/75/EU (industriutslippsdirektivet), kjemikalieregelverket med forordning (EF) 2006/1907 (REACH), og direktiv 2008/98/EU (rammedirektivet for avfall). I norsk rett er disse regelverkene hjemlet i forurensningsloven og produktkontrolloven. Kravene til økodesign går lengre enn dagens krav til farlige produkter under produktkontrolloven. Kravene i verdikjederegelverket stiller krav til mange av de samme stadiene i livsløpet hvor også regelverket om forurensninger og om avfall gjelder, men stiller krav som handler om mer enn rene forurensnings- og avfallshensyn. Det er vedtatt revisjoner av både industriutslipps- og avfallsdirektivene for å fremme sirkularitet i industrien og mer målrettet utnyttelse av ressursene i avfallet. Rammedirektivet for avfall vil gjennomgå ytterligere revisjon i 2024. REACH-forordningen er også en grunnpilar som virker sammen med det nye regelverket for økodesign hvor kjemikalieaspektet er definert som en økodesignegenskap eller bærekraftsegenskap. En fortsatt restriktiv kjemikaliepolitikk er et viktig premiss for at den sirkulære økonomien også er bærekraftig.

2.1.3 Det nyskapende i EUs forsterkede produktrammeverk

Elementene i EUs produktrammeverk som omhandler produkters miljøegenskaper, avfall og forurensning, er et område hvor Norge fra før har et omfattende regelverk, i store trekk felles med EU gjennom EØS-avtalen. Gjeldende norsk miljølovgivning til beskyttelse av det ytre miljø mot forurensning fra produksjon og avfall og kontroll med helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer i produkter, og tilhørende forskrifter, har til formål å forebygge og redusere skadevirkninger fra forurensende aktivitet, avfall, helse- og miljøfarlige stoffer og produkter, på helse og det ytre miljø i Norge.

Det er flere forhold i EUs forsterkede produktrammeverk som er nyskapende i forhold til den tilnærming til miljølovgivning som har vært rådende hittil: Regelverket som nå vokser fram i EU har et mye bredere virkeområde og skal fremme flere formål samtidig. Det er fordi EU har en overordnet grønn vekststrategi hvor bærekraft er fullt ut integrert, og felleseuropeisk regelverk tas i bruk som ett av de fremste verktøyene for å oppfylle strategien. Regelverket skal fremme alle aspekter av bærekraft, både miljømessige, sosiale og økonomiske. Det skal sikre en sosialt rettferdig omstilling. Det skal redusere forurensning inkludert utslipp av klimagasser og redusere tap av biologisk mangfold, i tråd med vedtatte målsettinger for miljø under den grønne given. Det skal styrke EUs konkurranseevne og strategiske autonomi, inkludert tilgang på kritiske råvarer for den grønne omstillingen. Det legger til grunn et globalt perspektiv på miljøproblemene som innebærer at også bærekraftsaspekter utenfor egne geografiske grenser vektlegges. Oppsummert målrettes og strømlinjeformes det felleseuropeiske regelverket for at det indre marked skal virke så effektivt som mulig for omstilling til en mer sirkulær økonomi som mer effektivt utnytter materielle ressurser, motvirker overforbruk og reduserer avfallsmengdene. Målet er at et mer bærekraftig produksjons- og forbruksmønster blir den nye normalen.

Regelverkene for bærekraftige produktegenskaper (økodesign) og for krav til bærekraft på de ulike stadiene i verdikjedene, utfyller og forsterker hverandre. At produktene blir mer tilpasset en sirkulær økonomi gjør det lettere å oppnå verdikjeder med samlet lavere klima- og miljøbelastning. For eksempel at materialer slik som metaller og plast blir lettere å sortere fra hverandre for separat materialgjenvinning, at det blir enklere å skille ut komponenter med helse- og miljøfarlige stoffer, eller at produktet har lang levetid og kan repareres. Krav til at batterier skal inneholde et minimum av metaller gjenvunnet fra batteriavfall styrker økonomien i markedet for gjenvunnede metaller.

Et viktig hensyn bak regelendringene er markedseffektivitet. Det indre marked må virke mer kraftfullt for omstilling. Det er derfor et bevisst valg at flere av de nye reformene kommer i form av brede, overordnede, rammepregede forordninger som innebærer en harmonisering av kravstillingen med direkte virkning i medlemsstatenes rettssystemer. Denne typen rettsakter etablerer en overordnet ramme som skal fylles ut over tid med underliggende rettsakter (i stor grad utfyllende forordninger) som skal spesifisere krav til produkter, metodikk, tilsyn og kontroll og en rekke andre forhold. Forordning (EU) 2023/1542 (batteriforordningen), økodesignforordningen og forslag COM (2022) 677 til forordning om emballasje og emballasjeavfall (emballasjeforordningen) er alle bygd opp på denne måten. Til sammen kan man forvente et hundretalls utfyllende rettsakter under disse tre basisrettsaktene alene.

Et annet tydelig trekk er en konsistent gjennomført innarbeiding («mainstreaming») av samme type krav og målsettinger i produktregelverkene, selv om det må gjøres konkrete tilpasninger avhengig av produktgruppe og rettsakt kravet forankres i. De samme generelle krav til økt bærekraft skal på sikt gjelde for alle slags produkter og alle stadier i produktenes livsløp. Det inkluderer stadiene både før og etter produktet eller råstoffet passerer EUs grenser, derav krav til aktsomhet i leveransekjeden også utenfor EUs grenser, og skjerpede krav til eksport av avfall. Kravene skal gjelde for alle markeder for omsetning av produkter i det indre markedet, og alles forbruk, både til private forbrukere, næringsliv og offentlig sektor.

Et tredje fellestrekk er den integrerte tilnærmingen til overordnede mål for utviklingen. Det gjelder alle aspekter av bærekraft: miljømessige, sosiale og økonomiske. Alle målene i den grønne given skal oppfylles, og er fullt ut integrert i de nye regelverkene, også sosiale mål, EUs samlede konkurransekraft, en bærekraftig industriell utvikling, sammenkobling av den grønne og den digitale revolusjonen med mer.

For det fjerde er formålet med det nye regelverket sammensatt og omfatter mer enn klima- og miljøhensyn. Den nye batteriforordningen er et tydelig eksempel, og setter standarden for verdikjederegelverk på de andre spesielt utpekte produktområdene. Direktiv 2006/66/EF (batteridirektivet) var fokusert på regulering av enkelte metaller i batterier og miljømessig forsvarlig behandling av batterier som avfall. Batteriforordningen har derimot en større ambisjon. Den skal legge grunnlaget for en bærekraftig batteriindustri i EU basert på høye klima- og miljøstandarder og er et ledd i å styrke EUs konkurransekraft og i å sikre at den grønne omstillingen ikke baserer seg på importerte råvarer og produkter som nuller ut klima- og miljøeffektene i et globalt perspektiv. Andre eksempler er kravene til forbruksreduksjon av plastbæreposer og forbud mot visse engangsartikler av plast. Her er formålet både å redusere forsøpling av havet og øvrig ytre miljø, og å redusere forbruket av plast som materiale, særlig der det er unødvendig eller er et overforbruk. Verdikjeden for plast har et betydelig globalt klima- og miljøfotavtrykk.

2.2 Bærekraftige produkter – EUs regelverk for økodesign

Europeiske myndigheter har stilt energieffektivitetskrav til nærmere bestemte produktgrupper siden 1970-tallet. For eksempel ble varmeproduserende anlegg til romoppvarming og vann regulert i 1978. På 2000-tallet utviklet det seg en mer helhetlig tankegang rundt produktregulering, og EU publiserte sin «Integrated Product Policy» i 2001 som konstaterte behov for å se på hele livsløpet til produkter. Dette ledet frem til vedtakelsen av EUs første økodesigndirektiv i 2005 (2005/32/EF). Sentrale hensyn bak dette direktivet var økt energiforsyningssikkerhet, redusert importavhengighet av energi, reduserte miljøbelastninger og harmonisering av regelverk i EU. Med det andre økodesigndirektivet vedtatt i 2009 (2009/125/EF) ble anvendelsesområdet utvidet fra produkter som bruker energi til «energirelaterte produkter».

Økodesigndirektivet er gjennomført i norsk rett i økodesignforskriften. Forskriften forvaltes av Energidepartementet (ED) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), og er fastsatt med hjemmel i produktkontrolloven § 4 a. Det er også i økodesignforskriften at de produktspesifikke forordningene i medhold av økodesigndirektivet blir gjennomført i norsk rett. Det er i dag 27 ulike produktgrupper som er regulert gjennom økodesignforskriften. Fra 2022 har NVE og Miljødirektoratet delt ansvaret for oppfølging av de underliggende produktspesifikke forordningene til økodesigndirektivet.

Økodesigndirektivet er en såkalt rammerettsakt. Det betyr at den fastsetter de overordnede rammene for økodesign, mens de konkrete kravene til produktenes energieffektivitet med videre framgår av produktspesifikke forordninger. Ved å sette klare krav til energieffektivitet vil produsenter tilpasse seg kravene allerede i produktets designfase. Videre skal krav kun innføres for produktgrupper som har en vesentlig miljøpåvirkning, har en årlig omsetning av flere enn 200 000 enheter i EU som hovedregel, og der innføring av krav kan redusere miljøpåvirkningen uten urimelig store kostnader.

Økodesigndirektivets produktspesifikke regler må overholdes for at et produkt skal kunne bringes i omsetning eller tas i bruk på det europeiske markedet. I tillegg skal de aktuelle produktene merkes med CE-merket. Et produkt som er CE-merket antas å være i samsvar med de relevante produktspesifikke reglene. CE-merkingen skal påføres produktet. Dersom dette ikke er mulig, skal den påføres emballasjen og de medfølgende dokumenter.

Det har allerede over noen tid pågått en gradvis utvidelse av kravstillingen under økodesigndirektivet. Det stilles i økende grad krav om andre vesentlige miljøforhold i tillegg til energirelaterte krav, slik som krav til holdbarhet (inkludert software), at produkter skal kunne repareres og materialgjenvinnes, krav til samhandlingsevne (krav som sikrer at produkter kan brukes sammen med flere andre produkter), innhold av materialgjenvunnet råvare, og ulike krav til produkter som inneholder sjeldne, knappe, kritiske og miljømessig problematiske materialer.

Eksempler på endringer som er vedtatt eller foreslått under økodesigndirektivet og som handler om andre aspekter enn energiforbruk, er for eksempel nye krav til holdbarhet, mulighet for reparasjon og materialgjenvinning for smarttelefoner, nettbrett og bærbare pc-er, eller krav til samhandlingsevne og andre egenskaper som nevnt, for eksterne strømforsyninger (ladere) for å supplere revideringen av «Radio Equipment Directive».

EUs regelverk om økodesign er i ferd med å bli ytterligere endret og utvidet. Det ble i desember 2023 politisk enighet om en Europaparlaments- og rådsforordning om et rammeverk for krav til økodesign for å fremme bærekraftige produkter (økodesignforordningen). Økodesignforordningen lister på et overordnet nivå egenskaper som holdbarhet, reparerbarhet, innhold av materialgjenvunnet råvare, at produkter skal designes for å lettere kunne ombrukes, materialgjenvinnes med videre, i tillegg til at dagens krav om energiforbruk og energieffektivitet videreføres. Denne overordnede rammen skal utfylles med rettsakter med økodesignkrav til konkrete produkter eller produktkategorier over tid. Det stilles omfattende krav til dokumentasjon av at produktene oppfyller bærekraftskravene og til tilgjengeliggjøring, inkludert digitalisering, av informasjon for alle brukergrupper og offentlige kontrollmyndigheter. Forordningen inneholder også et nyskapende forbud mot destruksjon av usolgte produkter, i første omgang klær og sko. Den gir også hjemmel for forordninger med bindende grønne innkjøpskriterier for offentlige anskaffelser. Det legges til rette for overgangsordninger mellom det gamle og det nye regimet for økodesign.

2.3 Merverdien i en verdikjedebasert tilnærming til kravstilling

I tillegg til en overordnet, generell lovgivning om økodesign som omtalt i punkt 2.2, utformer EU regelverk som integrerer bærekraftshensyn i hele verdikjeden innenfor de syv prioriterte produktgruppene. Denne verdikjedebaserte tilnærmingen til kravstillingen er, både i EU og i norsk rett, et utradisjonelt regulatorisk grep. Det er blant annet en konsekvens av EUs mål om å redusere EUs samlede klima- og miljøfotavtrykk i et globalt perspektiv. Verdikjederegelverkene spenner over alle stadiene i et produkts livsløp, og vil dels inneholde noen av de samme typer krav som hjemles i økodesignforordningen når det gjelder egenskaper, dokumentasjon, informasjon og offentlige anskaffelser, men vil på sine områder kunne være mer spesifikke og ikke minst integrert med øvrige krav i den enkelte verdikjede. Merverdien ligger i at alle krav er stilt ut fra et overordnet mål om å redusere fotavtrykket fra verdikjeden samlet sett. De enkelte krav på de enkelte stadiene må derfor forstås og anvendes som deler av en større helhet.

De første regelsettene etter denne malen er batteriforordningen og forslagene COM (2023) 451 til forordning om krav til sirkulær design av kjøretøy og håndtering av kasserte kjøretøy (kjøretøyforordningen) og COM (2022) 677 til forordning om emballasje og emballasjeavfall (emballasjeforordningen), se punkt 2.4. EU-kommisjonen har uttalt at batteriforordningen danner malen for hvordan man tilnærmer seg de øvrige prioriterte produktgruppene. Disse rammerettsaktene skal fylles ut med underliggende rettsakter over tid. For batteriforordningens vedkommende alene har EU-kommisjonen varslet at det kan komme et tredvetalls underliggende forordninger.

For de øvrige verdikjedene som er prioriterte under EUs handlingsplan for sirkulær økonomi gjennomføres kravstillingen på litt ulikt vis rent regelteknisk. Krav i verdikjeden kan være fordelt på flere eksisterende og kommende rettsakter. Kravstillingen ses imidlertid i sammenheng, slik at den til sammen bidrar til at verdikjeden reduserer sitt samlede fotavtrykk.

I punkt 2.4 nedenfor gis en gjennomgang av regelverket som er utviklet eller er under utvikling på de nøkkelområdene som foreslås hjemlet i § 4 i lovforslaget. Verdikjedene for mat og byggevarer, som også er blant de prioriterte i EU, omtales ikke, da de ikke omfattes av forslaget til § 4. Det vises til punkt 6.2. Formålet med gjennomgangen av regelverkene er å dokumentere hvordan samme type krav stilles i hele verdikjeden, og at det er lagt til grunn en felles tilnærming og systematikk i kravstillingen på de ulike produktområdene, selv om bestemmelsene naturligvis også må være tilpasset karakteristika ved produktene og hvilke problemer som skal løses i hver verdikjede. Forslaget til § 4 i loven bygger på det man kan trekke ut av en gjennomgang av de konkrete regelsettene og søker på den måten å gjengi på en kortfattet måte hovedtilnærmingen i reguleringsmåten og hovedelementene som går igjen i kravstillingen. Omtalen i 2.4 er relativt omfattende, men likevel på et overordnet nivå. De konkrete rettsaktene er enda mer konkrete og detaljerte.

2.4 Nøkkelområder som er gjenstand for verdikjedebasert kravstilling

2.4.1 Batterier

Det grønne skiftet med omfattende elektrifisering av store sektorer som energi- og transportsektoren forventes å innebære en massiv økning i behovet for batterier. Denne omstillingen har potensiale for å redusere klimagassutslipp og andre utslipp vesentlig, men potensialet reduseres dersom batteriene ikke har et lavt klimafotavtrykk gjennom livsløpet. Forordning (EU) 2023/1542 (batteriforordningen) stiller krav i hele livsløpet til batterier, og erstatter direktiv 2006/66/EF for batterier og batteriavfall som har vært gjeldende siden 2006. Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i produktforskriften og avfallsforskriften.

Batteriforordningen skal ivareta flere formål samtidig: Global sosial rettferdighet, bedre miljø, mindre negativ klimapåvirkning, mer verdiskaping, digitalisering på lag med miljøet, bedre informerte forbrukere, flere arbeidsplasser og bedre konkurranseevne for Europa.

Forordningen bygger på EU-kommisjonens strategiske handlingsplan for batterier som legger grunnlaget for satsing på en fullverdig batteriverdikjede innenfor Europa, som dekker alt fra råvareuttak, bærekraftig produksjons- og foredlingsprosesser, bærekraftig materialbruk, og ombruk og materialgjenvinning av kasserte batterier. Motivasjonen er særlig å kunne forsyne den økende elektriske bilparken i Europa, men også å redusere EUs importavhengighet for råvarer, inkludert kritiske råvarer, og styrke europeisk konkurransekraft. For at en økning i produksjonen ikke skal bidra til økte utslipp, økt miljøbelastning og knapphet på viktige råvarer, må batteriproduksjon og bruk av batterier være effektiv, miljøvennlig og inngå i sirkulære verdikjeder. Gjennom direkte reguleringer tvinger forordningen materialene i batteriene tilbake i sirkulære kretsløp. Det endrer markedsforholdene for både primær råvare og materialgjenvunnet råvare (sekundær råvare) til batteriproduksjon i Europa, og følgelig også rammebetingelsene for næringsvirksomhet for produksjon av nye batterier og materialgjenvinning av kasserte batterier. Regelverket understøtter produksjon og omsetning som kan dokumentere at den er ren, sosialt rettferdig, etisk, holder høy materialkvalitet og teknisk ytelse, maksimerer ressurseffektivitet og har et lavt klimafotavtrykk. I sum endres de økonomiske insentivstrukturene som en direkte følge av regelverket.

Batteriforordningen er, i likhet med økodesignforordningen, et bredt anlagt rammeverk hvor anslagsvis et trettitalls framtidige underliggende rettsakter skal utfylle de overordnede kravene i forordningen på flere områder. Forordningen er omfattende også i type krav som stilles i de ulike stadiene i batteriets livsløp. For det første videreføres – og til dels skjerpes – allerede gjeldende krav til innhold av helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer, håndtering av batterier som farlig avfall og forebygging av alvorlig forurensning fra batteriavfall. Disse kravene har hjemmel i norsk lovgivning om kjemikalier, forurensning og avfall.

For det andre inneholder forordningen omfattende krav til dokumentasjon av batterienes bærekraftsegenskaper og en rekke andre forhold, og tilgjengeliggjøring av denne informasjonen gjennom krav til merking og digitale verktøy. Merker på batteriene skal blant annet gi informasjon om forventet levetid, kapasitet, innholdet av farlige stoffer og mulighetene for ombruk. Kravene til merking vil gjelde fra august 2025. Fra februar 2027 skal industribatterier, batterier for lette kjøretøy og elbilbatterier følges av et digitalt batteripass med informasjon om batteriets egenskaper, tilstand, karbonfotavtrykk, sammensetning og råvarer inkludert innhold av sekundær råvare, innhold av helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer, reparasjonsmuligheter, fradelingsmuligheter, muligheter for fortsatt ny bruk, gjenværende levetid, avfallshåndtering, med mer. Det digitale batteripasset skal være tilgjengelig gjennom en QR-kode. Produsenter skal ha oversikt over bærekraftsaspekter i sine leveransekjeder i tråd med internasjonale prinsipper.

For å styrke etterspørselssiden varsles obligatoriske innkjøpskriterier for offentlige innkjøp. Dette brede livsløpsgrepet, sammen med å fremme positive bærekraftsegenskaper og stor vekt på optimalisering av ressurshensyn og sirkularitet, bryter med vanlige mønstre for organisering av regelverk og forvaltningsoppgaver. Nå samles alle krav som er nødvendige for at batterienes livsløp skal bli så bærekraftige som mulig både i hver enkelt livsfase og i sum, i ett regelverk.

Kravene til avfallshåndtering er til dels skjerpet sammenlignet med dagens krav til avfallshåndtering for batterier, dels begrunnet i nye hensyn. Batteriforordningens regler om avfallshåndtering er viktige for oppnåelse av forordningens formål. Reglene skal, i tillegg til å forhindre avfallsproblemer, også støtte opp om og sikre materialgjenvinning som et viktig premiss for effektiv ressursbruk og den sirkulære økonomien. Det stilles krav om at produsentene skal sikre innsamling av batterier, at forhandlere skal ta imot kasserte batterier, og at EU-kommisjonen skal vurdere panteordninger for batterier. Kravene om innsamling er sentrale for å oppnå økte mengder materialgjenvinning, og reglene har til formål både å redusere miljøkonsekvenser og å fremme ressurshensyn. Det oppstilles videre et forbud mot at batteriavfall går til sluttbehandling og energigjenvinning. Som et motstykke til dette stilles det krav om at kasserte batterier skal forberedes til ombruk, forberedes til annen bruk eller materialgjenvinnes. I tillegg stilles det krav til hvilken materialgjenvinningseffektivitet som minimum skal oppnås og nivåer av mengde materialgjenvunnet råvare (for kobolt, kobber, bly, litium og nikkel) i nye batterier. Dette er råvarer som er knappe ressurser. Forordningen inneholder videre spesialregler om grensekryssende forsendelser av batteriavfall. I tillegg settes det krav om bevis for å kunne dokumentere at brukte batterier oppfyller kravene til å ikke anses som avfall – og produsenter pålegges å gjøre offentlig informasjon om avfallsforebygging og håndtering av batteriavfall tilgjengelig for blant annet sluttbrukere, forhandlere og behandlere av batteriavfall.

Batteriprodusentene pålegges videre et utvidet produsentansvar og kan oppfylle dette gjennom produsentansvarsorganisasjoner. Kravene til innsamling av batterier skjerpes betydelig for å sikre tilgangen på sekundære råvarer i det europeiske markedet, på sikt 100 prosent innsamlingsgrad for startbatterier, elbilbatterier og industribatterier. For batterier til lette transportmidler og bærbare batterier økes kravene frem mot 2031. Kasserte batterier skal forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes. Vederlagene skal differensieres basert på hensyn til batterienes innhold og sammensetning, herunder om de kan ombrukes og innhold av materialgjenvunnet råvare – såkalt økomodulering. Det innføres videre en registreringsplikt som krav for å kunne omsette batterier på det indre markedet. Det er lagt opp til at flere av forordningens regler skal suppleres med utfyllende regler av både nasjonale myndigheter og EU-kommisjonen.

Oversikt over elementene i batteriforordningen:

• Bærekraftskrav til batteriers egenskaper

• Sikkerhetskrav

• Krav til informasjon og merking

• Begrensninger på innhold av farlige kjemiske stoffer

• Karbonfotavtrykk og metodikk for å dokumentere dette

• Innhold av materialgjenvunnet råvare i batterier

• Ytelseskrav knyttet til varighet

• Krav til at batterier kan fjernes eller byttes i produkter

• Informasjon om tilstand og forventet levetid

• Samsvarsvurderinger og CE-merket

• Notifikasjon og samsvarsvurderingsorganer

• Spesifikke krav til ansvar for ulike markedsaktører (fabrikant, de som setter batterier på markedet, autoriserte representanter, importører, distributører, leverandører av batteritjenester)

• Register over produsenter

• Utvidet produsentansvar

• Innsamling av batteriavfall inkludert krav til innsamlingsgrader

• Ansvar for distributører

• Ansvar for sluttbrukere

• Ansvar for behandlingsanlegg

• Ansvar for offentlige avfallsvirksomheter

• Frivillige innsamlingspunkter

• Krav til behandling og gjenvinning

• Mål for materialgjenvinning

• Grensekryssende forsendelser av batteriavfall

• Ombruk til andre formål enn det opprinnelige formålet og refabrikkering («repurposing» og «remanufacturing»)

• Informasjon om avfallsfasen

• Rapportering til myndigheter

• Elektroniske informasjonssystemer

• Digitalt batteripass

• Markedsovervåkning og beskyttelsesprosedyrer

• Grønne offentlige anskaffelser

• Prosedyre for endringer i restriksjoner i helse- og miljøskadelige stoffer

• Aktsomhet og åpenhet i leveransekjeden (due diligence)

• Delegert myndighet til EU-kommisjonen

• Sanksjoner og kontroll

2.4.2 Kjøretøy

EU-kommisjonen la 13. juli 2023 fram forslag COM (2023) 451 til forordning om krav til sirkulær design av kjøretøy og håndtering av kasserte kjøretøy (kjøretøyforordningen). Forslaget skal erstatte dagens direktiv 2000/53/EF for kasserte kjøretøy og direktiv 2005/64/EF om typegodkjenning av motorvogner med hensyn til ombruk, resirkulering og gjenvinning, som begge er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Forslaget viderefører og videreutvikler kravene i disse to eksisterende direktivene, men innenfor en bredere regulatorisk ramme som etablerer en tettere sammenheng og mer samsvar mellom designkravene til kjøretøy og krav til ombruk og håndtering av kasserte kjøretøy. Kjøretøy blir helhetlig regulert som produkt i en verdikjedebasert tilnærming med krav fra vugge til grav, som på de andre prioriterte produktområdene. Det er en vesentlig utvidelse i forhold til eksisterende regelverk.

Forslaget har som mål å støtte kjøretøysektorens overgang til en sirkulær økonomi. Forordningen sørger også for tilpasning til andre EU-regelverk som batteriforordningen, økodesignforordningen, forslag COM (2023) 160 til forordning om kritiske råvarer (CRMA) og regelverket for grensekryssende avfallstransport. EU-kommisjonen foreslår i forordningen omfattende nye krav til sirkulær design av kjøretøy som skal fremme ombruk og materialgjenvinning, også av deler. Forslaget inneholder også krav om bruk av sekundære råvarer, krav om å utarbeide en strategi for sirkularitet for hver ny kjøretøytype, digitale produktpass og nye dokumentasjonskrav. I tillegg stilles det strengere krav til eksport av brukte kjøretøy for å sikre at kjøretøy av dårlig teknisk kvalitet ikke brukes i trafikken og at kjøretøy ikke ender opp i land uten infrastruktur til å ta vare på ressursene og miljøet, samt sørge for effektiv bruk av kritiske råvarer i EU/EØS. Sammen med batteriforordningen utgjør forslaget grunnlaget for grønn omstilling og elektrifisering av transportsektoren i Europa.

Forslaget utvider og konkretiserer bestemmelsene om utvidet produsentansvar for kasserte kjøretøy. Dagens ordning gjelder kun for personbiler og lette varebiler, men med dette forslaget vil produsentansvarsordningen og eksportkrav også gjelde for busser, lastebiler og motorsykler. I tillegg er det foreslått nye krav til differensiering av vederlag (økomodulering) som skal fremme mer bærekraftige og sirkulære kjøretøy.

Sentrale krav i forslaget:

• Krav til økodesign av framtidens biler

• Krav om å utarbeide en strategi for sirkularitet for hver ny kjøretøytype

• Krav om et digitalt, sirkulært kjøretøypass

• Krav om innhold av minst 25 % materialgjenvunnet plast i nye biler

• Begrensninger i bruk av farlige stoffer som følge av kjemikalieregelverket REACH, i tillegg til de eksisterende begrensningene i bruk av bly, kadmium, kvikksølv og seksverdig krom

• Oppdatering av regelverket for ivaretakelse av elbiler, inkludert batteriene i disse

• Økt ombruk av brukte bildeler, spesielt krav til at biloppsamlere skal demontere deler til ombruk

• Forslag om at verksteder må tilby brukte deler ved reparasjoner

• Bestemmelser om merking av bildeler og at det skal følge med en garanti

• Krav om at EUs medlemsstater nasjonalt skal fremme ombruk, istandsetting og refabrikkering av brukte deler og komponenter

• Bedre kontroll med eksport av brukte kjøretøy

• Krav om at alle kasserte kjøretøy skal samles inn og leveres til nasjonale behandlingsanlegg uten kostnad for eier av kjøretøyet

• Krav til produsentansvarsselskaper om fordeling av kostnader og samarbeid over landegrensene for kjøretøy som kasseres i andre land

Forordningen gir på flere områder EU-kommisjonen kompetanse til å fastsette utfyllende rettsakter. Dette gjelder blant annet metoder for beregning og verifisering av materialgjenvunnet materiale, innhold av farlige kjemiske stoffer, minimum innhold av materialgjenvunnet materiale av annet enn plast, utforming av kjøretøypasset, detaljer rundt utmontering av deler og behandling av kasserte kjøretøy, økomodulering av vederlaget i produsentansvarsordningen og kontroll med eksport av brukte biler.

2.4.3 Emballasje

Emballasje utgjør hoveddelen av forbruket av nye råvarer i Europa, henholdsvis 40 prosent av plastråstoff og 50 prosent av papirråstoff brukes til emballasje. Veksten i mengden emballasje har de siste årene vært større enn veksten i BNP. Det er økende bruk av emballasje som ikke lar seg materialgjenvinne, og den emballasjen som kan materialgjenvinnes blir ikke materialgjenvunnet fordi prosessen med å sikre rene fraksjoner er kostnadskrevende. Materialgjenvunnet råvare møter dessuten ikke alltid kravene i markedet.

EU-kommisjonen varslet i plaststrategien fra 2018 at all plastemballasje på det europeiske markedet skal være egnet for ombruk eller materialgjenvinning på en lønnsom måte i 2030. Med den grønne given ble dette målet utvidet til å gjelde all emballasje.

EU-kommisjonen la frem forslag COM (2022) 677 til forordning om emballasje og emballasjeavfall (emballasjeforordningen) den 30. november 2022, og det ble oppnådd enighet i EU om denne den 5. mars 2024. Teksten må formelt godkjennes av Rådet og Europaparlamentet. Forslaget skal erstatte dagens direktiv 94/62/EF om emballasje og emballasjeavfall og endrer forordning (EU) 2019/1020 og direktiv 2019/904/EU om plastprodukter. Det gjeldende emballasjedirektivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. EU-kommisjonens forslag vil gi et mer harmonisert regelverk for EU/EØS-landene, og dermed forutsigbare rammevilkår for produsenter og importører som setter emballasje på markedet i disse landene. Kravene skal motivere til investeringer i løsninger der emballasjen er designet for å redusere mengde emballasje og emballasjeavfall, ombruk og materialgjenvinning med høy kvalitet.

I likhet med de øvrige verdikjederegelverkene, skal man også med dette forslaget oppnå flere mål samtidig. EU-kommisjonen påpeker at en mer sirkulær økonomi for emballasje vil bidra til å frakoble økonomisk vekst og bruk av naturressurser, oppnå klimanøytralitet i 2050, stoppe tap av naturmangfold og redusere EUs importavhengighet av en rekke materialer. Forordningen skal bidra til det overordnede målet om at all emballasje skal være enten ombrukbar eller materialgjenvinnbar innen 2030. Forslaget dekker hele livsløpet til emballasje. Regelverket skal, som før, forebygge eller redusere påvirkningen emballasje og emballasjeavfall har på miljø og menneskelig helse. Forordningen legger avfallshierarkiet i rammedirektivet for avfall til grunn (jf. direktiv 2008/98/EF artikkel 4). Videre stilles krav til utvidet produsentansvar.

Overordnet foreslås det krav om tiltak og måltall for avfallsreduksjon, redusere unødvendig bruk av emballasje, øke graden av materialgjenvinnbarhet for emballasje, øke andelen materialgjenvunnet råvare i emballasjen, fase ut farlige stoffer og fremme ombruk (uten at det går på bekostning av mattrygghet og hygienestandarder). Forslaget viderefører, skjerper og inneholder nye krav til forebygging og håndtering av emballasjeavfall.

Det foreslås blant annet følgende krav:

• Emballasje skal designes slik at den kan materialgjenvinnes

• Krav om innhold av materialgjenvunnet råvare i plastemballasje

• Strengere krav til emballasje som er komposterbar og bionedbrytbar for å sikre at slik emballasje ikke forringer materialgjenvinningsprosesser

• Krav til emballasjeminimering

• Krav til ombrukbar emballasje

• Forbud mot å sette visse typer engangsemballasje på markedet som gjelder:

  • hotell- og serveringsbransjen, engangsemballasje for mat og drikke som spises på stedet og porsjonspakninger av sauser/fløte/sukker og så videre, miniatyr engangsemballasje for kosmetikk- og hygieneprodukter,

  • engangsplastemballasje som emballerer grupper av produkter i den hensikt å motivere forbruker til å kjøpe flere enheter,

  • engangsplastemballasje for enheter med mindre enn 1,5 kg av frukt og grønnsaker, med mindre emballasjen er nødvendig for å unngå vanntap, mikrobiologiske og fysiske skader

• Merkekrav:

  • All emballasje skal merkes med hva slags materialer den består av

  • Emballasje skal merkes med hvorvidt den er ombrukbar, gjennom et fysisk merke eller QR-kode som inneholder informasjon om systemet for ombruk, returpunkter, samt hvor mange ganger emballasjen har vært ombrukt

  • Emballasje skal innen 1.1.2028 merkes slik at separat innsamling blir enklere, det betyr utforming av like merker på emballasje og beholdere for emballasjeavfall

• Mål for ombruk og refill av flere typer emballasje, som blant annet angitte typer transportemballasje, drikkevareemballasje, drikkebeger og matbeholdere for take-away med videre

• Krav om en varig reduksjon i forbruk av plastbæreposer tilsvarende 40 poser per person per år eller tilsvarende i vekt etter 31.12.2025

• Krav om avfallsreduksjon

• Krav til et system for retur og separat innsamling av emballasjeavfall, samt sikre forberedelse til ombruk og materialgjenvinning

• Krav om etablering av pantesystem for drikkevareemballasje i plast og metall

• Kravene om materialgjenvinning av de ulike emballasjetypene videreføres

• Krav til hvordan materialgjenvinning og ombruk av emballasje skal beregnes

Forslaget inneholder både videreførte, skjerpede og nye krav til forebygging og håndtering av emballasjeavfall, og sikter i stor grad mot mindre bruk av emballasje. Det fremheves i fortalen at avfallsforebygging anses som den mest effektive måten å bidra til mer effektiv bruk av ressurser og å redusere avfallsproblemer. I tillegg stilles det krav om vederlagsdifferensiering (økomodulering) knyttet til utvidet produsentansvar for plastemballasje, basert på blant annet innhold av materialgjenvunnet råvare.

Det foreslås videre omfattende informasjonskrav knyttet til emballasje og oppfyllelsen av de øvrige foreslåtte kravene, slik som sluttbrukerens rolle i å bidra til avfallsforebygging, ombrukssystemer, med videre.

I tillegg foreslås det delegert myndighet til EU-kommisjonen til å utvikle kriterier for grønne offentlige anskaffelser ved innkjøp av emballasje, emballerte produkter eller en tjeneste som bruker emballasje eller emballerte produkter. EU-kommisjonen skal ha disse kriteriene klare 60 måneder etter at forordningen trer i kraft.

2.4.4 Plast

Regelverket for plast er forankret i EUs plaststrategi som ble utviklet under den første handlingsplanen for sirkulær økonomi. Av innledningen til direktivet om engangsartikler av plast framgår det klart at regelverket fremmer «circular approaches» som et bidrag til en mer sirkulær verdikjede for plast, med særlig vekt på en giftfri verdikjede og minimering av plastavfall.

Den norske plastpolitikken ligger nært opptil EUs tilnærming. Den første norske plaststrategien fra 2017 (jf. Meld. St. 45 (2016–2017) Avfall som ressurs) og EUs strategi for plast (A European Strategy for Plastics in a Circular Economy) fra 2018, la det første grunnlaget for en systematisk tilnærming til plast som miljøproblem i norsk miljøpolitikk. Den reviderte norske plaststrategien fra 2021 går videre og tar for seg hele livsløpet til plast og plastprodukter. Tilnærmingen i denne ligger nært opptil hovedtrekkene i EUs andre handlingsplan for sirkulær økonomi fra 2020, som varslet en rekke ytterligere tiltak mot plastforurensning. Et eksempel på dette er regler om bruk og utslipp av mikroplast. Det er vedtatt en omfattende restriksjon om tilsatt mikroplast under REACH-forordningen. EU-kommisjonen fremmet høsten 2023 forslag til en forordning om utilsiktede utslipp av plastpellets. På ulike måter kan økodesign og krav i livsløpene til ulike produkter bidra til å forebygge uønskede eller utilsiktede utslipp av mikroplast.

Plast er et unikt materiale som brukes i svært mange sammenhenger. Regelverkene om økodesign, avfall og de øvrige av de syv prioriterte produktgruppene, vil derfor også være relevante for plast, både for rene plastprodukter som plastemballasje, og for plast i sammensatte produkter. Når det gjelder krav på produksjonsstadiet, vil produksjon av plast eller produksjon av produkter der plast inngår, være omfattet av revidert industriutslippsdirektiv.

EUs gjeldende regelverk om plast står ikke i en samlet forordning, men består av flere komponenter som til sammen dekker ulike aspekter i livsløpet til plast.

Direktiv 2015/720/EU om reduksjon i forbruk av plastbæreposer i vanlig omsetning til forbrukere (plastposedirektivet) og direktiv om plastprodukter (2019/904/EU) er dedikerte regelverk om plastprodukter. Kravet om tiltak for å redusere bruken av lette plastbæreposer i plastposedirektivet er konkretisert i forslag til ny emballasjeforordning, der det foreslås krav til varig reduksjon i forbruk av plastbæreposer tilsvarende 40 poser per person per år eller tilsvarende i vekt fra 31. desember 2025.

Både regelverket om plastbæreposer og direktivet om plastprodukter er begrunnet dels i hensynet til å redusere plastforsøpling og -forurensning (spesielt marin forsøpling), og dels i ressurshensyn. Det er et delmål å redusere ikke-bærekraftig forbruk og overforbruk av visse plastprodukter for derigjennom å redusere de samlede miljøkonsekvensene fra plastverdikjeden. Direktivene har også mer generelt til formål å bidra til en mer sirkulær plastøkonomi.

Direktivet om plastprodukter inneholder ulike virkemidler for spesielt utpekte engangsprodukter av plast, og for utstyr fra fiskeri og akvakultur som inneholder plast. Noen produkter er forbudt, for andre skal forbruket reduseres varig, og forsøpling skal motvirkes gjennom produktmerking, utvidet produsentansvar og informasjons- og oppryddingstiltak. Direktivet inneholder også krav til produktdesign, som at korker skal være festet til flasken også under bruk, samt krav til minimuminnhold av materialgjenvunnet råvare i nye drikkeflasker. Deler av direktivet er gjennomført i produktforskriften, men det vil også gjennomføres i avfallsforskriften.

Virkemidlene som er rettet mot engangsprodukter gjelder for produkter som er laget helt eller delvis av plast. Engangsprodukter og fiskeriutstyr laget av både fossil plast, biobasert og såkalt bionedbrytbar plast er omfattet av direktivet. EU-kommisjonen la i november 2022 frem en melding om kilder til, merking av og bruk av biobasert, bionedbrytbar og komposterbar plast. EU-kommisjonen konkluderer med at bruk av bionedbrytbar plast kan være en god løsning i noen tilfeller, men at det også innebærer en rekke utfordringer. Det er derfor å forvente at policy-rammeverket vil påvirke nye regelverksinitiativer på sikt.

Innholdet av farlige kjemiske stoffer i plast er en særlig utfordring. Plast er et kjemisk produkt, og både selve plastpolymeren og kjemikalier tilsatt for å få fram ønskede egenskaper, kan ha skadelige effekter på mennesker og miljø. EU opprettholder et høyt beskyttelsesnivå mot helse- og miljøskadelige kjemikalier. Det siste nye er at tilsatt mikroplast i produkter behandles på linje med andre kjemikalier med helse- og miljørisikoer, og er forbudt i henhold til EUs kjemikalieregelverk REACH. Et regelverk som skal fremme bærekraftige plastprodukter og materialer må også omfatte krav til kjemiske egenskaper som bærekraftaspekter.

2.4.5 Elektriske og elektroniske produkter

Elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall) er en av de raskest voksende avfallsstrømmene i Europa og globalt. EE-avfall kan også være farlig avfall som må håndteres forsvarlig, og inneholder verdifulle, kritiske råstoffer som det er viktig å sikre at blir materialgjenvunnet. Økende forbruk sammen med teknologisk utvikling og digitalisering vil medføre store utfordringer i årene som kommer.

Handlingsplanen for sirkulær økonomi fra 2020 varslet tiltak for å fremme mer sirkulære elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter). Det ble varslet nye initiativ, inkludert styrking av innsamlings- og behandlingsløsninger for EE-avfall, og strengere regler om innhold av kjemiske stoffer i produktene. EU-kommisjonen har i 2023 informert om et nytt LIFE-prosjekt som skal vurdere tiltak for økt innsamling av brukt og kassert småelektronikk og bærbare batterier.

Økt bærekraft i verdikjeden for EE-produkter skjer langs flere regulatoriske spor. Det stilles og vil bli stilt nye og skjerpede krav i medhold av regelverkene for økodesign, kjemikalier, batterier og EE-avfall.

Som nevnt under punkt 2.2 er det allerede vedtatt en rekke nye typer krav til blant annet elektriske og elektroniske produkter som er regulert under økodesigndirektivet. Ved siden av krav til energieffektivitet i produkter, som har vært primærformålet med økodesigndirektivet, stilles det nå i forordninger under direktivet i økende grad også krav til andre bærekraftsegenskaper, slik som:

• holdbarhet og levetid (inkludert programvare)

• at produkter skal kunne repareres

• at produkter skal kunne materialgjenvinnes

• samhandlingsevne (krav som sikrer at produkter kan brukes sammen med flere andre typer produkter og skal fungere for flere typer produkter, for eksempel typisk ladere)

• innhold av materialgjenvunnet råvare

• særlige krav til produkter som inneholder sjeldne, knappe, kritiske og miljømessig problematiske materialer

Farlige stoffer i elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter) reguleres i dag gjennom direktiv 2011/65/EU om begrensning av bruk av visse farlige stoffer i elektrisk og elektronisk utstyr (RoHS). Direktivet har forbud mot bruk av 10 stoffer og stoffgrupper. RoHS-direktivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i produktforskriften kapittel 2A.

EU-kommisjonen varslet i mars 2020 gjennom handlingsplanen for sirkulær økonomi en revisjon av RoHS-direktivet for å klargjøre sammenhengen med kjemikalieregelverket REACH og økodesignkrav. Den fulle revisjonen av RoHS er utsatt, som følge av andre prioriterte initiativer under EUs handlingsplan for sirkulær økonomi. Det har også sammenheng med revisjonen av REACH, som var varslet i 2022 men ikke vil bli lagt fram av inneværende EU-kommisjon. EU-kommisjonen fremmet imidlertid i desember 2023 forslag om en målrettet endring av RoHS-direktivet med omfordeling av oppgaver til det europeiske kjemikaliebyrået ECHA. ECHA får ansvar for å foreslå forbud mot nye stoffer i EE-produkter og å vurdere søknader om unntak fra forbudene i direktivet, etter samme prosedyrer som i REACH.

Elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall) reguleres i dag av direktiv 2012/19/EU om Waste Electrical and Electronic Equipment (WEEE-direktivet). Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i avfallsforskriften. Direktivet bygger på prinsippet om at forurenser skal betale, og pålegger produsenter av EE-produkter å sørge for forsvarlig håndtering av produktene når de ender som avfall. Formålet med endringen av direktivet i 2012 var å forenkle og modernisere regelverket. Det ble satt høyere mål for innsamlet mengde avfall og mål for materialgjenvinning, i tillegg til krav til beregningsmetode, vektregistrering og rapportering.

WEEE-direktivet evalueres nå i EU, for å vurdere om direktivet fortsatt er egnet til formålet, samt i lys av målene i den grønne given og handlingsplanen for sirkulær økonomi. I evalueringen vil det også ses hen til annen relevant utvikling i EUs miljø- og avfallspolitikk slik som batteriforordningen, og utviklingen knyttet til økodesignregelverket, RoHS-direktivet, kasserte kjøretøy, eksport og import av avfall og kritiske råvarer. Også utviklingen internasjonalt, slik som nye regler om grensekryssende handel med EE-avfall i Baselkonvensjonen, vil bli tatt med i betraktningen. Evalueringen skal dekke gjennomføringen av WEEE-direktivet i tillegg til utfyllende regelverk, samt relaterte tiltak og god praksis som finnes på nasjonalt nivå i medlemsstatene. Videre vil evalueringen rette et spesielt fokus på deler der gjennomføringen har vært spesielt utfordrende, som for eksempel:

• måloppnåelse for innsamling av EE-avfall

• sikre riktig avfallshåndtering av EE-avfall

• ta i bruk krav til utvidet produsentansvar (spesielt for nettsalg)

• bekjempe kriminell aktivitet gjennom hele avfallshåndteringsprosessen av EE-avfall

Evalueringen vil gi oversikt over dagens situasjon som underlag for å vurdere endringer, fremgang og utfordringene som de ulike medlemsstatene står overfor.

2.4.6 Tekstiler

EUs grønne giv, EUs handlingsplan for sirkulær økonomi og EUs industristrategi har alle identifisert tekstiler som en prioritert sektor. Tekstilproduksjon forbruker store mengder vann, primære råmaterialer og kjemikalier og har store klima- og miljøkonsekvenser.

EU-kommisjonen la den 30. mars 2022 fram en strategi for bærekraftige og sirkulære tekstiler. Formålet med strategien er å sikre at det produseres tekstiler som i større grad er varige, mulige å reparere, ombruke og materialgjenvinne. Tidligere har fokuset i hovedsak vært på håndtering av tekstilavfall, mens nå løftes produksjonsfasen og bærekraftsaspekter ved tekstilproduktene mer fram. EU ønsker å fremme mer systemiske løsninger for en bærekraftig tekstilindustri innad i EU. Strategien skal dekke hele livssyklusen til tekstiler fra produksjon til og med avfallsstadiet og endre hvordan vi produserer og forbruker tekstiler. Det understrekes at utfordringene i tekstilsektoren kaller på en mer systematisk tilnærming og endring for å gjøre verdikjeden for tekstiler mer sirkulær og derved mer bærekraftig samlet sett. I arbeidet vil EUs industristrategi også spille en vesentlig rolle.

Under økodesignforordningen vil det komme en rekke underliggende rettsakter med produktspesifikke økodesignkrav til ulike produktgrupper, inkludert tekstiler. Økodesignforordningen inneholder bestemmelser om forbud mot destruksjon av usolgte produkter for virksomheter over en viss størrelse. I første omgang innfører forordningen forbud mot destruksjon av usolgte tekstiler og fottøy, men forordningen åpner for at flere produktgrupper kan bli omfattet.

Kommisjonen har også foreslått et obligatorisk utvidet produsentansvar for tekstiler, som en del av forslag COM (2023) 420 til revidert rammedirektiv om avfall 5. juli 2023. Kommisjonen foreslår at tekstilprodusenter skal ta en større del av ansvaret for miljø- og klimakonsekvensene ved det store forbruket av tekstiler i Europa. Det innebærer blant annet at tekstilprodusenter må dekke kostnadene for separat innsamling og videre håndtering av brukte tekstiler og tekstilavfall. Følgende produkter foreslås inkludert i produsentansvaret: husholdnings-tekstilprodukter, tekstiler og tekstilrelaterte produkter/tilbehør og fottøy som settes på markedet for første gang.

Kommisjonen foreslår at vederlagene produsentene må betale skal baseres på hvor miljøvennlig tekstilene er (økomodulering). Målet er at dette skal gi produsentene insentiver til å øke produktenes sirkularitet gjennom design, innovasjon og sirkulære forretningsmodeller, slik at klær og tekstiler varer lenger, repareres, og brukes om igjen. Det forslås at kravene til økomodulering må utvikles videre i samsvar med kommende økodesignkrav for tekstiler.

Kommisjonen har foreslått at mindre virksomheter ikke omfattes av produsentansvaret, og har satt nedre grense ved ti ansatte og en årlig omsetning og balanseregnskap på to millioner Euro. Etter deres analyser vil dette medføre at 88 prosent av produsentene i EU står utenfor produsentansvaret, men at produsentene likevel vil dekke 88 prosent av varestrømmen. Når det gjelder innsamling, foreslår EU-kommisjonen en løsning hvor tekstiler som er egnet for ombruk og tekstiler som er avfall samles inn samlet. Samtidig åpner de for at ideelle organisasjoner som i dag samler inn brukte tekstiler skal prioriteres, slik at de kan fortsette med sin virksomhet med innsamling til ombruk.

EU-kommisjonen foreslår også nye regler for håndtering av tekstilavfall, i tråd med tekstilstrategien. Brukte klær skal prioriteres for ombruk, og mer av tekstilavfallet skal leveres til materialgjenvinning. Brukte tekstiler som er samlet inn sammen med tekstilavfall er å anse som avfall før det er sortert. Det vil fremme sortering av tekstiler før eksport. Medlemsstatene pålegges også å etablere et register over tekstilprodusenter og gjennomføre plukkanalyser av restavfall for å dokumentere andelen tekstilavfall som samles inn. Nettbaserte markedsplattformer skal inkluderes i produsentansvaret.