9 Merknader til lovforslaget

Til § 1

Formålsparagrafen uttrykker på en kortfattet måte formålet med lovens hovedbestemmelser om henholdsvis mer bærekraftige produkter, § 3, og bærekraftige helhetlige verdikjeder for prioriterte produktområder i den europeiske økonomien, § 4. Med dette forankres i norsk rett betydelige regelreformer innenfor det forsterkede produktrammeverket under EUs handlingsplan for sirkulær økonomi. EU tar målrettet i bruk juridiske virkemidler for å fremme og forsterke omstillingen til en mer sirkulær økonomi. Det vises til punkt 2 for omtale av den politiske og juridiske konteksten, innretningen på og formålene med det forsterkede produktrammeverket under EUs handlingsplan for sirkulær økonomi. Lovens §§ 3 og 4 må forstås og anvendes i denne konteksten, som sentrale virkemidler for et mer bærekraftig og sirkulært indre marked for produkter i EU/EØS.

Formålsparagrafen trekker spesielt fram ressurseffektivitet. Dette fordi det å spare og husholdere med materielle ressurser og motvirke overforbruk er essensen i en sirkulær økonomi. Gjennom redusert forbruk av klodens ressurser reduseres de miljøkonsekvensene utvinning og forbruk av materielle ressurser forårsaker. Det bidrar også til fortsatt tilgang på ressurser for videre økonomisk utvikling. Grønn omstilling krever også ressurser.

Formålsparagrafen knytter regelverket til målet om en mer sirkulær økonomi. Det er fordi en sirkulær økonomi er en av de viktigste veiene til å nå de overordnede målene om å redusere klimagassutslipp og annen forurensning og forebygge tap av natur og biologisk mangfold. EU har to veier til målet om reduserte klimagassutslipp og lavutslippssamfunn. Den ene er tiltak rettet mot å redusere eksisterende utslipp, gjennom skjerpede utslippsreduserende tiltak og virkemidler i Klar for 55-pakken under den grønne given. Den andre er å endre produksjons- og forbruksmønsteret slik at det ikke produserer nye utslipp og varig reduserer det samlede klimafotavtrykket i økonomien.

Formålsparagrafen understreker samtidig at den sirkulære økonomien må være bærekraftig. Uten å koble bærekraft og sirkularitet er det ikke gitt at man oppnår en positiv miljøgevinst ved økt sirkularitet, for eksempel dersom man gjenvinner materialer til bruk i nye produkter og disse materialene inneholder helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer som man ønsker skal fases ut av bruk eller som man må beholde streng kontroll med. Med bærekraftig menes alle aspekter av bærekraft, miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft.

En mer sirkulær økonomi som bidrar til å nå de overordnede klima- og miljømålene må styrke både tilbudssiden og etterspørselssiden i økonomien, skal omstillingen bli kraftfull nok. Ett av formålene med loven er å hjemle utvidede krav til økodesign. Samlet sett vil de forsterkede kravene til økodesign bedre tilgangen på produkter som varer lengre, kan repareres, og totalt har et lavere ressursforbruk og fotavtrykk. I tillegg inneholder det nye produktregelverket krav som skal bidra til å styrke etterspørselssiden etter disse bedre produktene, og legge til rette for at forbrukere, både private og profesjonelle, kan utnytte de mulighetene som ligger i at produktene blir mer tilpasset en sirkulær økonomi. Kravstillingen som hjemles i § 4 skal fremme endringer på alle stadier i verdikjeden for produkter, både hos tilbydere og brukere av produktene. Når formålsparagrafen nevner et mer bærekraftig produksjons- og forbruksmønster, er det de ovennevnte aspektene det refererer til.

Til § 2

Loven gjelder i utgangspunktet ikke for Svalbard, men bestemmelsen åpner for at Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på øygruppen, og at det kan fastsettes særlige regler under hensyn til forholdene på Svalbard.

Produktkontrolloven, og flere tilhørende forskrifter, gjelder på Svalbard. Forurensningsloven gjelder ikke, men det er fastsatt særlige regler om forurensning og avfall i svalbardmiljøloven og forskrift om forurensing og avfall på Svalbard.

EØS-avtalen er ikke gjort gjeldende for Svalbard, og Norge er derfor ikke forpliktet til å gjennomføre EØS-rettsakter i regelverk som gjelder for øygruppen. Det er derfor adgang til å tilpasse regelen til de stedlige forholdene på Svalbard.

Til § 3

Bestemmelsen gir hjemmel for gjennomføring av de rettsakter som er vedtatt i medhold av økodesigndirektivet fra 2005 og 2009, men hvor kravstillingen er gradvis utvidet på en slik måte at det går ut over hjemmelsgrunnlaget i produktkontrolloven som i dag hjemler direktivet med underliggende rettsakter. Konkret gjelder dette ni rettsakter med krav til miljøvennlig utforming av apparater, hvor Norge har måttet ta forbehold om Stortingets samtykke til innlemmelse i EØS-avtalen på grunn av hjemmelsmangel, se punkt 7.

Paragraf 3 i loven her vil supplere produktkontrolloven § 4 a som fortsatt vil gjelde. Paragrafen lister, på en ikke uttømmende måte, de tre hovedkategoriene krav som stilles i det utvidede økodesignregelverket slik det nå utvikler seg. Den første kategorien beskrevet i bokstav a er krav som skal fremme produkter som er designet fra først av slik at de er best mulig tilpasset en sirkulær økonomi med høy grad av ressursutnyttelse og bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. I tillegg stiller regelverket mer generelle ytelses- og funksjonskrav som kan omfatte andre og mer tekniske aspekter ved produktet, jf. bokstav b. En tredje kategori krav er knyttet til dokumentasjon av egenskapene og kravene til produktene i a og b og informasjon om dette. Her stiller regelverket til dels omfattende krav til ulike profesjonelle operatører i markedet. Det stilles også krav til hvordan informasjonen skal tilgjengeliggjøres, både for private brukere, privat næringsliv og offentlige kontroll- og tilsynsmyndigheter. Forordningene til direktivet fastsetter spesifikke krav på disse områdene tilpasset ulike produktkategorier.

Til § 4

Paragraf 4 gir hjemmel for alle krav til produkter innenfor de produktgruppene som paragrafen omfatter, og som EUs rettsakter på disse områdene stiller, på alle stadier i verdikjeden. Det innebærer at noen krav vil være av en type som også finnes i øvrig miljølovgivning, slik som krav til sikkerhet, krav til avfallsbehandling etter forurensningsloven eller krav til farlige kjemikalier etter produktkontrolloven, eller annen lovgivning, slik som lov om offentlige anskaffelser eller åpenhetsloven. Paragraf 4 gir her hjemmel når slike krav stilles som del av en hel verdikjede. Kravene som stilles i verdikjeden må forstås som del av et helhetlig reguleringsgrep som har til formål å redusere fotavtrykket i verdikjeden i sum. Dette er viktige hensyn ved tolkning og anvendelse av regelverket, fordi de enkelte kravene ikke bør forstås og anvendes løsrevet fra de øvrige kravene i verdikjeden men forstås som bidrag i et helhetlig grep som i sum skal oppnå de overordnede formålene med verdikjederegelverket.

Spørsmål knyttet til tilsyn, kontroll og andre forvaltningsoppgaver hvor flere myndigheter har ansvar må gås nærmere opp i forbindelse med gjennomføring av de konkrete rettsakter. Det vises til omtale av samvirke mellom generelle og spesielle regelverk både i EU og i norsk rett i punkt 6.8.

Listen over typer krav som kan stilles i verdikjeden er basert på den type krav som gjennomgående stilles innenfor det forsterkede produktrammeverket på de aktuelle produktområdene. Listen er ikke uttømmende. Terminologien er lagt nært opp til EUs terminologi. Det er også tatt hensyn til innarbeidet terminologi i miljøforvaltningen. Der de enkelte rettsakter definerer begreper, noe som er vanlig, vil det være betydningen av begrepet slik det der er definert som gjelder.

Til § 5

Det følger av første ledd at Kongen fastsetter hvem som er tilsynsmyndighet etter loven. Det vil måtte fastsettes hvem som er tilsynsmyndighet ved gjennomføringen av de enkelte rettsaktene.

Bestemmelsens andre ledd fastsetter at tilsynsmyndigheten skal ha adgang til det sted (bygning, transportmiddel, lager med mer) hvor produkter som er regulert i medhold av loven befinner seg. Det gir myndighet til å føre kontroll med selve de produkter og varer som reguleres i forskrifter gitt i medhold av loven. Som følge av at en del krav i produktregelverket strekker seg utover krav til selve produktet, for eksempel krav om prosedyrer for aktsomhetsvurderinger (due diligence-prosedyrer) eller krav om internkontroll, er det fastsatt i andre ledd at tilsynsmyndigheten også skal ha adgang til andre lokaler som benyttes i næringsvirksomheten, utover der hvor produktene befinner seg. Det vil eksempelvis være kontorlokaler hvor administrativt personell er plassert. Etter bestemmelsen skal tilsynsmyndighetene også ha adgang til lokaler hvor det ikke nødvendigvis befinner seg produkter til enhver tid, men hvor produkter tidvis er innom. Som eksempel kan nevnes verksteder hvor produkter repareres eller demonteres for å kunne gjenbruke delene. Etter andre ledd siste setning kan tilsynsmyndigheten beslutte at tilsynet skal gjennomføres ved bruk av digitale kanaler, eksempelvis i form av at intervjuer med ansatte gjennomføres via videokonferanse, i stedet for stedlig tilsyn. Dersom tilsynsmyndigheten har besluttet at tilsynet skal gjennomføres digitalt, plikter den tilsynet retter seg mot å tilrettelegge for det så langt det er rimelig.

Av tredje ledd følger at tilsynsmyndigheten har rett til å kreve å få framlagt dokumenter og annet materiale som er nødvendig for sine oppgaver etter loven. Det vil i all hovedsak være snakk om dokumenter og materiale som myndigheten uansett vil kunne kreve etter pålegg i medhold av bestemmelsen om opplysningsplikt. Bestemmelsen er dermed først og fremst en synliggjøring av at tilsyn etter loven favner videre enn undersøkelser av produktene som sådan, og omfatter eksempelvis styringssystemer, opplysninger om leverandører eller kunder.

Til § 6

For å gjøre myndighetene i stand til å føre tilsyn med produkters bærekraftsegenskaper, vil det være nødvendig å kreve framlagt opplysninger fra produsent, importør, distributør og andre som har befatning med produktet. Man kan i stor utstrekning regne med at nødvendige opplysninger vil bli gitt frivillig. En effektiv håndheving av loven forutsetter likevel en hjemmel til å kunne pålegge opplysningsplikt. Dette er bakgrunnen for regelen i § 6 første ledd som hjemler en plikt til å gi opplysninger som er nødvendig for å utføre oppgaver etter loven.

Plikten etter første ledd omfatter bare de opplysninger en faktisk sitter inne med, og medfører ikke at det må foretas undersøkelser, nærmere dokumentasjon av de framlagte opplysninger osv. Hjemmelen til å kreve foretatt undersøkelser, det vil si til å kreve fremskaffet nye opplysninger som ikke er kjent, eller kreve bevis for at opplysningene som er gitt stemmer med virkeligheten, finnes i andre ledd, som altså innebærer noe mer enn en vanlig opplysningsplikt. For å kunne kontrollere at de opplysninger som er gitt er riktige, kan det etter andre ledd kreves framlagt representative prøver, vederlagsfritt, som gir myndighetene mulighet til selvstendig analyse. Myndigheten kan også kreve at det iverksettes ytterligere undersøkelser, når de opplysningene som er gitt ikke anses tilstrekkelige.

Pålegg om undersøkelser etter andre ledd kan knytte seg til et produkt som sådan, eller forhold ved produksjon av produktet. Det kan også knytte seg til forhold i leverandørkjeden. Pålegg om undersøkelser etter andre ledd kan imidlertid ikke gå lenger enn det som er «nødvendig» for gjennomføring av loven, noe som begrenser påleggshjemmelen til å gjelde forhold som det knytter seg forskriftsbestemte krav til. Der det er flere mulige pliktsubjekter, må det bero på en konkret vurdering hvem pålegg bør rettes mot. I denne vurderingen skal myndighetene legge vekt på effektivitetshensyn og hva som vil oppfattes som rimelig og rettferdig. Myndighetene må også kunne legge vekt på andre forhold, som for eksempel ønsket om å gi bestemte markedsaktører incitament til å opptre mer aktsomt.

Etter tredje ledd kan det fastsettes at kostnadene ved undersøkelser osv. fordeles på flere av markedsaktørene som har befatning med produktet. Det kan være rimelig for å unngå at kostbare undersøkelser må dekkes av en enkelt aktør, når produktet produseres, importeres eller omsettes på markedet av flere aktører. Det kan også fastsettes at kostnadene skal dekkes av det offentlige, eksempelvis dersom det er vanskelig å avgjøre hvilken eller hvilke aktører som er nærmest til å bære kostnadene. Med kravene i blant annet markedstilsynsforordningen artikkel 4 (og tilsvarende krav i produktspesifikt EØS-regelverk) om at det skal finnes en markedsaktør («economic operator») etablert i EØS for at produktet kan settes på markedet, antas utfordringene med å finne en ansvarlig aktør å være mindre enn tidligere.

Etter fjerde ledd kan Kongen fastsette forskrift om plikter som nevnt i første til tredje ledd, enten det er behov for å konkretisere disse ytterligere, eller fastsette generelle bestemmelser i tilknytning til gjennomføringen av de ulike rettsaktene. Kongen kan i tillegg fastsette forskrift om plikt til å oppbevare og ha tilgjengelig opplysninger som er relevante for gjennomføring av loven. Det kan eksempelvis skje ved gjennomføring av EØS-regelverk som stiller krav om at markedsaktørene skal oppbevare visse opplysninger i en gitt tidsperiode.

Til § 7

Bestemmelsens første ledd er utformet tilsvarende som produktkontrolloven § 4 b, med unntak av de opplistede paragrafer og opplistingen av eksempler på type vedtak som kan fattes i medhold av bestemmelsen. Det vises til Prop. 82 L (2019–2020) punkt 4.1 om bakgrunnen for produktkontrolloven § 4 b.

Bestemmelsens første ledd er i utgangspunktet tenkt brukt der myndighetene har avdekket brudd på plikter og krav gitt i eller i medhold av §§ 3, 4, 6, 8, 10 og 11. Hensikten er å sikre overholdelse av loven og å gjenopprette en lovlig tilstand.

Myndighet etter første ledd kan bare benyttes til å treffe vedtak som er «nødvendige». I dette ligger det et krav om forholdsmessighet. Tilsynsmyndighetene må ikke gripe inn i den enkeltes rettigheter og interesser i større utstrekning enn nødvendig. Kan en sikre overholdelse av et krav på en mindre inngripende måte, vil vedtaket ikke bli ansett som forholdsmessig eller nødvendig.

Typiske tilfeller der det vil være aktuelt å treffe enkeltvedtak etter første ledd er der et produkt ikke er i samsvar med formelle eller materielle krav gitt i eller i medhold av loven, eller der tilsynsmyndighetene ser behov for å konkretisere innholdet av generelle og skjønnsmessige bestemmelser i lovgivningen.

Tilsynsmyndighetene har gjerne i den enkelte sak en faglig begrunnet mening om hva som er nødvendig for den enkelte aktør å gjøre eller iverksette av tiltak for å kunne oppfylle krav og plikter i regelverket, og har i mange saker bedre forutsetninger for å vurdere dette enn den enkelte markedsaktøren. Når tilsynsmyndighetene avdekker brudd på regelverket kan de i medhold av § 7 konkretisere i et enkeltvedtak hvilke handlinger og tiltak som må iverksettes eller stanses for å overholde krav og plikter, og pålegge markedsaktøren å gjennomføre disse. Pliktene i regelverket kan konkretiseres og presiseres, men ikke utvides. Vedtaket må være egnet til å realisere formålet med bestemmelsen det er knyttet til.

Bestemmelsen kan også benyttes til å treffe vedtak om å levere varer som ikke oppfyller formelle eller materielle krav til lovlig avfallsanlegg, og å dekke kostnadene til destruksjon. Det vil for eksempel være aktuelt der varer med formelle feil blir stanset av tollmyndighetene, og importøren ikke gir tilbakemelding som viser at han vil og kan rette manglene eller at importøren ønsker å eksportere varene. Det vil også kunne være behov for å fatte vedtak om levering av produkt til lovlig avfallsanlegg i andre tilfeller. Dette kan for eksempel være tilfellet for produkter med formelle feil som allerede finnes på det norske markedet. Vilkåret om at vedtaket må være «nødvendig» innebærer at tilsynsmyndighetene ikke kan treffe et slikt vedtak dersom den ansvarlige importør ikke har hatt anledning til å sørge for at mangelen blir rettet eller til å eksportere produktet til et land utenfor EØS-området.

Til § 8

Bestemmelsen i første ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å nedlegge midlertidig forbud mot produkt fordi det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger om det. Bestemmelsen gjennomfører EØS-rettslige forpliktelser, som markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav h. Hjemmelen er ment å skulle brukes i de tilfellene hvor det foreligger mistanke om at et produkt representerer en risiko for skade på helse eller miljø, og det derfor er utilrådelig å tillate videre omsetning, bruk eller lignende av produktet før man har avklart risikoen. Hjemmelen kan også benyttes der det foreligger mangler ved et produkt, som en markedsaktør av eget initiativ eller etter pålegg fra tilsynsmyndigheten, ikke har rettet. Når markedsaktøren etter pålegg i medhold av § 6 har framlagt tilstrekkelige opplysninger om at mangelen er rettet, kan det midlertidige forbudet opphøre.

Etter andre ledd kan det midlertidige forbudet forlenges selv om tilstrekkelige opplysninger er framlagt i tråd med § 6. Slik mulighet for forlengelse kan benyttes for å gi myndighetene tid til å vurdere opplysningene de har mottatt og om produktet kan tillates på markedet. Innen rammene gitt i bestemmelsen kan forlengelse gis så langt det kreves for å vurdere det mottatte, men ikke som en følge av eksempelvis høyt arbeidspress hos myndighetene.

Etter tredje ledd kan Kongen fastsette midlertidig forbud i forskrift.

Til § 9

Bestemmelsens første ledd angir de overordnede vilkårene for vedtak etter bestemmelsen: Et produkt må utgjøre en risiko for skade på helse eller miljø og det må foreligge særlige grunner som tilsier vedtak om risikoreduserende tiltak. Sammenlignet med lignende bestemmelse i produktkontrolloven § 6 a skal det mindre til med hensyn til risiko for skade på helse eller miljø etter denne bestemmelsen. Etter produktkontrolloven § 6 a må det foreligge en uakseptabel risiko, noe som innebærer at sannsynligheten for eller konsekvensen av skadepotensialet ved produktet er slik at man ikke kan tillate at brukerne utsettes for den. Etter § 9 er det tilstrekkelig at det finnes en risiko for skade, uten at den trenger å være særlig kvalifisert. Det andre vilkåret innebærer imidlertid at det i tillegg kreves ytterligere begrunnelse for vedtak etter bestemmelsen enn at det foreligger en risiko for skade. Vilkåret om «særlige grunner» skal først og fremst fange opp de tilfeller hvor myndigheten har søkt å få en markedsaktør til å gjennomføre avhjelpende tiltak, uten at det har ført fram. Et vedtak etter denne bestemmelsen skal derfor være en sikkerhetsventil for det tilfellet at markedsaktørene ikke har evne eller vilje til selv å sørge for at produkter de setter på markedet er trygge for brukere og forbrukere. Bestemmelsen gjennomfører EØS-rettslige forpliktelser, slik som markedstilsynsforordningen artikkel 14 nr. 4 bokstav h.

Det følger videre av første ledd hva vedtak etter bestemmelsen kan gå ut på. Markedsaktøren(e) kan pålegges å offentliggjøre advarselsinformasjon til distributører eller brukere, om risikoen ved produktet. Bestemmelsen gir dermed myndighet som forutsatt i markedstilsynsforordningen artikkel 16 nr. 3 bokstav e og g. Det kan fastsettes nærmere krav til form, innhold og mottakere i vedtaket.

Markedsaktøren(e) kan videre pålegges å tilbakekalle produktet fra brukere eller distributører. Det vil være mer krevende å tilbakekalle produktet fra brukere, som kan være en uant krets av personer som har kjøpt produktet, enn fra distributører som er markedsaktørens etterfølgende leverandørledd. Et vedtak om tilbakekall fra brukere er derfor mer inngripende enn tilbakekall fra markedet, og bør forbeholdes de tilfeller hvor risikoen er særlig høy, på grensen til det som favnes av produktkontrolloven § 6 a. Et mindre inngripende tiltak vil være å tilbakekalle produktet fra distributør, kombinert med pålegg om advarselsinformasjon til brukere.

Vedtak etter bestemmelsen kan også gå ut på at markedsaktøren pålegges å uskadeliggjøre/destruere produktet, eksempelvis ved å sende det til forsvarlig avfallsbehandling. Se til sammenligning markedstilsynsforordningen artikkel 16 nr. 3 bokstav d. Dette alternativet bør være forbeholdt de tilfeller der mangelen ved produktet ikke er mulig å rette, selv etter noe mer omfattende reparasjon eller rekonstruksjon.

Andre ledd fastsetter at det kan vedtas forbud mot eksport av produkter som utgjør en risiko som nevnt i første ledd. Et eksportforbud er særlig aktuelt der risikoen ved produktet tilsier at det heller ikke bør omsettes utenfor EØS.

Hjemmelen til å pålegge risikoreduserende tiltak overlapper delvis med hjemmelen om nødvendige enkeltvedtak som i § 7. For produkter som er regulert direkte i loven eller i forskrifter gitt i medhold av loven, vil hjemmelen til å fatte nødvendige enkeltvedtak gi tilsynsmyndighetene adgang til å fatte alle de vedtak som er nødvendige for å sikre overholdelse av plikter og krav i regelverket. Hjemmelen til å fatte nødvendige enkeltvedtak vil imidlertid ikke kunne benyttes for å pålegge risikoreduserende tiltak overfor uregulerte produkter. Hjemmelen om risikoreduserende tiltak er ment å kunne benyttes i tilfeller der det foreligger en risiko forbundet med et produkt uavhengig av om det er brudd på konkrete krav i regelverket eller ikke.

Til § 10

Bestemmelsen innebærer at Kongen kan gi forskrift om plikt til å informere myndigheten ved nærmere angitte tilfeller. Hjemmelen kan eksempelvis brukes ved gjennomføring av EØS-forordninger i forskrift, som angir at spesifikke markedsaktører har en plikt til å informere myndighetene når de får kjennskap til at et produkt ikke oppfyller kravene som følger av forordningen. Et eksempel på dette finner man i batteriforordningen artikkel 42 nr. 5.

Til § 11

Bestemmelsen innebærer at Kongen kan gi forskrift om internkontroll for virksomhet som omfattes av denne loven. Det kan for eksempel gjøres ved at en henvisning til loven tas inn i internkontrollforskriften § 2, som angir hvilke lover som er omfattet av forskriftens virkeområde. Internkontrollforskriften gjelder allerede for virksomheter omfattet av produktkontrolloven, og virksomheter omfattet av forurensningsloven dersom virksomheten sysselsetter arbeidstakere.

Til § 12

Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette forskrift om gebyr for behandling av søknader om tillatelse eller godkjenning og lignende, samt for kontrolltiltak etter loven. En søknad om tillatelse vil typisk knytte seg til at man skal utøve en bestemt virksomhet som er regulert av eller i medhold av loven og som er forbudt uten tillatelse fra myndighetene. Søknad om godkjenning kan eksempelvis være aktuelt dersom en privat aktør skal utøve en rolle i kraft av loven, slik som et akkrediteringsorgan. Det kan være en forutsetning for en slik rolle at organet godkjennes av myndighetene. Som kontrolltiltak regnes både eksempelvis kontroll av rapporter som noen er pliktig etter loven å sende til myndighetene og kontroll med etterlevelse av krav gitt i medhold av loven (tilsyn). Forskrift etter denne bestemmelsen må presisere hva gebyret skal knytte seg til og hvilke satser som gjelder.

Til § 13

Bestemmelsen gir hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av bestemmelser i enkeltvedtak eller forskrifter gitt i medhold av loven. Bestemmelsen er delvis utformet etter tilsvarende bestemmelser i forurensningsloven § 73 og produktkontrolloven § 13, og tolkes langt på vei likt. Bestemmelsen suppleres også av forvaltningsloven § 51, som gir ytterligere rammer for bruk av tvangsmulkt. Eksempelvis følger det av fvl. § 51 at tvangsmulkten kan fastsettes som et engangsbeløp eller en løpende mulkt og at tvangsmulkt ikke påløper dersom etterlevelse blir umulig og årsaken til det ikke ligger hos den ansvarlige. Det følger også av fvl. § 51 at forvaltningsmyndigheten i særlige tilfeller kan redusere eller frafalle påløpt mulkt. Det vises for øvrig til merknadene til fvl. § 51 i Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner m.v.). Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at beslutning om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 14

Bestemmelsen om overtredelsesgebyr gir hjemmel til å fastsette i forskrift at nærmere angitte overtredelser kan medføre overtredelsesgebyr. Bestemmelsen er utformet slik at det kan gis forskrift om overtredelsesgebyr for brudd på plikter som følger av forskrift i medhold av loven eller av enkeltvedtak gitt i medhold av loven eller i medhold av forskrifter i medhold av loven. I tråd med føringer gitt i forarbeidene til forvaltningsloven kapittel IX må det gjøres en konkret vurdering av hvilke overtredelser som bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Se NOU 2003: 15 punkt 10.3 til 10.5 og Prop. 62 L (2015–2016) punkt 13.2.4. Det må gis en øvre ramme for utmåling av overtredelsesgebyret i forskrift. Bestemmelsen supplerer forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner, som blant annet oppstiller skyldkrav ved ileggelse av overtredelsesgebyr til foretak (§ 46) og plikt for myndighetene til å samordne sanksjonssaker (§ 47). Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.

Til § 15

Bestemmelsen om straff innebærer at det kan fastsettes i forskrift at overtredelse av bestemmelser i forskriften kan medføre straff i form av bøter. Det kan ikke ilegges straff for brudd på enkeltvedtak gitt i medhold av loven. Dersom tilsynsmyndighetens vedtak er knyttet til manglende etterlevelse av krav gitt i forskrift, kan straff være en aktuell reaksjon på det underliggende lovbruddet. Det kan eksempelvis være tilfellet dersom et produkt pålegges tilbakekalt fordi det ikke oppfyller kravene som er gitt i forskrift. Selv om det ikke kan ilegges en straff for eventuell manglende etterlevelse av pålegget, kan det ilegges for straff for manglende etterlevelse av produktkravet. Det må gjøres en konkret vurdering av hvilke overtredelser av forskrift som skal kunne medføre straff, i tråd med de føringer som er gitt i forarbeidene til straffeloven.

Til § 16

Loven gjelder fra den tiden Kongen bestemmer.