5 Andre lands rett

5.1 Innledning

Det forsterkede produktrammeverket påvirker de europeiske landene ulikt, avhengig av hva slags og hvor omfattende lovgivning landene har på feltet fra før. For å få en oversikt over hvilke forutsetninger andre land har til å håndtere disse nye regelverkene fra et lovgivningsperspektiv har postdoktor ved Universitetet i Oslo, Eléonore Maitre-Ekern, kartlagt rettstilstanden i visse utvalgte land i EU og EØS på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet (Maitre-Ekern, Eléonore, Impact of upcoming EU sustainable product legislation on EU/EEA member states: a comparative analysis, 2023). Her gis en oppsummering av hovedfunnene fra Maitre-Ekerns rapport. Rapporten har et særlig fokus på økodesignlovgivning.

I EU-landene har EUs forordninger direkte virkning, noe som innebærer at landene ikke må foreta seg noe for at regelverkene skal gjelde nasjonalt. De nye forordningene innen sirkulær økonomi vil derfor automatisk tre i kraft likt og samtidig i alle EUs medlemsland. Regelverksendringene kan likevel kreve nasjonal tilpasning, ettersom eventuell eksisterende nasjonal lovgivning med kontaktflater til de aktuelle forordningene må justeres, både for å unngå dobbeltregulering og motstrid.

EØS/EFTA-landene må på sin side gjennomføre EØS-regelverk i nasjonal rett for at dette skal få internrettslig virkning. Når det gjelder forordninger plikter landene å gjennomføre disse «som de er», noe som innebærer at de må gjennomføres ordrett i sin helhet. Dette følger av EØS-avtalen artikkel 7. I Norge gjøres dette normalt ved henvisning (inkorporasjon) til den aktuelle forordningen, enten i lov eller forskrift.

5.2 De nordiske landene

EU-medlemsstatene Danmark, Sverige og Finland har til felles at de per i dag i liten grad regulerer ressurseffektivitet og bærekraft i produkter. Som medlemmer av EU siden henholdsvis 1973, 1995 og 1995, er disse landenes miljølovgivning i stor grad basert på EUs regelverk. Dette inkluderer nasjonal lovgivning som gjelder økodesign på bakgrunn av økodesigndirektivet, kjemikalier på bakgrunn av blant annet REACH-forordningen og annet kjemikalieregelverk, og avfall på bakgrunn av blant annet rammedirektivet for avfall. Når nye EU-forordninger på disse områdene vedtas, blir disse eksisterende nasjonale reglene i praksis opphevet, siden forordningene har direkte virkning og har forrang framfor annen nasjonal lovgivning. Når det gjelder direktiver må også EU-landene gjennomføre disse i nasjonalt regelverk for at det skal få internrettslig virkning.

Island har vært medlem av EØS siden 1994, og har i likhet med de øvrige nordiske landene i stor grad samme miljølovgivning som andre EU/EØS-land. I likhet med disse har ikke Island omfattende nasjonal lovgivning tilsvarende de nye kravene i EUs forsterkede produktrammeverk. Island må imidlertid, i likhet med Norge, gjennomføre de kommende EU-forordningene i nasjonal lovgivning forutsatt at forordningene innlemmes i EØS-avtalen.

5.3 Frankrike

I Frankrike er situasjonen annerledes. Frankrike har gått foran når det gjelder nye lovregler og krav for å fremme mer bærekraftige produkter, med omfattende ny lovgivning på feltet. Det franske rettssystemet er komplekst og til dels fragmentert, og regulering av produkters bærekraftsegenskaper er gjennomført i flere ulike lover.

Et eksempel på et felt hvor Frankrike har gått foran EU er reparasjon av produkter. Frankrike vedtok i 2014 en endring i sin forbrukerlovgivning som hadde til formål å gjøre reparasjon av produkter mer tilgjengelig. Endringen styrket blant annet forbrukeres rett til informasjon om reparasjon og rett til kjøp av deler for å kunne reparere produkter.

I 2020, omtrent åtte måneder før EU lanserte sin handlingsplan for en sirkulær økonomi, vedtok Frankrike en ny og omfattende lov for å forebygge avfall og fremme sirkulær økonomi (Anti-Waste and Circular Economy Law). Sentrale formål med loven er blant annet å fase ut plastemballasje innen 2040, forbygge mot planlagt foreldelse av produkter, øke informasjonsflyten til forbrukere og fremme bærekraftig design av produkter (økodesign). For eksempel inneholder loven et forbud mot engangsemballasje til mat- og drikke som konsumeres «på stedet», altså inne på restauranter og kafeer, som tråde i kraft 1. januar 2023.

Andre eksempler på ny fransk miljølovgivning er «Law on Energy Transition and Green Growth» fra 2015 som forbød plastposer og kriminaliserte planlagt foreldelse av produkter, uten at EU til nå har gjort det samme (Maitre-Ekern (2023) punkt 7.2.2).

Maitre-Ekern understreker at til tross for at Frankrike må endre og tilpasse sin nasjonale lovgivning til nye forordninger som kommer som en del av det forsterkede produktrammeverket, har Frankrike en fordel ved at EUs sirkulær økonomi-lovgivning til en viss grad er inspirert av og basert på nasjonale initiativer fra Frankrike.