11 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

11.1 Til endringene i lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs

Til § 26

Lovforslaget innebærer en totalrevidering av nåværende første ledd og et nytt andre ledd. Nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd.

Nåværende første ledd regulerer forholdet til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler på området. Bestemmelsens andre ledd regulerer den adgangen pensjonsordningens styre har til å inngå avtaler med andre pensjonsinnretninger om overføring av arbeidstakere og pensjonister.

Det framgår av nåværende første ledd at Kongen kan «… slutte overenskomst med annet land om gjensidighet med omsyn til sjømannspensjonering». Det framgår ikke direkte av ordlyden at det i den forbindelse er adgang til å gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Departementet legger imidlertid til grunn at det er dette som har vært lovgivers hensikt med bestemmelsen, da det ikke ville være grunn til å inngå folkerettslige avtaler som kun går ut på at lovens ordinære bestemmelser skal anvendes. Det er nettopp for å gjøre unntak fra disse bestemmelsene, at det vil kunne være behov for å inngå slike avtaler.

Bestemmelsene i paragrafen viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Denne listen henviser til lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs (riktignok slik at den henviser til «lov om pensjonstrygd for sjømenn», hvilket var lovens tittel fram til den ble endret med virkning fra 1. januar 2020).

Lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs er også nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU- og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav a.

Endringen i § 26 er en direkte konsekvens av Trygdekoordineringsutvalgets forslag om å oppheve inkorporasjonsforskriften og brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet gjennomføre de folkerettslige instrumentene i §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven. Se nærmere omtale av forslaget til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i inkorporasjonsforskriften og brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningene til lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 26 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Første ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering i forskrift. Andreledd er en bestemmelse som av informasjonshensyn viser til folkerettslige instrumenter som kan ha betydning for tolkningen og anvendelsen av lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Bestemmelsen sikrer også at forpliktelser som følger av de bilaterale avtalene som er gjennomført i forskriften hjemlet i første ledd, eller av de folkerettslige instrumentene som er gjennomført i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a, får gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde. Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 26 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

Reguleringen tilsvarer folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd. Det vises til spesialmerknadene til disse bestemmelsene. Den nåværende bestemmelsen om at Kongen kan slutte overenskomster med andre stater, tilfører ikke noe utover det som følger av Grunnloven § 26. Bestemmelsen er derfor ikke videreført. Adgangen til å gjøre unntak fra lovens bestemmelser, er videreført med departementets forslag.

Det vises til punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

11.2 Til endringene i lov om Statens pensjonskasse

Til § 46

Lovforslaget innebærer en totalrevidering av nåværende tredje ledd og et nytt fjerde ledd.

Bestemmelsens nåværende første og andre ledd regulerer den adgangen Statens pensjonskasse har til å inngå avtaler med andre pensjonsinnretninger om overføring av medlemmer og pensjonister. Bestemmelsens tredje ledd regulerer forholdet til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler på området.

Det framgår av nåværende tredje ledd at Kongen kan «… slutte overenskomst med annet land om gjensidighet med omsyn til pensjonering». Bestemmelsen inneholder også en derogasjonsadgang, ved at det åpnes for at Kongen i avtalene kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser.

Bestemmelsene i paragrafen viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og lov om Statens pensjonskasse.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Denne listen henviser til lov om Statens pensjonskasse.

Lov om Statens pensjonskasse er også nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU- og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav b.

Endringen i § 46 er en direkte konsekvens av Trygdekoordineringsutvalgets forslag om å oppheve inkorporasjonsforskriften og brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet gjennomføre de folkerettslige instrumentene i §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven. Se nærmere omtale av forslaget til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i inkorporasjonsforskriften og brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningene til lov om Statens pensjonskasse ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i lov om Statens pensjonskasse som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 46 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Tredje ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler i forskrift. Fjerde ledd er en bestemmelse som av informasjonshensyn viser til folkerettslige instrumenter som kan ha betydning for tolkningen og anvendelsen av lov om Statens pensjonskasse. Bestemmelsen sikrer også at forpliktelser som følger av de bilaterale avtalene som er gjennomført i forskriften hjemlet i tredje ledd, eller av de folkerettslige instrumentene som er gjennomført i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a, får gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av lov om Statens pensjonskasse. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for lov om Statens pensjonskasse. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde. Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 46 tredje ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

Reguleringen tilsvarer folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd. Det vises til spesialmerknadene til disse bestemmelsene.

Den nåværende bestemmelsen om at Kongen kan slutte overenskomst med andre stater, tilfører ikke noe utover det som følger av Grunnloven § 26. Bestemmelsen er derfor ikke videreført. Adgangen til å gjøre unntak fra lovens bestemmelser, er videreført med departementets forslag til endringer.

Departementet bemerker at bestemmelsen ikke gjennomfører eller henviser til overenskomst av 1. juni 2001 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om samordning av pensjonsrettigheter ifølge statlige pensjonsordninger (nordisk overføringsavtale). Avtalen er en multilateral avtale, som gjelder pensjonsrettigheter i tilsetting som omfattes av statlig pensjonsordning i en av de nordiske statene. Med statlig pensjonsordning menes for Norges vedkommende pensjoner som er omhandlet i lov om Statens pensjonskasse med tilleggslover, jf. avtalen artikkel 1 og vedlegg til avtalen. Selv om avtalen ikke omfattes av lovforslaget her, er det ikke meningen å endre avtalens status og gjennomslagskraft i norsk rett. Det er imidlertid et behov for å gjennomgå avtalen. Den er ikke endret siden den ble inngått i 2001, og det er behov for oppdateringer. Det vil også være behov for å gjennomføre en høring av et lovforslag, før det eventuelt fremmes forslag om gjennomføring av avtalen i lov om Statens pensjonskasse.

Det vises til punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

11.3 Til endringene i lov om pensjonstrygd for fiskere

Til § 30

Lovforslaget innebærer en totalrevidering av nåværende nr. 1 og en ny nr. 2. Nåværende nr. 2 blir ny nr. 3.

Paragrafens nåværende nr. 1 regulerer forholdet til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler på området. Paragrafens nåværende nr. 2 regulerer Arbeids- og velferdsdirektoratets adgang til å inngå avtaler med andre pensjonsordninger om overføring av medlemmer i ordningen og pensjonister.

Det framgår av nåværende nr. 1 at Kongen kan inngå avtaler med andre stater om pensjonstrygd etter loven. Bestemmelsen inneholder i tillegg en derogasjonsadgang, ved at det åpnes for at Kongen i avtalene kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser.

Bestemmelsene i paragrafen viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og lov om pensjonstrygd for fiskere.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Denne listen henviser til lov om pensjonstrygd for fiskere.

Lov om pensjonstrygd for fiskere er også nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU- og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav c.

Endringen i § 30 er en direkte konsekvens av Trygdekoordineringsutvalgets forslag om å oppheve inkorporasjonsforskriften og brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet gjennomføre de folkerettslige instrumentene i §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven. Se nærmere omtale av forslaget til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i inkorporasjonsforskriften og brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningene til lov om pensjonstrygd for fiskere ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i lov om pensjonstrygd for fiskere som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 30 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Nr. 1 er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler i forskrift. Nr. 2 er en bestemmelse som av informasjonshensyn er ment å henvise til folkerettslige instrumenter som kan ha betydning for tolkningen og anvendelsen av lov om pensjonstrygd for fiskere. Bestemmelsen sikrer også at forpliktelser som følger av de bilaterale avtalene som er gjennomført i forskriften hjemlet i nr. 1, eller av de folkerettslige instrumentene som er gjennomført i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a, får gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av lov om pensjonstrygd for fiskere. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for lov om pensjonstrygd for fiskere. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde.

Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 30 nr. 1, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

Reguleringen tilsvarer folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd. Det vises til spesialmerknadene til disse bestemmelsene.

Den nåværende bestemmelsen om at Kongen kan inngå avtaler med andre stater, tilfører ikke noe utover det som følger av Grunnloven § 26. Bestemmelsen er derfor ikke videreført. Adgangen til å gjøre unntak fra lovens bestemmelser, er videreført med departementets forslag til endringer.

Det vises til punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

11.4 Til endringene i lov om pensjonsordning for sykepleiere

Til § 37

Lovforslaget innebærer en totalrevidering av nåværende andre ledd og et nytt tredje ledd.

Nåværende første ledd regulerer adgangen styret i sykepleierpensjonsordningen har til å inngå avtaler med andre pensjonsinnretninger om overføring av medlemmer og pensjonister. Bestemmelsens andre ledd regulerer forholdet til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler på området.

Det framgår av nåværende andre ledd første punktum at Kongen kan inngå «overenskomst med annet land» om pensjonsordning for sykepleiere. Bestemmelsen inneholder i tillegg en derogasjonsadgang, ved at det åpnes for at Kongen i avtalene kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser. I henhold til andre ledd andre punktum kan departementet gi forskrift til gjennomføring av bestemmelsene i slik overenskomst.

Bestemmelsene i paragrafen viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og lov om pensjonsordning for sykepleiere.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Denne listen henviser til lov om pensjonsordning for sykepleiere.

Lov om pensjonsordning for sykepleiere er også nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU- og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav d.

Endringen i § 37 er en direkte konsekvens av Trygdekoordineringsutvalgets forslag om å oppheve inkorporasjonsforskriften og brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet gjennomføre de folkerettslige instrumentene i §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven. Se nærmere omtale av forslaget til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i inkorporasjonsforskriften og brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningene til lov om pensjonsordning for sykepleiere ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i lov om pensjonsordning for sykepleiere som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 37 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Andre ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler i forskrift. Tredje ledd er en bestemmelse som av informasjonshensyn er ment å henvise til folkerettslige instrumenter som kan ha betydning for tolkningen og anvendelsen av lov om pensjonsordning for sykepleiere. Bestemmelsen sikrer også at forpliktelser som følger av de bilaterale avtalene som er gjennomført i forskriften hjemlet i andre ledd, eller av de folkerettslige instrumentene som er gjennomført i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a, får gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av lov om pensjonsordning for sykepleiere. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for lov om pensjonsordning for sykepleiere. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde.

Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 37 andre ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

Reguleringen tilsvarer folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd. Det vises til spesialmerknadene til disse bestemmelsene.

Den nåværende bestemmelsen om at Kongen kan inngå avtaler med andre stater, tilfører ikke noe utover det som følger av Grunnloven § 26. Bestemmelsen er derfor ikke videreført. Adgangen til å gjøre unntak fra lovens bestemmelser, er videreført med departementets forslag til endringer.

Det vises til punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

11.5 Til endringene i tannhelsetjenesteloven

Til ny § 1-8

Paragrafen inneholder bestemmelser som regulerer forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering. Bestemmelsene i paragrafen synliggjør koblingen mellom folkeretten og tannhelsetjenesteloven.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Tannhelsetjenesteloven er ikke eksplisitt nevnt i inkorporasjonsforskriften, men loven omfattes av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen.

I proposisjonen her foreslås det videre å oppheve brexit-loven § 2 tredje ledd. I stedet foreslås det å inkorporere bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen) i ny § 1-3 a i folketrygdloven, sammen med nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygd i EFTA-konvensjonen. Se nærmere omtale av forslaget til ny § 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5.

I motsetning til de øvrige lovene som det er foreslått tilsvarende endringer i (lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs, lov om Statens pensjonskasse, lov om pensjonstrygd for fiskere, lov om pensjonsordning for sykepleiere, kontantstøtteloven, spesialisthelsetjenesteloven, pasient- og brukerrettighetsloven, barnetrygdloven, helse- og omsorgstjenesteloven og skipsarbeidsloven), er tannhelsetjenesteloven ikke eksplisitt nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes. Tannhelsetjenesteloven omfattes imidlertid av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen og følgelig også av de avtalene som henviser til dem. Det er derfor behov for en tilsvarende henvisningsbestemmelse i tannhelsetjenesteloven, som i de andre aktuelle lovene. Bestemmelsen er en kodifisering av gjeldende rett og praksis.

Inkorporeringen i folketrygdloven av trygdeforordningen og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering, er tilstrekkelig for at disse trygdekoordineringsinstrumentene skal få full internrettslig virkning i norsk rett, også for tjenester etter tannhelsetjenesteloven. For å motvirke eventuell rettsusikkerhet, tas det likevel inn bestemmelser i tannhelsetjenesteloven som henviser til forslaget om nye inkorporasjonsbestemmelser i §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven. Henvisningsbestemmelsene synliggjør at trygdeforordningen og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering kommer til anvendelse for tjenester som omfattes av tannhelsetjenesteloven.

Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse i tannhelsetjenesteloven om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 1-8 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Første ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen myndighet til å gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift, slik at avtalene blir en del av norsk rett. På den måten sikres transparens i gjennomføringen. Bestemmelsen vil blant annet kunne få anvendelse for avtaler hvor det saklige virkeområdet omfatter helsetjenester og tannhelsetjenester, som Helse- og omsorgsdepartementet har myndighet til å framforhandle. Uttrykket «trygdekoordinering» er ikke begrenset til koordinering av ytelser etter trygdelovgivningen. Prinsippene for trygdekoordinering ligger også til grunn for bilaterale avtaler som regulerer rettigheter til å motta helsetjenester og tannhelsetjenester for personer som er omfattet av en stats trygdeordning under opphold i den andre staten, og dekningen av utgifter for slike tjenester.

Andre ledd er en bestemmelse som er tatt inn av informasjonshensyn og viser blant annet til inkorporasjonsbestemmelsene i forslaget til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven, som på denne måten reflekteres i tannhelsetjenesteloven. Bestemmelsen har rettsvirkninger ved at den regulerer forholdet mellom tannhelsetjenesteloven og forpliktelsene etter folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Det innebærer at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av tannhelsetjenesteloven må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av avtaler som er gjennomført i norsk rett, enten i medhold av denne paragrafen eller i folketrygdloven. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for tjenester etter tannhelsetjenesteloven. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde.

Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 1-8 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Reguleringen tilsvarer folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd. Det vises til spesialmerknadene til disse bestemmelsene.

11.6 Til endringene i folketrygdloven

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 1

De enkelte kapitlene i folketrygdloven er utstyrt med en innholdsfortegnelse, som i strekpunkter gir en oversikt over hvilke temaer de forskjellige paragrafene i kapitlet regulerer. Som følge av forslaget om revidering av folketrygdloven § 1-3 og tilføyelse av en ny § 1-3 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 1 tredje og fjerde strekpunkt justert. Nåværende fjerde til niende strekpunkt blir femte til tiende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til § 1-1

De internasjonale trygdekoordineringsforpliktelsene synliggjøres i folketrygdlovens formålsbestemmelse i § 1-1, ved et nytt fjerde ledd. I bestemmelsen påpekes det at folketrygdloven skal ivareta Norges forpliktelser til trygdekoordinering etter EØS-avtalen og andre folkerettslige avtaler. Bestemmelsen løfter fram forpliktelsene og målet om å sikre etterlevelse av disse.

Utvidelsen av formålsbestemmelsen reflekterer også den omstendighet at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen foreslås gjennomført i lov, jf. forslaget til ny § 1-3 i folketrygdloven. Det vil med dette bli tydeligere synliggjort at de to forordningene inngår som integrerte deler av norsk trygdelovgivning, med lovs rang, og at nasjonale lover skal tolkes og anvendes i samsvar med disse.

Det vises til punkt 5.4 i proposisjonen her.

Til § 1-3

Bestemmelsen er totalrevidert og regulerer etter revisjonen bare forholdet til trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen.

Dagens første ledd første punktum slår fast at Kongen kan inngå gjensidige trygdeavtaler med andre stater, men tilfører ikke noe ut over det som følger av Grunnloven § 26 første ledd. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført. Dagens første ledd andre punktum er utformet som en derogasjonshjemmel, som åpner for at Kongen kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Det foreslås å lovfeste i en ny § 1-3 a, se nedenfor, at bestemmelser om trygdekoordinering i bi- og multilaterale avtaler som er gjennomført i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven, har gjennomslagskraft ved at bestemmelser gitt i eller medhold av loven må tolkes og anvendes i samsvar med de forpliktelsene som følger av disse avtalene. Bestemmelsen i første ledd andre punktum videreføres derfor ikke i en totalrevidert § 1-3.

Dagens andre ledd begrenser Kongens rett til å inngå avtaler der Norge forplikter seg til å innvilge tilleggspensjon til personer som ikke har hatt inntektsgivende arbeid i Norge i minst ett år. Realiteten i denne begrensningen er at en eventuell avtale med et slikt innhold må godkjennes av Stortinget etter Grunnloven § 26 andre ledd og gjennomføres i lov. Bestemmelsen er ikke videreført, da den ikke passer inn i den valgte løsningen når § 1-3 foreslås endret til en ren inkorporasjonsbestemmelse. Dette er ikke ment å føre til noen endring av praksis ved inngåelse av avtaler om trygdekoordinering. Bestemmelsen om innvilgelse av tilleggspensjon er imidlertid mindre aktuell etter pensjonsreformen. Alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 20 er ikke basert på tilleggspensjonsmodellen, men på inntektspensjon, som gis fra første krone og uten noe krav til lengden på tidligere arbeidsforhold.

Den reviderte paragrafen er basert på Trygdekoordineringsutvalgets forslag, men som det framgår av punkt 6.3.2 i proposisjonen her, er bestemmelsen satt opp på en måte som samsvarer mer med den tradisjonelle måten å sette opp slike inkorporasjonsbestemmelser i norsk rett.

Første ledd innebærer at trygdeforordningen, med de endringsforordningene som per i dag er innlemmet i EØS-avtalen, gjennomføres ved inkorporasjon i folketrygdloven. Forordningene skal gjelde som norsk lov. Det forutsettes at framtidige endringsforordninger til trygdeforordningen gjøres til del av norsk rett ved lovvedtak som endrer første ledd.

Andre ledd innebærer at gjennomføringsforordningen, med de endringsforordningene som per i dag er innlemmet i EØS-avtalen, gjennomføres ved inkorporasjon i folketrygdloven. Forordningene skal gjelde som norsk lov. Det forutsettes at framtidige endringsforordninger til gjennomføringsforordningen gjøres til del av norsk rett ved lovvedtak som endrer andre ledd.

Av tredje ledd framgår det at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av folketrygdloven, skal tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelsene som følger av forordningene nevnt i første og andre ledd. En slik tolkningsprosess kan innebære at den nasjonale bestemmelsen må tolkes eller anvendes annerledes enn det ordlyden isolert sett skulle tilsi. I enkelte tilfeller kan det innebære at den nasjonale bestemmelsen ikke kommer til anvendelse. Det vises til spesialmerknadene til de øvrige folkerettsmarkørene for eksempler. Som nevnt i punkt 6.3.2 i proposisjonen her, er dette ikke vesensforskjellig fra situasjoner der et unntak i nasjonal lovgivning innebærer at hovedregelen i den samme lovgivningen ikke kommer til anvendelse.

Norge er etter EØS-avtalen forpliktet til å sikre etterlevelse av bestemmelsene i forordningene, og om nødvendig la bestemmelsene i forordningene gå foran bestemmelsene i nasjonal trygdelovgivning. Tredje ledd innebærer ikke noen realitetsendring med hensyn til trygdeforordningens og gjennomføringsforordningens stilling i norsk rett. Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen er i dag gjennomført i norsk rett i forskrift 22. juni 2012 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen, og det følger av forskriften at bestemmelsene i flere lover, inkludert folketrygdloven, fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å etterleve forordningene. Forskriften vil bli opphevet når lovendringen trer i kraft.

Det vises til kapittel 6 i proposisjonen her.

Til ny § 1-3 a

Bestemmelsen er ny, og regulerer forholdet til bi- og multilaterale avtaler som Norge har inngått, og som har betydning for trygdekoordinering.

Første ledd bokstav a innebærer at nordisk konvensjon om trygd gjennomføres i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven. Nordisk konvensjon om trygd regulerer trygdekoordineringen innad i Norden. Konvensjonen innebærer blant annet at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen kommer til anvendelse på Færøyene, Grønland og Svalbard, og den utvider personkretsen til tredjelandsborgere med lovlig opphold i Norden. Lovendringen innebærer at framtidige endringer i konvensjonen må gjøres til del av norsk rett ved lovvedtak som endrer bokstav a.

Første ledd bokstav b innebærer at bestemmelsene om trygdekoordinering i EFTA-konvensjonen gjennomføres i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven. EFTA-konvensjonen artikkel 21, jf. tillegg 2 til vedlegg K, regulerer trygdekoordineringen mellom EØS/EFTA-statene og Sveits. Av disse bestemmelsene framgår det blant annet at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen også kommer til anvendelse ved slike koordineringstilfeller. Lovendringen innebærer at framtidige vedtak fra EFTAs råd som endrer tillegg 2 til vedlegg K, må gjøres til del av norsk rett ved lovvedtak som endrer bokstav b.

Første ledd bokstavene c og d innebærer at bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen inkorporeres i folketrygdloven. Begge avtalene er inngått som følge av Storbritannias uttreden fra EU og EØS, og de er i dag gjennomført i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i brexit-loven. Separasjonsavtalen innebærer at rettighetene til statsborgere i EØS/EFTA-statene og Storbritannia, samt statsløse og flyktninger, som har utøvd retten til fri bevegelighet før 1. januar 2021, blir videreført på nærmere vilkår. I utgangspunktet vil dette også gjelde for deres familiemedlemmer og etterlatte. Trianguleringsavtalen gjelder rettsstillingen til personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat. For nærmere omtale av disse avtalene vises det til Prop. 10 LS (2020–2021) Lov om overgangsregler mv. ved Storbritannias uttreden fra Den europeiske union (brexit-loven) og samtykke til ratifikasjon av avtale om ordninger mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia som følge av Storbritannias uttreden fra Den europeiske union, EØS-avtalen og andre avtaler og til deltakelse i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske statsborgere.

Lovendringen innebærer at framtidige beslutninger om endringer i separasjonsavtalen eller trianguleringsavtalen må gjøres til del av norsk rett ved lovvedtak som endrer henholdsvis bokstav c eller bokstav d.

Andre ledd er en forskriftshjemmel som åpner for at Kongen kan gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift.

Det følger av tredje ledd at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av folketrygdloven, må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av avtaler som er gjennomført i norsk rett i eller i medhold av paragrafen.

Det vises til kapittel 6 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 2

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 2-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 2 første og andre strekpunkt justert. Nåværende andre til sjuende strekpunkt blir tredje til åttende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 2-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 2-1 a tas kun inn av informasjonshensyn og har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for folketrygdloven kapittel 2. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Paragrafen er ny, og regulerer forholdet til bi- og multilaterale avtaler Norge har inngått, med betydning for trygdekoordinering.

Medlemskap i folketrygden er avgjørende for rettigheter og plikter etter folketrygdloven, og reguleres i kapittel 2 i folketrygdloven. Bestemmelsene i dette kapitlet må blant annet tolkes og anvendes i lys av trygdeforordningen avdeling II, som inneholder særskilte lovvalgsbestemmelser for en rekke nærmere angitte grensekryssende tilfeller, og trygdeforordningen artikkel 4, som pålegger EØS-statene en plikt til å likebehandle de andre EØS-statenes statsborgere med deres egne statsborgere.

Trygdeforordningens bestemmelser om lovvalg og likebehandling kan føre til andre resultater enn det som ville følge av en isolert vurdering av folketrygdlovens bestemmelser om medlemskap. Dette kan blant annet innebære at personer som ikke ville blitt ansett som bosatt i Norge etter folketrygdloven § 2-1, og som derfor ikke ville blitt medlemmer i folketrygden, likevel må anses for å fylle kravet til medlemskap som bosatt i Norge når forordningens lovvalgsregler kommer til anvendelse.

Hovedregelen i trygdeforordningen er at personer som arbeider eller driver selvstendig virksomhet i en stat, skal være underlagt lovgivningen i denne staten, jf. artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Dette innebærer at spørsmålet om hvorvidt en gitt person er trygdedekket, skal løses etter lovgivningen i den staten der arbeidet faktisk utføres, men med nødvendige tilpasninger som følge av likebehandlingsprinsippet i artikkel 4. Trygdeforordningen artikkel 12 gjør unntak fra lovvalgsbestemmelsene for arbeidstakere som sendes til andre EØS-stater for å arbeide. Forordningen har særskilte bestemmelser for arbeidstakere på skip og fly, se artikkel 11 nr. 4 og 5. Videre har forordningen særskilte bestemmelser som regulerer lovvalget ved samtidig aktivitet, som arbeidstaker eller selvstendig, i to eller flere EØS-stater, se artikkel 13. Personer som ikke omfattes av bestemmelsene for yrkesaktive, skal være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e). Gjennomføringsforordningen artikkel 11 inneholder kriterier for fastsettelse av trygdemessig «bosted» i EØS-tilfeller. Etter trygdeforordningen artikkel 16 kan to eller flere EØS-stater avtale unntak fra de ordinære lovvalgsbestemmelsene i trygdeforordningen til fordel for visse personer eller persongrupper.

Reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse koordineringsinstrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene med betydning for trygdekoordinering får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til § 2-4

Første punktum i bestemmelsen viser i dag til «EØS-avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2 (forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009)». Som en konsekvens av at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen foreslås inkorporert og legaldefinert i folketrygdloven § 1-3, endres denne henvisningen til en generell henvisning til «trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen». Denne endringen vil gjøre det tydeligere at endringer i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen får virkning på sokkelen så snart de gjennomføres i folketrygdloven § 1-3.

Andre punktum i bestemmelsen viser i dag til avtaler inngått med hjemmel i § 1-3. Denne henvisningen endres til en henvisning til avtaler som nevnt i § 1-3 a, som en konsekvens av forslagene til endringer i § 1-3 og ny § 1-3 a. Som i dag vil trygdekoordineringen på sokkelen bero på hva som framgår av de enkelte avtalene. I nordisk konvensjon om trygd framgår det av artikkel 6 at den kommer til anvendelse også på sokkelen. Tilsvarende avklaringer finnes ikke i EFTA-konvensjonen eller separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Norge har imidlertid inngått en rekke bilaterale trygdeavtaler som også får virkning på kontinentalsokkelen.

Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Det vises til kapittel 6 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 3

Som følge av forslaget til endringen av § 3-1, er innholdsfortegnelsen til kapittel 3 første strekpunkt justert. Nåværende første til femte strekpunkt blir andre til sjette strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til § 3-1

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 3-1 tas kun inn av informasjonshensyn og har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for folketrygdloven kapittel 3. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Kapittel 3 i folketrygdloven har tittelen «Visse beregningsregler, trygdetid, pensjonspoeng og pensjonsgivende inntekt». Beregningsreglene i dette kapitlet ligger til grunn for beregning av pensjon til tidligere familiepleier, pensjon til gjenlevende ektefelle, barnepensjon, og alderspensjon etter kapittel 19. Tidligere uførepensjon (fram til 2015), og de tidligere rehabiliteringspengene og attføringspengene (fram til 2002), ble også beregnet etter reglene i kapittel 3. Ved pensjonsreformen ble det nye alderspensjonssystemet løsrevet fra beregningsreglene i kapittel 3. Ved uførereformen ble også den nye uføretrygden løsrevet fra beregningsreglene i kapittel 3. Stortinget vedtok i desember 2020 en reform av etterlatteytelsene (pensjon til tidligere familiepleier, pensjon til gjenlevende ektefelle og barnepensjon), jf. Prop. 13 L (2020–2021). Endringene, som ennå ikke har trådt i kraft, vil innebære at etterlatteytelsene ikke beregnes som pensjonsytelser etter kapittel 3, men trygdetids- og botidsberegningen gjøres fremdeles etter bestemmelsene i folketrygdloven §§ 3-5 og 3-7. Fra tidspunktet da endringene i etterlatteytelsene trer i kraft, vil den eneste ytelsen fra folketrygden som beregnes etter kapittel 3, være alderspensjon etter kapittel 19.

Trygdeforordningen har særskilte bestemmelser for beregning av pensjoner, se avdeling III kapittel 5, artikkel 52. Forordningens bestemmelser gir anvisning på et delpensjonsprinsipp, også omtalt som pro rata-prinsippet. Dette innebærer at pensjon utbetales av hver av de involverte medlemsstatene i form av delpensjoner, utmålt i forhold til hvor lang opptjening pensjonisten har i hver enkelt stat.

Det framgår av forslaget til § 3-1 at bestemmelsene om beregning av ytelser i folketrygdloven kapittel 3 må tolkes og anvendes i samsvar med relevante bestemmelser i forordningen.

Artikkel 52 nr. 4 i trygdeforordningen åpner for at Norge kan anvende nasjonale beregningsregler på alderspensjon. Dette gjelder alle alderspensjoner, unntatt uføre- og gjenlevendepensjoner som går over til alderspensjon, jf. Norges oppføring i vedlegg VIII til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI, nr. 1 bokstav g).

Dette innebærer at det bare er beregningen av etterlatteytelsene (fram til ovennevnte lovendring trer i kraft), samt uføre- og gjenlevendepensjoner som går over til alderspensjon, som reguleres av både kapittel 3 i folketrygdloven og trygdeforordningen artikkel 52.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Dette gjelder EFTA-konvensjonen, og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som foreslås inkorporert i folketrygdloven § 1-3 a. Disse koordineringsinstrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Det vises til kapittel 6 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 4

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 4-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 4 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til fjortende strekpunkt blir tredje til femtende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 4-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 4-1 a tas kun inn av informasjonshensyn og har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første ledd, første punktum, regnes dagpenger under arbeidsløshet som en ytelse ved arbeidsløshet etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav h). Dette innebærer at bestemmelsene i kapittel 4 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Reglene av betydning for dagpenger framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 6.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om dagpenger under arbeidsløshet og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.16.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Rett til dagpenger under arbeidsløshet forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for ytelsen påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet. En person som mottar dagpenger under arbeidsløshet, anses etter trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 fortsatt som arbeidstaker i den perioden vedkommende får dagpenger. Personen vil altså fortsatt være underlagt denne statens lovgivning mens vedkommende mottar dagpenger.

Fra denne hovedregelen gjør trygdeforordningen artikkel 65 visse unntak for personer som under sitt siste arbeidsforhold var bosatt i en annen stat enn arbeidsstaten, og som på nærmere vilkår skal ha arbeidsløshetsytelser fra bostedsstaten. Artikkel 65 skal sikre at EØS-pendlere får rett til arbeidsløshetsytelser fra den staten hvor de har størst muligheter for å få nytt arbeid. Dette innebærer at personer som er delvis eller periodevis arbeidsløse, skal være underlagt arbeidsstatens lovgivning (artikkel 65 nr. 1), mens de som er helt arbeidsløse, som hovedregel skal være underlagt bostedsstatens lovgivning (artikkel 65 nr. 2). De nærmere kriterier for fastsettelse av trygdemessig «bosted» i EØS-tilfeller, framgår av gjennomføringsforordningen artikkel 11.

Artikkel 65 nr. 2 andre ledd åpner likevel for at en helt ledig EØS-pendler som ikke anses som grensearbeider, kan velge å bli værende i arbeidsstaten og stille seg til rådighet for arbeidsformidlingen der. Trygdeforordningen definerer i artikkel 1 bokstav f) en grensearbeider som en person som reiser til bostedsstaten daglig eller minst en gang i uken. Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger har i beslutning U2 av 12. juni 2009 gitt nærmere regler om rekkevidden av artikkel 65 nr. 2. Beslutningen forutsetter at helt ledige som har reist til hjemstaten sjeldnere enn en gang i uken, normalt skal anses som bosatt i arbeidsstaten og dermed ikke omfattes av de særlige reglene i trygdeforordningen artikkel 65.

I artikkel 11 nr. 3 bokstav c) er det slått fast at de særlige lovvalgsreglene i artikkel 65 også vil få betydning for hvilken stat som er lovvalgsstat for de øvrige trygdeytelsene som normalt skal gis fra arbeidsstaten.

Et annet viktig unntak fra hovedregelen om at arbeidstakere er omfattet av lovgivningen i arbeidsstaten, gjelder for utsendte arbeidstakere, jf. trygdeforordningen artikkel 12. Utsendte arbeidstakere er underlagt lovgivningen i den staten der arbeidsgiveren vanligvis driver virksomhet, og de må rette krav om dagpenger under arbeidsløshet til denne statens trygdemyndigheter.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 4 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Kravet til minsteinntekt for rett til dagpenger og fastsetting av stønadsperioden for dagpengene i folketrygdloven §§ 4-4 og 4-15 kan være en utfordring i lys av forbudet mot indirekte forskjellsbehandling i trygdeforordningen artikkel 4. For å unngå indirekte diskriminering er det derfor i forskrift 16. september 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsløshet (dagpengeforskriften) kapittel 13 gitt særlige regler for sammenlegging av arbeidsperioder fra andre EØS-stater for opptjening av minsteinntekten, og tilsvarende også for fastsetting av dagpengeperioden. Særreglene i dagpengeforskriften knyttet til sammenlegging er nærmere omtalt nedenfor.

En annen bestemmelse i folketrygdloven kapittel 4 som berører de generelle reglene om likebehandling og likestilling av hendelser, er reglene om barnetillegg i folketrygdloven § 4-12 andre ledd. Det er her et vilkår om at barnet er medlem i folketrygden og som hovedregel oppholder seg i Norge. Om disse vilkårene ble gitt anvendelse også i saker som omfattes av trygdeforordningen, ville det vært i strid med forordningen artikkel 5 bokstav b) og gjennomføringsforordningen artikkel 54 nr. 3. I dagpengeforskriften er det derfor gitt et særlig unntak fra kravet om at barnet må være medlem i trygden og oppholde seg i Norge. Dette unntaket gjelder for forsørgede barn som er bosatt i en annen EØS-stat.

Kravet om likestilling av ytelser i artikkel 5 bokstav b) vil videre ha betydning ved anvendelsen av reglene om samordning av ytelser i folketrygdloven §§ 4-24 til 4-26. Artikkel 5 innebærer her at tilsvarende trygdeytelser som mottas fra andre EØS-stater, kan likestilles med ytelser fra folketrygden ved anvendelsen av §§ 4-24 og 4-25, selv om disse bestemmelsene etter sin ordlyd gjelder ytelser etter folketrygdloven. Tilsvarende vil også sammenlignbare ytelser mottatt fra andre EØS-stater måtte likestilles med de ytelsene som er nevnt i § 4-26.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen, i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

For dagpenger under arbeidsløshet suppleres de generelle sammenleggingsreglene i trygdeforordningen artikkel 6 med særregler i artikkel 61.

Arbeidsperiodene vil etter artikkel 61 som hovedregel bare kunne sammenlegges dersom siste arbeidsforhold var i Norge. Det er unntak fra dette blant annet for grensearbeidere som omfattes av trygdeforordningen artikkel 65 nr. 5 bokstav a). Videre vil opptjeningsperioden bare kunne sammenlegges dersom arbeidet, eller likestilte perioder med trygdeytelser, er av en slik karakter at det ville gitt rett til dagpenger under arbeidsløshet dersom det var utført i Norge. Dette innebærer at for eksempel arbeid som selvstendig næringsdrivende i andre EØS-stater, ikke vil kunne regnes med, da inntekt fra slikt arbeid etter folketrygdloven § 4-4 ikke inngår i minsteinntekten for dagpenger.

For rett til dagpenger kreves det etter folketrygdloven § 4-4 at søkeren har hatt en minste arbeidsinntekt de siste 12 eller 36 kalendermånedene før søknadstidspunktet. Dette kravet kan oppfylles ved å regne med arbeidsperioder gjennomført i andre EØS-stater, jf. trygdeforordningen artikkel 61 nr. 1. Etter sin ordlyd regulerer ikke denne bestemmelsen tilfeller der medlemsstaten ikke stiller krav om trygde- og arbeidsperioder av en viss varighet, men i stedet stiller krav om at søkeren har hatt en viss arbeidsinntekt utbetalt innenfor en bestemt referanseperiode. Da trygdeforordningen ble vedtatt, var det ikke noen EU-stater som benyttet arbeidsinntekt som inngangsvilkår for opptjening av rett til arbeidsløshetsytelser, og det må antas at dette er grunnen til at inntekt ikke er nevnt i trygdeforordningen artikkel 61 nr. 1.

Retten til å sammenlegge tid med opptjening av rett til ytelser fra ulike stater, er et helt grunnleggende prinsipp for trygdekoordinering. Fra norsk side er det derfor helt fra 1994 lagt til grunn at bestemmelsene om sammenlegging i artikkel 61 nr. 1 må gjelde for dagpengene, selv om folketrygdloven setter krav om en minste arbeidsinntekt, og ikke en viss tid i arbeid, for å opptjene rett til dagpenger under arbeidsløshet.

Forskjellene i lønnsnivå mellom Norge og de aller fleste andre EØS-statene er imidlertid så store at en sammenlegging av valutaomregnet inntekt krone for krone ville gjøre det tilnærmet umulig å opptjene rett til norske dagpenger på grunnlag av arbeid fra mange av de andre EØS-statene. For å sikre mot indirekte diskriminering, er det derfor i dagpengeforskriften gitt særlige bestemmelser om hvordan arbeid fra andre EØS-stater skal vurderes ved anvendelse av folketrygdloven § 4-4. Særreglene innebærer at kravet til minsteinntekt i folketrygdloven § 4-4 (kvalifikasjonskravet) i EØS-sakene konverteres til et krav om opptjeningstid. Kvalifikasjonskravet i folketrygdloven § 4-4 anses som oppfylt når arbeidssøkeren har arbeidet til sammen henholdsvis 16 uker på fulltid de siste 12 månedene før søknadstidspunktet, eller 32 uker med fulltidsarbeid de siste 36 månedene. Ved vurderingen av hva som anses som fulltidsarbeid, ses det hen til hva som regnes som fulltidsarbeid i den staten der arbeidet er utført. Periodene på henholdsvis 16 og 32 uker tilsvarer om lag den perioden en person med gjennomsnittlig lønn fra industrien i Norge må jobbe for å fylle inntektskravet som er satt i folketrygdloven § 4-4.

Trygdeforordningen gir ingen særlige regler knyttet til fastsetting av varigheten på dagpengeperioden. Etter trygdeforordningen artikkel 5 bokstav a) vil man ved fastsetting av lang eller kort dagpengeperiode etter folketrygdloven § 4-15, måtte ta hensyn til inntekts- og arbeidsperioder opptjent i andre EØS-stater.

Etter folketrygdloven § 4-15 fastsettes den maksimale stønadsperioden for dagpenger på grunnlag av den fastsatte minsteinntekten, jf. § 4-4. En inntekt på minst 2 G gir en dagpengeperiode på 104 uker, mens inntekt under 2 G gir en periode på 52 uker. På samme måte som for minsteinntektskravet, er det også for fastsetting av dagpengeperioden gitt særlige regler i dagpengeforskriften § 13-8. Regelen innebærer at stønadsperioden i EØS-saker baseres på uker med arbeid fra andre EØS-stater på samme måte som ved fastsetting av minsteinntekten. Arbeid på fulltid i 21 uker eller mer vil da anses å tilsvare en minsteinntekt på 2 G, og gir en dagpengeperiode på 104 uker. Utgjør arbeidsperioden mindre enn 21 uker, blir dagpengeperioden satt til 52 uker.

Sammenleggingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 8.16.2.4 og 8.16.2.5.

Beregning av dagpengegrunnlaget

Trygdeforordningen gir i artikkel 62 særlige regler for beregningen av dagpenger under arbeidsløshet, som innebærer at det bare er den inntekten medlemmet hadde i sitt siste arbeid i den kompetente staten, som skal legges til grunn for beregningen når dagpengene fastsettes på grunnlag av arbeidsperioder fra andre EØS-stater.

Ved beregningen av dagpengegrunnlaget etter folketrygdloven § 4-11 innebærer dette at det for alle perioder vedkommende har arbeidet i de siste 12 eller 36 månedene, i eller utenfor Norge, skal legges til grunn at vedkommende hadde en inntekt på samme nivå som inntekten i det siste arbeidsforholdet i Norge.

Beregningsreglene er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.16.2.6.

Eksportabilitet

Det er et vilkår for rett til dagpenger at man som hovedregel oppholder seg i Norge, jf. folketrygdloven § 4-2 første ledd. Departementet har i forskrift til § 4-2 gitt enkelte unntak fra oppholdskravet.

Trygdeforordningens hovedregel om eksportabilitet i artikkel 7 gjelder bare så langt noe annet ikke er fastsatt i forordningens øvrige bestemmelser. De generelle reglene om eksportabilitet er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6.

For ytelser ved arbeidsløshet følger det av trygdeforordningen artikkel 63 at artikkel 7 bare får anvendelse på de tilfellene som er omhandlet i artiklene 64, 65 og 65 a, og innenfor de grensene som er fastsatt i disse bestemmelsene. I og med at den norske dagpengeordningen ikke omfatter næringsdrivende, har artikkel 65 a ingen relevans i denne sammenhengen.

EFTA-domstolen har i sakene E-13/20 og E-15/20 slått fast at trygdeforordningen artikkel 7 også gjelder for den typen løpende oppholdskrav som folketrygdloven § 4-2 regulerer. Etter trygdeforordningen artikkel 63 må det derfor gis unntak fra kravet om opphold i Norge for arbeidssøkere som tar med seg dagpengene for å søke arbeid i en annen EØS-stat, i henhold til reglene i trygdeforordningen artikkel 64, og for enkelte av de arbeidssøkerne som mottar dagpenger etter reglene i trygdeforordningen artikkel 65.

Artikkel 64 gir på visse vilkår dagpengemottakere rett til å ta med norske dagpenger til andre EØS-stater for å søke arbeid der i inntil tre måneder. Av artikkel 55 nr. 1 i gjennomføringsforordningen følger det at arbeidssøkeren må informere Arbeids- og velferdsetaten om at han eller hun ønsker å søke arbeid i en annen EØS-stat, og søke om å få utstedt et skjema som bekrefter retten til dagpenger etter artikkel 64 før avreise. Arbeidssøkeren må også melde seg som arbeidssøker på det lokale arbeidskontoret i den staten han eller hun reiser til, innen en bestemt frist.

Artikkel 65 gir særlige regler om hvilken EØS-stat som skal ha ansvaret for ytelser ved arbeidsløshet til personer som har vært bosatt i en annen EØS-stat enn den staten vedkommende jobbet i. Etter trygdeforordningen vil arbeidsstaten normalt ha ansvaret for å utbetale ytelser ved arbeidsløshet. Det følger av artikkel 65 at en person som er delvis eller periodevis arbeidsløs, skal ha dagpenger fra arbeidsstaten, mens en person som er helt arbeidsløs, som hovedregel skal ha dagpenger fra bostedsstaten.

Forordningen åpner også for at en helt arbeidsløs person som omfattes av trygdeforordningen artikkel 65 nr. 2, kan få dagpenger fra arbeidsstaten, dersom vedkommende velger å bli værende der, og vedkommende ikke anses som en grensearbeider. Den administrative kommisjon har i beslutning U2 av 12. juni 2009 gitt nærmere regler om rekkevidden av artikkel 65 nr. 2. Denne beslutningen forutsetter at helt arbeidsløse som har reist til bostedsstaten sjeldnere enn en gang i uken, normalt skal anses som bosatt i arbeidsstaten, og at de dermed ikke vil være omfattet av de særlige reglene i trygdeforordningen artikkel 65.

Utover de tilfellene som omfattes av artiklene 64 og 65, er ikke trygdeforordningen til hinder for at man kan stille et krav om opphold i Norge som vilkår for rett til dagpenger under arbeidsløshet.

For å synliggjøre de tilfellene der det følger av trygdeforordningen artikkel 63 at det må gjøres unntak fra kravet om opphold i Norge, har departementet, med hjemmel i folketrygdloven § 4-2 andre ledd, i dagpengeforskriften gitt unntak fra oppholdskravet som dekker disse tilfellene. Unntakene i forskriften vil ikke berøre forordningens direkte anvendelse og folketrygdlovens bestemmelser må tolkes og anvendes i samsvar med de forpliktelsene som følger av forordningen. I den grad det skulle følge av trygdeforordningen eller domstolspraksis at det også i andre tilfeller må gis unntak, vil folketrygdloven § 4-2 måtte anvendes i samsvar med dette, selv om det ikke gjort spesifikt unntak i forskriften som dekker situasjonen.

Eksportabilitetsprinsippets betydning for oppholdskravet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.16.2.7.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 4-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av ny § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Nordisk konvensjon om trygd artikkel 10 inneholder en særregel som går ut over den retten til sammenlegging som følger av trygdeforordningen artikkel 61, ved at personer som er omfattet av nordisk konvensjon på visse vilkår gis rett til å sammenlegge perioder med arbeid etter trygdeforordningen artikkel 61, selv om vedkommendes siste arbeidsperiode ikke var i Norge.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret dagpengesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

I andre ledd gis departementet hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser under arbeidsløshet. Det vises til omtale av dette i punkt 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 5

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 5-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 5 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til fjortende strekpunkt blir tredje til femtende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 5-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 5-1 a tas kun inn av informasjonshensyn og har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Stønad til helsetjenester gis for å kompensere helt eller delvis for nødvendige utgifter til helsetjenester ved sykdom, skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel og svangerskapsavbrudd. Som det framgår av første punktum, regnes stønad ved helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5 som ytelser ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 5 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Regler av betydning for helsetjenester framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1.

Kapittel 4 i proposisjonen her inneholder en omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om stønad ved helsetjenester, helselovgivningen og internasjonale avtaler og forordninger om trygdekoordinering. Der gis det en nærmere beskrivelse av hva som ligger i formuleringen «relevante bestemmelser» i § 5-1 a andre punktum, herunder hvilke materielle rettigheter til helsetjenester som følger av trygdeforordningen og andre trygdekoordineringsinstrumenter.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for stønader ved helsetjenester. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, med sikte på å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat for en person, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet. Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Det er et vilkår for rett til stønad ved helsetjenester at vedkommende er medlem i trygden eller har avledede rettigheter fra et medlem, jf. folketrygdloven § 5-2. Disse bestemmelsene supplerer de generelle reglene for medlemskap i folketrygdloven kapittel 2. For personer som omfattes av forordningens personkrets, må folketrygdlovens bestemmelser om medlemskap ses i lys av trygdeforordningens lovvalgsregler, se NOU 2021: 8 kapittel 6. I dette kapitlet omtales de generelle reglene om lovvalg.

Lovvalgsreglene i trygdeforordningen og klassifiseringen av stønad ved helsetjenester som naturalytelser, innebærer blant annet at helsetjenester som hovedregel skal gis av oppholdsstaten etter denne statens nasjonale lovgivning, men for den kompetente statens regning. Kompetent stat vil vanligvis være den staten man er trygdedekket i, for eksempel som medlem i folketrygden. Det vil i praksis være lovgivningen i behandlingsstaten som avgjør hvilke helsetjenester man konkret har krav på. Norske borgere og EØS-borgere som mottar pensjon fra Norge, og som har bosatt seg i en annen EØS-stat, har som hovedregel rett til helsetjenester i bostedsstaten etter denne statens lovgivning, men for Norges regning, jf. artiklene 23 til 26 i trygdeforordningen. Kompetent stat er i disse tilfellene den staten som utbetaler pensjonen. Dette gjelder selv om pensjonisten som følge av flyttingen ikke lenger er medlem i folketrygden, men i stedet blir omfattet av trygdeordningen i bostedsstaten.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 5 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Likebehandlingsprinsippet innebærer blant annet at norske statsborgere ikke kan avkreves høyere egenandeler for helsetjenester mottatt i andre EØS-stater enn oppholdsstatens egne borgere.

Krav til opphold i Norge

I motsetning til en rekke andre stønadsordninger i folketrygdloven, er det ingen særskilte krav til opphold i Norge for stønad ved helsetjenester etter kapittel 5. Utgangspunktet er at det gis stønad til helsetjenester som ytes i Norge. Folketrygdloven har egne bestemmelser i § 5-24 som gir generelle regler for rett til stønad til helsetjenester under opphold og bosetting i utlandet. Videre har folketrygdloven § 5-24 a særskilte regler for rett til stønad til helsetjenester som er mottatt i andre EØS-stater. Det vises til omtalen av disse bestemmelsene i punkt 4.2.2 i proposisjonen her.

Eksportabilitet

Stønad til helsetjenester etter kapittel 5 er klassifisert som naturalytelser etter trygdeforordningen, og ikke som kontantytelser. Det betyr at verken artikkel 7 eller artikkel 21 i trygdeforordningen kommer til anvendelse, og stønaden er dermed ikke omfattet av forordningens bestemmelser om eksportplikt. Forslaget til folkerettsmarkør i folketrygdloven § 5-1 a vil derfor primært ha betydning som informasjonskilde for personer som kommer til Norge og får behov for helsehjelp her, og i mindre grad for personer som er bosatt i Norge og som reiser til utlandet.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i § 5-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av trygdeforordningen, eller som gjør unntak fra reglene i forordningen.

Nordisk konvensjon om trygd inneholder en særregel i artikkel 7 for dekning av utgifter i forbindelse med sykdom. Bestemmelsen slår fast at oppholdsstaten skal dekke merutgifter ved dyrere transport på grunn av sykdom ved hjemreise til bostedsstaten, når en person er blitt syk under opphold i en annen nordisk stat. Konvensjonen gir her utvidede rettigheter i forhold til trygdeforordningen.

Helsetjenester omfattes i liten grad av bilaterale trygdeavtaler som Norge har inngått med stater utenfor EØS. Felles for de bilaterale avtalene som regulerer helsetjenester, er at de gjennomgående har en mer begrenset personkrets og gir mer begrensede rettigheter til helsetjenester i en annen stat, enn trygdeforordningen.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 6

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 6-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 6 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til åttende strekpunkt blir tredje til niende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 6-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 6-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første punktum, regnes grunnstønad og hjelpestønad etter folketrygdloven kapittel 6 som ytelser ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a). Ytelsene er såkalte pleieytelser, det vil si stønader ved behov for langvarig pleie. Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 6 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Regler av betydning for grunnstønad og hjelpestønad framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om grunnstønad og hjelpestønad og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.5.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Folketrygdloven stiller ikke vilkår om yrkesaktivitet for rett til grunn- eller hjelpestønad. Om norsk lovgivning kommer til anvendelse for disse ytelsene, vil dermed avhenge av de ordinære lovvalgsreglene i trygdeforordningen.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e). Det følger av trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 at mottak av en kontantytelse som følge av lønnet arbeid eller selvstendig virksomhet likestilles med å utføre arbeid eller selvstendig virksomhet, men likevel slik at uføre- og pensjonsytelser ikke er omfattet. For pensjonister og deres familiemedlemmer er det gitt særregler jf. trygdeforordningen artikkel 29.

Rett til grunn- og hjelpestønad forutsetter etter folketrygdloven kapittel 6 medlemskap i trygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for ytelsene påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslag til ny § 2-1 a og spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

Reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6 og punkt 8.5.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdlovens regler om grunn- og hjelpestønad inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger. Reglene inneholder heller ingen krav til at faktiske forhold som kan gi rett til disse ytelsene må ha inntruffet mens personen er medlem i folketrygden.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.3 og 8.5.2.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

Det er etter folketrygdloven ikke krav til forutgående medlemskap i folketrygden for rett til grunnstønad og hjelpestønad, eller krav til forutgående periode med opptjening. Følgelig medfører ikke trygdeforordningen noen utvidelse av retten til ytelser etter kapittel 6 for personer uten forutgående tilknytning til folketrygden.

I enkelte tilfeller kan trygdeforordningens bestemmelser om sammenlegging indirekte komme til anvendelse på beregningen av grunn- og hjelpestønad for mottakere som samtidig mottar en annen ytelse som reduseres på grunn av manglende trygdetid, jf. folketrygdloven § 6-6. Dette skyldes at bestemmelsen er knyttet til størrelsen på en annen ytelse, og ikke til trygdetid som sådan. Her vil det være reglene for sammenlegging og proratisering av den andre ytelsen som styrer hvordan grunn- og hjelpestønaden skal reduseres. Personer med mindre enn full trygdetid og som ikke mottar slike ytelser, vil ikke få redusert sin grunn- og hjelpestønad.

Sammenleggingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.5 og 8.5.2.4.

Krav til opphold i Norge

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for grunnstønad og hjelpestønad. Medlemskap i folketrygden er imidlertid en forutsetning for retten til grunn- og hjelpestønad, se bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 6. Opphold i Norge av et slikt omfang at det i trygdemessig sammenheng regnes som å være bosatt i Norge, er ett av elementene som har betydning for adgangen til medlemskap i folketrygden. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av ytelsene.

Eksportabilitet

Grunnstønad og hjelpestønad kan ikke reduseres eller stanses kun fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7. Dette innebærer at det gis unntak fra vilkåret om medlemskap i folketrygden for å beholde retten til grunn- og hjelpestønad ved bosetting i en annen EØS-stat.

Yrkesaktivitet i den nye bostedsstaten kan likevel føre til at lovvalget går over til den andre staten, og at Norge som utgangspunkt ikke lenger vil være kompetent stat for utbetaling av grunnstønad og hjelpestønad. I disse tilfellene er det ikke et krav om bosted i den nasjonale lovgivningen som kan føre til at retten til ytelsene bortfaller, men den omstendighet at yrkesaktiviteten i den nye bostedsstaten medfører at lovvalget går over etter trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a), se omtale av lovvalgsreglene over.

For pensjonister som mottar pensjon fra Norge, følger det av trygdeforordningen artikkel 29 at kontantytelser skal gis av den medlemsstaten som er ansvarlig for å dekke utgiftene til naturalytelser. Artikkel 21 kommer til anvendelse. En utflyttet pensjonist kan ha rett til grunnstønad og hjelpestønad fra Norge, selv om behovet for ytelsen først oppstår etter at vedkommende har flyttet til en annen EØS-stat og den nye bosettingsstaten er lovvalgsstat.

Eksportabilitetsprinsippet er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6 og punkt 8.5.2.5.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 6-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 7

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 7-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 7 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til femte strekpunkt blir tredje til sjette strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 7-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 7-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Kapittel 7 regulerer stønad ved gravferd, hvilket omfatter ytelsene gravferdsstønad og stønad til båretransport. Som det framgår av første ledd første punktum i lovforslaget, regnes ytelsene etter folketrygdloven kapittel 7 som gravferdshjelp etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav g). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 7 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum. Regler av betydning for stønad ved gravferd framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 3.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for stønad ved gravferd. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av folketrygdlovens regler om stønad ved gravferd og om kontaktpunktene mellom disse reglene og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.10.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Det framgår av folketrygdloven § 7-2 at det er et vilkår for gravferdsstønad at den avdøde enten selv var medlem i trygden eller et medlems ektefelle eller barn, som ble forsørget av medlemmet, og som oppholdt seg i Norge, jf. første og femte ledd. Av folketrygdloven § 7-3 framgår det at den avdøde må ha vært medlem i trygden for at det skal gis rett til stønad til båretransport. Medlemskap i folketrygden reguleres i kapittel 2 i folketrygdloven. For personer som omfattes av forordningens personkrets, må folketrygdlovens bestemmelser om medlemskap ses i lys av trygdeforordningens lovvalgsregler.

De generelle reglene om lovvalg er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6. Lovvalgsreglenes betydning for reglene om stønad ved gravferd er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.10.2.2.

Særskilt om dødsfall utenfor Norge

Det følger av artikkel 42 nr. 1 at dersom en person som er trygdedekket, eller vedkommendes familiemedlem, dør på territoriet til en annen medlemsstat, skal dødsfallet vurderes som om det hadde skjedd i Norge. Dette innebærer at stønaden skal ytes etter hovedreglene i folketrygdloven, og ikke etter de særskilte reglene i forskrift 12. desember 2002 nr. 1493 om gravferdsstønad og stønad til båretransport for person som er pliktig medlem etter § 2-5 i lov om folketrygd og som dør utenfor Norge og om stønad til båretransport når et medlem dør i en av de nordiske statene. Stønaden skal likevel ytes etter forskriften dersom vilkårene i denne er oppfylt og forskriften gir mer omfattende rettigheter.

I trygdeforordningen artikkel 42 nr. 2 slås det fast at den kompetente medlemsstaten skal utbetale gravferdshjelp også i tilfeller der mottakeren er bosatt i en annen medlemsstat. Bestemmelsen sikrer rett til eksport av stønad ved gravferd til bostedsstaten der bostedsstaten ikke er kompetent stat.

Artikkel 43 i trygdeforordningen inneholder særskilte regler om utbetaling av ytelser når en pensjonist dør. Bestemmelsen kommer til anvendelse i de tilfellene pensjonisten er bosatt i en annen stat enn den staten som er ansvarlig for å dekke utgifter til helsetjenester. Det framgår av artikkel 43 nr. 1 at den staten som etter trygdeforordningens bestemmelser er ansvarlig for å dekke utgiftene til pensjonistens helsetjenester etter artiklene 24 og 25, skal utbetale gravferdshjelp etter lovgivningen som denne institusjonen anvender, som om pensjonisten bodde på denne statens territorium ved dødsfallet. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for pensjonistens familiemedlemmer, se artikkel 43 nr. 2.

De generelle reglene om likebehandling er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3. De generelle reglene om eksportabilitet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6.

Sammenlegging av tid

Ytelsene etter folketrygdloven kapittel 7 er ikke basert på medlemstid. I de tilfellene Norge er ansvarlig for å dekke utgiftene til vedkommendes ytelser, vil det gis rett til full ytelse etter folketrygdloven.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 7-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd.

Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 8

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 8-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 8 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til fjortende strekpunkt blir tredje til femtende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 8-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 8-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første punktum, regnes sykepenger som en ytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 8 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Regler av betydning for sykepenger framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om sykepenger og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.2.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet. En person som mottar sykepenger, anses etter trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 fortsatt som arbeidstaker i den perioden vedkommende får sykepenger. Dette innebærer at en person som mottar sykepenger fra Norge, kan flytte til (eller bli boende i) en annen EØS-stat, uten at dette i seg selv får betydning for rettigheter til ytelser fra folketrygden.

Et viktig unntak fra hovedregelen om at arbeidstakere er omfattet av lovgivningen i arbeidsstaten gjelder for utsendte arbeidstakere. Slike arbeidstakere, som av arbeidsgiveren er sendt for å arbeide i en annen EØS-stat, er underlagt lovgivningen i den staten der arbeidsgiveren vanligvis driver virksomhet, og de må rette krav om sykepenger til denne statens trygdemyndigheter.

Sykepenger forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for ytelsen påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslag til ny § 2-1 a og spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

Det er adgang til å ha graderte sykepenger ved delvis arbeid, jf. folketrygdloven § 8-6. Dersom en mottaker av sykepenger fra Norge begynner å arbeide delvis i en annen EØS-stat, vil forordningens regler om arbeid i flere stater komme til anvendelse, og det er disse reglene som avgjør om Norge fortsatt er lovvalgsstat.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdlovens kapittel om sykepenger inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

EU-domstolen har lagt til grunn at likebehandlingsprinsippet ikke bare rammer direkte diskriminering på grunnlag av nasjonalitet, men også indirekte diskriminering gjennom bruk av kriterier som i praksis fører til at statsborgere fra andre EØS-stater kommer dårligere ut enn norske borgere. I noen sammenhenger kan nasjonale regler som indirekte forskjellsbehandler, likevel rettferdiggjøres, dersom de tjener legitime formål. Individuelt tilpassede aktivitetsplikter for å forbedre arbeidsevnen, der målet er raskest mulig tilbakeføring til arbeidslivet, vil etter omstendighetene kunne tjene legitime hensyn som kan rettferdiggjøre begrensninger i den frie bevegeligheten for mottakere av sykepenger.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen, i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

Når folketrygdloven stiller krav om forutgående arbeid i en nærmere bestemt periode for rett til en ytelse, skal også tilsvarende perioder tilbakelagt i trygdeordningen i enhver annen EØS-stat tas i betraktning, jf. trygdeforordningen artikkel 6. Gjennomføringsforordningen artikkel 12 gir nærmere regler om dette. For sykepenger suppleres de generelle sammenleggingsreglene i trygdeforordningen artikkel 6 med særregler i artikkel 5 bokstav a), som krever likebehandling med hensyn til ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i Norge og EØS for øvrig. Sammenleggingsreglene er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5.

Det er et vilkår for rett til sykepenger etter folketrygdloven at man har vært i arbeid i minst fire uker umiddelbart før vedkommende ble arbeidsufør, jf. folketrygdloven § 8-2. Likestilt med forutgående arbeid er tidsrom da vedkommende har mottatt en ytelse til livsopphold etter folketrygdloven kapittel 4, 8, 9 eller 14. Sammenlegging av opptjeningsperioder i Norge og i andre EØS-stater kan være aktuelt for personer som ellers ikke oppfyller opptjeningsvilkårene etter hovedregelen i folketrygdloven § 8-2. En person som ikke har fire ukers forutgående periode med arbeid i Norge, kan av denne grunn likevel ha rett til sykepenger fra folketrygden fra første arbeidsdag i Norge.

Prinsippet i trygdeforordningen artikkel 5 bokstav a) om likestilling av ytelser innebærer videre at mottak av tilsvarende ytelse som sykepenger etter lovgivningen i en annen EØS-stat, får betydning for retten til sykepenger i Norge. Dette gjelder både ved vurderingen av om vedkommende har flere sykedager igjen, og for spørsmålet om vedkommende har tilstrekkelig lang periode uten sykepengeytelse for ny opptjening av rett til sykepenger, jf. folketrygdloven § 8-12.

Se nærmere omtale av trygdeforordningens betydning for disse reglene i NOU 2021: 8 punkt 8.2.2.4.

Beregning av sykepengegrunnlaget

Trygdeforordningen gir i artikkel 21 nr. 2 særlige regler om beregningen av kontantytelser ved sykdom mv., når den kompetente staten utmåler ytelsen basert på gjennomsnittlig inntekt. Dersom den sykmeldte var yrkesaktiv i bare én stat umiddelbart forut for sykmeldingen, er det utelukkende inntekter opptjent i denne staten som legges til grunn for beregning av ytelsen. Dette innebærer at en person fra en annen EØS-stat som blir sykmeldt, selv etter kort tids arbeid i Norge, vil få sykepengegrunnlaget beregnet ut fra sin norske inntekt.

For personer som på tidspunktet for sykmeldingen er yrkesaktive i flere EØS-stater, skal inntekt opptjent i de øvrige statene regnes med i sykepengegrunnlaget, jf. trygdeforordningen artikkel 13 nr. 5. Dersom forordningens lovvalgsregler utpeker Norge som kompetent stat i et slikt tilfelle, må Arbeids- og velferdsetaten derfor legge inntektene fra de øvrige EØS-statene til inntekten fra Norge. I disse tilfellene må reglene i folketrygdloven § 8-29 om kun å benytte inntekt som er innberettet til A-ordningen ved fastsettelse av aktuell inntekt og sammenligningsgrunnlag fravikes, da inntekt i andre stater ikke innberettes i denne ordningen.

Inntekt som ikke er pensjonsgivende, vil i utgangspunktet ikke gi sykepengerettigheter. Inntekt fra utlandet skal innberettes i skattemeldingen og blir bare pensjonsgivende dersom det blir betalt trygdeavgift på inntekten.

Reglene om sammenlegging av inntekt er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.2.2.5.

Krav til opphold i Norge

Det er særskilte krav til opphold i Norge for rett til sykepenger, se folketrygdloven § 8-9. Krav om opphold i Norge vil være oppfylt ved opphold i en stat eller et område der trygdeforordningen er gitt anvendelse for dem som omfattes av forordningens personkrets. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av sykepenger og spesialmerknaden til § 8-9.

Trygdekoordineringsutvalget omtaler trygdeforordningens betydning for krav til opphold i Norge for sykepenger i NOU 2021: 8 punkt 8.2.2.8.

Eksportabilitet

De generelle reglene om eksportabilitet er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Disse innebærer blant annet at sykepenger ikke kan reduseres eller stanses kun av den grunn at mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre trygdeforordningen selv gir regler om noe annet, jf. artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1.

Den særlige lovvalgsregelen i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 medfører at Norge normalt vil være lovvalgsstat for en mottaker av norske sykepenger, selv om vedkommende bor i eller senere flytter til en annen EØS-stat.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 8-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a.

Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til § 8-9

Folketrygdlovens bestemmelse om krav til opphold i Norge for rett til mottak av sykepenger endres. Formålet er at bestemmelsen skal gi uttrykk for innholdet i oppholdskravet etter gjeldende rett, når folketrygdlovens bestemmelser tolkes og anvendes i samsvar med bestemmelsene i trygdeforordningen og i bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering som nevnt i ny § 1-3 a.

Trygdeforordningens geografiske og personelle anvendelsesområde varierer avhengig av om den påberopes i EØS-rettslig eller EFTA-rettslig sammenheng, eventuelt i kraft av nordisk konvensjon om trygd eller separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Første ledd første og andre punktum må ses i sammenheng. Adgangen til å oppholde seg i en annen EØS-stat eller i en stat eller et område der trygdeforordningen er gitt anvendelse for vedkommende ved en bi- eller multilateral trygdeavtale som nevnt i ny § 1-3 a, jf. første ledd første punktum, vil være betinget av hvilken personkrets man tilhører, jf. første ledd andre punktum. For personer som ikke er EØS-borgere, følger det av første ledd andre punktum at hovedregelen er opphold i Norge, med mindre annet følger av forordningen eller av en bi- eller multilateral avtale.

I første ledd første punktum synliggjøres trygdeforordningens betydning for oppholdskravet for rett til sykepenger for norske statsborgere og statsborgere i andre EØS-stater, ved at det presiseres at det i utgangspunktet er adgang til å oppholde seg både i Norge og i en annen EØS-stat uten at retten til ytelsen påvirkes. Med EØS-stat menes alle EU-statene og EØS/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge.

Videre synliggjøres betydningen av bi- og multilaterale avtaler for oppholdskravet. For et medlem som trygdeforordningens bestemmelser er gitt anvendelse for ved bi- og multilaterale trygdeavtaler som nevnt i ny § 1-3 a, gjelder et krav om opphold i en stat eller et område der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende (herunder Norge). Utover opphold i en EØS-stat, kan en EØS-borger som også omfattes av det personelle virkeområdet i en av de multilaterale avtalene som er inkorporert i ny § 1-3 a første ledd, oppfylle oppholdskravet ved opphold i en stat eller et område der trygdeforordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende ved disse bi- og multilaterale trygdeavtalene. Dette vil eksempelvis omfatte en norsk eller svensk statsborger som mottar sykepenger fra Norge, og som reiser til Færøyene i perioden hvor han eller hun mottar ytelsen.

I første ledd nytt andre punktum presiseres vilkåret om opphold i Norge for medlemmer som ikke er EØS-borgere. For disse oppstilles det som hovedregel et krav om opphold i Norge, med mindre annet følger av trygdeforordningen eller en bi- eller multilateral trygdeavtale, jf. §§ 1-3 og 1-3 a.

I EØS-rettslig sammenheng gjelder trygdeforordningens oppholdskrav for dem som er direkte omfattet av forordningen. Dette gjelder alle statsborgere i Norge og andre EØS-stater, statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS-stat, og som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, så vel som deres familiemedlemmer og etterlatte, uavhengig av de to sistnevnte gruppenes statsborgerskap. I tillegg omfattes også etterlatte av personer som har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, uavhengig av avdødes statsborgerskap, dersom de etterlatte selv er EØS-borgere, eller statsløse eller flyktninger som er bosatt i en av EØS-statene.

Medlemmer som ikke er EØS-borgere, men som forordningen er gitt anvendelse for, dvs. statsløse og flyktninger mv., jf. over, vil kunne oppholde seg innenfor EØS. Disse vil videre kunne oppholde seg innenfor områder som er omfattet av en bi- eller multilateral trygdeavtale der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for dem, jf. ny § 1-3 a. Dette kan eksempelvis gjelde en flyktning som mottar sykepenger fra Norge, og som reiser til Spania eller Færøyene i perioden hvor han eller hun mottar ytelsen.

Videre vil medlemmer som ikke er omfattet av trygdeforordningen i EØS-rettslig sammenheng, jf. trygdeforordningen artikkel 2 og EØS-avtalen, men som er omfattet av bi- eller multilaterale trygdeavtaler, jf. ny § 1-3 a, kunne oppholde seg innenfor det geografiske virkeområdet for den relevante avtalen. For eksempel vil en amerikansk statsborger som arbeider i Norge, kunne få utbetalt sykepenger under et opphold i en stat eller et område hvor trygdeforordningen er gitt virkning for ham eller henne som følge av nordisk konvensjon om trygd, men ikke i EØS-stater utenfor Norden.

Siden det er forskjeller i de ulike avtalenes geografiske og personelle anvendelsesområde, er det viktig å påpeke at en mottaker bare kan kreve å motta sykepenger fra folketrygden etter første ledd så lenge vedkommende oppholder seg i en stat eller et område hvor forordningen er gitt anvendelse for vedkommende. Dersom sykepenger er omfattet av det materielle virkeområdet i en bilateral avtale, følger retten til opphold av eventuelle eksportregler i den konkrete avtalen.

De eksisterende unntakene fra oppholdskravet videreføres i bestemmelsens andre og tredje ledd, med de justeringene som er nødvendige som følge av de endringene som foreslås i første ledd. Imidlertid er det geografiske området formulert som «utenfor Norge» i stedet for «andre land og områder enn dem nevnt i første ledd» slik utvalget foreslo, i lys av at første ledd er foreslått formulert noe annerledes enn utvalgets forslag. Unntaksbestemmelsene gir på nærmere vilkår rett til å motta ytelsen ved opphold utenfor Norge utover de situasjonene som er regulert i bestemmelsens første ledd. Unntaksbestemmelsene i andre og tredje ledd vil da både gjelde for medlemmer som ikke er omfattet av verken trygdeforordningens virkeområde eller virkeområdet til bi- eller multilateral trygdeavtaler som nevnt i § 1-3 a, og for medlemmer som er omfattet av virkeområdet til disse trygdeavtalene, og som oppholder seg i andre stater eller områder enn der hvor trygdeavtalene er gitt anvendelse for dem. Eksempelvis vil en norsk statsborger kunne oppholde seg i Belgia med rett til å motta ytelsen etter bestemmelsens første ledd. En amerikansk statsborger kan derimot bare oppholde seg i Belgia dersom en av unntaksreglene i bestemmelsens andre og tredje ledd kommer til anvendelse.

Det er gjort en korrigering i bruken av paragraftegn i andre ledd bokstav a som samsvarer med normen som ble lagt til grunn i NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov. Det innebærer at når to (eller flere) paragrafer skal nevnes og det skal stå «eller» mellom dem (eller mellom de to siste), settes paragraftegnet foran hver enkelt bestemmelse. Det vises til NOU 1990: 20 punkt 0.8.3.9.

Det vises til nærmere omtale i punktene 8.5.1 til 8.5.3 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 9

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 9-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 9 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til tiende strekpunkt blir tredje til ellevte strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 9-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 9-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og ny 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første punktum, regnes ytelser etter folketrygdloven kapittel 9 som ytelser ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 9 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Regler av betydning for slike ytelser framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om omsorgspenger, pleiepenger og opplæringspenger og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.4.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet. En person som mottar en ytelse etter folketrygdloven kapittel 9, anses etter trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 fortsatt som arbeidstaker i den perioden vedkommende får ytelsen. Dette innebærer at en person som mottar en slik ytelse fra Norge, kan flytte til (eller bli boende i) en annen EØS-stat uten at dette i seg selv får betydning for rettigheter til ytelser fra folketrygden.

Et viktig unntak fra koblingen mellom arbeid i Norge og krav på omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger fra folketrygden gjelder for utsendte arbeidstakere. Slike arbeidstakere, som av arbeidsgiveren er sendt for å arbeide i en annen EØS-stat, er underlagt lovgivningen i den staten der arbeidsgiveren vanligvis driver virksomhet, og de må rette krav om omsorgspenger, opplæringspenger eller pleiepenger til denne statens trygdemyndigheter.

Ytelser etter folketrygdloven kapittel 9 forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for ytelsene påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslag til ny § 2-1 a og spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

Det er adgang til å ha gradert ytelse etter kapittel 9 ved delvis arbeid. Dersom en mottaker av omsorgspenger, opplæringspenger eller pleiepenger fra Norge begynner å arbeide delvis i en annen EØS-stat, vil forordningens regler om arbeid i flere stater komme til anvendelse, og det er disse reglene som avgjør om Norge fortsatt er lovvalgsstat.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdlovens regler om omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger. Reglene inneholder heller ingen krav om at faktiske forhold som kan gi rett til disse ytelsene må ha inntruffet i Norge.

Eventuelle utfordringer knyttet til forbudet mot indirekte forskjellsbehandling gjelder først og fremst oppholdskravet i folketrygdloven § 9-4. Dette er nærmere omtalt i kapittel 8 i proposisjonen her.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Sammenlegging av tid

Kravene til opptjeningstid for omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger etter folketrygdloven kapittel 9 er de samme som for sykepenger. Ettersom ytelsene klassifiseres som ytelser ved sykdom under trygdeforordningen, er også trygdeforordningens betydning for opptjeningsreglene den samme. Departementet viser til omtalen under spesialmerknaden til ny § 8-1 a.

Beregning av grunnlaget

Omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger etter folketrygdloven beregnes etter samme regler som for sykepenger, jf. §§ 9-9 og 9-15. Ettersom ytelsene klassifiseres som ytelser ved sykdom under trygdeforordningen, er også forordningens betydning for opptjeningsreglene den samme. Departementet viser til omtalen under spesialmerknaden til § 8-1 a.

Krav til opphold i Norge

Det er særskilte krav til opphold i Norge for rett til omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger, se folketrygdloven § 9-4. Krav om opphold i Norge vil være oppfylt ved opphold i stat eller område der trygdeforordningen er gitt anvendelse for vedkommende. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger, samt spesialmerknaden til § 9-4.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av trygdeforordningens betydning for krav til opphold i Norge for omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.4.2.7.

Eksportabilitet

De generelle reglene om eksportabilitet er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Disse innebærer blant annet at en ytelse ikke kan reduseres eller stanses kun av den grunn at mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre trygdeforordningen selv gir regler om noe annet, jf. artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1.

Den særlige lovvalgsregelen i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 medfører at Norge normalt vil være lovvalgsstat for en mottaker av omsorgspenger, opplæringspenger eller pleiepenger fra Norge, selv om mottakeren bor i eller senere flytter til en annen EØS-stat.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 9-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunkter omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler av betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til § 9-4

Folketrygdlovens bestemmelse om krav til opphold i Norge for rett til ytelse etter kapittel 9 endres. Formålet er at bestemmelsen skal gi uttrykk for innholdet i oppholdskravet etter gjeldende rett, når folketrygdlovens bestemmelser tolkes og anvendes i samsvar med bestemmelsene i trygdeforordningen og i bi- eller multilaterale trygdeavtaler som nevnt i ny § 1-3 a.

Trygdeforordningens geografiske og personelle anvendelsesområde varierer avhengig av om den påberopes i EØS-rettslig eller EFTA-rettslig sammenheng, eventuelt i kraft av nordisk konvensjon om trygd eller separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Første ledd første og andre punktum må ses i sammenheng. Adgangen til å oppholde seg i en annen EØS-stat eller i en stat eller et område der trygdeforordningen er gitt anvendelse for vedkommende ved en bi- eller multilateral trygdeavtale som nevnt i ny § 1-3 a, jf. første ledd første punktum, vil være betinget av hvilken personkrets man tilhører, jf. første ledd andre punktum. For personer som ikke er EØS-borgere, framgår det av første ledd andre punktum at hovedregelen er opphold i Norge, med mindre annet følger av forordningen eller av en bi- eller multilateral avtale.

I første ledd første punktum synliggjøres trygdeforordningens betydning for oppholdskravet for rett til omsorgspenger, opplæringspenger og pleiepenger for statsborgere i Norge og statsborgere i andre EØS-stater, ved at det presiseres at det i utgangspunktet er adgang til å oppholde seg både i Norge og i en annen EØS-stat uten at retten til ytelsen påvirkes. Med EØS-stat menes alle EU-statene og EØS/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge.

Videre synliggjøres betydningen av bi- og multilaterale avtaler for oppholdskravet. For et medlem som trygdeforordningens bestemmelser er gitt anvendelse for ved bi- og multilaterale trygdeavtaler som nevnt i ny § 1-3 a, gjelder et krav om opphold i en stat eller et område der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende (herunder Norge). Utover opphold i en EØS-stat, kan en EØS-borger som også omfattes av det personelle virkeområdet i en av de multilaterale avtalene som er inkorporert i ny § 1-3 a første ledd, oppfylle oppholdskravet ved opphold i en stat eller et område der trygdeforordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende ved bi- og multilaterale trygdeavtaler. Dette vil eksempelvis omfatte en norsk eller svensk statsborger som mottar ytelse etter folketrygdloven kapittel 9 fra Norge, og som reiser til Færøyene i perioden hvor han eller hun mottar ytelsen.

I første ledd nytt andre punktum presiseres vilkåret om opphold i Norge for medlemmer som ikke er EØS-borgere. For disse oppstilles det som hovedregel et krav om opphold i Norge, med mindre annet følger av trygdeforordningen eller en bi- eller multilateral trygdeavtale, jf. §§ 1-3 og 1-3 a.

I EØS-rettslig sammenheng gjelder trygdeforordningens oppholdskrav for dem som er direkte omfattet av forordningen. Dette gjelder alle statsborgere i Norge og andre EØS-stater, statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS-stat, og som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, så vel som deres familiemedlemmer og etterlatte, uavhengig av de to sistnevnte gruppenes statsborgerskap. I tillegg omfattes også etterlatte av personer som har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, uavhengig av avdødes statsborgerskap, dersom de etterlatte selv er EØS-borgere, eller statsløse eller flyktninger som er bosatt i en av EØS-statene.

Medlemmer som ikke er EØS-borgere, men som forordningen er gitt anvendelse for, det vil si statsløse og flyktninger mv., jf. over, vil kunne oppholde seg innenfor EØS. Disse vil videre kunne oppholde seg innenfor områder som er omfattet av en bi- eller multilateral trygdeavtale der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende, jf. ny § 1-3 a. Dette kan eksempelvis gjelde en flyktning som mottar ytelse etter folketrygdloven kapittel 9 fra Norge, og som reiser til Spania eller Færøyene i perioden hvor han eller hun mottar ytelsen.

Videre vil medlemmer som ikke er omfattet av trygdeforordningen i EØS-rettslig sammenheng, jf. trygdeforordningen artikkel 2 og EØS-avtalen, men som er omfattet av bi- eller multilaterale trygdeavtaler, jf. ny § 1-3 a, kunne oppholde seg innenfor det geografiske virkeområdet for den relevante avtalen. For eksempel vil en amerikansk statsborger som arbeider i Norge, kunne få utbetalt omsorgspenger, opplæringspenger eller pleiepenger under et opphold i en stat eller et område hvor trygdeforordningen er gitt virkning for ham eller henne som følge av nordisk konvensjon om trygd, men ikke i EØS-stater utenfor Norden.

Siden det er forskjeller i de ulike avtalenes geografiske og personelle anvendelsesområde, er det viktig å påpeke at en mottaker bare kan kreve å motta ytelse etter kapittel 9 fra folketrygden etter første ledd så lenge vedkommende oppholder seg i en stat eller et område hvor forordningen er gitt anvendelse for vedkommende. Dersom ytelse etter kapittel 9 er omfattet av det materielle virkeområdet i en bilateral avtale, følger retten til opphold av eventuelle eksportregler i den konkrete avtalen.

De eksisterende unntakene fra oppholdskravet videreføres i bestemmelsens andre og tredje ledd, med de justeringene som er nødvendige som følge av de endringene som foreslås i første ledd. Imidlertid er det geografiske området formulert som «utenfor Norge» i stedet for «andre land og områder enn dem nevnt i første ledd» slik utvalget foreslo, i lys av at første ledd er foreslått formulert noe annerledes enn utvalgets forslag. Unntaksbestemmelsene gir på nærmere vilkår rett til å motta ytelsen ved opphold utenfor Norge utover de situasjonene som er regulert i bestemmelsens første ledd. Unntaksreglene i andre og tredje ledd vil da både gjelde for medlemmer som ikke er omfattet av verken trygdeforordningens virkeområde eller virkeområdet til bi- eller multilateral trygdeavtale som nevnt i § 1-3 a, og for medlemmer som er omfattet av virkeområdet til disse trygdeavtalene, og som oppholder seg i andre stater eller områder enn der hvor trygdeavtalene er gitt anvendelse. Eksempelvis vil en norsk statsborger kunne oppholde seg i Belgia med rett til å motta ytelsen etter bestemmelsens første ledd. En amerikansk statsborger kan derimot bare oppholde seg i Belgia dersom en av unntaksreglene i bestemmelsens andre og tredje ledd kommer til anvendelse.

Det er gjort en korrigering i bruken av paragraftegn i andre ledd bokstav a som samsvarer med normen som ble lagt til grunn i NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov. Det innebærer at når to (eller flere) paragrafer skal nevnes og det skal stå «eller» mellom dem (eller mellom de to siste), settes paragraftegnet foran hver enkelt bestemmelse. Det vises til NOU 1990: 20 punkt 0.8.3.9. I tillegg er det satt inn et komma til slutt i bestemmelsen.

Det vises til nærmere omtale i punktene 8.5.1 til 8.5.3 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 10

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 10-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 10 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til fjerde strekpunkt blir tredje til femte strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 10-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe endret. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 10-1 a tas kun inn av informasjonshensyn og har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første ledd første punktum, regnes de formene for stønad som er omfattet av trygdeforordningen, som en ytelse ved sykdom, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a). For disse stønadene innebærer dette at bestemmelsene i kapittel 10 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første leddandre punktum. Regler av betydning for risikoen sykdom framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1.

Det følger av ordlyden i trygdeforordningen artikkel 3 at forordningen får anvendelse på all lovgivning om de delene av trygdesystemet som er listet opp i artikkel 3 nr. 1 bokstavene a) til og med j). Kategoriseringen av nasjonale trygdeytelser under de ulike risikoene kan være forholdsvis klar for tradisjonelle ytelser som for eksempel alderspensjon og uføretrygd. Formålet med ytelser etter kapittel 10, vilkårene som må være oppfylt for å ha rett til en ytelse og innretningen av ordningen, innebærer imidlertid at det ikke alltid er like klart hvordan de enkelte ytelsene i kapittelet skal kategoriseres etter forordningen.

Om stønad til hjelpemidler i dagliglivet har departementet uttalt følgende i Ot.prp. nr. 10 (2003–2004) punkt 6.3:

«Formålet med stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet er å finansiere tiltak som hjelper funksjonshemmede å fungere bedre i dagliglivet og redusere den sosiale risikoen som funksjonshemningen medfører.»

Kategoriseringen kompliseres også fordi det er uklart hvordan enkelte av bestemmelsene i trygdeforordningen skal forstås, for eksempel hva som skal defineres som ytelser ved langtidspleie under risikoen sykdom, eller om, og i så fall i hvilke tilfeller, naturalytelser med rehabiliteringsformål skal kategoriseres under artikkel 3 nr. 1 bokstav c) som ytelser ved uførhet.

Ytelser som ikke omfattes av en av risikoene, faller utenfor trygdeforordningens anvendelsesområde.

Pleieytelser er ikke nevnt som en av risikoene i trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1. Det framgår imidlertid av artikkel 1 (va) punkt (i) at langvarige pleieytelser faller innenfor avdeling III, kapittel 1, ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel. Definisjonen av naturalytelser ble tatt inn i trygdeforordningen ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 988/2009 av 16. september 2009. Spørsmålet om pleieytelser er omfattet av trygdeforordningen har vært reist for EU-domstolen i flere saker. Se blant annet C-160/96 Molenaar, C-215/99 Jauch, C-286/03 Hosse og C-679/16 Finland. For at slike ytelser skal kunne likestilles med ytelser som gjelder risikoen sykdom, har domstolen vist til at ytelsen må ha til formål å forbedre den pleietrengende personens «sundhedstilstand og levevilkår». Departementet forstår domstolens premisser i sak C-679/16 Finland som at ytelsen må ha et medisinsk formål for at den skal kunne anses å bedre «sundhedstilstand i forbindelse med handicappet», og dermed sidestilles med ytelser ved sykdom.

Enkelte ytelser som gis etter folketrygdloven § 10-7 første ledd, jf. § 10-6, antas å oppfylle disse vilkårene, og vil være å anse som pleieytelser, dekket av risiko ved sykdom etter trygdeforordningen. Reglene i EØS-avtalens hoveddel og øvrig sekundærlovgivning kan likevel komme til anvendelse for ytelser som faller utenfor trygdeforordningens virkeområde.

Det er foreslått en forskriftshjemmel for at departementet skal kunne gi nærmere regler som legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser av relevans for folketrygdloven kapittel 10, se omtale av nytt andre ledd nedenfor. Departementet vil vurdere om det er hensiktsmessig og EØS-rettslig adgang til å gi EØS-tilpassede forskriftsbestemmelser om hvilke ytelser etter folketrygdloven kapittel 10 som er omfattet av trygdeforordningen, gitt at dette beror på den til enhver tid gjeldende EØS-retten (som for ytelser ved langtidspleie i stor grad er utviklet gjennom EU-domstolens praksis). Dersom dette ikke er mulig eller hensiktsmessig, er alternativet at dette omtales nærmere i Arbeids- og velferdsetatens rundskriv.

Ytelser som dekker risiko ved sykdom etter trygdeforordningen, kan enten være kontantytelser eller naturalytelser. Hvorvidt en ytelse skal regnes som en naturalytelse eller en kontantytelse, får betydning for hvilke bestemmelser i forordningen som kommer til anvendelse. Som utgangspunkt er det kun kontantytelser som eksporteres etter forordningen.

Naturalytelser er definert i trygdeforordningen artikkel 1 (va) punkt (i). Som naturalytelser regnes ytelser med sikte på å levere, gjøre tilgjengelig, betale direkte eller refundere utgifter til legehjelp og legemidler, samt tjenester knyttet til legehjelpen. Dette inkluderer også naturalytelser ved langvarig pleie. Kontantytelser er tradisjonelt knyttet til ytelser som skal dekke et inntektstap.

Hvorvidt en pleieytelse som gis i form av et pengebeløp er å regne som en kontantytelse eller en naturalytelse, er avhengig av om ytelsen gis som en periodisk, fast utbetaling uavhengig av de faktiske utgiftene, og hvor fritt mottakeren står ved anvendelsen av beløpet, se sak C-160/96 Molenaar og forente saker C-502/01 og C-31/02 Gaumain-Cerri og Barth. Ytelser etter kapittel 10 gis som engangsytelser. For de få ytelsene som gis i form av et pengebeløp, har mottakeren i prinsippet ingen frihet med hensyn til anvendelsen av beløpet. De formene for stønad etter folketrygdloven kapittel 10 som er omfattet av trygdeforordningen, er dermed å regne som naturalytelser etter forordningen.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for disse ytelsene. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen og trygdeforordningens regler, finnes i NOU 2021: 8 punktene 7.4.2 og 8.6.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Folketrygdloven stiller ikke vilkår om yrkesaktivitet eller innbetaling for rett til stønader etter kapittel 10. Lovvalgsreglene i trygdeforordningen og klassifiseringen av hjelpemidler mv. som naturalytelser, innebærer blant annet at stønaden som hovedregel skal gis av bostedsstaten etter denne statens nasjonale lovgivning, men for den kompetente statens regning. Kompetent stat vil vanligvis være den staten man er trygdedekket i. For pensjonister og deres familiemedlemmer er det enkelte særlige regler, jf. trygdeforordningen avdeling III, kapittel 1, avsnitt 2.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e). Det følger av trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 at mottak av en kontantytelse som følge av lønnet arbeid eller selvstendig virksomhet likestilles med å utføre arbeid eller drive virksomhet, men likevel slik at uføre- og pensjonsytelser ikke er omfattet.

Rett til hjelpemidler mv. forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for ytelsen påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslaget til ny § 2-1 a og spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

Reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6 og punkt 8.6.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en medlemsstat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdlovens regler om hjelpemidler mv. inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger. Reglene inneholder heller ingen krav til at faktiske forhold som kan gi rett til disse ytelsene må ha inntruffet mens personen var medlem i folketrygden. Regelen om likebehandling i trygdeforordningen artikkel 4 kan imidlertid få betydning ved vurderingen av om det skal gis unntak fra vilkåret om opphold i Norge etter folketrygdloven § 10-3 andre ledd siste punktum.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.3 og 8.6.2.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

Det er etter folketrygdloven ikke krav til forutgående medlemskap i folketrygden for rett til hjelpemidler mv., eller krav til forutgående periode med opptjening. Følgelig medfører ikke trygdeforordningen noen utvidelse av retten til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10 for personer uten forutgående tilknytning til folketrygden.

Sammenleggingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.5 og 8.6.2.4.

Krav til opphold i Norge

Det følger av folketrygdloven § 10-3 at medlemmet som hovedregel må oppholde seg i Norge for rett til hjelpemidler mv. Det gjelder imidlertid noen unntak, se punkt 8.2.6 i proposisjonen her.

Ved opphold i andre EØS-stater enn bostedsstaten eller den kompetente staten, er retten til naturalytelser begrenset til det som fra et medisinsk standpunkt er nødvendig av hensyn til ytelsenes art og oppholdets varighet, jf. trygdeforordningen artikkel 19. Dette vil etter norske regler typisk være å anse som helsetjenester. I praksis antas bestemmelsen i liten grad å være aktuell for ytelser gitt med hjemmel i folketrygdloven kapittel 10.

Eksportabilitet

Medlemskap i folketrygden er som nevnt et grunnleggende vilkår for rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10. I folketrygdloven kapittel 2 er bosetting i Norge knyttet tett opp mot medlemskap i trygden, se omtale av lovvalgsreglene.

At hjelpemidler mv. klassifiseres som naturalytelser etter trygdeforordningen, og ikke som kontantytelser, betyr at verken artikkel 7 eller artikkel 21 i forordningen kommer til anvendelse. Stønaden er derfor som utgangspunkt ikke omfattet av forordningens eksportbestemmelser.

Unntak fra kravet til medlemskap i folketrygden er imidlertid aktuelt for tilfellene som nevnt i forordningen artikkel 33 om proteser og større hjelpemidler. Artikkel 33 fastslår at en person som har fått innvilget en slik naturalytelse, skal ha rett til å motta den selv om den først tilstås etter at han eller hun allerede har fått trygdedekning etter en annen medlemsstats lovgivning. Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger har utarbeidet en liste over ytelser som omfattes av denne bestemmelsen, se beslutning S8 av 15. juni 2011. Beslutningen er tatt inn i EØS-avtalen, vedlegg VI Trygd, ved EØS-komiteens beslutning nr. 93/2012 artikkel 1.

Artiklene 17 og 18 i trygdeforordningen inneholder bestemmelser som regulerer naturalytelser i situasjoner hvor en person er bosatt i én EØS-stat, men er trygdedekket i en annen. Bestemmelsene har blant annet betydning for grensearbeidere og pendlere, samt disse gruppenes familiemedlemmer. Det følger av artikkel 17 at vedkommende har rett til naturalytelser i bostedsstaten på linje med personer som er omfattet av bostedsstatens trygdeordning. Det vil si at naturalytelser i utgangspunktet skal ytes av bostedsstaten, ut fra lovgivningen i bostedsstaten, men kostnadene dekkes av den staten hvor vedkommende er trygdedekket. Under opphold i den kompetente staten, har likevel personen rett til naturalytelser ut fra lovgivningen i denne staten, jf. artikkel 18 nr. 1.

Artiklene 23 til 27 i trygdeforordningen har særregler om rettigheter til naturalytelser for utflyttede pensjonister og deres familiemedlemmer. Utgangspunktet er at pensjonisten har rett til naturalytelser i bostedsstaten, etter denne statens lovgivning, men for Norges regning.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 10-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Nærmere om forslaget til nytt andre ledd

I andre ledd er departementet gitt hjemmel til å kunne gi nærmere regler i forskrift som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser ved sykdom. Det vises til omtale av dette i kapittel 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 11

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 11-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 11 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til trettende strekpunkt blir tredje til fjortende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 11-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 11-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslag til §§ 1-3 og ny 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første ledd første punktum, regnes arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 som en ytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 11 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum. Regler av betydning for arbeidsavklaringspenger framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om arbeidsavklaringspenger og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.3.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale regler om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, se trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Arbeidsavklaringspenger forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for ytelsen påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslag til ny § 2-1 a og spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

Arbeidsavklaringspenger gis både til personer som var yrkesaktive på det tidspunktet arbeidsevnen ble nedsatt, og til personer som ikke var yrkesaktive.

Lovvalgsreglene innebærer at yrkesaktive personer kan ha krav på arbeidsavklaringspenger fra Norge selv om de er bosatt i en annen EØS-stat. Det samme gjelder personer som var bosatt i Norge på tidspunktet da arbeidsevnen ble nedsatt, men som har valgt å flytte til annen EØS-stat mens de mottar arbeidsavklaringspenger fra Norge. Dette skyldes at trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 likestiller mottak av arbeidsavklaringspenger fra Norge med arbeid i Norge, og Norge vil derfor fortsatt være lovvalgsstat.

For personer uten forutgående yrkesaktivitet på det tidspunktet de krever arbeidsavklaringspenger, er hovedregelen at de må være bosatt i Norge for at Norge skal være kompetent stat. Hvis de anses som bosatt i en annen EØS-stat, vil disse personene altså være underlagt lovgivningen i bostedsstaten. Retten til arbeidsavklaringspenger beholdes likevel dersom vedkommende flytter etter at ytelsen er innvilget og en annen EØS-stat blir ansett som bostedsstat, jf. trygdeforordningen artikkel 7 (eksportabilitetsprinsippet som sier at det ikke er adgang til å redusere eller stanse en ytelse ved sykdom kun fordi mottaker bosetter seg i annen EØS-stat). Det vises for øvrig til omtalen av forholdet mellom arbeidsavklaringspenger og lovvalgsreglene i NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.2.

For personer som mottar arbeidsavklaringspenger og som har, eller får tilbake, evnen til å utføre noe inntektsgivende arbeid og finner deltidsarbeid i en annen EØS-stat, omtales lovvalget under avsnittet om eksportabilitet.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6 og i punkt 8.3.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 11 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

EØS-retten oppstiller et forbud mot indirekte forskjellsbehandling og et krav om likebehandling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser fra andre EØS-stater. I noen sammenhenger kan nasjonale regler som indirekte forskjellsbehandler, likevel rettferdiggjøres, dersom de tjener legitime formål. Ett eksempel kan være aktivitetsplikter som krever fysisk tilstedeværelse i Norge. I utgangspunktet vil trygdeforordningen artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1 være til hinder for å oppstille aktivitetsplikter som har som formål å sørge for at mottakere av arbeidsavklaringspenger oppholder seg i Norge. Som Trygdekoordineringsutvalget påpekte i utredningen punkt 8.3.2.7, vil likevel ønsket om tilbakeføring til arbeidslivet henge uløselig sammen med ønsket om å forbedre mottakerens helsetilstand.

Individuelt tilpassede aktivitetsplikter for å forbedre arbeidsevnen i Norge, der målet er raskest mulig tilbakeføring til arbeidslivet, vil derfor etter omstendighetene kunne tjene legitime hensyn som kan rettferdiggjøre begrensninger i den frie bevegeligheten for mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.3 og 8.3.2.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen, i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge. De generelle sammenleggingsreglene i trygdeforordningen framkommer i artikkel 6, og er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5.

Som følge av trygdeforordningen artikkel 6 vil perioder med trygdetid tilbakelagt i andre EØS-stater kunne tas med i vurderingen av om kravene til forutgående medlemskap i folketrygden er oppfylt. Det vises for øvrig til omtalen i punkt 8.3.2.4 i NOU 2021: 8.

Fastsetting av beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger

Trygdeforordningen gir i artikkel 21 nr. 2 og nr. 4 særlige regler for beregningen av kontantytelser under sykdom når den kompetente staten utmåler ytelser basert på gjennomsnittlig inntekt eller en bestemt referanseperiode. Begge reglene er relevante for beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger. Gjennomføringen av beregningen etter forordningen er for Norges del nærmere regulert i forskrift 13. desember 2017 nr. 2099 om beregning av arbeidsavklaringspenger etter EØS-avtalen.

Beregningsreglene er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.5.

Krav til opphold i Norge

Det er særskilte krav til opphold i Norge for rett til arbeidsavklaringspenger, se folketrygdloven § 11-3. Krav om opphold i Norge vil være oppfylt ved opphold i stat eller område der trygdeforordningen er gitt anvendelse for vedkommende, jf. trygdeforordningen artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av arbeidsavklaringspenger.

For mottakere av arbeidsavklaringspenger som forsørger barn, gis det et barnetillegg, se folketrygdloven § 11-20. Det er et vilkår at barnet er bosatt eller oppholder seg i Norge. Det er en forutsetning at oppholdet er lovlig. Vilkåret om opphold i Norge gjelder likevel ikke ved utenlandsopphold av kortere varighet, eller dersom barnet eller mottakeren av arbeidsavklaringspenger oppfyller egne særregler. Som for hovedytelsen må bosetting og opphold i annen EØS-stat likestilles med bosetting og opphold i Norge.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av trygdeforordningens betydning for krav til opphold i Norge for arbeidsavklaringspenger finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.3.2.8.

Eksportabilitet

Arbeidsavklaringspenger kan ikke reduseres eller stanses kun fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7.

Uttak av arbeidsavklaringspenger likestilles med yrkesaktivitet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2. Denne særlige lovvalgsregelen i trygdeforordningen medfører at Norge normalt vil være lovvalgsstat for en person som mottar norske arbeidsavklaringspenger etter å ha vært yrkesaktiv, selv om mottakeren bor i eller senere flytter til en annen EØS-stat.

Forordningens regler om lovvalg ved arbeid i flere EØS-stater avgjør om Norge fortsatt vil være kompetent stat ved delvis arbeid i en annen EØS-stat.

De generelle reglene om eksportabilitet er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 11-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunkter omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler av betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

I andre ledd er departementet gitt hjemmel til å kunne gi nærmere regler i forskrift som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser ved sykdom. Det vises til omtale av dette i kapittel 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til § 11-3

Folketrygdlovens bestemmelse om krav til opphold i Norge for rett til mottak av arbeidsavklaringspenger endres. Formålet er at bestemmelsen skal gi uttrykk for innholdet i oppholdskravet etter gjeldende rett, når folketrygdlovens bestemmelser tolkes og anvendes i samsvar med bestemmelsene i trygdeforordningen, og bi- eller multilaterale trygdeavtaler som nevnt i ny § 1-3 a.

Trygdeforordningens geografiske og personelle anvendelsesområde varierer avhengig av om den påberopes i EØS-rettslig eller EFTA-rettslig sammenheng, eventuelt i kraft av nordisk konvensjon om trygd eller separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Første ledd første og andre punktum må ses i sammenheng. Adgangen til å oppholde seg i en annen EØS-stat eller i en stat eller et område der trygdeforordningen er gitt anvendelse for vedkommende ved en bi- eller multilateral trygdeavtale som nevnt i ny § 1-3 a, jf. første ledd første punktum, vil være betinget av hvilken personkrets man tilhører, jf. første ledd andre punktum. For personer som ikke er EØS-borgere, følger det av første ledd andre punktum at hovedregelen er opphold i Norge, med mindre annet følger av forordningen eller av en bi- eller multilateral avtale.

I første ledd første punktum synliggjøres trygdeforordningens betydning for oppholdskravet for rett til arbeidsavklaringspenger for statsborgere i Norge og statsborgere i andre EØS-stater, ved at det presiseres at det i utgangspunktet er adgang til å oppholde seg både i Norge og i en annen EØS-stat uten at retten til ytelsen påvirkes. Med EØS-stat menes alle EU-statene og EØS/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge.

Videre synliggjøres betydningen av bi- og multilaterale avtaler for oppholdskravet. For et medlem som trygdeforordningens bestemmelser er gitt anvendelse for ved bi- og multilaterale trygdeavtaler som nevnt i ny § 1-3 a, gjelder et krav om opphold i en stat eller et område der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende (herunder Norge). Utover opphold i en EØS-stat, kan en EØS-borger som også omfattes av det personelle virkeområdet i en av de bi- og multilaterale avtalene som nevnt i ny § 1-3 a første ledd, oppfylle oppholdskravet ved opphold i en stat eller et område der trygdeforordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende ved bi- og multilaterale trygdeavtaler. Dette vil eksempelvis omfatte en norsk eller svensk statsborger som mottar arbeidsavklaringspenger fra Norge, og som reiser til Færøyene i perioden hvor han eller hun mottar ytelsen.

I første ledd nytt andre punktum presiseres vilkåret om opphold i Norge for medlemmer som ikke er EØS-borgere. For disse oppstilles det som hovedregel et krav om opphold i Norge, med mindre annet følger av trygdeforordningen eller en bi- eller multilateral trygdeavtale jf. §§ 1-3 og 1-3 a.

I EØS-rettslig sammenheng gjelder trygdeforordningens oppholdskrav for dem som er direkte omfattet av forordningen. Dette gjelder alle statsborgere i Norge og andre EØS-stater, statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS-stat, og som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, så vel som deres familiemedlemmer og etterlatte, uavhengig av de to sistnevnte gruppenes statsborgerskap. I tillegg omfattes også etterlatte av personer som har vært omfattet av trygdelovgivningen i en eller flere EØS-stater, uavhengig av avdødes statsborgerskap, dersom de etterlatte selv er EØS-borgere, eller statsløse eller flyktninger som er bosatt i en av EØS-statene.

Medlemmer som ikke er EØS-borgere, men som forordningen er gitt anvendelse for, det vil si statsløse og flyktninger mv., jf. over, vil kunne oppholde seg innenfor EØS. Disse vil videre kunne oppholde seg innenfor stater og områder som er omfattet av en bi- eller multilateral trygdeavtale der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for vedkommende, jf. ny § 1-3 a. Dette kan eksempelvis gjelde en flyktning som mottar arbeidsavklaringspenger fra Norge, og som reiser til Spania eller Færøyene i perioden hvor han eller hun mottar ytelsen.

Videre vil medlemmer som ikke er omfattet av trygdeforordningen i EØS-rettslig sammenheng, jf. trygdeforordningen artikkel 2 og EØS-avtalen, men som er omfattet av bi- eller multilaterale trygdeavtaler, jf. ny § 1-3 a, kunne oppholde seg innenfor det geografiske virkeområdet for den relevante avtalen. For eksempel vil en amerikansk statsborger som arbeider i Norge, kunne få utbetalt arbeidsavklaringspenger under et opphold i et område hvor trygdeforordningen er gitt virkning for ham eller henne som følge av nordisk konvensjon om trygd, men ikke i EØS-stater utenfor Norden.

Siden det er forskjeller i de ulike avtalenes geografiske og personelle anvendelsesområde, er det viktig å påpeke at en mottaker bare kan kreve å motta arbeidsavklaringspenger fra folketrygden etter første ledd så lenge vedkommende oppholder seg i en stat eller et område hvor forordningen er gitt anvendelse for vedkommende. Dersom arbeidsavklaringspenger er omfattet av det materielle virkeområdet i en bilateral avtale, følger retten til opphold av eventuelle eksportregler i den konkrete avtalen.

De eksisterende unntakene fra oppholdskravet videreføres i bestemmelsens andre og tredje ledd, med de justeringene som er nødvendige som følge av de endringene som foreslås i første ledd. Imidlertid er det geografiske området formulert som «utenfor Norge», i stedet for «andre land og områder enn dem nevnt i første ledd» slik utvalget foreslo, i lys av at første ledd er foreslått formulert noe annerledes enn utvalgets forslag. Unntaksbestemmelsene gir på nærmere vilkår rett til å motta ytelsen ved opphold utenfor Norge utover de situasjoner som er regulert i bestemmelsens første ledd. Unntaksreglene i andre og tredje ledd vil da både gjelde for medlemmer som ikke er omfattet av trygdeforordningens virkeområde eller virkeområdet til bi- eller multilateral trygdeavtale som nevnt i ny § 1-3 a, men også for medlemmer som er omfattet av virkeområdet til disse trygdeavtalene, og som oppholder seg i andre stater eller områder enn der hvor trygdeavtalene er gitt anvendelse for dem. Eksempelvis vil en norsk statsborger kunne oppholde seg i Belgia med rett til å motta ytelsen etter bestemmelsens første ledd. En amerikansk statsborger kan derimot bare oppholde seg i Belgia dersom en av unntaksreglene i bestemmelsens andre og tredje ledd kommer til anvendelse.

Det vises til nærmere omtale i punktene 8.5.1 til 8.5.3 i proposisjonen her.

Til § 11-20

Paragrafen inneholder i tredje til sjette ledd regler om rett til barnetillegg for mottakere av arbeidsavklaringspenger som forsørger barn. Det følger av ordlyden i bestemmelsens femte ledd at det er et vilkår for rett til ytelsen at barnet må være bosatt eller oppholde seg lovlig i Norge, herunder på Svalbard. Med hensyn til presiseringen av at opphold på Svalbard i denne sammenhengen likestilles med opphold andre steder i Norge, vises det til spesialmerknadene til folketrygdloven § 11-20 femte ledd i Prop. 129 L (2018–2019).

Som følge av at folketrygdloven § 11-3 endres for å synliggjøre betydningen av trygdeforordningen og bi- eller multilaterale trygdeavtaler som nevnt i ny § 1-3 a for oppholdskravet for rett til arbeidsavklaringspenger, synliggjøres også trygdeforordningens betydning for rett til barnetillegg for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Formålet er at bestemmelsen skal gi uttrykk for innholdet i oppholdskravet etter gjeldende rett, når folketrygdlovens bestemmelser tolkes og anvendes i samsvar med bestemmelsene i trygdeforordningen, og bi- eller multilaterale trygdeavtaler som nevnt i § 1-3 a. En slik endring vil etter departementets syn gi et mer helhetlig regelverk. I tillegg foreslås folkerettsmarkører som er mindre detaljerte enn Trygdelovsutvalgets forslag. En presisering av trygdeforordningens betydning i femte ledd vil kunne redusere faren for uriktige motsetningsslutninger.

I femte ledd første punktum foreslås det å synliggjøre trygdeforordningens betydning for oppholdskravet for rett til barnetillegg for mottakere av arbeidsavklaringspenger for statsborgere i Norge og statsborgere i en annen EØS-stat ved at det presiseres at barn av EØS-borgere har adgang til å oppholde seg både i Norge og i en annen EØS-stat uten at retten til ytelsen påvirkes. Videre synliggjøres det at for et medlem som trygdeforordningens bestemmelser er gitt anvendelse for ved bi- og multilaterale trygdeavtaler som nevnt i § 1-3 a, gjelder et krav om at barnet oppholder seg i en stat eller et område der forordningens bestemmelser er gitt anvendelse for medlemmet.

I femte ledd andre punktum presiseres det at det er et vilkår for rett til barnetillegg at barnet oppholder seg i Norge dersom medlemmet ikke er EØS-borger, med mindre annet følger av trygdeforordningen eller en bi- eller multilateral trygdeavtale, jf. §§ 1-3 og 1-3 a.

I femte ledd tredje punktum videreføres gjeldende unntaksregler (nåværende femte ledd andre punktum) for når barnetillegg likevel kan gis ved kortere opphold utenfor Norge. Det geografiske området er formulert som «utenfor Norge», for å harmonere med formuleringene som foreslås benyttet i § 11-3.

Det vises til nærmere omtale i punkt 8.5.4 og spesialmerknaden til § 11-3 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 11 A

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 11 A-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 11 A andre strekpunkt justert. Nåværende andre til femte strekpunkt blir tredje til sjette strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 11 A-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 11 A-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som enhver tid er innlemmet i norsk rett. Se forslag til §§ 1-3 og ny 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første punktum, regnes tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak etter folketrygdloven kapittel 11 A som en ytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav a). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 11 A må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Regler av betydning for tilleggsstønader framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.7.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale regler om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller driver selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Lovvalgsregelen innebærer at også personer bosatt i andre EØS-stater kan ha rett til tilleggsstønader i forbindelse med arbeidsrettede tiltak etter folketrygdloven kapittel 11 A. Personer som mottar kontantytelser som følge av tidligere yrkesaktivitet eller aktivitet som selvstendig næringsdrivende, anses etter trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 som om de utøver aktiviteten så lenge de mottar ytelsen. I denne perioden vil de fortsatt være underlagt lovgivningen i arbeidsstaten. En person som mottar arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, vil følgelig kunne fremme krav om tilleggsstønader selv om vedkommende er bosatt i eller velger å flytte til en annen EØS-stat.

Selv om lovvalget går over til en annen EØS-stat, kan imidlertid trygdeforordningen artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1 etter omstendighetene innebære at retten til en innvilget tilleggsstønad fra folketrygdloven likevel er i behold.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 11 A inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Dersom det er hensiktsmessig for at en person som er underlagt norsk lovgivning skal kunne skaffe seg eller beholde arbeid, kan arbeidsrettede tiltak innvilges i andre EØS-stater. I slike tilfeller kan også tilleggsstønader etter kapittel 11 A innvilges til dekning av tilknyttede utgifter. Ved vurderingen av om det er hensiktsmessig å tilby et arbeidsrettet tiltak i en annen EØS-stat, vil søknad om tiltaksgjennomføring i utlandet ikke kunne avslås med den begrunnelsen at tiltaksgjennomføringen ville utløse et behov for å utbetale tilleggsstønader til en person som er bosatt eller oppholder seg utenfor Norge.

De generelle reglene om likebehandling er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge. De generelle sammenleggingsreglene i trygdeforordningen framkommer i artikkel 6, og er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5.

For rett til tilleggsstønad etter kapittel 11 A er det imidlertid ikke stilt noen krav til perioder med forutgående medlemskap i folketrygden (det vil si et visst antall år med medlemskap forut for stønadstilfellet), eller krav om en viss periode med arbeid. Det er derfor ikke behov for å anvende trygdeforordningens bestemmelser om sammenlegging.

Eksportabilitet

Tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak etter folketrygdloven kapittel 11 A kan ikke reduseres eller stanses kun fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7.

Det stilles ingen selvstendige krav om opphold i Norge for rett til tilleggsstønader etter kapittel 11 A. Etter folketrygdloven er imidlertid medlemskap i folketrygden et grunnvilkår for rett til tilleggsstønad. Det følger av formålsbestemmelsen i § 11 A-1 at tilleggsstønader skal kompensere for bestemte utgifter som et medlem har i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak. Trygdeforordningen artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1 innebærer at det ved bosetting i en annen EØS-stat kan måtte gjøres unntak fra vilkåret om medlemskap i folketrygden for å beholde tilleggsstønad fra Norge. Dette er imidlertid lite praktisk. I langt de fleste tilfeller vil lovvalgsregelen i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 sørge for at Norge fortsetter å være lovvalgsstat i tilfeller hvor en mottaker av tilleggsstønad er bosatt i en annen EØS-stat, med den følge at vedkommende fortsetter å være medlem av folketrygden. Et eksempel er en mottaker av arbeidsavklaringspenger som bor eller bosetter seg i en annen EØS-stat, og som får tilleggsstønad fra folketrygden som følge av at Arbeids- og velferdsetaten har innvilget arbeidsrettede tiltak i bosettingsstaten.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 11 A-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunkter omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler av betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 12

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 12-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 12 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til femtende strekpunkt blir tredje til sekstende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 12-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 12-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og ny 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første ledd første punktum, regnes uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12 som ytelse ved uførhet etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav c). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 12 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første leddandre punktum. Regler av betydning for uføretrygd framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 4. Bestemmelsene i trygdeforordningen avdeling III kapittel 5 om pensjoner kan gjelde tilsvarende for uføretrygd, og får blant annet betydning for opptjening og beregning av ytelsen.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om uføretrygd og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.11.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

For uføretrygd er det avgjørende å avklare i hvilke medlemsstater vedkommende har vært trygdedekket i ulike perioder i livet. Dette skyldes at uføretrygd kun opptjenes i de periodene man er trygdedekket i den enkelte EØS-staten, jf. delpensjonsprinsippet.

For uføretrygd foretas som regel lovvalgs- og medlemskapsvurderingen på det tidspunktet da det søkes om trygden, hvilket vil kunne være lenge etter at trygderettighetene faktisk er opptjent. Hva som skal regnes som trygdetid i en stat som er utpekt som lovvalgsstat, defineres av nasjonal lovgivning. Trygdemyndighetene i de berørte statene utveksler derfor informasjon om opptjeningsperioder.

Reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6 og punkt 8.11.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 12 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Forbudet mot indirekte forskjellsbehandling og kravet til likebehandling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser fra andre EØS-stater, vil for uføretrygd i praksis ha mindre betydning enn trygdeforordningen artikkel 6 om sammenlegging av tid og trygdeforordningen avdeling III kapittel 5, jf. artikkel 46 nr. 1.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.3 og 8.11.2.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

For uføretrygd suppleres de generelle sammenleggingsreglene i trygdeforordningen artikkel 6 med særregler i artikkel 51. Artikkel 51 er plassert i trygdeforordningen kapittel 5 om alderspensjon og etterlattepensjon, men får anvendelse også for uføretrygd, jf. artikkel 46 nr. 1.

Særregelen i artikkel 51 nr. 3 slår fast at dersom nasjonal lovgivning krever medlemskap i trygdeordningen da trygdetilfellet inntraff, skal dette vilkåret anses oppfylt dersom personen tidligere har vært trygdedekket i henhold til lovgivningen eller en særskilt ordning i den medlemsstaten som krever medlemskap da trygdetilfellet inntraff, og vedkommende var trygdedekket i en trygdeordning etter en annen medlemsstats lovgivning når tilfellet inntraff. For norsk rett innebærer dette at vilkåret i folketrygdloven § 12-2 om å ha vært medlem i folketrygden på uføretidspunktet, må anses oppfylt for personer som på uføretidspunktet var trygdedekket i trygdeordningen i en annen EØS-stat.

Rett til uføretrygd forutsetter som hovedregel en trygdetid på minst fem år umiddelbart før uføretidspunktet, jf. folketrygdloven § 12-2 første ledd. Trygdeforordningen artiklene 6 og 51 krever at trygdetid i andre EØS-stater legges sammen med trygdetid i folketrygden, dersom dette er nødvendig for å oppfylle inngangsvilkåret i nasjonal rett. Slik medregning innebærer at uføretrygd kan komme til utbetaling også for personer som har en trygdetid i Norge på mindre enn fem år. Sammenleggingen innebærer imidlertid ikke at ytelsens størrelse blir beregnet på bakgrunn av trygdetid i andre EØS-stater, se nedenfor om pro rata-beregning. Sammenlegging av trygdetid i folketrygden med trygdetid i andre EØS-stater kan også benyttes for oppfyllelse av kravene om trygdetid etter bestemmelsene om unntak fra femårsregelen i folketrygdloven § 12-2 andre og tredje ledd, som ble tatt inn i loven for å fange opp personer med sterk tilknytning til Norge, hvor det ville anses urimelig å nekte uføretrygd fra folketrygden selv om hovedregelen ikke er oppfylt.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 at det som utgangspunkt kan kreves at man har noe norsk trygdetid å legge trygdetiden fra andre EØS-stater sammen med. Etter bestemmelsen er en stat ikke forpliktet til å gi ytelser dersom medlemstid etter egen lovgivning samlet er kortere enn ett år, med mindre statens egen lovgivning gir slik rett. Andre stater hvor det er opptjent pensjonsrettigheter, skal imidlertid ved sin pro rata-beregning av trygden medregne slike medlemsperioder. Folketrygdloven åpner ikke for å gi rett til uføretrygd basert på kortere medlemstid enn ett år. Det kreves derfor at vedkommende har vært medlem i folketrygden i minst ett år for at det gjennom sammenlegging med trygdetid fra andre EØS-stater skal kunne foreligge rett til uføretrygd etter folketrygdloven § 12-2.

Flere medlemsperioder kan legges sammen for å oppfylle dette minstekravet. Alle medlemsperioder medregnes, også perioder før etableringen av folketrygden 1. januar 1967. Perioder med løpende kontantytelser i form av sykepenger, foreldrepenger, omsorgspenger og pleiepenger, samt perioder med dagpenger under arbeidsløshet, likestilles med arbeidsperioder.

For personer som ikke har vært yrkesaktive i noen EØS-stat, kreves det likevel til sammen minst tre års botid i Norge for rett til uføretrygd. Dette unntaket framgår av Norges oppføring i vedlegg XI til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav l). Norges vedleggsoppføring i punkt 3 a) lyder: «Uavhengig av bestemmelsene i artikkel 6 er personer som ikke har hatt inntektsgivende arbeid i én eller flere EF-medlemsstater eller EFTA-stater berettiget til norsk pensjon bare dersom de har vært, eller tidligere har vært, permanent bosatt i Norge i minst tre år, underlagt de aldersgrenser som er fastsatt i norsk rett». Det følger imidlertid av punkt b) at unntaket ikke gjelder for norske pensjonsrettigheter opparbeidet av familiemedlemmer til personer som har eller har hatt inntektsgivende arbeid i Norge, eller for studenter eller deres familiemedlemmer. Bestemmelsene i trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3 medfører at dersom det ikke foreligger minst ett års opptjening i noen av de berørte EØS-statene, og ingen av disse statene gir rett til uføretrygd for kortere tid, skal Norge, dersom Norge er den staten der vedkommende sist var medlem, likevel beregne uføretrygd, forutsatt at folketrygdlovens vilkår om fem års forutgående medlemskap eller unntakene fra femårsperioden i folketrygdloven kan oppfylles gjennom sammenlegging av periodene i andre EØS-stater. Tilsvarende vil eventuell norsk opptjening på mindre enn ett år tas med ved beregningen i en annen stat, dersom vedkommende sist var medlem der.

For mottakere av uføretrygd som ønsker å bosette seg i en tredjestat, kommer ikke forordningens regler om eksportabilitet til anvendelse. I folketrygdloven § 12-3 andre ledd er personer som har minst 20 års trygdetid, gitt unntak fra vilkåret om fortsatt medlemskap i folketrygden for å beholde den delen av uføretrygden som ikke er opptjent gjennom innbetaling. Trygdekoordineringsutvalget har lagt til grunn at trygdetid fra andre EØS-stater må sammenlegges med medlemstid i Norge ved vurderingen av om 20-års vilkåret er oppfylt, også når det gjelder eksport til tredjeland. Arbeids- og velferdsetaten har ikke praktisert sammenlegging av trygdetid i Norge med trygdetid i andre EØS-stater for å oppfylle vilkåret om 20 års botid ved eksport til land utenfor EØS. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil vurdere om etatens praksis er i tråd med trygdeforordningen.

Sammenleggingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.5 og 8.11.2.4.

Delpensjonsprinsippet

Delpensjonsprinsippet, også omtalt som pro rata-prinsippet, kommer til anvendelse for ytelser ved uførhet etter folketrygdloven kapittel 12. Dette innebærer at uføretrygden utbetales av hver av de involverte medlemsstatene i form av delpensjoner, utmålt i forhold til hvor lang opptjening den uføre har i hver enkelt stat.

Det er betydelige forskjeller mellom medlemsstatenes ordninger ved uførhet. Dette gjelder både vilkårene for å ha rett til en uføreytelse og beregningen av ytelsen. Av trygdeforordningen fortalen avsnitt 26 framgår det at koordineringen av ytelser ved uførhet «respekterer særtrekkene i nasjonal lovgivning, særlig med hensyn til anerkjennelse av uførhet og forverret uførhet». Ulikheter i vilkårene for å anses som ufør kan føre til at en person får innvilget uføretrygd fra en medlemsstat, men samtidig ikke anses som ufør i en annen medlemsstat.

Hvordan uføretrygden skal beregnes, følger av reglene om beregning av pensjonsytelser i trygdeforordningen artikkel 52. Gjennomføringen er nærmere regulert i forskrift 12. februar 2015 nr. 130 om beregning av uføretrygd etter EØS-avtalen. Forskriften gjelder tilsvarende ved beregning av uføretrygd etter trygdeavtaler som Norge har med andre stater, som har tilsvarende regler, jf. § 1.

Hvis vilkårene for uføretrygd er oppfylt etter nasjonal lovgivning, det vil si uten sammenlegging, skal størrelsen på uføretrygden fastsettes ved å beregne hvilken uføretrygd personen har krav på etter reglene i folketrygdloven. Perioder med trygdetid i andre medlemsstater tas ikke med i beregningen.

En pro rata-beregning gjøres ved at det beregnes et teoretisk beløp lik den uføretrygden personen hadde fått dersom all trygdetid i alle EØS-stater hadde vært tilbakelagt i vedkommende stat. Dette teoretiske beløpet sier kun noe om hva personen ville hatt krav på i uføretrygd dersom trygdetid i de andre medlemsstatene var opptjent i Norge. Det teoretiske beløpet ved full uførhet tilsvarer 66 prosent av beregningsgrunnlaget, multiplisert med en brøk der teoretisk trygdetid er teller og 40 er nevner. Den teoretiske trygdetiden reduseres dersom trygdetiden etter folketrygdloven er mindre enn 40 år, se folketrygdloven § 12-13 fjerde ledd, men likevel slik at trygdetid i andre medlemsstater tas med i beregningen av trygdetid.

Den pro rata-beregnede uføretrygden fastsettes deretter ved at det teoretiske beløpet multipliseres med en brøk der norsk trygdetid forut for uføretidspunktet fastsatt i antall måneder er teller, og summen av norsk trygdetid og medlemstid i en annen medlemsstat forut for uføretidspunktet, fastsatt i antall måneder, er nevner.

Størrelsen på uføretrygden etter bestemmelsene i folketrygdloven sammenlignes deretter med størrelsen på den pro rata-beregnede uføretrygden. Personen vil ha krav på den høyeste uføretrygden av disse to alternativene, jf. trygdeforordningen artikkel 52 nr. 3. Det er likevel slik at dersom sammenlegging er nødvendig for å oppnå rett til uføretrygd, skal ytelsen alltid gis som en pro rata-trygd.

Delpensjonsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.7 og 8.11.2.5.

Krav til opphold i Norge

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for å beholde rett til uføretrygd. Det er likevel slik at utbetaling av uføretrygd utenfor Norge i utgangspunktet forutsetter at man fortsatt er medlem i folketrygden, jf. folketrygdloven § 12-3. Medlemmer i folketrygden er blant annet de som er bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-1. Dersom vedkommendes medlemskap bygger på at vedkommende er bosatt i Norge, og vedkommende oppholder seg i utlandet i et slikt omfang at vedkommende ikke lenger regnes for å være bosatt i Norge i folketrygdlovens forstand uten at det er andre grunnlag for medlemskap i folketrygden, vil retten til uføretrygd i utgangspunktet opphøre etter de nasjonale reglene, jf. folketrygdloven § 12-3. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av uføretrygd.

For uføre som forsørger barn, kan det gis et behovsprøvd barnetillegg på 0,4 G per barn. Det følger av folketrygdloven § 12-15 første ledd at barnetillegget er betinget av at den uføre selv er medlem i folketrygden og at barnet er bosatt og oppholder seg lovlig i Norge. Som for hovedytelsen må bosetting og opphold i en annen EØS-stat her likestilles med bosetting og opphold i Norge.

Tilsvarende gjelder for det behovsprøvde ektefelletillegget etter forskrift 3. juli 2014 nr. 947 om omregning av uførepensjon til uføretrygd § 8.

Eksportabilitet

Uføretrygden kan ikke reduseres eller stanses kun fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7.

Trygdeforordningen artikkel 7 medfører at kravet om fortsatt medlemskap i folketrygdloven § 12-3 første ledd for rett til bostedsbasert uføretrygd (for personer som ikke har minst 20 års trygdetid) som utgangspunkt ikke vil gjelde i tilfeller der mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat.

I trygdeforordningen artikkel 70 er det imidlertid bestemt at visse ytelser som kommer inn under forordningen, likevel kan være unntatt fra eksportplikten etter artikkel 7. Dette gjelder såkalte «særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser». For at slike ytelser skal være unntatt eksport, må den aktuelle staten ha fått aksept for at de oppføres i vedlegg X til forordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav k).

Hensynet til personer som blir uføre før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom som er klart dokumentert, er i uføretrygden ivaretatt ved at det for denne gruppen er fastsatt et minstenivå (2,66 G) som er høyere enn det ordinære minstenivået (2,28 G). Norge har derfor fått oppført et unntak i vedlegg X til forordningen for «… garantert minste tilleggspensjon etter folketrygdlovens regler til personer som har blitt uføre i ung alder». Norges vedleggsoppføring ble utformet før det ble innført nye regler for ytelse ved uførhet fra 1. januar 2015. Før 2015 besto gammel alderspensjon, gjenlevendepensjon og uførepensjon alle av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg, og det var gitt felles bestemmelser i folketrygdloven kapittel 3. Det var i folketrygdloven § 3-21 gitt særlige regler for tilleggspensjon gjennom regler om antatte framtidige pensjonspoeng for unge uføre født etter 1940. For unge uføre født før 1941, framgår tilsvarende bestemmelser av folketrygdloven § 3-22. Dette er bakgrunnen for at vedleggsoppføringen viser til «garantert minste tilleggspensjon». Særrettighetene for personer med uføretrygd som blir uføre før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom som er klart dokumentert, er videreført i den någjeldende uføretrygden. Uføretrygden består imidlertid ikke lenger av grunnpensjon og tilleggspensjon.

Som følge av endringer i folketrygdloven, er følgelig formuleringen i vedleggsoppføringen ikke lenger en presis henvisning til de særskilte rettighetene for personer som har blitt uføre før fylte 26 år. Norske henstillinger om oppdateringer i disse vedleggene legges fram for EØS-komiteen, som består av representanter for avtalepartene. Departementet har 4. mai 2021 bedt EFTA-sekretariatet om å få justert vedleggsoppføringen slik at den reflekterer endringene i nasjonal rett. Trygdekoordineringsutvalget uttalte at de ikke kunne se at det ut over endringene i hvordan de garanterte minsteytelsene beregnes, er foretatt endringer i garantienes innretning og finansiering, som skulle tilsi at disse ytelsene ikke lenger er å anse som «særlige, ikke-avgiftsbaserte kontantytelser». Departementet deler denne vurderingen.

Det faktum at ordningen omfattes av trygdeforordningen artikkel 70, innebærer at trygdeforordningen artikkel 7 om eksportplikt ikke kommer til anvendelse, slik at et nasjonalt eksportforbud også kan anvendes i EØS-tilfellene. Dette betyr ikke at Norge kan oppstille et generelt eksportforbud for uføretrygd tilstått med rettigheter som ung ufør, men at det ved eksport til andre EØS-stater må foretas en omregning, slik at uføretrygden beregnes uten særrettighetene for unge uføre. Det vil si en ytelse opptjent gjennom innbetaling, eller en ordinær minsteytelse dersom dette gir en høyere ytelse.

Det er etter folketrygdloven ingen eksportbegrensninger for den delen av uføretrygden som er opptjent gjennom innbetaling, jf. § 12-3 andre ledd andre punktum. Følgelig medfører ikke EØS-avtalen noen utvidelse av eksportadgangen.

Reglene om eksportabilitet er omtalt i NOU 2021: 8 punktene 5.6 og 8.11.2.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 12-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Nærmere om forslaget til nytt andre ledd

I andre ledd er departementet gitt hjemmel til å kunne gi nærmere regler i forskrift som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser ved uførhet. Det vises til omtale av dette i punkt 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 13

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 13-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 13 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til niende strekpunkt blir tredje til tiende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 13-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 13-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første ledd første punktum, regnes yrkesskadedekning etter folketrygdloven kapittel 13 som ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav f). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 13 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum. Regler av betydning for ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 2.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for yrkesskadedekning etter folketrygdloven. Det redegjøres ikke for betydningen de folkerettslige instrumentene kan ha for særfordeler for yrkesskade, jf. folketrygdloven § 13-2. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om yrkesskade og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.9.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Arbeidstakere fra andre EØS-stater vil ved arbeid i Norge være omfattet av norsk lovgivning og bli pliktig trygdedekket og herunder omfattet av yrkesskadedekningen. En selvstendig næringsdrivende fra en annen EØS-stat som arbeider i Norge, må imidlertid, på samme måte som norske selvstendige næringsdrivende, ha tegnet frivillig yrkesskadetrygd for å kunne være yrkesskadedekket. En norsk arbeidstaker som er utsendt av arbeidsgiveren for å arbeide i en annen EØS-stat, vil være underlagt norsk lovgivning etter særregelen i trygdeforordningen artikkel 12, og vil være trygdedekket i Norge. Vedkommende vil, ved en eventuell yrkesskade, være yrkesskadedekket dersom de øvrige vilkårene i folketrygdloven §§ 13-6 til 13-13 er oppfylt. Norske studenter i utlandet vil, dersom de under studieoppholdet beholder Norge som lovvalgsstat og fortsetter å være trygdedekket i Norge, være yrkesskadedekket for eventuelle yrkesskader som de blir påført på undervisningsstedet i undervisningstiden, se folketrygdloven § 13-10.

De generelle reglene om lovvalg er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, krever artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdlovens regler om yrkesskadedekning inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Folketrygdloven kapittel 13 stiller heller ikke opp vilkår om at arbeidsulykken må ha skjedd i Norge. Det er imidlertid et vilkår at vedkommende var yrkesskadedekket på skadetidspunktet, jf. folketrygdloven §§ 13-6 til 13-13. I det ligger det et krav om at vedkommende må ha vært medlem av trygden. Dersom en person som omfattes av forordningens personkrets er underlagt norsk lovgivning etter trygdeforordningens regler om lovvalg og på skadetidspunktet var yrkesskadedekket etter reglene i folketrygdloven kapittel 13, sammenholdt med trygdeforordningen artikkel 4, vil vedkommende kunne få godkjent en yrkesskade selv om ulykken skjer i utlandet.

De generelle reglene om likebehandling er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge. Reglene om yrkesskadedekning i folketrygdloven kapittel 13 inneholder ingen regler der trygdeforordningens sammenleggingsregler får betydning.

De generelle reglene om sammenlegging er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5.

Eksportabilitet og bevegelsesfrihet

Reglene om yrkesskadedekning oppstiller, som nevnt ovenfor under «Likebehandling», ingen særskilte krav til opphold i Norge.

De generelle reglene om eksportabilitet er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første leddandre punktum i forslaget til ny § 13-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 14

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 14-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 14 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til sjuende strekpunkt blir tredje til åttende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 14-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her. Utvalget foreslo en lovfesting av at engangsstønad ved fødsel og adopsjon ikke er omfattet av trygdeforordningen, noe som ikke følges opp. Engangsstønaden er ført opp i trygdeforordningens vedlegg I avsnitt II, se EØS-avtalen vedlegg VI, nr. 1, bokstav c), og er med dette unntatt fra trygdeforordningens virkeområde. Se for øvrig omtale i punkt 8.8.1.4 i NOU 2021: 8.

Ny § 14-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første punktum, regnes svangerskapspenger og foreldrepenger som ytelser til mor ved svangerskap og fødsel og tilsvarende ytelser til far, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav b). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 14 skal tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, se andre punktum. Regler av betydning for svangerskapspenger og foreldrepenger framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 1. Klassifiseringen av foreldrepenger har variert mellom EØS-statene, og Kommisjonen foreslo i 2016 endringer i forordningene, se blant annet omtale i NOU 2021: 8 punkt 8.8.2.1.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her. Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om svangerskapspenger og foreldrepenger og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.8.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller driver selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Rett til svangerskapspenger og foreldrepenger forutsetter medlemskap i folketrygden. Trygdeforordningen kan medføre at dette vilkårets betydning for ytelsen påvirkes av forordningens regler om lovvalg, se forslag til § 2-1 a og spesialmerknadene til denne bestemmelsen.

Svangerskapspenger og foreldrepenger er ytelser som skal kompensere for bortfall av inntekt, og er slik knyttet til å ha utført lønnet arbeid eller drevet selvstendig virksomhet. Ut fra hovedregelen om at arbeidstakere er underlagt arbeidsstatens lovgivning, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a), er det normalt bare personer som har et arbeidsforhold i Norge på tidspunktet umiddelbart før uttak av ytelsene, som har rett til dem. Et praktisk unntak er utsendte arbeidstakere. Slike arbeidstakere, som av arbeidsgiveren er sendt for å arbeide i en annen EØS-stat, er underlagt lovgivningen i arbeidsgiverens hjemstat og må rette krav om foreldrepenger til denne statens trygdemyndigheter.

Svangerskapspenger og foreldrepenger ytes som følge av lønnet arbeid eller selvstendig virksomhet. Det følger av trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 at mottak av slike ytelser likestilles med å utføre arbeid eller å drive virksomhet, noe som innebærer at en person som mottar svangerskapspenger eller foreldrepenger fra Norge, kan flytte til (eller bli boende i) en annen EØS-stat uten at dette i seg selv får betydning for retten til disse ytelsene.

Det er adgang til å ta ut graderte foreldrepenger ved delvis arbeid, jf. folketrygdloven § 14-16. Dersom en forelder som mottar foreldrepenger fra Norge begynner å arbeide delvis i en annen EØS-stat, vil forordningens regler i artikkel 13 om arbeid i flere stater komme til anvendelse, og det er disse reglene som avgjør om Norge fortsatt er lovvalgsstat.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdlovens regler om foreldrepenger inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Etter folketrygdloven § 14-13 stilles det krav om at mor er i aktivitet for at far skal ha rett til å få utbetalt foreldrepenger utover fedrekvoten. Aktivitetskravet for mor gjelder etter folketrygdloven § 14-14 også i tilfeller der mor ikke har rett til foreldrepenger, og mors aktivitet er et vilkår for at far i et slikt tilfelle skal få utbetalt foreldrepenger overhodet. Det gjelder ikke noe unntak for en periode tilsvarende fedrekvoten i disse tilfellene. Trygdeforordningen artikkel 5 kommer etter utvalgets syn til anvendelse. For det første må mor kunne gjennomføre de påkrevde aktivitetene også i andre EØS-stater, jf. artikkel 5 bokstav b). For det andre er forordningen artikkel 5 av betydning for unntaket fra aktivitetskravet regulert i folketrygdloven § 14-12 andre ledd. Unntaket innebærer at mor ikke behøver å oppfylle aktivitetskravet under fars uttak av fedrekvoten i tilfeller hvor begge foreldrene fyller vilkårene for rett til foreldrepenger. Ved vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt, må det derfor etter utvalgets syn også tas hensyn til om mor har opptjent rett til en tilsvarende ytelse som foreldrepenger i en annen EØS-stat, jf. artikkel 5 bokstav a). Vilkåret «rett til foreldrepenger» i folketrygdloven § 14-12 første ledd må også anses oppfylt i et tilfelle hvor mors yrkesaktivitet i en annen EØS-stat tilsier at hun ville hatt rett til foreldrepenger fra folketrygden dersom hun hadde hatt Norge som lovvalgsstat, jf. forordningen artikkel 5 bokstav b).

Foreldrepenger er en selvstendig opptjent rettighet, og det er kun far som i tilfeller som omtalt her har opptjent rett til foreldrepenger fra Norge. Samtidig tilsier forordningen artikkel 5 at fars og mors uttak av foreldrepenger i disse tilfellene må samordnes, jf. også trygdeforordningen artikkel 10.

Aktivitetskravet i foreldrepengeordningen innebærer, som nevnt ovenfor, at det i visse situasjoner kreves at mor er i arbeid for at far skal kunne ta ut foreldrepenger. Dersom begge foreldrene har opptjent rett til foreldrepenger fra Norge, har far rett til å ta ut fedrekvoten uten at mor oppfyller aktivitetskravet. Etter dagens praksis tas det i denne vurderingen ikke hensyn til at mor har arbeidet i en annen EØS-stat. Barne- og familiedepartementet er enig i Trygdekoordineringsutvalgets vurdering av at det også bør tas hensyn til mors opptjening i en annen EØS-stat ved vurderingen av om far har rett til å ta ut en periode som tilsvarer fedrekvoten uten at aktivitetskravet er oppfylt. Det er besluttet at en omlegging av dagens praksis skal sees i sammenheng med endringene i foreldrepengeordningen som skal gjennomføres i forbindelse med tilpasningen til Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2019/1158 av 20. juni 2019 om balanse mellom arbeid og privatliv for foreldre og omsorgspersoner og om oppheving av rådsdirektiv 2010/18/EU. Omleggingene skal gjelde fra 2. august 2022, se omtale i Barne- og familiedepartementets Prop. 1 S (2021–2022), s. 198 og 200.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Sammenlegging av tid – betydning for opptjeningstid/perioder

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen, i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

Når folketrygdloven stiller krav om forutgående arbeid i en nærmere bestemt periode for rett til en ytelse, skal tilsvarende perioder tilbakelagt i trygdeordningen i enhver annen EØS-stat tas i betraktning, jf. trygdeforordningen artikkel 6. Gjennomføringsforordningen artikkel 12 gir nærmere regler om dette. Reglene om sammenlegging av perioder med arbeid suppleres av trygdeforordningen artikkel 5 bokstav a), som krever likebehandling med hensyn til ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i Norge og EØS for øvrig.

For rett til svangerskapspenger etter folketrygdloven § 14-4 gjelder samme krav til opptjeningstid som for sykepenger (fire ukers forutgående arbeid), se bestemmelsens tredje ledd andre punktum. Det viser til omtalen av dette i spesialmerknaden til § 8-1 a, da forordningens regler er de samme for ytelser ved sykdom og ytelser til mor ved svangerskap og fødsel og de tilsvarende ytelser til far.

Trygdeforordningen innebærer at opptjeningsvilkårene i folketrygdloven § 14-6 kan oppfylles ved sammenlegging av opptjeningsperioder fra andre EØS-stater, for eksempel tilfeller hvor vedkommende har en forutgående periode med arbeid i en annen EØS-stat, jf. forordningen artikkel 6.

Dersom mor eller far allerede har tatt ut tilsvarende ytelser i en annen EØS-stat, må imidlertid ytelsene samordnes, jf. trygdeforordningen artiklene 5 og 10.

Periodene i ulike EØS-stater kan bare legges sammen dersom det siste arbeidsforholdet før foreldrepengeperioden starter var i Norge. Vedkommende må ha tiltrådt stillingen og arbeidet minimum en dag i Norge.

Sammenlegging av inntekter – betydning for beregning av svangerskaps- og foreldrepenger

Svangerskaps- og foreldrepenger beregnes etter reglene for sykepenger i folketrygdloven kapittel 8, jf. folketrygdloven §§ 14-4 og 14-7. Trygdeforordningens betydning for disse reglene er omtalt i spesialmerknaden til § 8-1 a.

Eksportabilitet

De generelle reglene om eksportabilitet er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Disse innebærer blant annet at en ytelse ikke kan reduseres eller stanses kun fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7 og artikkel 21 nr. 1.

Svangerskaps- og foreldrepenger anses som kontantytelser som følge av å ha utført lønnet arbeid eller drevet selvstendig virksomhet, og en mottaker av disse ytelsene anses fortsatt å utøve slikt arbeid eller slik virksomhet ved anvendelse av trygdeforordningens lovvalgsregler, se trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2. Den særlige lovvalgsregelen i trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2 medfører at Norge normalt vil være lovvalgsstat for en mottaker av norske foreldrepenger, selv om mottakeren bor i eller senere flytter til en annen EØS-stat. I disse tilfellene er det derfor ikke behov for å gjøre unntak fra folketrygdlovens krav til medlemskap i folketrygden.

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for rett til foreldrepenger.

Bevegelsesfrihet – særlig om graderte foreldrepenger og utsettelse av uttak av foreldrepenger

Folketrygdloven kapittel 14 oppstiller ikke noe krav om opphold i Norge for mottakere av svangerskaps- eller foreldrepenger. Svangerskaps- og foreldrepenger utbetales både til personer bosatt i andre EØS-stater og til personer som midlertidig oppholder seg i andre EØS-stater.

Uttak av foreldrepenger likestilles med yrkesaktivitet (trygdeforordningen artikkel 11 nr. 2). Forordningens regler om lovvalg ved arbeid i flere EØS-stater avgjør om Norge fortsatt vil være kompetent stat ved delvis arbeid i annen EØS-stat.

Forordningen artikkel 5 bokstav b) krever likestilling av rettsstiftende faktiske forhold inntrådt i Norge og i andre EØS-stater. En mottaker av foreldrepenger som kan dokumentere inntektsgivende arbeid på heltid i en annen EØS-stat, har derfor krav på utsatt uttak av foreldrepenger. Det antas at forordningen artikkel 5 bokstav b) innebærer at uttaket av foreldrepenger fra Norge må kunne gjenopptas etter at arbeidet har opphørt i tilfeller hvor Norge igjen blir lovvalgsstat for vedkommende.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 14-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 16

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 16-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 16 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til sjette strekpunkt blir tredje til sjuende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 16-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 16-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første ledd første punktum, regnes ytelser til tidligere familiepleier etter folketrygdloven kapittel 16 som en ytelse til etterlatte etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav e). Regler av betydning for ytelser til etterlatte framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 5. Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 16 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av folketrygdlovens regler om ytelser til tidligere familiepleiere og kontaktpunktene mellom disse og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.15.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle statenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

For ytelser til tidligere familiepleier må det avklares i hvilke EØS-stater familiepleieren har vært trygdedekket i ulike perioder i livet. Dette skyldes at ytelser til tidligere familiepleier kun opptjenes i de periodene man er trygdedekket i den enkelte EØS-staten, jf. delpensjonsprinsippet. Det vises til omtale av delpensjonsprinsippet og dets innvirkning på ytelser til tidligere familiepleier nedenfor.

For pensjoner foretas som regel lovvalgs- og medlemskapsvurderingen på det tidspunktet da det søkes om pensjon, hvilket vil kunne være lenge etter at pensjonsrettighetene faktisk er opptjent. Hva som skal regnes som tid med trygdedekning i en stat som er utpekt som lovvalgsstat, defineres av nasjonal lovgivning. Trygdemyndighetene i de berørte statene utveksler derfor informasjon om opptjeningsperioder. De generelle reglene om lovvalg er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6. Lovvalgsreglenes betydning for ytelser til tidligere familiepleier er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.15.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 16 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Forbudet mot indirekte forskjellsbehandling og kravet til likebehandling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser fra andre EØS-stater, vil for ytelser til tidligere familiepleier i praksis ha mindre betydning enn trygdeforordningen artikkel 6 om sammenlegging av tid og trygdeforordningen avdeling III kapittel 5. Det vises til omtale av sammenleggingsprinsippet nedenfor.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3. Likebehandlingsreglenes betydning for ytelser til tidligere familiepleier er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.15.2.3.

Sammenlegging av tid

Sammenleggingsreglene innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen, i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge, se trygdeforordningen artikkel 6.

Etter folketrygdloven § 16-2 første ledd er det et inngangsvilkår for rett til ytelser til tidligere familiepleier at vedkommende var medlem i trygden i minst fem år fram til pleieforholdet opphørte.

Det gjelder et unntak fra kravet i første ledd dersom familiepleieren har vært medlem i folketrygden i minst ett år fram til han eller hun setter fram krav om ytelser, og etter fylte 16 år har vært medlem i trygden med unntak av maksimum fem år, jf. § 16-2 andre ledd.

Trygdeforordningen artikkel 51 nr. 3 slår fast at dersom nasjonal lovgivning krever medlemskap i trygdeordningen da trygdetilfellet inntraff, skal dette vilkåret anses oppfylt dersom personen tidligere har vært trygdedekket i den aktuelle EØS-staten, og ved trygdetilfellets inntreden var trygdedekket i en annen EØS-stat.

Videre kan medlemskap i trygdeordninger i andre EØS-stater legges sammen med tid med trygdedekning i Norge for å oppfylle inngangsvilkåret om forutgående medlemskap på minst fem år, jf. trygdeforordningen artikkel 6. Slik medregning innebærer at ytelser til tidligere familiepleiere kan komme til utbetaling også for personer som har vært trygdedekket i Norge i mindre enn fem år. Tilsvarende kan sammenlegging av trygdetid i andre EØS-stater benyttes ved vurderingen av unntaket i § 16-2 andre ledd.

Det er imidlertid et krav etter folketrygdloven § 16-5 første ledd at pleieforholdet i det vesentlige må ha forhindret familiepleieren i å forsørge seg selv ved annet arbeid. Det fører til at i de fleste praktiske tilfeller hvor pleieren har vært i en stat der trygdemedlemskap bygger på yrkesaktivitet, vil ikke pleieren ha noen medlemskapsperioder som kan legges sammen med trygdetid i Norge og samtidig fylle vilkåret i § 16-5 første ledd.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 at det i utgangspunktet kan kreves at man har noe norsk trygdetid å legge trygdetiden fra andre EØS-stater sammen med. Etter bestemmelsen er en stat ikke forpliktet til å gi ytelser, dersom medlemstid etter egen lovgivning samlet er kortere enn ett år, med mindre statens egen lovgivning gir slik rett. Andre stater hvor det er opptjent pensjonsrettigheter, skal imidlertid ved sin pro rata-beregning av pensjon medregne slike kortere medlemsperioder, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Ytelser til tidligere familiepleier beregnes etter reglene i folketrygdloven kapittel 3. Folketrygdloven åpner for å gi ytelser til tidligere familiepleier basert på trygdetid. Hva som regnes som trygdetid, er nærmere angitt i folketrygdloven § 3-5. Det inkluderer blant annet «tidsrom […] da en person fra fylte 16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år, har vært medlem i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene», jf. første ledd. Etter tredje ledd skal et kalenderår som medlemmet har opptjent pensjonspoeng i, regnes som et helt års trygdetid. For at det gjennom sammenlegging med trygdetid fra andre EØS-stater skal kunne foreligge rett til ytelser til tidligere familiepleier, må vedkommende ha opptjent minst ett års trygdetid. Dette innebærer at ytelser til tidligere familiepleier vil kunne gis på grunnlag av ett år med pensjonspoeng. Dette tilsvarer ikke nødvendigvis et helt års faktisk opptjening.

For personer som ikke har vært yrkesaktive i noen EØS-stat, kreves det til sammen minst tre års botid i Norge for rett til ytelser til tidligere familiepleier. Dette unntaket framgår av Norges oppføring i vedlegg XI til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav l) nr. 3 bokstav a). Det følger imidlertid av bokstav b) at unntaket ikke gjelder for norske pensjonsrettigheter opparbeidet av familiemedlemmer til personer som har eller har hatt inntektsgivende arbeid i Norge, eller for studenter eller deres familiemedlemmer.

Bestemmelsene i trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3 medfører at dersom det ikke foreligger minst ett års opptjening i noen av de berørte EØS-statene, og ingen av disse statene gir pensjonsrett for kortere tid, skal Norge, dersom Norge er den staten der vedkommende sist var medlem, likevel beregne ytelser til tidligere familiepleier, forutsatt at folketrygdlovens vilkår om fem års forutgående medlemskap kan oppfylles gjennom sammenlegging av periodene i andre EØS-stater. Ytelser til tidligere familiepleier beregnes da etter folketrygdlovens regler som om all tid med trygdedekning i EØS-stater hadde vært tid med trygdedekning i Norge. Trygdetid på under ett år skal tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Tilsvarende vil eventuelt norsk opptjening på mindre enn ett år tas med ved beregningen i en annen stat, dersom vedkommende sist var medlem der.

Det er også et vilkår at den som ble pleid, mottok pensjon fra folketrygden eller var medlem i trygden med et medlemskap som omfattet pensjonskapitlene, jf. folketrygdloven § 16-5 første ledd andre punktum. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil se nærmere på hvilken betydning trygdeforordningen har for dette kravet.

De generelle reglene om sammenlegging er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5. Sammenleggingsreglenes betydning for ytelser til tidligere familiepleier er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.15.2.4.

Delpensjonsprinsippet

Delpensjonsprinsippet, også omtalt som pro rata-prinsippet, kommer til anvendelse i forbindelse med ytelser til tidligere familiepleiere. Medlemstid fra ulike EØS-stater legges sammen for å avgjøre om det foreligger rett til ytelser til tidligere familiepleier, men sammenleggingen innebærer ikke at ytelsens størrelse blir beregnet på bakgrunn av trygdetid i andre EØS-stater. Ytelsene utbetales av hver av de involverte medlemsstatene i form av delpensjoner, utmålt i forhold til hvor lang opptjeningen har vært i hver enkel stat.

Trygdeforordningen artikkel 52 fastsetter hvordan pensjonen skal beregnes.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 52 nr. 1 bokstav a) at hvis vilkårene for pensjon er oppfylt etter nasjonal lovgivning, altså uten sammenlegging, skal størrelsen på pensjonen fastsettes ved å beregne hvilken pensjon personen har krav på etter reglene i folketrygdloven. Perioder med trygdetid i andre medlemsstater tas ikke med i beregningen.

En pro rata-beregning gjøres ved at det beregnes et teoretisk beløp lik den pensjonen vedkommende hadde fått, dersom all trygdetid i EØS-stater hadde vært tilbakelagt i vedkommende stat, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b) punkt (i). Det teoretiske beløpet sier bare noe om hva personen ville hatt krav på som ytelse til tidligere familiepleier dersom trygdetiden i de andre EØS-statene var opptjent i Norge. Den pro rata-beregnede ytelsen fastsettes deretter ved at det teoretiske beløpet multipliseres med en brøk der tilbakelagt trygdetid i vedkommende stat er teller og summen av tilbakelagt trygdetid i samtlige EØS-stater er nevner, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b) punkt (ii).

Størrelsen på ytelsen etter bestemmelsene i folketrygdloven sammenlignes deretter med størrelsen på den pro rata-beregnede ytelsen. Personen vil ha krav på den høyeste ytelsen av disse to alternativene, jf. trygdeforordningen artikkel 52 nr. 3. Dersom sammenlegging er nødvendig for å oppnå rett til ytelsen til tidligere familiepleiere, skal ytelsen alltid gis som en pro rata-ytelse.

Som nevnt ovenfor, fritar trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 en stat fra å gi ytelser på grunnlag av trygdetid på under ett år, når dette ikke gir rett til ytelser etter statens nasjonale lovgivning. Slik trygdetid skal imidlertid tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Hvis vedkommende ikke har minst ett års trygdetid i noen EØS-stat, og/eller ikke har rett til ytelse i noen av statene, skal den EØS-staten hvor vedkommende sist var medlem, yte pensjon beregnet etter sin nasjonale lovgivning som om all trygdetid i EØS-stater var opptjent der, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3. Det er en forutsetning at vilkårene for ytelse etter denne statens lovgivning er oppfylt etter sammenlegging av trygdetid. Bestemmelsene i artikkel 57 skal sikre at trygdetid som vedkommende ellers ikke ville fått noe igjen for, blir medregnet.

Delpensjonsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.7. Delpensjonsprinsippets betydning for ytelser til tidligere familiepleier er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.15.2.5.

Krav til opphold i Norge

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for å beholde rett til ytelser til tidligere familiepleier. Det er likevel slik at utbetaling av ytelsene utenfor Norge i utgangspunktet forutsetter at man fortsatt er medlem i folketrygden, se folketrygdloven § 16-3. Medlemmer i folketrygden er blant annet de som er bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-1. Dersom vedkommendes medlemskap bygger på at vedkommende er bosatt i Norge, og vedkommende oppholder seg i utlandet i et slikt omfang at vedkommende ikke lenger regnes for å være bosatt i Norge i folketrygdlovens forstand, uten at det er andre grunnlag for medlemskap i folketrygden, vil retten til ytelser til tidligere familiepleier i utgangspunktet opphøre etter de nasjonale reglene, jf. folketrygdloven § 16-3. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av ytelser til tidligere familiepleier.

Eksportabilitet

Trygdeforordningens generelle regler om eksportabilitet innebærer blant annet at en ytelse ikke kan reduseres eller stanses bare fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7. Denne bestemmelsen overstyrer eventuelle bostedsvilkår i nasjonal lovgivning, slik at ytelser til tidligere familiepleiere kan eksporteres til andre EØS-stater. Dette medfører at kravet om fortsatt medlemskap i folketrygden i folketrygdloven § 16-3 må fravikes i enkelte tilfeller.

De generelle reglene om eksportabilitet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Disse reglenes betydning for ytelser til tidligere familiepleiere er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.15.2.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 16-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygde-koordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd.

De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 17

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 17-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 17 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til niende strekpunkt blir tredje til tiende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 17-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 17-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første leddførste punktum, regnes ytelser til gjenlevende ektefelle etter folketrygdloven kapittel 17 som en ytelse til etterlatte etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav e). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 17 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum. Regler av betydning for ytelser til etterlatte framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 5.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av folketrygdlovens regler om ytelser til gjenlevende ektefelle og kontaktpunktene mellom disse reglene og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.13.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Ytelser til gjenlevende ektefelle er en avledet pensjon, slik at det er avdødes trygdetilknytning og opptjening som utløser retten til ytelser. For ytelser til gjenlevende ektefelle må det avklares i hvilke EØS-stater den avdøde har vært trygdedekket i ulike perioder i livet. Dette skyldes at ytelser til gjenlevende ektefelle regnes som pensjon, og opptjenes kun i de periodene den avdøde er trygdedekket i den enkelte EØS-staten, jf. delpensjonsprinsippet. Det vises til omtale av delpensjonsprinsippet og dets innvirkning på ytelser til gjenlevende ektefelle nedenfor.

For pensjoner foretas som regel lovvalgs- og medlemskapsvurderingen på det tidspunktet da det søkes om pensjon, hvilket vil kunne være lenge etter at pensjonsrettighetene faktisk er opptjent. Hva som skal regnes som tid med trygdedekning i en stat som er utpekt som lovvalgsstat, defineres av nasjonal lovgivning. Trygdemyndighetene i de berørte statene utveksler derfor informasjon om opptjeningsperioder.

De generelle reglene om lovvalg er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6. Lovvalgsreglenes betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.13.2.2.

Likebehandling

De generelle reglene om likebehandling innebærer at det ikke er tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette krever artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 17 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Forbudet mot indirekte forskjellsbehandling og kravet til likebehandling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser fra andre EØS-stater, vil for ytelser til gjenlevende ektefelle i praksis ha mindre betydning enn trygdeforordningen artikkel 6 om sammenlegging av tid og trygdeforordningen avdeling III kapittel 5. Det vises til omtale av sammenleggingsprinsippet nedenfor.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3. Likebehandlingsprinsippets betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.13.2.3.

Sammenlegging av tid

Sammenleggingsreglene innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med avdødes opptjeningsperioder i Norge.

Etter folketrygdloven § 17-3 første ledd er det i utgangspunktet et vilkår for rett til ytelser til gjenlevende ektefelle at den avdøde i de siste fem årene fram til dødsfallet var medlem i trygden eller mottok pensjon eller uføretrygd fra folketrygden. Dette innebærer også et krav om at den avdøde var medlem av trygden eller mottok pensjon eller uføretrygd ved dødsfallet.

Folketrygdloven § 17-3 gjør unntak fra kravet om fem års forutgående medlemskap i tredje og sjette ledd. Det slås i tredje ledd fast at vilkåret i første ledd ikke gjelder dersom den avdøde ved dødsfallet ikke hadde fylt 26 år, eller hadde vært medlem etter fylte 16 år med unntak av maksimum 5 år. Dette forutsetter imidlertid at vedkommende var medlem av trygden ved dødsfallet.

Vilkåret om fem års forutgående medlemskap eller mottakelse av pensjon eller uføretrygd i første ledd gjelder heller ikke når avdøde var medlem i folketrygden ved dødsfallet og kunne tilstås en ytelse på grunnlag av tidligere opptjening minst svarende til folketrygdens grunnbeløp, jf. folketrygdloven § 17-3 sjette ledd.

Dette innebærer at etterlatte av personer som tidligere har vært medlemmer av folketrygden, men som ved dødsfallet ikke var det og på samme tidspunkt heller ikke mottok pensjon eller uføretrygd etter folketrygdloven, i utgangspunktet ikke oppfyller inngangsvilkåret for ytelser til gjenlevende ektefelle. Det samme gjelder etterlatte av personer som ved dødsfallet var medlemmer av folketrygden, men som har vært medlemmer i mindre enn fem år før dødsfallet og som ikke oppfyller vilkårene i unntakene i tredje og sjette ledd.

Artikkel 51 nr. 3 slår imidlertid fast at dersom nasjonal lovgivning krever medlemskap i trygdeordningen da trygdetilfellet inntraff, så skal dette vilkåret anses oppfylt dersom personen tidligere har vært trygdedekket i den aktuelle EØS-staten, og ved trygdetilfellets inntreden var trygdedekket i en annen EØS-stat. For norsk rett innebærer dette at vilkåret i § 17-3 om at den avdøde var medlem i folketrygden ved dødsfallet må anses oppfylt for personer som ved dødsfallet var trygdedekket i en annen EØS-stat, forutsatt at vedkommende tidligere hadde vært trygdedekket i Norge.

Videre kan tid med trygdedekning i andre EØS-stater legges sammen med tid med trygdedekning i Norge for å oppfylle inngangsvilkåret om en forutgående trygdetid på minst fem år, jf. trygdeforordningen artikkel 6. Slik sammenlegging innebærer at folketrygdens pensjon til gjenlevende ektefelle kan komme til utbetaling også for etterlatte av personer som har vært trygdedekket i Norge i mindre enn fem år. Sammenlegging etter trygdeforordningen kan også benyttes for oppfyllelse av unntakene i § 17-3.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 at det i utgangspunktet kan kreves at man har noe norsk trygdetid å legge trygdetiden fra andre EØS-stater sammen med. Etter bestemmelsen er en stat ikke forpliktet til å gi ytelser dersom medlemstiden etter egen lovgivning samlet er kortere enn ett år, med mindre statens egen lovgivning gir slik rett. Andre stater hvor det er opptjent pensjonsrettigheter, skal imidlertid ved sin pro rata-beregning av pensjon medregne slike kortere medlemsperioder, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Ytelser til gjenlevende ektefelle beregnes etter reglene i folketrygdloven kapittel 3. Folketrygdloven åpner for å gi ytelser til gjenlevende ektefelle basert på trygdetid. Hva som regnes som trygdetid, er nærmere angitt i folketrygdloven § 3-5. Det inkluderer blant annet «tidsrom […] da en person fra fylte 16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år, har vært medlem i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene», jf. første ledd. Etter tredje ledd skal et kalenderår som medlemmet har opptjent pensjonspoeng i, regnes som et helt års trygdetid. For at det gjennom sammenlegging med trygdetid fra andre EØS-stater skal kunne foreligge rett til ytelser til gjenlevende ektefelle, må vedkommende ha opptjent minst ett års trygdetid. Dette innebærer at ytelser til gjenlevende ektefelle vil kunne gis på grunnlag av ett år med pensjonspoeng. Dette tilsvarer ikke nødvendigvis et helt års faktisk opptjening.

For personer som ikke har vært yrkesaktive i noen EØS-stat, kreves det til sammen minst tre års botid i Norge for rett til ytelser til gjenlevende ektefelle. Dette unntaket framgår av Norges oppføring i vedlegg XI til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav l) nr. 3 bokstav a). Det følger imidlertid av bokstav b) at unntaket ikke gjelder for norske pensjonsrettigheter opparbeidet av familiemedlemmer til personer som har eller har hatt inntektsgivende arbeid i Norge, eller for studenter eller deres familiemedlemmer.

Bestemmelsene i trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3 medfører at dersom det ikke foreligger minst ett års opptjening i noen av de berørte EØS-statene, og ingen av disse statene gir pensjonsrett for kortere tid, skal Norge, dersom Norge er den staten der vedkommende sist var medlem, likevel beregne ytelser til gjenlevende ektefelle, forutsatt at folketrygdlovens vilkår om fem års forutgående medlemskap kan oppfylles gjennom sammenlegging av periodene i andre EØS-stater. Ytelser til gjenlevende ektefelle beregnes da etter folketrygdlovens regler som om all tid med trygdedekning i EØS-stater hadde vært tid med trygdedekning i Norge. Trygdetid på under ett år skal tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Tilsvarende vil eventuell norsk opptjening på mindre enn ett år tas med ved beregningen i en annen stat, dersom vedkommende sist var medlem der.

Det vises til omtale av problemstillingen om eksport av uføretrygd til tredjeland, i spesialmerknaden til § 12-1 a. Problemstillingen gjelder tilsvarende for eksport av ytelser til gjenlevende ektefelle til tredjeland, ettersom en gjenlevende som ikke er medlem i trygden, og ikke har minst 20 års botid, ikke nødvendigvis vil ha rett til å beholde hele ytelsen, jf. folketrygdloven § 17-4. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil vurdere om trygdetid fra andre EØS-stater må regnes med trygdetid i Norge ved vurderingen av om 20-årsvilkåret er oppfylt, når det gjelder eksport til tredjeland. Rett til eksport av ytelsen til andre EØS-stater er omtalt nedenfor.

De generelle reglene om sammenlegging av tid er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5. Sammenleggingsreglenes betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.13.2.4.

Delpensjonsprinsippet

Delpensjonsprinsippet, også omtalt som pro rata-prinsippet, kommer til anvendelse i forbindelse med ytelser til gjenlevende ektefelle. Medlemstid fra ulike EØS-stater legges sammen for å avgjøre om det foreligger rett til ytelse til gjenlevende ektefelle, men sammenleggingen innebærer ikke at ytelsens størrelse blir beregnet på bakgrunn av trygdetid i andre EØS-stater. Ytelsene utbetales av hver av de involverte medlemsstatene i form av delpensjoner, utmålt i forhold til hvor lang opptjening den avdøde hadde i hver enkelt stat.

Trygdeforordningen artikkel 52 fastsetter hvordan pensjonen skal beregnes.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 52 nr. 1 bokstav a) at hvis vilkårene for pensjon er oppfylt etter nasjonal lovgivning, det vil si uten sammenlegging, skal størrelsen på pensjonen fastsettes ved å beregne hvilken pensjon personen har krav på etter reglene i folketrygdloven. Perioder med trygdetid i andre medlemsstater tas ikke med i beregningen.

En pro rata-beregning gjøres ved at det beregnes et teoretisk beløp, lik den pensjonen vedkommende hadde fått, dersom all trygdetid i EØS-stater hadde vært tilbakelagt i vedkommende stat, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b) punkt (i). Det teoretiske beløpet sier bare noe om hva personen ville hatt krav på som ytelse til gjenlevende ektefelle dersom trygdetiden i de andre EØS-statene var opptjent i Norge. Den pro rata-beregnede ytelsen fastsettes deretter ved at det teoretiske beløpet multipliseres med en brøk der tilbakelagt trygdetid i vedkommende stat er teller og summen av tilbakelagt trygdetid i alle EØS-stater er nevner, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b) punkt (ii).

Størrelsen på ytelsen etter bestemmelsene i folketrygdloven sammenlignes deretter med størrelsen på den pro rata-beregnede ytelsen. Personen vil ha krav på den høyeste ytelsen av disse to alternativene, jf. trygdeforordningen artikkel 52 nr. 3. Dersom sammenlegging er nødvendig for å oppnå rett til ytelsen til gjenlevende ektefelle, skal ytelsen alltid gis som en pro rata-ytelse.

Som nevnt ovenfor, fritar trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 en stat fra å gi ytelser på grunnlag av trygdetid på under ett år, når dette ikke gir rett til ytelser etter statens nasjonale lovgivning. Slik trygdetid skal imidlertid tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Hvis vedkommende ikke har minst ett års trygdetid i noen EØS-stat, og/eller ikke har rett til ytelse i noen av statene, skal den EØS-staten hvor vedkommende sist var medlem, yte pensjon beregnet etter sin nasjonale lovgivning som om all trygdetid i EØS-stater var opptjent der, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3. Det er en forutsetning at vilkårene for ytelse etter denne statens lovgivning er oppfylt etter sammenlegging av trygdetid. Bestemmelsene i artikkel 57 skal sikre at trygdetid som vedkommende ellers ikke ville fått noe igjen for, blir medregnet.

Sosial- og helsedepartementet fastsatte 23. desember 1993 forskrift nr. 1251 om pensjonsberegning, om tilståelse og beregning av barnetillegg og barnepensjon og om gjennomføring av folketrygdlovens bestemmelser om inntektsprøving i tilfeller som omfattes av EØS-avtalen.

Delpensjonsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.7. Delpensjonsprinsippets betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle er omtalt i NOU punkt 8.13.2.5.

Krav til opphold i Norge

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for å beholde rett til ytelser til gjenlevende ektefelle. Det er likevel slik at utbetaling av ytelsene utenfor Norge i utgangspunktet forutsetter at man fortsatt er medlem i folketrygden, jf. folketrygdloven § 17-4. Medlemmer i folketrygden er blant annet de som er bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-1. Dersom vedkommendes medlemskap bygger på at vedkommende er bosatt i Norge, og vedkommende oppholder seg i utlandet i et slikt omfang at vedkommende ikke lenger regnes for å være bosatt i Norge i folketrygdlovens forstand, uten at det er andre grunnlag for medlemskap i folketrygden, vil retten til ytelser til gjenlevende ektefelle i utgangspunktet opphøre etter de nasjonale reglene, jf. folketrygdloven § 17-4. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av ytelser til gjenlevende ektefelle.

Eksportabilitet

Trygdeforordningens generelle regler om eksportabilitet innebærer blant annet at en ytelse ikke kan reduseres eller stanses bare fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7. Denne bestemmelsen medfører at i den grad folketrygdloven § 17-4 krever fortsatt medlemskap for å beholde hele eller deler av ytelsen, så vil kravet om fortsatt medlemskap måtte fravikes i enkelte tilfeller.

Artikkel 70 fastsetter unntak fra artikkel 7. Det vises til omtale av dette i spesialmerknaden til § 12-1 a. Dersom ytelsen til gjenlevende ektefelle inneholder et ung ufør-tillegg, kan nasjonale eksportforbud anvendes for tillegget.

De generelle reglene om eksportabilitet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Disse reglenes betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.15.2.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 17-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd.

De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Nærmere om forslaget til nytt andre ledd

I andre ledd er departementet gitt hjemmel til i forskrift å kunne gi nærmere regler som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser til etterlatte. Det vises til omtale av dette i punkt 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 18

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 18-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 18 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til sjuende strekpunkt blir tredje til åttende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 18-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 18-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Som det framgår av første leddførste punktum, regnes barnepensjon etter folketrygdloven kapittel 18 som en ytelse til etterlatte etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav e). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 18 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum. Regler av betydning for barnepensjon framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 5.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av folketrygdens regler om barnepensjon og kontaktpunktene mellom disse reglene og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.14.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

Barnepensjon er en avledet pensjon, slik at det er avdødes trygdetilknytning og opptjening som utløser retten til ytelser. For barnepensjon må det avklares i hvilke EØS-stater den avdøde har vært trygdedekket i ulike perioder i livet. Dette skyldes at barnepensjon kun opptjenes i de periodene den avdøde er trygdedekket i den enkelte EØS-staten, jf. delpensjonsprinsippet. Det vises til omtale av delpensjonsprinsippet og dets innvirkning på barnepensjon nedenfor.

For pensjoner foretas som regel lovvalgs- og medlemskapsvurderingen på det tidspunktet det søkes om pensjon, hvilket vil kunne være lenge etter at pensjonsrettighetene faktisk er opptjent. Hva som skal regnes som tid med trygdedekning i en stat som er utpekt som lovvalgsstat, defineres av nasjonal lovgivning. Trygdemyndighetene i de berørte statene utveksler derfor informasjon om opptjeningsperioder.

De generelle reglene om lovvalg er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6. Lovvalgsreglenes betydning for barnepensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.14.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 18 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Forbudet mot indirekte forskjellsbehandling og kravet til likebehandling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser fra andre EØS-stater, vil for barnepensjon i praksis ha mindre betydning enn trygdeforordningen artikkel 6 om sammenlegging av tid og trygdeforordningen avdeling III kapittel 5. Det vises til omtale av sammenleggingsprinsippet nedenfor.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3. Likebehandlingsprinsippets betydning for barnepensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.14.2.3.

Sammenlegging av tid

Sammenleggingsreglene innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

Etter folketrygdloven § 18-2 første ledd er det i utgangspunktet et vilkår for rett til barnepensjon at den avdøde i de siste fem årene fram til dødsfallet var medlem i trygden eller mottok pensjon eller uføretrygd fra folketrygden. Dette innebærer også et krav om at den avdøde var medlem av trygden eller mottok pensjon eller uføretrygd ved dødsfallet.

Folketrygdloven § 18-2 gjør unntak fra kravet om fem års forutgående medlemskap i tredje og sjette ledd. Det slås i tredje ledd fast at vilkåret i første ledd ikke gjelder dersom den avdøde ved dødsfallet ikke hadde fylt 26 år, eller hadde vært medlem etter fylte 16 år med unntak av maksimum fem år. Dette forutsetter imidlertid at vedkommende var medlem av trygden ved dødsfallet. Vilkåret om fem års forutgående medlemskap eller mottakelse av pensjon eller uføretrygd i første ledd gjelder heller ikke når avdøde var medlem av trygden ved dødsfallet og kunne tilstås en ytelse på grunnlag av tidligere opptjening minst svarende til folketrygdens grunnbeløp, jf. folketrygdloven § 18-2 sjette ledd.

Dette innebærer at etterlatte av personer som tidligere har vært medlemmer av folketrygden, men som ved dødsfallet ikke var det, og på samme tidspunkt heller ikke mottok pensjon eller uføretrygd etter folketrygdloven, i utgangspunktet ikke oppfyller inngangsvilkåret for barnepensjon. Det samme gjelder etterlatte av personer som ved dødsfallet var medlemmer av folketrygden, men som har vært medlemmer i mindre enn fem år før dødsfallet og som ikke oppfyller vilkårene i unntakene i tredje og sjette ledd.

Trygdeforordningen artikkel 51 nr. 3 slår imidlertid fast at dersom nasjonal lovgivning krever medlemskap i trygdeordningen da trygdetilfellet inntraff, så skal dette vilkåret anses oppfylt dersom personen tidligere har vært trygdedekket i den aktuelle EØS-staten og ved trygdetilfellets inntreden var trygdedekket i en annen EØS-stat. For norsk rett innebærer dette at vilkåret i § 18-2 om at den avdøde var medlem i folketrygden ved dødsfallet må anses oppfylt for personer som ved dødsfallet var trygdedekket i en annen EØS-stat, forutsatt at vedkommende tidligere hadde vært trygdedekket i Norge.

Videre kan tid med trygdedekning i andre EØS-stater legges sammen med tid med trygdedekning i Norge for å oppfylle inngangsvilkåret om en forutgående trygdetid på minst fem år, jf. trygdeforordningen artikkel 6. Slik sammenlegging innebærer at folketrygdens barnepensjon kan komme til utbetaling også for etterlatte av personer som har vært trygdedekket i Norge i mindre enn fem år. Sammenlegging etter trygdeforordningen kan også benyttes for oppfyllelse av unntakene i § 18-2.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 at det i utgangspunktet kan kreves at man har noe norsk trygdetid å legge trygdetiden fra andre EØS-stater sammen med. Etter bestemmelsen er en stat ikke forpliktet til å gi ytelser dersom medlemstid etter egen lovgivning samlet er kortere enn ett år, med mindre statens egen lovgivning gir slik rett. Andre stater hvor det er opptjent pensjonsrettigheter, skal imidlertid ved sin pro rata-beregning av pensjon medregne slike kortere medlemsperioder, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Barnepensjon beregnes etter reglene i folketrygdloven kapittel 3. Folketrygdloven åpner for å gi barnepensjon basert på trygdetid. Hva som regnes som trygdetid, er nærmere angitt i folketrygdloven § 3-5. Det inkluderer blant annet «tidsrom […] da en person fra fylte 16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år, har vært medlem i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene», jf. første ledd. Etter tredje ledd skal et kalenderår som medlemmet har opptjent pensjonspoeng i, regnes som et helt års trygdetid. For at det gjennom sammenlegging med trygdetid fra andre EØS-stater skal kunne foreligge rett til barnepensjon, må vedkommende ha opptjent minst ett års trygdetid. Dette innebærer at barnepensjon vil kunne gis på grunnlag av ett år med pensjonspoeng. Dette tilsvarer ikke nødvendigvis et helt års faktisk opptjening.

For personer som ikke har vært yrkesaktive i noen EØS-stat, kreves det til sammen minst tre års botid i Norge for rett til barnepensjon. Dette unntaket framgår av Norges oppføring i vedlegg XI til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav l) nr. 3 bokstav a). Det følger imidlertid av bokstav b) at unntaket ikke gjelder for norske pensjonsrettigheter opparbeidet av familiemedlemmer til personer som har eller har hatt inntektsgivende arbeid i Norge, eller for studenter eller deres familiemedlemmer.

Bestemmelsene i trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3 medfører at dersom det ikke foreligger minst ett års opptjening i noen av de berørte EØS-statene, og ingen av disse statene gir pensjonsrett for kortere tid, skal Norge, dersom Norge er den staten der avdøde sist var medlem, likevel beregne barnepensjon, forutsatt at folketrygdlovens vilkår om fem års forutgående medlemskap kan oppfylles gjennom sammenlegging av periodene i andre EØS-stater. Barnepensjonen beregnes da etter folketrygdlovens regler som om all tid med trygdedekning i EØS-stater hadde vært tid med trygdedekning i Norge. Trygdetid på under ett år skal tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Tilsvarende vil eventuell norsk opptjening på mindre enn ett år tas med ved beregningen i en annen stat, dersom vedkommende sist var medlem der.

Det vises til omtale av problemstillingen om eksport av uføretrygd til tredjeland, i spesialmerknaden til § 12-1 a. Problemstillingen gjelder tilsvarende for eksport av barnepensjon til tredjeland, ettersom et barn som ikke er medlem i trygden, ikke vil ha krav på ytelsen med mindre ett av de alternative unntaksvilkårene i § 18-3 andre ledd er oppfylt. Alternativet i bokstav a er at en av foreldrene har minst 20 års samlet botid. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil vurdere om trygdetid fra andre EØS-stater må regnes med trygdetid i Norge ved vurderingen av om 20-årsvilkåret er oppfylt, når det gjelder eksport til tredjeland. Rett til eksport av ytelsen til andre EØS-stater er omtalt nedenfor.

De generelle reglene om sammenlegging er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5. Sammenleggingsreglenes betydning for barnepensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.14.2.4.

Delpensjonsprinsippet

Delpensjonsprinsippet, også omtalt som pro rata-prinsippet, kommer til anvendelse i forbindelse med barnepensjon. Medlemstid fra ulike EØS-stater legges sammen for å avgjøre om det foreligger rett til barnepensjon, men sammenleggingen innebærer ikke at ytelsens størrelse blir beregnet på bakgrunn av trygdetid i andre EØS-stater. Ytelsene utbetales av hver av de involverte medlemsstatene i form av delpensjoner, utmålt i forhold til hvor lang opptjening den avdøde har i hver enkelt stat.

Trygdeforordningen artikkel 52 fastsetter hvordan pensjonen skal beregnes.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 52 nr. 1 bokstav a) at hvis vilkårene for pensjon er oppfylt etter nasjonal lovgivning, det vil si uten sammenlegging, skal størrelsen på pensjonen fastsettes ved å beregne hvilken pensjon personen har krav på etter reglene i folketrygdloven. Perioder med trygdetid i andre medlemsstater tas ikke med i beregningen.

En pro rata-beregning gjøres ved at det beregnes et teoretisk beløp lik den pensjonen vedkommende hadde fått, dersom all trygdetid i EØS-stater hadde vært tilbakelagt i vedkommende stat, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b) punkt (i). Det teoretiske beløpet sier bare noe om hva personen ville hatt krav på som barnepensjon dersom trygdetiden i de andre EØS-statene var opptjent i Norge. Den pro rata-beregnede ytelsen fastsettes deretter ved at det teoretiske beløpet multipliseres med en brøk der tilbakelagt trygdetid i vedkommende stat er teller, og summen av tilbakelagt trygdetid i EØS-stater er nevner, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b) punkt (ii).

Størrelsen på ytelsen etter bestemmelsene i folketrygdloven sammenlignes deretter med størrelsen på den pro rata-beregnede ytelsen. Personen vil ha krav på den høyeste ytelsen av disse to alternativene, jf. trygdeforordningen artikkel 52 nr. 3. Dersom sammenlegging er nødvendig for å oppnå rett til barnepensjon, skal ytelsen alltid gis som en pro rata-ytelse.

Som nevnt ovenfor, fritar trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 en stat fra å gi ytelser på grunnlag av trygdetid på under ett år, når dette ikke gir rett til ytelser etter statens nasjonale lovgivning. Slik trygdetid skal imidlertid tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Hvis vedkommende ikke har minst ett års trygdetid i noen EØS-stat, og/eller ikke har rett til ytelse i noen av statene, skal den EØS-staten hvor vedkommende sist var medlem, yte pensjon beregnet etter sin nasjonale lovgivning som om all trygdetid i EØS-stater var opptjent der, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3. Det er en forutsetning at vilkårene for ytelse etter denne statens lovgivning er oppfylt etter sammenlegging av trygdetid. Bestemmelsene i artikkel 57 skal sikre at trygdetid som vedkommende ellers ikke ville fått noe igjen for, blir medregnet.

Sosial- og helsedepartementet fastsatte 23. desember 1993 forskrift nr. 1251 om pensjonsberegning, om tilståelse og beregning av barnetillegg og barnepensjon og om gjennomføring av folketrygdlovens bestemmelser om inntektsprøving i tilfeller som omfattes av EØS-avtalen.

Delpensjonsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.7. Delpensjonsprinsippets betydning for barnepensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.14.2.5.

Krav til opphold i Norge

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for å beholde rett til barnepensjon. Det er likevel slik at utbetaling av ytelser utenfor Norge i utgangspunktet forutsetter at man fortsatt er medlem i folketrygden, se folketrygdloven § 18-3. Medlemmer i folketrygden er blant annet de som er bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-1. Dersom vedkommendes medlemskap bygger på at vedkommende er bosatt i Norge, og vedkommende oppholder seg i utlandet av et slikt omfang at vedkommende ikke lenger regnes for å være bosatt i Norge i folketrygdlovens forstand, uten at det er andre grunnlag for medlemskap i folketrygden, vil retten til barnepensjon i utgangspunktet opphøre etter de nasjonale reglene, jf. folketrygdloven § 18-3. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av barnepensjon.

Eksportabilitet

Trygdeforordningens generelle regler om eksportabilitet innebærer blant annet at en ytelse ikke kan reduseres eller stanses bare fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7. Denne bestemmelsen overstyrer eventuelle bostedsvilkår i nasjonal lovgivning, slik at barnepensjon kan eksporteres til andre EØS-stater. Dette medfører at kravet om fortsatt medlemskap i folketrygdloven § 18-3 første ledd, for rett til barnepensjon, må fravikes i enkelte tilfeller.

Artikkel 70 fastsetter unntak fra artikkel 7. Det vises til omtale av dette i spesialmerknaden til § 12-1 a. Dersom barnepensjonen inneholder et ung ufør-tillegg, kan nasjonale eksportforbud anvendes for tillegget.

De generelle reglene om eksportabilitet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Disse reglenes betydning for barnepensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.14.2.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 18-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd.

De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Nærmere om forslaget til nytt andre ledd

I andre ledd er departementet gitt hjemmel til i forskrift å kunne gi nærmere regler som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser til etterlatte. Det vises til omtale av dette i punkt 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 19

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 19-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 19 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til attende strekpunkt blir tredje til nittende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 19-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 19-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Fra 2010 kom det nytt regelverk for opptjening av alderspensjon i folketrygden. Personer som er født før 1954, får alderspensjonen etter reglene i folketrygdloven kapittel 19 (gammel alderspensjon). Personer født i 1963 eller senere vil tjene opp alderspensjon kun etter reglene i folketrygdloven kapittel 20 (ny alderspensjon). Personer som er født i perioden fra og med 1954 til og med 1962, vil tjene opp alderspensjon både etter gammelt og nytt regelverk.

Som det framgår av første ledd første punktum, regnes alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19 som en ytelse ved alder etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav d). Regler av betydning for alderspensjon etter kapittel 19 framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 5. Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 19 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av folketrygdlovens regler om alderspensjon og kontaktpunktene mellom disse reglene og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.12.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

For alderspensjon må det avklares i hvilke EØS-stater vedkommende har vært trygdedekket i ulike perioder i livet. Dette skyldes at alderspensjon kun opptjenes i de periodene man er trygdedekket i den enkelte EØS-staten, jf. delpensjonsprinsippet. Det vises til omtale av delpensjonsprinsippet og dets innvirkning på alderspensjon etter kapittel 19 nedenfor.

For pensjoner foretas som regel lovvalgs- og medlemskapsvurderingen på det tidspunktet da det søkes om pensjon, hvilket vil kunne være lenge etter at pensjonsrettighetene faktisk er opptjent. Hva som skal regnes som tid med trygdedekning i en stat som er utpekt som lovvalgsstat, defineres av nasjonal lovgivning. Trygdemyndighetene i de berørte statene utveksler derfor informasjon om opptjeningsperioder.

De generelle reglene om lovvalg er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6. Lovvalgsreglenes betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en medlemstat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 19 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Forbudet mot indirekte forskjellsbehandling og kravet til likebehandling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser fra andre EØS-stater, vil for alderspensjon i praksis ha mindre betydning enn trygdeforordningen artikkel 6 om sammenlegging av tid og trygdeforordningen avdeling III kapittel 5. Det vises til omtale av sammenleggingsprinsippet nedenfor.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3. Likebehandlingsprinsippets betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.3.

Sammenlegging av tid

Sammenleggingsreglene innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge, se trygdeforordningen artikkel 6.

Rett til alderspensjon etter kapittel 19 forutsetter i utgangspunktet en trygdetid på minst fem år, jf. folketrygdloven § 19-2 første ledd. Trygdeforordningen artikkel 6 krever at trygdetid i andre EØS-stater legges sammen med trygdetid i folketrygden, dersom dette er nødvendig for å oppfylle dette inngangsvilkåret. Slik sammenlegging innebærer at alderspensjon etter kapittel 19 kan komme til utbetaling også for personer som har en trygdetid i Norge på mindre enn fem år.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 at det i utgangspunktet kan kreves at man har noe norsk trygdetid å legge trygdetiden fra andre EØS-stater sammen med. Etter bestemmelsen er en stat ikke forpliktet til å gi ytelser dersom medlemstid etter egen lovgivning samlet er kortere enn ett år, med mindre statens egen lovgivning gir slik rett. Andre stater hvor det er opptjent pensjonsrettigheter, skal imidlertid ved sin pro rata-beregning av pensjon medregne slike kortere medlemsperioder, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Alderspensjon etter kapittel 19 beregnes etter reglene i folketrygdloven kapittel 3. Folketrygdloven åpner for å gi alderspensjon basert på trygdetid. Hva som regnes som trygdetid, er nærmere angitt i folketrygdloven § 3-5. Det inkluderer blant annet «tidsrom […] da en person fra fylte 16 år til og med det året han eller hun fylte 66 år, har vært medlem i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene», jf. første ledd. Etter tredje ledd skal et kalenderår som medlemmet har opptjent pensjonspoeng i, regnes som et helt års trygdetid. For at det gjennom sammenlegging med trygdetid fra andre EØS-stater skal kunne foreligge rett til alderspensjon etter kapittel 19, må vedkommende ha opptjent minst ett års trygdetid. Dette innebærer at alderspensjon etter kapittel 19 vil kunne gis på grunnlag av ett år med pensjonspoeng. Dette tilsvarer ikke nødvendigvis et helt års faktisk opptjening.

For personer omfattet av EØS-avtalen, som ikke har vært yrkesaktive i noen EØS-stat, kreves det til sammen minst tre års botid i Norge for rett til alderspensjon etter kapittel 19. Dette unntaket framgår av Norges oppføring i vedlegg XI til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav l) nr. 3 bokstav a). Det følger imidlertid av bokstav b) at unntaket ikke gjelder for norske pensjonsrettigheter opparbeidet av familiemedlemmer til personer som har eller har hatt inntektsgivende arbeid i Norge, eller for studenter eller deres familiemedlemmer.

Bestemmelsene i trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3 medfører at dersom det ikke foreligger minst ett års opptjening i noen av de berørte EØS-statene, og ingen av disse statene gir pensjonsrett for kortere tid, skal Norge, dersom Norge er den staten der vedkommende sist var trygdedekket, likevel beregne alderspensjon, forutsatt at folketrygdlovens vilkår om fem års forutgående trygdetid kan oppfylles gjennom sammenlegging av periodene i andre EØS-stater. Alderspensjonen beregnes da etter folketrygdlovens regler som om all EØS-trygdetid hadde vært trygdetid i Norge. Slik trygdetid på under ett år skal også tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Tilsvarende vil eventuell norsk opptjening på mindre enn ett år tas med ved beregningen i en annen stat, dersom vedkommende sist var medlem der.

Muligheten til å ta ut alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19 før fylte 67 år er regulert i folketrygdloven § 19-11. Det følger av denne bestemmelsen at summen av grunnpensjon, tilleggspensjon og pensjonstillegg når vedkommende fyller 67 år, minst må tilsvare minste pensjonsnivå med full trygdetid når vedkommende fyller 67 år. Bestemmelsen er foreslått justert i Prop. 41 L (2021–2022). I den justerte bestemmelsen er det et krav for å ta ut alderspensjon før fylte 67 år at summen av grunnpensjon, tilleggspensjon og pensjonstillegg minst tilsvarer minste pensjonsnivå med full trygdetid. Ved vurdering av retten til tidlig uttak legges full trygdetid til grunn for minste pensjonsnivå som det sammenlignes med, mens faktisk trygdetid legges til grunn i beregningen av selve pensjonen. Dersom vedkommende har opptjening i en stat Norge har trygdeavtale med, som omfatter alderspensjon og som gir rett til pensjon gjennom sammenlegging, gjøres det unntak fra dette. Dette gjøres ved at minstekravet til pensjonens størrelse reduseres forholdsmessig når det foreligger pensjonsopptjening i en eller flere slike avtalestater.

Det er faktiske opptjeningsperioder i andre EØS-stater som skal legges til grunn. Forordningens regler er i folketrygdlovens kontekst operasjonalisert ved at det kreves minst én måneds (30 dager) opptjening til sammen i den enkelte avtalestaten for at opptjeningstiden der skal kunne anvendes ved proratisering av minste pensjonsnivå. Bakgrunnen for dette, er at det for den ordinære pro rata-brøken er lagt til grunn at teller og nevner fastsettes i hele måneder (30 dager), og det er denne brøken som benyttes også ved vurderingen av uttak før fylte 67 år.

Reduksjonen av minstekravet gjøres ved å proratisere minste pensjonsnivå etter forholdet mellom trygdetid i Norge og samlet trygdetid i samtlige EØS-stater, inkludert Norge. Dette gjør det enklere å fylle vilkåret for tidliguttak for personer som har opptjent trygdetid i EØS-stater. Regelen virker slik at jo kortere trygdetiden i Norge er, i forhold til samlet trygdetid i EØS-stater, desto lavere blir kravet til minste pensjonsnivå.

Det vises til omtale av problemstillingen om eksport av uføretrygd til tredjeland, i spesialmerknaden til § 12-1 a. Problemstillingen gjelder tilsvarende for eksport av alderspensjon etter kapittel 19 til tredjeland, ettersom den som ikke er medlem i trygden, og ikke har minst 20 års botid, ikke nødvendigvis vil ha rett til å beholde hele ytelsen, jf. folketrygdloven § 19-3 andre ledd. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil vurdere om trygdetid fra andre EØS-stater må regnes med trygdetid i Norge ved vurderingen av om 20-årsvilkåret er oppfylt, med hensyn til eksport til tredjeland. Rett til eksport av ytelsen til andre EØS-stater er omtalt nedenfor.

Sammenleggingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5. Sammenleggingsprinsippets betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.4.

Delpensjonsprinsippet

Delpensjonsprinsippet, også omtalt som pro rata-prinsippet, kommer til anvendelse i forbindelse med alderspensjon etter kapittel 19. Medlemstid fra ulike EØS-stater legges sammen for å avgjøre om det foreligger rett til alderspensjon, men sammenleggingen innebærer ikke at ytelsens størrelse blir beregnet på bakgrunn av trygdetid i andre EØS-stater. Ytelsene utbetales i utgangspunktet av hver av de involverte medlemsstatene i form av delpensjoner, utmålt i forhold til hvor lang opptjening pensjonisten har i hver enkel stat.

Trygdeforordningen artikkel 52 fastsetter hvordan pensjonen skal beregnes. Det vises til nærmere omtale av denne bestemmelsen i spesialmerknadene til §§ 16-1 a, 17-1 a og 18-1 a.

Også folketrygdlovens egne beregningsregler for alderspensjon gir anvisning på en pro rata-beregning. Beregning etter folketrygdlovens regler gir derfor vanligvis det samme resultatet som beregning etter trygdeforordningen. Trygdeforordningen artikkel 52 nr. 4 åpner for at Norge kan anvende nasjonale beregningsregler på alderspensjon. Dette gjelder alle alderspensjoner, unntatt uføre- og gjenlevendepensjoner som går over til alderspensjon, jf. Norges oppføring i vedlegg VIII til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav g).

Når alderspensjon etter kapittel 19 blir beregnet etter kortere trygdetid enn fem år som følge av sammenlegging med opptjeningstid i andre EØS-stater, foretas beregningen etter folketrygdlovens regler, men slik at det beregnes pensjon også for trygdetid mellom ett og fem år.

Som nevnt ovenfor, fritar trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 en stat fra å gi ytelser på grunnlag av trygdetid på under ett år, når dette ikke gir rett til ytelser etter statens nasjonale lovgivning. Slik trygdetid skal imidlertid tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Bestemmelsen er bare aktuell for ytelser som beregnes pro rata. Hvis vedkommende ikke har minst ett års trygdetid i noen EØS-stat, og/eller ikke har rett til ytelse i noen av statene, skal den EØS-staten hvor vedkommende sist var medlem, yte pensjon beregnet etter sin nasjonale lovgivning som om all trygdetid i EØS-stater var opptjent der, se trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3. Det er en forutsetning at vilkårene for ytelse etter denne statens lovgivning er oppfylt etter sammenlegging av trygdetid. Bestemmelsene i artikkel 57 skal sikre at trygdetid som vedkommende ellers ikke ville fått noe igjen for, blir medregnet.

Delpensjonsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.7. Delpensjonsprinsippets betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.5. For nærmere informasjon om beregning av alderspensjon etter kapittel 19, se spesialmerknaden til § 3-1.

Krav til opphold i Norge

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for å beholde rett til alderspensjon etter kapittel 19. Det er likevel slik at utbetaling av ytelsen utenfor Norge i utgangspunktet forutsetter at man fortsatt er medlem i folketrygden, se folketrygdloven § 19-3. Medlemmer i folketrygden er blant annet de som er bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-1. Dersom vedkommendes medlemskap bygger på at vedkommende er bosatt i Norge, og vedkommende oppholder seg i utlandet i et slikt omfang at vedkommende ikke lenger regnes for å være bosatt i Norge i folketrygdlovens forstand, uten at det er andre grunnlag for medlemskap i folketrygden, vil retten til alderspensjon i utgangspunktet opphøre etter de nasjonale reglene, jf. folketrygdloven § 19-3. Se nærmere omtale nedenfor om eksport av alderspensjon etter kapittel 19.

For ektefelletillegg og barnetillegg gjelder det et vilkår om at alderspensjonisten er medlem i trygden etter § 2-1, § 2-3 første ledd eller § 2-5 første ledd, jf. henholdsvis § 3-24 andre ledd og § 3-25 første ledd. Det gjelder i tillegg et vilkår om at ektefellen eller barnet er bosatt og oppholder seg lovlig i Norge, jf. henholdsvis § 3-24 andre ledd bokstav b og § 3-25 første ledd bokstav b.

Retten til eksport av alderspensjon etter kapittel 19 og tillegg til alderspensjonen er behandlet nedenfor.

Eksportabilitet

Trygdeforordningens generelle regler om eksportabilitet innebærer blant annet at en ytelse ikke kan reduseres eller stanses bare fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7.

Trygdeforordningen artikkel 7 medfører altså at kravet om fortsatt medlemskap i folketrygdloven § 19-3 første ledd for rett til alderspensjon etter kapittel 19 (for personer som ikke har minst 20 års trygdetid) må fravikes i enkelte tilfeller. Det samme gjelder kravet til medlemskap i §§ 3-24 og 3-25. Kravet til at ektefellen eller barnet er bosatt og oppholder seg i Norge for å få ektefelletillegg eller barnetillegg, må også fravikes dersom forsørget ektefelle eller barn er bosatt eller oppholder seg i en annen EØS-stat.

Artikkel 70 fastsetter unntak fra artikkel 7. Det vises til omtale av dette i spesialmerknaden til § 12-1 a. Dersom alderspensjonen inneholder et ung ufør-tillegg, kan nasjonale eksportforbud anvendes for tillegget.

De generelle reglene om eksportabilitet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Eksportabilitetsreglenes betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 19-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Nærmere om forslaget til nytt andre ledd

I andre ledd er departementet gitt hjemmel til i forskrift å kunne gi nærmere regler som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser ved alder. Det vises til omtale av dette i punkt 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 20

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 20-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 20 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til tjueførste strekpunkt blir tredje til tjueandre strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 20-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 20-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

Fra 2010 kom det nytt regelverk for opptjening av alderspensjon i folketrygden. Personer som er født før 1954, får alderspensjonen etter reglene i folketrygdloven kapittel 19 (gammel alderspensjon). Personer født i 1963 eller senere vil tjene opp alderspensjon kun etter reglene i folketrygdloven kapittel 20 (ny alderspensjon). Personer som er født i perioden fra og med 1954 til og med 1962, vil tjene opp alderspensjon både etter gammelt og nytt regelverk.

Som det framgår av første ledd første punktum, regnes alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 20 som en ytelse ved alder etter trygdeforordningen, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav d). Dette innebærer at bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 20 må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se første ledd andre punktum. Regler av betydning for alderspensjon etter kapittel 20 framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 5.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av folketrygdlovens regler om alderspensjon kontaktpunktene mellom folketrygdlovens regler om alderspensjon etter kapittel 20 og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.12.

Lovvalg

Lovvalgsreglenes formål er å koordinere de aktuelle medlemsstatenes nasjonale bestemmelser om trygdedekning, for å forsøke å unngå at personer kommer i situasjoner der de enten står uten trygdedekning eller er trygdedekket i to stater samtidig, med tilhørende avgiftsplikt til to trygdesystemer. Det er imidlertid grunn til å understreke at det faktum at en stat utpekes som lovvalgsstat, ikke er ensbetydende med at den aktuelle personen faktisk blir trygdedekket i denne staten. Dette må vurderes etter de nasjonale reglene om trygdedekning, sammenholdt med likebehandlingsbestemmelsen i trygdeforordningen artikkel 4.

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller er i selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

For alderspensjon må det avklares i hvilke EØS-stater vedkommende har vært trygdedekket i ulike perioder i livet. Dette skyldes at alderspensjon kun opptjenes i de periodene man er trygdedekket i den enkelte EØS-staten, jf. delpensjonsprinsippet. Det vises til omtale av delpensjonsprinsippet og dets innvirkning på alderspensjon nedenfor.

For pensjoner foretas som regel lovvalgs- og medlemskapsvurderingen på det tidspunktet da det søkes om pensjon, hvilket vil kunne være lenge etter at pensjonsrettighetene faktisk er opptjent. Hva som skal regnes som tid med trygdedekning i en stat som er utpekt som lovvalgsstat, defineres av nasjonal lovgivning. Trygdemyndighetene i de berørte statene utveksler derfor informasjon om opptjeningsperioder.

De generelle reglene om lovvalg er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6. Lovvalgsreglenes betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.2.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Folketrygdloven kapittel 20 inneholder ingen vilkår som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

Forbudet mot indirekte forskjellsbehandling og kravet til likebehandling av ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser fra andre EØS-stater, vil for alderspensjon i praksis ha mindre betydning enn trygdeforordningen artikkel 6 om sammenlegging av tid og trygdeforordningen avdeling III kapittel 5. Det vises til omtale av sammenleggingsprinsippet nedenfor.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3. Likebehandlingsprinsippets betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.3.

Sammenlegging av tid

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge, se trygdeforordningen artikkel 6.

Rett til inntektspensjonen i alderspensjon etter kapittel 20 gis basert på opptjening fra første krone, og uten krav til opptjeningsperiodens lengde. Det er derfor ikke nødvendig å benytte sammenlegging for å oppnå rett til inntektspensjon fra folketrygden.

Rett til garantipensjon forutsetter derimot i utgangspunktet en trygdetid på minst fem år, jf. folketrygdloven § 20-10 andre ledd. Definisjonen av trygdetid i folketrygdloven § 3-5, hvor det blant annet er definert som et kalenderår som medlemmet har opptjent pensjonspoeng i, gjelder ikke for kapittel 20, se § 3-5 første ledd. For kapittel 20 er trygdetid definert som tidsrom da en person fra fylte 26 år og til og med det året han eller hun fylte 66 år har vært medlem av trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene, se § 20-10.

Trygdeforordningen artikkel 6 krever at trygdetid i andre EØS-stater legges sammen med trygdetid i folketrygden, dersom dette er nødvendig for å oppfylle inngangsvilkåret i folketrygdloven § 20-10 andre ledd. Slik sammenlegging innebærer at garantipensjonen kan komme til utbetaling også for personer som har en trygdetid i Norge på mindre enn fem år.

Det framgår av trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 at det i utgangspunktet kan kreves at man har noe norsk trygdetid å legge trygdetiden fra andre EØS-stater sammen med. Etter bestemmelsen er en stat ikke forpliktet til å gi ytelser dersom medlemstid etter egen lovgivning samlet er kortere enn ett år, med mindre statens egen lovgivning gir slik rett. Andre stater hvor det er opptjent pensjonsrettigheter, skal imidlertid ved sin pro rata-beregning av pensjon medregne slike medlemsperioder, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Folketrygdloven åpner ikke for å gi rett til garantipensjon basert på kortere medlemstid enn ett år. Som nevnt ovenfor, kreves det etter nasjonal rett fem års trygdetid, og det skal i denne sammenheng bare regnes med faktiske medlemskapsperioder, ikke godskrevne poengår. Det kreves derfor at vedkommende har vært medlem i folketrygden i minst ett år for at det gjennom sammenlegging med trygdetid fra andre EØS-stater skal kunne foreligge rett til garantipensjon etter folketrygdloven § 20-10. Flere medlemsperioder kan legges sammen for å oppfylle dette minstekravet.

For personer omfattet av EØS-avtalen, som ikke har vært yrkesaktive i noen EØS-stat, kreves det til sammen minst tre års botid i Norge for rett til garantipensjon. Dette unntaket framgår av Norges oppføring i vedlegg XI til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav l) nr. 3 bokstav a). Det følger imidlertid av bokstav b) at unntaket ikke gjelder for norske pensjonsrettigheter opparbeidet av familiemedlemmer til personer som har eller har hatt inntektsgivende arbeid i Norge, eller for studenter eller deres familiemedlemmer.

Bestemmelsene i trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3 medfører at dersom det ikke foreligger minst ett års opptjening i noen av de berørte EØS-statene, og ingen av disse statene gir pensjonsrett for kortere tid, skal Norge, dersom Norge er den staten der vedkommende sist var trygdedekket, likevel beregne garantipensjon, forutsatt at folketrygdlovens vilkår om fem års forutgående trygdetid kan oppfylles gjennom sammenlegging av periodene i andre EØS-stater. Garantipensjonen beregnes da etter folketrygdlovens regler som om all EØS-trygdetid hadde vært trygdetid i Norge. Slik trygdetid på under ett år skal også tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Tilsvarende vil eventuell norsk opptjening på mindre enn ett år tas med ved beregningen i en annen stat, dersom vedkommende sist var medlem der.

Muligheten for å ta ut alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 20 før fylte 67 år er regulert i folketrygdloven § 20-15. Det følger av denne bestemmelsen at summen av inntektspensjon og garantipensjon når vedkommende fyller 67 år, minst må tilsvare garantipensjonsnivået med full trygdetid når vedkommende fyller 67 år. Bestemmelsen er foreslått justert i Prop. 41 L (2021–2022). I den justerte bestemmelsen er det et krav for å ta ut alderspensjon før fylte 67 år at summen av inntektspensjon og garantipensjon minst tilsvarer garantipensjonsnivået med full trygdetid. Ved vurdering av retten til tidlig uttak legges full trygdetid til grunn for garantipensjonsnivået som det sammenlignes med, mens faktisk trygdetid legges til grunn i beregningen av selve pensjonen. Dersom vedkommende har opptjening i en stat Norge har trygdeavtale med som omfatter alderspensjon og som gir rett til pensjon gjennom sammenlegging, gjøres det unntak fra dette. Dette gjøres ved at minstekravet til pensjonens størrelse reduseres forholdsmessig når det foreligger pensjonsopptjening i en eller flere slike avtalestater.

Det er faktiske opptjeningsperioder i andre EØS-stater som skal legges til grunn. Forordningens regler er i folketrygdlovens kontekst operasjonalisert ved at det kreves minst én måneds (30 dager) opptjening til sammen i den enkelte avtalestaten for at opptjeningstiden der skal kunne anvendes ved proratisering av garantipensjonsnivået. Bakgrunnen for dette er at det for den ordinære pro rata-brøken er lagt til grunn at teller og nevner fastsettes i hele måneder (30 dager), og det er denne brøken som benyttes også ved vurderingen av uttak før fylte 67 år.

Reduksjonen av minstekravet gjøres ved å proratisere garantipensjonsnivået etter forholdet mellom trygdetid i Norge og samlet trygdetid i samtlige EØS-stater, inkludert Norge. Dette gjør det enklere å fylle vilkåret for tidliguttak for personer som har opptjent trygdetid i EØS-stater. Regelen virker slik at jo kortere trygdetiden i Norge er, i forhold til samlet trygdetid i EØS-stater, desto lavere blir kravet til garantipensjonsnivå.

Det vises til omtale av problemstillingen om eksport av uføretrygd til tredjeland, i spesialmerknaden til § 12-1 a. Problemstillingen gjelder tilsvarende for eksport av garantipensjon til tredjeland, ettersom den som ikke er medlem i trygden, må ha minst 20 års samlet botid for å beholde rett til garantipensjon, jf. § 20-10 femte ledd. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil vurdere om trygdetid fra andre EØS-stater må regnes med trygdetid i Norge ved vurderingen av om 20-årsvilkåret er oppfylt, når det gjelder eksport til tredjeland. Rett til eksport av ytelsen til andre EØS-stater er omtalt nedenfor.

De generelle reglene om sammenlegging er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.5. Sammenleggingsreglenes betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.4.

Delpensjonsprinsippet

Delpensjonsprinsippet, også omtalt som pro rata-prinsippet, kommer til anvendelse i forbindelse med alderspensjon etter kapittel 20. Medlemstid fra ulike EØS-stater legges sammen for å avgjøre om det foreligger rett til alderspensjon, men sammenleggingen innebærer ikke at ytelsens størrelse blir beregnet på bakgrunn av trygdetid i andre EØS-stater. Ytelsene utbetales i utgangspunktet av hver av de involverte medlemsstatene i form av delpensjoner, utmålt i forhold til hvor lang opptjening pensjonisten har i hver enkel stat.

Trygdeforordningen artikkel 52 fastsetter hvordan pensjonen skal beregnes. Det vises til nærmere omtale av denne bestemmelsen i spesialmerknadene til §§ 16-1 a, 17-1 a og 18-1 a.

Etter trygdeforordningen artikkel 52 nr. 5 skal imidlertid ytelser som ikke beregnes på bakgrunn av opptjeningsperioder, utmåles etter nasjonale regler, og ikke etter reglene om pro rata-beregning. Dette gjelder «Alderspensjon under lov om folketrygd (kapittel 20) og innskuddsbasert pensjonsordning under lov om obligatorisk tjenestepensjon», jf. Norges oppføring i vedlegg VIII til trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav h). Inntektspensjon etter folketrygdloven kapittel 20 skal altså utmåles etter nasjonale regler.

Garantipensjon beregnes derimot på grunnlag av trygdetid, jf. folketrygdloven § 20-10 første ledd første punktum. Det er imidlertid slik at også folketrygdlovens egne beregningsregler for garantipensjon gir anvisning på en pro rata-beregning. Beregning etter folketrygdlovens regler gir derfor vanligvis det samme resultatet som beregning etter trygdeforordningen. Trygdeforordningen artikkel 52 nr. 4 åpner for at Norge kan anvende nasjonale beregningsregler på alderspensjon. Dette gjelder alle alderspensjoner, unntatt uføre- og gjenlevendepensjoner som går over til alderspensjon, jf. Norges oppføring i vedlegg VIII trygdeforordningen, se EØS-avtalen vedlegg VI nr. 1, bokstav g). Dette omfatter også garantipensjon etter kapittel 20.

Når garantipensjonen blir beregnet etter kortere trygdetid enn fem år som følge av sammenlegging med opptjeningstid i andre EØS-stater, foretas beregningen etter folketrygdlovens regler, men slik at det beregnes pensjon også for trygdetid mellom ett og fem år.

Som nevnt ovenfor, fritar trygdeforordningen artikkel 57 nr. 1 en stat fra å gi ytelser på grunnlag av trygdetid på under ett år, når dette ikke gir rett til ytelser etter statens nasjonale lovgivning. Slik trygdetid på under ett år skal imidlertid tas med ved beregningen av det teoretiske beløpet i andre staters pro rata-beregninger, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 2. Bestemmelsen er bare aktuell for ytelser som beregnes etter trygdeforordningens pro rata-regler. Hvis vedkommende ikke har minst ett års trygdetid i noen EØS-stat, og/eller ikke har rett til ytelse i noen av statene, skal den EØS-staten hvor vedkommende sist var medlem, yte pensjon beregnet etter sin nasjonale lovgivning som om all trygdetid i EØS-stater var opptjent der, jf. trygdeforordningen artikkel 57 nr. 3. Det er en forutsetning at vilkårene for ytelse etter denne statens lovgivning er oppfylt etter sammenleggingen av trygdetid. Bestemmelsene i artikkel 57 skal sikre at trygdetid som vedkommende ellers ikke ville fått noe igjen for, blir medregnet.

Delpensjonsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.7. Delpensjonsprinsippets betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.5.

Krav til opphold i Norge

Det er ingen særskilte krav til opphold i Norge for å beholde rett til alderspensjon etter kapittel 20. Det er likevel slik at utbetaling av garantipensjon utenfor Norge i utgangspunktet forutsetter at man fortsatt er medlem i folketrygden, jf. folketrygdloven § 20-10 femte ledd. Medlemmer i folketrygden er blant annet de som er bosatt i Norge, jf. folketrygdloven § 2-1. Dersom vedkommendes medlemskap bygger på at vedkommende er bosatt i Norge, og vedkommende oppholder seg i utlandet i et slikt omfang at vedkommende ikke lenger regnes for å være bosatt i Norge i folketrygdlovens forstand, uten at det er andre grunnlag for medlemskap i folketrygden, vil retten til garantipensjon i utgangspunktet opphøre etter de nasjonale reglene, jf. folketrygdloven § 20-10 femte ledd. Retten til eksport av garantipensjonen er behandlet nedenfor.

Eksportabilitet

Trygdeforordningens generelle regler om eksportabilitet innebærer blant annet at en ytelse ikke kan reduseres eller stanses bare fordi mottakeren er bosatt i en annen EØS-stat, med mindre forordningen selv gir regler om noe annet, jf. trygdeforordningen artikkel 7.

Trygdeforordningen artikkel 7 medfører altså at kravet om fortsatt medlemskap i folketrygdloven § 20-10 femte ledd for rett til garantipensjon (for personer som ikke har minst 20 års trygdetid) må fravikes i enkelte tilfeller.

Artikkel 70 fastsetter unntak fra artikkel 7. Det vises til omtale av dette i spesialmerknaden til § 12-1 a.

Når en ufør person blir 67 år, går vedkommende over til alderspensjon. Særrettighetene for personer som oppfyller vilkårene for å regnes som ung ufør, videreføres ved overgang til alderspensjon, se blant annet folketrygdloven § 20-7 a tredje ledd. Alderspensjon etter kapittel 20 beregnet etter særreglene for unge uføre beholdes etter folketrygdloven bare så lenge pensjonisten er medlem i folketrygden, se § 20-7 a åttende ledd. Trygdeforordningen er ikke til hinder for at den nasjonale eksportbegrensningen anvendes, jf. artikkel 70. Det betyr imidlertid ikke at Norge kan oppstille et generelt eksportforbud for de aktuelle personenes alderspensjoner, bare at det ved eksport til andre EØS-stater må foretas en omregning, slik at alderspensjonen beregnes uten særrettighetene for unge uføre.

De generelle reglene om eksportabilitet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.6. Disse reglenes betydning for alderspensjon er omtalt i NOU 2021: 8 punkt 8.12.2.6.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se første ledd andre punktum i forslaget til ny § 20-1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a andre ledd. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd. Selv om det er grunnleggende likhetspunkter mellom de forskjellige avtalene, er det imidlertid en del forskjeller i de tekniske løsningene, og det ville føre for langt å redegjøre i detalj for disse avtalenes innhold i proposisjonen her. De fleste av avtalene er imidlertid basert på de samme grunnprinsippene om trygdedekning i én stat, likebehandling, delpensjoner, sammenlegging og eksportabilitet av pensjoner som trygdeforordningen er basert på.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Nærmere om forslaget til nytt andre ledd

I andre ledd er departementet gitt hjemmel til i forskrift å kunne gi nærmere regler som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av trygdeforordningens bestemmelser om ytelser ved alder. Det vises til omtale av dette i kapittel 7.5.2.4 i proposisjonen her.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 21

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 21-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 21 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til sekstende strekpunkt blir tredje til syttende strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til ny § 21-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 21-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for folketrygdloven kapittel 21. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Folketrygdloven kapittel 21 har overskriften «Saksbehandling i trygdesaker. Anke- og klagebehandling m.m.». I saker som innebærer et grensekryssende element med en eller flere andre stater som anvender trygdeforordningen, suppleres bestemmelsene i kapittel 21 med bestemmelsene i trygdeforordningen avdeling V, som har overskriften «Forskjellige bestemmelser», og bestemmelsene i gjennomføringsforordningen.

Hensikten med ny § 21-1 a er å synliggjøre at Norges folkerettslige forpliktelser med hensyn til trygdekoordinering også har betydning for anvendelsen av bestemmelsene i folketrygdloven om saksbehandling.

Nedenfor omtales noen kontaktpunkter mellom relevante bestemmelser i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen og bestemmelser i folketrygdloven. Kontaktpunktene gjelder forordningene slik de gjør seg gjeldende etter EØS-avtalen, men vil i de fleste tilfeller også gjøre seg gjeldende i de andre gjennomføringene av trygdeforordningen. Omtalen er ikke uttømmende.

Etter folketrygdloven § 21-2 skal krav om ytelser etter folketrygdloven i utgangspunktet settes fram for det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen der vedkommende bor. Det kan gjelde unntak fra dette i medhold av trygdeforordningen eller gjennomføringsforordningen. Av artikkel 81 i trygdeforordningen framgår det at krav, erklæringer, klager eller anker som etter en medlemsstats lovgivning skulle vært framsatt innen en bestemt frist for en myndighet, institusjon eller domstol i denne medlemsstaten, skal anses som lovlig framsatt, dersom de er framsatt innen den samme fristen for en tilsvarende myndighet, institusjon eller domstol i en annen medlemsstat. Se for øvrig gjennomføringsforordningen artikkel 45.

Adgangen til å gi ut personopplysninger om folketrygdens medlemmer er svært begrenset, men folketrygdloven § 21-4 b har bestemmelser om utveksling av opplysninger med finansinstitusjoner. Trygdeforordningen inneholder bestemmelser om samarbeid og utveksling av opplysninger mellom EØS-statenes institusjoner i artiklene 76 til 78. Se også gjennomføringsforordningen avdeling I, kapittel II, artiklene 2 til 7. Dette innebærer at norske myndigheter i større utstrekning enn det som framgår av folketrygdloven må dele medlemmenes personopplysninger med andre.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene nevnt over, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Disse multilaterale avtalene er nærmere omtalt av Trygdekoordineringsutvalget i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. Trygdekoordineringsutvalget omtalte disse avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til innholdsfortegnelsen i kapittel 22

Som følge av forslaget om tilføyelse av en ny § 22-1 a, er innholdsfortegnelsen til kapittel 22 andre strekpunkt justert. Nåværende andre til tjueførste strekpunkt blir tredje til tjueandre strekpunkt.

Det vises til punkt 7.5.2 i proposisjonen her.

Til § 22-1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 22-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for folketrygdloven kapittel 22. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Folketrygdloven kapittel 22 har overskriften «Utbetaling». I saker som innebærer et grensekryssende element med en eller flere andre stater som anvender trygdeforordningen, suppleres bestemmelsene i kapittel 22 med bestemmelsene i trygdeforordningen avdeling V og bestemmelsene i gjennomføringsforordningen avdeling IV, kapittel III.

I folketrygdloven kapittel 22 finnes regler om inndriving av folketrygdens fordringer som følge av feilutbetalinger mv. Som følge av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, har de statene som anvender dem, plikt til å bistå hverandre med inndriving av fordringer.

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se forslag til folketrygdloven ny § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen.

Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia samt avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a.

Disse multilaterale avtalene er nærmere omtalt av Trygdekoordineringsutvalget i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gis virkning i norsk rett ved forskrift hjemlet i folketrygdloven ny § 1-3 a. Disse avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt av Trygdekoordineringsutvalget i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til § 23-4 a

Første punktum i bestemmelsen viser i dag til avtaler inngått med hjemmel i § 1-3. Bestemmelsen endres som konsekvens av forslagene til endringer i kapittel 1.

Tredje punktum i bestemmelsen viser i dag til brexit-loven § 2 første ledd bokstav c. Som en konsekvens av at denne bestemmelsen i brexit-loven foreslås opphevet, som følge av forslaget om inkorporering i folketrygdloven § 1-3 a, endres henvisningen, slik at den viser til folketrygdloven § 1-3 a første ledd bokstav c.

Se forslag til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.

11.7 Til endringene i kontantstøtteloven

Til overskriften i kapittel 1

Overskriften i kapittel 1 endres for å synliggjøre at ny § 1 a om forholdet til bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering tas inn i kapittel 1.

Til § 1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven og kontantstøtteloven §§ 3 a og 22 med spesialmerknader.

Som det framgår av første punktum, er kontantstøtte en familieytelse, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav j). Regler av betydning for familieytelser framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 8. Dette innebærer at bestemmelsene i kontantstøtteloven skal tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Bestemmelsene i kontantstøtteloven skal også tolkes og anvendes i samsvar med de øvrige avtalene med betydning for trygdekoordinering.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom kontantstøtteloven og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.19.2.

Lovvalg

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet. Personer som ikke arbeider eller driver selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

For familieytelsene følger det av trygdeforordningen artikkel 67 at en person har rett til familieytelser også for familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat, som om de var bosatt i den aktuelle EØS-staten. Lovvalgsvurderingen gjøres for foreldrene og barnet det blir søkt om eller utbetalt kontantstøtte for. Retten til kontantstøtte ved midlertidig opphold i utlandet beholdes så lenge minst en av foreldrene og/eller barnet som det blir utbetalt barnetrygd for, har Norge som lovvalgsstat.

Siden en familie består av mer enn én person, og disse kan bo og arbeide i ulike stater, vil de ulike familiemedlemmene kunne ha tilknytning til, og være underlagt lovgivningen til, ulike stater, se nedenfor om prioriteringsregler og regler om differanseutbetaling som får anvendelse i slike situasjoner.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Kontantstøtteloven inneholder en særregel i § 4 som knytter retten til kontantstøtte til norsk statsborgerskap for arbeidstakere ved utenlandsk representasjon eller annen administrativ tjenestegren i Norge, jf. omtalen av barnetrygd i punkt 11.10. I tilfeller hvor vilkåret om statsborgerskap vil være avgjørende, følger det uansett av trygdeforordningen artikkel 4 at statsborgere fra andre EØS-stater må likestilles med norske statsborgere.

Kontantstøtteloven inneholder ingen andre bestemmelser som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

At familier der de ulike familiemedlemmene har tilknytning til ulike EØS-stater, likebehandles med familier som bare har tilknytning til én stat, er viktig for å ivareta det EØS-rettslige prinsippet om fri bevegelighet for personer. En arbeidstaker i Norge har rett til kontantstøtte fra Norge som kompetent stat også for barn som er bosatt i en annen EØS-stat.

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Sammenlegging av tid eller inntekter

De generelle reglene om sammenlegging innebærer at opptjeningsperioder i andre stater som anvender trygdeforordningen i noen tilfeller skal legges sammen med opptjeningsperioder i Norge.

Det er et vilkår for rett til kontantstøtte at støttemottakeren har minst fem års medlemskap i folketrygden, jf. kontantstøtteloven § 3 andre punktum. Dersom barnet bor sammen med begge foreldrene, må begge foreldrene ha vært medlemmer i folketrygden i fem år.

Trygdeforordningen artikkel 6 regulerer sammenlegging av trygdetid fra andre EØS-stater. Når det skal vurderes om medlemskapsvilkårene er oppfylt for personer underlagt forordningen, skal perioden personen er dekket av en trygdeordning i en annen EØS-stat regnes med i den sammenlagte medlemskapsperioden. Bestemmelsen skal forstås slik at også tredjelandsborgere som er i familie med en EØS-borger, skal få medregnet trygdetid fra en annen EØS-stat, jf. trygdeforordningen artikkel 2.

I noen tilfeller er én forelder underlagt norsk lovgivning, mens den andre forelderen og barnet/barna er bosatt i en annen stat. Da vil ikke hele familien være registrert som bosatt i Norge i folkeregisteret. I slike saker vurderes det i Arbeids- og velferdsetatens praksis kun om den forelderen som er underlagt norsk lovgivning, fyller vilkåret om fem års medlemskap. Etter Trygdekoordineringsutvalgets syn følger det imidlertid av EU-domstolens tilnærming i Slanina-dommen og Trapkowski-dommen at det alternativt må vurderes om forelderen som bor med barnet/barna i hjemstaten oppfyller kravet til fem års medlemskap. For denne forelderens vedkommende må vurderingen skje ut fra en rettslig fiksjon om at bosettingsstaten er Norge.

I tilfeller hvor foreldrene er i et parforhold, kreves det at de begge oppfyller kravet til fem års medlemskap, jf. kontantstøtteloven § 3. I tilfeller hvor foreldrene ikke (lenger) lever i et parforhold, kreves det etter utvalgets syn at forelderen som har barnet boende hos seg oppfyller kravet til fem års medlemskap, jf. Trapkowski-dommen. Som det går fram nedenfor under «Bevegelsesfrihet – familiemedlemmer», la utvalget til grunn at det følger av rettspraksis at forelderen som er bosatt med det felles barnet i en annen EØS-stat, har en selvstendig rett til å kreve familieytelser fra Norge, dersom vedkommende oppfyller vilkårene for ytelsen og den andre forelderen både er underlagt norsk lovgivning og i hovedsak forsørger barnet. Departementet vil vurdere utvalgets syn på spørsmålet om selvstendige rettigheter nærmere.

Kontantstøttens størrelse er ikke avhengig av foreldrenes inntekt, noe som innebærer at reglene om likebehandling av inntekter i artikkel 5 ikke får betydning.

Bevegelsesfrihet – familiemedlemmer

For familieytelser som kontantstøtte, er hensynet til fri bevegelighet primært ivaretatt av prinsippet nedfelt i trygdeforordningen artikkel 67. En person skal ha rett til familieytelser i samsvar med den kompetente medlemsstatens lovgivning, også for familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat, som om de var bosatt i den førstnevnte medlemsstaten. Dette kan for eksempel gjelde i et tilfelle der en av foreldrene arbeider i Norge og er underlagt norsk lovgivning, mens den andre forelderen og deres felles barn er bosatt i Polen og er underlagt polsk lovgivning. At personene bor i ulike stater vil ikke være til hinder for at vilkårene for kontantstøtte i et slikt tilfelle vil kunne være oppfylt.

Det er et vilkår for rett til kontantstøtte at forelderen har barnet boende fast hos seg, se kontantstøtteloven § 2. I tilfeller hvor en EØS-borger som arbeider i Norge (har Norge som lovvalgsstat), i hovedsak forsørger et barn som bor med den andre forelderen i en annen EØS-stat, kan trygdeforordningen gi rett til kontantstøtte selv om foreldrene er skilt, er separert eller ikke lenger er samboere. Dette gjelder uavhengig av om den andre forelderen og barnet er underlagt lovgivningen i en annen stat som anvender trygdeforordningen, og følger av artikkel 67 og EU-domstolens praksis. EU-domstolens standpunkt synes å være at barnet fungerer som koblingspunkt mellom foreldrene, i hvert fall i tilfeller hvor den ene forelderen er den som barnet bor hos, og den andre forelderen er den som hovedsakelig forsørger barnet. Resultatet er at foreldrene må betraktes som familiemedlemmer med hverandre i henhold til trygdeforordningen artikkel 67, selv om de ikke er i noe parforhold, se blant annet Slanina-dommen.

Utvalget la til grunn at rettspraksis medfører at forelderen som er bosatt med det felles barnet i en annen EØS-stat, har en selvstendig rett til å kreve familieytelser fra Norge, dersom denne forelderen oppfyller vilkårene for ytelsen og den andre forelderen både er underlagt norsk lovgivning og i hovedsak forsørger barnet. Dette gjelder også der foreldrene ikke lenger bor sammen. Det kan framstå som om utvalget gikk noe lenger i å anerkjenne selvstendig rett til familieytelsen til forelderen i utlandet som bor sammen med barnet, enn det som følger av Arbeids- og velferdsetatens praksis der den andre forelderen som bor i en annen EØS-stat sammen med barnet, kan ha rett til å «tre inn i» kravet på kontantstøtte. Departementet vil vurdere dette spørsmålet nærmere.

Bevegelsesfrihet – krav om å være bosatt i Norge

Det er et vilkår for rett til kontantstøtte at barnet og støttemottakeren er bosatt i Norge, se kontantstøtteloven §§ 2 og 3. Trygdeforordningen kan medføre at dette kravet anses oppfylt dersom barnet og støttemottakeren bor i en annen stat som anvender trygdeforordningen, se trygdeforordningen artiklene 7 og 67.

Kontantstøtteloven § 2 andre ledd gir regler om hvor lenge et barn kan oppholde seg i utlandet før det ikke lenger kan anses som bosatt i Norge. Det følger motsetningsvis av bestemmelsens andre punktum at et midlertidig utenlandsopphold på mer enn tre måneder fører til at retten til kontantstøtte bortfaller. Dette gjelder ikke i EØS-saker, så lenge en av foreldrene og/eller barnet det gjelder fortsatt har Norge som lovvalgsstat.

For barn som alt i utgangspunktet er bosatt i en annen EØS-stat, er det klart at begrensningene i kontantstøtteloven §§ 2 og 3 ikke kommer til anvendelse, jf. trygdeforordningen artiklene 7 og 67. For en familie hvor alle familiemedlemmene er bosatt i Norge, vil ikke Norge stanse utbetalingen av kontantstøtte bare fordi familien ønsker å oppholde seg mer enn tre måneder i en annen EØS-stat. Selv om hele familien skulle flytte fra Norge, vil retten til kontantstøtte bestå så lenge minst ett familiemedlem har Norge som lovvalgsstat også etter at barnet har reist fra Norge, jf. trygdeforordningen artikkel 67. Dersom flytting fra Norge medfører at ingen av familiens medlemmer lenger har Norge som lovvalgsstat, er det klart at trygdeforordningen ikke lenger gir opphav til noe krav på kontantstøtte fra Norge. Lovvalgsvurderingen gjøres for foreldrene og barnet det blir søkt om eller utbetalt kontantstøtte for.

Krav på overlappende ytelser fra flere stater – prioriteringsregler og differansebetaling

At ulike familiemedlemmer kan ha tilknytning til ulike kompetente stater, kan medføre at det foreligger rett til familieytelser av samme art fra flere stater samtidig. Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen inneholder detaljerte prioriteringsregler for slike tilfeller. Se omtale av disse reglene under barnetrygd i punkt 11.10. Reglene er imidlertid bare anvendelige dersom de andre aktuelle statene har en tilsvarende ytelse.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av kontantstøtteloven § 22 og folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i blant annet kontantstøtteloven § 22. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til § 3 a

I någjeldende § 3 a i kontantstøtteloven er det vist til forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72. Disse forordningene er erstattet av henholdsvis forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdeforordningen) og forordning (EF) nr. 987/2009 om regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 (gjennomføringsforordningen). Henvisningen må oppdateres. Som en konsekvens av at de to forordningene foreslås inkorporert i folketrygdloven § 1-3, foretas det en språklig forenkling i første punktum ved at det vises til «trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, jf. folketrygdloven § 1-3». Formuleringen «tilsvarende anvendelse» er videreført, og det legges til grunn at det siktes til samme forhold til øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av loven som det trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen har på fastlandet.

Andre punktum er ny. Bestemmelsen markerer at bestemmelsene om kontantstøtte vil komme til anvendelse overfor arbeidstakere på kontinentalsokkelen fra stater og områder utenfor EØS i den grad det følger av en bilateral avtale som er gjennomført i norsk rett i medhold av § 22 eller en multilateral avtale som er gjennomført i folketrygdloven § 1-3 a. I nordisk konvensjon om trygd framgår det av artikkel 6 at den kommer til anvendelse også på sokkelen.

Se også forslag til revidert § 22 og ny § 1-3 a i folketrygdloven og spesialmerknadene til disse.

Til § 22

Bestemmelsen er totalrevidert. Det foreslås å oppheve inkorporasjonsforskriften og bestemmelser i brexit-loven § 2, og i stedet gjennomføre de folkerettslige instrumentene i eller i medhold av §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i kontantstøtteloven som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler.

Bestemmelsen regulerer etter dette forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering, og tilsvarer reguleringen i folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd. Det vises til spesialmerknadene til disse bestemmelsene.

Dagens første ledd første punktum slår fast at Kongen kan inngå gjensidige trygdeavtaler med andre stater, men tilfører ikke noe ut over det som følger av Grunnloven § 26 første ledd. Bestemmelsen er derfor ikke videreført. Dagens første ledd andre punktum er utformet som en derogasjonshjemmel, som åpner for at Kongen kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Det foreslås at det framgår av paragrafen her at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av denne loven, skal tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av bilaterale avtaler som nevnt i første ledd, og forordninger og avtaler som nevnt i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Bestemmelsen i første ledd andre punktum videreføres derfor ikke.

Første ledd er en forskriftshjemmel som åpner for at Kongen kan gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift. Disse avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i kapittel 12 i NOU 2021: 8.

Andre ledd sikrer at reglene i trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering, som Norge er bundet av, har gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av kontantstøtteloven.

Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 22 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen er foreslått gjennomført i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven, jf. folketrygdloven § 1-3. Det samme er nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygdekoordinering i EFTA-konvensjonen artikkel 21 sammenholdt med tillegg 2 til vedlegg K, separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia artiklene 29 til 34 og trianguleringsavtalen, jf. folketrygdloven § 1-3 a første ledd. For informasjon om forholdet mellom disse trygdekoordineringsinstrumentene og kontantstøtteloven vises det til NOU 2021: 8 punkt 8.19 (trygdeforordningen), kapittel 9 (EFTA-konvensjonen), kapittel 10 (trygdekoordinering med Storbritannia) og kapittel 11 (nordisk konvensjon om trygd).

11.8 Til endringene i spesialisthelsetjenesteloven

Til ny § 1-3

Paragrafen inneholder bestemmelser som regulerer forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering. Bestemmelsene i paragrafen viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og spesialisthelsetjenesteloven.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Spesialisthelsetjenesteloven er ikke eksplisitt nevnt i inkorporasjonsforskriften, men loven omfattes av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen.

Spesialisthelsetjenesteloven er nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav g.

Bestemmelsen i ny § 1-3 er en direkte konsekvens av forslaget om å oppheve brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet gjennomføre separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen i ny § 1-3 a i folketrygdloven sammen med nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygd i EFTA-konvensjonen. Se nærmere omtale av forslaget til ny § 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningen til spesialisthelsetjenesteloven ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 1-3 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Første ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift, slik at avtalene blir en del av norsk rett. På den måten sikres transparens i gjennomføringen. Bestemmelsen vil blant annet kunne få anvendelse for avtaler hvor det saklige virkeområdet for avtalen omfatter helsetjenester som Helse- og omsorgsdepartementet har myndighet til å framforhandle. Uttrykket «trygdekoordinering» er ikke begrenset til koordinering av ytelser etter trygdelovgivningen. Prinsippene for trygdekoordinering ligger også til grunn for bilaterale avtaler som regulerer rettigheter til å motta helsetjenester for personer som er omfattet av en stats trygdeordning under opphold i den andre staten, og dekningen av utgifter til slike tjenester.

Andre ledd er inntatt av informasjonshensyn og viser blant annet til inkorporasjonsbestemmelsene i forslaget til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven, som på denne måten reflekteres i spesialisthelsetjenesteloven. Bestemmelsen har rettsvirkninger ved at den regulerer forholdet mellom spesialisthelsetjenesteloven og forpliktelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Det innebærer at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av spesialisthelsetjenesteloven må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av avtaler som er gjennomført i norsk rett, enten i medhold av denne paragrafen eller i folketrygdloven. Bestemmelsen tydeliggjør at trygdeforordningen og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering innebærer unntak fra spesialisthelsetjenesteloven, på samme måte som brexit-loven hittil har gjort når det gjelder separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for tjenester etter spesialisthelsetjenesteloven. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde. Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 1-3 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

11.9 Til endringene i pasient- og brukerrettighetsloven

Til ny § 1-4

Paragrafen inneholder bestemmelser som regulerer forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering. Bestemmelsene i paragrafen viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og pasient- og brukerrettighetsloven.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Pasient- og brukerrettighetsloven er ikke eksplisitt nevnt i inkorporasjonsforskriften, men loven omfattes av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen.

Pasient- og brukerrettighetsloven er nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav h.

Bestemmelsen i ny § 1-4 er en direkte konsekvens av forslaget om å oppheve brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet gjennomføre separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen i ny § 1-3 a i folketrygdloven sammen med nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygd i EFTA-konvensjonen. Se nærmere omtale av forslaget til ny § 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 1-4 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Første ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift, slik at avtalene blir en del av norsk rett. På den måten sikres transparens i gjennomføringen. Bestemmelsen vil blant annet kunne få anvendelse for avtaler hvor det saklige virkeområdet for avtalen omfatter helsetjenester som Helse- og omsorgsdepartementet har myndighet til å framforhandle. Uttrykket «trygdekoordinering» er ikke begrenset til koordinering av ytelser etter trygdelovgivningen. Prinsippene for trygdekoordinering ligger også til grunn for bilaterale avtaler som regulerer rettigheter til å motta helsetjenester for personer som er omfattet av en stats trygdeordning under opphold i den andre staten, og dekningen av utgifter til slike tjenester.

Andre ledd er tatt inn av informasjonshensyn og viser blant annet til inkorporasjonsbestemmelsene i forslaget til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven, som på denne måten reflekteres i pasient- og brukerrettighetsloven. Bestemmelsen har rettsvirkninger ved at den regulerer forholdet mellom pasient- og brukerrettighetsloven og forpliktelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Det innebærer at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av avtaler som er gjennomført i norsk rett, enten i medhold av denne paragrafen eller i folketrygdloven. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for tjenester som omfattes av pasient- og brukerrettighetsloven. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde. Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 1-4 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

11.10 Til endringene i barnetrygdloven

Til overskriften i kapittel 1

Overskriften i kapittel 1 endres for å synliggjøre at ny § 1 a om forholdet til bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering innlemmes i kapittel 1.

Til § 1 a

Paragrafen er en oppfølging av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, men lovteksten er noe forkortet og forenklet. Se nærmere omtale i kapittel 7 i proposisjonen her.

Ny § 1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven og §§ 6 og 22 i barnetrygdloven med spesialmerknader.

Som det framgår av første punktum, er barnetrygd en familieytelse, jf. trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1 bokstav j). Dette gjelder både ordinær og utvidet barnetrygd. Regler av betydning for familieytelser framgår i hovedsak av trygdeforordningen avdeling I, avdeling II og avdeling III kapittel 8. Dette innebærer at bestemmelsene i barnetrygdloven skal tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i trygdeforordningen, se andre punktum. Bestemmelsene i barnetrygdloven skal også tolkes og anvendes i samsvar med de øvrige avtalene med betydning for trygdekoordinering.

I det følgende redegjøres det for hovedtrekkene for hvilken betydning de folkerettslige instrumentene har for denne ytelsen. Redegjørelsen må leses i lys av de forbeholdene som presenteres i kapittel 1 og punkt 7.5.1 i proposisjonen her.

Trygdekoordineringsutvalgets omtale av kontaktpunktene mellom barnetrygdloven og trygdeforordningens regler finnes i NOU 2021: 8 punkt 8.18.2.

Lovvalg

Lovvalgsreglene innebærer som hovedregel at en person skal være underlagt lovgivningen i staten der han eller hun arbeider eller driver selvstendig virksomhet, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav a). Personer som ikke arbeider eller driver selvstendig virksomhet, skal som hovedregel være underlagt lovgivningen i bostedsstaten, jf. trygdeforordningen artikkel 11 nr. 3 bokstav e).

For familieytelsene følger det av trygdeforordningen artikkel 67 at en person har rett til familieytelser også for familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat, som om de var bosatt i den aktuelle medlemsstaten. Lovvalgsvurderingen gjøres for foreldrene og barnet det blir søkt om eller blir utbetalt barnetrygd for. Retten til barnetrygd ved midlertidig opphold i utlandet beholdes så lenge minst en av foreldrene og/eller barnet som det blir utbetalt barnetrygd for, har Norge som lovvalgsstat.

Siden en familie består av mer enn én person, og disse kan bo og arbeide i ulike stater, vil de ulike familiemedlemmene kunne ha tilknytning til, og være underlagt lovgivningen til, ulike stater, se nedenfor om prioriteringsregler og regler om differanseutbetaling som får anvendelse i slike situasjoner.

De generelle reglene om lovvalg er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 6.

Likebehandling

Det er ikke tillatt å forskjellsbehandle norske statsborgere og andre personer som er omfattet av trygdeforordningens regler, jf. trygdeforordningen artikkel 4. Som en forlengelse av dette, kreves det i trygdeforordningen artikkel 5 at en EØS-stat likestiller ytelser, inntekter, faktiske forhold eller hendelser i hele EØS.

Barnetrygdloven inneholder en særregel i § 7 som knytter retten til barnetrygd til norsk statsborgerskap for arbeidstakere ved utenlandsk representasjon eller annen administrativ tjenestegren i Norge. Regelen fører til at barnetrygd ikke gis for barn som forsørges av utenlandske statsborgere som tjenestegjør eller er ansatt ved en ambassade eller et konsulat, eller som arbeider for NATO i Norge mv., selv om barnet fyller vilkåret om minst tolv måneders opphold i riket. I tilfeller hvor vilkåret om statsborgerskap vil være avgjørende, følger det uansett av trygdeforordningen artikkel 4 at statsborgere fra andre EØS-stater må likestilles med norske statsborgere.

Barnetrygdloven inneholder ingen andre bestemmelser som knytter rettsvirkninger til status som norsk statsborger.

At familier der de ulike familiemedlemmene har tilknytning til ulike EØS-stater likebehandles med familier som bare har tilknytning til én stat, skal ivareta det EØS-rettslige prinsippet om fri bevegelighet for personer. En arbeidstaker i Norge har rett til barnetrygd fra Norge som kompetent stat også for barn som er bosatt i en annen EØS-stat.

Selv om barnetrygd i utgangspunktet ikke kan gjøres betinget av bosted, kan bostedet likevel tillegges vekt i spesielle saker. Et eksempel gir EFTA-domstolen i sak E-3/05 ESA mot Norge, som gjaldt Finnmarkstillegget til barnetrygden (dette tillegget ble avviklet i 2014).

Likebehandlingsprinsippet er nærmere omtalt i NOU 2021: 8 punkt 5.3.

Bevegelsesfrihet – familiemedlemmer

For familieytelser som barnetrygd er hensynet til fri bevegelighet primært ivaretatt av prinsippet nedfelt i trygdeforordningen artikkel 67. En person skal ha rett til familieytelser i samsvar med den kompetente medlemsstatens lovgivning, også for familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat, som om de var bosatt i den førstnevnte medlemsstaten. Dette kan for eksempel gjelde i et tilfelle der far arbeider i Norge og er underlagt norsk lovgivning, mens hans kone og barn er bosatt i Polen og er underlagt polsk lovgivning. At personene bor i ulike stater, vil ikke være til hinder for at vilkårene for barnetrygd i et slikt tilfelle vil kunne være oppfylt.

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at forelderen har barnet boende fast hos seg, se barnetrygdloven § 4. I tilfeller hvor en EØS-borger som arbeider i Norge (har Norge som lovvalgsstat) i hovedsak forsørger et barn som bor med den andre forelderen i en annen EØS-stat, kan trygdeforordningen gi rett til barnetrygd selv om foreldrene er skilt, er separert eller ikke lenger er samboere. Dette gjelder uavhengig av om den andre forelderen og barnet er underlagt lovgivningen i en annen stat som anvender trygdeforordningen, og følger av artikkel 67 og EU-domstolens praksis. EU-domstolens standpunkt synes å være at barnet fungerer som koblingspunkt mellom foreldrene, i hvert fall i tilfeller hvor den ene forelderen er den som barnet bor hos, og den andre forelderen er den som hovedsakelig forsørger barnet. Resultatet er at foreldrene må betraktes som familiemedlemmer med hverandre i henhold til trygdeforordningen artikkel 67, selv om de ikke er i noe parforhold, se blant annet Slanina-dommen.

Også dersom barnet ikke bor hos en av foreldrene, men hos andre familiemedlemmer bosatt i en annen EØS-stat, kan trygdeforordningen artikkel 67 komme til anvendelse. Barnetrygdloven § 2 andre ledd åpner for at også andre omsorgspersoner enn foreldrene kan ha rett til barnetrygd.

Slanina-dommen tilsier også at kravet til forsørgelse kan være oppfylt selv om forelderen som ikke har barnet boende hos seg, rent faktisk ikke betaler barnebidrag eller andre bidrag, så lenge vedkommende er forpliktet til å gjøre det. Det vises til at Slaninas eksmann ikke overholdt sin lovpålagte plikt til å betale barnebidrag, men EU-domstolen uttalte at dette var uten relevans for vurderingen av forsørgelsesvilkåret.

Trygdekoordineringsutvalget la til grunn at rettspraksis medfører at forelderen som er bosatt med det felles barnet i en annen EØS-stat, har en selvstendig rett til å kreve familieytelser fra Norge, dersom denne forelderen oppfyller vilkårene for ytelsen og den andre forelderen både er underlagt norsk lovgivning og i hovedsak forsørger barnet. Dette gjelder også der foreldrene ikke lenger bor sammen. Arbeids- og velferdsetaten må etter utvalgets syn gi forrang til et krav fra forelderen som har barnet boende hos seg, dersom begge søker. Dette følger etter utvalgets syn av trygdeforordningen artikkel 67 og EU-domstolens praksis. Praksisen er etter utvalgets oppfatning kodifisert i gjennomføringsforordningen artikkel 60.

Det kan framstå som om utvalget gikk noe lenger i å anerkjenne selvstendig rett til familieytelsen til forelderen i utlandet som bor sammen med barnet, enn det som følger av dagens praksis der den andre forelderen som bor i en annen EØS-stat sammen med barnet kan ha rett til å «tre inn i» kravet på ordinær barnetrygd. Departementet vil vurdere dette spørsmålet nærmere.

Utvidet barnetrygd gis etter dagens praksis til en forelder som bor alene sammen med barnet, og skal dekke ekstrakostnader forbundet med det å være enslig forsørger. Dersom forelderen som er omfattet av norsk lovgivning anses å være enslig forsørger for barnet, vil denne forelderen etter dagens praksis ha krav på utvidet barnetrygd dersom de øvrige vilkårene er oppfylt. Dersom barnet bor sammen med den andre forelderen i en annet EØS-stat, anses vilkårene for å få utvidet barnetrygd ikke som oppfylt.

Utvalget mente at dagens praksis må legges om for retten til utvidet barnetrygd for foreldre som er skilt eller separert, eller som tidligere har bodd sammen, slik at det også i disse tilfellene vurderes om barnet i hovedsak forsørges av forelderen som arbeider i Norge. Det var etter utvalgets syn den forelderen som har barnet boende hos seg, som kan kreve barnetrygd fra Norge, som om vedkommende, og barnet, var bosatt i Norge og underlagt norsk lovgivning. Det følger, etter utvalgets syn, av dette at også utvidet barnetrygd kan måtte utbetales til en enslig forelder bosatt i en annen EØS-stat, så lenge vilkårene for øvrig er oppfylt. Departementet vil vurdere dette spørsmålet nærmere, og herunder se det i sammenheng med problemstillingen om eventuelle selvstendige rettigheter for forelderen som bor med barnet i en annen EØS-stat.

Bevegelsesfrihet – krav om å være bosatt i Norge

Trygdeforordningen kan medføre at vilkåret om at barnet må være bosatt i Norge for rett til barnetrygd, se barnetrygdloven § 4, anses oppfylt dersom barnet bor i en annen stat som anvender trygdeforordningen, se trygdeforordningen artiklene 7 og 67.

Retten til barnetrygd fra Norge opphører etter de nasjonale reglene i folketrygdloven som hovedregel etter tre måneder ved midlertidig opphold i en annen stat. Dette vil ikke gjelde i EØS-saker, så lenge en av foreldrene og/eller barnet det gjelder fortsatt har Norge som lovvalgsstat.

For barn som alt i utgangspunktet er bosatt i en annen EØS-stat, er det klart at § 4 tredje ledd ikke kommer til anvendelse, jf. trygdeforordningen artiklene 7 og 67. For en familie hvor alle familiemedlemmer er bosatt i Norge, vil ikke Norge stanse utbetaling av barnetrygd bare fordi familien ønsker å oppholde seg mer enn tre måneder i en annen EØS-stat. Selv om hele familien skulle flytte fra Norge, vil retten til barnetrygd bestå så lenge minst ett familiemedlem har Norge som lovvalgsstat også etter at barnet har reist fra Norge, jf. trygdeforordningen artikkel 67.

Dersom flytting fra Norge medfører at ingen av familiens medlemmer lenger har Norge som lovvalgsstat, er det klart at trygdeforordningen ikke lenger gir opphav til noe krav på barnetrygd fra Norge.

Krav på overlappende ytelser fra flere stater – prioriteringsregler og differansebetaling

Ettersom familieytelsene tilkommer familien som sådan, vil det ofte være slik at familier i grensekryssende situasjoner har krav på ytelser av samme slag fra flere stater, jf. trygdeforordningen artikkel 67. Trygdeforordningen artikkel 10 slår fast at dette ikke må lede til dobbel uttelling.

Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen inneholder av denne grunn detaljerte prioriteringsregler, jf. trygdeforordningen artiklene 67–69 og gjennomføringsforordningen artiklene 58–61. Prioriteringsreglene innebærer at én stat har det primære ansvaret for å utbetale ytelsen (primærstaten), mens den andre staten utbetaler et eventuelt supplement dersom ytelsen i sistnevnte stat er høyere. Ingen stat er forpliktet til å utbetale en ytelse som er høyere enn hva staten betaler etter egen lovgivning. Samtidig har mottakeren rett til en samlet utbetaling som tilsvarer den høyeste av de familieytelsene vedkommende har krav på. Når primærstaten har utbetalt sin ytelse, skal derfor de øvrige statene der familien har overlappende rettigheter, utbetale et supplement – differansen – slik at den samlede ytelsen tilsvarer den høyeste ytelsen man har krav på, jf. trygdeforordningen artikkel 68 nr. 2. Stønadene fra Norge vil kunne bli utbetalt redusert, eller falle helt bort, som følge av at støttemottaker får en tilsvarende ytelse fra en annen stat som er primærstat.

Staten hvor retten til en ytelse er basert på arbeid er normalt primærstat. Artikkel 68 nr. 1 bokstav a) angir prioriteringsreglene der de overlappende rettighetene har ulikt grunnlag, for eksempel et tilfelle der far arbeider i Norge og mor er pensjonist i en annen stat.

Artikkel 68 nr. 1 bokstav b) punktene (i) og (ii) angir prioriteringsreglene der de overlappende rettighetene har samme grunnlag, for eksempel et tilfelle der begge foreldrene arbeider.

Andre avtaler med betydning for trygdekoordinering

Også andre internasjonale avtaler har betydning for trygdekoordinering, se andre punktum i forslaget til ny § 1 a. Det er foreslått at disse gis virkning i norsk rett i eller i medhold av § 22 og folketrygdloven § 1-3 a. Noen av disse avtalene innebærer langt på vei bare at trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gis anvendelse for områder og personer som ikke er omfattet av trygdeforordningen etter EØS-avtalen. Kontaktpunktene omtalt ovenfor vil derfor også kunne gjøre seg gjeldende i disse sammenhengene. Dette gjelder EFTA-konvensjonen og nordisk konvensjon om trygd. Dette gjelder også separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), som i dag er gjennomført i brexit-loven, og som nå inkorporeres i folketrygdloven med forslaget til ny § 1-3 a. Disse instrumentene kan imidlertid også inneholde særregler som ikke er dekket av kontaktpunktene omtalt under beskrivelsen av EØS-forordningene, eller som gjør unntak fra reglene i forordningene.

Se nærmere omtale av de multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i NOU 2021: 8 kapitlene 9 til 11.

Bilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering gjennomføres i norsk rett ved forskrift hjemlet i blant annet barnetrygdloven § 22. De bilaterale trygdeavtalene tar først og fremst sikte på å regulere det trygdemessige lovvalget, og å regulere trygdekoordineringen av pensjoner og uføretrygd.

De bilaterale avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i NOU 2021: 8 kapittel 12.

Hvorvidt en av de ovennevnte internasjonale avtalene får betydning i en konkret trygdesak, og hva betydningen i tilfelle vil være, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle avtalen og de nærmere omstendighetene i saken.

Til § 6

I någjeldende § 6 er det vist til forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72. Disse er erstattet av henholdsvis forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdeforordningen) og forordning (EF) nr. 987/2009 om regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 (gjennomføringsforordningen). Henvisningen må oppdateres. Som en konsekvens av at de to forordningene foreslås inkorporert i folketrygdloven § 1-3, foretas en språklig forenkling i første punktum ved at det vises til «trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, jf. folketrygdloven § 1-3». Formuleringen «tilsvarende anvendelse» er videreført, og det legges til grunn at det siktes til samme forhold til øvrige bestemmelser gitt i eller i medhold av loven som det trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen har på fastlandet.

Andre punktum er nytt. Bestemmelsen markerer at bestemmelsene om barnetrygd vil komme til anvendelse overfor arbeidstakere på kontinentalsokkelen fra stater og områder utenfor EØS i den grad det følger av en bilateral avtale som er gjennomført i norsk rett i medhold av § 22 eller en multilateral avtale som er gjennomført i folketrygdloven § 1-3 a. I nordisk konvensjon om trygd framgår det av artikkel 6 at den kommer til anvendelse også på sokkelen.

Se også forslag til revidert § 22 og ny § 1-3 a i folketrygdloven og spesialmerknadene til disse.

Til § 22

Bestemmelsen er totalrevidert. Det foreslås å oppheve inkorporasjonsforskriften og bestemmelser i brexit-loven § 2, og i stedet gjennomføre de folkerettslige instrumentene i eller i medhold av §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i barnetrygdloven som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler.

Bestemmelsen regulerer etter dette forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering, og tilsvarer reguleringen i folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd. Det vises til spesialmerknadene til disse paragrafene.

Dagens første ledd første punktum slår fast at Kongen kan inngå gjensidige trygdeavtaler med andre stater, men tilfører ikke noe ut over det som følger av Grunnloven § 26 første ledd. Bestemmelsen er derfor ikke videreført. Dagens første ledd andre punktum er utformet som en derogasjonshjemmel, som åpner for at Kongen kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser. Det foreslås at det framgår av paragrafen her at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av denne loven, skal tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av bilaterale avtaler som nevnt i første ledd, og forordninger og avtaler som nevnt i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Bestemmelsen i første ledd andre punktum videreføres derfor ikke.

Første ledd er en forskriftshjemmel som åpner for at Kongen kan gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift. Disse avtalene og deres innvirkning på norsk trygdelovgivning er omtalt i kapittel 12 i NOU 2021: 8.

Andre ledd sikrer at reglene i trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler om trygdekoordinering som Norge er bundet av, har gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av barnetrygdloven. Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 22 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen er foreslått gjennomført i norsk rett på lovs nivå ved inkorporasjon i folketrygdloven, jf. folketrygdloven § 1-3. Det samme er nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygdekoordinering i EFTA-konvensjonen artikkel 21 sammenholdt med tillegg 2 til vedlegg K, separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia artiklene 29 til 34 og trianguleringsavtalen, jf. folketrygdloven § 1-3 a første ledd. For informasjon om forholdet mellom disse trygdekoordineringsinstrumentene og barnetrygdloven vises det til NOU 2021: 8 punkt 8.19 (trygdeforordningen), kapittel 9 (EFTA-konvensjonen), kapittel 10 (trygdekoordinering med Storbritannia) og kapittel 11 (nordisk konvensjon om trygd).

11.11 Til endringene i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen

Til § 4

Det lovfestes en opplysningsplikt for arbeids- og velferdsetaten i andre ledd andre punktum i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 4. Ordlyden er noe justert sammenlignet med utvalgets forslag, for å framheve at det dreier seg om en opplysningsplikt. Den alminnelige veiledningsplikten skal fortsatt følge av forvaltningsloven § 11.

Lovfestingen av en opplysningsplikt innebærer ikke noe nytt, men er en tydeliggjøring av Arbeids- og velferdsetatens ansvar. Etaten skal legge til rette for at enhver kan få kjennskap til rettigheter og plikter etter nasjonal og internasjonal trygderett, og skal i den forbindelse drive opplysnings- og informasjonsvirksomhet innenfor eget saksområde. Opplysningsplikten er av mer generell karakter enn veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Formålet med forvaltningens veiledningsplikt er å gi parter og andre interesserte mulighet til å ivareta sine interesser i bestemte saker på best mulig måte (som oftest i forbindelse med en pågående sak). Opplysningsplikten gjelder informasjonsvirksomhet i form av blant annet informasjonsskriv og brosjyrer, samt informasjon på internett og i media for øvrig.

Det vises til punkt 9.4 i proposisjonen.

11.12 Til endringene i helse- og omsorgstjenesteloven

Til ny § 1-3

Paragrafen inneholder bestemmelser som regulerer forholdet til trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering. Bestemmelsene i paragrafen viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og helse- og omsorgstjenesteloven.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Helse- og omsorgstjenesteloven er ikke eksplisitt nevnt i inkorporasjonsforskriften, men loven omfattes av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen.

Helse- og omsorgstjenesteloven er nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU- og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav j.

Bestemmelsen i ny § 1-3 er en direkte konsekvens av Trygdekoordineringsutvalgets forslag om å oppheve brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet inkorporere separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen i ny § 1-3 a i folketrygdloven sammen med nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygd i EFTA-konvensjonen. Se nærmere omtale av forslaget til ny § 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 1-3 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Første ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler om trygdekoordinering ved forskrift, slik at avtalene blir en del av norsk rett. På den måten sikres transparens i gjennomføringen. Bestemmelsen vil blant annet kunne få anvendelse for avtaler hvor det saklige virkeområdet for avtalen omfatter helsetjenester, som Helse- og omsorgsdepartementet har myndighet til å framforhandle.

Uttrykket «trygdekoordinering» er ikke begrenset til koordinering av ytelser etter trygdelovgivningen. Prinsippene for trygdekoordinering ligger også til grunn for bilaterale avtaler som regulerer rettigheter til å motta helsetjenester for personer som er omfattet av en stats trygdeordning under opphold i den andre staten, og dekningen av utgifter til slike tjenester.

Andre ledd er tatt inn av informasjonshensyn og viser blant annet til inkorporasjonsbestemmelsene i forslaget til ny §§ 1-3 og 1-3 a i folketrygdloven, som på denne måten reflekteres i helse- og omsorgstjenesteloven. Bestemmelsen har rettsvirkninger ved at den regulerer forholdet mellom helse- og omsorgstjenesteloven og forpliktelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a. Det innebærer at bestemmelsene som er gitt i eller i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av avtaler som er gjennomført i norsk rett, enten i medhold av denne paragrafen eller i folketrygdloven. Det forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde. Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 1-3 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

11.13 Til endringene i lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven)

Til ny § 4-9

Skipsarbeidsloven har i dag ingen bestemmelser av den typen man finner i en rekke av de andre lovene som er omtalt i proposisjonen her, om adgangen til å inngå folkerettslige avtaler med betydning for trygdekoordinering. Skipsarbeidsloven § 4-7, om rederiets garantiplikt, viser imidlertid til «EØS-avtalens trygdeforordning».

Bestemmelsene i § 4-9 viderefører og synliggjør koblingen mellom folkeretten og lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip.

Som en konsekvens av forslagene i proposisjonen her, vil den någjeldende inkorporasjonsforskriften bli opphevet, herunder listen over lover som kan fravikes, i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Denne listen henviser til lov om sjømenn (henvisningen har ikke blitt oppdatert etter at lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip erstattet lov om sjømenn).

Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip er også nevnt i listen i brexit-loven § 2 tredje ledd over lover som kan fravikes i den utstrekning det er nødvendig for gjennomføringen av bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EFTA-statene og Storbritannia og avtalen mellom EU- og EØS/EFTA-statene om trygdekoordinering for britiske borgere (trianguleringsavtalen), jf. § 2 tredje ledd bokstav k.

Ny § 4-9 er en direkte konsekvens av at det nå foreslås å oppheve brexit-loven § 2 tredje ledd, og i stedet inkorporere separasjonsavtalen og trianguleringsavtalen i ny § 1-3 a i folketrygdloven sammen med nordisk konvensjon om trygd og bestemmelsene om trygd i EFTA-konvensjonen. Se nærmere omtale av forslaget til ny § 1-3 a i folketrygdloven i punkt 6.3.5 i proposisjonen her.

Som følge av at gjennomføringsbestemmelsene i brexit-loven flyttes til folketrygdloven, vil henvisningen til lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip ikke bli videreført. Det er derfor behov for en egen bestemmelse i lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip som henviser til gjennomføringsbestemmelsene i folketrygdloven. Det tas i tillegg inn en egen bestemmelse om gjennomføring av bilaterale trygdeavtaler, se nedenfor. Utformingen av bestemmelsen i § 30 er basert på utvalgets forslag til § 22 i barnetrygdloven og § 22 i kontantstøtteloven, men med noe endret ordlyd.

Første ledd er en forskriftshjemmel som gir Kongen adgang til å gjennomføre bilaterale avtaler i forskrift. Andre ledd er en bestemmelse som av informasjonshensyn viser til inkorporerte, folkerettslige instrumenter som kan ha betydning for tolkningen og anvendelsen av skipsarbeidsloven. Reguleringen tilsvarer reguleringen i folketrygdloven § 1-3 tredje ledd og § 1-3 a tredje ledd, se spesialmerknadene til disse paragrafene. Bestemmelsen sikrer også at forpliktelser som følger av bilaterale avtaler som nevnt i første ledd, eller av folkerettslige instrumenter som nevnt i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a, får gjennomslagskraft overfor bestemmelser gitt i eller i medhold av skipsarbeidsloven. Det innebærer at bestemmelser i skipsarbeidsloven må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelsene som følger av avtaler som er gjennomført i norsk rett. Dette forutsetter imidlertid at de folkerettslige instrumentene det er vist til, får anvendelse for skipsarbeidsloven. Henvisningen er ikke ment å utvide de folkerettslige instrumentenes anvendelsesområde.

Med henvisningen til avtaler og forordninger «som nevnt», menes avtaler og forordninger som er gjennomført i medhold av bestemmelsen i § 4-9 første ledd, eller i medhold av bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a.

11.14 Til endringene i brexit-loven

Til § 2

Bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia, artiklene 29 til 34, og trianguleringsavtalen, som gjelder rettsstillingen til personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, foreslås inkorporert i folketrygdloven ny § 1-3 a første ledd. Se spesialmerknaden til denne bestemmelsen.

Bestemmelsene om trygdekoordinering i separasjonsavtalen er i dag inkorporert i brexit-loven § 2 første ledd bokstav c. Forslaget om å inkorporere disse avtalebestemmelsene i folketrygdloven, innebærer at brexit-loven § 2 første ledd bokstav c må oppheves.

Som en konsekvens av at § 2 første ledd bokstav c foreslås opphevet, endres § 2 første ledd bokstav b, ved at det settes inn et punktum til slutt i bestemmelsen.

Trianguleringsavtalen er i dag inkorporert i brexit-loven § 2 andre ledd. Forslaget om å inkorporere denne avtalen i folketrygdloven, innebærer at også brexit-loven § 2 andre ledd må oppheves.

Videre foreslås det at brexit-loven § 2 tredje og fjerde ledd oppheves, da disse bestemmelsene henviser til bestemmelsene i første ledd bokstav c og andre ledd.

Det vises til kapittel 6 i proposisjonen her.

11.15 Til bestemmelsen om lovens ikrafttredelse

Departementet foreslår at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer og at de enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid.

Departementet tar imidlertid sikte på at loven kan tre i kraft 1. juli 2022.