7 Folkerettsmarkører

7.1 Innledning

Trygdekoordineringsutvalget foreslo at det i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven tas inn folkerettsmarkører som synliggjør at lovens regler må fravikes eller suppleres der dette følger av forpliktelser i trygdeforordningene eller bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering, se NOU 2021: 8 punkt 15.11.

Uttrykket «markør» brukes i det følgende primært om lovbestemmelser som ikke gjør mer enn å henvise til forordningene eller trygdeavtalene. Brukeren må derfor finne fram forordningene og avtalene med betydning for trygdekoordinering for å få kjennskap til det nærmere innholdet i reglene.

7.2 Gjeldende rett

EØS-avtalen artikkel 7 gir nærmere bestemmelser om hvordan EU-regler som er omfattet av EØS-avtalen, skal tas inn som en del av norsk rett. Når det gjelder forordninger, følger det av EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a at disse skal gjennomføres «som sådan». Dette innebærer at trygdeforordningen, den tilhørende gjennomføringsforordningen, og alle endringsforordningene til disse to forordningene, i sin helhet må inkorporeres i norsk rett.

Forordninger kan altså ikke splittes opp, slik at de ulike bitene tas inn i norsk rett der de etter vanlig norsk lovteknikk naturlig ville høre hjemme. Det vil altså for eksempel ikke være i tråd med EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a, å dele opp forordningen, slik at de delene som gjelder arbeidsløshetsytelser tas inn i folketrygdloven kapittel 4, delene som gjelder ytelser ved uførhet tas inn kapittel 12, delene som gjelder familieytelser tas inn i henholdsvis barnetrygdloven og kontantstøtteloven og så videre.

Kravet til at forordninger skal gjennomføres som sådan, innebærer for øvrig at det også er begrenset anledning til å kunne gjengi eller supplere forordningens bestemmelser, og det kan heller ikke tas inn regler i lov eller forskrift om hvordan forordningen skal forstås. Trygdekoordineringsutvalget redegjorde nærmere for dette i NOU 2021: 8 punkt 14.3.2. Det er likevel en viss anledning til å kunne supplere forordninger med nasjonale regler, dersom dette anses som nødvendig for å sikre at forordningene får virkning etter sitt formål. Se nærmere om dette i punkt 14.4 i utvalgets utredning. Slike supplerende regler er blant annet gitt i kapittel 13 i forskrift 16. september 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsløshet.

På bakgrunn av anbefalinger i NOU 2021: 8 ble et forslag om enkelte endringer i forskrift om dagpenger under arbeidsløshet sendt på alminnelig høring 17. desember 2021. Utvalget foreslo også å ta inn nye supplerende regler i folketrygdloven §§ 8-9 og 11-3 som gir nærmere bestemmelser om oppholdskrav, se kapittel 8 i proposisjonen her.

Det er imidlertid i dag ikke satt inn konsekvente EØS-markører, eller andre folkerettsmarkører, i trygdelovgivningen. Det samme gjelder for helselovgivningen.

7.3 Utvalgets forslag

Trygdekoordineringsutvalget mener at det er uheldig at dagens trygdelovgivning i svært liten grad informerer brukere av de aktuelle lovene om de omfattende folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg med hensyn til trygdekoordinering. Utvalget foreslo derfor å ta inn en rekke relativt omfattende folkerettsmarkører i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven, som synliggjør at lovens regler må fravikes eller suppleres, der dette følger av forpliktelser etter trygdeforordningene eller bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering.

Forutsetningen i EØS-avtalen artikkel 7 om at en forordning må implementeres som sådan, og ikke splittes opp, gjentas eller omformuleres, begrenser hvilke tilpasninger det er mulig å gjøre ved innarbeidelse i den eksisterende trygdelovgivningen. Utvalget pekte på at en omfattende EØS-tilpasning av trygdelovgivningen dermed ville forutsette at man går motsatt vei, og tilpasser oppbygningen av den norske trygdelovgivningen til trygdeforordningens kategorier og systematikk. I NOU 2021: 8 punkt 15.6.1 side 276 beskriver utvalget dette slik:

«En reell EØS-tilpasning av trygdelovgivningen vil derfor etter utvalgets syn forutsette at man bygger opp hele folketrygdloven på nytt, og lar de forpliktelsene som følger av trygdeforordningen og øvrig EØS-rett være et grunnpremiss i utformingen av den. Handlingsrommet ved utformingen av loven vil i så fall begrenses i større grad enn det som egentlig er EØS-rettslig påkrevd. Det er også fare for at bruk av fremmede ord og vendinger vil gjøre tekstene mindre leservennlige for norske brukere.»

Utvalget pekte videre på at også det forholdet at trygdeforordningen er utformet med tanke på at den skal virke sammen med de ulike nasjonale trygdereglene og av den grunn ikke inneholder et fullt sett med trygderegler, gjør en full EØS-tilpasning av trygdelovgivningen vanskelig:

«En særlig utfordring ved EØS-tilpasning på trygdeområdet er at forordningene ikke består av ferdig formulerte rettighetsbestemmelser, men er utformet med sikte på å bli anvendt sammen med nasjonal lovgivning, slik at det er kombinasjonen av nasjonal lov og forordningene som angir den enkeltes rettigheter og plikter. Forordningene inneholder derfor i liten grad bestemmelser som er egnet til å bli kopiert inn i nasjonal lovgivning. Når EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a på den annen side forbyr omskrivinger av forordningsteksten, blir EØS-tilpasning av lovteksten enda vanskeligere på trygdeområdet enn det som er vanlig ved gjennomføring av forordninger.»

Som følge av at det er ulike regler og vilkår knyttet til de ulike trygdeytelsene, vil en og samme bestemmelse i trygdeforordningen ikke påvirke de ulike ytelsene på samme måte. En presis EØS-tilpasning av trygdelovgivningen ville dermed måtte skreddersys hver enkelt ytelse og situasjon som kan oppstå, noe som utvalget sa at «… i praksis [vil] være en tilnærmet umulig oppgave». Utvalgets vurdering var derfor at det ikke vil være hensiktsmessig med en omfattende EØS-tilpasning av hele trygdelovgivningen.

Utvalget mente at kompleksiteten i forholdet mellom trygdeforordningen og de nasjonale trygdereglene tilsier at helt generelle markører neppe vil være tilstrekkelig, og at det derfor er behov for å ta inn noe mer detaljerte markører. Samtidig tillater ikke EØS-retten at man gjengir trygdeforordningens regler, eller i loven fortolker betydningen av forordningen. Ved utformingen av forslag til folkerettsmarkør la utvalget derfor vekt på å finne en riktig balanse mellom for generelle markører og for detaljerte markører.

Utvalget anerkjente at relativt omfattende folkerettsmarkører kan ha noen ulemper, og at det innebærer en viss fare for feilaktige motsetningsslutninger, både som følge av at markørene ikke vil kunne være 100 prosent uttømmende, og som følge av at det på andre rettsområder ikke er tatt inn slike markører. I tillegg begrenser også plikten til å gjennomføre forordninger «som sådan», lovgivers mulighet til å tilpasse trygdeforordningene til de nasjonale trygdereglene. Utvalget pekte imidlertid på at slike ulemper vil kunne motvirkes ved å utforme markørene slik at det klart framgår at de ikke er uttømmende, og at dette også presiseres i forarbeidene.

I NOU 2021: 8 punkt 15.11.2 pekte utvalget på at saken om feilpraktiseringen av trygdeforordningen viser at både stønadsmottakere, og profesjonelle brukere av trygdelovgivningen, lett kan overse sentrale bestemmelser i trygdeforordningen i samspillet mellom de nasjonale trygdereglene og trygdeforordningens koordinerende regler. Utvalget mente at dette tilsier at folkerettsmarkører er et hensiktsmessig tiltak:

«For utvalgets vurdering har det vært utslagsgivende at samspillet mellom forordningene og nasjonal rett er komplekst og vanskelig å skaffe seg oversikt over. I lys av saken om feilpraktiseringen av trygdeforordningen kan det vanskelig benektes at brukere av trygdelovgivningen vil kunne komme til å overse sentrale bestemmelser i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen, jf. også Lovavdelingens anerkjennelse av dette som et hensyn som kan tilsi bruk av markører eller krysshenvisninger. Utvalget tilføyer at feilpraktiseringen av trygdeforordningen har vist at også profesjonelle brukere vil kunne ha nytte av skjønnsomt plasserte folkerettsmarkører i trygdelovgivningen.»

Ved utformingen av markørene har utvalget lagt vekt på at de bør gi konkret veiledning om hvilke deler av det norske regelverket som kan påvirkes av forpliktelsene, og at det i den grad det er mulig bør vises til de relevante delene av trygdeforordningen, samtidig som det også tas hensyn til at markørene ikke kan være så spesifikke at de gir konkret informasjon om innholdet i reglene eller hvordan EØS-reglene fortolkes, slik at det blir behov for stadige lovendringer og oppdateringer som følge av ny rettspraksis fra EU- og EFTA-domstolen.

Utvalget har vurdert ulike alternativer for plassering av folkerettsmarkører i trygdelovgivningen, blant annet en generell markør i kapittel 1 i folketrygdloven, kapittelvise folkerettsmarkører, og å legge inn markører i alle bestemmelser som vil kunne berøres av trygdeforordningen eller andre trygdeavtaler. I folketrygdloven foreslo utvalget at det tas inn kapittelvise folkerettsmarkører, som legges inn som en ny paragraf i starten av de aktuelle kapitlene. Utvalget foreslo at det tas inn slike markører i kapitlene 2 til 22, med unntak av kapittel 5 om stønad ved helsetjenester. Dette kapitlet hører under Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde og var eksplisitt unntatt fra utvalgets mandat.

I kontantstøtteloven og barnetrygdloven foreslo utvalget at folkerettsmarkøren tas inn som en ny paragraf i starten av kapittel 1.

Utvalget begrunnet i punkt 15.11.2, side 288, plasseringen slik:

«Nytteverdien av markørene avhenger av hvordan de er utformet, og hvor de er plassert. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å innarbeide folkerettsmarkører i alle enkeltbestemmelser i trygdelovgivningen som berøres av trygdeforordningen. Dette vil gjøre loven unødvendig komplisert, særlig i det store flertallet av saker som ikke har en internasjonal dimensjon. Det vil etter utvalgets vurdering gi bedre oversikt å innarbeide kapittelvise markører i en egen bestemmelse innledningsvis i hvert kapittel i folketrygdloven om de enkelte ytelsene. De fleste brukere av loven vil gå rett til det kapitlet som har bestemmelser om den ytelsen som er aktuell for dem.»

En følge av forslaget om å legge inn folkerettsmarkøren som en ny bestemmelse innledningsvis i folketrygdlovens kapitler, er at de kapittelvise innholdsfortegnelsene i folketrygdloven må justeres. Utvalget foreslo derfor også nødvendige justeringer i innholdsfortegnelsene i de aktuelle kapitlene.

Det vises for øvrig til NOU 2021: 8, som følger som særskilt vedlegg til denne proposisjonen, for nærmere detaljer om utvalgets forslag om folkerettsmarkører.

Utvalget identifiserte ikke om det var konkrete trygdeytelser der en folkerettsmarkør bør suppleres med utfyllende EØS-forskrifter. I den grad det for konkrete trygdeytelser skulle være aktuelt å gi slike forskrifter, skriver utvalget i utredningen punkt 15.8 at det å plassere en slik forskriftshjemmel som nytt siste ledd i de kapittelvise folkerettsmarkørene, vil «… gi bedre informasjonsverdi enn å vedta en felles forskriftshjemmel for alle EØS-forskriftene, for eksempel ved et nytt ledd i den generelle forskriftsbestemmelsen i folketrygdloven § 25-5».

De delene av norsk lovgivning og internasjonale avtaler som omhandler helse- og omsorgstjenester under Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde, var ikke en del av mandatet for utvalget. Utvalget foreslo derfor ikke folkerettsmarkører i folketrygdloven kapittel 5 eller i øvrige deler av helselovgivningen.

På bakgrunn av utvalgets fortolkning av mandatet, foreslo de heller ikke å ta inn folkerettsmarkører i lov om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs, lov om Statens pensjonskasse, lov om pensjonstrygd for fiskere eller lov om pensjonsordning for sykepleiere.

7.4 Høringsinstansenes syn

Av de 20 høringsinstanser som har hatt merknader i høringen, er det ti høringsinstanser som har hatt merknader til utvalgets forslag til folkerettsmarkører. Dette er Advokatforeningen, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Jussbuss, Justis- og beredskapsdepartementet, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Skattedirektoratet, Statens pensjonskasse (SPK), Unio og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS).

De høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om å ta inn folkerettsmarkører i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven, støtter forslaget. De støtter også utvalgets vurdering av at slike markører bør settes inn i de ulike kapitlene i folketrygdloven. Skattedirektoratet sier at de foreslåtte folkerettsmarkørene vil være nyttige påminnere i rettsanvenderens daglige virke. YS peker på at det særlig er viktig at det legges inn EØS-markører i lovteksten, og ikke kun i forarbeider, forskrifter og veiledninger.

Helsedirektoratet støtter utvalgets forslag om at folketrygdloven utstyres med folkerettsmarkører som gjør brukerne oppmerksomme på at lovens regler må tolkes og anvendes, og om nødvendig fravikes og suppleres, av koordineringsforpliktelsene som er gjennomført i norsk rett. Direktoratet viser til at folkerettsmarkører også i annen trygdelovgivning i større grad vil sikre transparens og likhet i tilnærmingen til trygdekoordineringsforpliktelsene på tvers av lovområdene. Direktoratet påpeker i den forbindelse at det er tett sammenheng mellom bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 5 om stønad ved helsetjenester og folketrygdloven kapittel 2 om medlemskap, som omfattes av utvalgets forslag.

Jussbuss mener de foreslåtte markørene i liten grad gir anvisning på innholdet i de folkerettslige forpliktelsene, og bemerker at de ikke sier noe om hvilken konkret påvirkning de har på det nasjonale trygderegelverket. De mener derfor at de foreslåtte markørene vil ha begrenset informasjonsverdi (for deres brukergruppe). De er imidlertid positive til at markørene lister opp en god del eksempler som kan gjøre seg gjeldende for stønadsmottakerne, samtidig som at det kommer klart fram at listen i markøren ikke er uttømmende.

Arbeids- og velferdsdirektoratet peker på at markørene gir konkret informasjon om at internasjonale avtaler kan medføre at reglene i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven må tolkes i samsvar med avtalene, eller ved motstrid må fravikes. Direktoratet bemerker likevel at det å legge inn mange og til dels detaljerte folkerettsmarkører, kan medføre en økt risiko for feiltolkning eller uriktige motsetningsslutninger for tilfeller som ikke nevnes i markøren. Direktoratets erfaring er at lovteksten ofte tolkes bokstavelig både av personer som mener å ha rettigheter etter loven, og av andre rettsanvendere. De peker i den forbindelse på at en markør som er utformet for konkret og detaljert, lettere vil kunne leses som en rettslig bindende lovtekst etter sin ordlyd, i stedet for å lede leseren til den faktiske rettskilden, eller rettsinformasjon utenfor loven. Direktoratet har også konkrete merknader til lovforståelsen og det materielle innholdet i mange av Trygdekoordineringsutvalgets forslag til strekpunkter i de ulike markørene i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven.

Justis- og beredskapsdepartementet mener at det å ta inn bestemmelser knyttet til de ulike ytelsene som angir hvilken type ytelse dette regnes som etter trygdeforordningen, er en hensiktsmessig måte å synliggjøre forholdet til trygdeforordningen. De peker særlig på at dette åpner for at det i lovforarbeidene kan gis nærmere veiledning i spesialmerknadene til disse bestemmelsene. Når det gjelder utvalgets forslag om å si noe også i lovteksten om hva trygdeforordningen «blant annet» kan innebære, er Justis- og beredskapsdepartementets vurdering at dette reiser noen prinsipielle spørsmål. Generelt mener Justis- og beredskapsdepartementet at rent veiledningsstoff av denne typen bør overlates til forarbeidene og veiledningsdokumenter. De peker særlig på at dette utgjør en betydelig mengde regeltekst som er såpass generell at den vil gi begrenset veiledning om innholdet i trygdeforordningen og betydningen av denne. De mener at trygdeforordningen vil være tilstrekkelig synliggjort uten disse eksemplene og at forarbeider og veiledningsdokumenter er bedre egnet for å gi denne typen detaljert og utfyllende veiledning.

Advokatforeningen mener det er lovteknisk uheldig å utforme markørene slik at lovteksten angir bestemte EØS-regler, og i tillegg angir hva disse kan medføre. De peker også på at dette er en uvanlig lovteknikk som kan føre til uriktige motsetningsslutninger, både knyttet til den aktuelle EØS-retten, men også til relevante EØS-regler som ikke nevnes i markørene. Advokatforeningen slutter seg derfor ikke til utvalgets forslag til teknisk utforming av markørene, og peker på at en mer overordnet henvisning til EØS-reglene og andre folkerettslige regler synes godt egnet.

7.5 Departementets vurdering og forslag

7.5.1 Innledning

Departementet er enig med Trygdekoordineringsutvalget i at forutsetningen som ligger i EØS-avtalen artikkel 7 om at en forordning må implementeres «som sådan», og ikke splittes opp, gjentas eller omformuleres, gjør at en full EØS-tilpasning verken er praktisk mulig eller hensiktsmessig. De norske trygdereglene er spredt i flere ulike lover, noe som gjør det umulig med en full tilpasning, gitt at forordningen ikke vil kunne splittes opp.

Trygdekoordineringsutvalget rettet en henvendelse til trygdemyndighetene i 14 andre stater, med spørsmål om hvordan koordineringsforpliktelsene etter trygdeforordningen er gjennomført og synliggjort i deres nasjonale lovgivning. Utvalget mottok svar fra ti av dem. Ingen av statene opplyser at de har gjort en full tilpasning til trygdeforordningen gjennom omfattende endringer i den nasjonale trygdelovgivningen for å tilpasse den til koordineringsforpliktelsene. Flere peker på at det ikke er nødvendig å innarbeide trygdeforordningens bestemmelser i lovgivningen, da forordningen har umiddelbar virkning i nasjonal rett. Noen stater har likevel tatt inn helt generelle henvisninger til forordningen enkelte steder i den nasjonale trygdelovgivning, uten å gjengi enkeltbestemmelser fra forordningen. I noen tilfeller har enkelte av statene også tatt inn i lovgivningen at de folkerettslige forpliktelsene knyttet til trygdekoordinering har forrang. Se nærmere omtale i vedlegg 1 til NOU 2021: 8. Så langt departementet er kjent med, har ingen EØS-stater foretatt en full EØS-tilpasning av sin nasjonale trygdelovgivning.

Sammenlignet med de fleste andre forordninger, reiser trygdeforordningen særskilte problemstillinger knyttet til gjennomføringen i norsk rett, ved at den er utformet for å virke sammen med nasjonale regler som ikke forutsettes å være harmonisert. Den har dermed en annen innretning enn forordninger som utgjør et selvstendig og totalharmoniserende regelverk, konstruert for å stå på egne ben. Departementet, i samråd med Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, støtter utvalgets vurdering av at det er nødvendig å synliggjøre trygdekoordineringsforpliktelsene bedre i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven, gjennom bruk av særskilte folkerettsmarkører.

Departementet støtter også utvalgets forslag om at markørene bør legges inn kapittelvis i folketrygdloven, og at de bør legges inn innledningsvis i barnetrygdloven og kontantstøtteloven. Det foreslås at det også legges inn en tilsvarende folkerettsmarkør i folketrygdloven kapittel 5, om stønad ved helsetjenester, se punkt 7.5.2.

Departementet deler ikke Trygdekoordineringsutvalgets vurdering av at enkelte av folketrygdlovens stønader til enslig mor eller far er omfattet av trygdeforordningens virkeområde.

I forkant av at Norge inngikk EØS-avtalen i 1994, ble det gjort en vurdering av de ulike ytelsene opp mot den dagjeldende trygdeforordningen, forordning (EØF) nr. 1408/71. Basert på de diskusjonene man da hadde med Europakommisjonen, ble det fra norsk side lagt til grunn at folketrygdens stønader til enslig mor eller far falt utenfor virkeområdet for den dagjeldende forordningen, siden disse stønadene dekker en spesiell risiko som ikke omfattes av noen av trygdegrenene (risikoene) som var nevnt i forordningen artikkel 4 nr. 1. Denne vurderingen framgår av St.prp. nr. 100 (1991–92) Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992, punkt 6.4.3, hvor det er uttalt at «Folketrygdlovens kapittel […] om stønad til enslige, skilte og separerte forsørgere må antas å ligge utenfor Avtalens materielle virkeområde. I de fleste andre land i EØS er slike ytelser en del av sosialhjelpsordninger og ikke trygdeordninger». Det samme ble lagt til grunn da den nye trygdeforordningen trådte i kraft for Norge i 2012.

Overgangsstønaden og forholdet til trygdeforordningen er også omtalt i senere dokumenter og brev til Stortinget. Blant annet er dette omtalt i Prop. 115 L (2014–2015) Endringer i folketrygdloven mv. (stønader til enslig mor eller far og tilleggsstønader til tiltaksdeltakere), hvor det framgår at «Stønadene i folketrygdloven kapittel 15 er ikke omfattet av trygdeforordningen».

Departementet har merket seg at det har blitt stilt spørsmål ved denne vurderingen, blant annet i rapporten «Ikke stykkevis og delt – rapport om Arbeids- og velferdsetatens EØS-rettslige forpliktelser», som ble overlevert til Arbeids- og velferdsdirektoratet i desember 2019. Rapporten er skrevet av professor Ingunn Ikdahl (UiO), professor Christian Franklin (UiB), førsteamanuensis Martin Hennig (UiT) og stipendiat Johan Vorland Wibye (sekretær, UiO) i henhold til mandat fra Arbeids- og velferdsdirektøren om å «… gjennomgå hvilke EØS-rettslige forpliktelser Arbeids- og velferdsetaten har i forbindelse med forvaltningen av sine ytelser og tjenester».

I svar på skriftlig spørsmål 20. desember 2019 framgår det at departementet vil «… følge opp anbefalingen i rapporten om å se nærmere på de EØS-rettslige vurderingene av stønadene etter folketrygdloven kapittel 15».

Trygdekoordineringsutvalget la i NOU 2021: 8 under noe tvil til grunn at enkelte av stønadene til enslig mor eller far er omfattet av koordineringsbestemmelsene i trygdeforordningen. På denne bakgrunnen foreslo utvalget å ta inn en folkerettsmarkør i folketrygdloven kapittel 15, for å synliggjøre kontaktflater mot trygdeforordningen.

Stønadens spesielle karakter er ikke endret siden 1994, men snarere styrket. Stønadene har et todelt formål. Det er både en inntektssikring og hjelp til selvhjelp for å komme i arbeid. Målet om hjelp til selvhjelp har siden 1994 blitt viktigere, og kravene til yrkesrettet aktivitet er dermed styrket og justert i flere omganger. Departementets vurdering er derfor fortsatt at disse stønadene faller utenfor virkeområdet for trygdeforordningen, siden de dekker en spesiell risiko som ikke er omfattet av de trygderisikoene som er nevnt i trygdeforordningen artikkel 3 nr. 1.

Trygderetten har 26. januar 2022 sendt en henvendelse til EFTA-domstolen, med anmodning om en rådgivende tolkningsuttalelse knyttet til spørsmålet om folketrygdlovens stønader til enslig mor eller far er omfattet av trygdeforordningens virkeområde. Departementet mener at det er hensiktsmessig å få en rettslig avklaring på dette spørsmålet gjennom EFTA-domstolens kommende tolkningsuttalelse i sak E-2/22 og Trygderettens etterfølgende avgjørelse.

Utvalgets forslag om å ta inn en folkerettsmarkør i folketrygdloven kapittel 15, foreslås derfor ikke fulgt opp i proposisjonen her.

Folkerettsmarkørene vil suppleres med ytterligere veiledning i spesialmerknadene til markørene, om hvordan trygdeforordningene kan påvirke de aktuelle trygdeytelsene, se kapittel 11.

Det må imidlertid tas et forbehold om at EØS-retten er dynamisk og endres over tid, blant annet gjennom domstolenes fortolkning av regelverket. Framstillingen i spesialmerknadene vil derfor utelukkende kunne gi et øyeblikksbilde av samvirket mellom forordningene og trygdelovgivningen for øvrig. Bestemmelsene i forordningene må i alle tilfelle tolkes autonomt og i tråd med tolkningslæren som gjelder for slike rettskilder. Det ville heller ikke være hensiktsmessig eller praktisk mulig at framstillingen i spesialmerknadene gjøres uttømmende, ved å omtale alle tenkelige konstellasjoner og situasjoner. Framstillingen må derfor ikke leses som en uttømmende beskrivelse av kontaktflatene mellom de nasjonale reglene og trygdeforordningen.

7.5.2 Folkerettsmarkører i folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven

7.5.2.1 Behovet for særlige folkerettsmarkører

I dette punktet drøfter departementet om det er behov for å innføre folkerettsmarkører. I punkt 7.5.2.2 foreslår departementet konkrete folkerettsmarkører.

Departementet er enig med utvalget i at en full EØS-tilpasning verken vil være praktisk mulig, eller hensiktsmessig.

Kompleksiteten i at forordningene skal virke sammen med trygdelovgivningens regler, og ikke istedenfor disse, innebærer at brukere av lovgivningen, også de profesjonelle, lett kan komme til å overse sentrale bestemmelser i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Trygdekoordineringsutvalget mente derfor at kompleksiteten i forholdet mellom trygdeforordningen og de nasjonale trygdereglene tilsier at helt generelle folkerettsmarkører neppe vil være tilstrekkelig.

At folkerettsmarkørene som utvalget foreslo er såpass utfyllende, men likevel ikke uttømmende, medfører imidlertid en risiko for at lovens brukere kan trekke uriktige motsetningsslutninger. Om eksempellistene oppfattes som uttømmende, vil dette kunne øke risikoen for å overse andre virkninger som følger av internasjonale koordineringsforpliktelser på trygdens område. De av høringsinstansene som uttaler seg om dette, er delt i synet på hvorvidt en slik liste med eksempler på kontaktpunkter som utvalget foreslo, vil kunne oppfattes som uttømmende eller ikke. Arbeids- og velferdsdirektoratet påpeker at deres erfaring er at slike lister ofte leses bokstavelig og oppfattes uttømmende. Jussbuss peker derimot på at eksemplene er formulert slik at det tydelig kommer fram at listene ikke er uttømmende.

Plikten til å gjennomføre forordninger «som sådan», jf. EØS-avtalen artikkel 7, begrenser muligheten til å tilpasse nasjonale trygderegler til trygdeforordningen. Selv om markørenes strekpunkter klart peker mot hvilke bestemmelser i loven som kan påvirkes, og til dels også antyder på hvilken måte bestemmelsene vil påvirkes, vil markørene ikke synliggjøre de nøyaktige konsekvensene for anvendelsen av bestemmelsene. Slik konkret informasjon om hvordan trygdeforordningen og avtalene med betydning for trygdekoordinering vil påvirke retten til de ulike trygdeytelsene, vil man derfor fortsatt måtte finne i lovforarbeider, Arbeids- og velferdsetatens rundskriv, mv.

En hovedinnvending mot slike folkerettsmarkører, er at de i hovedsak ikke har noen rettsvirkning, men bare vil være veiledende. Det vil si at de kun tar et forbehold om at det finnes EØS-regler og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering, og at EØS-reglene har visse berøringspunkter med den nasjonale trygdelovgivningen, uten å si noe om hvilke konkrete virkninger trygdeforordningen eller avtalene har. Slike rent veiledende bestemmelser er lovteknisk utfordrende, og det kan også stilles spørsmål ved om denne type bestemmelser, som ikke har rettsvirkning, hører hjemme i en lovtekst som skal vedtas av Stortinget. Rent veiledningsstoff av denne typen vil normalt legges til lovforarbeider og veiledningsdokumenter utarbeidet av forvaltningen.

Gjennom forslaget om å inkorporere trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen i folketrygdloven § 1-3, og ikke i en forskrift som i dag, samt å regulere forholdet til de bi- og multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering i ny § 1-3 a, vil det komme klarere fram av folketrygdloven at lovens bestemmelser må tolkes og anvendes i samsvar med forpliktelser som følger av disse forordningene og avtalene. Det kan da stilles spørsmål ved om det å ta inn særlige folkerettsmarkører i loven i tillegg, vil tilføre regelverket noe ut over det som allerede framgår av disse nye inkorporasjonsbestemmelsene.

Inkorporasjonsbestemmelsene er foreslått tatt inn i kapittel 1 i folketrygdloven. Folketrygdloven er en svært omfangsrik lov. Loven har 20 kapitler der det gis nærmere regler og vilkår knyttet til bestemte trygdeytelser. Det må derfor antas at mange av dem som bruker folketrygdloven, ikke vil lese loven fra start til slutt, men gå rett til det kapitlet som gir regler for den aktuelle trygdeytelsen. Det kan dermed være lett å overse de nye inkorporasjonsbestemmelsene som foreslås tatt inn i lovens kapittel 1. Inkorporasjonsbestemmelsene vil heller ikke gjøre det enklere for lovens brukere å forstå hvilke av ytelsene i loven som er omfattet av trygdeforordningen og de bi- og multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering. Dette tilsier at inkorporasjonsbestemmelsene bør suppleres med kapittelvise folkerettsmarkører.

Inkorporasjonsbestemmelsen vil ligge i folketrygdloven, mens barnetrygd og kontantstøtte er regulert i egne lover. At det finnes relevante regler knyttet til barnetrygd og kontantstøtte i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a, vil dermed kunne være utfordrende å fange opp. For barnetrygdloven og kontantstøtteloven, vil de nye inkorporasjonsbestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 og 1-3 a, dermed neppe være en tilstrekkelig erstatning for en særskilt folkerettsmarkør, til tross for at det foreslås inntatt henvisningsbestemmelser i § 22 i begge lovene, se kapittel 6 i proposisjonen her.

Departementet mener at det å ta inn særlige folkerettsmarkører i lovene, i tillegg til de foreslåtte inkorporasjonsbestemmelsene, vil bidra til økt bevissthet og synliggjøring av forpliktelsene. Slike folkerettsmarkører gir også en foranledning til å omtale nærmere i lovens forarbeider hvilken konkret betydning trygdeforordningen og avtalene med betydning for trygdekoordinering vil ha for de aktuelle trygdereglene, eller den konkrete trygdeytelsen. Dette vil være særlig viktig for de profesjonelle brukerne. De folkerettslige bestemmelsene om trygdekoordinering forutsetter at de nasjonale trygdereglene ikke er harmonisert, og de er utformet nettopp for å virke sammen med de eksisterende nasjonale trygdereglene. Dette rettsområdet reiser dermed særskilte problemstillinger som ikke nødvendigvis vil gjelde tilsvarende for andre rettsområder. Det understrekes derfor at de valgte regeltekniske løsningene for tilpasning av folketrygdloven og bruk av folkerettsmarkører, ikke nødvendigvis kan overføres til andre rettsområder.

Av hensyn til systematikken og sammenhengen i folketrygdloven, mener departementet, i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, at det bør tas inn en folkerettsmarkør også i folketrygdloven kapittel 5 om stønad ved helsetjenester. Helsedirektoratet gir i sitt høringssvar generell støtte til utvalgets forslag til kapittelvise markører i folketrygdloven, og de viser til at Trygdekoordineringsutvalgets drøftinger og forslag vil kunne ha betydning for folketrygdloven kapittel 5.

7.5.2.2 Utformingen av folkerettsmarkørene

Trygdeforordningen er som nevnt utformet med tanke på at den skal virke sammen med de nasjonale trygdereglene. Dette samspillet er komplekst og vanskelig å skaffe seg oversikt over. I NOU 2021: 8, punkt 15.11.2, pekte Trygdekoordineringsutvalget på at saken om feilpraktiseringen av trygdeforordningen har vist at alle, herunder profesjonelle brukere, kunne hatt nytte av skjønnsomt plasserte folkerettsmarkører i trygdelovgivningen. Samtidig setter også EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a begrensninger med hensyn til hvordan folkerettsmarkørene kan utformes, ved at den krever at forordningen skal tas inn i Norges rettsorden «som sådan», slik at det ikke er tillatt å gjengi eller tolke forordningens regler i loven.

I folketrygdloven, hvor det foreslås at det tas inn slike folkerettmarkører i de fleste av lovens kapitler, utgjør markørene samlet sett en betydelig mengde regeltekst. Utvalgets forslag til markører bidrar til en oppsvulming av en allerede meget omfattende lov. Det må også nevnes at både Justis- og beredskapsdepartementet og Jussbuss, i sine høringsinnspill peker på at det kan stilles spørsmål ved om slike folkerettsmarkører vil være til hjelp og om de gjør regelverket mer tydelig.

I barnetrygdloven og kontantstøtteloven vil det kun tas inn en folkerettsmarkør i hver lov. Isolert sett vil de foreslåtte folkerettsmarkørene dermed ikke bygge ut disse lovene i like stor grad som for folketrygdloven. Også når det gjelder barnetrygdloven og kontantstøtteloven vil det imidlertid være et viktig poeng at lovteksten ikke bygges ut med veiledende stoff uten rettsvirkning i større grad enn det som er strengt nødvendig. Det vil også være hensiktsmessig at markørene i ulike trygdelover utformes på samme måte, slik at det ikke oppstår tvil med hensyn til om valg av ulike løsninger kan ha en realitetsbetydning.

Mange, men ikke alle, av strekpunktene som utvalget har foreslått tatt inn i markørene, gir en peker til konkrete bestemmelser hvor det kan være grunn til å undersøke om trygdeforordningen kan gi andre rettigheter eller plikter enn det som alene følger av de nasjonale reglene i folketrygdloven. Selv om disse strekpunktene ikke sier hvilken konkret virkning forordningen får, gir de likevel en viss veiledning i hvilken retning forordningen kan påvirke den konkrete lovbestemmelsen gjennom formuleringer som at bestemmelsen vil «fravikes», at det «skal tas hensyn til», etc. Enkelte høringsinstanser peker likevel på at de foreslåtte markørene vil ha begrenset informasjonsverdi for trygdemottakerne.

Siden folkerettsmarkørene i hovedsak bare er veiledende, mener departementet at markørene bør være korte og overordnete, slik at lovens brukere ikke overser relevante kontaktpunkter som ikke blir trukket fram. Departementet mener derfor at utvalgets foreslåtte lister med eksempler ikke bør tas med i folkerettsmarkørene, men erstattes med en mer generell henvisning, som peker på at bestemmelsene må anvendes i samsvar med relevante bestemmelser i trygdeforordningen. På samme måte foreslås det at også henvisningen til de bi- og multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering utformes kort og overordnet.

En slik kort og generell folkerettsmarkør vil synliggjøre at den aktuelle trygdeytelsen er omfattet av trygdeforordningen, og synliggjøre at bestemmelsene i det aktuelle kapittelet må tolkes og anvendes i samsvar med de relevante bestemmelsene i forordningen og de bi- og multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering. I markørene i de stønadsspesifikke kapitlene i folketrygdloven, samt i barnetrygdloven og kontantstøtteloven, vil folkerettsmarkøren i tillegg angi hvilken trygderisiko den eller de aktuelle ytelsen(e) er vurdert å falle inn under. Ved at det angis hvilken trygderisiko ytelsen regnes som, vil markøren peke til hvilke deler av forordningens regler som er særlig relevante for den aktuelle ytelsen. Markøren vil således utformes likt for de ulike ytelsene, med unntak av den delen der det angis hvilken risiko ytelsen faller inn under.

En kort og generell kapittelvis markør, i kombinasjon med de foreslåtte endringene i oppholdskravet for sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger, hvor det vises til trygdeforordningen, jf. kapittel 8, kan oppfattes som at folketrygdloven er tilpasset trygdeforordningen og at forordningen primært bare berører oppholdskravene. Departementet ser at dette kan medføre en risiko for at de øvrige kontaktpunktene i enda større grad enn i dag kommer i blindsonen i lovteksten. Dette vil primært være en problemstilling som vil oppstå i de kapitlene der folketrygdlovens krav om opphold i Norge foreslås endret. At trygdeforordningen og de bi- og multilaterale avtalene med betydning for trygdekoordinering ikke bare vil ha betydning for lovens oppholdskrav, vil etter departementets vurdering likevel komme tilstrekkelig klart fram av lovens forarbeider og spesialmerknadene til de ulike folkerettsmarkørene.

Departementet mener at en kortere og mer generell markør enn det utvalget foreslo i tilstrekkelig grad gjør brukerne oppmerksomme på de internasjonale forpliktelsene som foreligger. Det legges her særlig vekt på at folkerettsmarkørene gir anledning til å gi utfyllende spesialmerknader i lovforarbeidene, jf. kapittel 11 i proposisjonen her, slik at de mer konkrete berøringspunktene for den aktuelle ytelsen vil utdypes der. Det foreslås derfor at det legges inn slike folkerettsmarkører i kapitlene 2 til 14 og 16 til 22 i folketrygdloven, samt i barnetrygdloven og i kontantstøtteloven.

Når det settes inn en ny paragraf i disse kapitlene i folketrygdloven, må innholdsfortegnelsen i kapitlene oppdateres i tråd med dette.

I barnetrygdloven og kontantstøtteloven foreslås en justering av overskriften til disse lovenes kapittel 1, for å synliggjøre at ny § 1 a innlemmes i kapitlene.

7.5.2.3 Vurdering av behovet for markører til annet EØS-regelverk

Å sette inn markører til trygdeforordningen, men ikke til annen relevant EØS-rett, vil kunne føre til feilaktige motsetningsslutninger for de EØS-reglene som ikke blir markert, blant annet arbeidstakerforordningen og EØS-avtalens generelle regler om fri bevegelighet. Å få lagt inn markører som dekker alt relevant EØS-regelverk, vil imidlertid neppe være verken praktisk eller mulig. Departementet legger uansett til grunn at en slik supplering i så fall må sendes på alminnelig høring. Departementet fremmer ikke i proposisjonen her forslag om å ta slike henvisninger inn i folkerettsmarkørene.

7.5.2.4 Forskriftshjemler

Utvalget pekte på at markørene kan suppleres med en forskriftshjemmel for de ytelsene hvor det er relevant å gi utfyllende eller supplerende bestemmelser i forskrift.

Adgangen til å kunne gi regler som supplerer og utfyller forordninger, er begrenset. I visse situasjoner følger det likevel direkte av forordningen at statene kan gi utfyllende bestemmelser. Etter EU-domstolens praksis har statene også en viss adgang til å vedta supplerende bestemmelser, selv om dette ikke er strengt påkrevd, men kun følger av den muligheten forordningen gir for å utøve skjønn.

Trygdeforordningen åpner i noen grad for at statene kan gi bestemmelser som supplerer eller utfyller forordningen. Et eksempel på dette er trygdeforordningen artikkel 64, som åpner for at stater helt kan velge bort muligheten til å forlenge perioden for eksport av dagpengene utover de obligatoriske tre måneder, og også for at statene kan se bort fra noen av de tidsfristene som er satt. Det er imidlertid ikke særlig mange slike bestemmelser i trygdeforordningen, og heller ikke for alle ytelsene.

Også selve utformingen av de nasjonale trygdeytelsene kan gjøre at det blir behov for å gi noen regler for å bygge bro mellom folketrygdlovens regler og trygdeforordningens regler, for å sikre en lojal og effektiv etterlevelse av trygdeforordningen. Eksempler på dette kan være regler knyttet til praktisk anvendelse av sammenleggingsreglene, eller reglene om likestilling av hendelser.

I dag er det gitt fire sett med forskrifter knyttet til anvendelsen av trygdeforordningen:

• forskrift 23. desember 1993 nr. 1251 om pensjonsberegning, om tilståelse og beregning av barnetillegg og barnepensjon og om gjennomføringa av folketrygdlovens bestemmelser om inntektsprøving i tilfelle som omfattes av EØS-avtalen,

• forskrift 16. september 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsløshet (kapittel 13)

• forskrift 12. februar 2015 nr. 130 om beregning av uføretrygd etter EØS-avtalen,

• forskrift 13. desember 2017 nr. 2099 om beregning av arbeidsavklaringspenger etter EØS-avtalen.

De nevnte forskriftene er alle hjemlet i folketrygdloven § 25-15, som sier at «Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av denne loven», og folketrygdloven § 1-3. Forskrift om dagpenger under arbeidsløshet inneholder også nasjonalt initierte forskriftsbestemmelser og er derfor også hjemlet i ulike bestemmelser i folketrygdloven kapittel 4. Disse forskriftsbestemmelsene kan være vanskelige å finne fram til, når forskriftshjemmelen ikke ligger i samme kapittel i loven som den aktuelle trygdeytelsen.

Å ta inn en hjemmel for å kunne gi slike forskriftsbestemmelser i folkerettsmarkøren i det aktuelle kapitlene framfor med hjemmel i folketrygdloven §§ 1-3 og 25-15, vil etter departementets vurdering bidra til å synliggjøre at det er gitt slike forskriftsbestemmelser. Dette er også i overenstemmelse med folketrygdlovens struktur, nemlig at forskriftshjemler i hovedsak er lagt inn i de konkrete bestemmelsene som forskriftene skal supplere. Det er imidlertid ikke gitt at det vil være behov for å gi forskrifter for alle ytelsene. Det vil ikke være hensiktsmessig å ta inn et stort antall forskriftshjemler som kanskje aldri vil bli brukt. Departementet foreslår derfor at slike forskriftshjemler bare tas inn i folkerettsmarkørene i de lovkapitlene hvor det i dag er gitt slike forskriftsbestemmelser og der det foreligger en konkret plan fra departementet om å gi slike forskrifter.

Det vil fortsatt være behov for å opprettholde forskrifter som supplerer trygdeforordningen for dagpenger under arbeidsløshet, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, ytelser til gjenlevende ektefelle, barnepensjon og alderspensjon. Departementet foreslår derfor at det legges inn en forskriftshjemmel i folketrygdloven ny §§ 4-1 a, 11-1 a, 12-1 a, 17-1 a, 18-1 a, 19-1 a og 20-1 a.

Det er i dag ikke gitt slike forskriftsbestemmelser for stønad for å kompensere for utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet (hjelpemidler mv.), se folketrygdloven kapittel 10. Departementet vurderer å gi enkelte forskriftsbestemmelser også for disse stønadene og foreslår derfor at det også tas inn en forskriftshjemmel i ny § 10-1 a.

Forskriftskompetansen kan enten legges til departementet eller til Kongen. Ved å legge den til Kongen i statsråd vil man sikre forarbeider til forskriftene, i form av statsrådsforedrag. De fleste forskriftshjemlene i folketrygdloven legger imidlertid denne kompetansen til departementet. Dette er imidlertid ikke til hinder for utarbeidelse av forarbeider i form av høringsnotater eller lignende, eller ved at departementet på andre måter begrunner forskriftsbestemmelsene. Dersom hjemmelen legges til departementet, vil man åpne for at slike forskriftsbestemmelser vil kunne legges inn i samme forskrift som andre bestemmelser knyttet til de aktuelle delene av regelverket og synligjøre at de er en integrert del av stønadsregelverket. Det foreslås derfor at forskriftshjemmelen legges til departementet.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven ny §§ 4-1 a, 10-1 a, 11-1 a, 12-1 a, 17-1 a, 18-1 a, 19-1 a og 20-1 a, og de tilhørende spesialmerknadene.

7.5.3 Vurderinger av folkerettsmarkører i helselovgivningen

Utover forslaget til henvisnings- og gjennomføringsbestemmelser i helselovgivningen med hensyn til trygdeforordningen og bi- og multilaterale avtaler med betydning for trygdekoordinering, se kapittel 6 i proposisjonen her, finner departementet, i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, ikke grunn til å supplere med folkerettsmarkører som synliggjør sammenhengen mellom helselovene og internasjonale trygdekoordineringsinstrumenter. Det er allerede flere bestemmelser i helselovene som hver på sin måte synliggjør disse folkerettslige forpliktelsene og som dermed fungerer som folkerettsmarkører. Disse reglene knytter blant annet rettsvirkninger til hvorvidt pasienten er omfattet av en gjensidighetsavtale om trygd med andre stater.

Helselovgivningen har blant annet bestemmelser som regulerer retten til helse- og omsorgstjenester og betaling for spesialisthelsetjenester for personer som ikke har bosted eller fast opphold i riket. Flere av disse bestemmelsene knytter rettsvirkninger til hvorvidt pasienten er omfattet av gjensidighetsavtaler med andre stater.

Personer som har lovlig, men ikke fast, opphold i riket og som har rett til helsehjelp i henhold til gjensidighetsavtale med annen stat (konvensjonspasienter), har fulle rettigheter til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og spesialisthelsetjenesten etter bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. Dette følger av forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, gitt med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-2.

Videre følger det av spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 at pasient som ikke har bosted i riket, selv skal dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene i spesialisthelsetjenesten (sykehus mv.). Folketrygden skal imidlertid dekke utgiftene dersom pasienten er medlem etter folketrygdloven eller stønadsberettiget i henhold til gjensidig avtale med annen stat.

Ovennevnte bestemmelser har først og fremst betydning for personer som kommer til Norge fra utlandet og som mottar helsehjelp her under oppholdet.

Det vises i tillegg til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a som gir en samlet oversikt over de ulike ordningene som kan gi grunnlag for dekning av pasienters utgifter til helsehjelp mottatt i utlandet. Bestemmelsen i § 2-4 a første ledd bokstav b gir konkret anvisning på materielle rettigheter til helsetjenester som følger av trygdeforordningen. Av bestemmelsen framgår det at trygdeforordningen blant annet gir rett til å få dekket utgifter til nødvendig helsehjelp under midlertidig opphold (jf. artikkel 19) og til planlagt helsehjelp (jf. artikkel 20) i andre EØS-stater dersom helsehjelpen ikke ytes innen forsvarlig tid i Norge. Videre er det i § 2-4 a første ledd bokstav a vist til forskrifter som gjennomfører pasientrettighetsdirektivet i norsk rett.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a trådte i kraft 1. mars 2020 og er dermed relativt ny. Bakgrunnen for lovendringen er at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i en grunngitt uttalelse fra 20. september 2017 (Decision No 150/17/COL) har lagt til grunn at deler av pasient- og brukerrettighetsloven ikke er i samsvar med blant annet artikkel 20 i trygdeforordningen, pasientrettighetsdirektivet og EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelighet av tjenester. Formålet med lovendringen har vært å gi publikum og rettsanvendere en bedre og lettere tilgjengelig oversikt over de ulike ordningene, samt å sikre at EØS-reglene anvendes på en konsekvent måte og i tråd med forpliktelsene i EØS-avtalen.

7.5.4 Vurdering av folkerettsmarkører i annen trygdelovgivning

Trygdekoordineringsutvalget har begrenset seg til å se på folketrygdloven, barnetrygdloven og kontantstøtteloven. At det tas inn folkerettsmarkører i disse lovene, kan gi grunn for å vurdere om det bør tas inn tilsvarende markører i annen trygdelovgivning. I etterkant av Stortingets behandling av forslaget i denne proposisjonen, vil det vurderes om det kan være hensiktsmessig med tilsvarende folkerettsmarkører i annen trygdelovgivning.