11 Gjennomførings- og informasjonsforbud
11.1 Gjeldende rett
Eierskapskontroll etter kapittel 10 utløses av at det sendes en melding om en påtenkt eller påbegynt transaksjon eller ervervsprosess. Hva som skal skje i perioden før og etter at meldingen er sendt er ikke regulert utover departementets plikt til å behandle meldingen, vurdere ervervets sikkerhetsmessige konsekvenser og informere om beslutningen, se punkt 4.2.3.
Sikkerhetsloven § 10-3 gir Kongen i statsråd hjemmel til å fatte vedtak om at ervervet ikke kan gjennomføres, eller om at det skal settes vilkår for gjennomføringen. Sikkerhetsloven § 2-5 gir Kongen i statsråd hjemmel til å fatte nødvendige vedtak for å hindre sikkerhetstruende virksomhet eller annen planlagt eller pågående aktivitet som kan innebære en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Vedtaksmyndigheten etter § 2-5 omfatter alle former for vedtak, også mindre inngripende. Ut fra et «mer til det mindre»-prinsipp, kan det for eksempel fattes vedtak om en tidsavgrenset stans av en transaksjon, stans av selskapsgjennomgang, samt vilkår for deling av informasjon, så fremt vilkårene i § 2-5 er oppfylt. På samme måte omfatter også § 10-3 mindre inngripende vedtak ved at det kan settes vilkår for gjennomføringen.
Sikkerhetsloven inneholder i dag ikke egne regler om gjennomføringsforbud, slik tilfellet for eksempel er i konkurranseloven. Etter konkurranseloven § 18 første ledd skal partene i en fusjon informere Konkurransetilsynet om foretakssammenslutning ved en melding. Etter § 19 første ledd kan foretakssammenslutningen ikke gjennomføres før Konkurransetilsynet har avsluttet behandlingen av saken. Det kan gjøres unntak fra forbudet i enkeltsaker ved vedtak av Konkurransetilsynet eller for grupper av foretak ved forskrift, jf. § 19 andre ledd.
Konkurranseloven har i dag ikke et definert tidspunkt for når meldeplikten inntrer, jf. konkurranseloven § 18 første ledd. Inntil lovendring i 2008 var det fastsatt at meldeplikten inntrådte senest når endelig avtale ble inngått eller kontroll var overtatt. Ved lovendringen i 2008 (LOV-2008-06-20-43) ble det innført et automatisk gjennomføringsforbud inntil godkjennelse, samtidig med at kravet om å sende melding senest når endelig avtale ble inngått eller kontroll var overtatt, ble opphevet (altså at det ikke lenger var definert et tidspunkt der meldeplikten inntrådte).
I forbindelse med lovendringen skrev departementet følgende i Ot.prp. nr. 35 (2007–2008), på side 13:
«Departementet er einig med høyringsinstansane i at eit automatisk gjennomføringsforbod for meldepliktige fusjonar i den første fasen av sakshandsaminga, ikkje gjer det naudsynt med ein regel om at det seinast skal meldast ved ‘endelig avtale eller kontroll er overtatt’, jf. konkurranselova § 18 første ledd. Nokre høyringsinstansar har peika på kostnadane for næringslivet ved å overhalde denne plikta. Ved å fjerne denne vil ein derfor redusere kostnadane. Vidare vil det å fjerne plikta til å melde ved ‘endelig avtale eller kontroll er overtatt’ og å innføre eit gjennomføringsforbod, gjere at regelverket vert meir likt det som gjeld ved fusjonar som er meldepliktige til Kommisjonen eller ESA. Departementet vil òg peike på at ved å fjerne kravet til meldeplikt ved ‘endelig avtale eller kontroll er overtatt’ vil det verte ei sanksjonert føresegn mindre. Det vil heller ikkje vere trong for at tidspunktet for endeleg avtale vert meldt i den alminnelege meldinga, slik Konkurransetilsynet har fremja i høyringa.
På denne bakgrunnen opprettheld departementet forslaget om eit automatisk gjennomføringsforbod for alle meldepliktige fusjonar inntil Konkurransetilsynet har gjennomført første fase av sakshandsaminga. Samstundes vil departementet foreslå å fjerne gjeldande regel om meldeplikt seinast når det føreligg ‘endelig avtale eller kontroll er overtatt’, ved å endre konkurranselova § 18 første ledd i tråd med dette.»
Siden det etter konkurranseloven gjelder et gjennomføringsforbud frem til Konkurransetilsynet har godkjent transaksjonen, vil partene ha en oppfordring til å melde fra så tidlig som mulig om transaksjonen. I praksis sendes meldingen likevel nesten alltid etter at kjøpsavtalen er signert, fordi det først er da partene selv anser at de med rimelig grad av sikkerhet vet at transaksjonen vil bli gjennomført.
11.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet en ny § 10-4 om at ervervet ikke skal kunne gjennomføres før departementet eller sikkerhetsmyndigheten har orientert melderen om at ervervet er godkjent etter § 10-2, eller om at saken skal behandles av Kongen i statsråd etter § 10-3. Det ble tatt inn en presisering om at gjennomføringsforbudet innebærer at partene ikke skal utveksle informasjon om virksomheten som ikke er offentlig tilgjengelig. Det ble videre foreslått at departementet eller sikkerhetsmyndigheten kan fatte vedtak om unntak fra gjennomføringsforbudet etter søknad, samt foreslått en hjemmel til å regulere gjennomføringsforbudet nærmere i forskrift.
Bakgrunnen for forslaget var behovet for å hindre at en potensiell trusselaktør i en ervervsprosess får tilgang til informasjon, informasjonssystemer, objekter eller infrastruktur av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser eller andre sensitive verdier tilknyttet virksomhetens aktivitet, teknologi eller lignende. Dette kan gjelde informasjon som ikke er beskyttet gjennom sikkerhetslovens bestemmelser om taushetsplikt for gradert informasjon, men som alene eller i sum likevel kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet.
11.3 Høringsinstansenes syn
Direktoratet for e-helse og Statsforvalteren i Oslo og Viken støtter forslaget. Samferdselsdepartementet peker på at det vil være hensiktsmessig å utarbeide en nærmere forskrift slik som forutsatt i forslaget.
Andøya Space påpeker at forslaget kan vanskeliggjøre et eventuelt salg eller en kapitalinnhentingsprosess.
Forsvarets forskningsinstitutt uttaler at de deler departementets oppfatning om at det er nødvendig å innføre et gjennomføringsforbud, men påpeker at det er uklart av forslaget hva som utgjør gjennomføring. De påpeker at det er problematisk at gjennomføringsforbudet inntrer fra melding er sendt inn etter § 10-1. Dette åpner for at meldingen holdes tilbake samtidig som det deles informasjon om for eksempel kundeforhold, kontrakter, medarbeider osv. med en uønsket kjøper. De viser til ordningen etter konkurranseloven § 19 hvor det gjelder et automatisk gjennomføringsforbud frem til Konkurransetilsynet har avsluttet behandlingen av saken, uten noe unntak for perioden frem til melding sendes.
Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening mener at det foreslåtte gjennomføringsforbudet går for langt sett opp mot de hensyn endringene i sikkerhetsloven er ment å ivareta. De påpeker at den informasjonen som en selger deler med potensielle kjøpere under en selskapsgjennomgang (due diligence) i forbindelse med salg av aksjer/virksomhet er kommersiell informasjon som ethvert selskap står fritt til å dele med forretningspartnere når det måtte ønske, og som typisk deles under en privatrettslig konfidensialitetsavtale. Informasjon som er gjenstand for eksportkontroll eller beskyttet i henhold til sikkerhetsloven kan ikke deles med potensielle kjøpere under en selskapsgjennomgang uten særskilt godkjennelse fra relevant departement/myndighet. Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening mener derfor at departementets forslag er unødvendig inngripende. Dersom kun offentlig tilgjengelig informasjon kan deles med potensielle kjøpere før godkjenning av aktuelle kjøpere foreligger, så vil dette gjøre salgsprosesser vesentlig vanskeligere å gjennomføre. Det vil også etter all sannsynlighet gjøre det mindre attraktivt å investere i norske selskaper underlagt meldeplikt etter sikkerhetsloven. Dette vil igjen redusere selskapenes mulighet for tilgang på kapital. De uttaler videre at gjennomføringsforbudet synes å gå vesentlig lenger enn tilsvarende reguleringer i andre sammenlignbare land, som virker å legge til grunn samme fremgangsmåte som etter konkurranselovens regler om foretakssammenslutninger.
Foreningen mener også at forslaget om at gjennomføringsforbudet skal inntre før selskapsgjennomgang vil føre til at departementet eller sikkerhetsmyndigheten må vurdere en liste med alle interessenter istedenfor reelle kjøpere. Meldingen vil sannsynligvis også alltid være ledsaget av en søknad om unntak. Forslaget vil ifølge foreningen sannsynligvis medføre merarbeid for myndighetene som skal vurdere de enkelte sakene. Dersom automatisk gjennomføringsforbud innføres, mener foreningen det bør vurderes om saksbehandlingstiden kan kortes ned og at det bør fremgå klart hva som skjer dersom saksbehandlingstiden oversittes.
Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening uttaler for øvrig at det bør være mulighet for at partene i en salgsprosess kan forhøre seg med relevant departement eller sikkerhetsmyndigheten om aktuelle kjøpere slik at de kan danne seg en forståelse av hvorvidt aktuelle kjøpere vil kunne få godkjennelse eller ikke.
Næringslivets hovedorganisasjon uttaler at forslaget ligner mer på et forbud mot informasjonsutveksling enn et gjennomføringsforbud. De uttaler videre blant annet at begrunnelsen bak forslaget tilsier at partene bør forbys å dele informasjon om målselskapet som har betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette er imidlertid ikke det samme som at partene bør forbys å utveksle informasjon. Forslaget om at gjennomføringsforbudet innebærer et forbud mot å dele «informasjon (…) som ikke er offentlig tilgjengelig» går dermed etter deres vurdering for langt. De peker på at mye informasjon kan være utilgjengelig for offentligheten uten at det gjør den relevant for sikkerhetstruende virksomhet. Slik forslaget er formulert, hindres potensielle erververe å motta informasjon som er viktig for eksempel for prisen på aksjene og andre kjøpsbetingelser. Næringslivets hovedorganisasjon mener derfor at en eventuell bestemmelse må begrenses til den informasjonen departementet egentlig sikter til.
Næringslivets sikkerhetsråd uttaler blant annet at det er viktig å unngå at en erverver under selskapsgjennomgangen får tilgang til informasjon av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser eller andre sensitive verdier knyttet til selskapet. De peker på at eierskapskontroll av aktuelle kjøpere bør foretas så tidlig som mulig og være synkronisert med andre regulatoriske bestemmelser knyttet til kjøp og salg av eierandeler.
Næringslivets sikkerhetsråduttaler videre at intensjonen bak departementets forslag om automatisk gjennomføringsforbud fra melding om erverv mottas gir tilstrekkelig forutberegnelighet, men at unntaksbestemmelsen er for vag. De uttaler blant annet at myndighetene må spesifisere nærmere hvilken informasjon som skal unntas fra en mulig erverver, og ikke vise til generell informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. Som påpekt flere ganger i notatet, er det ikke nødvendigvis den enkelte informasjon som er avgjørende, men summen av informasjon som gjennom denne prosessen gjøres tilgjengelig. Uklare retningslinjer åpner lett for misforståelser og mangelfulle vurderinger, i tillegg til at det kan forhindre åpenhet om informasjon som er viktig for kjøpsprosessen.
Telenor ASA uttaler blant annet følgende:
«Dersom avhender i en ervervsprosess kun skal kunne gi informasjon om selskapet som er offentlig tilgjengelig før myndighetene har klarert en potensiell kjøper, vil man sjelden komme til det punktet i ervervprosessen at det finnes en potensiell kjøper. En ordinær selskapsgjennomgang er et sentralt steg i en ervervsprosess hvor interesserte kan skaffe seg kunnskap om omstendighetene i selskapet for å kunne avgjøre om de ønsker å overta virksomheten, og til hvilken pris. Formålet med selskapsgjennomgangen er å kartlegge virksomhetens verdi, og avdekke mulige verdireduserende faktorer og begrense risikoen for negative overraskelser. Interessentene må derfor få tilgang til informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. I denne fasen av prosessen vil man ikke kunne tilgjengeliggjøre informasjon som er omfattet av sikkerhetslovens bestemmelser om taushetsplikt. Når det gjelder innsyn i forretningshemmeligheter for øvrig vil det gjøres med sedvanlige forpliktelser om konfidensialitet.
Slik Telenor leser lovforslaget er noe av bekymringen at det gis informasjon eller kunnskap som kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet, men som likevel ikke er omfattet av sikkerhetslovens bestemmelser om taushetsplikt. Dette vil da være informasjon som utenfor en ervervsprosess vil kunne deles med avtaleparter under vanlige bestemmelser om konfidensialitet. Det er uklart for Telenor hvilken type informasjon departementet her sikter til, og det bør derfor klargjøres.
Etter Telenors mening vil det mest hensiktsmessige være om meldeplikten, og dermed også gjennomføringsforbudet, inntreffer etter en ordinær selskapsgjennomgang […] I motsatt fall, dersom meldeplikten inntreffer før selskapsgjennomgangen, vil meldeplikten først og fremst gjelde selger, og ikke kjøper, ettersom sistnevnte ennå ikke har fått gjennomgått virksomheten og vurdert verdiene i selskapet og dermed ikke har tilstrekkelig kunnskap til å vite om et erverv kan være aktuelt.
Videre risikerer departementet at et stort antall potensielle kjøpere må vurderes i forhold til sikkerhetsrisiko, selv om de senere, etter en ordinær selskapsgjennomgang, viser seg å være uaktuelle som kjøpere. Dette vil etter Telenors mening bli en unødvendig arbeidskrevende ordning både for melder og for departementet.
Dersom departementet legger til grunn at meldeplikten først inntreffer etter eventuelle prosesser med selskapsgjennomgang, virker det imidlertid lite hensiktsmessig å begrense informasjonsutvekslingen i så stor grad som forslaget legger opp til i perioden gjennomføringsforbudet gjelder. Ved en selskapsgjennomgang vil langt mer informasjon være delt enn den som er offentlig tilgjengelig. Telenor har imidlertid stor forståelse for behovet for å begrense deling av informasjon som kan benyttes til sikkerhetstruende virksomhet, og foreslår derfor at informasjonsutvekslingen må avgrenses mot informasjon av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser så lenge gjennomføringsforbudet gjelder. Departementet kan videre i forskrift detaljere hvilken informasjon det her typisk vil være snakk om. På denne måten vil man oppnå en løsning som både ivaretar hensynet til nasjonal sikkerhet, men også hensynet til en effektiv og rasjonell ervervsprosess».
11.4 Departementets vurdering
11.4.1 Innledning
Departementet registrerer generell støtte blant høringsinstansene for behovet for å sikre at informasjon av betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser ikke kommer på avveie i tiden frem til myndighetene har tatt stilling til ervervet. Flere høringsinstanser har imidlertid problematisert at forslaget er uklart med hensyn til hvilken informasjon man ønsker å skjerme med et gjennomføringsforbud, tidspunktet for gjennomføringsforbudet og forholdet til ordinære ervervsprosesser i næringslivet.
Departementet fastholder at det er behov for et forbud mot gjennomføring av erverv som er meldepliktig etter § 10-1 og for regulering av informasjonsdeling under ervervsprosessen. I motsetning til forslaget i høringsnotatet foreslår departementet at informasjonsdelingsforbud og gjennomføringsforbud reguleres i to ulike paragrafer.
Departementet foreslår at erverv ikke kan gjennomføres før melding etter § 10-1 er behandlet. Gjennomføringsforbudet er ikke knyttet til tidspunktet for når melding er sendt og vil gjelde uavhengig av om melding er sendt. Det avgjørende for at gjennomføringsforbudet kommer til anvendelse er at ervervet når terskelverdiene og det er meldepliktig.
Departementet foreslår videre en egen bestemmelse om forbud mot deling av informasjon i ervervsprosesser som kan benyttes til sikkerhetstruende virksomhet. Det foreslås at forbudet gjelder for alle erverv i virksomheter som omfattes av kapittel 10, uavhengig av om det konkrete ervervet når terskelverdiene for meldeplikt etter § 10-1. Etter departementets vurdering er det mer treffende og mindre inngripende å knytte forbudet mot deling av informasjon til informasjon som kan benyttes til sikkerhetstruende virksomhet – uavhengig av meldeplikten og uten å oppstille et forbud mot deling av informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. Departementet går følgelig bort fra høringsnotatets forslag om at partene i ervervsprosessen kun kan utveksle informasjon om virksomheten som er offentlig tilgjengelig. Departementet går også bort fra forslaget om å fatte vedtak om unntak fra gjennomføringsforbudet etter søknad. Se nærmere om forslagene i punktene 11.4.2 og 11.4.3 nedenfor.
11.4.2 Nærmere om gjennomføringsforbud fram til ervervet er godkjent
Departementet foreslår at det inntas i § 10-1 at ervervet ikke kan gjennomføres før meldingen er behandlet. Dette innebærer at den formelle overføringen av aksjene eller andelene (sluttføring) ikke kan finne sted før myndighetene har avsluttet behandlingen av meldingen. Hensikten er å forhindre at potensielle erververe får innflytelse over virksomheten før ervervet er godkjent, jf. § 10-2 tredje ledd første punktum. Departementet antar at de fleste virksomheter også i dag ville avventet myndighetenes behandling av meldingen, fremfor å risikere å måtte reversere et erverv som følge av vedtak etter § 10-3. Likevel mener departementet at det foreligger en risiko for at erverver kan tilegne seg informasjon, kunnskap og innflytelse i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser ved å sluttføre ervervet før meldingen er behandlet. Dersom ervervet vurderes å kunne medføre en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet, og vedtak fattes etter § 10-3, kan erverver allerede ha oppnådd tilgang til informasjon og kunnskap som kan benyttes til sikkerhetstruende virksomhet. En reversering av ervervet gjennom vedtak etter § 10-3 ville i et slikt tilfelle ikke avbøte skadevirkningen fullt ut. Etter departementets syn vil forslaget harmonere med hensikten bak meldeplikten etter § 10-1.
Departementet foreslår derfor at gjennomføringsforbudet gjelder inntil ervervet enten er godkjent eller godkjent på vilkår. Videre mener departementet at det bør gjelde et gjennomføringsforbud for ethvert erverv som er omfattet av meldeplikten etter § 10-1, uten at det må fattes et vedtak om gjennomføringsforbud i hvert enkelt tilfelle.
11.4.3 Nærmere om krav til samtykke for deling av informasjon som kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet
Ved å innlede en ervervsprosess kan en potensiell erverver innhente informasjon for formål som strider med nasjonale sikkerhetsinteresser. Virksomheter underlagt sikkerhetsloven etter § 1-3 vil kunne besitte kunnskap, teknologi og annen informasjon som det i forbindelse med en ervervsprosess er en fare for at overføres til en trusselaktør. Slik kunnskap er ikke nødvendigvis beskyttet gjennom sikkerhetslovens bestemmelser om taushetsplikt, men kan likevel brukes til sikkerhetstruende virksomhet.
Informasjon om enkeltelementer som isolert ikke kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet, kan likevel samlet synliggjøre sårbarheter og verdier i en virksomhet, en bransje eller en hel sektor.
Det foreslås derfor en ny bestemmelse i § 10-4 som innebærer at partene i forbindelse med ervervsprosessen ikke skal dele informasjon som kan benyttes til sikkerhetstruende virksomhet, med mindre myndighetene samtykker til delingen. Formålet med bestemmelsen er å unngå at erverver forut for gjennomføring av ervervet får tilgang til informasjon som kan brukes til handlinger som direkte eller indirekte kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser jf. § 1-5 nr. 4.
Sikkerhetsgradert informasjon er taushetsbelagt og skal beskyttes etter reglene i sikkerhetsloven. Slik informasjon kan følgelig normalt ikke deles i en ervervsprosess.
Forslaget som fremmes her, er etter departementets vurdering mindre inngripende enn forslaget som ble sendt på høring. Som flere av høringsinstansene har påpekt, vil et vedtak som innebærer et absolutt forbud mot deling av informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig, sannsynligvis gå lengre enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser. Informasjon som ikke er egnet til å brukes til sikkerhetstruende virksomhet bør kunne deles uten samtykke fra departementet. Etter departementets vurdering vil derfor en avgrensning til informasjon som kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet være mer formålstjenlig enn forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår at forbudet kun skal gjelde for informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig.
Etter departementets vurdering vil mye av informasjonen som normalt utveksles i en ervervsprosess ikke omfattes av informasjonsdelingsforbudet og kan derfor deles uten samtykke.
Eksempler som etter omstendighetene kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet er blant annet informasjon og kunnskap om
verdier og sårbarheter til verdier som virksomheten eller virksomhetens kunder forvalter
kundelister, leverandører og egne ansatte,
(skjermingsverdige) objekter, informasjonssystemer og infrastruktur samt beskyttelsestiltakene for disse
tekniske beskrivelser, produksjonsmetoder- og utvikling, teknologi og drift
Departementet understreker at det sentrale er potensialet for at informasjonen kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet, det vil si tilsiktende handlinger som direkte eller indirekte kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser. Dette kan for eksempel være der informasjon om teknologi og infrastruktur kan benyttes av en fremmed stat til egen produktutvikling. Det kan også være informasjon som samlet kan synliggjøre sårbarheter og verdier i en virksomhet, bransje eller sektor. Ved vurderingen av hvilken informasjon som kan deles i ervervsprosessen er det naturlig å se hen til grunnlaget for at virksomheten er underlagt eierskapskontroll etter sikkerhetsloven kapittel 10. Detaljert informasjon om virksomhetens funksjon, verdier eller teknologi og sårbarhetene til virksomheten vil normalt være omfattet av forbudet. I informasjonsgrunnlaget i en ervervsprosess vil det inngå store mengder informasjon som det er uproblematisk at deles. Det vil imidlertid også kunne inngå informasjon som kan brukes til sikkerhetstruende virksomhet og som derfor ikke skal deles uten samtykke. Dette kan være vanskelige vurderinger og i tvilstilfeller bør det rettes spørsmål til myndighetene om samtykke til informasjonsdeling.
Departementet vil i forskrift nærmere angi hvilken informasjon som er omfattet av forbudet. Departementet ser det samtidig som viktig at det utarbeides veiledere.
I myndighetenes vurdering av forespørsler om informasjonsdeling vil blant annet informasjonens skadepotensiale samt potensielle erververes tilknytning til annen stat, for eksempel tilknytning til stater som Norge ikke har et sikkerhetsmessig samarbeid med, måtte avveies mot de behov partene i en ervervsprosess har for å dele informasjon.
Departementet mener at det etter omstendighetene for eksempel kan åpnes for at informasjonen deles med særskilte rådgivere (et «clean team») uten å deles med erverver, på tilsvarende måte som ofte benyttes ved håndtering av konkurransesensitiv informasjon i en selskapsgjennomgang (due diligence). Slike grupper av eksterne rådgivere vil i tilfelle bare kunne rapportere til den potensielle erververen om opplysninger på helt overordnet nivå, slik at informasjonsdelingen er innenfor lovens rammer. De vil for eksempel ha mulighet til å beskrive hvilke typer dokumenter de har sett på og om de har funnet informasjon der som avviker vesentlig fra det de anser som akseptabelt. I en slik modell signerer de eksterne rådgiverne egne taushetserklæringer og må ved behov oppfylle formelle krav til for eksempel sikkerhetsklarering, autorisasjon og annet for å kunne få tilgang til informasjonen. Det vises til vedlegg med en nærmere beskrivelse av en tradisjonell salgsprosess.
Departementet viderefører forslaget om at spørsmål om samtykke til å dele informasjon, skal rettes til og avgjøres av departementet eller sikkerhetsmyndigheten. Dette vil normalt være det departementet som har fattet vedtak etter § 1-3 første ledd om å underlegge virksomheten loven i sin helhet eller kun bestemmelsene om eierskapskontroll. Det vil også være tilfelle der et departement har fattet vedtak om at loven skal gjelde for virksomhet av vesentlig betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner eller nasjonale sikkerhetsinteresser, jf. forslaget til § 1-3 nytt andre ledd. I de tilfellene sikkerhetsmyndigheten har fattet vedtak etter § 1-3 fjerde ledd (nytt femte ledd), vil sikkerhetsmyndigheten være rett instans.
Departementet foreslår at det angis uttrykkelig i bestemmelsen at departementet eller sikkerhetsmyndigheten så raskt som mulig skal ta stilling til forespørsel om deling av informasjon, og at det kan fastsettes vilkår for slik deling. Uttrykket «så raskt som mulig» tilsvarer formuleringen i gjeldende § 10-2 første ledd.
Det foreslås også at Kongen kan gi forskrift om hvilken informasjon som er omfattet av forbudet mot deling av informasjon, avgjørelser om informasjonsdeling, saksbehandling og hvilke vilkår som kan stilles for informasjonsdeling mellom partene.