9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Dette kapittelet redegjør for de økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets forslag. Det gis en vurdering av konkurranse som virkemiddel, og rammene for statsstøtte ved oppfølging av utvalgets anbefalinger. Kapittelet inneholder også en vurdering av hvilke konsekvenser utvalgets anbefalinger vil ha for annen lovgivning, og hvor det er behov for ytterligere utredning.

9.1 Bruk av konkurranse som virkemiddel trenger videre utredning

Utvalget ser at det er svært ulik konkurranse i brev- og pakkemarkedet, med sterk konkurranse og innovasjon i pakkemarkedet, og et de facto monopol i brevmarkedet. Samtidig ser utvalget at fallet i brevmengden og de valgte strategiene for å håndtere det stadig mindre brevvolumet, gjør at brev- og pakketjenestene blir mer og mer like. Utvalget ser ikke bort fra at tjenestekategoriene på lengre sikt kan konvergere, slik at brev og pakker blir ett felles marked.

Utvalget ser at posttjenestene og postbudene nyter stor tillit i samfunnet. Det er viktig for utvalget at tilliten til posttjenestene opprettholdes, også dersom deler av verdikjedene konkurranseutsettes. Utvalget understreker viktigheten av at det stilles krav om gode sikkerhetsrutiner og arbeidsvilkår for alle aktører. Det er tilsynsmyndighetenes oppgave å sikre at kravene er like, og følges.

For en redegjørelse av hva som påvirker lønnsomheten i postmarkedet, vilkår som følger av loven, og grunnlaget for en vurdering av hva markedet ville tilbudt i dag uten pålegg om leveringsplikt, vises det til kapittel 7.7.

9.1.1 Brevmarkedet

Utvalgets flertall anbefaler at brevpost, som hovedregel, skal utleveres til betjente postpunkt med mulighet for levering til postkasse for de som har behov for det. Mindretallet (Øiahals) sitt forslag inneholder de samme løsningene, men med levering til postkasse som hovedregel.

Utvalget redegjør nedenfor for noen av de utfordringene og mulighetene som har kommet frem under diskusjoner om konkurranse i brevmarkedet, gitt anbefalingene som er gitt.

Utvalget som helhet legger til grunn at Posten vil tilby levering av brev til postpunkt uten at dette vil kreve statlig kjøp av ulønnsomme posttjenester, slik også selskapet har presentert for utvalget. Utvalget tenker at kostnader og inntekter knyttet til utlevering av brev ved et postpunkt ikke vil utgjøre noen økonomisk byrde for leveringspliktig tilbyder på lengere sikt, så lenge de variable inntektene (prisen) dekker de variable kostnadene (kostnadene knyttet til å betale for utlevering av brevet), og så lenge det er andre tjenester og produkter som er med på å dekke de faste kostnadene (transportstrømmen frem til postpunktet og tilbyders faste installasjoner på postpunktet).

Utvalget er av den oppfatning at det kan være utfordrende å levere brevsendinger til postkassene på lønnsomt vis. Dette gjelder særlig i spredtbygde strøk der det er langt mellom postmottakerne. Følgelig kan det være behov for statlig kjøp med den anbefalte løsningen om brev til postpunkt med mulighet for levering til postkasse ved behov.

Uavhengig av valg av hovedregel og kompenserende tiltak, mener utvalget det bør vurderes om hele eller deler av den leveringspliktige brevtjenesten skal settes ut på anbud. Konkurranseutsetting er i mange tilfeller et egnet virkemiddel for å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det er imidlertid viktig at det foretas en grundig utredning av hvordan dette kan skje på en mest mulig hensiktsmessig måte. En slik utredning bør belyse utfordringer med oppsplitting av verdikjeden. For eksempel hvilket rom det er for anbudskonkurranse på levering fra betjent postpunkt og ut til postkassene, eller konkurranse om spredning av brevpost ut til postpunkt. Hovedsaken er å få belyst mulighetsrommet for konkurranse i den delen av brevmarkedet der det per i dag kun er én aktør med ansvar for hele verdikjeden. Utredningen bør også ta for seg hvordan en eventuell konkurranse kan og bør utformes.

Utvalget anbefaler at staten på kort sikt bør direkte utpeke Posten som leveringspliktig tilbyder.

Utvalget ser at det på kort og lang sikt vil eksistere de facto monopoler, enten det er i geografiske områder eller for sentrale funksjoner i postnettet. Utvalget mener at det må utredes hvordan geografiske eller funksjonsbaserte monopoler skal reguleres. For eksempel bør det vurderes om det skal innføres tilgangsregulering eller prisregulering for ulike deler av verdikjeden slik som innsamling, sortering og utlevering, eventuelt for tilgang til adresseregister.

Det kan også vurderes om det skal utformes kriterier for tilgang eller plikt til viderebefordring av sendinger i konkurransegrunnlaget for en senere anbudskonkurranse. I utformingen av en anbudskonkurranse vil også hensynet til miljømessig bærekraft i postnettet, og gode sikkerhetsrutiner og arbeidsvilkår, måtte hensyntas.

9.1.2 Pakkemarkedet

Utvalget anbefaler i kapittel 8 at alle, som minimum, skal ha mulighet til å motta et hensiktsmessig pakkeprodukt til betjente postpunkt. Det skal være lik pris i hele landet og krav til fremsendingstid videreføres.

Det leveringspliktige pakkeproduktet vil suppleres av kommersielle pakkeprodukter, som er de pakkeproduktene som er klart mest benyttet i dag.

Posten har overfor utvalget fremholdt at det i dag er kommersielt lønnsomt å levere det leveringspliktige pakkeproduktet, Norgespakke stor, til postpunkt, og at selskapet ikke har behov for kompensasjon for å levere denne tjenesten.

Utvalget legger derfor til grunn at leveringspliktig pakke kan leveres til postpunkt uten statlig kjøp. Dersom det allikevel viser seg at levering av leveringspliktig pakke til postpunkt krever statlig kjøp nå eller i fremtiden, vil det være aktuelt å utrede muligheten for anbud.

Ettersom pakker i dag leveres til postpunkt uten behov for statlige kjøp, kunne det tenkes at leveringsplikten for pakker kunne oppheves. Utvalget har foreslått noen universelle tjenester alle skal ha rett på, inkludert at pakker minimum leveres til betjente postpunkt til en rimelig pris og med krav til fremsendingstid. Tilsynet kan, gjennom å føre tilsyn, overvåke at alle får oppfylt disse rettighetene, med hjemmel til å gripe inn dersom markedet ikke håndterer dette.

Utvalget viser i den forbindelse til Nasjonal kommunikasjonsmyndighets Anbefaling – innholdet i de leveringspliktige posttjenestene – fornyet vurdering fra 10. januar 2024, der det konkluderes slik:

«(…) større deler av leveringsplikten for lettgods inntil 20 kan ivaretas av markedet selv i fremtiden, eventuelt kombinert med anskaffelser innenfor enkelte områder. Dette samsvarer med løsningen som er valgt i Danmark og Island. Løsningen innebærer et mer målrettet statlig kjøp etter behov.»

Utvalget vurderer imidlertid at markedet per nå ikke er modent for å oppheve denne plikten, og at det på kort sikt er behov for å videreføre leveringsplikten for å sikre at minst ett pakkeprodukt skal være universelt tilgjengelig til lik pris for alle postbrukere i hele landet.

Utvalget ser at det kan være fare for at en reaktiv løsning med tilsyn kan gi noen deler av landet et dårligere tilbud, særlig i spredtbygde strøk. Det kan ta tid, og være mye som skal til før et vedtak med pålegg om et bedre tilbud er på plass. Det er en fare for at et tilsyn ikke reagerer raskt nok på endringer i markedet. Videre mener utvalget det er en risiko for at en utvidet tilsynsfunksjon vil innebære mer byråkrati og økte kostnader. En slik omlegging vil kreve at det settes av tid for å sikre at tilsynsmyndighetene har på plass et system som effektivt kan føre tilsyn. På nåværende tidspunkt mener utvalget at det er for lite informasjon både om hva et slik tilsyn vil kreve av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) samt om det kommersielle pakkemarkedet i dag faktisk kan levere tjenester i tråd med grunnprinsippene utvalget har lagt til grunn.

Det vil imidlertid kunne være positivt dersom en avvikling av kravet om et leveringspliktig pakkeprodukt, og konkurranse om å tilby et bredt pakkeprodukt i begrensede geografiske områder, kan gi aktørene i pakkemarkedet likere konkurransevilkår.

Det kan eksistere geografiske monopoler som bør vurderes å reguleres. For en del spredtbygde områder er det sannsynlig at det kun er lønnsomt for én aktør å være til stede for å distribuere pakker. Utvalget mener at dersom dette er tilfellet, så må regulering vurderes i disse områdene for å sikre at det ikke er overlatt til aktøren selv å bestemme om de vil gi tilgang til sin infrastruktur eller ikke, og eventuelt på hvilke vilkår. Manglende regulering kan også føre til høyere pris i de spredtbygde strøkene. Utvalget har lagt til grunn at befolkningen skal ha rett til likeverdige tjenester. Det innebærer blant annet at prisen skal være lik uavhengig av hvor i landet man bor.

Utvalget har ikke gitt en konkret anbefaling om hvilket pakkeprodukt som bør være leveringspliktig, utover at det bør være et pakkeprodukt egnet for de fleste formål. Befolkningens behov kan endre seg i fremtiden. Derfor bør det være rom for å endre hva som defineres som det leveringspliktige pakkeproduktet.

Pakkemarkedet er i stadig utvikling. Utvalget mener derfor pakkemarkedet må følges videre, og at muligheten for konkurranseutsetting av et bredt pakkeprodukt bør utredes nærmere.

9.2 Statsstøtte for å finansiere leveringspliktige posttjenester

I en situasjon der markedet ikke dekker hele befolkningens behov, og det ikke utpekes en leveringspliktig tilbyder i tråd med krav som følger av det tredje postdirektivet, vil staten måtte kompensere for levering av utvalgte posttjenester. Disse tjenestene må utformes som genuine SGEI (Services of General Economic Interest) og finansieres i tråd med regler om statsstøtte. Som nevnt i kapittel 7 vil oppfyllelse av alle Altmark-vilkårene utelukke statsstøtte. Dette gjelder også i en situasjon hvor kompensasjonen oppfyller kravene som stilles av forordningen om bagatellmessig støtte til SGEI. Kompensasjonen som oppfyller kravene etter SGEI Decision regnes som statsstøtte, men vil automatisk bli godkjent. Kompensasjonen som utgjør støtte, men som overstiger 15 millioner euro per år, må notifiseres til ESA og vurderes etter reglene i SGEI Framework. I et Altmark-scenario og vurderinger etter SGEI Framework, vil staten kunne benytte seg av en anbudskonkurranse for å enten sørge for at kompensasjonen til en eller flere tilbydere er fri for statsstøtte (forutsatt at alle andre Altmark-vilkår er oppfylt) eller at den kan regnes som forenlig støtte. En slik anbudskonkurranse må være åpen, gjennomsiktig og ikke-diskriminerende, og i tråd med anskaffelsesregelverket. 85

Kravet om «the least cost to the community» tolkes ikke kun som lavest pris, se omtale i kapittel 7. Dette har blitt utbrodert i SGEI Communication 86 . I følge SGEI Communication:

67. Also the «most economically advantageous tender» is deemed sufficient provided that the award criteria, including environmental or social ones, are closely related to the subject-matter of the service provided and allow for the most economically advantageous offer to match the value of the market»

Andre kriterier som miljø og sosiale kriterier kan altså inkluderes, men de må være knyttet til tjenesten. Samtidig påpekes det videre,

68. (…) «there can be circumstances where a procurement procedure cannot allow for the least cost to the community as it does not give rise to a sufficient open and genuine competition. This could be the case, for example, due to the particularities of the service in question, existing intellectual property rights or necessary infrastructure owned by a particular service provider. Similarly, in the case of procedures where only one bid is submitted, the tender cannot be deemed sufficient to ensure that the procedure leads to the least cost for the community.»

Det fjerde Altmark-vilkåret krever med andre ord at der konkurranse ikke anvendes, skal kompensasjonen fastsettes på grunnlag av en «benchmarking» mot et typisk, godt og veldrevet foretak. Dette kan være utfordrende fordi den reelle situasjonen i dag er at Posten, mest sannsynlig, er den eneste tilbyderen i brevmarkedet. Kan ikke dette kriteriet oppfylles, må kravene som stilles av SGEI Framework være oppfylt. SGEI Framework nevner ikke eksplisitt hvilke anskaffelsesprosedyrer som egner seg eller ikke, men anbudskonkurranser vil være det foretrukne alternativet. Selv om en anbudskonkurranse ikke utelukker støtte, vil det minimere konkurransevridning slik at støtte kan bli vurdert som forenlig med EØS-avtalen.

Utvalgets flertall anbefaler i kapittel 8 to typer kompenserende tiltak:

• Kjøp av avisdistribusjon til postkassene der det ikke er et kommersielt avisbudnett tre dager i uken
• Personer som ønsker det, kan få brev levert til postkasse én gang i uken

Det er nødvendig å avklare hvilke regler som vil gjelde for kompenserende tiltak.

Kjøp av avisdistribusjon til postkassene der det ikke er et kommersielt avisbudnett må utformes som en genuin SGEI, og ikke en USO (universal service obligations) da det ikke gjelder «alle»), og kompensasjonen må oppfylle krav som stilles av statsstøtteregelverket for SGEI, da det er staten som skal finansiere tiltaket. En slik kompensasjon kan være fri for statsstøtte dersom alle Altmark-kriteriene er oppfylt, eller dersom det anses å utgjøre bagatellmessig støtte for SGEI. Notifiseringsplikten kan unngås ved å oppfylle krav som stilles av SGEI Decision eller kompensasjonen kan utgjøre støtte som må notifiseres. I så fall er det SGEI Framework som gjelder for ESAs vurdering av støttens forenlighet med EØS-avtalen.

Utvalgets forslag samsvarer i stor grad med dagens regulering, hvor staten kjøper avisdistribusjon til de områdene der det ikke er et kommersielt tilbud tilgjengelig. Det legges derfor til grunn at denne løsningen ikke vil være i strid med statsstøtteregelverket.

Når det gjelder levering av post til postkassen én gang i uken for postmottakere som velger dette, vil man måtte vurdere om tiltaket skal kunne regnes som USO (universal service obligations), da det i utgangspunktet ikke gjelder «alle». Det er sannsynlig at dette vil kreve noe form for kompensasjon til den leveringspliktige tilbyderen, uten at utvalget kan si det med sikkerhet per nå. Dersom det er nødvendig med kompensasjon fra staten er det avgjørende at den er i tråd med reglene for statsstøtte. Dersom det utformes som en SGEI-tjeneste, må reglene i SGEI Framework være oppfylt (gitt at kompensasjonen utgjør statsstøtte og ikke faller innenfor SGEI Decision sitt virkeområde). For leveringspliktige posttjenester følger det av det tredje postdirektivet noen flere krav og regler. Blant annet er staten forpliktet til å anvende «net avoided cost methodology», hvor kompensasjonen skal dekke nettokostnaden dersom tilbyderen påføres en urimelig økonomisk byrde. Videre er det et krav at en eventuell leveringspliktig tilbyder skal etablere et regnskapsmessig skille mellom de leveringspliktige tjenestene og annen virksomhet. Postdirektivet åpner videre for at myndighetene kan direkte utpeke en tilbyder uten å forholde seg til reglene om offentlige anskaffelser slik SGEI Framework krever.

Dagens regulering pålegger levering i postkassen til samtlige innbyggere, mens utvalgets forslag er at det er mulig å velge levering til postkassen for de som selv vurderer at de har behov for det. Forslaget har likevel noen likhetstrekk med dagens løsning. Ettersom Posten i dag er direkte utpekt, og ESA ikke har gitt svar på hvorvidt de vil åpne sak mot Norge og vurdere om statsstøtten Posten har mottatt er i tråd med regelverket, mener utvalget at hvilke løsninger man velger for statsstøtte bør hensynta tilbakemeldingen ESA kommer med.

Utvalget er av den oppfatning at Postens svært viktige og unike infrastruktur og dens vedlikehold uansett kan bli kompensert etter SGEI-regelverket, noe som allerede er tilfelle i noen EU-medlemstater.

9.3 Videre utredningsbehov

Utvalget ser at anbefalingene i stor grad er basert på dagens brevvolum og den type utvikling som kan forutses på grunnlag av fremskrivninger. Utvalget ser at et fortsatt fallende brevmarked, og en mulig konvergens mellom brev- og pakkemarkedet, vil kreve nye vurderinger av hva som er en bærekraftig posttjeneste.

Det fysiske postnettet kan ha ulik betydning i ulike typer kriser og utvalget vurderer at det er for lite kunnskap om betydningen av postnettet i nasjonal beredskap. Både Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Samferdselsdepartementet vurderer at det ikke er tilstrekkelig bevissthet knyttet til egen avhengighet av fungerende postgang gjennom hele krisespekteret i andre sektorer og hos sentrale beredskapsaktører, se kapittel 4.4. Utvalget anbefaler at dette utredes videre.

Videre anbefales det en utredning av en eventuell oppsplitting av verdikjeden, og en tilgangsregulering for at alle skal ha tilgang til utleveringsnett i hele landet eller annen sentral infrastruktur (essential facillity). Utvalget ser at det er utvikling i markedet, og at det er vanskelig å stedfeste i hvilke geografier Posten er alene om å tilby tjenester, ettersom dette har vært i stor endring de siste årene. Utvalget ser derfor at det er behov for å utrede videre hvordan man kan organisere markedet ved hjelp av tilgangsregulering, og hvilke kritiske komponenter i postinfrastrukturen det kan være relevant å pålegge tilgang til, for eksempel adresseregisteret etter postloven § 37. Det er også behov for å se nærmere på dynamikken i den geografiske dekningen til alternative tilbydere til Posten.

På grunnlag av de ekstra utredningene vil det være mulig å vurdere en mulig samordning av post- og vareleveranser, og i hvilke geografiske områder dette er mest aktuelt.

Utvalget har også merket seg at det kan være problemstillinger knyttet til bruken av pakkeskap. Flere aktører tilbyr i dag levering av pakker til egne pakkeskap. I noen områder kan det føre til opphopning av pakkeskap fra ulike aktører, og i andre områder at kun én aktør har pakkeskap. Utvalget mener det kan være fornuftig å vurdere infrastrukturen til denne typen løsninger, særlig dersom fortsatt vekst i pakkemarkedet fører til at bruken av denne typen tjenester øker. Det kan være potensiale for bedre utnyttelse av kapasiteten til denne infrastrukturen, for eksempel i form av boksdeling eller roaming. Hensikten bør være å sikre effektiv bruk som ivaretar miljøet best mulig.

9.4 Arbeidsplasser i distriktene

Det fremgår fra utvalgets mandat at konsekvenser for arbeidsplasser, spesielt i distriktene, skal belyses.

Det er i dag i rundt 3000 årsverk i Postens postbudnett. Jobbene er spredt rundt i hele Norge. Fagforbundet anslår at rundt 2000 årsverk vil bli borte i omstilling ved utvalgets flertallsforslag, og dersom mer enn halvparten av dagens postkasseleveringer i fremtiden vil skje til postpunkt. Selv med mindretallets forslag der det antas at 10 til 20 prosent av leveringene skjer til postpunkt, vil tallet på årsverk i postbudnettet bli betydelig redusert.

Postrutene er svært ulike. Det er ulik tidsbruk på transport mellom stoppestedene i rutene og ulik tid brukt på å legge post i postkassene. Noen ruter vil kunne slås sammen, andre ruter dekker allerede store avstander. Ut over at alle gjenværende ruter vil ha mer transporttid enn tidligere i det aktuelle distriktet, er det vanskelig konkludere om hvorvidt den relative nedgangen i sysselsetting i budnettet vil være størst i tettbygde eller spredtbygde strøk.

Det er mye usikkerhet knyttet konsekvensene dette får for arbeidsplasser. Utvalgsflertallets løsning legger opp til at den enkelte selv kan vurdere behovet for å få posten levert til postkasse én gang i uken. Hvor mange som eventuelt velger dette er vanskelig å forutse og derfor er det heller ikke mulig å si noe konkret om virkningen, annet enn at det sannsynligvis vil få vesentlig betydning for antall arbeidsplasser i budnettet.

9.5 Finansieringsmodellen

Utvalget anbefaler at dagens praksis med å dekke nettokostnadene for leveringspliktige tjenester over statsbudsjettet videreføres. Utvalget ser imidlertid at dagens beregning av nettokostnadene fremstår som lite transparent og er egnet til å skape mistro hos konkurrentene leveringspliktig tilbyder. Dagens finansieringsmodell er også klaget inn til ESA med en påstand om at det foregår ulovlig kryssubsidiering.

Den enkleste og mest transparente måten å kompensere for leveringspliktige tjenester vil være anbudskonkurranser. Anbudsutsetting bør derfor benyttes så langt det er mulig. Men om konkurranseutsetting ikke lar seg gjennomføre, er det viktig å se hen til kravene i postdirektivet og SGEI-reglene når beregningsmodellen utformes. Det er særlig viktig at forpliktelsene er tydelige, og at det er tilstrekkelig transparens knyttet til hva aktøren kompenseres for og hvordan kompensasjonen beregnes.

Utvalget ser ikke bort fra at ESA, i større grad enn utvalget, vil kunne gi tydelig retning for eventuelle endringer av dagens modell i sin behandling av den pågående klagesaken.

9.6 Forslaget medfører endring i postloven

Utvalgets forslag krever endring av dagens regelverk. Flertallets forslag skiller seg fra dagens regulering både når det kommer til hvor innbyggere skal motta brev, og hvor ofte.

Forslaget medfører som et minimum en endring av postloven § 7 om leveringspliktige posttjenester og § 8 om unntak fra leveringsplikt. Det vil også være nødvendig å endre flere bestemmelser i postforskriften, herunder vurdere behovet for å endre bestemmelser som gjelder plassering av postkasser, regulering av avstand til faste ekspedisjonssteder og lignende. Utvalget mener myndighetene bør gjøre en fullstendig gjennomgang av postloven og postforskriften, og vurdere om det er behov for endringer utover dette. Ved en slik gjennomgang bør det også vurderes en modernisering av språkbruken, for eksempel når det kommer til bruk av ordet «bevegelseshemmede» i postloven og postforskriften.

Videre mener utvalget også at myndighetene bør vurdere om det er behov for klargjøring av regelverket i postloven og eventuelt fremtidig konsesjon når det kommer til beregning av kompensasjon til leveringspliktig tilbyder.

Det er en forutsetning at eventuelle endringer i postloven er i tråd med postdirektivet. 87 Direktivet angir i art. 3 en rekke kriterier for de universelle posttjenestene og statenes plikt til å sikre dette for innbyggerne. Hovedregelen er at staten skal sikre minst fem dager omdeling av post i uken til postmottakerens hjem eller forretningssted. Denne bestemmelsen kom inn i direktivet i 1997, og gjenspeiler betydningen post hadde på dette tidspunktet. I forbindelse med endringene i postloven som ble vedtatt i 2019 og trådte i kraft 1. juli 2020, da Norge nedjusterte antall omdelingsdager til 2,5 dager i uken, ble det gjort en vurdering av hvilket handlingsrom som ligger i EUs tredje postdirektiv artikkel 3 (3). Den gangen ble det blant annet vist til at flere andre sammenlignbare land, særlig de nordiske landene, har gjort endringer som følge av lignende utfordringer som Norge har. Det ble også vist til at utviklingen siden artikkel 3 ble innført i 1997, har ført til at direktivets unntaksbestemmelser tolkes mer fleksibelt av EU-kommisjonen enn tidligere. 88 Utvalget viser i den forbindelse til at endringene må gjøres slik at de er i tråd med føringene postdirektivet legger. Hvorvidt det er behov for en utredning av handlingsrommet innenfor direktivet, mener utvalget at myndigheten må vurdere.

Det bør gjøres en vurdering av hvorvidt det er hensiktsmessig å gjennomføre utvalgets forslag i lov eller forskrift. Postområdet har de siste årene opplevd store endringer med et stigende pakkemarked og fallende brevmarked, og det ser ikke ut til at utviklingen vil stoppe opp. Det kan være behov for fleksibilitet til å gjøre justeringer og sikre at postregelverket er i tråd med samfunnsutviklingen og brukernes behov. Ved å flytte enkelte krav til de universelle posttjenestene, som for eksempel fremsendingstid, fra postloven til postforskriften, legges det til rette for en større fleksibilitet ved behov for eventuelle endringer.

Utvalget kan ikke se at det vil være behov for endringer i andre lover som gjelder fristavbrytelser som følge av forslaget. Med mindre man har reservert seg mot digital kommunikasjon med det offentlige, vil de aller fleste motta denne typen dokumenter digitalt. For de som mottar disse brevene fysisk mener utvalget at det ikke vil være nødvendig med en endring i lovverket, da det fortsatt vil være mulig å anslå når mottaker mottok et brev på betjent postpunkt.

Forsalget innebærer at det vil være behov for en omstillingsprosess, og utvalget mener myndighetene bør vurdere tidspunktet for iverksetting i lys av dette. Videre bør det vurderes hvorvidt det er behov for overgangsbestemmelser. Utvalget påpeker at det nødvendigvis må settes av nok tid ved en omlegging av leveringsplikten for å unngå omstillingskrav som kan være vanskelig å imøtegå for aktørene, og for å sørge for at befolkningen blir godt informert om omleggingen.

Utvalget anbefaler imidlertid ikke en overgangsordning som er noe «annet» enn den valgte løsningen, da dette vil kunne bidra til å skape usikkerhet og forvirring.

9.7 Økonomiske konsekvenser

Dagens nivå på leveringspliktige tjenester har siden 2022 gitt et høyere servicenivå enn Postens foretrukne forretningsmessige løsning, som er brevutlevering til postpunkt med digital varsling. Ettersom det statlige tilskuddet til Posten baserer seg på forskjellen mellom det faktiske resultatet og resultatet en ren forretningsmessig drift ville gitt (det kontrafaktiske scenarioet), innebærer dagens løsning en stadig høyere kostand for staten.

Dersom dagens nivå på de leveringspliktige tjenestene videreføres, er det ventet at utgiftene over statsbudsjettet vil fortsette å stige og ligge rundt 2,5 mrd. kr i 2030. Ettersom brevmengden fortsetter å falle, tilsier dette at det statlige bidraget til de siste brevene kan bli veldig høyt.

Utvalget har mottatt mange innspill på hva ulike løsninger for fremtidens postnett kan koste det offentlige. Basert på dialog med de ulike aktørene i postmarkedet har utvalget følgende anslag på fremtidig belastning på statsbudsjettet:

• Anbefalingen for pakkemarkedet antas å kunne realiseres uten at den belaster statsbudsjettet.
• Avisdistribusjon tre faste dager i uken til postkassene i områder uten kommersiell avisbuddekning anslås å koste 250 mill. kr. Dette er basert på dagens kostnad, og at den fremtidige løsningen innebærer kutt av én omdelingsdag.
• Mindretallets (Øiahals) forslag om å tilby postkasselevering én gang i uken med mulighet for å kunne velge fem dager i uken til postpunkt, anslås å koste mellom 500 og 600 mill. kr.
• Flertallets forslag knyttet til postpunkt som hovedregel, med mulighet for å egenmelde behov for postkasselevering, er ikke kostnadsberegnet av Posten, fordi dette ikke er en løsning de har foreslått. Basert på Postens kostnadsberegning av postpunkt som hovedregel, men med målrettet postkasselevering til postmottakere over 65 år og til postmottakere i spredtbygde strøk, vil et anslag kunne være mellom 350 og 400 mill. kr.
• Mindretallets (Øiahals) forslag om oppskalering av en dørterskeltjeneste i alle landets kommuner, har Posten anslått å koste å koste mellom 450 og 550 mill. kr. En samlet kostnad for mindretallets alternativ med omdeling en gang i uken, mulighet for å velge postpunkt og en dørterskeltjeneste til alle over 75 år, anslås å være 1 mrd. kr i året.

Kostnadene som er presentert bygger på forutsetninger og ulike beregninger gjort av aktørene, det er derfor knyttet usikkerhet til tallene. Tallene representerer likevel en forventning om at utvalgsflertallets forslag vil medføre en vesentlig reduksjon av statens utgifter på dette området.

I tillegg kommer kostnaden for gratis forsendelse til blinde og svaksynte fra deres organisasjoner. Kostnaden for dette har de siste årene ligget under 10 mill. kr i året.