8 Utvalgets forslag til fremtidens posttjeneste

I dette kapittelet beskriver utvalget innholdet i sitt helhetlige forslag til fremtidens posttjenester. Utvalgets vurdering av statsstøtte, konkurranse og andre tjenester beskrives i kapittel 9.

Sentralt i utvalgets forslag er begrepet postpunkt. Postpunkt tilsvarer det som i dag gjerne omtales som betjente hentepunkt, som post i butikk eller postkontor. Utvalget mener imidlertid begrepet postpunkt bedre synliggjør hva disse stedene er og bør være. Dette er steder for mer enn å bare hente post. Postpunkt skal romme post i stort, og er steder for både sending og mottak av brev og pakker. Videre har det en verdi at dette er steder for toveis-kommunikasjon. Utvalget understreker viktigheten av at postpunkt er tilgjengelig for så mange postbrukere som mulig, og at det er mennesker til stede som kan bistå og veilede ved behov.

8.1 Brev utleveres til betjente postpunkt med mulighet for postkasselevering

Et samlet utvalg mener fysisk brevpost fortsatt spiller en viktig rolle i samfunnet, og at staten har et ansvar for å sikre at alle i Norge fortsatt kan sende og motta brev.

Utvalget ser at det er et misforhold mellom servicenivået staten betaler for i dagens brevomdeling, og det reelle behovet for brevdistribusjon. Følgelig er ikke utlevering av brevsendinger til postkassene annenhver dag et bærekraftig servicenivå i årene fremover.

8.1.1 Som hovedregel sendes brev til betjente postpunkt

Utvalgets flertall anbefaler at brevpost, som hovedregel, skal utleveres til betjente postpunkt i årene som kommer. Når et brev har ankommet postpunktet vil mottakeren få et digitalt varsel om at de har mottatt et brev, og informasjon om hvor det skal hentes.

Ett utvalgsmedlem (Øiahals) er uenig i hovedregelen om at brev skal leveres til betjent postpunkt. Dissens er gjengitt sist i dette underkapittelet.

Flertallet mener det vil være behov for kompenserende tiltak for å sikre at alle innbyggerne har tilgang til likeverdige tjenester. Flertallet anbefaler at den enkelte selv kan velge å få brev levert i postkassen én gang i uken dersom de vurderer å ha behov for det. Dette er nærmere redegjort for i kapittel 8.1.2.

Utvalget har diskutert om brev kan utleveres til ubetjente hentepunkt, det vil si lignende løsninger som dagens pakkeskap. Flere innbyggere har kortere reisevei til et ubetjent hentepunkt enn til sitt nærmeste betjente postpunkt. Utvalget mener imidlertid at dette ikke er en fullverdig løsning for en minstestandard for levering av brev. Ubetjente hentepunkt reiser flere problemstillinger, blant annet knyttet til eierskap av infrastrukturen og ivaretakelse av sikkerhet. Et ubetjent hentepunkt krever også bruk av digitale løsninger som ikke alle har forutsetninger for å bruke. Flere brukerorganisasjoner har fremhevet at deres medlemmer har utfordringer med å bruke både den digitale og fysiske infrastrukturen knyttet til dagens pakkeskap. Utvalget er imidlertid positive til at dette kan tilbys som en ekstratjeneste fra aktører for de som eventuelt ønsker det.

Utvalget ser det som sin oppgave å vurdere hva som vil være et tilstrekkelig minimumsnivå for tjenestene staten skal finansiere. Om aktørene ønsker eller ser et marked for det, står de fritt til å tilby tjenester eller et servicenivå utover minimumsnivået.

Et samlet utvalg mener brev skal kunne sendes som i dag. Det innebærer i røde postkasser og på betjente postpunkt. Aktører står fritt til å tilby andre tjenester utover dette på kommersielt grunnlag.

Mindretallet (Øiahals) har følgende dissens til utvalgets forslag:

Kjernen i utvalgets mandat har vært å vurdere hvilke posttjenester som skal være leveringspliktige og dermed tilgjengelig for alle over alt også i fremtiden, samt hvilken annen samfunnsnytte et landsdekkende postnettverk kan eller bør løse utover det som tilbys på rene kommersielle vilkår. Det handler om å sikre at ulike mottakergrupper får dekket nødvendige behov samtidig som man tar innover seg framtidens utfordringer, spesielt med tanke på demografisk utvikling og beredskap.

Øiahals støtter at Posten bør omstilles som følge av fallende brevvolum og endrede kundebehov. Øiahals er også enig i at postpunkt med digital varsling av sendinger er et godt alternativ for mange.

Posten representerer en unik landsdekkende infrastruktur. Anbefalingene som fremmes av postutvalget betyr i realiteten at postbudnettverket, slik alle landets innbyggere, virksomheter og samfunnet generelt kjenner det, avvikles. Det er et grunnleggende og irreversibelt valg. Selv om Posten har sagt at postpunkt er anbefalt løsning for bærekraftig, lønnsom postlevering, er det under forutsetning av at staten IKKE kjøper noe kompenserende og målrettede postleveringer ut over postpunkt. Posten har vært like tydelig i å fremlegge alternative målrettede postleveranser som er fremtidsrettet og samfunnsøkonomisk lønnsomme for staten å kjøpe. Disse kan finansieres ved å la Posten omstille, og staten vil få vesentlig høyere samfunnsnytte ut av mindre statlig kostnad. Dette underbygges av rapporter og anbefalinger fra Oslo Economics og Rambøll. Sammendrag av begge rapportene er fremlagt for utvalget.

Øiahals mener at flertallet i utvalget ikke har vurdert konsekvensene av de anbefalingene som fremmes. Det har ikke vært realitetsvurdert hvilke samfunnsøkonomiske kostnader anbefalingene utløser, og heller ikke hvilke tapte muligheter som følger av utvalgets anbefalinger.

I sum gjør dette at Øiahals ikke kan stille seg bak utvalgets innstilling og fremmer derfor en dissens til anbefalingene.

Mer detaljert beskrivelse av årsakene til at Øiahals tar dissens:

1. Anbefalingene innebærer at 2,5 millioner husstander og virksomheter aktivt må ta stilling til om de vil ha post levert på postpunkt eller ukentlig hjemkjørt. Valget om ukentlig hjemkjøring må postmottakerne registrere/søke om i en digital løsning eller papirbasert. Eksempler på målgrupper som skal ta slike valg er eldre, folk med lang avstand til postpunkt (distrikt), ny i landet, ikke-digitale, funksjonshemmede og andre sårbare grupper, bedrifter, barnefamilier, borrettslag, frivillige organisasjoner osv. Øiahals mener en søknadsbasert løsning for hjemkjøring er et dårlig forslag fordi:
• mange av de som trenger hjemkjøring er mottakere med lav digital kompetanse som vil streve med både å forstå omstillingen og at de aktivt må gjøre noe for å få hjemkjøring. Disse vil kunne miste viktig informasjon (innkalling til legetimer, regninger mm) eller ha behov for støtte fra kommunale tjenester eller pårørende frem til de eventuelt får hjelp til å søke om hjemkjøring.
• erfaringsmessig endrer ikke folk seg før en fysisk endring faktisk skjer. Det betyr at Posten i forkant av omstilling ikke reelt vil vite hvor mange som kommer til å velge postpunkt kontra hjemkjøring. Resultatet er at Posten må si opp svært mange postbud i forkant av omstillingen – så vil mange mottakere etter omstillingstidspunktet forstå hva endringen betyr og deretter endre valg til hjemkjøring. I så fall må Posten starte rekruttering av nye postbud. Det er uredelig i en omstillingssammenheng og brudd med det Øiahals forventer at Posten står for i omstillinger.
• en «uklar» overgang vil antatt også utløse svært mye negativ oppmerksomhet blant innbyggere, i media og politisk både fordi det oppfattes tungvint (søke om hjemkjøring) og fordi det antatt vil bli vanskelig å levere god kvalitet med store endringer i hvem som ønsker hva levert hvor i en overgangsfase. Kompleksiteten forsterkes ved at de erfarne postbudene er sagt opp/avviklet før omstillingen.
• saksbehandling av et antatt høyt antall søknader vil være svært ressurskrevende og vil måtte bekostes av staten.
• Når løsningen er at innbygger må gjøre et aktivt valg for å få postlevering hjem, vil omfanget på hjemlevering bli vesentlig mindre og hver levering betydelig dyrere. I tillegg vil omfanget stadig være i endring, og dermed vil dette heller ikke være et fast og forutsigbart nett som staten kan anvende til distribusjon av aviser, beredskap og andre sentrale og lokale behov for hjemlevering.
2. Anbefalingene innebærer at staten sier nei til Dørterskeltjenesten som i realiteten er en videreføring av den historiske landposttjenesten som i en årrekke har skapt trygghet for mottakerne. Tjenesten er forsterket og tilpasset framtidens behov rundt demografiutfordringer. Den vil være en kanal for å nå ikke-digitale, ha forsterket beredskapsevne og bidra til samhandling innad i kommuner og mellom kommuner. Tjenesten inkluderer system- og innholds-støtte til den enkelte kommune, og er ett av få eksempler der man lykkes med å skape tversektoriell samfunnsnytte. Tjenesten er vurdert som samfunnsøkonomisk lønnsom av Oslo Economics og Rambøl. KS støtter innføringen som en nasjonal statlig finansiert tjeneste som vil skape betydelig verdi for innbyggere og kommuner i hele landet. Både Posten, postbudene og pilotkommunene vurderer tjenesten som god og skalerbar. Tjenesten kan leveres uten friske midler på statsbudsjettet ved å innføre den i sammenheng med en omstilling av Posten og et beskrevet samfunnsoppdrag. Det er ikke realistisk at tjenesten blir realisert på lokalt nivå, slik flertallet i utvalget gir uttrykk for. Utvalgets anbefaling innebærer at denne muligheten til å etablere en nasjonal universell tjeneste hjem til alle eldre legges død – det finnes hverken finansiering eller praktisk gjennomføringsmulighet til å realisere dette som kommunale initiativ kommune for kommune. Antydningen om at tjenesten kanskje kan inkluderes i leveringsplikten på et senere tidspunkt er heller ikke realistisk, all den tid at Postens distribusjonsnett da allerede er bygget kraftig ned som følge av overgangen til postpunkt, evt hjemkjøring én gang i uken.
3. Anbefalingen innebærer at beredskapsevnen som i dag ligger i postbudnettverket avvikles. For å være en reell beredskapskapasitet må det eksistere en infrastruktur som er i daglig drift og som har en kapasitet i form av folk, kjennskap, kjøretøy og lokaler i hele landet. Utvalgets anbefaling legger ikke opp til at en slik infrastruktur skal videreføres, og dette blir da en tapt mulighet og direkte nedbygging av beredskapsevnen i forhold til dagens situasjon. Erfaringene fra Ukrainske Posten viser med all mulig tydelighet hvilken verdi et landsdekkende nettverk med en operatør under nasjonal kontroll, eierskap og styring har i en krise- og krigssituasjon. Ukrainske Posten er en avgjørende livslinje i Ukraina. Postutvalget vil med sine anbefalinger kraftig svekke denne kapasiteten og muligheten for Norge. En slik anbefaling kan Øiahals ikke stille seg bak.
4. Anbefalingene fra utvalget vil medføre at rundt 2000 ÅV (over 3000 personer) blir overtallige. Dette er arbeidsplasser fordelt over hele landet. En stor andel av disse vil ikke ha andre jobbmuligheter lokalt, pga alder og kompetanseprofil, og vil antatt havne i NAV systemet, med de utfordringer det medfører for kommunale og offentlige budsjett og tjenester.

Øiahals mener også at det må komme tydeligere fram i anbefalingene at forutsetningen for at et landsdekkende postnettverk skal fungere robust, effektivt, sikre god kvalitet og være en troverdig beredskapskapasitet, må det være ett samlet og integrert nettverk. Et oppklippet og fragmentert nettverk av flere distributører vil bety betydelig merkostnader i oppfølging og utvikling av fysiske og digitale grensesnitt med påfølgende kvalitets og kostnadsutfordringer.

8.1.2 De som har behov, kan fortsatt motta brev i postkassen

Utvalget anerkjenner at endret mottakssted for brevsendinger kan oppleves inngripende og utfordrende for en del postmottakere. Blant annet kan det for personer med nedsatt mobilitet være nødvendig å opprettholde utlevering så nær hjemmet som mulig. Posten har i dag plikt i konsesjonen om at det skal være minst ett fast ekspedisjonssted i hver kommune. Det er i dag mer enn 1300 post i butikk. Flere kan allikevel ha lang reisevei til sitt nærmeste betjente postpunkt.

En endring av utleveringssted fra postkasse til postpunkt bør etter utvalgets mening følges opp med kompenserende tiltak som sikrer sårbare brukergrupper. Dette er viktig for at alle skal motta likeverdige posttjenester.

Utvalget har vurdert alternative måter å innrette de kompenserende tiltakene på. Utvalget vurderer at levering til postkasse én dag i uken er tilstrekkelig, siden gjennomsnittlig antall sendinger i husholdningenes postkasse er nær én sending i uken. Utvalget mener at hyppigere levering til postkasse ikke er økonomisk bærekraftig på sikt.

Flertallet anbefaler en løsning der den enkelte selv kan vurdere om de har behov for at brev fortsatt leveres til postkassen.

Utvalgsflertallet understreker at det bør etterstrebes løsninger som sikrer best mulig utnyttelse av statens ressurser. Standard utlevering til postpunkt og kompenserende tiltak med postkasselevering én gang i uken basert på et sett fastsatte kriterier, kunne tenkes å være det mest ressurseffektive tiltaket, fordi staten ikke må betale for et kompenserende tilbud til flere enn de som har reelt behov for det. Flertallet ser imidlertid at det er utfordringer knyttet til utformingen av kriterier som lar seg forvalte effektivt og treffsikkert. Flertallet er bekymret for at avgrensningen av hvem som skal motta det kompenserende tiltaket, vil bli unødig komplekst og byråkratisk. Selv om det benyttes antatt objektive kriterier, vil det alltid være gråsoner. Det vil være spørsmål knyttet til kvaliteten i vurderingene, hvem som har ansvaret for å gjøre vurderingene og hvordan sørge for likebehandling over hele landet.

Et mulig kriterium kunne være alder. Til tross for at alder øker sannsynligheten for andre utfordringer, for eksempel knyttet til mobilitet og digital kompetanse, er det stor variasjon. Det kan også være en fare for at brukere som har behov for det, men som tilhører andre aldersgrupper, faller utenfor ordningen. Ordningen kan heller ikke belage seg på at flere må ha bistand fra sitt nettverk til å hente post. Det vil også være en vanskelig vurdering hvor en eventuell aldersgrense skal settes.

Et annet mulig kriterium kunne være antall kilometer til nærmeste postpunkt. Utvalget bemerker imidlertid at andre faktorer enn avstand også virker inn på hvor tilgjengelig et postpunkt er for den enkelte, inkludert geografien på stedet og tilgangen til kollektivtransport. Dette er betingelser det kan være vanskelig å operasjonalisere.

Kriterier som funksjonsevne, mobilitet og digital kompetanse er ikke statiske kriterier, og enkelte kan kun i perioder være omfattet av disse kriteriene. Dette kan også gjøre vurderingene krevende. Flertallet fremhever også utfordringen med at myndighetenes vurdering av den enkeltes behov kan ta lang tid, og at det er fare for at løsningen ikke raskt nok er stand til å tilpasse seg dersom noen har behov for å endre utleveringssted, for eksempel på grunn av redusert mobilitet.

Utvalgets flertall er videre bekymret for at skjønnsutøvelsen skal skje i enkeltvedtak med klagerett og at dette vil utløse et stort byråkrati. Da vil tiltaket i praksis heller ikke være like ressurseffektivt og målrettet som ønsket. Utvalget har ikke kunnskap om de konkrete kostnadene knyttet til de to alternative løsningene for kompenserende tiltak.

Det kan også være problematisk dersom befolkningen må oppgi mer informasjon enn strengt nødvendig til de som administrerer ordningen. En del av kriteriene som kan benyttes for å avgrense ordningen innebærer at den enkelte må oppgi personsensitiv informasjon. Flertallet anbefaler derfor at myndighetene kommuniserer at de som har behov for det, aktivt kan velge postkasselevering én gang i uken, uten å stille krav til at den enkelte må begrunne hvorfor de har dette behovet.

Utvalgsflertallet mener hovedregelen bør være brevlevering til postpunkt, og anbefaler derfor at levering til postpunkt blir utgangspunktet, og at postbrukere med behov for postkasselevering kan velge dette. Det er flertallets vurdering at dette vil gi riktigere bruk av fellesskapets midler enn om utgangspunktet var postkasselevering én gang i uken med mulighet til levering på postpunkt. Flertallet mener at flere sannsynligvis vil beholde levering til postpunkt enn dersom utgangspunktet var det motsatte. Flertallet understreker at valget mellom løsningene må kunne foretas både digitalt og på papir, og at kommunikasjonen rundt dette er lettfattelig og tydelig. Det er viktig at det orienteres godt om endringen i postkassen, og at den enkelte har mulighet til å gi tilbakemelding på papir på en enkel måte. Valget bør også kunne gjøres digitalt eller ved å fylle ut en blankett på postpunktet, slik som det gjøres for adresseendring i dag. 83 Det bør være mulig å endre valgt utleveringssted også i etterkant.

Flertallet mener denne ordningen gjør det mulig å gjøre noen erfaringer med overgangen til ny løsning for brevlevering. Det utelukkes ikke at det i fremtiden kan være behov for å gjøre justeringer i den kompenserende ordningen, særlig dersom en stor andel av befolkningen velger levering til postkasse, brevmengden fortsetter å falle og dette medfører en vesentlig økning i statens kostnader. Ordningen bør derfor vurderes igjen om noe tid. Hvis det viser seg at utviklingen igjen fører til at statens kostnader stiger raskt, bør alternativer vurderes.

8.1.3 Kravene til fremsendingstid for brev videreføres

Utvalget har vurdert krav til fremsendingstid og frekvens for brevpost, se kapittel 7.3 og 7.4. Dagens krav til fremsendingstid for brev er 85 prosent innen D+3 og 97 prosent innen D+5.

Et samlet utvalg anbefaler å videreføre dagens krav til fremsendingstid for brev, men legge inn et tillegg om at de siste tre prosentene skal leveres «så raskt som mulig». For mange vil utvalgets hovedanbefaling med levering til postpunkt i praksis føre til kortere fremsendingstid. Dette skyldes at den enkelte selv kan hente en brevsending så snart den har ankommet postpunktet, fremfor å måtte vente på utlevering fra postbudet to og en halv dag i uken. Rask fremsendingstid kan særlig være viktig for næringslivet.

Det kompenserende tiltaket med mulighet for levering til postkassen én dag i uken vil imidlertid redusere utleveringsfrekvensen for denne gruppen sammenlignet med dagens løsning. Utvalget anbefaler at myndighetene vurderer om kravene til fremsendingstid må justeres for å ta høyde for dette.

Utvalget ser ikke behov for å sette et krav til utleveringsfrekvens til postpunkt, og mener dette i stor grad vil håndteres av kravene til fremsendingstid. Aktørene må innrette sine tjenester for å oppfylle kravene til fremsendingstid. Dette innebærer også å sørge for en tilstrekkelig innsamlings- og utleveringsfrekvens. Posten har til utvalget fastholdt at en overgang til utlevering fem ganger i uken til postpunkter vil være kommersielt ønskelig for dem. Fremføring fem ganger i uken er hensiktsmessig fordi brev- og pakketransport til postpunktet da vil skje like ofte, og kunne samkjøres.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) fører tilsyn med kravene. Dersom disse ikke oppfylles, må det innføres tiltak.

8.1.4 Andre forhold

Utvalgsflertallet vurderer at forslaget til løsning for brevomdeling vil innebære en vesentlig besparelse for staten sammenlignet med dagens løsning. Posten har uttalt til utvalget at brev kan leveres til postpunkt uten statlige kjøp, se videre omtale i kapittel 9.1.1. Samtidig vurderer utvalget at løsningen med postpunkt og kompenserende tiltak vil sørge for at befolkningen, uavhengig av funksjonsevne, digital kompetanse og geografi, fremdeles mottar likeverdige posttjenester.

Etter flertallets oppfatning vil denne løsningen også innebære å videreføre et nivå på postnettet som sikrer en viss beredskap som kan benyttes i en ekstraordinær situasjon, dersom det for eksempel er behov for å nå frem til hele, eller deler av, befolkningen med informasjon eller kritiske forsendelser. Videre kan det ha en verdi i beredskapssammenheng at befolkningen har et forhold til sitt lokale postpunkt. Det kan tenkes at et slikt punkt også kan utnyttes som et beredskapspunkt, hvor befolkningen, ved behov, kan motta viktig informasjon eller lignende. Det er imidlertid behov for videre utredning av posttjenestenes rolle i beredskapen, se omtale i kapittel 9.3.

For mindretallet (Øiahals) sin vurdering av konsekvenser for beredskapsevnen vises det til dissens i kapittel 8.1.1.

Utvalget har diskutert om flertallets anbefaling kan ha en side mot miljø, i form av økt trafikk når flere vil reise til et postpunkt for å hente brev. Det er vanskelig å regne på i hvilken grad forslaget vil innebære økt trafikk. For en del vil postpunktene være nær hjemmet eller et sted de uansett beveger seg forbi i løpet av en gjennomsnittlig uke. For mange vil postpunktet være på samme sted som de allerede reiser for å handle matvarer eller lignende. Dette gjelder imidlertid ikke alle.

Posten har i dag ansvaret for et brev frem til det leveres i postkassen. For brev som leveres til postpunkt må aktøren ha ansvaret for brevet til det hentes. De vil oppbevare, og derfor ha ansvaret for, flere brev over lenger tid med anbefalt løsning. Mange postkasser står i dag åpne og uten tilsyn. Brev kan ofte inneholde informasjon som ikke skal komme på avveie, for eksempel taushetsbelagt eller personsensitiv informasjon. Utvalget vurderer derfor at levering til postpunkt vil innebære økt sikkerhet for brevsendingene.

Når et brev har ankommet postpunktet vil mottakeren få et digitalt varsel om at de har mottatt et brev, og informasjon om hvor det skal hentes. Det kan bli en problemstilling med brev som blir liggende på postpunkter uten å hentes. Posten har i dag tre ukers hentefrist for blant annet brev som er for store for postkassen, rekommanderte brev og verdibrev, og syv dagers hentefrist for andre sendinger, inkludert den leveringspliktige pakketjenesten Norgespakke stor. Det er enkelte unntak knyttet til spesielle tider på året. 84 Utvalget vurderer at hentefristen for vanlige brev bør være tre uker, tilsvarende dagens frist for rekommanderte brev og lignende. Det er ikke hensiktsmessig at hentefristen er for lang. Brev kan inneholde viktig informasjon som bør frem til mottaker. Utvalget vurderer derfor at brev med kjent avsender som blir liggende på et postpunkt over fristen, bør returneres til avsender. For brev med ukjent avsender bør det vurderes om disse skal videresendes til mottaker mot et gebyr. Videre kan det være en mulighet at mottakeren, ved behov, kan bestille videresending til postkasse mot et gebyr for eksempel i tilfeller der det har inntruffet noe som gjør det vanskelig å hente. I likhet med i dag, hvor befolkningen selv er ansvarlig for å hente brev i postkassen, vil hver enkelt være ansvarlig for å hente brev på de betjente postpunktene. Det kan være problemstillinger knyttet til dette som må vurderes videre, og ses i lys av annet regelverk.

Utvalget har diskutert at det kan være forskjell på motivasjon for henting av brev og pakker. Pakker er oftest bestilt av mottaker og inneholder noe mottaker ønsker seg eller har behov for. Videre er bestilling med forventet levering ofte planlagt og tilpasset tidspunktet når mottakeren er tilgjengelig for å hente. Brev er oftest initiert og betalt av avsender, og inneholder informasjon avsender ønsker at mottaker skal få.

8.2 Pakker utleveres til betjente postpunkt

Utvalget mener staten har en plikt til å sikre at befolkningen i hele landet har tilgang til et hensiktsmessig pakkeprodukt, uavhengig av om det er et kommersielt marked i området.

8.2.1 Den leveringspliktige pakken vil fortsatt leveres til betjente postpunkt

Et samlet utvalg anbefaler at alle, som et minimum, bør ha muligheten til få pakker levert til betjente postpunkt. Til grunn for dette ligger flere av de samme vurderingene som for levering av brev, se punkt 8.1.1. Utvalget presiserer at dette ikke er til hinder for at aktører kan tilby andre leveringssteder på kommersielt grunnlag.

For den leveringspliktige pakketjenesten har det normale utleveringsstedet frem til nå vært post i butikk, men med mulighet for gratis hjemlevering for de som har bodd mer enn 4 km unna utleveringsstedet. De fleste har imidlertid valgt å hente pakken på hentestedet, og ikke benyttet seg av muligheten for hjemlevering. Det er ikke klart for utvalget hvor kjent ordningen er for de som har denne rettigheten, og om det kan ha betydning for bruken.

Utvalget mener dagens løsning, med mulighet for gratis hjemlevering av den leveringspliktige pakken for de som bor mer enn 4 km unna utleveringsstedet, bør videreføres. Til tross for at dette ikke er et tilbud som i dag benyttes i stor grad, kan tjenesten være viktig for de som har behov for det. Utvalget understreker at det er viktig at innbyggerne som har denne rettigheten får informasjon om dette.

Et samlet utvalg anbefaler at dagens kompenserende tiltak i form av distribusjon av punktskriftslitteratur fra Tibi (tidligere Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek) helt hjem til mottakerne, videreføres.

8.2.2 Kravene til fremsendingstid videreføres

Dagens krav til fremsendingstid for den leveringspliktige pakken er 85 prosent innen D+4 og 97 prosent innen D+6. I dag er utleveringsfrekvensen for den leveringspliktige pakketjenesten fem dager i uken til post i butikk. Et samlet utvalg anbefaler å videreføre dagens krav til fremsendingstid for leveringspliktige pakker, men, på samme måte som for brev, legge inn et tillegg om at de siste tre prosentene skal leveres «så raskt som mulig». Utvalget ser ikke behov for å sette et krav til frekvens, og mener dette i stor grad vil håndteres av kravene til fremsendingstid. Aktørene må sørge for at de har rutiner for levering og innsamling som innfrir kravene til fremsendingstid. Utvalget vurderer at dette i det store og hele vil sørge for en hyppig innsamlings- og utleveringsfrekvens til og fra postpunkt, se ellers omtale i kapittel 8.1.3.

8.3 Aviser leveres til postkassen minst tre dager i uken og konkurranseutsetting videreføres

Et samlet utvalg mener staten skal ha en plikt til å sikre at befolkningen i hele landet fortsatt kan motta papiraviser. Utvalget vurderer at utlevering til postkassen er avgjørende for at papiravisen skal overleve. Å flytte utleveringsstedet til postpunkt må antas å føre til lavere etterspørsel etter papiraviser, og tilhørende fall i inntektene til avisutgiverne. Dette vil medføre at relevansen til produktet forsvinner. Utvalget mener avisene har en helt sentral funksjon for demokratiet og ytringsfriheten, og understreker viktigheten av et mangfold av frie og uavhengige redaktørstyrte medier med høy tillit som gir samfunnet motstandsdyktighet mot desinformasjon. Det er fremdeles en del av befolkningen som daglig leser papiraviser, og gjennomgangen viser at bransjen fremdeles er svært avhengig av disse inntektene. Utvalget mener derfor papiravisene fortsatt må utleveres i postkassen.

Avisene er avhengig av levering på faste dager. Distribusjon sammen med ordinær postgang er derfor ikke et fullgodt alternativ.

Et samlet utvalg anbefaler å videreføre anbudsutsetting av avisdistribusjon på faste dager i områder uten kommersielle avisbudnett. Utvalget opplever at dagens organisering av avisdistribusjonen fungerer på en hensiktsmessig måte.

Staten kjøper i dag distribusjon av papiraviser fire faste dager i uken i områder hvor det ikke er kommersiell avisdistribusjon. Det er sannsynlig at mange aviser vil redusere tallet på papirutgaver i årene som kommer, og at det kommersielle avisbudnettet også i fremtiden vil redusere sin geografiske dekning som følge av nedgangen i papiravisopplaget. For å sørge for en løsning tilpasset utviklingen i bransjen, og samtidig opprettholde et minstenivå for distribusjon av papiraviser, foreslår utvalget at antallet dager staten kjøper avisdistribusjon reduseres fra fire til tre faste dager i uken. Hvilke dager som velges bør avgjøres i dialog med mediebransjen.

De fleste norske husstander inngår i det kommersielle distribusjonsnettet. Endringen antas ikke å berøre disse husstandene.

8.4 Staten skal ikke finansiere dørterskeltjenesten som en del av posttjenesten

Postutvalget har i sitt mandat fått i oppgave å se på om postbudene bør få nye oppgaver som supplerer fremtidens leveringspliktige distribusjonstjeneste. Mer spesifikt har utvalget sett på Posten og KS sitt prøveprosjekt «På dørterskelen». Det vises til omtalen i kapittel 4.7.1.

Utvalget anerkjenner de positive effektene følgeforskningen viser at prosjektet har hatt. Blant annet er det positivt at prøveprosjektet synes å støtte opp under kommunenes målsetting om økt deltakelse i frivillighet. Samfunnet står foran en stor demografisk omveltning. Tilbud som kan føre til at flere bor hjemme lenger vil være positivt både for den enkelte og for samfunnet generelt.

Utvalget har hatt begrenset tilgang til eventuelle nyanser eller forbehold knyttet til konklusjonene i følgeforskningen. Varigheten av prøveprosjektet har vært kort. Videre er det usikkert om pilotkommunene er representative for norske kommuner. Ved å melde seg på et slikt prøveprosjekt viser kommunen mer enn gjennomsnittlig interesse for å drive utviklingsarbeid og informasjonsarbeid. Det er uklart hvor mye tid og ressurser pilotkommunene har brukt på å lage informasjonen og følge opp prosjektet. Det er videre ikke kjent for utvalget om den positive effekten primært er knyttet til informasjonsskrivet (i postkassen eller på dørterskelen) eller menneskemøtet på dørterskelen. Flertallet vurderer at dørterskeltjenesten foreløpig er en umoden tjeneste. Det er ikke nok informasjon verken om effekter eller andre potensielle aktører.

Følgeforskningen viser at kommunene organiserer sitt arbeid med å bidra med lokal informasjon ganske ulikt. Utvalgets flertall mener derfor det er vanskelig å sikre at mottakerne av en dørterskeltjeneste mottar et likeverdig tilbud, fordi de ulike kommunene har ulikt engasjement, ressurstilgang og organisering av arbeidet med å velge innhold til informasjonsskrivet.

Flertallet av utvalget anbefaler ikke at tjenestene i prøveprosjektet pålegges via leveringsplikt og finansieres fra statens side. Det økonomiske aspektet kompliseres ved at gevinstene av forsøket er vanskelig å tallfeste. Utvalgsflertallet understreker at behov må være førende. Det er viktig å vurdere om det er et reelt behov for tjenesten, eller om den skapes grunnet ekstra ressurser.

Det kan være et marked for denne typen tjeneste som aktører i postmarkedet, eller andre aktører, kan se seg tjent med å tilby. Flertallet vurderer at det finnes andre tjenester eller aktører, som frivillighetssentraler, besøkstjenester eller lignende, som ligger nærmere en slik tjeneste enn postbudet. Erfaring og kompetanse kan i dag allerede finnes hos andre kommunale eller frivillige aktører. Flertallet vurderer at tjenesten går utover hva som regnes som posttjenester. For noen kan en dørterskeltjeneste også oppleves invaderende ved at den krysser grensen til det personlige.

Utvalgets flertall mener det kan være problematisk at staten gir en aktør monopol på området fra start. Flertallet mener videre at det kan være fare for at en statlig finansiering av tjenesten kan fortrenge andre kommersielle eller ideelle aktører som kunne gitt et tilsvarende eller sammenlignbart tilbud. Utvalgets flertall mener derfor at dette ikke bør inngå som en del av de leveringspliktige tjenestene, men er positive til at eventuelle aktører kan tilby dette på kommersielt grunnlag.

Ett utvalgsmedlem (Øiahals) har tatt dissens, se denne i kapittel 8.1.1.