4 Status og utfordringer – marin plastforsøpling og oljevern

Marin plastforsøpling og oljevern er globale samfunnsutfordringer i spenningsfeltet mellom økonomisk vekst og vern av natur og miljø.

Flere faktorer bidrar til å gjøre utfordringene komplekse:

• oljevern og marin plastforsøpling er "grenseoverskridende" tema på tvers av land, fag og sektorer
• kunnskapsgrunnlag finnes på temaene, men i ulik grad. Tilgangen til og formidlingen av kunnskap varierer sterkt
• samhandling og koordinert innsats er utfordrende, det er aktører på mange nivåer som har oppgaver og ansvar
• tradisjonelle markedsmekanismer og prinsippet om at forurenser betaler er ikke tilstrekkelig som drivkrefter for utvikling av kunnskapsgrunnlag og løsninger

Mengdene plastavfall i havet er store og øker, samtidig som plastproduksjonen øker. Kildene til marin plastforsøpling er mange og ofte ukjente. Målrettede tiltak mot problemet er derfor utfordrende.

Figur 4.1. Så lenge tilførselen er større enn det som ryddes opp, eller brytes naturlig ned, vil forurensning bygges opp i havet. Det ideelle målet er å stoppe tilførselen til havet (SALT, 2016).

Sannsynligheten for store hendelser med akutt oljeforurensning er lav, men konsekvensene kan være alvorlige hvis de inntreffer. Det har over flere tiår vært satset på forebyggende tiltak og beredskap mot akutt forurensning. Utfordringen framover blir, gitt endret aktivitetsbilde, å unngå hendelser gjennom effektive forebyggende tiltak, og samtidig ha en effektiv oljevernberedskap.

4.1 Marin plastforsøpling – økt tilførsel til havet og fokus på opprydding

Oppmerksomheten om marin plastforsøpling har økt i takt med mer kunnskap om potensielle skadeeffekter. Plast utgjør en miljørisiko i marine økosystemer og samfunnet og marine næringer påføres økonomiske tap og kostnader hvert år.

Siden 1950 har plastproduksjonen i verden økt kraftig, og plast brukes på alle samfunnsområder (figur 4.2). I 2014 ble det totalt produsert 311 millioner tonn, og rundt 50% av dette er engangsprodukter (Plastics Europe, 2015). Plastens lange levetid, kombinert med sviktende vilje eller evne til å håndtere plast som avfall, fører til at det stadig tilføres plast til havet. Estimater antyder at mellom 4.8 og 12.7 millioner tonn plast ender i havet hver år Anslagene på årlig tilførsel er usikre, men det antas at 80 % kommer fra landbaserte kilder (Jambeck et al 2015). Hvis utviklingen fortsetter, vil det være mer plastavfall enn fisk i verdenshavene i 2050, målt etter vekt (WEF, 2016).

I løpet av det siste tiåret er det avdekket at plast i form av svært små partikler (<5 mm), såkalt "mikroplast", forurenser det marine miljø. Mikroplasten oppstå enten på grunn av frigjøring av produsert (primær) mikroplast i ulike produkter eller nedbryting av større plastartikler (sekundær).

De siste årene har myndigheter og fagmiljøer initiert flere tiltak og forskningsprosjekter på marin plastforsøpling både nasjonalt og internasjonalt. Norske myndigheter har tatt en aktiv rolle og bidrar internasjonalt på flere arenaer. Kunnskapsgrunnlaget er i utvikling, men det er generelt for lite kunnskap om kildene, transportmønstrene og effektene av plast i havet. Mange av forskningsmiljøene i Norge har også pågående prosjekter på marin plastforsøpling og mikroplast. Innsatsen, både nasjonalt og internasjonalt, har i stor grad vært rettet mot å dokumentere mengder og omfang samt opprydding. Mest effektivt vil det være å hindre at avfall ender opp i havet (Figur 4.4).

4.1.1 Marin plastforsøpling i Norge

Det er påvist marin plast langs hele kysten av Norge og på Svalbard. I tillegg til nasjonale kilder fra land og sjø mottar Norge betydelige mengder langtransportert avfall, særlig fra Nordsjøen og Østersjøen.

Figur 4.5. Mengde avfall og strekning som er ryddet i løpet av Strandryddedagene i 2011–2016.4

De ulike kildene til marin forsøpling langs norskekysten er ikke offisielt kartlagt. Analyser fra strandryddeaksjonen gjennomført i 2016 har delt avfallet inn i grove kategorier (Figur 4.6).

Figur 4.6. Analyse av avfall fra strandryddedagen i 2016 fordelt på kilder (Hold Norge Rent, 2016).

4.2 Oljevern og oljeforurensning i verden og i Norge

Akutt forurensning fra olje i havmiljøet er særlig knyttet til skipstrafikk og petroleumsvirksomhet, med stor variasjon i type olje og mengde. Internasjonalt og nasjonalt forebyggende arbeid gjennom flere tiår har ført til færre store ulykker, til tross for økt aktivitet i næringene. Dersom utslipp først skjer, er en effektiv oljevernberedskap avgjørende for å redusere konsekvensene.

Utfordringene framover er knyttet til å utvikle oljevernberedskapen og kunnskapsgrunnlaget i takt med endringene i de havbaserte næringene, og særlig under arktiske forhold.

Norge har en solid beredskap mot akutt forurensning, sterke kunnskapsmiljøer og produsenter av oljevernutstyr som hevder seg internasjonalt. Samtidig er det et potensial for å eksportere kunnskap og teknologiske løsninger.

4.2.1 Akutte utslipp av olje i verden: Sammensatt bilde

Det er ikke en tydelig trend når det gjelder oljeutslipp i verden, og mange faktorer påvirker risikobildet (Figur 4.7). For eksempel har antallet store ulykker som involverer tankskip og akutt forurensning blitt betydelig redusert, som følge av strengere regelverk og sikkerhetstiltak5.

Figur 4.7. Oljeutslipp 1970–2010 ( Jernelöv 2010).

I 2007 estimerte en ekspertgruppe utslipp til havet på globalt nivå til 1,245,200 tonn/år, men understreket også stor usikkerhet i tallgrunnlaget. Gruppen kom med en rekke anbefalinger for å bedre estimatene, som er viktige for å vurdere effekten av internasjonale avtaler og lovgivning, og for å anslå risiko for utslipp i årene fremover (GESAMP, 2007).

Det er i stor grad internasjonalt regelverk som regulerer skipstrafikken. Petroleumsvirksomhet reguleres i hovedsak av nasjonal lovgiving, som varierer mellom land og områder. Det er ingen overordnet koordinering eller systematisk deling av erfaringer mellom de ulike havområdene som har offshore petroleumsvirksomhet. Det etterlyses internasjonale standarder når det gjelder oljevernberedskap (Rochette og Wright, 2015; GOC, 2016).

4.2.2 Internasjonalt samarbeid om oljevernberedskap

Ingen land kan håndtere en virkelig stor oljeulykke alene. Akutt forurensning følger havstrømmene og havområdene er åpne for internasjonal aktivitet. De gjensidige varslings- og bistandsavtalene og oppfølging av disse er derfor viktige. Den største private globale aktøren innen operativ oljevernberedskap er Oil Spill Response Limited (OSRL), som eies av petroleumsindustrien. De responderer på akutt oljeforurensning uansett hvor i verden det måtte skje en hendelse.

4.2.3 Akutt oljeforurensning og oljevern i Norge

Offshore petroleumsaktivitet og økt skipstrafikk i kombinasjon med stor fiskeri- og oppdrettsaktivitet gjør at Norge trenger et høyt nivå på sjøsikkerhet og oljevernberedskap. Dette er en forutsetning for sameksistens mellom og utvikling av næringene.

Den statlige beredskapen mot akutt forurensning består av en rekke forebyggende og konsekvensreduserende virkemidler for å hindre og redusere miljøskade og er nærmere beskrevet i Meld. St. 35 (2015–2016) På rett kurs. Oljevernberedskapen er dimensjonert ut i fra miljørisiko. Tiltak skal være basert på kost/nytte-vurderinger.

Antall hendelser med utslipp av akutt forurensning i norske havområder holdt seg på omtrent samme nivå i perioden 2004–2015 (Figur 4.8). Utslippsvolum fra petroleumsvirksomheten og skipsfarten i 2004–2015 er vist i Figur 4.9.

Petroleumstilsynets oversikt viser at antall akutte utslipp av råolje og antall tilløpshendelser som kan gi akutte oljeutslipp, har gått ned i perioden 2001–2014. Reduksjonen har funnet sted samtidig som antall oljeproduserende innretninger på norsk sokkel har økt. Det er ikke registrert noen reduksjon i faktisk utslippsmengde i perioden (Petroleumstilsynet, 2015).

De mest omfattende statlige aksjonene mot akutt forurensning de siste årene har vært knyttet til havariene av MV «Server» i 2007, MV «Full City» i 2009 og MV «Godafoss» i 2011. Utslippene fra disse fartøyene er små i internasjonal sammenheng. Strandrenseoperasjonene etter disse hendelsene var ressurs- og tidkrevende.

4.2.4 FoU-aktører på mange nivåer

Utvikling av utstyr og metoder i oljevernberedskapen må sees opp mot kostnadene oljeforurensning potensielt kan medføre, både for miljøet og i form av opprydding.

Teknologiutviklingsprogrammene Oljevern 2010 og Oljevern 2015 er et samarbeid mellom NOFO og Kystverket, spisset mot deres største behov og satsingsområder. Flere av prosjektene i programmet har resultert i kommersielt tilgjengelige produkter. Forskningsrådet har også flere programmer som er relevante for oljevernbransjen. Disse er primært rettet mot petroleums-industrien, maritim virksomhet og offshore operasjoner, teknologiutvikling, hav og kyst.

Bedriftene i oljevernbransjen finansierer forprosjekt og mindre innovasjonsprosjekter med støtte fra virkemiddelapparatet og ordninger som f.eks Skattefunn.

SINTEF og Nasjonalt senter for testing av oljevernutstyr ved Kystverket i Horten har FoU/testfasiliter på små/mellomskala nivå.