11 Skolen og medspillerne

Skolen er en institusjon med stor betydning for mange lokalsamfunn i Norge. Den er et samlende møtested, både for barn og unge, og for de som bruker skolens lokaler og utemiljø til kultur, idrett og andre formål. Skolens betydning for lokalsamfunnet bør tillegges vekt ved lokalisering av skolebygg, utforming av bygningene og tilrettelegging av utemiljøet. Skolen må dra nytte av sine lokale medspillere og sitt nærmiljø for å gi den enkelte elev best mulig utbytte av læringen. Foreldrene/de foresatte, heretter omtalt som de foresatte, er den av skolens medspillere som har størst betydning for elevene. Også en rekke andre offentlige instanser og private organisasjoner gir bidrag til elevenes læring og trivsel.

11.1 Samarbeid mellom hjem og skole

Samarbeidet mellom hjem og skole er omtalt flere steder i lov og forskrift. Opplæringsloven § 1-2 understreker at skolens opplæring skal skje i «samarbeid og forståing med heimen». Forskrift til opplæringsloven § 3-2 slår fast at det i grunnskolen skal være en planlagt og strukturert samtale med de foresatte minst to ganger i året. Dette utdypes i læreplanene. I opplæringslovens kapittel 11 er det bestemmelser om organisering av foreldremedvirkning gjennom foreldreråd og samarbeidsutvalg lokalt, og Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) nasjonalt. Det finnes ikke egne bestemmelser om foreldresamarbeid i videregående opplæring.

Flere studier og rapporter peker på at de foresattes bakgrunn har betydning for elevenes prestasjoner i skolen. Forskning har samtidig vist at foreldremedvirkningen i skolen er av varierende kvalitet. 1 I løpet av 90-årene er det gjennomført spørreundersøkelser for å avklare i hvilken grad de foresatte er tilfreds med samarbeidet mellom hjem og skole. Hovedmønsteret i undersøkelsene er at foresatte er positive til skolen, og at de deltar på konferansetimer, foreldremøter og i andre tiltak i skolens regi. Foresatte er mest opptatt av at barna deres trives og utvikler seg, og de er i hovedsak fornøyd med den informasjonen skolen gir. Undersøkelser viser imidlertid at de foresatte i liten grad deltar i drøftinger om skolens arbeid, at de har liten reell medbestemmelse, og at de er usikre på hvilke forventninger skolen har til dem, og hvordan skolen ønsker at samarbeidet skal være. Undersøkelsene viser også at samarbeidet mellom hjem og skole avtar etter hvert som elevene blir eldre. Forskere har pekt på at forutsetninger for å utvikle bedre samarbeidsrelasjoner mellom hjem og skole er at nasjonale krav til mål og retningslinjer for samarbeidet blir klarere. Videre bør lærere få økt kompetanse om samarbeid mellom hjem og skole både i grunnutdanningen og gjennom kompetanseutvikling i tilknytning til arbeidet. Det pekes også på at foreldregruppen er uensartet, og at foresatte må møtes på grunnlag av sine forutsetninger.

Kvalitetsutvalget foreslår å styrke foreldrenes rolle i elevenes opplæring ved at foreldresamtaler skal tilbys tre ganger i året, og at elevens mappe brukes i foreldresamtalene. Utvalget foreslår at det tilbys foreldrekurs som informerer om skolenes og hjemmenes gjensidige forpliktelser, og som kan gi de foresatte kunnskap om hvordan de kan følge opp sine barns læring. Det foreslås også programmer for foreldresamarbeidet ved den enkelte skole. Utvalget vil knytte samarbeidet til elevens kontaktlærer. De foresatte bør gis en sentral rolle i den skolebaserte vurderingen i grunnskolen. Utvalget vil at det legges lenker fra skoleporten.no til den enkelte skole, og at det etableres nettbasert toveis kommunikasjon mellom foresatte og skolen. Det foreslås videre at organisasjonsstrukturen for samarbeidet mellom hjem og skole gjennomgås.

Flere høringsinstanser er kritiske til at utvalget i for stor grad har et skoleperspektiv og mener at foreldreperspektivet og det gjensidige og likeverdige forholdet mellom hjem og skole burde vært understreket sterkere. Videre fremhever flere høringsinstanser at lærernes kompetanse når det gjelder samarbeidet mellom hjem og skole bør bedres, og at det må få status i lærerut­danningen og i senere kompetanseutvikling. Det blir pekt på at elever med funksjonshemninger og andre problemer kan ha spesielle utfordringer i forholdet til skolen. Det kan skape problematiske relasjoner mellom hjem og skole, og i disse situasjonene er lærernes kompetanse av særlig betydning.

Kommunene har i sine høringsuttalelser uttrykt behov for å avklare skolens og foreldrenes forskjellige roller og ansvar. De peker blant annet på at foreldre ikke skal være politikere i skolen, men foreldre til sine barn. Det innebærer blant annet at foreldre ikke skal bestemme på områder der skolen er regulert av lov og forskrift, for eksempel læreplaner. Det blir også pekt på at skolen ikke må ta over foreldrerollen og oppgaver som er foreldrenes ansvar. Samtidig blir det vist til at skolen noen ganger legger for stort ansvar på de foresatte i det som er skolens oppgaver.

11.1.1 Gode lokale løsninger

Departementets vurderinger

Det er behov for en nærmere rolle- og ansvarsavklaring mellom hjem og skole. Dette kan bidra til å forebygge konflikter, sikre at både hjemmet og skolen ivaretar sitt ansvar på en bedre måte, og vil være en hjelp for foresatte som er usikre på skolens forventninger. Utgangspunktet er at det viktigste for foresatte er deres eget barn. Derfor er det særlig viktig å få til et godt samarbeid mellom foresatte og skolen om det enkelte barn og gruppen barnet tilhører. Når foresatte har meninger om skolens innhold, organisering og arbeidsmåter generelt, har de samme rolle som enhver borger. Som den profesjonelle part i samarbeidet mellom hjem og skole skal skolen ha det primære ansvaret for å sørge for at samarbeidet fungerer. Dette er også en del av «Skoleplakaten» slik det er foreslått i kapittel 4 Innholdet i opplæringen .

Departementet mener at hjemmets og skolens roller er:

• De foresatte har oppdrageransvaret og skal sørge for at barna kan oppfylle sin plikt til opplæring etter evne og forutsetninger.

• De foresatte har ansvar for daglig omsorg.

• De foresatte har ansvar for at barna møter forberedt på skolen, og med mat og egnet påkledning.

• De foresatte skal se til at barna gjør sine lekser, men skolen kan ikke forutsette at de foresatte har kompetanse til å gi barna faglig hjelp.

• De foresatte skal holde seg informert om sine barns skolesituasjon.

• De foresatte har best kjennskap til sine barn og bør derfor gi skolen del i denne for at skolen skal kunne ivareta elevenes rett til tilpasset opplæring.

• De foresatte skal være kjent med skolens regelverk og bidra til at barna respekter dette.

• Skolen har det faglige ansvaret for opplæringen, og lærerne har den faglige og pedagogiske kompetansen.

• Skolen skal klargjøre skolens mål, innhold og arbeidsformer og hvilke rettigheter og plikter elever og foresatte har.

• Skolen skal dokumentere og informere de foresatte om elevens læring og utvikling.

• Skolen skal bidra til utvikling av elevenes sosiale ferdigheter og skape et godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.

• Skolen skal støtte foresatte i deres oppdragelse av barna.

• Skolen har ansvar for å legge til rette for et godt samarbeid med hjemmene.

• Skolen skal lytte til de foresatte og samarbeide med dem i skolens utvikling av innhold og virksomhet.

• Lærere skal være informert om den enkelte elevs situasjon og jevnlig informere foresatte om elevens skolesituasjon, trivsel og læringsutvikling.

Prinsippene ovenfor legges til grunn i det videre arbeidet med lov- og forskriftsendringer, herunder læreplaner.

Samarbeidet mellom hjem og skole har de foresattes interesse for sitt barns læring og skolegang som utgangspunkt. Foresatte er en sammensatt gruppe og har svært ulike behov i samarbeidet, og disse behovene må møtes på den lokale skolen og av den enkelte lærer. Nasjonale bestemmelser og innsatser må støtte opp under dette og bidra til å styrke skolenes evne til å ta ansvar for samarbeidet mellom hjem og skole. For sterk nasjonal styring vil fjerne det handlingsrommet den enkelte skole må ha for å møte en variert foreldregruppe, og kan legge hindringer i veien for gode samarbeidsformer. Noen grupper fordrer en spesiell oppmerksomhet i samarbeidet mellom hjem og skole, som minoritetsspråklige foresatte og foresatte til funksjonshemmede barn. På denne bakgrunn må det være rom for gode lokale løsninger.

Departementet har gjennom høringen og høringsmøter merket seg at skoler uttrykker behov for større lokal frihet til å organisere samarbeidet mellom skolen og de foresatte som gruppe. Det blir pekt på at Foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU) og Samarbeidsutvalget (SU) i grunnskolen fungerer svært forskjellig fra skole til skole. Ved flere skoler har samarbeidet blitt vitalisert ved at skolene og de foresatte har etablert lokale arenaer for samarbeid. Dette kan tyde på at større lokal innflytelse på hvordan samarbeidet organiseres kan øke engasjementet til de foresatte. Samtidig er det viktig at hjem og skole samarbeider ved den enkelte skole. Dette kan sikres ved at skolen pålegges å etablere en ordning for samarbeid mellom foresatte og elever, som grupper, og skolen.

Departementet går derfor inn for at dagens bestemmelser om samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg erstattes av bestemmelser om at skolen skal organisere samarbeidet mellom hjem, skole og elever både på individ- og skolenivå, og at dette kan gjøres på ulike måter som ivaretar lokale behov. Denne bestemmelsen ­gjøres også gjeldende for videregående opplæring med de begrensningene som myndighetsalderen setter. Samarbeid mellom hjem og skole inngår i det nasjonale systemet for kvalitetsvurdering. På samme prinsipielle grunnlag vil depar­tementet heller ikke foreslå en lovfesting av dagens ordning med klassekontakter. Den enkelte skole må selv få anledning til å finne en god modell som sikrer en plattform for felles foreldremedvirkning. Samarbeidet må organiseres slik at man ivaretar opplæringslovens krav om at alle elever skal være knyttet til en kontaktlærer som blant annet skal ha særlig ansvar for kontakt med hjemmet.

Forslaget fra Kvalitetsutvalget om at samarbeidet mellom hjem og skole i grunnskolen knyttes til elevens kontaktlærer, er allerede innført ved lovendring som trådte i kraft 1. august 2003, der ordning med kontaktlærer ble innført. Det arbeides med at brukerundersøkelser der de foresatte er med, skal være en del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, noe som imøtekommer utvalgets forslag om at de foresatte skal gis en sentral rolle i den skolebaserte vurderingen i grunnskolen, for eksempel gjennom brukerundersøkelser. I tilknytning til dette kan skolene utvikle kommunikasjonen i tråd med utvalgets forslag ved at det legges lenker fra skoleporten.no til den enkelte skole, og at det for den enkelte skole kan legges inn ytterligere informasjon og utvikles mulighet for kommunikasjon.

Kvalitetsutvalget har flere forslag om nasjonale bestemmelser for å styrke samarbeidet mellom hjem og skole. Som det tidligere er gjort rede for, mener departementet at detaljerte nasjonale bestemmelser snarere vil begrense enn fremme et godt samarbeid. Derfor ønsker departementet ikke å gi nasjonale bestemmelser om å øke antall foreldresamtaler og i detalj bestemme samtalenes innhold, for eksempel gjennom bruk av elevmapper. På samme måte ønsker ikke departementet å binde skolene til å tilby foreldrekurs for å klarlegge gjensidige forventninger og forpliktelser mellom hjem og skole eller å lage et program for foreldresamarbeidet ved den enkelte skole der strategier for å forebygge og løse konflikter inngår. Departementet har tillit til at den enkelte skoleeier og skole vil finne gode løsninger for informasjon, diskusjon og kunnskapsformidling.

11.1.2 Utvikling av dialogen

Flere forhold og utviklingstrekk har aktualisert spørsmålet om og hvordan IKT kan bidra til utvikling av samarbeidet mellom hjem og skole. Befolkningens tilgang til IKT har blitt bedre både privat og i arbeidslivet, og kommunikasjonen borgerne imellom og mellom borgere og offentlige etater har i økende grad blitt digitalisert. En fersk studie fra ITU 2 (Forsknings- og kompetansenettet for IT i utdanningen) viser at mange foresatte mener at bruk av IKT vil være viktig for å styrke samarbeidet mellom hjem og skole.

Det foreligger erfaringer fra forsøk og prosjekter på dette området. IKT-baserte kommunikasjonsløsninger kan forenkle informasjonsformidling og kommunikasjon mellom hjem og skole, og det kan gi nye muligheter for informasjonsutveksling og dialog. Resultater fra utprøvinger viser også at bruk av læringsadministrative systemer kan gi positive effekter. Generelt gir bruk av IKT foresatte mulighet til å få et innblikk i skolens arbeid på en enkel og effektiv måte.

Selv om det finnes flere positive resultater fra forsøk med bruk av IKT i samarbeidet mellom hjem og skole, er kunnskapsgrunnlaget ikke robust nok til å kunne trekke entydige konklusjoner. Selv med bedret tilgang til PC og Internett i private husholdninger er det fortsatt grupper som ikke har tilstrekkelig tilgang. Det er også nødvendig å avdekke hvorvidt økt bruk av IKT kan bli hemmet av manglende kompetanse hos de foresatte. Den enkelte skole og skoleeier må vurdere behov for og gevinster av IKT-basert samarbeid mellom hjem og skole. Departementet vil bidra til spredning av eksempler på gode tiltak.

11.1.3 Medvirkning av foresatte på nasjonalt nivå

Evalueringen av Foreldreutvalget for grunnskolen

Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) er et rådgivende organ for Utdannings- og forskningsdepartementet i saker som angår samarbeidet mellom hjem og skole, jf opplæringsloven § 11-9. Rogalandsforskning har på oppdrag fra departementet vurdert hvordan FUG ivaretar de to rollene utvalget har som interesseorganisasjon og som rådgiver overfor sentrale myndigheter. 3 Rogalandsforskning påpeker at FUG driver et mangfoldig motivasjonsarbeid og ulike støtteaktiviteter i skolen. Et hovedinntrykk fra Rogalandsforsknings rapport er at FUG har gode kontakter med grunnplanet, og har kompetanse og legitimitet til å tale foresattes sak. Det er imidlertid en utfordring å nå de minst aktive foresatte og de minst interesserte skolene. Rapporten peker på at FUG i dag fungerer som en aktiv interesseorganisasjon og politisk aktør. Rogalandsforskning mener at FUG synes å gjøre en god jobb for å styrke foreldresamarbeidet i grunnskolen, men peker samtidig på noen utfordringer.

Det blir tatt opp som et prinsipielt problem at medlemmene av FUG er oppnevnt av staten og ikke valgt av foresatte. FUG kan derfor vanskelig ses som de foresattes talsorgan. Videre stilles det spørsmål ved om det er rimelig at FUG skal drive utviklingsvirksomhet i skolen. Dette har ikke FUG en organisasjon til, og det stilles spørsmål ved om det vil være bedre om aktører i skolen selv fikk hovedansvar for utviklingsprosjekter. Rogalandsforskning uttaler at FUG kan styrkes som representativt organ dersom en definerer tydelige utvelgingsprosedyrer til utvalget der de foresatte har en hovedrolle i nominasjonsprosessen.

Departementets vurderinger

I henhold til forskrift til opplæringsloven skal FUG både være et rådgivende organ for departementet og ivareta de foresattes interesser i skolesammenheng. Som en del av sitt oppdrag skal FUG også sørge for rådgivnings- og informasjonsoppgaver rettet mot gruppen. Departementet mener det kan reises prinsipielle innvendinger mot en statlig interesseorganisasjon der medlemmene ikke blir valgt av foresatte selv. Dette gir FUG en dobbelt rolle. På den ene siden er FUG høringsinstans og rådgiver for departementet på vegne av de foresatte og på den annen side skal FUG gi råd og informasjon til de foresatte. Dobbeltrollen forsterkes av at det daglige arbeidet i FUG utføres av et sekretariat som er ansatt og lønnet av departementet. Samtidig er det viktig å legge til at FUG, til tross for disse utfordringene, har ivaretatt sine oppgaver på en god måte.

Departementet mener at det er viktig å sikre innflytelse for foresatte i skolen, samtidig som staten har et ansvar for veiledning og informasjon til de foresatte. Disse to oppgavene er så vidt forskjellige at de ikke bør plasseres innenfor samme organisatoriske ramme, slik det er i dag. For å ivareta de statlige veilednings- og informasjonsoppgavene overfor foresatte, foreslås det å overføre denne delen av FUGs oppgaver til Utdanningsdirektoratet. For å ivareta behovet for innflytelse og medvirkning for foresatte, foreslås det at FUG videreutvikles til en fast arena for brukermedvirkning på nasjonalt nivå. Det vil bli etablert en egnet organisering for dette, for eksempel i form av et «brukerforum». Dette forumet skal ikke ha noen beslutningsmyndighet. Den nye ordningen skal etableres senest ved utløpet av FUGs inneværende funksjonsperiode.

11.2 Skolefritidsordningen

Skolefritidsordningen (SFO) er hjemlet i opplæringsloven som et frivillig tilbud før og etter skoletid for elever på 1.–4. trinn og for funksjonshemmede elever til og med 7. trinn. SFO skal gi de yngste elevene i grunnskolen (1.–4. trinn) omsorg og tilsyn i den tiden elevene ikke er på skolen og de foresatte er på arbeid, og legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter. Elever på 1. og 2. trinn bruker tilbudet mest.

Regjeringen vedtok å øke timetallet for småskoletrinnet fra skoleåret 2002 med til sammen tre uketimer. Ved Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2004 ble det vedtatt å utvide timetallet for 1.–4. trinn med til sammen 190 årstimer, dvs. i gjennomsnitt fem uketimer totalt for 1. til og med 4. trinn, fra skoleåret 2004–2005. Timetallet på disse trinnene økes ytterligere fra 2005. Det samlede behovet for oppholdstid i SFO vil derfor bli lavere. Ved skoler som innfører faste rammer for skoledagen, innfører tid for leksehjelp eller andre tiltak, vil behovet for SFO kunne bli enda mindre.

Bestemmelsene i lov og forskrift gir den enkelte kommune ansvaret for å utforme tilbudet ut fra lokale forutsetninger og behov. Kommunen kan selv drive SFO eller godkjenne private ordninger. Kommunen bestemmer rammene for SFO. Fra 1. august 2003 ble statens øremerkede tilskudd lagt inn i rammetilskuddet til kommunene.

Kvaliteten i SFO-tilbudene er evaluert av Nord-Trøndelagsforskning. 4 I rapporten ble det påvist kvalitetsforskjeller. Rapporten viste at aktivitetene i SFO preges av mye frilek, liten grad av tilrettelegging for leksehjelp og lite kontakt mellom SFO og lokale kultur- og fritidsaktiviteter. Rapporten peker på at foreldregruppen i hovedsak er tilfreds med tilbudet. De foresatte til barn med særskilte behov skilte seg ut som mindre fornøyd enn andre foresatte. En hovedkonklusjon fra forskerne var at SFO i begrenset grad bidrar til helhet i barns oppvekstmiljø gjennom sam­arbeid med skole, hjem og kultur- og fritidstiltak i lokalmiljøet, slik det ble omtalt i St.meld. nr. 40 (1992–1993).

Kvalitetsutvalget foreslår at skolefritidsordningen gjøres til en integrert del av skoledagen ved at skolen og SFO har felles standarder for et godt lærings- og samhandlingsmiljø. De foreslår at det stilles kompetansekrav til ansatte i SFO, og at kontakt mellom kommunalt hjelpeapparatet og SFO sikres i forskrift til opplæringsloven. Utvalget mener at personalet i SFO bør ha kompetanse til å gi barn med særskilte behov et godt tilrettelagt tilbud. Utvalget viser til at familier har ulike behov, og at kommuner bør organisere tilbudet ut fra lokale forutsetninger og behov.

Høringen gir flere av forslagene relativt bred støtte, blant annet at skolefritidsordningen og skolen skal ha felles standarder for et godt sosialt miljø, og at det skal sikres kontakt mellom SFO og det kommunale hjelpeapparatet. Mange viser til at kvaliteten i skolefritidsordningen må bli bedre, og understreker behovet for å øke personalets kompetanse. Flere fylkesmenn fremhever betydningen av lokalt handlingsrom. Det er ulike syn på om SFO skal integreres i skolen, også blant kommunene. Flertallet av foreldreutvalg som har deltatt i høringen, mener at SFO bør være frivillig. Mange av høringsuttalelsene peker forøvrig på at tilbudet må videreføres som en frivillig ordning, og at SFO skal være et fritidstilbud. Organisasjoner for funksjonshemmede elever fremhever at skolefritidsordningen er en viktig sosial arena for funksjonshemmede elever, og at de derfor bør få SFO-tilbud både i barne- og ungdomstiden.

Departementets vurderinger

Departementet legger avgjørende vekt på at det fortsatt skal være en prinsipiell forskjell mellom skole og SFO. Skolen er obligatorisk for alle barn, SFO er et frivillig tilbud til familier som har behov for det. Derfor er skolen et nasjonalt anliggende, mens SFO er et lokalt ansvar. Utformingen av SFO-tilbudet bør overlates til det lokale selvstyret innenfor vide rammer. På denne måten kan SFO best tilpasses lokale behov med hensyn til åpningstid, organisering og foreldrebetaling. Dagens regelverk gir kommunene stor frihet. Departementet ser ikke behov for å innskrenke denne handlefriheten. Departementet vil understreke at kommunene har et spesielt ansvar for at funksjonshemmede barn skal gis gode utviklingsvilkår i SFO. Kommunene kan selv avgjøre om SFO skal drives i regi av kommunen, frivillige organisasjoner eller andre. Departementet forventer at kommunene sørger for likebehandling av barn i kommunale og frittstående skoler i organiseringen av SFO-tilbudet.

Blant annet på denne bakgrunn går departementet ikke inn for forslaget om å innføre nasjonale kompetansekrav til personalet. Kommunene må ha adgang til å rekruttere medarbeidere med erfaring og kompetanse tilpasset den lokale utformingen av tilbudet. Kommunene står også fritt til å fastsette foreldrebetalingen for SFO innenfor rammen av selvkostprinsippet i forskrift til opplæringsloven, etter at statens øremerkede tilskudd fra 1. august 2003 ble innlemmet i rammetilskuddet. Dette innebærer at kommunene kan gradere betalingen etter de foresattes inntekt, hvis de ønsker det. Denne handlefriheten i utformingen av SFO-tilbudet er et ledd i Regjeringens samlede politikk for å styrke lokaldemokratiet.

Også på SFO-området er det behov for å drive systematisk utviklingsarbeid og spre gode eksempler. Mange kommuner har utviklet gode modeller for samarbeid mellom skole og SFO.

SFO ligger ofte på samme sted som skolen og bruker felles arealer. Rektor er til vanlig administrativ og faglig leder når SFO er knyttet til skoler. Skolene vil derfor ofte ha nytte av et samarbeid om fleksibel bruk av personale, bruk av rom og utstyr og tiltak for et godt læringsmiljø, blant annet innsats mot mobbing.

I noen kommuner er det utviklet gode samarbeidsmodeller mellom SFO og frivillige lag og organisasjoner blant annet innenfor kultur og idrett slik at tilbudet integreres i lokalmiljøet for øvrig. Noen steder har private eller frivillige organisasjoner gode erfaringer med aktiviteter på SFO etter avtale med kommunen. Departementet ser på dette mangfoldet som verdifullt, fordi det reflekterer ulike lokale prioriteringer og ulike lokale omgivelser.

Et flertall i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite ba i Budsjettinnst. S. nr. 12 (2002–2003) Regjeringen om å komme til Stortinget med en plan for utvikling av skolefritidsordningen. Ut fra de ansvarsprinsipper som er beskrevet ovenfor, kan ikke departementet se at det er naturlig for sentrale myndigheter å utarbeide en slik plan. Slike planer bør springe ut fra kommunenes egne behov og erfaringer og ikke fremstå som pålegg eller føringer fra sentrale myndigheter.

Departementet vil imidlertid bidra til systematisk erfaringsspredning mellom SFO-tilbud og kommuner, slik at de som arbeider i SFO og de som er ansvarlig for tilbudet, kan få nye ideer og inspirasjon fra andre. Departementet vil på denne bakgrunn ta initiativ til et samarbeid med Kommunenes Sentralforbund for på en systematisk måte å spre interessante samarbeidsmodeller og positive erfaringer innenfor SFO-tilbudet. Innenfor et slikt samarbeid vil det også være naturlig at man med jevne mellomrom foretar evalueringer av hvordan ulike SFO-tilbud blir vurdert av brukere og ansatte.

11.3 Skole og arbeidsliv

Entreprenørskap i opplæringen

Kvalitetsutvalget peker på entreprenørskap som et virkemiddel til å fornye opplæringen, blant annet på ungdomstrinnet. Regjeringen la i oktober 2003 frem en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk, Fra idé til verdi . Planen viser til at utvikling av kompetanse i entreprenørskap må inngå som en del av utdanningen på alle nivåer. Pedagogiske hensyn tilsier at opplæring i entreprenørskap bør innrettes ulikt avhengig av skoletrinn. Entreprenørskap innebærer utvikling av både personlige egenskaper, holdninger, formell kunnskap og ferdigheter. Kunnskap og ferdigheter omhandler hva som må gjøres for å etablere ny virksomhet, og hvordan man lykkes med å utvikle en ide til praktisk og målrettet aktivitet.

Regjeringen vil våren 2004 legge frem en nasjonal strategi for entreprenørskap i utdanningen. Strategien omfatter mål og tiltak for grunnskole, videregående opplæring, høyskoler og universiteter, samt lærerutdanningen. Den legger til rette for styrket kompetanse, bevisste holdninger og kultur for entreprenørskap i hele utdanningssystemet, blant annet ved at det etableres flere elev-, ungdoms- og studentbedrifter. I tillegg skal det legges til rette for mer samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og nærings- og arbeidslivet. Den nasjonale strategien vil foreslå en rekke tiltak for å styrke arbeidet med entreprenørskap i utdanningen i perioden 2004–08. I denne perioden vil Regjeringen arbeide for å implementere tiltakene og innfri målsettingen i strategien.

Lokalt partnerskap

I grunnopplæringen foregår det et utstrakt samarbeid mellom skoler og lokalt arbeids- og næringsliv på ulike måter. Dette gir gjensidig nytte ved at det øker opplæringens kvalitet og relevans, og styrker næringslivets rekruttering og kompetanseutvikling. Partnerskap er langsiktig, forpliktende samarbeid mellom skole og lokalt arbeids- og næringsliv. En partnerskapsavtale kan inneholde bedriftsbesøk, prosjektarbeid for elever, hospitering for lærere, lærerdeltakelse på bedriftsinterne kurs og forelesere fra bedriftene på skolen. Partnerskap tilbys av NHO gjennom prosjektet «Næringsliv i Skolen». I skoleåret 2002/03 ble ca. 350 nye partnerskapsavtaler i regi av NHO inngått. I tillegg kommer flere initiativ fra skolene eller fra næringslivet selv. I strategien for entreprenørskap i utdanningen vil det også være tiltak for stimulering til flere partnerskapsavtaler.

Reklame i skolen

Barn og unge er i dag utsatt for stort reklamepress. Gjennom opplæringen skal skolen hjelpe elevene til bevissthet om og kritisk evne i forhold til reklame, blant annet i norsk- og samfunnsfagene. Læringssenteret har på oppdrag fra departementet vurdert omfanget av reklame i skolen. Det ble ikke funnet eksempler på reklame i lærebøker, og informanter gav uttrykk for at de ikke opplevde noe reklamepress av betydning mot skolen. Det ligger implisitt i bestemmelsen om rett til gratis offentlig grunnskoleopplæring at det ikke kan stilles krav om gjenytelser ved gaver til staten, for eksempel fra bedrifter. Opplæringsloven har ut over dette ikke egne bestemmelser om reklame i skolen eller andre former for kommersiell påvirkning.

En variert og aktuell opplæring krever flere hjelpemidler som aviser, tidsskrifter og Internett hvor det som regel vil være reklame. Utstyr og produkter som brukes på skolen, i noen tilfeller som bidrag fra næringslivet, kan også representere en kommersiell påvirkning, for eksempel ved bruk av logo. Departementet mener at det er viktig at skolen ikke blir en arena for kommersiell markedsføring og reklame, men at et forbud i opplæringsloven er et lite egnet virkemiddel for å begrense dette. En slik bestemmelse vil være lite treffsikker og vanskelig å avgrense, samtidig som den kan legge uønskede begrensninger på muligheten til gode samarbeidsrelasjoner mellom skole og næringsliv. Departementet mener derfor at ulempene ved en slik lovregulering vil være større enn fordelene. Departementet har tillit til at skoler, skoleeier og lokale politiske organer kan gjøre balanserte vurderinger av om det er behov for eventuelle ytterligere retningslinjer om reklame i skolen.

Samarbeid på IKT-området

På IKT-området har det i mange europeiske land vokst frem ulike samarbeidsformer mellom offentlige og private aktører – forkortet OPS (Offentlig-privat samarbeid). Slike samarbeidskonstellasjoner er mest vanlige på regionalt nivå. Ordningen innebærer ofte at offentlige og private aktører inngår et gjensidig forpliktende og langsiktig samarbeid med deling av risiko og gevinster. Gevinstene kan være knyttet til bedre pris, bedre tjenestetilbud og økt markedsadgang for private aktører. Dette må veies opp mot økte kostnader og derfor kun vurderes brukt der utgifter til blant annet anskaffelse og drift samlet sett blir rimeligst for samfunnet. Bruk av OPS synes særlig aktuelt når det gjelder IKT-infrastruktur i skolen. Her er det spennende muligheter knyttet til å utnytte kompetanse og kreativitet i privat sektor. Dette forutsetter at det ikke legges nye restriksjoner på næringslivets mulighet til å være til stede og synlig i skolesamfunnet. Tilsvarende forutsetter det at næringslivet holder seg innenfor de rammer som følger av gratisprinsippet, blant annet med forbud mot gjenytelser. Departementet vil følge opp arbeidet gjennom den nye satsingen på IKT i utdanningen, Program for digital kompetanse 2004–2008. Departementet vil også iverksette tiltak som skal styrke skoleeiers bestiller- og innkjøpskompetanse, bl.a. gjennom økt bruk av samarbeid mellom offentlige og private aktører.

11.4 Departementets forslag

• Opplæringslovens bestemmelser om samarbeidsutvalg, foreldreråd og skoleutvalg erstattes av en bestemmelse om at skolen skal etablere en ordning for samarbeid mellom hjem, skole og elever både på individ- og skolenivå. Denne bestemmelsen gjøres også gjeldende for videregående opplæring.

• Samarbeid mellom hjem og skole skal inngå i det nasjonale systemet for kvalitetsvurdering.

• For å ivareta behovet for innflytelse og medvirkning for foresatte, skal FUG videreutvikles til en fast arena på nasjonalt nivå. Den nye ordningen skal etableres senest ved utløpet av FUGs inneværende funksjonsperiode.

• Det tas initiativ til samarbeid med Kommunenes Sentralforbund for å innhente og spre erfaringer innenfor SFO-tilbudet.

• Det vil bli lagt frem en strategi for entreprenørskap i utdanningen.

• Departementet vil følge opp ulike samarbeidsformer mellom offentlige og private aktører gjennom Program for digital kompetanse 2004-2008.