3 Grunnlaget for meldingen

3.1 Innledning

St.prp. nr. 45 (2000-2001) Omlegging av Forsvaret i perioden 2002-2005, og Stortingets behandling av denne jf. Innst. S. nr. 342 (2000-2001) gir en rekke premisser for denne meldingen. Dette gjelder blant annet i forhold til totalforsvar og annet sivilt-militært samarbeid. Denne meldingen må derfor sees i sammenheng med den gjennomføringsproposisjon som fremlegges samtidig og Justisdepartementets proposisjon om tilleggsbevilgninger i 2002 knyttet til ressursbehovet innen det sivile beredskap og politiets (inkludert Politiets sikkerhetstjenestes) beredskap.

I tillegg har det de senere år vært arbeidet målrettet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet. Forsvarets forskningsinstitutt har gjennomført en serie utredninger på samfunnssikkerhetsområdet (BAS-prosjektene; tele, kraft, transport).

Et utvalg ledet av Kåre Willoch avga i juli 2000 en rapport under tittelen Et sårbart samfunn. Rapporten ble publisert som NOU 2000:24. Utvalgets arbeid og rapport vil i det følgende bli referert til som Sårbarhetsutvalget. Et annet utvalg ledet av lagdommer Lars Jorkjend avga i november 2001 en rapport som senere er publisert som NOU 2001:31 Når ulykken er ute. Utvalgets arbeid og rapport vil i det følgende bli referert til som Redningsberedskapsutvalget.

Sårbarhetsutvalget ga en bred fremstilling av den sårbarhet det moderne samfunn står overfor og foreslo en rekke tiltak, særlig på den organisatoriske side. Redningsberedskapsutvalget har særlig vurdert hvordan de operative rednings- og beredskapsressursene bør organiseres med sikte på å oppnå en best mulig utnyttelse av ressursene.

I tillegg til disse utredningene, har terroraksjonene den 11. september 2001 og kampen mot internasjonal terrorisme, tragediene med Sleipner og ved Åsta og togbrannen på Lillestrøm stasjon, gitt viktige premisser for den fremtidige tilnærming til sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Samfunnet har også blitt stilt overfor andre beredskapsmessige utfordringer, som gir erfaringsgrunnlag for innrettingen av samfunnssikkerhetsarbeidet. Det vises for eksempel til forberedelsene ved overgangen til år 2000, munn- og klovsykeutbruddet i Europa og havariet med Kursk.

I dette kapitelet gis en oversikt over utvalgenes mandat og hovedtrekk i deres anbefalinger og enkelte høringsuttalelser. Oppfølgingstiltak inngår som en del av grunnlaget for meldingen og omtales fortløpende. Kapitel 6 omtaler i stor grad oppfølgingen i forhold til Sårbarhetsutvalget. Det har vært et bredt anlagt arbeid med tilknytning til Sårbarhetsutvalgets innstilling. Stortinget har blant annet fått seg forelagt en stortingsmelding om telesikkerhet og - beredskap i et telemarked med fri konkurranse, St.meld. nr. 47 (2000-2001). Det blir vist til denne meldingen og en rekke andre tiltak i kapitel 6. Redningsberedskapsutvalgets anbefalinger har vært en viktig del av grunnlaget for vurderingene i kapitel 11. I tillegg omtales enkelte av de tiltak som ble iverksatt etter den 11. september 2001.

3.2 Sårbarhetsutvalget

Den 3. september 1999 nedsatte Regjeringen Bondevik et bredt sammensatt utvalg under ledelse av Kåre Willoch. Utvalget hadde tverrpolitisk deltakelse og fikk følgende mandat:

«Utvalget skal utrede samfunnets sårbarhet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet og beredskap.

Arbeidet i utvalget skal ta utgangspunkt i nasjonale og internasjonale utviklingstrekk av betydning for beredskapsarbeidet.

Utvalget skal gi en helhetlig beskrivelse av risikoen for ekstraordinære påkjenninger mot det sivile samfunnet i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Dette omfatter vurderinger knyttet til den økende sårbarheten i samfunnet for avbrudd i viktige forsyninger av varer og tjenester som følge av menneskelige feil, tekniske sammenbrudd, naturkatastrofer, terror, sabotasje eller krigshandlinger. Dette innbefatter også en vurdering av risiko, sårbarhet og beredskap på sivil side for å møte omfattende epidemier og uhell med, eller bevisst bruk av, atom-, biologiske eller kjemiske våpen eller materialer. Et felles risikobilde skal danne grunnlag for prioriteringer og anbefalinger om tiltak.

Utvalget skal analysere sårbarhetssituasjonen og gi en prinsipiell vurdering av styrke og svakheter ved dagens beredskapssystemer. På grunnlag av dette skal utvalget gi generelle og prinsipielle anbefalinger til tiltak for å sikre en akseptabel sikkerhet for sivilbefolkningen og kritiske samfunnstjenester i fred, kriser og krig. Utvalget skal herunder vurdere organiseringen av det sårbarhetsreduserende arbeidet.

En sentral problemstilling vil være prioritering av fremtidig innretting av, og oppgaver for, den sivile beredskapen. Utvalget skal foreta en prinsipiell vurdering av om - eventuelt hvordan - beredskapsarbeidet i samfunnet bør endres som følge av grunnleggende nasjonale og internasjonale endringsprosesser.

Utvalget skal vurdere tiltak som kan bidra til styrket folkelig engasjement, mer frivillig innsats og høyere prioritering av beredskapsarbeidet i kommunene og privat næringsliv.

Utvalget skal tilrettelegge for økt offentlig bevissthet, kunnskap og debatt om sårbarhetsproblematikk i samfunnet. Sikkerhet og sårbarhet skal avveies mot ønsket om et åpnere samfunn.

Utvalget skal etablere kontakt og samarbeid med det regjeringsoppnevnte forsvarspolitiske utvalg.

Utvalget skal avgi rapport med forslag om hvilken hovedkurs som bør ligge til grunn for arbeidet med å redusere samfunnets sårbarhet og videreutvikle den sivile beredskapen innen 1. juli 2000. Utvalget skal kunne peke på behov for nærmere utredninger på enkelte områder.

Utvalget skal redegjøre for administrative og økonomiske konsekvenser av sine anbefalinger, og følge utredningsinstruksens bestemmelser for øvrig.»

Utvalget hadde en bred tilnærming til arbeidet med å kartlegge og drøfte sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet. Utvalget understreket at et samfunn helt uten risiko og sårbarhet er så å si en umulighet, både av praktiske og økonomiske årsaker. Spørsmålet blir da hvor terskelen for akseptert risiko bør være. Utvalget fremholdt at det er vanskelig å definere et matematisk akseptnivå som utgangspunkt for utvalgets tilnærming, da både matematiske og kvalitative risikovurderinger ligger til grunn for vurderingene av de ulike fagområdene. I tillegg har problemstillingen «hva kan vi leve med av risiko» et normativt og etisk aspekt som gjør at det er vanskelig å fastsette et entydig allment akseptnivå for risiko.

Utvalgets tilnærming og valg av fokus ble derfor basert på mer kvalitative vurderinger, hvor en har lagt vekt på forhold som har betydning for samfunnet og som truer grunnleggende samfunnsverdier. Med dette som utgangspunkt ble følgende tema valgt ut:

• Informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

• Kraftforsyning.

• Transport av mennesker.

• Varedistribusjon.

• Transport av farlig gods.

• Petroleumsvirksomheten.

• Smittevern.

• Matvaretrygghet/næringsmiddelberedskap.

• Vannforsyning.

• Masseødeleggelsesvåpen og atomtrusler.

• Massetilstrømning av flyktninger.

• Informasjon.

• Organisert kriminalitet, terror og sabotasje.

Det ble gitt en rekke forslag til hvordan beredskapen og sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet kunne bedres både i forhold til sektorer og i forhold til hvordan arbeidet organiseres. De viktigste organisatoriske forslagene var at arbeidet for samfunnssikkerhet og beredskap må samles i ett departement som får dette som hovedoppgave, at det blir opprettet et koordineringsorgan for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (Forsvarets overkommando ved etterretnings- og sikkerhetsstaben og Politiets sikkerhetstjeneste), at organer for tilsyn med sikkerhet på ulike områder blir slått sammen, at det blir foretatt en gjennomgang av landets operative rednings- og beredskapsressurser og at det blir opprettet en felles granskingskommisjon for store ulykker og kriser. Det ble blant annet videre foreslått at kommunene burde pålegges en beredskapsplikt, at ansvar for eierskap og sikkerhetstilsyn blir skilt, at statens beredskapstilsyn med kommunene burde utføres av fylkesmennene og at systemet for nasjonal krisehåndtering burde styrkes.

Utvalget fremholdt at Norge står overfor sikkerhetsutfordringer som er betydelig forandret i forhold til tidligere og la til grunn at dette burde ha som konsekvens at det er nødvendig å ha en bred tilnærming til aktuelle scenarier og stor omstillingsevne. Utvalget fremholdt at «den sivile beredskapen» synes å ville få en stadig viktigere rolle fremover. Utvalget fremholdt videre at endringer i samfunnets styringsformer, internasjonalisering og globalisering fører til at sikkerhets- og beredskapsarbeidet må sikres gjennom andre statlige virkemidler enn før og at de store endringene i trusselbildet må få konsekvenser for prioriteringene innenfor beredskapsarbeidet i det sivile samfunnet.

Den etterfølgende høringsrunden ga en rekke nyttige innspill til den videre prosessen. Det kom inn ca. 100 høringsuttalelser. Det vil bli referert til høringsuttalelser under de enkelte kapiteler. Imidlertid har det vært nødvendig å foreta et utvalg i hvilke høringsuttalelser som refereres på grunn av omfanget i tilbakemeldingene. Det understrekes imidlertid at høringsuttalelsene har gitt meget nyttige innspill til oppfølgingen av utvalgets rapport, blant annet som grunnlag for denne meldingen.

Utvalgets sektorvise tiltak har vært gjenstand for en bred oppfølging innen ulike departementers ansvarsområde. I tillegg har spørsmålet om ulike måter å organisere sikkerhets- og beredskapsarbeidet på vært vurdert. Sårbarhetsutvalgets rapport har gitt premisser for en rekke av de tiltak som varsles i denne meldingen og er fulgt opp ved en rekke initiativer. Kapitel 6 er i stor grad viet oppfølging av Sårbarhetsutvalgets sektorvise forslag.

3.3 Redningsberedskapsutvalget

Samfunnet har behov for et rednings- og beredskapsapparat som ivaretar krav til funksjonalitet, kvalitet og samordning. På rednings- og beredskapsområdet er det i dag en rekke etater som har ansvar på ulike forvaltningsnivåer, noe som stiller store krav til samordning både sentralt og lokalt. I tillegg finnes det særskilte beredskapsordninger på særlige områder, som for eksempel innen strålevern og oljevern.

Det har vært ønske om en bred gjennomgang av rednings- og beredskapsområdet med sikte på å få en best mulig tjenesteyting på rednings- og beredskapsområdet ut fra en mest mulig enhetlig organisasjonsform og med basis i et samordnet overordnet lovverk. Behovet for en slik utredning har vært signalisert i flere sammenhenger, blant annet St.meld. nr. 25 (1997-98) om hovedretningslinjer for det sivile beredskaps virksomhet og utvikling i tiden 1999 - 2002 og NOU 1999:4 om utkast til ny lov om brann- og eksplosjonsvern og Statskonsults rapport 1999:2 «Helt stykkevis og delt?» Sårbarhetsutvalget ga også uttrykk for at det var behov for en slik gjennomgang.

Den 10. november 2000 oppnevnte regjeringen Stoltenberg derfor et utvalg for å gjennomgå landets operative rednings- og beredskapsressurser under ledelse av lagdommer Lars Jorkjend. Utvalget fikk følgende mandat:

«For å få til en mer effektiv forvaltningsstruktur, klare ansvarsforhold, en bedret oppgaveløsning ved større ulykker og katastrofer i fred og et styrket samvirke mellom de etater og organisasjoner som utgjør landets rednings- og beredskapsressurser, gis utvalget følgende mandat:

Utvalget skal beskrive dagens ansvarsforhold og oppgaveløsning innen landets operative rednings- og beredskapsressurser. Herunder skal utvalget beskrive ansvars- og myndighetsfordelingen på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Det skal gis en beskrivelse av de gråsoner som eksisterer i forhold til overføring av ansvar mellom redningstjenesten og de ulike akuttetater. Gjennomgangen skal omfatte alle ressurser som kan brukes i redningstjenesten eller i forbindelse med innsats ved katastrofer.

Utvalget skal gi forslag til eventuelle endringer i organiseringen av landets operative rednings- og beredskapsressurser.

Utvalget skal spesielt vurdere om det er hensiktsmessig å utvide redningstjenestens oppgaver til også å omfatte innsats i hendelser som ikke innebærer fare for liv og helse, og å vurdere gjeldende samvirkeprinsipp og alternative modeller for kostnadsdeling. (Prinsippet for en integrert land-, sjø- og luftredningstjeneste skal videreføres.)

Utvalget skal gi anbefalinger om hvordan Sivilforsvarets oppgaver og ansvar bør ivaretas i fremtiden. Næringslivets egenbeskyttelse som et element i dagens sivile beredskap og det tilhørende administrative system skal inngå i dette. Blant annet under hensyn til erfaringene fra øvrige land i Norden skal utvalget særskilt vurdere om det bør gjennomføres tiltak med sikte på en nærmere integrering av Sivilforsvarets og de kommunale brannvesens samlede ressurser. Utredningen skal rette seg mot ulykker og hendelser i fredstid. Når det gjelder vurderinger av fremtidig ivaretakelse av sivilforsvarsoppgaver, skal forholdet til krigsberedskap også vurderes.

Utvalget skal vurdere politireserven og sivile vernepliktige som en mulig fremtidig beredskapsressurs ved fredstidskatastrofer.

Utvalget skal vurdere eventuelle behov for lovendringer.

Utvalget skal gi en oversikt over de administrative og økonomiske konsekvenser av anbefalingene og fremme plan for gjennomføring av foreslåtte tiltak. Minst ett av forslagene skal innebære uendret ressursbruk på området.»

Utvalget avga sin rapport den 1. november 2001. Utvalget anbefalte ikke noen gjennomgripende omstrukturering av rednings- og beredskapsressursene i Norge. Ansvarsprinsippet - at den som har ansvar for en funksjon under normale forhold også har ansvaret for den i krise og krig - bør være et prinsipp for organisering av all beredskap mot ulykker og katastrofer. I Norge vil det offentliges ansvar for operativ håndtering av ulykker og kriser, i utgangspunktet ligge på de såkalte nødetatene, politi, brannvesen og helsevesen. Kommunene vil også ha et alminnelig ansvar hva angår det som skjer innenfor kommunegrensene. Det offentliges ansvar for redning og annen ulykkesinnsats til havs, hviler i første rekke på redningstjenesten, herunder Hovedredningssentralene (Sør og Nord), Sjøfartsdirektoratet og Statens forurensningstilsyn.

Utvalget anbefalte ikke at det etableres en generell, sentral krisehåndteringsmyndighet som overtar det operative ansvaret når en krise får et visst omfang eller alvor, og heller ikke at det innføres et formelt katastrofe- eller unntakstilstandsbegrep. Dette er ikke til hinder for at det skjer en sterkere samordning på sentralt nivå av statens overordnete funksjoner innenfor så vel ulykkesberedskap som alminnelig samfunnssikkerhet.

Utvalget anbefalte imidlertid at de særskilte operative ordninger for atomulykkesberedskap, redningstjeneste og forurensningsberedskap opprettholdes i hovedtrekk. Dette er ordninger spesielt tilpasset hendelsenes karakter, og de legger i varierende grad operativt ansvar også til sentrale ledd. Det understrekes likevel at kommunale myndigheter har ansvar og funksjoner også ved disse typer hendelser.

Redningstjenesten bør etter utvalgets skjønn fortsatt bygge på prinsippet om samvirke mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner og slik at all offentlig virksomhet som har egnete ressurser, plikter å stille disse til rådighet for redningstjenesten. Frivillige organisasjoner vil fortsatt være et ønskelig og nødvendig ledd i redningstjenesten. Et flertall foreslår at redningstjenesten får ansvar for samordning og ledelse av akuttinnsats ved alvorlige ulykker som truer store materielle verdier eller som betyr fare for alvorlig miljøskade, mens et mindretall mener at redningstjenestens oppgaver fortsatt bør være begrenset til innsats som gjelder liv og helse.

Det samlete utvalg mente det bør utarbeides en egen redningslov der blant annet samvirke- og ansvarsprinsippene nedfelles og der regler som i dag bare gjelder i kraft av instrukser blir lovfestet. En slik lov må være samordnet med blant annet helselovgivningen, politiloven og brannvernlovgivningen.

Utvalget anbefalte at staten benytter tjenestepliktige mannskaper som forsterkning for de ordinære rednings- og beredskapsressurser, med tilsvarende oppgaver i fred som i krig. Slike forsterkninger bør i enda større grad enn dagens sivilforsvar være innrettet også mot fredstidshendelser. Det vil gi en bedre utnyttelse av de samlede beredskapsressurser.

Det var delte meninger om den nærmere organisering av forsterkningene. Et flertall foreslo at de organiseres som én enhet som skal forsterke nødetatene og andre offentlige instanser etter behov. Innen dette flertall foreslår ett medlem at forsterkningen organiseres som en egen etat under et fremtidig direktorat som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, de øvrige at den blir en enhet innen politiet. Et mindretall foreslår at det opprettes to forsterkningsorganisasjoner, én som en interkommunal brann- og ulykkesforsterkning og en annen som en egen enhet under politiet.

Utvalget anbefalte ikke at sivile vernepliktige tillegges oppgaver som forsterkning for redningsberedskapen. Det samme gjelder politireserven dersom denne opprettholdes som egen enhet. Et flertall åpnet imidlertid for at politireserven kan gå inn i den samlede forsterkningsressurs dersom denne forsterkningsressursen helt eller delvis legges til politiet.

Utvalgets rapport ble sendt på en bred høring.

Høringsrunden avdekker ikke noe ønske om en gjennomgående omstrukturering av redningstjenesten i Norge.

Høringsinstansene ga en rekke supplerende merknader til innstillingen. Som eksempel kan nevnes at Kystverket viser til at redningstjeneste til sjøs står i en særstilling når det gjelder redning og peker på at sjøredningstjenesten med stor sannsynlighet vil stå overfor viktige fremtidige utfordringer i forbindelse med økende tank/gasskipstrafikk fra våre nordlige farvann til kontinentet og transatlantisk, samt en økende lete- og produksjonsvirksomhet av olje og gass i Norske- og Barentshavet. Også andre høringsinstanser har bemerket utvalgets fokus på landredning. Frivillige organisasjoners betydning blir understreket.

Høringsinstansene var jevnt over samstemte i sitt syn på at det er behov for en statlig tilleggsressurs.

Spørsmålet om den fremtidige organisatoriske forankringen av Sivilforsvaret og hovedredningssentralene er kommentert av en rekke høringsinstanser. Disse var også delt i sitt syn på spørsmålet om hvorvidt hovedredningssentralene burde forankres i Politidirektoratet og hvorvidt Sivilforsvaret burde forankres i politiet, eller hvorvidt en annen løsning burde velges. Redningstjenestens personalforening mener dagens organisatoriske forankring av hovedredningssentralene fungerer godt og har for øvrig en rekke innvendinger mot utvalgets rapport. Politidirektoratet anbefaler i sin høringsuttalelse at ansvarslinjene fra Justisdepartementet til hovedredningssentralene foregår ordinær tjenestevei via politidistriktene og at hovedredningssentralene følgelig bør organiseres under Politidirektoratet.

Utvalgets forslag om en forankring av Sivilforsvaret mot Politidirektoratet støttes blant annet av Politidirektoratet og Politiets fellesforbund, Landsforeningen for sivilt beredskap og Politiembetsmennenes landsforening. Direktoratet for sivilt beredskap mener Sivilforsvaret bør videreføres som en egen ressurs under et direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap. Direktoratet for sivilt beredskap fryktet at en overføring av ansvaret for Sivilforsvaret til Politidirektoratet ville kunne føre til en nedprioritering av arbeidet. Direktoratet for sivilt beredskap foreslo herunder at Sivilforsvaret burde organiseres under fylkesmennene på regionalt nivå. Fylkesmannskollegiet inntok et liknende standpunkt.

Ved vurderingen av hovedredningssentralenes fremtidige organisatoriske forankring er det lagt større vekt på hensynet til en effektiv sjøredningstjeneste enn redningsberedskapsutvalget la til grunn. Sivilforsvarets organisatoriske forankring er likeledes vurdert med en noe større vektlegging av behovet for et forsterkningsapparat under krig og større kriser enn utvalget tok utgangspunkt i. Dette er i det vesentlige bakgrunnen for at regjeringen når det gjelder enkelte organisatoriske spørsmål har kommet til andre resultater enn utvalget. Av tidsmessige årsaker har det ikke vært mulig å behandle alle utvalgets forslag, for eksempel spørsmålet om en redningslov.

3.4 11. september 2001

Terroranslagene den 11. september 2001 og den etterfølgende utviklingen i kampen mot terrorisme markerer et tidsskille. For første gang iverksatte NATO Atlanterhavspaktens artikkel 5 om at et angrep på en av de allierte er å betrakte som et angrep på alle. Dette har helt siden NATO ble dannet vært en grunnvoll for norsk sikkerhet. FN fastslo ved sikkerhetsrådsresolusjon 1368 USAs rett til selvforsvar.

Koordineringen på norsk side ble ivaretatt av Utenriksdepartementet i nær kontakt med berørte departementer og Statsministerens kontor. Bakgrunnen for Utenriksdepartementets koordinering var at hendelsen hadde inntruffet utenfor Norge. Utenriksdepartementets gruppe ble etter kort tid videreført i et mindre format under navnet «beredskapsutvalget». Utvalget foretok løpende vurdering av de sikkerhetspolitiske, utenrikspolitiske og trusselmessige aspekter ved situasjonen.

Den nasjonale beredskapen ble ivaretatt av Justisdepartementet som tok initiativ til en kontaktgruppe som besto av de fleste departementer og Direktoratet for sivilt beredskap. Hensikten med gruppen var å sørge for at departementene fikk oppdatert og lik informasjon om situasjonen og å skape et forum hvor gjensidig informasjon om beredskapstiltak kan utveksles. Terroranslaget viste at selv kriser i utlandet vil kunne nødvendiggjøre forberedende og forebyggende tiltak i flere departementer og på flere forvaltningsnivåer i det norske samfunnet. Behovet for samordning mellom departementene og mellom de ulike forvaltningsnivåer ble derfor synliggjort.

Terroraksjonene medførte en bred gjennomgang og en viss styrking av nasjonale beredskapstiltak. Beredskapsrutiner og sambandssystemene ble gjenomgått og i store deler av forvaltningen ble rutiner for krisehåndtering gjennomgått. Det ble iverksatt enkelte umiddelbare tiltak for å styrke beredskapen. Det ble blant annet etablert sambands- og saksbehandlervaktordninger både på militær og sivil sektor. Det ble også iverksatt sikkerhetstiltak rundt trusselutsatte personer og installasjoner. Terrorberedskapen i Forsvaret ble skjerpet og forsvarsministeren fikk fullmakt til å kalle inn heimevernsstyrker. Jagerflyberedskapen ble høynet. Justisministeren fikk fullmakt til å kalle inn politireserven. Sikkerheten på blant annet flyplasser ble skjerpet.

Forsvaret bidro raskt med både personell og utstyr for å styrke nød- og beredskapsetatenes beredskap i forhold til masseødeleggelsesmidler. Sivilforsvaret ble styrket på flere felt.

Det ble raskt iverksatt tiltak for å følge opp internasjonale resolusjoner og andre tiltak rettet mot blant annet terrorisme og økt humanitær bistand. Trusselbildet ble løpende oppdatert. En rekke sikkerhetstiltak og sikkerhetsrutiner ble skjerpet, blant annet innen kommunikasjon, oljeinstallasjoner, vannforsyning, helseberedskap og ABC-beredskap.

For å styrke beredskapen mot masseødeleggelsesmidler ble det anskaffet og gjennomført opplæring på utstyr for å rense personer for forurensing fra nukleære-, biologiske- og kjemiske stoffer, såkalt dekontamineringsutstyr, som er utplassert ved flere sykehus. Det ble også anskaffet flere mobile dekontamineringsenheter som skal benyttes ute på skadested. Det ble iverksatt tiltak for å styrke det graderte sambandet i statsadministrasjonen og i samfunnskritiske virksomheter.

Både regjeringen Stoltenberg og nåværende regjering fremmet forslag til tiltak for å styrke landets beredskap. Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 ble det ansett som nødvendig å iverksette enkelte akutte tiltak for å styrke Norges evne til å:

• stoppe og forhindre terrorangrep

• redusere kritiske samfunnsfunksjoners sårbarhet mot slike angrep

• styrke samfunnets generelle krisehåndteringsevne

• styrke samfunnets evne til å gjenopprette normal drift etter et terroranslag.

Sosial- og helsedepartementet fremmet under regjeringen Stoltenberg St.prp. nr. 3 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 23 (2001-2002) for å styrke den helsemessige beredskapen mot atom-, biologiske og kjemiske våpen. Justisdepartementet fremmet under regjeringen Stoltenberg St.prp. nr. 7 (2001-2002) om tillegg til statsbudsjettet knyttet til beredskapsformål, jf. Innst. S. nr. 9 (2001-2002).

I tillegg ble det omdisponert 50 mill. kr fra kap. 1792 Norske styrker i utlandet, post 01 Driftsutgifter til kap. 1760 Nyanskaffelser av materiell og nybygg og nyanlegg, post 45 Større utstyrsanskaffelser i forbindelse med Forsvarets arbeid for utvikling og anskaffelse av krypterte mobiltelefoner for sentralforvaltningen.

Som en oppfølging og delvis videreføring av forslagene i 2001 foreslo regjeringen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) en styrking i bevilgningen til politiet og til samfunnssikkerhet og beredskap på 140 mill. kroner til de mest presserende behovene i 2002. Om lag 110 mill. kr var en oppfølging av forslagene som ble fremmet i St.prp. nr. 7 (2001-2002). Videre varslet regjeringen at den ville komme tilbake med en ny vurdering av det samlede ressursbehovet senere.

Regjeringen vil også komme med en rekke forslag til styrking av beredskapen som planlegges gjennomført i 2002 i en egen proposisjon som fremmes parallelt med denne meldingen og som omhandler bevilgninger på totalt 106,5 mill. kr til sivilt beredskap og politiets (inkludert politiets sikkerhetstjenestes) beredskap.

Kongen i statsråd vedtok 5. oktober 2001 en provisorisk anordning om forbud mot finansiering av terrorisme m.m., som gjennomfører Norges folkerettslige forpliktelser etter FNs konvensjon 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 (2001). Anordningen utvider straffansvaret for finansiering av terrorisme, blant annet ved å kriminalisere visse handlinger som tidligere ble regnet som straffri forberedelse. I tillegg gir anordningen bestemmelser om frysing av midler som tilhører noen som med skjellig grunn mistenkes for å forberede eller gjennomføre en terrorhandling. På den måten vil man kunne forhindre at penger eller andre formuesgoder brukes til å finansiere ulike former for terrorisme.

Forslag til endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. ble sendt på høring 21. desember 2001, med høringsfrist 15. februar 2002. Forslag til lovendring vil bli forelagt Stortinget om kort tid.

Regjeringen har også fremmet St.prp. nr. 39 (2001-2002) Finansiering av norsk militær deltakelse i Afghanistan, nasjonale sikringstiltak mot terrorisme og etablering av diplomatisk nærvær i Kabul som gir et ytterligere bidrag i kampen mot terrorisme.

Det blir også fremlagt en St.prp. om omleggingen av Forsvaret i perioden 2002 - 2005 (Gjennomføringsproposisjon) parallelt med denne meldingen.

Terrorhandlingene 11. september 2001 representerer en helt ny sikkerhetssituasjon og innebærer at det må planlegges for også i fremtiden å kunne møte denne typen krisesituasjoner. Dette krever at rutinene for krisehåndtering er intakt til enhver tid. For å ha god beredskap i forhold til slike situasjoner må det stilles store krav til planlegging, samband, innarbeidede rutiner, evne til hurtig omstilling og at man har tenkt gjennom hvilke tiltak som kan og bør settes i verk i tilfelle hendelser inntrer.

Terroraksjonene den 11. september viste også at det ikke kan legges til grunn at samfunnet vil få varsel i forkant av anslag. Dette krever tilfredsstillende beredskapsopplegg. Det er også behov for bredde i beredskapsforberedelsene. Under «den kalde krigens tenkning» var landets beredskap innrettet i forhold til et fåtall styrende scenarier. Et diffust og sammensatt trussel- og risikobilde innebærer at samfunnet må være forberedt på å kunne møte et bredt spekter av hendelser. NATOs strategiske konsept som ble fastsatt under toppmøtet i Washington i april 1999 slår fast at alliansen må være forberedt på å kunne møte et bredt sett med trusler, blant annet fra terrorisme, sabotasje og organisert kriminalitet samt spredning av masseødeleggelsesvåpen. Faren for alvorlige terrorhendelser og masseødeleggelsesvåpen ble også understreket av Sårbarhetsutvalget. I sum setter de nye sikkerhetsutfordringene store krav til bredden i de nasjonale beredskapsforberedelser.