6 Sårbarhetsreduserende tiltak

6.1 Innledning

Dette kapitelet er i stor utstrekning en direkte tilbakemelding på de sektorvise tiltakene sårbarhetsutvalget anbefaler for økt samfunnssikkerhet. Det er enkelte unntak fra denne systematikken. Kapitelet inneholder eksempelvis en fremstilling av beredskapen i forhold til naturkatastrofer, herunder skred. Dette temaet er kommet til på bakgrunn av mottatte høringsuttalelser. Likeledes er for eksempel den materielle kulturarven omtalt særskilt. En rekke av de problemstillinger som reises i dette kapitelet, er også aktuelle for Svalbard, men må i stor grad løses ved bruk av andre virkemidler enn de som anvendes på fastlandet. Beredskapsmessige forhold på Svalbard omtales i kapitel 8.5.

6.2 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

6.2.1 Bakgrunn

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) betegner sammensmeltingen mellom informasjonsteknologi og telekommunikasjon. De siste 10 - 20 år har samfunnets økonomiske vekst og velferdsutvikling i stor grad vært sammenfallende med utviklingen innen IKT. Drifts- og produksjonsapparatet i de fleste samfunnssektorer baserer seg i stor grad på slik teknologi. Denne teknologien har også gjort samfunnet mer sårbart. For eksempel er kraftforsyningen avhengig av velfungerende IKT. Konsekvensene i driftsforstyrrelser i IKT systemer og infrastruktur kan være sammensatte og alvorlige for samfunnets funksjonsdyktighet. Fungerende IKT vil også ha stor betydning for samfunnets evne til å håndtere kriser.

Sårbarhetsutvalgets arbeid med IKT-sårbarhet har vært koordinert mot et prosjekt i regi av Nærings- og handelsdepartementet. Utvalget konkluderer blant annet med at eksisterende tiltak for fysisk sikring av tele og kraftsektoren begynner i en del tilfelle å bli utilstrekkelige og foreslo at den overordnete målsetning for arbeidet med IKT-sårbarhet og kritisk infrastruktur burde være «Å øke robusthetsnivå i IKT-infrastruktur til et nivå som gjør det helt usannsynlig at viktige samfunnsfunksjoner stanses i en normalsituasjon. I en krisesituasjon skal robustheten være tilstrekkelig til å opprettholde kritiske funksjoner.»

Sårbarhetsutvalget ga en rekke konkrete anbefalinger til hvordan sårbarheten på området kunne reduseres, herunder at det etableres et Senter for informasjonssikring (SIS) som bør få i oppgave å koordinere oppgaver innen hendelsesrapportering, varsling, analyse og erfaringsutveksling i forhold til trusler mot IKT-systemer. Utvalget mente også det var behov for å etablere et varslingssenter for trusler mot IKT-tjenester i offentlig virksomhet. Utvalget så også behov for å styrke utdanningen og forskningen innen IKT og at det settes klare sikkerhetskrav i forbindelse med etablering og drift av kritiske IKT-systemer. Sertifiseringsarbeid er et viktig fundament i dette arbeidet. Utvalget så blant annet også behovet for en nærmere vurdering av behovet for endringer i lover og regler og tiltak for en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Næringslivets hovedorganisasjon ga i sin høringsuttalelse støtte til en rekke av utvalgets vurderinger på dette området, men etterlyste en noe sterkere vektlegging av utfordringene for næringslivet.

Landsorganisasjonen i Norge ga i sin uttalelse en bred vurdering av Sårbarhetsutvalgets innstilling i forhold til IKT og kraftforsyning. Landsorganisasjonen ga uttrykk for at man så behovet for insentiver for å redusere samfunnets IKT-sårbarhet og styrke robusthetsnivået i kritisk infrastruktur. Det ble blant annet pekt på at leverandørene av teletjenester må pålegges ringkjøringsmuligheter i hovedsambandene, og at kabelbruddet i Kristiansand den 17. juli 2000 er et eksempel på nødvendigheten av dette.

Forsvarsdepartementet støttet utvalgets vurderinger knyttet til sårbarheten i IKT-infrastrukturen og kraftforsyningen og så det som svært viktig å øke robustheten på dette området.

Politiets overvåkingstjeneste mente det er grunn til å anta at terrorgruppers interresse for å bruke IKT som terrorvåpen vil øke etter hvert som kunnskapen generelt øker. Politiets overvåkingstjeneste pekte også på at et stort antall aktører også i dag har mulighet til gjennom IKT å påvirke utfallet av politiske og militære beslutninger gjennom fysiske og logiske anslag rettet mot deler av nettverksstrukturen.

En rekke høringsinstanser sa seg enig i forslaget om å opprette et senter for informasjonssikring.

6.2.2 Særlig om gradert samband

I dag eksisterer det en rekke ulike sambandsløsninger for utveksling av graderte opplysninger mellom aktørene i totalforsvaret. Dette gjelder både stasjonære og mobile løsninger. Forsvaret har utviklet krypterte GSM-mobiltelefoner som skal kunne anvendes nasjonalt og internasjonalt og være basert på tilgjengelige kommunikasjonsnett.

At det eksisterer forskjellige typer utstyr for utveksling av graderte opplysninger er ikke et vesentlig problem i det daglige, når mengden gradert informasjon er lav. Derimot settes sambandssystemene under press når kriser oppstår, og mengden av graderte meldinger øker.

Direktoratet for sivilt beredskap har ansvaret for å sikre at sambandspersonell i sivil forvaltning får tilbud om kryptoutdanning. Direktoratet for sivilt beredskap har også ansvaret for rådgiving innen sambandsspørsmål og for samordning av kryptoforvaltningen innen det sivile beredskap. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har et helhetlig ansvar for koordinering.

Det er avgjørende at aktørene i totalforsvaret er i stand til å kommunisere sikkert seg imellom. Direktoratet for sivilt beredskap vil derfor få klargjort og presisert sitt ansvar for samband. Dette ansvaret vil blant annet innebære at det føres tilsyn med at de ulike etatene har tilstrekkelig med utdannet sambandspersonell, at sambandsløsningene er oppdaterte, og at det gis råd om hvilke løsninger som bør anskaffes innen de ulike deler av forvaltningen. Mulighetene til sikker kommunikasjon med e-post skal også vurderes for flere aktører.

6.2.3 Særlig om radiosamband for nød- og beredskapsetater

Samfunnets behov for telekommunikasjon forsterkes i en krisesituasjon.

Beredskapsapparatet og nødetatenes virksomhet kan ikke basere seg på kommunikasjonssystemer som har en uakseptabel høy sannsynlighet for å svikte nettopp i de situasjoner hvor sambandsbehovet er størst. Godt fungerende radiosamband er en forutsetning for at de mange oppgavene innenfor redning og beredskap skal kunne løses raskt og effektivt. Små og store nød- og krisesituasjoner involverer en rekke aktører. Et godt samarbeid mellom disse aktørene forutsetter gode telekommunikasjonssystemer også mellom etatene.

Dagens sambandssituasjon for nød- og beredskapsetatene er komplisert og uoversiktlig. Årsaken til denne situasjonen er at hver nødetat har hatt ansvar for etablering og drift av sine egne sambandssystemer, og etatene har gjennom tidene utviklet ulike sambandsløsninger. Alderen på en del eksisterende systemer og generasjonsskiftet fra analog til digital teknologi tilsier at de eksisterende systemene vil bli stadig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Analog teknologi er i ferd med å bli foreldet og i løpet av noen år blir det vanskelig å holde utstyret nødetatene har i dag i drift.

De eksisterende sambandssystemene tilfredsstiller ikke brukernes krav til funksjonalitet. Sambandene har variabel og ufullstendig geografisk radiodekning. Redningsmannskapene kan ikke enkelt snakke sammen på tvers av sine forskjellige radionett og samtalene kan med få unntak avlyttes av uvedkommende.

Nødetatene baserer seg i dag i stor utstrekning på bruk av mobiltelefoner for å supplere sambandssystemene. Dette er meget betenkelig. Mobilnettet har en betydelig innebygget sårbarhet og bryter lett sammen ved belastninger enten belastningen skyldes stor trafikk eller bortfall i strømforsyningen. Mobiltelefonsambandet brøt for eksempel sammen under Åsta-ulykken. Dette gjør at nød- og beredskapsetatene har behov for et nytt samband som er mer robust og bedre tilpasset deres behov enn det som kan tilbys innen kommersielle mobiltelefontjenester.

På denne bakgrunn er det utviklet en ny digital standard for kommunikasjon innen nød- og beredskapsetater kalt TETRA-standarden. Tolv andre land i Europa har satt i gang aktiviteter med henblikk på utbygging av TETRA-nett for sine nød- og sikkerhetstjenester. Fem land har inngått kontrakter om utbygging av landsdekkende TETRA-nett og sju land har inngått kontrakter om utbygging av ett eller flere pilotsystemer. Landsdekkende statlig finansierte nett er under etablering i Belgia, Finland og Nederland. En rekke andre land arbeider med å få til det samme. I Storbritannia er det inngått langsiktig kontrakt med operatør om kjøp av TETRA-basert radiotjeneste, mens på Island har politiet inngått avtale med privat tjenesteleverandør. Irland, Spania, Sverige og Østerrike gjennomfører piloter som inkluderer alle nødetatene, mens Italia, Portugal og Tyskland har begrenset piloteringen til å gjelde politietaten. Med dagens teknologi kan ikke norske politimyndigheter kommunisere direkte over landegrensene, for eksempel med svenske eller finske kollegaer da radiosambandene ikke har sammenfallende frekvenser. Schengen-samarbeidets anbefaling av TETRA-standarden og det faktum at flere europeiske land har valgt TETRA-standarden, bør tale for at Norge tilstreber etablering av et radiosamband som tilrettelegger for kommunikasjonsforbindelser mellom landene.

Forstudier i Norge tilsier at det er samfunnsøkonomisk gunstig om de tre nødetatene samarbeider om å realisere utbyggingen. Et felles digitalt radiosamband basert på denne standarden vil gjøre det enklere å samarbeide i nødsituasjoner på tvers av etats- og landegrensene, selv under vanskelige forhold. Den nye teknologien vil også gi mulighet for dataoverføring til mobile enheter.

I 1998 innledet nødetatene et samarbeidsprosjekt for å utrede mulig innføring av et felles radiosamband basert på TETRA-standarden. En TETRA pilotinstallasjon er etablert i Trondheimsområdet. Pilotsystemet får ca. 600 brukere innen brannvesen, politi, helsevesen, Forsvar, redningshelikoptere, energiforsyning og Røde Kors. Det er også utvist interesse fra andre beredskapsorganisasjoner. Systemet er nå i operativ bruk. Piloten er hovedsakelig finansiert av samarbeidspartnerne Telenor Mobil og Nokia som resultat av åpen forespørsel. Pilotsystemet skal kvalitetssikre tekniske og økonomiske vurderinger og estimater, ved aktiv brukermedvirkning. Prosjektet er besluttet videreført i 2002 og det skal utarbeides en fullstendig kravspesifikasjon som beslutningsgrunnlag for en eventuell anskaffelse.

Sårbarhetsutvalget ga en kort presentasjon av TETRA i kapitelet om beskyttelse av IKT og kraftforsyning. I sin høringsuttalelse til sårbarhetsutvalget bemerket Politiets fellesforbund blant annet: «Utredningen har etter PFs mening lagt alt for lite vekt på problemene knyttet til at nødetatene pr. dato ikke har tidsmessig radiosamband. ( . . ..) Dagens manglende sambandsutstyr og utstrakt bruk av mobiltelefoner i det offentlige GSM-nettet av nødetatene, utgjør en stor risiko for total sambandssvikt ved større ulykker, og enda større risiko ved katastrofer. I tillegg er mye av utstyret gått ut av produksjon, slik at det ikke er mulig å få deler.»

Et landsdekkende TETRA-nett skal kunne dekke behovet for mobilt samband for de tre nødetatene, både internt innen hver etat og på tvers av etatsgrensene.

TETRA muliggjør samtidig tale- og datakommunikasjon, er gruppeorientert, vanskelig å avlytte og kan brukes som mobiltelefon. En TETRA-bruker trenger ikke mobiltelefon i tillegg. TETRA har vanlige mobiltelefonfunksjoner, det vil si at det kan sammenkobles med andre telefonsystemer, og muliggjøre samtrafikk med fastnett og mobilnett.

TETRA-standarden støtter dataoverføring. For eksempel kan journaler og andre opplysninger overføres til skadestedet i form av tekst og bilder.

Selv om radiosambandet først kommer til sin fulle rett ved ulykker og katastrofer, vil det bli mest brukt i daglig aktivitet. Er sambandsutstyret så enkelt og effektivt at det benyttes hver dag, blir håndtering av større ulykker bare en naturlig utvidelse av det en ellers gjør og vet fungerer. Daglig bruk gir trygghet.

Brukeren trenger ikke å ha kunnskaper om radiosambandet for å operere sin TETRA-radio. TETRA-systemet tildeler automatisk ledig radiokanal og radioene er enkle i bruk. Det finnes TETRA-radioer for bilmontasje og annen fast montasje, robuste spesialradioer og lette håndholdte radioer omtrent som dagens små mobiltelefoner.

Det vil bli behov for å ruste opp sambandssystemene til nød- og beredskapsetatene. Et sambandsnett for nød- og beredskapsetater må bygges slik at tilgjengeligheten til radiokommunikasjonen er høy, selv i en krisesituasjon. Aktørene innen redningsarbeidet skal fortsatt kunne kommunisere i situasjoner hvor offentlige nett har brutt sammen. Et beredskapsnett må være svært robust for å kunne tåle ekstraordinære hendelser, som strømbrudd, brutte telelinjer eller at enkelte sentrale nettelementer blir satt ut av funksjon. Forsvarsdepartementet har gitt tillatelse til at TETRA kan benytte Forsvarets digitale nett (FDN) for å ivareta robusthet og redusere sårbarheten i systemet. TETRA-prosjektet vil vurdere om bruk av FDN er hensiktsmessig.

TETRA standarden har en innebygd robusthet ved at en basestasjon vil fungere lokalt selv om forbindelsen til sentralen brytes. Det vil da være mulig å kommunisere med andre brukere innenfor det lokale området.

I og med at TETRA-apparater kan brukes som mobiltelefoner og at nettet er driftssikkert og robust mot ytre påkjenning, vil det være mulig å nytte TETRA-nettet som sambandssystem for regjeringen, fylkesmenn og andre sentrale aktører i Totalforsvaret. I større krisesituasjoner vil disse aktørene ha behov for å kommunisere med hverandre for å få et oppdatert situasjonsbilde, koordinere innsats og treffe avgjørelser.

En bygging av et TETRA-nett vil kunne gi en vesentlig hevning av beredskapen i landet i forhold til så vel nødetatenes daglige virksomhet som til samfunnets evne til å kunne motstå krisesituasjoner. Tilgang til robuste og effektive kommunikasjonsmidler med veldefinert funksjonalitet og kvalitet for alle involverte er en helt nødvendig forutsetning for maksimal utnyttelse av samfunnets ressurser i en krisesituasjon.

6.2.4 Vurderinger og tiltak

Næringslivet og offentlige myndigheter har felles utfordringer i å sikre kritisk infrastruktur. Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet vil i samarbeid med Forsvarsdepartementet og i forlengelsen av de utredninger som er gjort om sårbarheten innen IKT, ta initiativ til å utarbeide en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet. Strategien skal omfatte IKT-sikkerhet i hele samfunnet og favne videre enn Sårbarhetsutvalgets forslag. Arbeidet med strategien skal være bredt forankret i flere departementer og også søke å inkludere privat sektor.

Senter for informasjonssikring er under etablering. Senteret skal bygge tillitsbaserte relasjoner til virksomheter i offentlig og privat sektor for å få tilgang til informasjon om sikkerhetsbrudd og - hendelser. Senteret etableres uavhengig av myndigheter og tilsynsorganer og skal i første omgang organiseres som et treårig forsøksprosjekt under Nærings- og handelsdepartementet. Det er et mål at senteret skal bidra til mer robust IKT-infrastruktur og være et ressurs- og kompetansesenter for offentlige og private aktører som kan ivareta nødvendige funksjoner for informasjonsutveksling, varsling og analyse av sikkerhetsbrudd og trusler.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har under etablering en sertifiseringsordning for informasjonssikkerhet i produkter og systemer. Ordningen forventes å være operativ i første del av 2003. Denne ordningen vil gjøre Norge til et sertifikatproduserende medlem av ARCC (Arrangement on the Recognition of Common Criteria Certificates in the field of Information Technology Security). Hensikten med dette arbeidet er å skape tillit til bruk av IKT.

Det er også etablert en sertifiseringsordning for IKT-sikkerhet i organisasjoner. Norsk Akkreditering bemyndiger (akkrediterer) virksomheter/organer som vil drive sertifisering. Sertifiseringen signaliserer overfor kunder og brukere hvilke forventninger de kan stille til IKT-sikkerheten i organisasjonen/virksomheten.

«Varslingssystem for digital infrastruktur» (VDI) er et forsøksprosjekt i samarbeid mellom Etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) og noen offentlige og private virksomheter som har erfaring med beskyttelse av egne datanettverk. Formålet med prosjektet er å yte en sårbarhetsreduserende tjeneste til sentrale aktører i norsk næringsliv og at EOS-tjenestene skal få erfaring med å kartlegge omfanget av trusselen mot sårbar, digital infrastruktur. Varslingssystemet skal evalueres med sikte på å vurdere en eventuell permanent ordning. Det vil være et mål at det systemet som endelig etableres vil kunne tjene både offentlige og private aktører og at det kan bygge på et internasjonalt samarbeid. Det vil bli lagt vekt på at et varslingssystem må være mest mulig åpent både i forhold til hvem som skal kunne være deltakere og brukere og i forhold til at informasjonen skal være mest mulig tilgjengelig. Ansvarsforholdene mellom Senter for informasjonssikring, Varslingssystem for digital infrastruktur, Post- og teletilsynet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) vil bli vurdert. Det vises i denne sammenheng til omtale i St.meld. nr. 47 (2000-2001) om telesikkerhet og - beredskap i et telemarked med fri konkurranse kap. 5, og Inst. S. Nr. 329 (2000-2001).

Anslag mot eller via IKT-systemer vil ofte være en straffbar handling, gjerne kalt IKT-kriminalitet. Denne kriminaliteten kan rette seg mot IKT-systemene som sådan eller for å oppnå en annen fordel, som for eksempel ved bedrageri. Økokrim er i ferd med å opprette et datakrimsenter. Norge er i dag godt rustet til å oppklare datakriminalitet i form av forskjellige angrep mot IT-tjenester og infrastruktur. Det er viktig å utvikle lovverk og andre tiltak som for best mulig å kunne møte denne type kriminalitet.

Spørsmålet om revisjon av norske strafferegler må ses i sammenheng med internasjonalt samarbeid på området, og da særlig Europarådets «Cyber-crime convention», som ble vedtatt 8. november 2001. Norge undertegnet konvensjonen 23. november 2001. Formålet er å etablere en felles internasjonal kriminalpolitikk for å beskytte samfunnet mot IKT-kriminalitet. Konvensjonen stiller opp krav til landenes straffebestemmelser, straffeprosessuelle bestemmelser og bestemmelser om samarbeid, med videre.

• Det er nødvendig å vurdere endringer i norsk lovgivning på dette området. Regjeringen ser behov for en samlet gjennomgåelse av de strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål IKT-kriminalitet reiser, og har oppnevnt et utvalg som skal utrede dette nærmere. Utvalget skal avgi en innstilling om gjennomføringen av cybercrime-konvensjonen innen 31. desember 2002. Utvalget skal dessuten på fritt grunnlag vurdere om det er behov for andre endringer i straffeloven og straffeprosessloven enn de konvensjonen krever. Det fremgår av mandatet at utvalget skal vurdere om det er behov for lovendringer for å styrke det strafferettslige vernet mot terrorangrep mot datainstallasjoner, og for å kunne bruke IKT mer effektivt i etterforskingen av saker om terrorisme. Innstillingen om disse spørsmålene skal avgis innen 31. desember 2003.

• Et annet utvalg skal innen utgangen av 2002 vurdere hvilke metoder politiet bør kunne benytte for å forebygge og avverge kriminalitet, samt gjennomgå gjeldende regler om hvilke metoder politiet kan benytte i sin forebyggende virksomhet. Utvalget skal særlig vurdere om det er behov for å lovfeste bestemte metoder i forebyggende øyemed som for eksempel skjult fjernsynsovervåking og kommunikasjonskontroll, og skal også ta stilling til om det er grunn til å gi mer generelle regler om forebyggende metoder, slik man for eksempel har i den finske politiloven.

• Et tredje utvalg er oppnevnt for å gjennomgå gjeldende regler om forbrytelser mot statens sikkerhet og selvstendighet, og fremme forslag til en ny og tidsmessig lovgivning på dette området. I lys av at trusselbildet mot Norge har endret seg vesentlig siden de aktuelle bestemmelsene ble vedtatt i 1902 og delvis revidert i 1950, skal utvalget også vurdere om det er behov for nye etterforskingsmetoder i saker vedrørende rikets sikkerhet og ved andre terrorhandlinger.

For en effektiv kriminalitetsbekjempelse er det viktig at politiet får gjennomført kommunikasjonskontroll der lovens betingelser for dette er til stede. For å sikre politiets adgang til kommunikasjonskontroll, har man nå gjort nødvendige tilpasninger for avlytting av GSM-nett, mens tilpasning av ISDN-nettet for kommunikasjonskontroll er under arbeid.

Nye kommunikasjonssystemer og nytt utstyr vil søkes tilpasset for kommunikasjonskontroll allerede ved innfasing.

IKT som fag og IKT i fagene i høyere utdanning og videregående opplæring, er for tiden under utredning i forhold til handlingsplanen «IKT i norsk utdanning» for perioden 2000-2003. Utredningen ventes ferdig i løpet av 1. halvår 2002. Utredningen skal danne grunnlag for utviklingen av en nasjonal strategi for å sikre at Norge er på høyden internasjonalt på utvalgte IKT-områder.

Justisdepartementet vil ta initiativ for å sikre at tiltak ved bortfall av IKT, herunder tiltak i forhold til situasjoner hvor det pågår eller er mistanke om angrep via informasjonssystemer blir reflektert i kriseplaner. Justisdepartementets samordnings- og tilsynsansvar på beredskapssektoren, samt faglige ansvarslinje for forebyggende sikkerhet i sivil sektor, jf. kapitel 8, vil også innbefatte et ansvar for å samordne og føre tilsyn med IKT-sikkerheten innen samfunnskritiske funksjoner.

Det nye konseptet for telesikkerhet og -beredskap som beskrevet i St.meld. nr. 47 (2000-2001) Telesikkerhet og -beredskap i et telemarked med fri konkurranse vil innebære at alle teleoperatører vil bli pålagt en del beredskapsforpliktelser, og ikke bare Telenor slik som tidligere. Dette er omtalt i St.meld. nr. 47 (2000-2001) kapitel 12.4.

Post- og teletilsynet har fått ansvaret for å sette krav til telesikkerhet og teleberedskap, og vurdere investeringer i tiltak for å øke robustheten i telenettene, samt føre tilsyn med at pålagte tiltak blir iverksatt. Post- og teletilsynet har også fått ansvar for bevisstgjøring, kompetanseheving og veiledning overfor operatører, brukere og andre aktører, samt arrangere samøvelser og utvikle samarbeid mellom teleoperatørene.

I takt med økede krav til sikker kommunikasjon og robuste informasjonssystemer, arbeides det aktivt både i privat og offentlig sektor med utvikling og oppfølging av IKT som ivaretar blant annet kravene til konfidensialitet og integritet. Post- og teletilsynet skal påse at en rekke ulike tiltak for å øke sikkerheten og beredskapen i telenettene blir iverksatt. Det vil bli vurdert en innføring av en ny prioritetsordning i telenettene til erstatning for ordningen med viktig prioritert telefon (VPT) som ble nedlagt fra årsskiftet 2000/2001. En ny prioritetsordning må omfatte alle tilbydere av offentlig telefontjeneste både i faste nett og mobilnettene, og skal sikre at forhåndsdefinerte viktige abonnenter, som for eksempel nøkkelpersoner og -etater får prioritet i situasjoner der nettene eller deler av nettene er overbelastet.

Post- og teletilsynet skal også følge utviklingen i utbygging av teleinfrastrukturen nøye og gjennom pålegg og ulike samarbeidstiltak sørge for økt robusthet blant annet gjennom omrutingsalternativer eller reserveløsninger i den enkelte operatørs nett eller mellom ulike operatørerers nett i telenettene. Det er i denne sammenheng spesielt viktig å få til et samarbeid mellom operatører med landsdekkende transportnett, med tanke på etablering av flere sammenkoblingspunkter mellom disse nettene.

Det må fortsatt investeres i transportabelt beredskapsutstyr for å styrke telekommunikasjonssektorens reparasjonsberedskap og rehabiliteringsevne. Det er utarbeidet utkast til forskrift om sikring av telekommunikasjonsanlegg mot elektromagnetisk puls. Det vil også bli vurdert å innføre et krav om nasjonal autonomi i telenettene, hvilket vil si at det skal være mulig å kommunisere innenfor nasjonens grenser uten å være avhengig av driftsstøtte fra utlandet.

Dagens regelverk stiller ingen krav som gir teleleverandørene et ansvar om opprettholdelse av tjenester i forbindelse med en konkurs. På grunnlag av erfaringene etter konkursen i et teleselskap vil Post- og teletilsynet i tiden som kommer utrede nærmere tiltak som kan redusere samfunnsmessige konsekvenser som følge av konkurser innen telesektoren. Slike tiltak vil bli utredet i nært samarbeid med teleoperatørene.

Regjeringen vil komme tilbake til TETRA-utbygging i kommende budsjetter.

6.3 Kraftforsyning

6.3.1 Bakgrunn

En sikker kraftforsyning er avgjørende for et moderne samfunn. Mange norske husholdninger er svært avhengige av elektrisk kraft til oppvarming. Norge bruker mer elektrisk energi pr. innbygger enn land det er naturlig å sammenlikne med. Denne avhengigheten gjør oss sårbare for svikt i kraftforsyningen.

Olje- og energidepartementet har det overordnede forvaltningsansvaret for energisektoren og store deler av vassdragsvirksomheten i Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat er underlagt Olje- og energidepartementet med ansvar for å forvalte landets vann- og energiressurser. Sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Olje- og energidepartementet og i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er forankret i lovverk, målstrukturer og nedfelt i organisasjonen.

Forutsetningene og utfordringene for beredskapsarbeidet i norsk kraftforsyning har endret seg vesentlig de siste årene. Strømbrudd som følge av antatt ekstremt vær kan komme til å øke i de kommende årene. I tillegg kommer risiko for enkeltstående sabotasjeangrep mot kraftforsyningen enten i form av fysiske anslag eller i form av dataangrep mot en kraftforsyning der IKT-avhengigheten blir stadig sterkere.

Det har de senere årene blitt lagt vekt på å oppnå en bedre reparasjonsberedskap og rehabiliteringsevne i forbindelse med avbrudd i strømforsyningen i fredstid. Det er også etablert en regional rasjoneringsberedskap for å kunne håndtere en eventuell knapphetssituasjon innen regioner og fylker.

Som følge av endringer i energiloven som trådte i kraft 1. januar 2002 er det inntatt en ny generell bestemmelse i loven om rasjonering av elektrisk energi og fjernvarme. I henhold til bestemmelsen kan Olje- og energidepartementet iverksette rasjonering, herunder tvangsmessige leveringsinnskrenkninger eller rekvisisjon, når ekstraordinære forhold tilsier det. 1. januar 2002 trådte også ny forskrift om rasjonering i kraft. Norges vassdrags- og energidirektorat vil være rasjoneringsmyndighet med ansvar for planlegging og administrativ gjennomføring av tiltak i forbindelse med rasjonering.

Direktoratet for brann- og elsikkerhet har blant annet forvaltningen av regelverket som regulerer hvordan el-anleggene skal være konstruert for å være sikre for montører, reparatører og andre. Direktoratet for brann- og elsikkerhet forvalter elsikkerhet i hele verdikjeden fra produksjon, distribusjon og bruk i virksomhet eller i hjemmet. Elektrisitet er et av de få produktene som representerer en fare i seg selv. Berøring av ledere, feil i elektriske anlegg eller feil bruk av elektrisk utstyr er områder som reguleres av Direktoratet for brann- og elsikkerhets regelverk.

Sårbarhetsutvalget anbefalte en gjennomgang og oppdatering av retningslinjene for sikring av kraftforsyningen.

Sårbarhetsutvalget viser til at Norges vassdrags- og energidirektorat har lange tradisjoner for arbeidet med sikkerhet langs vassdragene. Det påpekes at direktoratet er ansvarlig for det offentlige tilsynet med dammer og vassdragsanlegg, og utarbeider forskrifter og retningslinjer i tilknytning til dette. Det vises til at brudd på en av de store kraftverksdammene er regnet som den enkelthendelsen som kan få det største katastrofeomfanget i Norge. På bakgrunn av dette foreslår Sårbarhetsutvalget at arbeidet med kartlegging av risiko for flom og dambrudd må videreføres.

De fleste høringsinstansene er enig i Sårbarhetsutvalgets vurdering av hvilken betydning kraftforsyningen har for samfunnet, og således viktigheten av at denne infrastrukturen blir tilstrekkelig sikret.

Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat påpeker blant annet at sikkerhets- og beredskapshensyn er en integrert del av energi og vassdragsforsvaltningen. Selv om kraftforsyningens reparasjonsressurser er redusert som følge av effektivisering, påpekes det at det ikke er grunnlag for å konkludere med at kraftforsyningens beredskap er vesentlig redusert. Videre anses den stadig økende automatiseringen av kraftsystemet i tillegg til den økende internasjonaliseringen av markedet, som viktige utfordringer for bransjen. Det vises dessuten til at konsekvenser av klimaendringer ikke er behandlet av Sårbarhetsutvalget, noe som anses som en svakhet ved innstillingen.

Kommunal- og regionaldepartementet støtter forslaget om en gjennomgang og oppdatering av retningslinjene for sikring av kraftforsyningen. Produkt- og elektrisitetstilsynet uttaler: «Produkt- og elektrisitetstiltsynet er av den oppfatning at spørsmål rundt sikkerheten med elektrisitet (elsikkerhet) og betydningen av vårt tilsynsarbeid i Norge ikke er tilstrekkelig belyst i rapporten». Tilsynet forvalter el-sikkerheten i hele kjeden fra produksjon av strøm ved kraftverkene, via høyspennings- og lavspenningsanlegg og til elektrisk utstyr.

Energiforsyningens fellesorganisasjon (Enfo) (nåværende Energibedriftenes landsforening (ENL)), viser blant annet til at norsk energiforsyning er en gjennomregulert næring med rammebetingelser fastsatt av myndighetene, og påpeker at rammebetingelsene må justeres dersom bransjen skal påføres strengere retningslinjer i beredskapsøyemed. Energiforsyningens fellesorganisasjon mener at deregulering av el-markedet ikke har medført mindre strenge krav til sikkerhet. Det bemerkes at bransjen har tilpasset seg myndighetenes ønske om lavere nettariff, utjevning av kraftpris osv til forbruker. Effektivisering og sentralisering er blitt mulig gjennom økt bruk av IKT-systemer. Energiforsyningens fellesorganisasjon understreker at disse tilpasningene hele tiden har skjedd innenfor rammer gitt i lov og forskrift, og påpeker blant annet at endringer i rammebetingelsene må vurderes opp mot nettselskapenes inntektssystem. Organisasjon er enig i at arbeid med kartlegging av risiko i forhold til dambrudd og flom skal videreføres. Det vises til hvilken avgjørende betydning endrede vær/klimaforhold kan ha for dameiere og for samfunnet.

Næringslivets hovedorganisasjon savner en nærmere omtale av hendelser, ut over strømbrudd, innen kraftforsyningen. Det ble blant annet vist til at en hendelse ved et av de større metallverkene vil kunne få større konsekvenser for stabiliteten i kraftforsyningen enn brudd i høyspentnettet.

Landsorganisasjonen påpeker at myndighetens krav til effektivisering gjennom inntektsrammer indirekte er med på å øke den fysiske sårbarheten ved at det da ikke avsettes tilstrekkelige midler til å redusere sårbarheten. Landsorganisasjonen bemerker at høyt belastet nett blir oppfattet som mer effektive enn nett med god kapasitet. Det er i dag ikke noe incitament for å investere i nytt nett med god kapasitet. Det blir derfor ikke den nødvendige økningen av reservekapasiteten. Landsorganisasjonen foreslår en utvidelse av Norges vassdrags- og energidirektorats anledning til å støtte og oppmuntre til beredskapsordninger.

6.3.2 Vurderinger og tiltak

Det er et mål for arbeidet med kraftforsyningsberedskap å sikre en motstandsdyktig og driftssikker energiforsyning under krisesituasjoner i fredstid og i krig gjennom å holde infrastrukturen i form av produksjonsanlegg, transformatorstasjoner, koblingsanlegg og overføringsanlegg intakte. Høy reparasjonsberedskap skal raskest mulig bringe skadede komponenter tilbake til driftsklar stand. Det settes krav til anlegg for å unngå utfall, herunder krav om reparasjonsberedskap og krav til lagre av reservemateriell.

I en studie foretatt av Forsvarets forskningsinstitutt i samarbeid med Olje- og energidepartementet, Justisdepartementet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Direktoratet for sivilt beredskap («Beskyttelse av samfunnet (BAS) 3 - Sårbarhetsreduserende tiltak i kraftforsyningen» fremlagt i 2001) var en av konklusjonene at kraftforsyningen er sårbar både overfor fysiske påkjenninger og anslag mot informasjonssystemene. Sårbarheten er økende, og dette skyldes blant annet økende IKT-avhengighet, knapphet på personell, effektivisering og internasjonalisering. Da bortfall av elektrisitet anses å ha betydelige konsekvenser for samfunnet, ble det derfor anbefalt å iverksette sårbarhetsreduserende tiltak for å snu denne utviklingen. Det ble anbefalt at man i første omgang sikret kraftforsyningen mot målrettede anslag.

Det ble foreslått sikring av IKT-systemer, satsning på personell og kompetanse, bedre reetablerings- og reparasjonsmuligheter, samt at viktige objekter bør sikres herunder ved bruk av fjellanlegg.

Internasjonaliseringen av kraftforsyningen er en utfordring som er viet lite oppmerksomhet av Sårbarhetsutvalget. Internasjonaliseringen omfatter selskapenes eierskap, det fysiske systemet og kraftmarkedet. Større gjensidig avhengighet kan komme til å forutsette et mer formalisert internasjonalt samarbeid om disse utfordringene i fremtiden. For å møte disse utfordringene er Norges vassdrags- og energidirektorat aktiv i et nordisk forum der sikkerhet og beredskap i kraftforsyningen drøftes.

Både Sårbarhetsutvalget og BAS 3-prosjektet, beskriver kraftforsyningens sårbarhet. Rapportene peker blant annet på behovet for å forebygge fysiske anslag mot kritiske punkter og forbedre mulighetene til reetablering etter skade. Olje- og Energidepartementet, NVE og kraftforsyningen skal selv følge opp og utbedre de kritiske områdene. Et nytt og helhetlig beredskapskonsept skal omfatte:

• Analyser av trusler og risikoer

• Gjennomføring av forebyggende tiltak

• Planlegging og organisering av ressurser for å håndtere kritiske situasjoner,

• Håndtere kriser og gjenopprette funksjonalitet.

For å imøtekomme disse utfordringene vil beredskapsarbeidet bli styrket gjennom pålegg om, og kontroll med gjennomføring av sikringstiltak ved kraftforsyningsanlegg. Sikringstiltakene skal gjennomgås med sikte på å fremme kostnadseffektive tiltak, tilpasset moderne teknologi og det aktuelle trusselbildet. Det arbeides også kontinuerlig med sikring av data, sambands- og andre elektroniske systemer, herunder også driftsradio.

Som påpekt av Sårbarhetsutvalget har energimyndighetene gjennom det siste tiåret hatt et hovedfokus mot tilrettelegging av effektivt fungerende kraftmarkeder. Kraftforsyningens og leverandørindustriens effektiviseringsbestrebelser i den samme perioden har også ført til reduksjon av kraftforsyningens samlede reparasjonsressurser. Regjeringen vil legge vekt på at en fortsatt effektivisering av virksomheten ikke må gå på bekostning av nødvendig arbeid med sikkerhet og vedlikehold. Det er herunder behov for en langsiktig analyse med tanke på konsekvensene av mulig ustabilt klima i all planleggingsaktivitet, både innen kraftforsyning og vassdragsforvaltning.

Det har vært et behov for å restrukturere og systematisere eksisterende forskrifts- og regelverk innen området kraftforsyningsberedskap. I løpet av 2002 skal Norges vassdrags- og energidirektorat ha foretatt den nødvendige gjennomgang og opprydding i forskrifts- og regelverket.

Flommene i 1995 og 1997 har avdekket forsterknings- og utbedringsbehov på en rekke av de store flomverksanleggene. Det skal gjennomføres tilsyn og kontroll med planer og anlegg for å påse at internkontrollen som er pålagt dameierne fungerer. Det skal foretas en gjennomgang og revisjon av de beredskapsmessige kravene som stilles til dammer og øvrige vassdragsanlegg.

Det skal utføres dambruddsbølgeberegninger for regulerte vassdrag der skadepotensialet ved dambrudd er stort. Ansvaret for varsling av dambrudd i dag er delt mellom dameier og Sivilforsvaret. Ansvarsdelingen vil bli gjennomgått og det vil bli vurdert om ansvaret for varsling av sivilbefolkningen i sin helhet overføres til dameier.

6.4 Finansiell sektor

6.4.1 Bakgrunn

Hovedutfordringen er å sikre at betalingsformidlingen opprettholdes og fungerer tilfredsstillende også under fredskriser og krig slik at samfunnets behov for betalingstjenester dekkes. Betalingsformidlingen er en integrert del av betalingssystemet, som igjen er en sentral funksjon i finansiell sektor. I lys av de sårbarhetsforholdene som gjør seg gjeldende i et moderne betalingssystem, er beredskapsarbeidet på dette området knyttet til finansiell sektor som helhet og basert på et samarbeid mellom sentrale aktører i sektoren.

Sårbarheten i finansiell sektor er i økende grad knyttet til driften av IKT-systemer og kontinuerlig tilgang på telekommunikasjon og strømforsyning. Dette innebærer at driftsproblemer og driftsavbrudd lett vil kunne få store ringvirkninger. Det har de senere år blitt arbeidet med å effektivisere og tilpasse beredskapsapparatet i finansiell sektor til de sårbarhetsforholdene som et moderne betalingssystem innebærer. Som et resultat av dette arbeidet besluttet Norges Banks hovedstyre i oktober 2000 å etablere et nytt beredskapsutvalg for finansiell infrastruktur (BFI). Beredskapsutvalget har to hovedoppgaver:

1) Komme frem til og koordinere tiltak for å forebygge og løse krisesituasjoner og andre situasjoner som kan resultere i store forstyrrelser i den finansielle infrastruktur.

2) Forestå nødvendig koordinering av beredskapssaker innenfor finansiell sektor, herunder samordne utarbeidelse og iverksettelse av varslingsplaner og beredskapstiltak ved sikkerhetspolitiske kriser og krig.

BFI har ledelse og sekretariat i Norges Bank og deltakere fra myndighetsorganer og sentrale aktører i finansiell sektor. Utvalget har erstattet flere andre beredskapsorganer i finansiell sektor. I tillegg til det løpende arbeidet med beredskapsspørsmål i den finansielle infrastruktur i BFI, er det etablert en arbeidsgruppe for å vurdere alternative betalingsmåter ved krise og krig. Arbeidet i denne gruppen er ennå ikke avsluttet.

Sårbarhetsutvalget identifiserte bank- og pengevesen som en av flere viktige samfunnsfunksjoner som er spesielt avhengig av telekommunikasjon og kraftforsyning. På denne bakgrunn så Norges Bank i sin høringsuttalelse positivt på forslaget om å utvikle en helhetlig strategi med fokus på å redusere samfunnets IKT-sårbarhet og forutsatte at bank- og finansnæringen inviteres til å delta i dette arbeidet.

6.4.2 Vurderinger og tiltak

Regjeringen vurderer beredskapen i finansiell sektor som tilfredsstillende, men er oppmerksom på den rolle kritisk infrastruktur, herunder kraftforsyning og telekommunikasjon, spiller med sikte på å opprettholde en effektiv betalingsformidling. Ytterligere tiltak for å redusere sårbarheten i finansiell sektor vil derfor bli fortløpende vurdert.

Hver enkelt aktør i finansiell sektor, for eksempel banker og datasentraler, har et primæransvar for beredskapsløsninger knyttet til egen drift. Dette innebærer at det skal finnes reserveløsninger for sentrale funksjoner og prosedyrer for å sette disse i verk dersom det oppstår avbrudd og avvik i normal drift.

Det er lagt opp til at arbeidet med beredskapsspørsmål i finansiell sektor i årene fremover vil bli samordnet innenfor rammen av BFI på grunnlag av beredskapsutvalgets mandat. Dette arbeidet omfatter blant annet vedlikehold av arbeidsrutiner ved krisehåndtering, drøfting av sentrale aktørers erfaringer fra løpende drift, identifisering av sårbarhet i finansiell infrastruktur og gjennomføring av jevnlige øvelser av prosedyrer for krisehåndtering. Videre skjer det en løpende oppfølging i BFI av saker knyttet til sivil beredskapsplanlegging og andre beredskapssaker i finansiell sektor. Det legges opp til å utarbeide en årlig rapport om aktiviteten i BFI.

I Norges Bank pågår det et utviklingsarbeid i samarbeid med banknæringen med sikte på å effektivisere og modernisere det sentrale systemet for å overføre fordringer mellom bankene, det vil si Norges Banks oppgjørssystem (NBO). Et av siktemålene med dette arbeidet er å redusere den operasjonelle risikoen i oppgjørssystemet.

Videre følger Norges Bank opp ansvaret som konsesjons- og tilsynsmyndighet for interbanksystemer i henhold til lov om betalingssystemer mv. Formålet med lovens bestemmelser på dette området er å bidra til at interbanksystemer organiseres slik at hensynet til finansiell stabilitet blir ivaretatt. I de konsesjoner som hittil er tildelt operatørene av tre interbanksystemer i Norge, er det blant annet lagt til grunn at systemene har tilfredsstillende beredskapsløsninger. For øvrig har Kredittilsynet et ansvar for å følge opp systemer for betalingstjenester i medhold av lov om betalingssystemer mv. Kredittilsynet fører ellers tilsyn med IT-systemer i finansnæringen i henhold til kredittilsynsloven og den konsesjonen som er tildelt hver enkelt institusjon.

6.5 Transport

6.5.1 Transportsikkerhet

Bakgrunn

Transportsektoren har stor samfunnsmessig betydning. Transport vil være et sentralt vurderingstema både i forhold til ulykker og i forhold til hvilke tjenester som skal ytes i krise og krig. I dette kapitelet vil det bli skilt mellom arbeidet for å hindre storulykker og arbeidet for å sikre en tilstrekkelig beredskap ved kriser og krig.

Arbeidet for å hindre storulykker må ta utgangspunkt i St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011. Her legges det an en nullvisjon i arbeidet med transportulykker:

«Regjeringen vil i det langsiktige arbeidet med sikkerhet innen alle transportsektorer legge til grunn en visjon om at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller livsvarig skadde.»

Sårbarhetsutvalget anbefalte at det bør arbeides for å etablere et klarere skille mellom tilsynsfunksjoner og sektorinteresser, at det etableres et tettere samarbeid eller vurderes å sammenslå tilsynene for transport med fly, båt og jernbane, herunder sørge for uavhengig tilsyn med sikkerheten på vei og i tunneler. Det ble også blant annet foreslått en vurdering av sikkerheten ved transport av farlig gods. Sårbarhetsutvalget anbefalte blant annet også at plan- og bygningsloven må gjøres gjeldende for utbygging av nye tunneler.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet fremhevet i sin høringsuttalelse behovet for en mer samordnet organisering både med tanke på mindre belastning for tilsynsobjektene, et bedre grunnlag for ressursprioritering, bedre kvalitet i tilsynene, og økt kostnadseffektivitet. Næringslivets hovedorganisasjon mente bedre veier vil være den beste investeringen for færre ulykker med farlig gods.

Flere høringsinstanser støttet forslaget om at tilsynsansvaret ikke bør ligge under samme departement som næringsinteressene i den enkelte sektor.

Vurderinger og tiltak

Regjeringen vil som del av arbeidet med modernisering og fornying av offentlig forvaltning igangsatt en bred gjennomgang av de statlige tilsynene. Hensiktsmessigheten av å skille mellom tilsyn og næringsvirksomhet, samt grunnlaget for sammenslåing av tilsyn, herunder samling og forankring vil bli undergitt en prinsipiell vurdering.

Samferdselsdepartementet nedsatte en arbeidsgruppe våren 2001 for å vurdere en sammenslåing/samarbeid mellom Statens jernbanetilsyn og Luftfartstilsynet. Arbeidsgruppen avga sin rapport i august 2001 og konkluderte med at sikkerheten innenfor henholdsvis jernbanen og luftfarten best ivaretas dersom tilsynsvirksomhetene fortsatt opprettholdes i Statens jernbanetilsyn og Luftfartstilsynet, organisert som selvstendige etater.

Brannsikkerheten i nye tunneler er for de aller fleste tilfeller tilfredsstillende. Det finnes imidlertid en rekke eldre tunneler med til dels omfattende behov for opprustning. Oppgraderingen må baseres på risikoanalyser og vurderes og prioriteres opp mot andre nødvendige sikkerhetstiltak. Ved Ot.prp. 67 nr. (1999-2000) ble det gjort en tilføyelse i brannloven § 25. Direktoratet for brann- og elsikkerhet ble i nytt annet ledd gitt hjemmel til å kunne pålegge eier av veitunnel å etablere egen brann- og ulykkesberedskap, eller bekoste og vedlikeholde nødvendig oppgradering av det kommunale brannvesen. Forutsetningen er at tunnelen utgjør en ekstraordinær risiko for kommunen. I den nye loven om brann- og eksplosjonsvern er denne hjemmelen utvidet til også å gjelde jernbanetunneler.

Kommunal- og regionaldepartementet og Samferdselsdepartementet ga i juli 2000 «Retningslinjer for saksbehandling ved brannsikring i vegtunneler». Disse retningslinjene gir grunnlag for et nært samarbeid mellom Statens vegvesen og brannvernmyndighetene, og skal sikre at brannsikkerheten i tunnelene kan vurderes på et tidlig tidspunkt i planprosessen. Retningslinjene skal evalueres etter de har virket en tid. Arbeid med tilsvarende retningslinjer for jernbanetunneler vil bli igangsatt.

Håndteringen av ulykker som involverer farlig gods forutsetter raskt tilgang på spesialekspertise og spesialutstyr. Ansvaret for å håndtere slike ulykker er blant annet lagt til de kommunale brannvesen. I beredskapssammenheng er det satt i gang et samarbeidsprosjekt mellom transportnæringen og myndighetene for hurtig å få korrekt kunnskap om det farlige godset i tilfellet av et uhell. I dag skal de 34 regionene for beredskap mot akutt forurensing og de regionale 110-sentraler (alarmsentraler) ha oversikt over redningsressurser regionalt. Videre eksisterer det en samarbeidsordning mellom en del større bedrifter, hovedredningssentralen i Sør-Norge, Luftforsvarets 335-skvadron, Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Næringslivets sikkerhetsorgansiasjon, kalt RFGA (Ressursbedrifter for gjensidig assistanse). I tillegg arbeides det nå med å etablere en beredskapsordning i regi av Transportbrukernes Fellesorganisasjon og prosessindustriens landsforening. Hensikten er å etablere et nettverk av bedrifter som skal kunne gi rådgivende bistand også til den etablerte offentlige beredskap, 24 timer i døgnet.

På beredskapsområdet vil det fortsatt være nødvendig å videreutvikle de lokale og regionale ressursene i nødetatene og de interkommunale utvalgene mot akutt forurensning.

Undersøkelseskommisjonen etter Lillestrømulykken anbefalte at det burde skje en regulering av transport av farlig gods gjennom tettbygde strøk. Spørsmålet vil bli undergitt en nærmere vurdering i et fellesprosjekt mellom Direktoratet for brann- og elsikkerhet og Vegvesenet. De resultater som fremkommer vil danne grunnlag for nye tiltak som følge av Lillestrøm-ulykken.

6.5.2 Transportberedskap

Bakgrunn

Hovedmålet for samferdselsberedskapen er at samfunnets sivile og militære behov for transport- og kommunikasjonstjenester skal bli dekket tilfredsstillende ved kriser i fred og ved beredskap og krig. I tillegg omfatter samferdselsberedskap forberedelser til de tiltak som er nødvendig for å fylle Norges forpliktelser overfor NATO, herunder å tilrettelegge for videretransport av forsyninger og forsterkninger som vil ankomme Norge under kriser og krig. For samferdselsberedskapen er det et siktemål at organisasjon, tiltak og planer skal være så fleksible at de kan brukes både i fred og i krig.

Sårbarhetsutvalget ga uttrykk for at transportberedskapen kan være moden for en fundamental gjennomgang. Utvalget fremholdt videre at det understreket viktigheten av å legge til rette for en mest mulig oppdatert transportberedskap.

Samferdselsdepartementet er en av oppdragsgiverne til prosjektet «Beskyttelse av samfunnet 4 - Sårbarhetsreduserende tiltak innen transport» (BAS4) som gjennomføres av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Prosjektet skal etter planen være ferdig 31. mars 2003 og gi en bred gjennomgang av beredskapstiltak på transportområdet, samt gi forslag til sårbarhetsreduserende tiltak tilpasset det gjeldende trusselbildet. Det vil herunder bli vurdert om det i fremtiden er behov for en egen transportberedskapsorganisasjon for å ivareta samfunnets behov for transporttjenester under kriser, beredskap og krig. Dimensjoneringen av Forsvarets eget transportapparat må sees i sammenheng med dette arbeidet.

Vegvesenets beredskap er basert på planverket for å håndtere hendelser på veg i fredstid. Basert på dette planverket kan det planmessig aktiveres stadig mer omfattende tiltak dersom det utvikler seg større fredskriser eller man kommer i en krigssituasjon.

Vurderinger og tiltak

For å sørge for at det finnes nok reservedeler under kriser, beredskap og krig er det etablert en egen reservedelsordning som Samferdselsdepartementet har ansvaret for og bevilger midler til. Samferdselsdepartementet og Forsvaret vil sammen foreta en nærmere vurdering av behovet for denne ordningen sett i lys av gjeldende trusselbilde.

Reservebroberedskapen er planlagt styrket. Det samme gjelder beredskapen med mobile ferjekaier.

Oppfølgigen av BAS4 prosjektet vil i tiden som kommer være en prioritert oppgave innen transportberedskapen. BAS4 vil danne grunnlaget for en fullstendig og helhetlig gjennomgang av transportberedskapen. For bedre å integrere beredskapsarbeidet med den øvrige forvaltningen av transportsektoren vil det bli vurdert om oppfølgingen av BAS4 hensiktsmessig bør skje som del av Nasjonal transportplan for 2006 - 2015.

6.5.3 Felles havarikommisjon

Bakgrunn

Hurtigbåten MS Sleipners forlis 26. november 1999, Åsta-ulykken 4. januar 2000 og Lillestrøm-ulykken 5. april 2000 aktualiserte spørsmålet om etableringen av en felles havarikommisjon. I NOU 2000:30 «Åsta-ulykken, 4. januar 2000», anbefalte kommisjonen at det vurderes å opprette en fast kommisjon for undersøkelse av alvorlige togulykker, eventuelt med kompetanse til å undersøke ulykker innenfor alle transportsektorer. Det ble påpekt at dette ville gi gevinster i form av økt kvalitet og hurtigere granskning. I denne sammenhengen vil særlig hensynet til hurtighet i granskningsarbeidet være viktig å ivareta.

Sårbarhetsutvalget foreslår at det bør etableres en felles, nasjonal ulykkes- og krisekommisjon med ansvar for å granske større hendelser og ulykker uavhengig av sektor. Etter Sårbarhetsutvalgets vurdering vil dette sikre god og bred oppfølging av erfaringer fra nasjonale og internasjonale ulykker og katastrofer, slik at man kan iverksette riktige virkemidler og tiltak for å hindre tilsvarende hendelser i fremtiden.

I sin høringsuttalelse er Samferdselsdepartementet avventende til forslaget om etablering av en felles havarikommisjon. Samferdselsdepartementet viser til at Havarikommisjonen for sivil luftfart er etablert som et faglig uavhengig forvaltningsorgan, og at Havarikommisjonen for sivil luftfarts sammensetning og oppgaver følger av internasjonale avtaler. Videre viser Samferdselsdepartementet til prosessen for utvidelse av kommisjonens ansvarsområde til å omfatte undersøkelser av hendelser og ulykker i jernbanesektoren. Arbeids- og administrasjonsdepartementet støtter Sårbarhetsutvalgets forslag, i det departementet ser en sammenheng mellom forslaget om felles havarikommisjon og forslaget om samordning av transporttilsynene. Kommunal- og regionaldepartementet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern uttrykker at senere granskningsarbeid har vist et behov for raskt å kunne opprette granskningskommisjoner med god kompetanse og rutiner.

Kommunal- og regionaldepartementet mener det bør opprettes kommisjoner som sammensettes med relevant kompetanse i forhold til aktuelle ulykker. Særlig Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern støtter forslaget om en felles granskningskommisjon, og viser blant annet til behovet for å lære på tvers av sektorer. Sjøfartsdirektoratet støtter forslaget om en felles enhet for undersøkelser av ulykker innenfor hele transportsektoren, og viser til at direktoratet har behandlet dette spørsmålet tidligere, blant annet i sin høringsuttalelse til NOU 1999:30 Undersøkelse av sjøulykker. Et felles organ vil etter direktoratets vurdering bidra til å øke sikkerheten for hele transportsektoren og sikre en optimal ressursbesparende løsning.

Luftfartsverket mener det bør etableres separate undersøkelsesorgan for de sektorer som ikke er dekket, som etter en bestemt virkeperiode evalueres. I sin vurdering av forslaget påpeker Luftfartsverket nødvendigheten av å ivareta den eksisterende forståelse mellom partene samt samarbeidsklimaet. Luftfartstilsynet mener mulighetene for å slå sammen undersøkelseskommisjoner innenfor transportsektoren bør utredes, og at en slik utredning må sees i sammenheng med forslag fremmet i NOU 1999:30 Undersøkelse av sjøulykker. Jernbaneverket støtter forslaget om etablering av en felles nasjonal ulykkeskommisjon, og viser til at kommisjonen bør etableres utenfor Jernbaneverket. Næringslivets hovedorganisasjon og Norges rederiforbund støtter også Sårbarhetsutvalgets anbefaling om å etablere en felles undersøkelsesenhet. Det fremføres en rekke argumenter for dette, blant annet kvalitetsheving ved erfaringsutveksling, økonomiske og administrative gevinster, reduksjon av forvaltningsmessige enheter, med videre.

Stortinget behandlet spørsmålet om opprettelsen av en felles ulykkeskommisjon for alle større ulykker innen transportsektoren etter forslag fremmet i Dok 8:59 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 122 (2000-2001). Stortinget viste til at dette spørsmålet ville bli behandlet i forbindelse med regjeringens forslag om opprettelse av en felles havarikommisjon for luftfart og jernbane, jf. St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011.

I Nasjonal Transportplan 2002-2011 ble det tatt sikte på å opprette en felles havarikommisjon til å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart og jernbane, og at det vil bli fremmet en proposisjon med forslag til hjemmelsgrunnlag for en forskrift om offentlig undersøkelse av ulykker og hendelser på jernbaneområdet. I denne sammenheng ble det vurdert om en bør opprette en felles ulykkeskommisjon for alle større ulykker og hendelser innen sjø-, luft-, bane- og vegtransport. Stortinget merket seg forslaget, jf. Innst. S. nr. 119 (2000-2001), og sluttet seg til forslaget. Stortinget bemerket at man vil vurdere erfaringene fra en slik felles kommisjon for to transportformer, luftfart og jernbane, med tanke på eventuell senere innføring av en felles ulykkeskommisjon for alle transportformer.

På bakgrunn av dette foreslo regjeringen i Ot.prp. nr. 73 (2000-2001) Om endringer i jernbaneloven, å utvide mandatet for Havarikommisjonen for Sivil luftfart til også å omfatte undersøkelser av ulykker og hendelser i jernbanesektoren. Forslaget ble fremmet uten å avvente en utredning om en generell undersøkelseskommisjon for hele transportsektoren, da en utvidelse av virkeområdet til Havarikommisjonen for sivil luftfart ikke ble ansett å være til hinder for en slik utredning. Stortinget sluttet seg til forslaget om at det etableres en fast kommisjon for jernbaneulykker og at dette skulle gjøres ved en utvidelse av Havarikommisjonen for sivil luftfart, jf. Innst.O. nr. 107 (2000-2001).

Vurderinger og tiltak

Både på bakgrunn av Sem-erklæringen og Sårbarhetutvalget, har spørsmålet om en felles havarikommisjon vært til vurdering. En arbeidsgruppe ledet av Samferdselsdepartementet med deltakelse fra berørte departementer, Havarikommisjonen for sivil luftfart og SINTEF har i februar 2002 fremlagt en rapport om etablering av felles havarikommisjon. Arbeidsgruppen foreslår at det bør opprettes en felles havarikommisjon for sivil luftfart, jernbane-, sjø- og vegtransport med utgangspunkt i den nåværende Havarikommisjonen for sivil luftfart.

Arbeidsgruppen legger til grunn at den foreslåtte felles havarikommisjonens ansvar og mandat skal være avgrenset til å finne årsaksfaktorene til en ulykke eller hendelse, med tanke på å forebygge framtidige ulykker. I likhet med dagens Havarikommisjon for sivil luftfart skal den foreslåtte kommisjonen dermed ikke fordele skyld og ansvar, og den skal ikke utrede straff eller erstatningsansvar.

I arbeidsgruppens rapport blir det vist til at det allerede er bestemt at oppgavene til Havarikommisjonen for sivil luftfart skal utvides til også å omfatte undersøkelse av jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser. Denne endringen skal settes i verk fra og med 1. juli i år. Arbeidsgruppen anbefaler at det ikke opprettes en egen fast «storulykkeskommisjon», det vil si en kommisjon som skal undersøke alle slags større ulykker, både i og utenfor transportsektoren. Dette begrunnes med at 80 prosent av såkalte storulykker, det vil si ulykker med minst fem omkomne eller med materielle skader for minst 30 millioner kroner, skjer i transportsektoren. For ulykker og hendelser som ligger utenfor ansvarsområdet til den foreslåtte felles havarikommisjonen for transportsektoren, vil det i utgangspunktet være adgang til å gjøre bruk av de regler som gjelder for oppretting av ad hoc- oppnevnte granskingskommisjoner.

Denne vurderingen vil bli sett i sammenheng med oppfølgingen av NOU 1999:30 Undersøkelse av sjøulykker, hvor det ble foreslått å opprette en fast undersøkelseskommisjon for sjøulykker.

6.6 Næring og skipsfart

6.6.1 Bakgrunn

Næringsberedskapen skal sikre Forsvaret og sivilbefolkningen tilgang til varer og tjenester under krise og krig. Nedbygging av lagre og globalisering av næringslivet har endret forutsetningene for den nasjonale næringsberedskap. For å sikre god beredskap vil det imidlertid også være behov for å iverksette tiltak som reduserer sårbarheten, styrke rammebetingelsene eller sikre at beredskapstiltak kan iverksettes ved krise eller krig. Næringslivets nasjonale og internasjonale virksomhet vil i stadig større utstrekning måtte betraktes som et hele.

Landbruksdepartementet tar i sitt beredskapsarbeid utgangspunkt i de ressurser som finnes innenfor landbruket. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, ble det slått fast at nasjonal matproduksjon må være et hovedelement i å sikre langsiktig matsikkerhet, samtidig som det innenfor rammen av det sivile beredskap må planlegges for beredskapstiltak mot ulike typer kriser som resultat av trusselvurderinger og risiko- og sårbarhetsanalyser.

Sårbarhetsutvalget anbefalte blant annet at forsyningssikkerheten innen kritiske samfunnsområder og i særlig utsatte geografiske områder bør gjøres mer robust ved å bygge inn krav til forsyningssikkerhet i avtaleverk med leverandører. Utvalget pekte også på partnerskap mellom myndigheter og næringsliv som en strategi for å bedre samfunnssikkerheten på forsyningssiden, og anbefalte risiko- og sårbarhetsanalyser for eksempel for matvarer som mulige samarbeidsprosjekter. Det ble videre lagt vekt på å etablere et tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter med sikte på å forvalte sivile og militære ressurser i sammenheng.

Forsvarsdepartementet bemerket i sin høringsuttalelse at Forsvaret er helt avhengig av støtte fra det sivile samfunn for å kunne fungere tilfredsstillende i krise og krig. Forsvarsdepartementet støttet blant annet utvalgets anbefaling knyttet til å etablere særskilte beredskapstiltak for å sikre forsyning av kritiske produkter. Forsvarsdepartementet understreket også at det vil være naturlig med en grundig gjennomgang av forsyningsberedskapen når Forsvarets nye struktur er avklart. Nord-Norge er spesielt utsatt i forsyningssammenheng, og bør derfor gis særlig oppmerksomhet og prioritet.

Nærings- og handelsdepartementet påpekte i sin høringsuttalelse at Sårbarhetsutvalgets anbefalinger sammenfaller med Nærings- og handelsdepartementets egne vurderinger.

Olje- og energidepartementet uttalte at det allerede er igangsatt en større analyse/vurdering av nasjonal forsyningskapasitet og -systemer/tiltak for krisehåndtering.

6.6.2 Vurderinger og tiltak

Regjeringen sier seg generelt tilfreds med situasjonen innen næringsberedskapen, men understreker at utfordringene på området er store. Sårbarheten for tilgangen på enkelte produkter vurderes som betydelig. Siden det i mange tilfeller dessuten er vanskelig å gi noen god prognose for hvilke produkter det kan bli knapphet på, vil regjeringen fortsatt arbeide for at man gjennom et nært samarbeid med næringslivet innhenter informasjon av betydning for forsyningsberedskapen, foretar risiko- og sårbarhetsanalyser og bygger opp nettverk som kan bidra i planlegging og iverksetting av tiltak for å sikre tilgang av samfunnsviktige varer og tjenester. På en del områder har analysearbeid avdekket at det kan være behov for ordninger myndighetene kan bruke til å påvirke forbruksmønsteret. Det aktuelle risikobildet tilsier imidlertid at disse ordningene må være slik at bruken kan tilpasses den aktuelle situasjonen.

En prosjektgruppe nedsatt av Nærings- og handelsdepartementet og Landbruksdepartementet har gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse for forsyningene av dagligvarer til Nord-Norge. Hovedkonklusjonene viser at den innenlandske fiskeri-, havbruks- og landbruksnæringen danner en god og viktig ressursbase for forsyning av matvarer sammen med fungerende handelssystemer.

Analysen konkluderer med at mobilisering og invasjonsforsvar fortsatt synes å måtte være dimensjonerende for forsyningsberedskapen i Nord-Norge. Prosjektgruppens anbefalinger er en kombinasjon av tiltak som skal skape robusthet i den ordinære logistikkstrukturen, planverk for ressursoppbygging i varslingstiden før et mulig invasjonsangrep og nedbygging av lagre som var tilpasset tidligere krisescenarier og næringsstrukturer. Gruppen spesifiserer blant annet hvilke krav som stilles til Forsvarets kompetanse og infrastruktur for at behovene for dagligvarer i kriser skal kunne oppfylles. Den støtter arbeidet med å utvide krisesamarbeidet med flere distributører og leverandører, foreslår innkjøp av lagerhaller og nødstrømsaggregater og anbefaler å fortsette omstillingen av beredskapslagrene fra råvarer til varer som i liten grad krever tilbereding og som er enkle å distribuere til forbrukerne.

På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet og Direktoratet for sivilt beredskap har et konsulentfirma evaluert virkemiddelapparatet innenfor forsyningsberedskap og analysert beredskapsmessige konsekvenser av internasjonal varehandel. Disse to utredningene vil inngå som en del av grunnlaget når man i tiden som kommer vurderer videreføringen av særskilte beredskapstiltak. Analysene indikerer at det også i framtiden er behov for statlige inngrep i spesielle situasjoner for å sikre tilgang til en del varer. Noen justeringer av rasjoneringssystemet for matvarer er allerede foretatt slik at man nå ikke lenger forhåndsbestemmer hvilke produkter som skal rasjoneres i en krisesituasjon. Rasjoneringsordningen for tekstilvarer og skotøy er opphevet.

Det har i de senere årene vært foretatt en gradvis nedbygging av beredskapslagrene av innsatsvarer til industrien. I en del tilfeller er behovene for slike lagre etter brukernes vurdering ikke lenger er til stede, i andre tilfeller er forutsetningene for produksjon ikke lenger til stede på grunn av strukturendringer i industrien. Dette betyr at lagrene av enkelte produkter er redusert, og at lagrene for andre produkters vedkommende er avviklet.

Med hensyn til lagerberedskap har også Landbruksdepartementet de siste årene hatt omfattende lager av matkorn og matmel fortrinnsvis i Nord-Norge. For Nord-Norge representerer lagrene i landsdelen rundt 10 måneders forbruk. Landbruksdepartementets beredskapslagre er vurdert i sammenheng med «Risiko- og sårbarhetsanalyse av dagligvareforsyningen til Nord-Norge». Prosjektets anbefalinger om nedlegging av lagrene, samt høringen av rapporten, vil danne grunnlaget for den videre forvaltning av beredskapslagrene. En eventuell nedbygging av beredskapslagrene av matkorn og matmel vil bli vurdert i budsjettsammenheng ut fra gjeldende trusselvurderinger, og sett i sammenheng med den betydelige beredskap som jordbruks- og fiskeriproduksjonen representerer i Nord-Norge.

Nærings- og handelsdepartementet har identifisert noen sektorer der det er nødvendig å øke robustheten ved å formalisere samarbeidet mellom myndighetene og næringslivet når det gjelder informasjonsutveksling og krisehåndtering. Dette gjelder så langt innenfor bygg- og anleggsberedskap og matvareberedskap. Innenfor matvareberedskapet er det inngått samarbeidsavtaler mellom departementet og de fire grossistsammenslutningene. Samarbeidsavtalene innebærer blant annet at de private aktørene deltar i et rådgivende forum for beredskapsplanlegging og at man har definert rammene for samarbeid i krisesituasjoner. I samarbeid med Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet arbeides det med å utvide dette samarbeidet til også å omfatte varer som ikke distribueres gjennom grossistsammenslutningene.

Det er gjennomført en analyse av de eksisterende beredskapsordningene for utenriks skipsfart. Denne er behandlet og det arbeides med omlegging, herunder å erstatte NORTRASHIP som et statsrederi med basis i 2. verdenskrig med en ny organisasjon for skipsfartsberedskap som er mer fleksibel. Organisasjonen skal kunne håndtere situasjoner og transportbehov ved kriser i fredstid, internasjonale operasjoner og krig og bygger på prinsippet om næringsbaserte beredskapssystemer.

Ordningen med krigsforsikring av skip er opprettholdt i planperioden. Denne er basert i skipsfartsnæringen, men Nærings- og handelsdepartementet ser ordningen som et viktig virkemiddel som bidrar til å gjøre næringen i stand til å fortsette sin virksomhet også i kriser. Det arbeides på sivil side i NATO med å opprette en krigsforsikringsordning for skip og Norge støtter dette arbeidet.

Statens varekrigsforsikring ble utredet i perioden 1999 - 2002, og er foreslått videreført med en modernisering av varekrigsforsikringsloven. Ordningen omfatter krigsdekning for varetransport med ulike transportformer. Dette er i tråd med at man ønsker å opprettholde ordinære logistikksystemer så langt som mulig også i kriser.

Arbeidet med forpliktende bilaterale og internasjonale avtaler som blant annet kan sørge for at handelen går som normalt for eksempel også i situasjoner som i utgangspunktet ligger innenfor rammene av EØS-avtalens unntaksbestemmelser for beredskap, er et viktig sårbarhetsreduserende tiltak i dagens økonomiske virkelighet. Slike avtaler kan i stor grad bidra til å øke robustheten i forsyningssystemene slik at man i mindre grad må planlegge med særskilte beredskapstiltak. Arbeidet med å få slike avtaler på plass vil derfor bli prioritert.

Anbefalingen fra Sårbarhetsutvalget om sterkere samarbeid med Forsvaret følges opp i flere sammenhenger. Et eksempel på dette er innkjøp og rullering av nødproviant.

Forsvarets oppmerksomhet er i dag i stor grad knyttet til støtte til operasjoner utenfor Norge. Forsyningsspørsmål i denne forbindelse løses stort sett innenfor rammene for ordinær kontakt mellom Forsvaret som kunde eller oppdragsgiver og næringslivet.

Det har både i NATO og nasjonalt vært en økende erkjennelse av behov for økt innsats og mer fleksible løsninger for økt forsvarsevne og mobilitet. Bruk av nasjonal lovgivning for å rekvirere ressurser fra næringslivet er ikke den primære løsning i aktuelle krisesituasjoner. På bakgrunn av NATOs «Defence Capabilities Initiative (DCI)» har Beredskapssekretariatet i Norges Rederiforbund i samråd med Nærings- og handelsdepartementet fått utarbeidet en ekspertrapport, som primært anbefalte beredskapskontrakt(er) mellom myndighetene/Forsvaret og rederi(er), men som også beskrev ulike former for leie, kjøp og befraktning. Forsvarsdepartementet/Forsvarets overkommando har i samråd med Nærings- og handelsdepartementet forhandlet fram og undertegnet en beredskapskontrakt ved årsskiftet 2001/2002. Avtalen skal først og fremst dekke Norges behov for strategisk sjøtransport, men det kan være mulig å benytte kontrakten dersom Norge ønsker å tilby en eller flere av alliansens medlemmer slik sjøtransport. Det arbeides også med flernasjonale samarbeidsløsninger innenfor NATO.

6.7 Petroleumsvirksomheten og beredskapsforsyningen av petroleumsprodukter

6.7.1 Bakgrunn

6.7.1.1 Petroleumsvirksomheten

Norge er en stor og stabil leverandør av olje og gass. Petroleumsvirksomheten reguleres gjennom petroleumsloven og et omfattende og tverrsektorielt regelverk, hvor sikkerhet og beredskap er høyt prioritert. Den innebygde driftssikkerheten er meget høy, og industrien har stor kapasitet til hurtig å utføre nødvendige reparasjoner og utbedringer. Selv om det normalt skjer et stort antall driftsforstyrrelser knyttet til produksjonen, påvirker ikke dette leveranseregulariteten. Regulariteten er meget høy, tilnærmet 100%. Det planlegges også for et bredt spekter av potensielle fare- og ulykkessituasjoner. Det faktum at man i stor grad har alternative systemer som kan overta ved bortfall av et ledd i kjeden, gjør at heller ikke enkeltstående terror- og sabotasjehandlinger kan lamme totalleveransene fra Norge.

Det er et høyt prioritert mål å opprettholde en høyest mulig leveransesikkerhet for olje og gass fra norsk sokkel innenfor rammen av forsvarlig virksomhet. Dette mener Olje- og energidepartementet er situasjonen i dag, der hensynet til sikkerheten for gassleveranser til Europa er godt balansert med sikkerhetsituasjonen på norsk sokkel.

Olje- og energidepartementet og Arbeids- og adminstrasjonsdepartementet er sektoransvarlige beredskapsdepartementer. Oljedirektoratet er adminstrativt underlagt Olje- og energidepartementet i saker knyttet til ressursforvaltning og til Arbeids- og administrasjonsdepartementet for de helse-, miljø- og sikkerhetsmessige sidene ved petroleumsvirksomheten.

Sikring og beskyttelse av ressursene og leveransene er politiets og forsvarets ansvar. Det vises til kapitel 7.

Siden olje- og gassvirksomheten startet i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet er det, som en del av forvaltningen av petroleumsressursene, lagt vekt på å utvikle en integrert infrastruktur for produksjon og leveranse av olje og gass. Virksomheten utgjør i et komplekst nett av plattformer, transportrør og landterminaler. Det er stor grad av fleksibilitet i systemet som reduserer sårbarheten i den samlede produksjons- og leveransestabiliteten. Olje- og energidepartementet har gjennom Oljedirektoratet og i samarbeid med de største operatørselskapene gjennomført en omfattende analyse av hvilke installasjoner og sammenhenger av installasjoner som er kritisk avgjørende for produksjons- og leveransestabiliteten fra norsk kontinentalsokkel. Denne analysen ligger til grunn for sikringsmyndighetenes arbeide.

6.7.1.2 Beredskapsforsyningen av petroleumsprodukter

Det er Olje- og energidepartementets målsetting å forberede og legge til rette for en krisehåndteringsberedskap som sørger for at samfunnet så langt som mulig sikres behovet for petroleumsprodukter. Beredskapssystemene og -virkemidlene skal også kunne brukes til å dempe uønskede samfunnsmessige virkninger av alvorlige forstyrrelser i oljemarkedet.

Raffinering og leveranser av petroleumsprodukter ivaretas i alle krisesituasjoner av landets markedsførende oljeselskaper. I situasjoner hvor beredskapslovverket ikke har trådt i kraft, fungerer selskapenes øverste ledelse gjennom Oljeberedskapsrådet som OEDs rådgivere. Ved beredskap og i krig legges rådets ansvar og funksjon ned, og den samme ledelsen vil da inngå i Beredskapsorganisasjonen for drivstofforsyningen (BOD), med ansvar for å samordne oljeselskapenes ressurser og logistikksystemer etter prioriteringer gitt av sivile og militære myndigheter.

Petroleumsproduktberedskapen er basert på følgende hovedelementer:

• Statlige produktbeholdninger

• Forskrifter og systemer for begrensninger i forbruket av oljeprodukter

• Beredskapsorganisering av de 4 landsdekkende oljeselskapene.

Samtlige elementer er gjennomgått og vurdert i løpet av de siste årene.

Statens beredskapsbeholdninger består av produktene bensin, gassolje og parafin. Produktene lagres både i statens egne tankanlegg og i tankanlegg leid hos oljeselskapene.

Olje- og energidepartementet har i samarbeid med de markedsførende oljeselskapene og forsvaret gjennomført en kartlegging og analyse av landets samlede nasjonale ressurser i forhold til totalforsvarets anslåtte behov ved beredskap og i krig. Analysen viser underdekning for ett oljeprodukt. Utover det synes den normale nasjonale forsyningskapasitet, sammen med de statlige sivile og militære beredskapsbeholdningene, å være i balanse med behovet. For å møte underdekningen er det forberedt beredskapstiltak som utløses ved iverksettelse av beredskapslovverket.

Sårbarhetsutvalgets anbefalinger og høringsuttalelser

Sårbarhetsutvalget anbefalte at ansvarlige myndigheter bør foreta en utredning av behovet for å tilpasse og utvikle beredskapsorganisering, beredskapsplaner og mobiliseringstiltak i forhold til nye risiko- og sårbarhetsvurderinger. De rådende prinsipper for risikobasert styring og kontroll bør i henhold til utvalget suppleres med grunnleggende sikkerhetskrav om barrierer og redundans ut fra et «føre var»-prinsipp.

Utvalget anbefaler en styrking av samordningen mellom Kommunal- og regionaldepartementets (nå Arbeids- og administrasjonsdepartementets) arbeid med storulykkesrisiko og det arbeidet som Olje- og energidepartementet nedlegger for å forhindre og å begrense konsekvensene av sabotasje, terroraksjoner og militære angrep. Videre foreslo utvalget at Olje- og energidepartementet/Oljedirektoratet bør utrede egnede beskyttelsestiltak for å hindre at personer som innebærer risiko blir engasjert innen olje- og gassindustrien.

Utvalget hevder at den største risikoen for alvorlige, bevisste skadevoldende handlinger innenfor denne sektoren i dag synes å være knyttet til terror- og sabotasjeanslag uten at Norge er direkte truet av krig. Etter utvalgets mening bør derfor Forsvarets evne til overvåkning og forsvar av olje- og gassvirksomheten styrkes.

Sårbarhetsutvalget påpeker at det ikke finnes lovhjemmel som gir oljeselskapene mulighet til å oppdage og forhindre at personer som bruker narkotika får arbeide offshore. Eneste mulighet i dag er bagasjekontroll ved ut- eller innreise til installasjonene. Utvalget har også merket seg at det ikke finnes lovhjemmel som gjør det mulig for selskapene å kreve sikkerhetsklarering eller vandelsattest ved ansettelse eller innleie av personell. Sikkerhetsklarering forutsetter at den som skal klareres vil kunne få adgang til skjermingsverdig (gradert) informasjon. Utvalget mener dette kan være sikkerhetsmessig og beredskapsmessig betenkelig, og anbefaler at ansvarlige myndigheter utreder egnede beskyttelsestiltak for å hindre at personer som antas å innebære risiko blir engasjert innen olje- og gassvirksomheten.

Utvalget foreslår at forsyningssikkerheten innen kritiske samfunnsområder eller i særlig utsatte geografiske områder bør gjøres mer robust, ved å bygge inn krav til forsyningssikkerhet i avtaleverk med leverandører og til beredskap i sektorenes ordinære logistikksystemer. Videre anbefaler utvalget at det foretas en særskilt utredning om behov for større beredskapslagre av raffinerte oljeprodukter.

I sin høringsuttalelse foreslår Forsvarsdepartementet at ansvaret for sikring og beskyttelse av petroleumsvirksomheten offshore i krisesituasjoner med en sikkerhetspolitisk dimensjon ved regjeringsbeslutning bør kunne overføres forsvarsministeren også uten at beredskapslovgivningen har trådt i kraft, noe som vil kreve lovendring. Når det gjelder rollen til Forsvarets spesialkommando (FSK), påpeker Forsvarsdepartementet at FSK er blitt betydelig styrket de senere årene, og trolig vil bli ytterligere styrket i årene som kommer. Forsvarsdepartementet viser til at behovet for maritim overvåkning har økt i forbindelse med Schengen-avtalen. Avtalen innebærer at Norge får et utvidet ansvar for overvåkning av norskekysten, som utgjør en yttergrense i Schengen-sammenheng.

Politiets overvåkningstjeneste og Norges rederiforbund deler utvalgets syn om behovet for kontroll med personell på offshoreinstallasjoner. Oljeindustriens landsforening gir sterk støtte til utvalgets anbefalinger om å styrke arbeidet med sikring og overvåkning av anlegg og virksomheter innen olje og gass, både offshore og på land. Oljeindustriens landsforening mener blant annet at industrien bør kunne sikre seg mot at risikopersoner får tilgang til viktige systemer og innretninger ved at det åpnes opp for at selskapene har adgang til å be om politiattest, samt at man får bedre kontrollmuligheter for å hindre personer som misbruker rusmidler, å komme offshore.

6.7.2 Vurderinger og tiltak

6.7.2.1 Petroleumsvirksomheten

Sårbarhetsutvalget innstilling inneholder et ikke-uvesentlig antall anbefalinger som er relatert til petroleumsvirksomheten. Etter Olje- og energidepartementets skjønn kan det synes som om utvalgets anbefalinger bygger på mangelfull innsikt i deler av petroleumsvirksomheten og dens utvikling.

For å sikre innretningene på norsk sokkel er det iverksatt en rekke tekniske og operasjonelle tiltak. Ved utskipingsbasene gjennomføres kontroller, og det er etablert prosedyrer for å hindre at ulovlig gods og gjenstander blir transportert ut. Ved helikopterterminalene kontrolleres hver enkelt person, og operatørselskapene har kontroll med og oversikt over de personer som til enhver tid skal reise ut til eller oppholder seg på innretningene. Rundt disse er det opprettet sikkerhetssoner for å hindre adgang for andre fartøyer enn dem som har tillatelse. Det gjennomføres overvåking av havområdene rundt innretningene fra selve innretningen, beredskapsfartøyer eller landterminaler. Plassering av beredskapsfartøy i nærheten av innretningene skal også kunne bidra til å hindre inntrenging. Det er operatørens ansvar å vise bort uvedkommende fartøy fra sikkerhetssonen. Spørsmål om tildeling av politimyndighet i denne sammenheng vil bli vurdert.

For å måle beredskapsnivået blir det jevnlig gjennomført øvelser. Tiltakene er iverksatt for å opprettholde sikkerhetsnivået i petroleumsvirksomheten generelt, men vil også redusere mulighetene for terror-/sabotasjehandlinger .

Det pågår for tiden et arbeid under Forsvarsdepartementet som adresserer spørsmål som Sårbarhetsutvalget tar opp i sin innstilling, herunder spørsmålet om sikkerhetsklarering av offshorepersonell. Tilgangen til installasjonene til havs er strengt kontrollert ved sikkerhetskontrollen som er betydelig strengere enn på flyplassene. Adgangen til helikoptertransport og forsyningsskip gis bare til personer som på forhånd er godkjent. Gjennom denne strenge sikkerhetskontroll sikrer en trolig langt på vei de hensyn som sårbarhetsutvalget drøfter. Dette vil adresseres i arbeidet under Forsvarsdepartementet. I dette arbeidet vil det bli tatt hensyn til at virksomheten på sokkelen har eksistert i 30 år uten at det har oppstått problemer med sikkerheten under eksisterende rutiner. En vil videre påse at arbeidet ikke resulterer i at restriksjoner vil redusere muligheten for å tiltrekke seg kvalifisert personell, senke regulariteten i produksjonen eller øke kostnader uten i vesentlig grad å styrke sikkerheten i systemet.

Det vises for øvrig til St.meld. nr. 7 (2001-2002) om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten, hvor en rekke tiltak for sikring av innretningene på sokkelen omtales.

Sårbarheten i infrastrukturen på norsk sokkel, i forhold til samlet produksjon og leveransesikkerhet, er redusert gjennom oppbyggingen av infrastruktur til havs og på land. I dag finnes det en stor grad av fleksibilitet mht. alternative leveranseveier. Denne utviklingen er resultatet av et samarbeid mellom industrien og myndighetene i anstrengelsen for å gjøre petroleumsvirksomheten så robust som mulig. Norge har i dag et unikt produksjons- og leveransesystem, hvor man har tatt høyde for et vidt spekter av potensielle fare- og krisesituasjoner. Det faktum at man i stor grad har alternative systemer som kan overta ved bortfall av et ledd i kjeden, gjør at de kritiske produksjons- og leveransepunktene er sterkt redusert. Den sikring og beskyttelse av infrastrukturen utover hva industrien selv gjennomfører, ivaretatt av politiet og/eller Forsvaret, anses som fullt ut tilstrekkelig i forhold til dagens trusselbilde.

Utvalgets anbefaling om at forsyningssikkerheten innen kritiske samfunnsområder eller i særlige utsatte geografiske områder bør gjøres mer robust ved å bygge inn krav til forsyningssikkerhet i avtaleverket med leverandører og til beredskap i sektorenes ordinære logistikksystemer er, i den grad den er direkte relatert til petroleumsvirksomheten, uklar. Olje- og energidepartementet vurderer omtalte krav som godt ivaretatt gjennom inngåtte avtaler og gjeldende lov- og forskriftsverk.

Politiet er ansvarlig for beskyttelse og sikring av infrastrukturen offshore mot terrorisme og andre kriminelle handlinger som ikke er å anse som militære angrep. Dette er et ansvar som ligger hos politiet i fred, krise og krig, med mindre annet er bestemt i lov. Forsvaret vil imidlertid kunne bistå politiet i henhold til gjeldende retningslinjer, jf. instruks av 13. februar 1998 nr. 177 om Forsvarets bistand til politiet i fred.

Både de land- og sokkelbaserte installasjonene har beredskapsplaner for hvordan nedstenging eller produksjonsavbrudd skal håndteres, samt planer for hvordan hele eller deler av produksjonen kan gjenopprettes, avhengig av forskjellige avbruddsårsaker. Styrt nedstenging av deler eller hele olje- og gassvirksomproduksjonen vil kun bli gjennomført i en beredskaps-/krigssituasjon.

Regjeringen mener at lovreguleringen og det tilsynsregime som er bygget opp for petroleumsvirksomheten danner et godt utgangspunkt for å ivareta det forebyggende sikkerhets- og beredskapsarbeidet i petroleumsvirksomheten. Eventuelt behov for ytterligere regulering og utvidet tilsyn må ta utgangspunkt i denne organiseringen.

Olje- og energidepartementet tar derfor sikte på å legge fram forslag til endringer i lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet i første halvdel av 2002. Det foreslås at virkeområdet utvides til også å omfatte innretninger på land for utnyttelse av petroleum og virksomhet i forbindelse med disse. Videre foreslås et tillegg til gjeldende lovs § 9-2 som regulerer som regulerer beredskap mot fare/ulykkessituasjoner som kan tilbakeføres til menneskelig svikt, tekniske forhold eller en kombinasjon av dette. Den nye bestemmelsen skal gi myndighetene hjemmel til å sikre at rettighetshavere og andre som deltar i petroleumsvirksomheten opprettholder effektiv beredskap med sikte på å forhindre drifts- og leveranseavbrudd som følge av bevisste anslag i fredstid mot kritiske innretninger for produksjon og/eller leveranse. Olje- og energidepartementet ser for seg at nærmere regulering vil skje ved forskrift.

6.7.2.2 Beredskapsforsyningen av petroleumsprodukter

Hovedtyngden av systemer og virkemidler under petroleumsproduktberedskapen har i stor grad vært relatert til og dimensjonert i forhold til alvorlige sikkerhetspolitiske hendelser. Det har derfor vært nødvendig å foreta en markert forskyvning i planlegging og ressursbruk fra ren krigsberedskap til virkemidler som skal gjøre områdene mer robuste i forhold til hele krisespekteret. Dette innebærer at enkelte rene krigsordninger avvikles, mens andre justeres og tilpasses et bredere spekter av krisesituasjoner.

Beredskapsorganiseringen av de landsdekkende oljeselskapene videreføres.

Det nasjonale oljerasjoneringssystemet for egentildeling og tildeling til prioritert virksomhet ved beredskap og i krig, revidert per 01.01.2001, er en del av NATOs beredskapssystem. Det opprettholdes og oppdateres, dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen skulle tilsi det.

Ut fra NATOs krav om forsyningssikkerhet ved beredskap/krig og beregnet å skulle ivareta prioritert sivilt behov i 30 dager, er statens beredskapsbeholdninger av oljeprodukter nå i underkant av kravet. Basert på endrede sikkerhetsforutsetninger har Olje- og energidepartementet lagt til rette for at beholdningene skal kunne brukes ved alle typer kriser, også ved alvorlig svikt i det internasjonale markedet og da i forbindelse med krisehåndtering under Det internasjonale energibyrå (IEA). Forvaltningen av beholdningene, slik at de til enhver tid tilfredsstiller kommersielle standarder og derved miljøkravene, er en høyt prioritert oppgave.

Norge er medlem av IEA under egen avtale. Denne avtalen medfører at Norge deltar fullt ut i arbeidet i IEA, og har forpliktelse til å ha operative systemer og tiltak for krisehåndtering. Norge har imidlertid ikke tiltrådt de deler av IEAs generelle avtale som omhandler plikt til å holde beredskapslager tilsvarende 90 dagers normalforbruk og det automatiske krisehåndteringssystemet. Det innebærer at regjeringen i etterkant vil måtte vurdere og beslutte om Norge skal gjennomføre samme tiltak som øvrige IEA-land etter flertallsvedtak har besluttet å gjennomføre.

I fredstidskriser, dvs. krisesituasjoner hvor beredskapslovverket ikke er trådt i kraft, omfatter Norges tiltakspakke trekk i statens beredskapsbeholdninger, sparekampanjer, restriksjoner i produktleveransene og - som en siste utvei - rasjonering med kort. Tiltakene kan gjennomføres enkeltvis eller i kombinasjon. Forskriftene og systemene for forbruksbegrensning er revidert per 01.01.1999.

Erfaring fra de senere år viser en utvikling bort fra de tradisjonelle tiltakene som for eksempel kortrasjonering og over til raskt gjennomførbare tiltak som tilførsel i markedet fra myndighetskontrollerte beredskapsbeholdninger. Denne utviklingen vil også Norge tilpasse seg.

Olje- og energidepartementet har derfor satt i gang et arbeide med å analysere og vurdere nasjonal forsyningskapasitet og tiltak for krisehåndtering i forhold til utviklingen i de internasjonale krisehåndteringssystemer. Hensikten er å finne frem til en lagerpolitikk som både ivaretar de nasjonale behov og møter utviklingen i det internasjonale systemet knyttet til IEA-medlemskapet. Sårbarhetsutvalgets anbefaling om å utrede behovet for større beredskapslagre av petroleumsprodukter inngår som element i dette arbeidet.

6.8 Helsesektoren

6.8.1 Bakgrunn

En effektiv helsesektor er en vesentlig forutsetning for begrense skadevirkningene som følge av krise og krig. Helsesektoren har ansvaret for egen drifts- og, forsyningssikkerhet (for blant annet legemidler og materiell), personell, samt krisepsykiatri, smittevern, inkludert næringsmiddel- og drikkevannsbårne sykdommer (epidemier), strålevern, akuttmedisinsk beredskap, ambulansetjeneste, nødmeldetjeneste, brann-, gass- og kjemikalieberedskap. Dette gjør at omfattende beredskapsutfordringer er knyttet til helsesektoren. Dette kommer i tillegg til de utfordringer helsevesenet har i det daglige.

Sårbarhetsutvalget ga ingen vurdering av beredskapen innen helsesektoren eller sosialsektoren som sådan, men knyttet sine anbefalinger til sektorvise tiltak innen disse sektorene, slik som for eksempel innen smittevern og atomberedskap. Dette metodevalget ble blant annet kommentert i høringsuttalelsen fra Statens helsetilsyn. For å komplettere redegjørelsen for samfunnssikkerhetsarbeidet anses det nødvendig å knytte merknader til beredskapen i helsesektoren og sosialsektoren.

6.8.2 Vurderinger og tiltak

Beredskapsnivået innen helsesektoren har et godt utgangspunkt og vil for de fleste kjente situasjoner være tilfredsstillende. Dette tilskrives blant annet at helsesektoren i stor utstrekning har beredskap integrert i sin daglige virksomhet.

Lov av 23. juni 2000 nr 56 om helsemessig og sosial beredskap trådte i kraft 1. juli 2001 og erstatter blant annet lov 2. desember 1955 nr. 2 om helsemessig beredskap. Loven pålegger plikt til å utarbeide beredskapsplaner. Kravet om å utarbeide beredskapsplaner skal være oppfylt innen 1. juli 2003. Denne overgangsperioden er lagt inn for å gi kommunene, fylkeskommunene og staten rom for en hensiktsmessig planleggingsprosess, samtidig som det legger til rette for en fleksibel overgang fra fylkeskommunalt til statlig eierskap av spesialisthelsetjenesten. Den 1. januar 2002 ble fylkeskommunens ansvar for spesialisthelsetjenesten, herunder beredskapsansvaret, overført til staten - organisert som regionale helseforetak. Disse helseforetakene skal ha oppfylt lovens krav til innen 1. juli 2003. Denne overgangsperioden er lagt inn for å gi tid til en hensiktsmessig planleggingsprosess, samtidig som det legger til rette for en fleksibel overgang fra fylkeskommunalt til statlig eierskap av spesialisthelsetjenesten.

På 1950-tallet ble det etablert et konsept med nød- og evakueringssykehus og tilhørende lagre av medisinsk materiell for å kunne utvide den sivile medisinske behandlings- og pleiekapasiteten i Norge i tilfelle krig. Konseptet planla for en betydelig utvidelse av behandlings- og pleiekapasiteten. På denne bakgrunn ble det derfor kjøpt inn og lagret betydelige mengder utstyr til dette bruk, fordelt på over 230 lagre tilknyttet både offentlige og private bygg. Konseptet for materiellberedskap og konseptet med beredskapssykehus har vært til vurdering. Mange av de kirurgiske instrumentene som er på lager er identisk med det som brukes på norske sykehus i dag. Ut over de kirurgiske instrumentene er det mye «gammelmodig» utstyr på disse lagrene. Det utstyret som har begrenset holdbarhet har sjelden en holdbarhet som overstiger 5 år. For å følge opp utstyr som er gått ut på dato vil det kreves en del ressurser på kassasjon av utstyret slik det ligger i dag. Dersom en skal erstatte det som er utgått på dato med nytt utstyr, må en i tillegg til anskaffelsesverdien ta i betraktning økte fremtidige rulleringskostnader. Dersom utstyret oppgraderes, vil enhetene likevel ikke kunne dekke alle funksjonene til et moderne sykehus - og derved ikke kunne fungere som et komplett autonomt sykehus i forhold til dagens utfordringer og kvalitetskrav. Utstyret kan høyst dekke funksjonen som et feltsykehus med begrenset kapasitet og begrenset omfang med hensyn til hvilke typer operasjoner som kan gjennomføres. Dersom de gamle lagrene avvikles, vil det fortsatt være en forsvarlig beredskap hva gjelder feltsykehus gjennom de enhetene som ble anskaffet på 80 og 90-tallet. Konseptet med evakueringssykehus, slik det ble bygget opp etter krigen, synes derfor ikke å være tilpasset de utfordringer dagens helsevesen står overfor. Den teknologiske utviklingen innenfor dagens sykehus vil for eksempel, selv ved en oppgradering av utstyret som er på de gamle lagrene, gjøre det vanskelig å etablere autonome sykehus i de bygningene som er tiltenkt en slik funksjon. Konseptet med nød- og evakueringssykehus med tilhørende lagre av medisinsk materiell i den form og formål de har siden 50-tallet vil derfor bli avviklet. Det materiellet som ikke er utgått på dato, og som er i god stand, tilbys kommuner, fylkeskommuner/staten og sykehusene.

Det vil bli arbeidet videre med å fastlegge omfang og innretning av den materiellberedskap staten sentralt bør ha ansvaret for. Dette for å sikre en tilfredsstillende total nasjonal beredskap innenfor sektoren. Den løpende forsyning av helsemateriell er sårbar. Det vil derfor bli arbeidet med å få bygget inn en større forsyningssikkerhet i avtaleverk og i sektorens ordinære logistikksystemer. I tillegg er det behov for å forbedre beredskapsplaner og utstyr. Det er en del typer materiell som i liten grad benyttes til daglig og som det anses lite praktisk eller samfunnsøkonomisk forsvarlig at alle deler av helsetjenesten skal ha ansvar for. Det anses naturlig at staten sentralt tar et ansvar for at dette materialet er tilgjengelig.

Legemiddelberedskapen hviler på at tilbydere av helse- og sosialtjenester selv sørger for å kunne fortsette sin virksomhet dersom en krise eller katastrofe skulle inntreffe. I tråd med dette er det gjennom den fylkeskommunale innkjøpsordning for legemidler etablert et beredskapslager hvor legemidlene lagres og rulleres gjennom avtaler med produsenter og grossister. Innenfor legemiddelberedskapen er det oppgaver som er av en slik karakter at staten må ta et sentralt ansvar. Den statlige legemiddelberedskapen er i dag samlet i et beredskapslager hos Norsk Medisinaldepot. I St.prp. nr. 46 (1998-99) om salg av aksjer i Norsk Medisinaldepot AS fremgår det at Sosial- og helsedepartementet skal legge ansvaret for etablering og drift av et eget beredskapslager ut på anbud blant grossistene. Etter oppdrag gitt fra departementet, har Statens helsetilsyn startet den videre anbudsprosessen.

I Forsvaret og Sivilforsvaret finnes det også medisinske lagre med utstyr som har tidsbegrenset varighet. Alle medisinske lagre representerer store verdier og det må legges til rette for en rullering av utstyr mellom de forskjellige brukere slik at utstyr ikke må destrueres på grunn av at det er gått ut på dato. Erfaringer fra internasjonale krisesituasjoner viser at det er behov for å ha nasjonale lagre av legemidler. Under kriser og krig vil behovene for legemidler (og materiell) øke betydelig, samtidig som tilgangen på legemidler blir mer usikker blant annet fordi produksjonen i stor grad foregår i andre land. Dette krever at det finnes nasjonale beredskapslagre av legemidler og materiell.

Den sivile helsetjeneste skal yte støtte til Forsvaret. Forsvaret utgjør også med sitt personell, utstyr og kompetanse en viktig ressurs for det sivile samfunn ved kriser og katastrofer, også for helse- og sosialtjenestene. Det fremtidige forsvar vil bli mindre og mer mobilt. Dette vil medføre nye utfordringer for den sivile støtten til Forsvaret ved at det stilles krav til større fleksibilitet. Lov om helsemessig og sosial beredskap med forskrifter legger til rette for å møte disse utfordringene. Lov om helsemessig og sosial beredskap gir ikke hjemmel for å beordre personell eller rekvirere utstyr med sikte på bidrag i internasjonale operasjoner i fredstid. Det tas sikte på at det blir utarbeidet et nytt konsept for sivil støtte til Forsvaret i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke kan anvendes. Hensikten må være å legge til rette for en fleksibel sivil støtte med kort reaksjonstid. Et slikt konsept må utvikles i nært samarbeid med andre departementer som har fagansvar for levering av ressurser til Forsvaret.

Det skal i samarbeid med Forsvaret vurderes alternative innretninger for samarbeid om forvaltningen av blant annet beredskapen av legemidler og medisinsk materiell, i tråd med St.prp. nr. 45 (2000-2001). I dette arbeidet skal man også se på Sivilforsvarets lagre av legemidler for å få en best mulig ressursutnyttelse og rullering av lagret materiell.

Som følge av terroraksjonene i USA den 11. september er det blitt satt i verk strakstiltak for å styrke den helsemessige beredskap med tanke på atom-, biologiske og kjemiske våpen (ABC-våpen). Det vises i denne sammenheng til St.prp. nr. 3 (2001-2002). Tiltakene omfatter blant annet anskaffelse av legemidler til behandling av pasienter som er utsatt for biologiske eller kjemiske midler, herunder antidoter, antitoksiner, antibiotika, vaksiner med videre. Opplæring av personell i bruk av utstyr og håndtering av pasienter inngår også i tiltakene. Som oppfølging av disse tiltakene har Folkehelsa utarbeidet en foreløpig plan for anskaffelse av et beredskapslager av legemidler mot B- og C-stridsmidler. Ut over disse strakstiltakene har Folkehelsa også fått i oppdrag å komme med forslag til en oppfølgingsplan for innkjøp av legemidler for behandling av pasienter som er utsatt for ABC-våpen. På bakgrunn av den oppståtte situasjon etter den 11. september 2001 har Folkehelsa drevet et utstrakt informasjons- og rådgivningsarbeid overfor den kommunale og fylkeskommunale helsetjenesten, samt andre myndigheter med behov, herunder politiet. Det er satt i verk strakstiltak for å styrke materiellberedskapen med tanke på hendelser med ABC-våpen. Statens helsetilsyn har gått til anskaffelse av deteksjonsutstyr for påvisning av kjemiske midler, samt utstyr for å rense personer som er forurenset av radioaktivitet eller kjemiske midler - dekontamineringsenheter, samt vernedrakter for å beskytte innsatspersonell. Slikt utstyr er også anskaffet til Sivilforsvaret til bruk for nødetatene ute på skadested. Hendelsene har også aktualisert behovet for å ha en god og gjennomarbeidet beredskap. Alle landets kommuner, fylkeskommuner og statlige helseinstitusjoner er derfor anmodet om at oppfølgingen av lov om helsemessig og sosial beredskap gis prioritet av de myndigheter og virksomheter som omfattes av loven. Det er også anmodet om at eksisterende beredskapsplanverk gjennomgås og ajourføres.

6.9 Trygdeberedskap

6.9.1 Bakgrunn

Trygdeetaten har ansvaret for livsoppholdet for en stor del av den norske befolkningen og ivaretar derfor oppgaver av stor samfunnsmessig betydning. I tillegg behandles store mengder sensitiv informasjon i datasystemene. Trygdeetaten fokuserer derfor sterkt på at samfunnet har tillit til at forvaltningen av ytelser og informasjon skjer på en sikker og kvalitetsmessig god måte.

Sikring av pensjons- og stønadsutbetalinger er en hovedutfordring og etaten er avhengig av sikre IT-systemer for å levere rett ytelse til rett tid. På dette området gjelder de samme krav enten landet er i en normalsituasjon eller det er krigs- eller krisetilstand. Som ledd i satsingen på trygdeberedskap, vedtok Stortinget beredskapsbestemmelser i folketrygdloven §§ 25-16 og 25-18 (lov 21. desember 2000 nr. 125). Det ble her blant annet lovfestet planplikt, unntaksbestemmelser ved kriser, informasjonssikkerhet og beordringsbestemmelser.

6.9.2 Vurderinger og tiltak

I forbindelse med år 2000-problematikken intensiverte Rikstrygdeverket beredskapsarbeidet ytterligere. Etatens datasystemer ble grundig testet og gjennomgått. Det er laget omfattende planer på hele beredskapsområdet, med stor vekt på bevaring og beskyttelse av informasjon, planer for videreføring av normal drift så lenge som mulig i en krise og håndtering av situasjoner hvor normal drift er umuliggjort, men hvor deler av virksomheten kan opprettholdes. I tillegg er det lagt planer om hvordan befolkningen skal informeres i en krisesituasjon, med vekt på god og riktig informasjon.

6.10 Smittevern

6.10.1 Bakgrunn

Et godt alminnelig smittevern er en forutsetning for å kunne håndtere en krise, enten det er en naturlig forekommende smittsom sykdom, eller et terroranslag med biologiske stridsmidler.

Smittsomme sykdommer kan være en betydelig beredskapsutfordring. Sykdommer kan smitte både ved naturlige utbrudd og som følge av bruk av biologiske midler. Utbredelsen av smittsomme sykdommer skyldes ikke bare nye og modifiserte smittestoffer, men vel så mye endringer i livsstil og miljø.

Sårbarhetsutvalget ga en bred vurdering av smittevern og anbefalte blant annet en styrking av smittevernarbeidet i kommunene, styrking av meldingssystemet for smittsomme sykdommer, en styrking av laboratoriekapasiteten og en gjennomgang av tilgangen på enerom ved sykehus.

I sin høringsuttalelse anfører Sosial- og helsedepartementet at en vesentlig utfordring ligger på det lokale smittevernarbeidet, og varslet at man ville se disse utfordringene i sammenheng med fastlegereformen. Høringsuttalelsen støttet også utvalgets anbefaling om å innføre et elektronisk meldingssystem for smittsomme sykdommer. Sosial- og helsedepartementet ga i sin høringsuttalelse uttrykk for at spørsmålet om isolering av pasienter er et tema for diskusjon idet det er ulike oppfatninger om behovet for isolasjonskapasitet ved ulike smittsomme tilstander.

6.10.2 Vurderinger og tiltak

Det pågår et systematisk arbeid for å styrke beredskapen innen smittevern, blant annet i kommunene og som oppfølging av anbefalingene fra Sårbarhetsutvalget. Styrking av det lokale smittevernarbeidet anses å være det viktigste tiltaket som kan gjennomføres i forhold til smittevernberedskapen. På bakgrunn av Sårbarhetsutvalgets anbefaling vil Helsedepartementet blant annet se nærmere på en styrking av smittevernarbeidet ved blant annet å etablere et interkommunalt samarbeid.

En viktig del av smittevernarbeidet skjer ved internasjonalt samarbeid og deltakelse i internasjonale overvåkingssystemer. Gjennom meldingssystem for smittsomme sykdommer, EUs overvåkingsnettverk, og samarbeidet med smitteverninstituttene i de østlige nærområdene har det vært mulig å tilpasse beredskapen til risikobildet. Et resultat av dette er blant annet at ressurser er blitt omprioritert til fordel for oppklaring av utbrudd med næringsmiddelbårne sykdommer og bekjemping av epidemier, blant annet av hepatitt blant stoffmisbrukere. Det er igangsatt et arbeid for å innføre elektroniske meldinger for å formidle meldinger om smittsomme sykdommer. Regjeringen vil prioritere arbeidet med en videre utbygging.

I januar 2001 ble det fastsatt en Nasjonal beredskapsplan for influensaepidemier. Beredskapsplanen har som mål å redusere sykelighet og død, legge til rette for å kunne ta hånd om et stort antall syke og døende pasienter, opprettholde nødvendige tjenester og gi nødvendig informasjon til alle deler av samfunnet. Denne planen vil kunne være relevant ved utbrudd av også andre typer smittsomme sykdommer.

Som følge av terroraksjonene i USA den 11. september har Nasjonalt folkehelseinstitutt hatt en sentral rolle i arbeidet med økt smittevernberedskap og informasjon. Dette omfatter blant annet anskaffelse av legemidler til behandling av pasienter som er utsatt for biologiske eller kjemiske midler, for eksempel antidoter, antitoksiner, antibiotika vaksiner med videre. Kompetansetiltak for personell i bruk av utstyr og håndtering av pasienter inngår også i tiltakene. Det er også utarbeidet en foreløpig plan for anskaffelse av et beredskapslager av legemidler mot biologiske og kjemiske midler. Ut over disse strakstiltakene har Folkehelsa også fått i oppdrag å komme med forslag til oppfølgingsplan for innkjøp av legemidler for behandling av pasienter som er utsatt for ABC-våpen.

Det er derfor igangsatt kursvirksomhet for smittevernleger i alle landets fylker. Denne kursvirksomheten vil fortsette.

Et norsk overvåkingssystem for resistens hos mikrober er under oppbygging og koordineres fra Regionsykehuset i Tromsø. Det har pågått et arbeid med å vurdere isolasjonskapasitet og hvordan denne kan utnyttes ved ulike smittsomme tilstander. Statens helsetilsyn, i samarbeid med blant annet Nasjonalt folkehelseinstitutt arbeider med å sluttføre et utkast til retningslinjer for bruk av isolering for å forebygge smittespredning i helseinstitusjoner.

Spørsmålet om organisering av eller eierskap til laboratoriene ble drøftet av Sårbarhetsutvalget. Problemstillingen blir tatt opp og sett i sammenheng med statliggjøringen av sykehusene. I den sammenheng vil også fordelingen av funksjoner mellom landets sykehuslaboratorier og Nasjonalt folkehelseinstitutt bli tatt opp.

Spørsmålet om isolering av pasienter i smittevernøyemed vil bli undergitt en ytterligere vurdering.

6.11 Mattrygghet

6.11.1 Bakgrunn

Samfunnet kan ikke fungere uten både matvaresikkerhet, at mat er tilgjengelig, og matvaretrygghet, at maten er trygg å spise. Hygienisk svikt som følge av enten feil eller skadevoldende handling, kan lett føre til store sykdomsutbrudd.

Sårbarhetsutvalget vurderte tiltak innen matvaretrygghet og anbefalte at lovene på næringsmiddelområdet samles i en lov, at det etableres et felles uavhengig tilsyn for matvarekontroll og at det ble arbeidet for å skille mellom helse- og næringsinteressene i næringsmiddelarbeidet.

6.11.2 Vurderinger og tiltak

Mattryggheten vurderes i utgangspunktet som tilfredsstillende. Sårbarhetsutvalgets anbefalinger på området er i stor utstrekning under oppfølging og dette vil bidra til en ytterligere styrking av mattryggheten.

I St.prp. nr. 1 (2001-2002) (Landbruksdepartementet) ble Stortinget orientert om hovedprinsippene for arbeidet med å modernisere den offentlige matforvaltningen. Arbeidet som startet opp i oktober 2001, ledes av departementsrådene i de tre berørte departementene - Helsedepartementet, Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet, og er organisert i seks delprogram. Helsedepartementet har ansvaret for tre delprogram som omfatter utarbeidelse av ny matlov, grenseflaten mellom det nye Mattilsynet og det miljørettede helsevern i kommunene og etablering av en ny vitenskapskomité. Fiskeridepartementet har ansvaret for to delprogram; organiseringen av tilsyn med marine produkter og sjukdomsforvaltningen av akvatiske dyr i oppdrett «sjømattilynet». Landbruksdepartementet har ansvaret for ett delprogram; organiseringen av et nytt statlig mattilsyn utenom tilsyn med marine produkter. Det er etablert en felles referansegruppe for arbeidet i de seks delprogrammene.

Det viktigste målet i norsk matpolitikk er å sikre forbrukerne trygg mat. Dessuten er det et helt sentralt mål at maten skal oppleves som trygg. Regjeringens viktigste målsetting med omorganiseringen av matforvaltningen er å etablere et tilsynsredskap som er tilpasset den nye virkeligheten på matområdet, der roller knyttet til fag, forvaltning og politikk er klart definert. Under Landbruksdepartementet skjer dette ved at de nåværende tilsynsetatene Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn slås sammen til én organisasjon - Mattilsynet. Samtidig skal de kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsynene statliggjøres og bli en integrert del av Mattilsynet. Med dette etableres et organ som tar opp i seg de samlede tilsynsoppgavene langs hele produksjonskjeden. Grunnlaget for et helhetlig statlig tilsyn fra jord til bord blir dermed lagt, noe som også vil være et viktig sårbarhetsreduserende tiltak. Det fremtidige sjømattilsynet skal som i dag utføres av Fiskeridirektoratet, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002) for Fiskeridepartementet. Tilsynet legges opp etter en strategi hvor en sikrer trygghet og kvalitet ved sjømat gjennom innsats i hele produksjonskjeden fra fjord til bord. Samarbeidet mellom mattilsynene skal utvikles slik at man sikrer et helhetlig og enhetlig tilsyn.

Til grunn for all krisehåndtering så vel i krig som i fredstid vil hensynet til befolkningens liv og helse være det overordnede mål for Mattilsynets prioriteringer. I dette utvidete helsebegrepet ligger også betydningen for folkehelsa av å sikre dyrepopulasjonen mot alvorlige smittsomme sykdommer samt å verne planter og innsatsfaktorer i landbruksproduksjonen og innen sjømatproduksjonen mot skader som truer næringsmidlenes helsemessige trygghet.

Selv om det ikke er noen tvil om at hensynet til befolkningens liv og helse bør være første prioritet for tilsynet, bør det også reflekteres over skader på materielle verdier og ikke minst samfunnsmessige viktige funksjoner.

Å opprettholde og sikre befolkningens tilgang til helsemessig «trygg mat - friske dyr og planter» i krise eller krig er en viktig samfunnsmessig oppgave som forutsetter fagkompetanse samt kunnskap om sårbarhetsreduserende tiltak, gode beredskapsplaner og tilstrekkelig øvelse. Å innpasse beredskapsmessige hensyn i den ordinære planleggingen er derfor et vesentlig bidrag til å redusere sårbarheten, styrke driftssikkerheten, høyne omstillingsevnen og forebygge skader på enkeltindivid eller ødeleggelser på lokalsamfunnet som helhet.

6.12 Vannforsyning

6.12.1 Bakgrunn

Vann er en vesentlig faktor både for at samfunnet skal fungere og i forhold til den enkeltes overlevelsesevne og sunnhet.

Sårbarhetsutvalget foretok en bred vurdering av vannforsyningen og ga en rekke forslag til hvordan sikkerheten på området kunne styrkes. Dette gjelder både med hensyn til beredskapsplaner og tilsyn/kontroll. I rapporten fra Sårbarhetsutvalget heter det: «Med tanke på befolkningens helse og vannverkenes sikkerhet og beredskap må det settes større kraft bak arbeidet for at kravene i drikkevannsforskriften blir oppfylt ved alle landets vannverk.»

6.12.2 Vurderinger og tiltak

Sårbarhetstvalgets anbefalinger er for tiden til vurdering, blant annet i Helsedepartementet.

I den nye drikkevannsforskriften fastsatt av det daværende Sosial- og helsedepartementet i 2001 videreføres bestemmelsene om leveringssikkerhet og beredskap fra forskriften av 1995. Vannverkseier skal gjennomføre nødvendige tiltak og utarbeide driftsplaner for å kunne levere tilstrekkelige mengder av drikkevann under normale forhold. Vannverkseier skal videre gjennomføre nødvendige beredskapsforberedelser og utarbeide beredskapsplaner for å sikre tilstrekkelige mengder drikkevann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Et vannverk som disponerer flere hovedkilder, vil kunne være bedre rustet til å motstå driftsproblemer også i beredskapssituasjoner. Vannverkenes beredskapsplaner ble testet som en del av forberedelsene til år 2000. I forbindelse med forberedelsene til Nobeljubileet i desember 2001, ble vannforsyningssystemene i Oslo kommune gjennomgått.

Arbeidet med laboratoriestrukturen har blitt noe forsinket, men blir vurdert i forbindelse med etableringen av det nye mattilsynet, jf. kapitel 6.11.2.

Lov 17. mars 1978 nr. 6 om samordnet næringsmiddelkontroll § 2 annet ledd åpner for at fylkesmannen kan innkalle en eller flere på forhånd utpekte personer ved næringsmiddelkontrollen i fylket til tjeneste hos fylkesmannen når det er nødvendig ut fra beredskapsmessige hensyn.

Det er i hovedsak økonomiske grunner til at mange vannverk fortsatt har problemer med å fylle forskriftens kvalitetskrav til drikkevannet. Program for vannforsyning ble etablert i 1995. Det innbefatter en statlig tilskuddsordning til vannverk. Denne ordningen er viktig for at flere vannverk skal kunne oppfylle kravene i forskriften.

Tilsynet med vannverkene er tenkt inngått i det nye statlige Mattilsynet. Dette vil rette opp det Sårbarhetsutvalget påpeker som en svakhet; at kommunene har en dobbeltrolle som godkjenningsmyndighet og tilsynsorgan.

I vedtaket om en gjennomgang av organiseringen av den offentlige matforvaltning er det lagt til grunn at vann skal betraktes på linje med andre næringsmidler. Spørsmålet om den framtidige plasseringen av tilsynet med drikkevann som næringsmiddel vil derfor inngå i prosjektene om utarbeidelse av ny matlov og organisering av det fremtidige Mattilsynet. For øvrig vil vann være omfattet av tilsyn etter kommunehelsetjenesteloven. Det er viktig at så vel næringsmiddelfaglig som medisinskfaglig kompetanse er til stede i det samlede tilsynet med drikkevann. Dette fordi drikkevannets anvendelse omfatter så vel vann som næringsmiddel og vann til hygienisk bruk og husholdningsformål. Denne kombinasjonen av kompetanse blir spesielt viktig ved vurderinger som foretas i forbindelse med ulike beredskapssituasjoner for å kunne vurdere hvilke råd som bør gis befolkningen med hensyn til bruk av vannet og råd eller pålegg overfor vannverkseier.

Sikker vannforsyning er svært viktig for at samfunnet skal fungere. Vannforsyningen er sårbar så vel overfor naturgitte som tilsiktede hendelser. Justisdepartementet vil derfor vurdere igangsetting av et forskningsprosjekt om sikkerhet i vannforsyningen under BAS-prosjektene ved Forsvarets forskningsinstitutt.

6.13 Atomtrusselen

6.13.1 Bakgrunn

Atomtrusselen dekker et bredt spekter av utfordringer knyttet til radioaktivitet, fra trussel fra kjernefysiske og radiologiske våpen til faren for atomulykker ved kjernekraftverk. Atomtrusselen retter seg mot så vel helse, som miljø og materielle verdier og kan ha sin årsak i ulykker eller skadevoldende handling. Atomulykker skiller seg fra de aller fleste andre typer ulykker ved potensiale for internasjonale konsekvenser som krever en internasjonal håndtering gjennom omfattende informasjonsutveksling, koordinering av tiltak og bidrag i form av assistanse. En sentral utfordring er herunder å arbeide for å hindre spredning av kjernefysisk materiale. Dette kapitelet vil kun omhandle generelle tiltak for å hindre spredning av og vern mot kjernefysisk materiale. Når det gjelder bruk av kjernefysisk materiale i masseødeleggelsesøyemed, vises det til kapitel 6.14 om beredskap mot masseødeleggelsesmider.

Sårbarhetsutvalget gir en bred vurdering av atomtrusselen. Utvalget foreslår en rekke tiltak både innen forebygging og beredskap. Utvalget anbefalte blant annet at samarbeidet mellom norske myndigheter og over landegrensene utdypes og videreutvikles slik at risikoen for illegal handel og smugling av radioaktive og spaltbare materialer til eller fra Norge reduseres. Det anbefalte herunder at grensekontrollen styrkes. Utvalget anbefalte videre at beredskapsorganisasjonen mot atomulykker sikres tilstrekkelig ressurser til å ivareta og videreutvikle atomberedskapen. Det fremholdt videre at varslings- og vaktordningene for den nasjonale beredskapen på området videreutvikles og at personell som vil ha oppgaver i akuttfasen av en atom- eller strålingsulykke gis nødvendig opplæring. Sårbarhetsutvalget har påpekt at det er viktig at Norge er en pådriver i internasjonalt beredskapsarbeid.

Utenriksdepartementet sa seg enig i utvalgets understrekning av behovet for styrket samarbeid nasjonalt og internasjonalt for å hindre illegal handel og for å styrke beredskapen mot ulykker. Sosial- og helsedepartementet uttalte at det er helt nødvendig at ressurser gjøres tilgjengelig for beredskapsetatene på sentralt og regionalt nivå. Beredskapsorganisasjonen må sikres tilstrekkelig ressurser til å ivareta og utvikle atomulykkeberedskapen. Statens strålevern vektlegger særlig betydningen av innsats både for å forebygge atomulykker og for å hindre spredning av radioaktivt og spaltbart materiale.

6.13.2 Vurderinger og tiltak

Atomberedskapen i Norge er i store trekk tilfredsstillende når det gjelder organisering og tiltak. Beredskapsapparatet har gjennom håndtering av hendelser og ulykker vist at det er i stand til å håndtere de situasjoner den er blitt stilt overfor. Det foregår et bredt anlagt arbeid som betyr at Sårbarhetsutvalgets anbefalinger gis en hensiktsmessig oppfølging.

Det er utarbeidet en helhetlig langtidsplan for utskiftning og fornying av atomulykkesberedskapens måleressurser. Utskifting i henhold til en slik plan vil være en høyt prioritert oppgave. Disse problemstillingene skal løses innenfor den koordinerende embetsgruppen for atomulykkesberedskap. Det enkelte ansvarlige departement vil, på bakgrunn av gruppens anbefalinger, ha et ansvar for å bidra til å sikre midler slik at nødvendig utstyr kan anskaffes eller fornyes innenfor den tidsplan embetsgruppen setter opp. En gjennomgang av embetsgruppens oppgaver og mandat vil bli gjennomført for å bli tilpasset dette koordineringsansvaret.

Norges pådriverrolle innen atomberedskap er blitt fulgt opp ved at det er satt et betydelig større fokus på internasjonalt arbeid. I tillegg satser Norge betydelige ressurser på økt atomsikkerhet i Nordvest-Russland.

I 2001 ble det igangsatt et prosjekt for å vurdere behovet for å styrke kommunenes atomulykkesberedskap.

Politiets sikkerhetstjeneste har i samarbeid med lokalt politi ansvaret for å forebygge og etterforske smugling og illegal handel med radioaktivt og spaltbart materiale. Det er også etablert internasjonalt samarbeid mellom ulike lands sikkerhetstjenester når det gjelder smugling og illegal handel med spaltbart materiale.

I nordisk regi leder Statens strålevern et prosjekt som samler internasjonale konsekvensvurderinger av det totale trusselbildet.

Regjeringen vil øke innsatsen på utplassering av deteksjonsutstyr og vil vurdere å utplassere slikt utstyr ved de største grenseovergangsstedene.

Norge har lagre av jodtabletter. Slike tabletter beskytter skjoldbruskkjertelen mot stråleskade ved radioaktivt nedfall. Det vil bli arbeidet for å rullere dette lageret.

Et viktig arbeid framover vil blant annet være å videreutvikle planverk, beredskapsverktøy og kommunikasjon mellom sentrale og det regionale ledd. Fra norsk side har det dessuten vært lagt vekt på å få etablert avtaler, prosedyrer og rutiner for en bedre internasjonal kommunikasjon og utveksling av resultater fra ulike overvåknings- og varslingssystemer. Dette arbeidet skal videreutvikles.

Det har vært gjennomført en begrenset strålemedisinsk undervisning ved utvalgte sykehus og utstyrpakker er anskaffet til alle sykehus med akuttansvar. Gjennom nordisk samarbeide arbeides det for en kostnadseffektiv arbeidsdeling innenfor den strålemedisinske beredskapen.

I tråd med at krigsberedskapen innenfor atomulykkesberedskapen nå formelt er tilpasset fredstidsorganiseringen vil det være en prioritert oppgave å få implementert en hensiktsmessig krigsberedskap tilpasset dagens fredsulykkesorganisasjon. Denne implementeringen medfører anskaffelse av utstyr, uttesting og øvelser. Statens strålevern vil delta i NATO-møter som omhandler dette temaet. Regjeringens målsetting er at denne implementeringen skal være avsluttet i løpet av 2002.

Regjeringen har ikke til hensikt å endre organiseringen knyttet til atomulykkesberedskapen. Det er et overordnet mål at vi skal ha en høy atomulykkesberedskap som innebærer at landets innbyggere skal føle seg trygge på at det er gjort det som er mulig både for å forebygge ulykker og minimalisere skadene dersom en ulykke skulle inntreffe. Dette medfører at det beredskapsarbeidet som er påbegynt skal videreføres og det skal settes ytterligere fokus på de tiltak og forhold som er nevnt ovenfor.

6.14 Beskyttelse mot masseødeleggelsesmidler

6.14.1 Bakgrunn

Masseødeleggelsesmidler omfatter kjemiske, biologiske, radiologiske og kjernefysiske stridsmidler. I tillegg inkluderes farlige kjemiske, biologiske og radiologiske substanser som er fremstilt for andre formål enn våpenformål, men som har stort skadepotensiale. Kjemiske stridsmidler er først og fremst nerve-, hud- og blodgasser. De er ekstremt giftige, og selv små konsentrasjoner vil kunne føre til skade eller død hvis de pustes inn eller man kommer i berøring med dem. Biologiske stridsmidler sprer sykdomsfremkallende smittestoffer eller biologisk fremstilte giftstoffer for å skape sykdom og død hos mennesker, dyr eller planter. Kjernevåpen er våpen som detonerer ved kjernereaksjon, mens radiologiske våpen sprer radioaktivt materiale for eksempel ved bruk av konvensjonelt sprengstoff. Masseødeleggelsesmidler har potensiale til å anrette omfattende skade på liv, helse, miljø og materielle verdier. Trusselen fra masseødeleggelsesmidler har fått økt betydning. Nylige funn i Afghanistan samt situasjonen i USA med forsendelser av miltbrannbakterier har vist at masseødeleggelsesmidler kan være mulig å fremstille og spres, også av ikke-statlige aktører.

Beredskap mot masseødeleggelsesvåpen er en del av Sivilforsvarets beredskap. Sivilforsvaret har ca. 250.000 vernemasker tiltenkt sivilbefolkningen og 17.000 vernebager tiltenkt barn. Det finnes 100.000 gassmasker som er tiltenkt sivilforsvarets innsatsstyrker). Gassmaskene er av høy alder. Forsvarets forskningsinstitutt har nylig gjennomført kontroll av masker tiltenkt sivilforsvarets innsatsstyrker. Til tross for den høye alderen var 85% av maskene i godkjent stand. Vernemasker for sivilbefolkningen er for tiden til undersøkelse ved Forsvarets forskingsinstitutt. På bakgrunn av de anbefalinger som blir gitt av Forsvarets forskningsinstitutt, vil maskene av mindre god kvalitet bli faset ut.

I januar 2001 fastsatte Sosial- og helsedepartementet en beredskapsplan for pandemisk influensa. Planen beskriver oppgavefordelingen mellom ulike deler av helsetjenesten, herunder på sentralt statlig nivå. Den kan anvendes også for andre smittsomme sykdommer.

Det er foretatt flere vurderinger av den helsemessige beredskapen med tanke på kjemiske og biologiske stridsmidler, blant annet i regi av Statens helsetilsyn og Statens institutt for folkehelse (Nasjonalt folkehelseinstitutt).

Utviklingen i internasjonal terrorisme gjør at man i fremtiden må legge til grunn at ikke-statlige grupperinger vil ha kapasitet til å skaffe seg masseødeleggelsesmidler og intensjon om å bruke dem. Utviklingen av et kunnskapsbasert samfunn vil medføre at de ressurser som kreves for å kunne fremstille masseødeleggelsesmidler i fremtiden vil bli stadig lavere. Derved settes stadig flere personer og grupperinger i stand til å fremstille slike midler. Det er også grunn til å frykte at det også i fremtiden vil være grupperinger som vil ha vilje og ressurser til å gjennomføre angrep med slike midler. Dette innebærer at beredskapen mot masseødeleggelsesmidler bør holdes på et høyt nivå i fremtiden.

Sårbarhetsutvalget mente at risikoen forbundet med kjemiske og biologiske stridsmidler er så høy at en viss beredskap må planlegges. Utvalget vurderte landets beredskap mot kjemiske og biologiske stridsmidler som lav og anbefalte en rekke tiltak for å styrke beredskapen på området. Det anbefalte herunder å gi kunnskap omkring kjemiske og biologiske stridsmidler i de aktuelle utrykningsetaters programmer for opplæring og videreutdanning, å vurdere en vaksinering av førstelinjepersonell og at sykehusene inkluderer scenarier for angrep med kjemiske og biologiske stridsmidler i sine kriseplaner. Sårbarhetsutvalget anbefalte at Utenriksdepartementet fortsatt bør være en pådriver i å videreføre det internasjonale arbeidet med å styrke konvensjonene mot kjemiske og biologiske våpen. Utvalget anbefalte videre at det bør etableres et aktivt bilateralt samarbeid med Russland på dette området.

I sin høringsuttalelse mente Sosial- og helsedepartementet at beredskapen mot disse truslene må bygge på den ordinære beredskapen i helsesektoren. Sosial- og helsedepartementet fremholdt videre at utbygging av generell infrastruktur, lokalsamfunnenes og sykehusenes krisehåndteringsevne samt det allmenne smittevern i seg selv vil være et gode med tanke på å møte trusselen fra disse stridsmidlene. Sosial- og helsedepartementet opplyste videre at det hadde gitt det daværende Statens helsetilsyn i oppdrag å vurdere oppfølgingstiltak. Forsvarsdepartementet understreket i sin høringsuttalelse at Forsvarets kapasiteter på området primært er tilrettelagt og dimensjonert for militære behov. I fred vil beredskapen i stor grad være avhengig av de til enhver tid tilgjengelige personellressurser og den varslingstiden som blir gitt.

6.14.2 Vurderinger og tiltak

6.14.2.1 Utgangspunkt

Regjeringen understreker at beredskapstiltak mot kjemiske og biologiske midler i størst mulig grad bør integreres i den daglige løpende virksomhet. En god og vel fungerende alminnelig beredskap er en forutsetning for også å kunne håndtere situasjoner med bruk av masseødeleggelsesmidler. Utbygging av generell infrastruktur, lokalsamfunnenes, nød- og beredskapsetatenes og sykehusenes krisehåndteringsevne samt det allmenne smittevernet vil derfor i seg selv være et gode med tanke på å møte trusselen fra disse midlene. Videre utvikling av beredskapen bør følgelig knyttes til eksisterende beredskapsopplegg. Beredskap med tanke på kjemiske midler er i den sammenheng en naturlig del av nødetatenes beredskap, som en integrert del av redningstjenesten. Beredskap med tanke på biologiske midler bygger på den alminnelige smittevernberedskapen og de planer og systemer for overvåking, avdekking av sykdommer, varslings- og meldingssystemer, samt behandlingsopplegg som inngår i smittevernberedskapen.

6.14.2.2 Spredning

Sårbarhetsutvalgets anbefalinger på dette området er i stor utstrekning imøtekommet. Utenriksdepartementet arbeider aktivt for å styrke konvensjonene mot masseødeleggelsesvåpen. Russland deltar også i disse prosessene og samarbeider med Norge på dette området. I tillegg til disse tiltakene deltar en rekke etater i eksportkontrollarbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Tiltak for å hindre spredning og bruk av masseødeleggelsesvåpen er tema i en rekke internasjonale fora, herunder i NATO, og de multilaterale eksportkontrollregimene Australia-gruppen, Missile Technology Control regime, Nuclear Suppliers Group og Wassenar-samarbeidet.

6.14.2.3 Deteksjon

En viktig faktor i beredskapen mot masseødeleggelsesmidler er evnen til å påvise utslipp. Rask varsling kan gi muligheter til avstengning og evakuering av områder, gi tidlig varsel til folk, varsle innsatspersonell om mulige farer, stenge klimaanlegg med videre. Når det gjelder kjemiske midler har man i dag kommet langt i utviklingen og vurdering av utplassering av stasjonært deteksjonsutstyr. Slikt utstyr har vært i bruk i Forsvaret i lengre tid, som mobile enheter eller fastmontert i for eksempel båter. Forsvaret har i forbindelse med de norske avdelingene i Bosnia brukt et stasjonært system som er betegnet som tilfredstillende.

Det vil bli vurdert hvorvidt et slikt system bør etableres i Oslo. Oslo er den eneste norske byen med et omfattende underjordisk kommunikasjonssystem og er også et nasjonalt kommunikasjonsknutepunkt. I tillegg er sentrale statlige administrasjoner etablert i og rundt byen. Et slikt system har ingen teoretiske begrensninger og kan bygges opp med et stort antall sensorer.

Det er anskaffet rensestasjoner for rengjøring av personer som er forurenset av biologiske-, kjemiske og radioaktive substanser (dekontamineringsenheter). Dekontamineringsenhetene og redningsetatene er relativt godt utstyrt til å detektere kjernefysiske eller kjemiske midler. Det er i dag få eller ingen av de aktuelle redningsetater som er utstyrt for å kunne detektere mikroorganismer.

6.14.2.4 Planlegging

Det er opprettet en kontakt-/arbeidsgruppe for beredskap mot masseødeleggelsesmider. Direktoratet for sivilt beredskap har ledelsen og sekretariatet for gruppen. I gruppen sitter representanter for departementer, Forsvaret og fagmiljøer, som for eksempel Politiets sikkerhetstjeneste og Statens strålevern, som har ansvar for tiltak av særlig relevans for beskyttelse mot masseødeleggelsesmidler. Arbeidet i gruppen bidrar til økt kompetanse og til at de ulike fagmiljøer har kjennskap til hverandre. Dette vil bidra til bedre rutiner, lette kommunikasjon mellom de berørte aktører og derved sikre en mer effektiv krisehåndtering. Tiltak for å ytterligere styrke beredskapen vil bli vurdert også i tilknytning til resultatene fra arbeidet i denne gruppen.

I tillegg til arbeidet i kontakt-/arbeidsgruppen, vil det bli arbeidet for at problemstillinger og tiltak knyttet til masseødeleggelsesmidler blir en del av planleggingen til de mest berørte departementer og etater.

6.14.2.5 Hevning av beredskapen fra høsten 2001

Høsten 2001 ble det lagt frem en tilleggsproposisjon fra Sosial- og helsedepartementet, St.prp. nr. 3 (2001) og en tilleggsproposisjon fra Justisdepartementet, St.prp. nr. 7 (2001) om blant annet tiltak for å styrke landets beredskap mot masseødeleggelsesmidler. Dette gjaldt blant annet anskaffelse og fordeling av utstyr, herunder dekontamineringsutstyr, materiell og legemidler samt kompetansefremmende tiltak. Det ble videre foreslått midler til innkjøp av gassmasker for Sivilforsvarets mannskaper. St.prp. nr. 1, Tillegg nr. 4 foreslo innkjøp av gassmasker. Stortinget vedtok disse forslagene. Det vises til Innst. S. nr. 9 (2001-2002) og Budsjettinnst. S. nr. 7 (2001-2002). Dette danner utgangspunkt for en høyning av beredskapen.

Forsvarets ABC-vernskole har igangsatt et opplæringsprogram for personell i nød- og beredskapsetatene. Hensikten med opplæringen har vært å gi opplæring i hvordan man opptrer på et forurenset skadested, om hvordan førstehjelp kan gis og om beskyttelse av redningspersonellet. Det har også vært avholdt et kurs for Sivilforsvaret. Frem til årsskiftet 2001/2002 var det utdannet ca 1000 personer i nød- og beredskapsetatene ved Forsvarets ABC-vernskole. Det vil bli foretatt en vurdering av hvordan opplæringen av personell i nød- og beredskapsetatene kan videreføres, herunder om Sivilforsvarets skoler bør forestå videre opplæring. Nødvendig hjelpe- og verneutstyr er utplassert ved utrykningsstasjoner i Oslo, og noen av de andre største byene.

Sivilforsvaret har anskaffet og utplassert 16 mobile dekontamineringsenheter. Disse bemannes i hovedsak av tjenestemenn fra etaten og tjenestepliktig personell som er gitt opplæring i etablering og drift av dekontamineringsenhet. Forvaltningen og anvendelsen av de ressurser som er tilført Sivilforsvaret for å oppgradere beredskapen mot masseødeleggelsesmidler må samordnes med nødetatene. De mobile dekontamineringsenhetene er transportable enheter med mulighet for å rense personer som er forurenset av radioaktive partikler og forurensingskilder, bakteriologisk forurensing og smittekilder, kjemiske midler, samt industrigasser og farlig gods.

Dekontamineringsenhetene som er anskaffet til sykehusene og til bruk på skadested er utplassert etter samråd mellom Helsetilsynet, Politidirektoratet og Direktoratet for sivilt beredskap og etter råd fra fylkesmennene, for å sikre at utplasseringen gir den best mulige samlede beredskapen.

Gassmasker vil være et relevant vernetiltak i krig. I krig vil befolkningen i utsatte områder kunne tildeles gassmasker. Utviklingen i internasjonal terrorisme kan aktualisere behov for gassmasker også andre steder, for eksempel på steder med stor befolkningstetthet. For at gassmasker skal være et relevant vernetiltak må disse være tilgjengelige for publikum og tilpasning og opplæring for bruk må være foretatt. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om hvorvidt gassmasker er et egnet beskyttelsestiltak for befolkningen og vil vurdere utskifting i samsvar med dette.

6.14.2.6 Helseberedskap

Med utgangspunkt i utviklingen etter den 11. september 2001 har Helsedepartementet forsert oppfølgingen av helseberedskapen med tanke på masseødeleggelsesmidler.

Statens helsetilsyn har inngått avtale om anskaffelse av deteksjonsutstyr for påvisning av kjemiske midler, utstyr for å rense personer som er forurenset av radioaktivitet eller kjemiske midler - dekontamineringsenheter, samt vernedrakter for å beskytte helsepersonell. Utstyret er anskaffet for å ivareta helsetjenestens ansvar for å rense pasienter før behandling kan iverksettes. Det kommer således i tillegg til redningstjenestens utstyr til bruk på skadestedet.

Trusselen fra biologiske våpen vurderes i dag ikke som så høy at det kan begrunne en systematisk vaksinering av førstelinjepersonell, blant annet på bakgrunn av faren for bivirkninger ved vaksinasjon. Vaksinelagrene størrelse er imidlertid til vurdering med tanke på et mulig fremtidig behov for vaksinering av innsatspersonell og befolkningen for øvrig. Statens institutt for folkehelse har utarbeidet en foreløpig plan for anskaffelse av et beredskapslager av legemidler mot kjemiske og biologiske stridsmidler. Folkehelsa har fått i oppdrag å komme med et forslag til oppfølgingsplan for innkjøp av legemidler for behandling av pasienter som er utsatt for masseødeleggelsesmidler.

Det er igangsatt en mer omfattende utredning av landets helseberedskapsressurser med tanke på masseødeleggelsesmidler, for å få en oppdatert oversikt over eventuelle behov for mer langsiktige tiltak for å styrke helseberedskapen på dette felt. Det kan bli aktuelt å komme tilbake til Stortinget med forslag om bevilgninger for en ytterligere styrking av den helsemessige beredskap på området.

6.15 Asylsøker og flyktningeberedskap

6.15.1 Bakgrunn

Norge må være forberedt på at det kan komme et stort antall flyktninger og asylsøkere til landet i løpet av kort tid.

Det har vært arbeidet med beredskapsplaner på området siden 1990/91. Dette omfatter tiltak innenfor ulike etaters ansvarsområder, slik at et stort antall asylsøkere og flyktninger blant annet kan tas i mot og innkvarteres. Den eksisterende planen omfatter tiltak for å ivareta de flyktninger som kommer, uavhengig av antall eller fluktårsak. Planen bygger på en forutsetning om at Utlendingsdirektoratet skal kunne motta 50 000 flyktninger per år. Planen er avgrenset til å omfatte forhold knyttet til ankomst til landet og til tiden flyktningene oppholder seg i statlige mottak herunder registrering, kost og losji.

I år 2000 ble asylintervjuene overført fra politiet til Utlendingsdirektoratet. Dette innebærer at Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet har fått ansvaret for en større del av oppgavene, også i en situasjon med masseankomst. I utviklingen av beredskapsplaner ved masseankomster må en effektiv håndtering og registrering og intervjuer vies særlig oppmerksomhet, herunder oppgavefordeling mellom instansene.

En massetilstrømning av asylsøkere og flyktninger kan også stille krav om en velfungerende helsetjeneste med smittevern, diagnostikk og ernæring som vesentlige elementer.

Sårbarhetsutvalget vurderte flyktningeberedskapen. Utvalget ga blant annet en anbefaling om at ansvarsforholdene på området burde klargjøres, at planleggingsforutsetningene burde gjennomgås, at beredskapen burde koordineres bedre og at Utlendingsdirektoratets fullmakter til å skaffe mottaksplasser ved masseankomst burde vurderes. I sin høringsuttalelse fremholdt Forsvarsdepartementet at Forsvaret ikke har noe primæransvar knyttet til bistand ved massetilstrømning i fredstid og har ikke øremerket ressurser til denne type virksomhet. En eventuell bistand vil derfor alltid måtte baseres på tilgjengelige ressurser og infrastruktur som primært skal løse andre oppgaver. Forsvaret har imidlertid relativt betydelige ressurser innenfor flere områder som etter anmodning kan stilles til rådighet for de sivile myndigheter. Kommunal- og regionaldepartementet bemerket at man ved flere anledninger har invitert sentrale aktører herunder fylkesmennene for å diskutere og avklare fylkesmennenes ansvar på beredskapsområdet i forhold til blant annet Utlendingsdirektoratet. Dette er et område som ikke synes å være avklart i tilstrekkelig grad. Fylkesmannen i Finnmark etterlyste i sin høringsuttalelse en klargjøring av fylkesmannens ansvar i forhold til utlendingsmyndigheter og politiet.

6.15.2 Vurderinger og tiltak

Gjeldende rammeplan forutsetter et videre arbeid med ytterligere sentrale og regionale planer. Dette er delvis fulgt opp, blant annet med en regional plan for massetilstrømning av flyktninger i nord. Eksisterende planverk vil bli gjennomgått i nær fremtid. Behovet for en gjennomgang er blant annet begrunnet i at ansvaret for den juridiske behandlingen av asyl- og andre utlendingssaker er overført fra Justisdepartementet til Kommunal- og regionaldepartementet. Det er også behov for en gjennomgang og revisjon av planene for å sikre en klar ansvarsdeling mellom berørte departementer, direktorater og forvaltningsnivåer. Dette arbeidet vil bli igangsatt i 2002. Gjennomgangen og revisjonen av beredskapsplanene for masseankomster vil også vurdere hvordan man kan løse behovet for økte personellressurser i en situasjon med så store ankomster av flyktninger at man utløser behov for å benytte beredskapsplanverket. I den senere tid har en også opplevd en ny trend som er vanskeligere å håndtere; at man opplever en relativt stor tilstrømning av asylsøkere fra mange forskjellige land. Dagens planverk må derfor videreutvikles med tanke på å kunne utnyttes mer fleksibelt og tilpasses ulike situasjoner. I denne sammenheng er det viktig at planforutsetninger gjennomgås, vurderes og differensieres med sikte på å etablere felles planforutsetninger for ulike aktører. I tillegg må en vurdere å styrke Utlendingsdirektoratets muligheter til sikre tilstrekkelig mottakskapasitet i en krisesituasjon.

I en masseankomstsituasjon er det viktig å ha tilstrekkelig kapasitet med hensyn til registrering av asylsøkeres eller flyktningers identitet. På denne bakgrunn vil oppgave- og ansvarsdelingen mellom sentrale aktører på flyktningfeltet, blant annet mellom politiet, Politiets sikkerhetstjeneste og Utlendingsdirektoratet bli gjennomgått.

6.16 Informasjonsberedskap

6.16.1 Bakgrunn

God informasjonsberedskap og en effektiv krisekommunikasjon er en forutsetning for god krisehåndtering. Dette stiller krav til at det gjennomføres tiltak for å sikre at befolkningen får den informasjon de har behov for, sikre effektiv bruk av kanaler og at den informasjonen som gis er korrekt. God informasjonsberedskap er også en forutsetning for god risikokommunikasjon, noe som også kan bidra til effektiv forebygging eller reduksjon av konsekvenser.

Sårbarhetsutvalget anbefalte blant annet at det innføres lovpålegg om informasjonsberedskap i kommunene med basis i en standard for god beredskap og som en integrert del av en mer omfattende plikt til beredskapsplanlegging. Utvalget tok også til orde for regelmessig kartlegging av informasjonsberedskapen med utgangspunkt i en profesjonell standard for god informasjonsberedskap. Dagens oppgave- og ansvarsdeling mellom departementene kan bli en hemsko i forhold til å håndtere fremtidige kriser og Sårbarhetsutvalget foreslo derfor at ett departement gis hovedansvaret for myndighetenes informasjonsberedskap. Utvalget foreslår at det departement som tillegges hovedansvar for statlig informasjon i krisesituasjoner, bør ta initiativ til drøftelser med mediene om hvordan man kan styrke deres muligheter for å fortsette sin virksomhet under mulige brudd i strømforsyning og datasystemer.

Flere høringsinstanser peker på viktigheten av god informasjonsberedskap for å møte de utfordringer som kan komme i forbindelse med krisehåndtering. Regjeringens kriseinformasjonsenhet og Statens informasjonstjeneste (senere Statskonsult) viser også til behovet for en styrking av innsatsen på dette området. Statens informasjonstjeneste mener det er naturlig at de gis ansvar for å utvikle en profesjonell standard for informasjonsberedskap. De ser også at de har en rolle i forhold til regelmessige kartlegginger av informasjonsberedskapen eventuelt i samarbeid med andre. Statens informasjonstjeneste, Nærings- og handelsdepartementet og Forsvarsdepartementet er positive til et lovpålegg om informasjonsberedskap, mens Arbeids- og administrasjonsdepartementet er imot dette forslaget ut fra en vurdering av det pågående arbeidet med fornyelse av offentlig forvaltning. Fylkesmannskollegiet anbefaler at utdypende forskrifter om informasjonsberedskap bør vurderes knyttet til en eksisterende lovbestemmelse. Statens informasjonstjeneste, Nærings- og handelsdepartementet, Forsvarsdepartmenetet og Kommunal- og regionaldepartementet er enig i Sårbarhetsutvalgets forslag om å legge det overordnete ansvaret for informasjonsberedskapen til ett departement. Norsk pressforbund og Norsk Redaktørforening advarer mot all form for sensur eller kontroll med mediene i en unntakssituasjon, og legger til grunn at utvalget i sine forslag forutsetter en fri og uavhengig presse.

6.16.2 Vurderinger og tiltak

Målsetningene og hovedlinjene i dagens informasjonsberedskap, det vil si at hvert departement har ansvaret for informasjonsberedskapen innen sitt ansvarsområde og at øvrig beredskapssamarbeid mellom staten og media skjer via avtale, vil i hovedsak bli videreført. Kriser vil normalt ramme en rekke sektorer i samfunnet, som alle vil få utfordringer i forhold til informasjonsberedskap. Det er derfor ikke hensiktsmessig å konsentrer informasjonsansvaret ved kriser. Informasjonsberedskapen må organiseres etter behov. Det vil bli arbeidet for en styrking av en gjennomgripende informasjonsberedskap i samfunnet, fremfor å velge en løsning hvor ansvaret for informasjonsberedskap blir samlet på ett sted. Informasjonsberedskap og informasjonshåndtering er en viktig del av samfunnssikkerhetsarbeidet. Informasjonshensyn og informasjonsoppgaver vil derfor bli innarbeidet som en del av planlegging og øvelser. Det tas sikte på at presse- og informasjonselementet blir øvet på en mest mulig realistisk måte. Det vil bli lagt vekt på at publikum og presse får oppdatert og korrekt informasjon om sikkerhets- og beredskapsspørsmål.

Informasjonsberedskapen skal styrkes. Sårbarhetsutvalgets forslag om å innføre en lovbestemmelse om informasjonsberedskap er bare en av flere måter å sikre at myndighetene har god informasjonsberedskap. Økt bevissthet, blant annet gjennom rådgivning, kurs og øvelser, kan være alternative måter å oppnå det samme. Et viktig fundament når det gjelder informasjonsberedskap må uansett være prinsippene i informasjonspolitikken.

Kulturdepartementet og Samferdselsdepartementet arbeider for tiden med en revisjon av forskriften om virksomheten i Norsk rikskringkasting under beredskap og krig. Regler for beredskapsansvaret for TV og beredskapssamarbeidet mellom TV2 og NRK for perioden 2003-2009 vil fremkomme av konsesjonsvilkårene til TV2 for neste konsesjonsperiode. Tilsvarende regler for konsesjonæren for riksdekkende reklamefinansiert radio vil fremkomme av konsesjonsvilkårene for neste konsesjonsperiode.

Avtalen mellom regjeringen, Telenor AS, Norkring AS og Norsk lokalradioforbund om samarbeid med lokalradioene ved kriser og krig er revidert. Avtalen regulerer forholdet mellom avtalepartene ved lokale og regionale kriser og katastrofer, først og fremst i fredstid. Når slike kriser i tid faller sammen med sikkerhetspolitiske kriser, beredskap og krig, underordnes avtalen bestemmelser og avtaler som regulerer regjeringens presse- og informasjonstjeneste samt Norsk rikskringkastings virksomhet under beredskap og krig.

Statskonsult og Direktoratet for sivilt beredskap skal styrke sitt samarbeid innen informasjonsberedskap og søke å utvikle kunnskapsgrunnlaget om informasjonsberedskap og kriseinformasjon. Samarbeidet skal omfatte evaluering av informasjonsoppgaver, kurs, veiledningsmateriell og forskning.

Det vil bli arbeidet for å etablere en standard med kvalitetsindikatorer for informasjonsberedskap. Deretter blir det tatt initiativ til kartlegginger av informasjonsberedskapen både på lokalt, regionalt og statlig nivå. Statskonsult skal, med støtte fra Direktoratet for sivilt beredskap, følge opp med rådgivning og veiledning i de tilfellene hvor det er mangler ved informasjonsberedskapen.

6.17 Transportkatastrofene og landtransport av farlig gods

6.17.1 Bakgrunn

Sleipnerulykken og Åsta-ulykken medførte et bredt anlagt arbeid for å sikre at slike katastrofer ikke inntreffer igjen. En omfattende vurdering av hendelsesforløpet ble også igangsatt etter Lillestrøm-ulykken. Disse hendelsene hadde et omfang og en karakter som gjør at de må vurderes i et samfunnssikkerhetsperspektiv. Et omfattende redningsapparat ble igangsatt og hendelsene aktualiserte problemstillinger knyttet til flere sårbare trekk i samfunnet. Generelt innebærer unnlatelse av varsling i den innledende fase (akuttfasen) unødig tap av tid og manglende eller dårligere redningsinnsats. Svikten i mobiltelefonforbindelsen ved Åsta er blant annet illustrert som en problemstilling i kapitel 6.2 om kommunikasjonssikkerhet og behov for godt nødsamband i nødetatene. Nødetatens alarmsentraler har som oppgave å skaffe til veie nødvendige ressurser til skadestedet så raskt som mulig. Sleipner-ulykken og Åsta-ulykken avdekket mangler ved varsling og koordinering. Våren 2001 ble det startet en interdepartemental utredning for å vurdere dagens organisering av nødmeldetjenesten (jf. kap. 11.3).

6.17.2 Sleipner-ulykken

Undersøkelseskommisjonens utredning etter Sleipner-havariet ble avgitt i form av NOU 2000:31, Hurtigbåten MS Sleipners forlis 26. november 1999. Blant annet som følge av havariet er det satt i gang en rekke tiltak for å bedre sikkerheten til sjøs. Det er opprettet en egen prosjektorganisasjon i Sjøfartsdirektoratet som skal følge opp aktuelle anbefalinger gitt i NOUen, og dette arbeidet foregår i nært samarbeid med det maritime miljø, herunder aktuelle sjøfartsorganisasjoner og produsenter. Videre arbeider Kystdirektoratet blant annet med bedring av leden for hurtigående fartøyer, herunder bedre merking og belysning. NOU 2000:31 gjennomgikk også redningsaksjonen og konkluderte med at «Hovedredningssentralens ledelse av redningsaksjonen skjedde i samsvar med regelverket og var profesjonell og effektiv under de rådende forhold, med de ressurser som var tilgjengelige.»

Kommisjonen fremmet anbefalinger når det gjaldt redningshelikoptrenes reaksjonstid, og om at hovedredningssentralene burde få anledning til å avlytte kystradioenes nødkanaler. Kommisjonen understreket at redusert reaksjonstid for redningshelikoptrene vil kunne få stor betydning for utfallet av sjøulykker, og anbefalte på denne bakgrunn innført krav om 15 minutters reaksjonstid for redningshelikoptrene.

Redningshelikoptrenes reaksjonstid er omtalt i St.meld. nr. 44 (2000-2001) om redningshelikoptertjenesten i fremtiden. I meldingen, som er oversendt Stortinget, foreslås det å å innføre døgnkontinuerlig tilstedevakt på redningshelikopterbasene på fastlandet. I dag er kravet til reaksjonstid 60 minutter døgnet rundt. Ordningen med døgnkontinuerlig tilstedevakt vil redusere reaksjonstiden ned mot 15 minutter.

Havariet med MS Sleipner aktualiserte spørsmålet om hovedredningssentralene burde ha tilgang til å lytte på nødkanal 16 på VHF. Slik «medlytt» har for øvrig vært etterlyst fra hovedredningssentralene siden Scandinavian Star-ulykken, og Justisdepartementet hadde allerede før Sleipner-ulykken dialog med Telenor om betingelsene for etablering av medlytt. Medlytt ble etablert og satt i operativ drift sommeren 2000.

6.17.3 Åsta-ulykken

Undersøkelseskommisjonen etter Åsta-ulykken avga sin utredning i form av NOU: 2000:30 Åsta-ulykken, 4. januar 2000. NSB og Jernbaneverket har igangsatt et omfattende arbeid for å følge opp de forbedringsforslagene som er anbefalt av undersøkelseskommisjonen. En rekke anbefalinger er gjennomført, mens andre er under gjennomføring.

Kommisjonen understreket blant annet viktigheten av i ettertid å kunne kartlegge i størst mulig grad hva som har skjedd. Viktige kilder for slik informasjon er den kommunikasjon som har skjedd til og fra nødetatenes alarmsentraler. Kommisjonen gikk ikke dypt inn i arbeidet i LRS på Elverum, men var av den oppfatning at redningssentralen ble etablert raskt og fungerte godt under hele redningsarbeidet. Kommisjonen anbefalte at det ved nødetatenes alarmsentraler skal være utstyr for opptak av alle samtaler over nødnumrene 110, 112 og 113, samt alt radiosamband til og fra sentralene. Anbefalingen er fulgt opp fra Justisdepartementets side ved at departementet videreførte anbefalingen i brev til nødetatene av 6. mars 2001.

Samferdselsdepartementet la frem sine tilrådinger om oppfølging av Åsta-kommisjonens anbefalinger i St.prp. nr. 76 (2000-2001), jfr. Innst. S. Nr. 327 (2000-2001).

6.17.4 Lillestrøm-ulykken

Den regjeringsoppnevnte kommisjonen som undersøkte ulykken på Lillestrøm 5. april 2000 konkluderte med at det var få minutter fra at en tank med 45 tonn propangass revnet. Dette ville medført en brennende ildkule av luft/propan (BLEVE) som kunne tatt livet av et stort antall mennesker, og lagt store deler av Lillestrøm sentrum i ruin.

Utgangspunktet for ulykken var at et godstog på vei fra Alnabru ikke hadde tilstrekkelig bremsekraft til å stoppe for rødt lys i hellingen ned mot Lillestrøm stasjon. Toget stoppet ikke før det i en hastighet på 62 km/t kjørte inn i et godstog som allerede sto på stasjonen. De to fremste vognene i det påkjørende toget førte hver sin tank med ca. 45 tonn propan.

Den eneste grunnen til at katastrofen ikke inntraff, var at brannvesenet iverksatte kjøling av tankene tidsnok til at det ikke oppsto materialbrudd. God beredskap, tilstrekkelig kunnskap, god vannforsyning, et lett tilgjengelig skadested og egnet utstyr var medvirkende faktorer til at katastrofen ble forhindret.

Konsekvensene ved slike ulykker som var nær ved å inntreffe på Lillestrøm vil kunne være så store at tiltak for å forhindre denne type ulykker må være omfattende, og det må bygges opp barrierer først og fremst gjennom forebyggende tiltak. Det er etter Lillestrømulykken iverksatt omfattende tiltak for å forhindre at en tilsvarende ulykke skal kunne skje på nytt. Både NSB Gods som transportør, Jernbaneverket som infrastruktureier og gasselskapene som produktselgere har gått igjennom alle sider ved denne type transport. Videre har Direktoratet for brann- og elsikkerhet, som nasjonal fagmyndighet, både ved tiltak nasjonalt og ved sitt internasjonale engasjement i fora som utarbeider regelverk for transport av farlig gods, fulgt opp de tiltak som ble påpekt i undersøkelseskommisjonens rapport.

Det er ønske om å styrke erfaringsgrunnlaget som følge av ulykker. Det vises i denne sammenheng til kapitel 6.6 som blant annet omhandler havarikommisjoner.

Ulykken viste også at lokalsamfunn kan bli stilt overfor store beredskapsmessige utfordringer også i fred og at de derfor må ha oppdaterte kriseplaner som kan iverksettes på kort varsel. Det må også legges til rette for at brannvesenets ressurser kan tilføres store ekstrakapasiteter ved kriser. Dette stiller krav til så vel organisering som samordning, opplæring og øvelser.

6.18 Kystberedskap

Skipsfart er i utgangspunktet en sikker og miljøvennlig transportmåte, men når ulykken først er ute, kan konsekvensene bli store både ved tap av menneskeliv og gjennom skader på miljøet. Havariene med blant annet «Sleipner» og «Green Ålesund» minner oss om at sikkerheten og beredskapen langs kysten må vurderes løpende med sikte på forbedringer. Regjeringen har som mål å redusere faren for ulykker og følger opp handlingsplanen for økt sikkerhet og beredskap langs kysten, fremlagt av regjeringen Stoltenberg. Som ledd i oppfølgingen har Forsvarsdepartementet ledet en arbeidsgruppe med deltakelse fra berørte etater, som har vurdert mulige tiltak for bedre samordning av foreliggende sivile og militære kystovervåkningsressurser. Det vil likevel ikke være mulig helt å unngå forlis, grunnstøting og andre ulykker langs vår værharde kyst. Fare for skader på mennesker, miljø og naturressurser, blant annet de levende marine ressurser, som følge av ulykker, særlig ved eventuelle atomulykker, er et felles anliggende for Russland og Norge. Russland er i ferd med å endre lovverket for å tillate import av brukt kjernebrensel for gjenvinning og lagring i Russland. Det er fremkommet planer om transport av brukt kjernebrensel gjennom den nordlige sjørute fra Japan til og fra gjenvinningsanleggene i Frankrike og Storbritannia. I tillegg vil det bli igangsatt sjøveis frakt av olje fra produksjonsområdene i nord til markedene i Europa. Også utviklingen i Østersjøregionen kan medføre trafikkøkning. Alt tyder på at det vil bli en stadig økende frakt av farlig last i farvannene utenfor hele norskekysten.

Barentshavet vil fortsatt være øvings- og operasjonsområde for den russiske marine. Samtidig kan man regne med økt økonomisk aktivitet i nordområdene. Det blir derfor viktig å påse at varslingsrutinene følges.

Det er etablert et norsk-russisk samabeid om varslings- og redningssamarbeid på bakgrunn av intensjonsavtalen som ble inngått i 2000, jf. kap. 11.2. En bedring av varslingsrutinene til også å omfatte sjøtransport av farlig last som kan anrette store miljøødeleggelser i tilfelle av ulykke, vil være av stor betydning. Det vil bli tatt initiativ for å inkludere dette.

Regjeringen viser også til den nylig fremlagte stortingsmeldingen St.meld. nr. 12 (2001-2002) «Rent og rikt hav» som blant annet berører en rekke spørsmål om sikkerhet langs kysten. Herunder organisatoriske forslag for å styrke beredskapen langs kysten.

6.19 Koordinering av beredskapen i forhold til naturskader

6.19.1 Bakgrunn

Naturskader er skader som inntreffer som følge av naturulykker, definert som flom, storm, skred, stormflo, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende.

Statens naturskadeordnings erstatning for naturskader er en rettighetsordning rettet mot grunneier, for «fast gods i Norge» som blir skadet ved en naturulykke. Ordningen omfatter ikke skader på objekter som kan forsikres gjennom alminnelige forsikringsordninger, eller objekter som er i offentlig eie. Ordningen tilskudd til sikringstiltak bygger på det kommunale ansvaret for å ta forholdsregler mot naturskader i sitt plan- og reguleringsarbeid hjemlet i plan- og bygningsloven. Kommunen har videre en rolle i å gjennomføre nødvendige sikringstiltak. For slik fare for naturskader hjemler naturskadeloven at staten ved naturskadefondet kan gi tilskudd til (kommunale) sikringstiltak. Søknader fra kommuner med svak økonomi og stort sikringsbehov prioriteres. Ordningen administreres under Landbruksdepartementet, der Statens landbruksforvaltning er sekretariat for styret for Statens naturskadefond.

For sikring mot naturfarer som truer kommunikasjonsårer har Samferdselsdepartementet, ved Jernbaneverket og Vegdirektoratet ansvar. For naturskader knyttet til vassdrag (hovedsakelig flomfare) har Olje- og energidepartementet v/Norges vassdrags- og energidirektorat et ansvar. Miljøverndepartementet v/Statens kartverk har ansvar for produksjon av skredfarekart. Nærings- og handelsdepartementet v/Norges geologiske undersøkelser har et delansvar for kunnskapsproduksjon knyttet til skredfare. Justisdepartementet v/Direktoratet for sivilt beredskap har ansvar for tilrettelegging og stimulans til kommunal, regional og nasjonal beredskapsplanlegging i forhold til blant annet naturfarer. Norges vassdrags- og energidirektorat har tatt initiativ til farekartlegging tilknyttet kvikkleire.

Ansvarsprinsippet medfører at det ikke vil være hensiktsmessig å samle ansvaret for beredskap i forhold til naturskade til ett organ.

Det vil bli arbeidet for at fylkesmannen gjennom sin tilsyns- og veiledningsrolle i forhold til beredskapen i kommunene også skal vektlegge planlegging i forhold til risiko for naturskade.

Videre legges det stor vekt på at kunnskap og materiale om fare for naturskader med videre gjøres tilgjengelig for alle beslutningstakere, på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå.

6.19.2 Skredberedskap

I Norge er store naturkatastrofer tidvis knyttet til skred. I tillegg til de skadene som påføres direkte i de områdene som sklir ut eller de områdene som blir begravd i skredmassene, kan flodbølger i fjorder eller innsjøer og oppdemninger av elver som følge av skredet, forårsake store skader. Foruten tap av menneskeliv, fører skred ofte til store materielle skader og økonomisk tap.

Norges geologiske undersøkelse oppfordret i sin høringsuttalelse til Sårbarhetsutvalgets rapport Justisdepartementet om å vurdere beredskapen i forhold til skred i forbindelse med oppfølgingen av Sårbarhetsutvalget, og påpekte at det ikke var noen på departementsnivå som har et særskilt ansvar i forhold til dette. Det ble videre fremholdt at man så det som et problem at det er såvidt mange aktører som har ansvar på området.

6.19.3 Vurderinger og tiltak i forhold til skredfare

På grunnlag av høringsuttalelsen fra Norges geologiske undersøkelse, har Justisdepartementet tatt initiativ til at berørte departementer har kommet sammen for å gi gjensidige orienteringer om hvilke initiativ som tas i forhold til skredproblematikk innen de respektive departementers ansvarsområde. Dette har medført at de forskjellige aktører ytterligere er gjort oppmerksom på hverandres virksomhet, og er følgelig satt bedre i stand til å koordinere sine initiativ.

Miljøverndepartementet arbeider med et prosjekt som omhandler «Hvordan bedre tilgangen til planer for publikum og offentlig forvaltning». Målet er å etablere et landsdekkende informasjonssystem som gir brukeren innsyn og tilgang til gjeldende planer og som muliggjør kobling av kart, tematisk informasjon, eiendomsinformasjon og andre registre. Forvaltningsløsningene på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå må spille sammen, for å sikre kvalitet, unngå dobbeltlagring av informasjon og uklarhet om versjoner.

Det er iverksatt et fellesprosjekt mellom Miljøverndepartementet, Norges geologiske undersøkelser, Norges geotekniske institutt, Norges vassdrags- og energidirektorat, Statens Kartverk, Statens vegvesen, Forsvaret, Jernbaneverket og Statens naturskadefond om utvikling av et skredatlas. Formålet med et skredatlas er å lette tilgjengeligheten til faresonekart/risikokart for beslutningstakere, og ha data om tidligere skred. Det nasjonale skredatlaset vil gi kommuner, beredskapsmyndigheter og andre bedre kunnskap om skredrisiko i ulike deler av landet.

Styret for Statens naturskadefond under Landbruksdepartementet har tatt initiativ til å kartlegge ansvarsforholdene med videre for sikringstiltak mot naturskader. Oppdraget vil omfatte en utredning om risikoanalyse som grunnlag for kunnskapsbaserte politiske prioriteringer av blant annet sikringstiltak mot naturskader, en kartlegging av hvilke institusjoner som i dag har ansvar for sikring mot naturskader, og identifisering av eventuelle gråsoner og uavklarte ansvarsforhold på sikringsområdet. Arbeidet vil bli brukt som grunnlag for videre regelverksutvikling, og styrke beslutningsgrunnlaget for prioritering av kommunale søknader om sikring mot naturskader.

Det foreligger retningslinjer for prioritering av sikringstiltak langs vassdrag. Ras og flomsikring langs bebyggelse har høy prioritet. Av de mer langsiktige sikringsarbeider langs vassdragene fremheves arbeidet for en mer systematisk prioritering av sikringstiltak mot skred i kvikkleireområder, og det pågående arbeidet med flomsonekart.

Leirskred vurderes å representere et alvorlig skadepotensial i deler av Norge. Norges vassdrags- og energidirektorat har iverksatt et program for økt sikkerhet mot leirskred. Programmet omfatter risikoklassifisering av kartlagte kvikkleireområder i Trøndelag og på Østlandet, kartlegging av utvalgte kvikkleireområder i Nord-Norge, informasjon om rasfarlige områder og gjennomføring av forebyggende sikringstiltak langs vassdrag i områder med høy risiko.

Berørte departementer vil drøfte om det kan være behov for ytterligere samordning på området.

6.20 Den materielle kulturarven

6.20.1 Bakgrunn

Regjeringens visjon for samfunnssikkerhetsarbeidet tar blant annet sikte på å verne om materielle verdier. Materielle verdier behøver ikke utelukkende sees i sammenheng med vår velstand. Kulturarven, som omfatter både gjenstander og objekter i museer og samlinger, faste kulturminner og kulturmiljøer, skrevne og trykte dokumenter i arkiv og biblioteker, billedmateriale, fotografier og kunstverk, utgjør også materielle verdier som det er viktig å sikre. Hvis deler av den materielle kulturarven blir ødelagt, forsvinner deler av samfunnets kollektive hukommelse. Sårbarhetsutvalgets rapport tar ikke opp spørsmål rundt kulturarven i et beredskapsperspektiv. I NOU 2002: 1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk understrekes det at også kulturminner og kulturmiljøer må inngå som del av framtidens beredskaps- og sårbarhetsplanlegging (kap. 12.3).

I et beredskapsperspektiv er det særlig fire trusler som er knyttet til den materielle kulturarven: Brann, flom, skadeverk, og våpenbruk i krig. Kulturminner i form av bygninger, infrastruktur som veier, bruer, elektrisitetsforsyning, telekommunikasjon og andre typer anlegg, kan rammes og viktige samfunnsfunksjoner kan dermed bli lammet. I tillegg kan ødeleggelser i byer og andre områder med tett bebyggelse få store materielle og økonomiske konsekvenser. En vurdering av kulturarvens sårbarhet har derfor også betydning når en skal analysere samfunnets sårbarhet.

Tidligere beredskapsplanlegging var knyttet til krigsfare og basert på Forsvarets risikovurderinger. Beredskapen var særlig knyttet til museer og deres gjenstandssamlinger, og ikke mot verdifulle faste kulturminner, så som bygninger og arkeologiske lokaliteter. Planene gikk ut på at museenes samlinger skulle evakueres til trygge oppbevaringssteder, blant annet i gruver. Dette konseptet ble i stor grad benyttet under siste verdenskrig. Etter krigen ble beredskapsarbeidet forberedt på full evakuering av museer og samlinger til et trygt sted dersom trusselbildet tilsa evakuering. Det viste seg at dette ville bli svært ressurskrevende, fordi det i en evakueringssituasjon ville bli vanskelig å få tilgang på tilstrekkelig med både personell og transportkapasitet. Beredskapstiltaket har derfor ikke blitt opprettholdt, og man vurderer fortløpende andre mindre ressurskrevende tiltak. Situasjonen er parallell innenfor andre beredskapsområder. Det har vært tilsvarende planer for evakuering av arkiver fra depotinstitusjonene i Arkivverket (Riksarkivet og statsarkivene).

I dag legger Riksantikvaren flere beskyttelsesmåter til grunn i sitt beredskapsarbeid. Prinsippene ble utarbeidet på 1980-tallet, og er i hovedsak knyttet til løse kulturminner. Det ble konkretisert tre sikringsalternativer:

1. Evakuering til trygt lager

   Gjenstandene pakkes og transporteres til utpekte lagre.

2. Oppbevaring

   Gjenstandene forblir i sine vanlige lokaler. Sikringstiltak iverksettes.

3. Kombinasjon av evakuering og oppbevaring

   Høyt prioriterte gjenstander søkes flyttet til utpekte lagre, mens resterende gjenstander blir værende. Sikringstiltak må iverksettes.

Alternativ 3 prioriteres i beredskapsarbeidet for løse kulturminner.

Beredskapsplanlegging bør imidlertid ikke utelukkende omfatte løse kulturminner. Hele den fysiske kulturarven må innbefattes og dekke tiltak både i tilfelle krig og i fredstid. Når det gjelder faste kulturminner og kulturmiljøer, er det viktig at beredskapen omfatter tiltak mot både brann, flom og skadeverk. All erfaring har for øvrig vist at brann, tyveri og skadeverk er vel så vanlige skadetrusler under krigshandlinger som konsekvenser av våpenbruk. Tilsvarende gjelder for arkivmateriale.

I Norge har tre vært det tradisjonelle byggematerialet, og kulturminner i tre er derfor særlig brannutsatt. Norge har over 50 historiske trebyer, som omfatter rundt 13 000 bygninger. Kjente eksempler er Røros Bergstad og en rekke av trehusmiljøene på Sørlandet. Hvis uhellet først er ute og vindforholdene er uheldige, kan hele kulturmiljøer gå med i én brann.

Også ved flom har det vist seg at arkiver, museumssamlinger, kulturminner og kulturmiljøer er særlig utsatt for skade, noe som ble anskueliggjort under flommen på Østlandet i 1995.

6.20.2 Vurderinger og tiltak

Generelt sett er det viktig at beredskapstenkning og - planlegging inngår i alt forvaltningsarbeid, og ikke kun iverksettes når det oppstår en krisesituasjon. Det er viktig at alt sikringsarbeid, både i fredstid og i krig og i forhold til brann, flom, skadeverk og våpenbruk, sees i sammenheng.

Den fysiske kulturarven må inngå som en naturlig del av de risiko- og sårbarhetsanalyser som gjennomføres på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

I forhold til offentlige arkiver er sikringsarbeidet satt i system gjennom forskriften til arkivloven. Der beskrives farene og hva som må gjøres for å hindre at arkivene blir skadet eller ødelagt eller kommer på avveie. Ansvarsnivåene beskrives også. Riksarkivaren er i gang med å analysere innkomne planer for forbedring av arkivlokaler i statlige og kommunale organer basert på prosedyrer fastsatt i arkivforskriften.

I et beredskapsperspektiv er det viktig å ha gode og ajourførte registre som sier hvilke typer kulturminner det dreier seg om, hvor de befinner seg og hvilken tilstand de er i. Det er også helt sentralt at relevante instanser på de ulike forvaltningsnivåene har tilgang til registrene. Det forutsettes at kommunen og brannvesenet samarbeider med eier og kulturvernmyndighet. Når det gjelder museer og samlinger, bør disse på selvstendig grunnlag ta initiativ og gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser.

På bakgrunn av analysene vil det fremkomme konkrete tiltak. Enkelte tiltak vil kunne implementeres forholdsvis enkelt, mens andre vil kreve en ny og mer omfattende tilrettelegging

I forhold til sentralt, regionalt og lokalt nivå må følgende avklares:

• Klargjøre hovedansvar og sektoransvar

• Avklare gråsoner mellom fagmyndigheter og fastsette hvem som dekker disse

• Fordele oppgaver mellom myndigheter på sentralt, regionalt og lokalt nivå og legge opp rutiner for samarbeid

• Klarlegge omfanget av det plan- og analysearbeidet som skal utføres, herunder avklare behov for ekstern bistand.

Regjeringen vil på denne bakgrunn arbeide for at beskyttelse av den fysiske kulturarven inngår som del av beredskapsarbeid på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Som et særskilt tiltak vil brannsikring av trehusbebyggelsen i verdensarvområdet på Røros bli vurdert. Det vises også til St.meld. nr. 41 (2000-2001) Brann- og eksplosjonsvern, hvor et nasjonalt mål er å rette fokus på den risiko som er forbundet med brann i vår nasjonale, uerstattelige kulturarv, som stavkirker, andre bygninger med kulturhistorisk verdi, museer, store kunstsamliner, sentrale arkiv- og bibliotekssamlinger og lignende. Regjeringen vil vurdere å innføre enkelte kulturverdier i «Det internasjonale register for kulturgjenstander under spesiell beskyttelse» i henhold til reglene nedfelt i konvensjonen av 14. mai 1954 om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, jfr. St.prp. nr 114 (1958).

6.21 Tiltak mot organisert kriminalitet

Trusselen fra organisert kriminalitet er beskrevet i kapitel 5.

I St.prp. nr. 98 (2000-2001) fremmet regjeringen forslag om inngåelse av en avtale mellom Norge og den europeiske politienheten Europol om samarbeid om bekjempelse av alvorlige former for internasjonal kriminalitet. Stortinget gav sitt samtykke til avtalen høsten 2001, og avtalen trådte i kraft 24.12.01. En rekke kriminalitetsområder omfattes av avtalen, blant annet ulovlig narkotikahandel, handel med nukleære og radioaktive stoffer, smugling av innvandrere og menneskehandel, samt forfalskning av penger og betalingsmidler, herunder hvitvasking av penger i forbindelse med disse formene for kriminalitet.

For å møte trusselen fra den organiserte kriminaliteten ble Rådet for samordnet bekjempelse av organisert kriminalitet (ROK) opprettet i 2000. Rådets oppgave er å bidra til at bekjempelsen av organisert kriminalitet som begås i flere politidistrikter, undergis en samordnet og tilstrekkelig effektiv innsats. I 2001 ble prosjekt «CATCH» iverksatt. Prosjektet er innrettet mot den alvorlige organiserte kriminalitetens bakmenn.

Sårbarhetsutvalget foreslår å styrke kriminaletterretningen på nasjonalt og internasjonalt plan, at denne sees i sammenheng med etterretning knyttet til rikets sikkerhet, samt at det utvikles modeller for partnerskap mellom det foreslåtte Råd mot organisert kriminalitet, Næringslivets sikkerhetsråd og Senteret for informasjonssikring med det formål å utveksle trusselinformasjon.

Samarbeidslinjene mellom Senteret for informasjonssikring og andre aktører er beskrevet ovenfor i kap 6.2. Samarbeidet mellom kriminaletterretning og etterretning forbundet med rikets sikkerhet reiser særskilte problemstillinger, blant annet om bruk av overskuddsinformasjon. Dette vil kreve særskilt vurdering utenfor rammen av denne meldingen.

Ut over Sårbarhetsutvalgets forslag, mener Justisdepartementet at det internasjonale samarbeidet må styrkes ytterligere. Bekjempelse av den grenseoverskridende organiserte kriminaliteten krever et bredt internasjonalt samarbeid på flere områder. En grunnleggende forutsetning er at internasjonale konvensjoner og avtaler følges opp på nasjonalt nivå. Dette vil sikre den harmonisering mellom de enkelte jurisdiksjoners regelverk som er nødvendig for effektivt å kunne avdekke og rettsforfølge denne kriminaliteten.

Samarbeidet mellom politi/påtalemyndigheter og kontrolletatene må videreutvikles. Den organiserte kriminaliteten er ofte blandet sammen med lovlig virksomhet. Kontrolletatene (fylkesskattekontor, ligningskontorene, kemner og tolletaten) vil gjennom sitt arbeide kunne gi vesentlige bidrag til avdekking av organisert kriminell aktivitet. Justisdepartementet finner grunn til å nevne at det internasjonale samarbeid mellom skatte- og avgiftsmyndighetene er en viktig dimensjon i bekjemepelsen av den organiserte kriminaliteten.

Finansieringsvirksomhetslovens § 2-17 pålegger banker og andre finansinstitusjoner å sende meldinger om mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM (Hvitvaskings- og etterretningsenheten). Enheten mottar ca. 900 slike meldinger pr. år. Enheten samarbeider med lokale politidistrikt og andre lands hvitvaskingsmyndigheter. ØKOKRIMs behandling av meldingene skjer innenfor strenge regler om taushetsplikt.

Etter departementets syn tilsier kriminalitetsutviklingen at reglene for behandling av hvitvaskingsmeldinger undergis en fornyet vurdering. Det er naturlig at en slik vurdering foretas i forlengelsen av Norges oppfølgning av FNs finansieringskonvensjon, sikkerhetsrådets resolusjon 1373 og gjennomføringen av endringene i hvitvaskingsdirektivet (91/308/EØF) av 19.01.01 og det pågående arbeid i FATF (Finacial Action Task Force).

Den 13. desember 2000 undertegnet Norge FNs konvensjon mot transnasjonal organisert kriminalitet. Konvensjonen er foreløpig undertegnet av 140 stater, og forventes å bli et viktig folkerettslig instrument i kampen mot organisert kriminalitet i tiden fremover. Justisdepartementet har som prioritert oppgave å utarbeide forslag til lovendringer som vil gjøre det mulig å ratifisere konvensjonen i 2003.

Avdekking av organisert kriminalitet vil til dels kreve annen kompetanse enn den politi og påtalemyndighet tradisjonelt besitter. For eksempel kan det være aktuelt med ekspertise innen økonomi, revisjon, IKT, språk, kultur og teleteknikk. Betydelig heving av kompetanse med hensyn til internasjonal etterforskning synes påkrevet. Det er etter departementets syn viktig å foreta en ytterligere vurdering og grenseoppgang mellom politidistriktenes og særorganenes oppgaver.

Forsvarets etterretningstjeneste kan i henhold til lov 20. mars 1998 blant annet innhente informasjon om internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen og tilstøtende forhold i den utstrekning det kan bidra til å sikre viktige nasjonale interesser.