5 Risiko-, trussel- og sårbarhetsutviklingen og konsekvenser for innrettingen av samfunnssikkerhetsarbeidet

5.1 Innledning

Samfunnssikkerhetsarbeidet skal både bidra til å redusere alvorlige trusler eller risikoer og redusere den sårbarheten disse truslene eller risikoene retter seg mot. Samfunnet står ikke overfor én trussel eller risiko som kan møtes med ett eller et fåtall motmidler. Det er en rekke forhold som har betydning for samfunnssikkerheten.

Begrepet risiko benyttes til å karakterisere hvor alvorlig en gitt type utfordring mot vår sikkerhet anses å være. Risiko er et produkt av to faktorer: Sannsynligheten for at en sikkerhetsutfordring inntreffer og konsekvensene de vil få dersom den inntreffer. Sannsynlighetsdelen av risikobegrepet vil ofte måtte bestå av et subjektivt anslag på basis av et svært begrenset relevant erfaringsmateriale. Konsekvensdelen, som er en vurdering av forventet negativ effekt, er i prinsipp lettere å kvantifisere og beregne, men beregningene blir ofte svært kompliserte.

Trussel brukes i denne meldingen om produktet av kapasitet og intensjon i en situasjon hvor en kjent statlig eller ikke statlig aktør antas å ha kapasitet og intensjon til å gjennomføre en handling som kan medføre omfattende skader på liv, helse, miljø og materielle verdier. Begrepet benyttes som regel om nåtid eller en nær fremtid, men det kan også anvendes om en mulig fremtidig situasjon, da gjerne i sammenstillingen potensiell/fremtidig trussel.

Sårbarhet betegner en begrenset evne til å tåle påkjenninger eller påvirkninger som kan resultere i betydelige negative avvik fra normal funksjon for det system som den sårbare komponent inngår i. Graden av sårbarhet beskriver hvor lett det er å påføre slik skade. Sårbarhet kan benyttes om enkeltkomponenter i et system eller om systemet som helhet. Det anvendes bredt, fra individnivå, via sektornivå og til samfunnsnivå.

Dette kapitlet gir en oversikt over utviklingen i noen av de trusler samfunnet står overfor. Det gis videre en presentasjon av den sårbarhet disse truslene retter seg mot, og hvilke konsekvenser dette kan få for samfunnssikkerhetsarbeidet.

5.2 Utvikling i risiko- og trusselbildet

5.2.1 Generelt om utviklingen i risiko- og trusselbildet

St.prp. nr. 45 (2000-2001) Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005 belyste hvordan risikobildet for Norge har endret seg dramatisk og fremtrer i dag. Vi står overfor et mye bredere og mer diffust trusselbilde enn tidligere, kjennetegnet av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet konflikt og krig. Norge kan i økende grad bli trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret, og vi kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. I sum er de potensielle truslene som vi står overfor som del av en mer global verden ikke blitt borte - de er flere og mer uoversiktlige.

NATOs strategiske konsept fra april 1999 beskriver internasjonal terrorisme som en ny sikkerhetsutfordring for alliansen. På samme måte omtaler St.prp. nr. 45 fremveksten av internasjonal terrorisme som en sikkerhetsutfordring også for Norge. Både NATO og Forsvaret hadde frem til 11. september 2001 i begrenset utstrekning tatt hensyn til denne nye utfordringen i utformingen av styrkemål og militære kapasiteter.

Vår sikkerhetspolitikk vil fortsatt være preget av naboskapet til en stormakt. Et kjennetegn ved de trusler vi ser utvikle seg er at de i stadig mindre utstrekning retter seg mot vårt territorium. Globalisering og våpenteknologisk utvikling innebærer samtidig at vi i fremtiden må være forberedt på at det ikke bare er land i våre nærområder som vil kunne utgjøre en omfattende militær trussel mot Norge.

Truslene vi står overfor behøver heller ikke ha en territoriell eller militær dimensjon. De kan vel så gjerne ha som formål å destabilisere samfunnet. Trusler kan oppstå og utvikle seg meget raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige aktører kan true vår sikkerhet i et helt annet omfang enn vi tradisjonelt har regnet med. Den teknologiske utviklingen innebærer at det blir stadig flere statlige og ikke-statlige aktører som vil inneha et potensiale til å anrette stor skade. Spredning av masseødeleggelsesvåpen og angrep via informasjonssystemer er eksempler på en utvikling som skaper et nytt risikobilde. Trusler fra masseødeleggelsesmidler har allerede fått en mer fremtredende plass i vår nasjonale beredskap, og sårbarheten i informasjonssystemer regnes som en stor utfordring.

Dagens trusselbilde er svært sammensatt uten en bestemt dimensjonerende trussel. Terroranslagene mot USA 11. september 2001 viser hvor sårbart det moderne samfunn er mot slike angrep. Det kan ikke utelukkes at Norge kan bli utsatt for terrorangrep som kan ramme brått og omfattende. Samfunnssikkerhetsarbeidet forholder seg, i motsetning til under den kalde krigen, til et stort mangfold av sikkerhetsutfordringer, som kan oppstå uventet og på uventet vis. Disse utfordringene fordrer bredde og stor grad av fleksibilitet i det arbeidet som gjøres for å sikre samfunnet.

Terrorhendelsene den 11. september 2000 gir et varsel om hvilke trusler vi kan komme til å stå overfor i fremtiden. Sivilbefolkning og det sivile samfunn er utsatt på en annen måte enn tidligere. St.prp. nr. 1 (2001-2002) for Forsvarsdepartementet beskriver den bredden som er nødvendig i arbeidet med å hindre og bekjempe internasjonal terrorisme. Proposisjonen fremhever at NATO gjennom flere år har vektlagt arbeidet med å etablere evne til beskyttelse, deteksjon og forebyggelse av spredning tilknyttet bruk av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler. Det har vært arbeidet for å gjøre alliansen i stand til bedre å beskytte sitt personell og utstyr og til å motvirke trussel om eller faktisk bruk av masseødeleggelsesvåpen. Etter terroranslaget vil alliert arbeid intensiveres også i forhold til bekjempelse av aksjoner mot sivile mål.

Det minskende skillet mellom nasjonale og internasjonale trusler aktualiserer også behovet for internasjonal forebygging. De internasjonale voldelige konfliktene Norge må forholde seg til i dag, har ofte opphav i etniske motsetninger innen en stat, forverret av svikt eller bortfall av grunnleggende offentlige funksjoner. De involverer sivilbefolkningen i utstrakt grad. Slike konflikter kan utgjøre et betydelig internasjonalt sikkerhetsproblem. Konfliktene virker destabiliserende ofte på hele regioner. Humanitære hensyn har i større grad enn tidligere blitt en direkte del av sikkerhetspolitikken.

Trusler kan også oppstå uten at formålet er å destabilisere samfunnet. Trusselen fra internasjonal organisert kriminalitet kan få svært alvorlige følger. Det kan derfor ikke utelukkes at vi i fremtiden kan stå overfor omfattende trusler mot liv, helse, miljø og materielle verdier som ikke er utløst i krigs- eller terrorøyemed. Hvis den teknologiske utviklingen gjør at terrorister vil kunne skaffe seg midler til å anrette omfattende ødeleggelser i politisk øyemed, vil vi måtte regne med at også kriminelle vil kunne gripe til tilsvarende midler i kriminelt øyemed.

Risikoen for naturkatastrofer og teknologisk svikt er en stadig viktigere premiss for samfunnssikkerhetsarbeidet. Overgangen til år 2000 var en beredskapsmessig utfordring, uten at den ble representert ved noen ytre trussel. Risikoen for teknologiske hendelser vil være et anliggende for samfunnssikkerhetsarbeidet også i fremtiden. Vi må regne med at vi rammes av naturkatastrofer også i fremtiden og at vi må kunne håndtere slike situasjoner når de oppstår.

Det er også nødvendig å møte en del langsiktige utviklingstrekk som på sikt kan ha en destabiliserende effekt. Befolkningseksplosjon, fattigdom, HIV-epidemien og langsiktige miljøforstyrrelser vil alle kunne være faktorer som vil kunne bidra til fremveksten av fremtidige konflikter og andre trusler mot samfunnets sikkerhet. Vi må være forberedt på at slike forhold vil påvirke oppfatningen av vår egen sikkerhet enten direkte eller som underliggende faktor i stadig sterkere grad i fremtiden.

Endringer i klima vil kunne øke faren for naturkatastrofer. Et tørrere klima kan for eksempel tenkes å gi flere skogbranner. I sin høringsuttalelse til Sårbarhetsutvalget fremholdt Norges vassdrags- og energidirektorat at endrede klimabelastninger i form av økte vindstyrker og større nedbørsmengder til nye årstider vil kunne gi flere og større skader på kraftforsyningsanlegg, vassdragsanlegg og skader i og ved vassdragene.

5.2.2 Særlig om terrorisme

Terroranslagene i USA 11. september 2001 representerer en omfattende form for terrorangrep, som også ble ansett som et væpnet angrep i FN-paktens og Atlanterhavspaktens forstand. Hendelsen gir liten tvil om at dette gir den sikkerhetspolitiske utfordringen en større dimensjon enn hva som tidligere er lagt til grunn for så vidt som ikke-statlig terrorisme kan ha et skadeomfang som i ytterste konsekvens kan true nasjonal sikkerhet eller vesentlige samfunnsinteresser. Slik sett representerer terrorisme en bredere sikkerhetsutfordring enn tidligere. Å bekjempe terrorisme er en stor utfordring for verdenssamfunnet. Terroristene utnytter samfunnets sårbarhet slik at uskyldige personer rammes. Den teknologiske utviklingen gir terristene flere og mer effektive redskaper til å begå terrorhandlinger. Terrornettverk nyter også godt av finansiell støtte fra ulike hold.

Terrorisme representer en trussel mot vesentlige samfunnsinteresser og vil være premissgivende for hvilke beskyttelsestiltak som iverksettes på en rekke sektorer.

Regjeringen har sendt på høring et forslag om endring i straffeloven og straffeprosessloven. Proposisjonen vil bli fremmet for Stortinget om kort tid.

Etter annen verdenskrig har det skjedd en økning med hensyn til terrorhandlinger, enten som ledd i frigjøringskamp eller i strid mellom ulike religiøse eller politiske grupperinger om hvem som skal styre landområder og stater. I en rekke stater er det interne konflikter på grunn av ideologisk uenighet mellom revolusjonære grupper og regjeringer. Religiøs motivert terrorisme har forekommet i økende grad de seneste ti-årene.

Terrorister er ofte rasjonelle aktører som foretar kost-nytte vurderinger og målutvelgelser ut i fra bestemte mønstre. Bak enhver terrorhandling eller -kampanje finnes tre ledd: Det støttende (som bidrar med ressurser), det planleggende og det utførende. Terroranslagene i USA 11. september 2001 viste at terrorhandlinger kan ha utgangspunkt i terrornettverk organisert på tvers av landegrensene. Dersom en terrorhandling for eksempel involverer individer fra mer enn en stat, dreier det seg om internasjonal terrorisme.

Terroraktører kan deles inn i fire hovedtyper: Ideologiske grupper, etnisk-separatistiske grupper, ekstreme religiøse grupper, og «ensaks-terrorister». Det finnes også hybrider, og da spesielt grupper med en kombinasjon av religiøse og etnisk-separatistiske trekk. Beskrivelsen som gis nedenfor er helt generell og ikke rettet mot norske forhold spesielt.

Med «ideologiske grupper» menes grupper som forfekter en ekstrem politisk ideologi og som bruker terrorisme som en måte å kommunisere sitt ideologiske budskap om samfunnsendring til et statsapparat eller en befolkning.

«Etnisk-separatistiske grupper» søker frigjøring fra et overliggende statsapparat og bruker terrorisme både til å kommunisere sitt budskap til statsapparatet og til å svekke statsapparatets reelle evne til å hindre løsrivelse. Slike grupper har alltid et klart definert geografisk operasjonsområde, og driver i liten grad med internasjonal terrorisme, selv om det finnes eksempler på samarbeid mellom etnisk-separatistiske terrorgrupper og andre typer terrororganisasjoner eller sponsorstater.

«Ekstreme religiøse grupper» er en betegnelse for et bredt spekter av terrorgrupper som har det til felles at de bruker terrorisme til å kommunisere sitt religiøse ideal til en befolkning. Ekstreme religiøse grupper har oftest et globalt perspektiv, men samarbeider i liten grad med andre terrorganisasjoner og bare unntaksvis med stater. Fordi det ligger et religiøst ideal til grunn for handlingene er de i langt mindre grad enn andre grupper redde for å vekke stor avsky, og de har derfor ofte færre hemninger mot bruk av massevold, selvmordsaksjonister eller andre ukonvensjonelle midler.

Såkalte «ensaks-terrorister» har smalt definerte politiske agendaer, og bruker terrorisme til å påvirke politiske prosesser rundt spørsmål som anses av dem for å være moralsk særdeles viktige.

Innenlandsk terrorisme er langt vanligere enn internasjonal terrorisme, men forårsaker generelt mindre skade. I løpet av de siste ti årene kan man se en viss tendens mot økt bruk av massevold. Sett under ett har antallet terroraksjoner gått ned de siste 20 årene, mens den gjennomsnittlige skademengden pr. terrorangrep har gått opp. Dette har dels sammenheng med en gradvis økning i antallet religiøse terroristaktører.

Det har i alminnelighet vært antatt at ikke-statlige terroristorganisasjoner har hatt potensiale til å utrette stor menneskelige og materielle ødeleggelser, men at deres handlinger i liten grad har kunnet ramme i et omfang som kan true nasjonal sikkerhet.

Terroristgrupper vil kunne foreta tre hovedtyper angrep: aksjoner med konvensjonelle våpen, aksjoner med masseødeleggelsesmidler og informasjonsangrep.

I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at konvensjonelle våpen, og da spesielt håndvåpen og eksplosiver er de aller mest brukte midlene i forbindelse med terroraksjoner. Disse er billige, lett å få tak i, enkle å bruke, og egner seg godt til målrettet og tilpasset voldsbruk.

Masseødeleggelsesmidler er langt vanskeligere å utvikle, samtidig som de ofte ikke tjener terroristenes formål. Man har imidlertid sett at enkelte grupper gjennom 1990-tallet har gjort gjentatte forsøk på å skaffe seg og bruke kjemiske-, biologiske- eller radiologiske midler. Mulig bruk av slike midler er blant de trusler man må ta høyde for.

Angrep på informasjonssystemer kan skje logisk (f.eks. datavirus) eller fysisk. Vestlige samfunns økende avhengighet av sårbare informasjonssystemer har skapt frykt for slike angrep, selv om det så langt finnes svært få eksempler på alvorlig cyber-terrorisme.

Det finnes viktige faktorer som kan forsterke den konkrete effekten av terrorangrep. Dette er først og fremst bruk av selvmordsaksjonister, men også den kunnskap og «inside information» som en terroraktør måtte besitte om de mål den ønsker å angripe.

Terrortrusselen mot Norge vurderes fortløpende. I dag vurderes denne trusselen som lav.

5.2.3 Særlig om organisert kriminalitet

Spørsmålet om organisert kriminalitet er i det vesentligste et spørsmål om politiets alminnelige kriminalitetsbekjempelse. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på enkelte utviklingstrekk ved den organiserte kriminaliteten som har betydning for trusselbildet for øvrig. Det eksisterer videre forbindelser mellom organisert kriminalitet og terroristorganisasjoner.

Den organiserte kriminaliteten er i sin art mer sofistikert enn tradisjonell kriminalitet. Dette gjør at organisert kriminalitet representerer en langt større trussel mot samfunnet og samfunnsordenen enn tradisjonell kriminalitet samtidig som den er vanskeligere å bekjempe.

Begrepet organisert kriminalitet har ikke noe entydig innhold, og i Norge finnes det ingen lovfestet definisjon av begrepet. Det er imidlertid en grunnleggende forutsetning at det dreier seg om alvorlig nettverksbasert profittmotivert kriminalitet. I det alt overveiende vil det også dreie seg om grenseoverskridende kriminalitet. Kriminalitetsbildet er sammensatt og det kan ikke dras noen klare grenser mellom organisert og annen kriminalitet. Det typiske ved den organiserte kriminaliteten er imidlertid at den er skjult og i liten grad avdekkes gjennom anmeldelser til politiet.

Den organiserte kriminaliteten dekker over et bredt felt av kriminelle aktiviteter som skjer planmessig og til dels parallelt. Hovedsiktemålet med aktivitetene vil ofte være å oppnå størst mulig økonomisk vinning. Den organiserte kriminaliteten kan imidlertid også ha andre motiver, herunder politisk innflytelse og makt, som understøttes av det økonomiske fundament som bygges opp gjennom den kriminelle virksomheten. Den økonomiske gevinsten blir således både et mål og et middel. Stadig flere av de kriminelle nettverkene benytter til dels avansert teknologi og knytter sin illegale aktivitet til virksomheter som er - eller fremstår som - lovlige. I mange tilfelle blir utbytte hvitvasket gjennom tilsynelatende lovlig næringsvirksomhet. Organiserte kriminelle nettverk planlegger og utfører i betydelig grad sine operasjoner på en slik måte at oppdagelsesrisikoen minimeres. Ved å gi kriminaliteten en grenseoverskridende profil, spekuleres det bevisst i det internasjonale samfunns manglende evne til en samordnet og effektiv kriminalitetsbelkjempelse på tvers av landegrensene. Også på nasjonalt nivå søker organiserte kriminelle grupper å vanskeliggjøre politiets og påtalemyndighetens arbeid ved å spre sin aktivitet over flere politidistrikt.

Et ytterligere kjennetegn ved den alvorlige organiserte kriminaliteten er at den blir stadig mer aggressiv og voldelig.

For den kriminelle er det ofte en enkel sak å forflytte seg eller overføre verdier fra et land til et annet. I mange tilfeller vil en overføring av formuesgoder kunne skje meget hurtig, for eksempel ved bruk av elektroniske banktjenester. Den teknologiske utviklingen har videre muliggjort at kriminelle handlinger kan iverksettes i et land, mens virkningen inntrer i et annet land. Disse forholdene kan utnyttes strategisk av organiserte kriminelle til å fremme den kriminelle virksomheten og for å unngå straffeforfølgning, herunder beslag og inndragning av verdier.

Trekk ved den teknologiske utviklingen åpner også for at kriminelle personer og organisasjoner kan kommunisere mer effektivt og avskjermet og derved skjule sine spor. Dette gjelder blant annet utbredelsen av Internett og utviklingen innen kryptering. Samtidig har næringsliv, banker og finansinstitusjoner og offentlige virksomheter gjort seg avhengig av datanettverk hvor kriminelle kan skaffe til veie, manipulere og blokkere informasjon, utøve industrispionasje, sabotasje, bedrageri, utpressing og gjennomføre «elektroniske innbrudd.» Det forventes økt fremtidig aktivitet innen blant annet verdipapirhandelkriminalitet, internasjonale bedragerier og IKT-kriminalitet. IKT-utviklingen representerer en risiko i dobbel forstand ettersom den nye infrastrukturen både gir de kriminelle et åsted og et skjulested. Banker og andre finansinstitusjoner, samt offentlige organer som for eksempel skattemyndighetene, benyttes også aktivt av kriminelle nettverk for å hvitvaske utbyttet av straffbare handlinger.

Risikoen for at Norge og norske interesser blir utsatt for grenseoverskridende, organisert kriminalitet må antas å stige i takt med økende økonomisk og teknologisk samarbeid og integrasjon på tvers av landegrensene. Kriminelle grupper benytter seg av de fordeler internasjonale nettverk kan gi, herunder muligheten til å utnytte forskjellen mellom rettsregler i ulike land.

De er et betydelig potensial for økning i den organiserte kriminaliteten. Dette gjelder ikke minst den grenseoverskridende organiserte kriminalitet. Økningen vil formentlig skje på områder det har vært sterkest økning de senere årene og som medfører store direkte og indirekte skadevirkningene på hele samfunnet (blant annet narkotikakriminalitet, internasjonale bedragerier, IKT-relatert kriminalitet, organiserte tyverier, smugling av gods og mennesker og hvitvasking). Trusselbildet i tiden framover vil også være sterkt preget av «terrorkriminalitet» med de mange forgreninger og linker den har opp mot annen organisert kriminalitet. Samlet sett må disse former for kriminalitet, og utbredelsen av dem, antas å utgjøre en ikke ubetydelig trussel mot samfunnet.

5.3 Sårbarhetsutviklingen

Når de farer samfunnet kan stå overfor skal vurderes, kan det ikke sees isolert på faren for naturgitte hendelser, væpnede angrep eller anslag fra statlige eller ikke statlige aktører. Sårbarhetsutviklingen og sårbarheten i samfunnet reiser beredskapsmessige utfordringer i seg selv, og kan aktualiseres uten noen ytre trussel. År 2000-problematikken var et eksempel i så måte, hvor faren for teknologisk svikt ble sett på som en stor beredskapsmessig utfordring.

Det sårbare samfunn har blitt et hovedtema i beredskapsarbeidet de senere år. St.meld. nr. 25 (1997-98) Hovedretningslinjer for det sivile beredskaps virksomhet og utvikling i tiden 1999 - 2002 ga en bred vurdering av sårbarhetsproblematikken. Meldingen fremhevet blant annet at telesektoren og energiforsyningen er særlig sårbare områder. Nedsettelsen av Sårbarhetsutvalget var et viktig grep for å få oversikt over den samlede sårbarhetsutviklingen.

Stadige teknologiske nyvinninger og en økende avhengighet av teknologi har ført til en grunnleggende omstrukturering av samfunnet. Denne omstruktureringen har ført til økt effektivisering og enklere beslutningsprosesser. Den teknologiske utviklingen er også nært forbundet med utviklingen i velstandsnivået. På den annen side kan svikt i den teknologien samfunnet er avhengig av forårsake store konsekvenser.

Samfunnets sårbarhet tar gjerne utgangspunkt i at bortfall i enkelte funksjoner kan få store ringvirkninger for andre deler av samfunnet. De funksjoner hvor man står overfor en særlig grad av gjensidig avhengighet omtales gjerne som kritisk infrastruktur. Kraftforsyning og telekommunikasjon er eksempler på slik kritisk infrastruktur.

Problemstillingen omkring sårbarhet er også knyttet til hvilken sårbarhet myndigheter, virksomheter og privatpersoner er oppmerksomme på og er villige til å akseptere. Løsningen på sårbarhetsutfordringene er å arbeide systematisk for å kartlegge de sårbare trekkene i samfunnet og iverksette tiltak for å avhjelpe sårbarhet som anses uakseptabel.

Når sårbarhet konstateres, vil denne måtte møtes med tiltak for enten å redusere sårbarheten i forkant eller å iverksette tiltak for å redusere konsekvensene i tilfelle bortfall, eller ved en kombinasjon av virkemidler. Det er en rekke virkemidler som kan brukes for å redusere en slik sårbarhet, sett i forhold til hvilken sektor man befinner seg på. Sårbarhetsreduserende tiltak kan være å forhindre utbygging i områder som er utsatt for naturfenomener som flom og skred. Det arbeides systematisk med sikte på å sikre at tilstrekkelig robusthet bygges inn for eksempel i tele- og kraftnettet. Sårbarhetsreduserende tiltak vil måtte gjennomføres i hele samfunnet. En særlig utfordring blir å identifisere og fastslå hvilken sårbarhet som ikke aksepteres. Vanskelige avveininger vil ofte være forbundet med å identifisere hvilken robusthet man har behov for av hensyn til driftssikkerhet og hvilken robusthet som bør kreves av beredskapshensyn, og hvem som eventuelt kan kreve tiltak gjennomført og finansiere en slik beredskap. En god oppfølging på dette området vil kreve systematiske utredninger og tiltak innen den enkelte sektor i tillegg til sektorovergripende forskning og utredninger. En særskilt sårbarhetsutfordring er også knyttet til at en rekke sårbare funksjoner ivaretas på områder med fri konkurranse. Dette gjelder for eksempel innen samferdselssektoren, hvor det tidligere Televerket, Postverket og NSB, siden midten av 1990-tallet er blitt omgjort til selskaper. Dette skaper store beredskapsmessige utfordringer, som krever andre virkemidler enn de tradisjonelle.

Den teknologiske og markedsmessige utviklingen fører ikke nødvendigvis til økt sårbarhet. Ny teknologi og flere operatører og aktører vil kunne legge til rette for større fleksibilitet og større muligheter for bruk av alternative løsninger for eksempel omruting av teletrafikk og alternative transport- og sambandsløsninger. Ny teknologi kan dessuten også gjøre det lettere å oppdage forhold som innvirker på sikkerheten, slik at en i tide kan foreta varsling og sette i verk nødvendige tiltak og dermed i noen sammenhenger til og med oppnå en styrket sikkerhet og beredskap.

5.4 Konsekvenser for samfunnssikkerhetsarbeidet

Med utgangspunkt i risiko-, trussel- og sårbarhetsutviklingen skal samfunnssikkerhetsarbeidet bidra til at skadepotensialet fra farene samfunnet står overfor blir redusert. Utgangspunktet for arbeidet er faren for store ulykker, kriser og krig. Det skal legges vekt på de alvorligste hendelser samfunnet kan bli stilt overfor. Dette kan eksempelvis være omfattende naturkatastrofer, svikt i kritisk infrastruktur, anslag med masseødeleggelsesmidler og væpnede konflikter.

Visjonen for samfunnssikkerhetsarbeidet er at det ikke skal forekomme større skader på liv, helse, miljø eller materielle verdier som følge av svikt i kritiske funksjoner eller for samfunns- og krigsviktige virksomheter enten svikten skyldes tilsiktede handlinger eller utilsiktede hendelser eller fenomener.

Samfunnssikkerhetsarbeidet skal sikre en systematisk identifisering av truslene mot- og sårbarheten i- samfunnet, og iverksette forebyggende tiltak for å forhindre uønskede hendelser og avhjelpe den sårbarhet som er uakseptabel.

Samfunnet skal ha en beredskap som gir god håndtering av omfattende hendelser, uansett art, så vel i fred som under krise og krig. Beredskapen skal være så godt samordnet at de ulike sektorenes tiltak på sikkerhets- og beredskapsområdet fremstår som et hele.

Arbeidet skal ta sikte på å kunne dekke de behov sivilbefolkningen og Forsvaret har for støtte under kriser og krig, både ved Forsvarets operasjoner i Norge og ved mottak av allierte forsterkninger. Samfunnet skal ha et system som muliggjør bruk av norske sivile ressurser ved internasjonale operasjoner og ved internasjonal sivil krisehåndtering og legge til rette for en effektiv utnyttelse av Forsvarets støtte til det sivile samfunn.

Ved å rette oppmerksomheten mot de alvorligste hendelser, avgrenses det mot det løpende sikkerhetsarbeid som foregår på en rekke sektorer i samfunnet. Samfunnssikkerhetsarbeidet foregår imidlertid svært ofte i forlengelsen av dette arbeidet, slik at krisehåndteringen foregår med utgangspunkt i samfunnets normalapparat. Dette er sentralt for organiseringen av samfunnssikkerhetsarbeidet.

Vektleggingen av de alvorligste hendelser danner også grunnlaget for arbeidsmetodene som velges i samfunnssikkerhetsarbeidet. Når alle deler av samfunnet må ta høyde for at kriser kan oppstå, stiller dette krav til at den enkelte virksomhet og den enkelte borger har et gjennomtenkt forhold til hvordan man selv skal opptre og hva man kan bidra med. Dette må nedfelles i planer og rutiner. Samfunnet må dernest sikre at de planer og rutiner man har samlet sett tar høyde for og gjør samfunnet i stand til å møte de situasjoner man frykter. Dette danner utgangspunkt for hvilke tiltak som iverksettes på samfunnssikkerhetsområdet.