1 Innledning

1.1 Forsvaret i en ny tid

Det internasjonale samfunn er inne i en tid preget av gjennomgripende endringer. Utviklingen av sikkerhetsordninger preget av dialog, samarbeid og fellesskap har bidratt til å bedre Norges sikkerhet. Likevel står fortsatt mange fundamentale sikkerhetspolitiske spørsmål ubesvarte. Utviklingen stiller Norge overfor nye utfordringer i sikkerhets- og forsvarspolitikken, men gir også nye muligheter for medvirkning og innflytelse. Hovedmålene for norsk sikkerhetspolitikk ligger imidlertid fast: å bidra til en stabil og fredelig utvikling, beskytte vår nasjonale handlefrihet og suverenitet, og ivareta våre rettigheter og interesser.

Internasjonalt samarbeid bygges ut og intensiveres på en rekke områder. Gjennom gjensidig og mangeartet kontakt veves båndene mellom landene tettere. Men selv om dette er viktige bidrag til en fredeligere verden, er det ikke nok å garantere en stats suverenitet og sikkerhet. For å sikre vår integritet og handlefrihet under alle forhold må Forsvaret synliggjøre vår vilje og vår evne til selvforsvar.

Sikkerhet kan ikke skapes av én stat alene. Norges medlemsskap i NATO har vært avgjørende for vår sikkerhet gjennom de siste 50 år og er fortsatt det sentrale forum for sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Dette samarbeidet bygger på fordelingen av både goder og byrder, og i dagens sikkerhetspolitiske situasjon kreves det for vårt vedkommende mer enn bare troverdig evne til å forsvare vårt eget territorium. Aktivt internasjonalt engasjement, tellende bidrag til NATOs fellesforsvar og deltakelse i fredsoperasjoner også utenfor NATOs grenser er en viktig del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Selv om det på den ene side er vanskelig å se noen militær trussel mot Norge i dag, er det på den annen side vanskelig å overse den langsiktige usikkerhet om framtidens sikkerhetspolitiske utvikling i såvel våre nærområder som i Europa som helhet. Til tross for at dialog og samarbeid i dag preger Europa, er framtiden uoversiktlig og uforutsigbar. Siden et effektivt og troverdig forsvar ikke kan bygges opp i løpet av få år, må utviklingen av Forsvaret ikke så tvil om evnen til å ivareta vår sikkerhet i framtiden.

Et troverdig forsvar i et demokratisk samfunn krever bred forsvarsvilje. Bare et dypt engasjement kan sikre både evnen og viljen til forsvar. Det har tradisjonelt vært bred politisk enighet om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål i Norge. Imidlertid trenges erfaringene fra tidligere generasjoner ubønnhørlig lenger bak i befolkningens bevissthet, og stadig færre har selv erfart virkninger av krig. Det er langt mellom de bredt engasjerende diskusjoner om sikkerhets- og forsvarspolitikk i Norge. Kan vi fortsatt ta forsvarsviljen for gitt?

Forsvaret kan bidra til å opprettholde forsvarsviljen gjennom en vedvarende utvikling og tilpasning til de nye sikkerhetsutfordringene nasjonalt og internasjonalt, gjennom synlighet og tilstedeværelse i alle deler av landet, og gjennom verneplikten. Men først og fremst må forsvarsviljen bygge på en omforent og helhetlig politikk for å ivareta norsk sikkerhet.

1.2 Bakgrunn og mål for meldingen

Den forrige langtidsmeldingen for Forsvaret ble framlagt i januar 1993 (St meld nr 16 (1992-93)). Politikken tok utgangspunkt i anbefalingene fra den tverrpolitiske «Forsvarskommisjonen av 1990» (NOU 1992:12), og satte i gang betydelig reduksjon og omstilling av Forsvaret. Hittil er mye oppnådd, men mange, store og kompliserte omstillingsprosesser må føres videre.

Regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk er forankret i det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringen som ble framforhandlet på Voksenåsen høsten 1997. Det overordnede målet med denne nye langtidsmeldingen er å skape tilslutning i Stortinget til hovedlinjene i regjeringens politikk.

Under utformingen av langtidsmeldingen har departementet bygd spesielt på Forsvarssjefens syn på Forsvarets behov og utvikling, se vedlegg 1, og det omfattende utredningsarbeidet for meldingen, «Grunnlagsutredningen 96», som ble gjennomført i samarbeid med Forsvarets overkommando og Forsvarets forskningsinstitutt.

Stortinget har tidligere bedt regjeringen vurdere om langtidsmeldingene for Forsvaret bør baseres på en fireårig planleggingssyklus i stedet for femårig, jf Innst S nr 121 (1995-96). Denne meldingen dekker for første gang en fireårsperiode. En forkortet planleggingssyklus innebærer økt handlefrihet gjennom hyppigere justeringer av langtidsplanleggingen, men også merarbeid for Forsvaret, departementet og Stortinget, jf St prp nr 1 for 1996.

Fireårsmeldinger betyr imidlertid ikke en kortere tidshorisont for planleggingen enn tidligere. Forsvarsplanlegging krever langsiktighet, særlig av hensyn til materiellinvesteringene som ofte må foretas med et tidsperspektiv på kanskje 20-30 år. Meldingen beskriver derfor regjeringens langsiktige retningslinjer for Forsvarets utvikling og virksomhet, både på mellomlang sikt mot (2006) og på lang sikt mot (2018). For å nå langsiktige mål må politikken planlegges i etapper. Denne meldingen fokuserer spesielt på regjeringens politikk i perioden 1999-2002.

Den økende usikkerheten gjør det imidlertid vanskelig å planlegge på lang sikt. For en 20 års tidsperiode kan ingen regne med stabile rammebetingelser. Utviklingen av Forsvaret krever derfor at usikkerheten klarlegges så langt det er mulig, og at planleggingen såvel som organiseringen gjøres fleksibel. Samtidig må langtidsmeldingen gi et tilstrekkelig presist styringsgrunnlag slik at den politiske hovedkursen kan gjennomføres etter hvert.

1.3 Meldingens form og innhold

Departementet har lagt vekt på å begrense meldingens omfang, og meldingen behandler først og fremst hovedlinjene i Forsvarets framtidige struktur og virksomhet. Arbeidet med fortsatt omstilling er svært viktig, og det legges derfor særlig vekt på å presentere de faktorer og sammenhenger som virker sterkest inn på denne prosessen.

Kapittel 2 gir et sammendrag av meldingen. Kapittel 3 beskriver det sikkerhetspolitiske grunnlaget, mens kapittel 4 belyser andre rammebetingelser som påvirker norsk forsvarspolitikk. Dette gjelder blant annet samfunnsøkonomi, næringspolitikk, regionalpolitikk, teknologi og miljø. Kapittel 5 omhandler forsvarspolitiske mål, forsvarskonsept og Forsvaret oppgaver. Kapittel 6 beskriver mål og retningslinjer for Forsvarets struktur og virksomhet, som gir det nødvendige grunnlaget for oppfølging av meldingen. Til sammen utgjør kapitlene 3-6 kjernen i meldingen, og disse delene bør derfor leses i sammenheng. I resterende kapitler utdypes utvalgte emner: verneplikt (kapittel 7), personalpolitikk (kapittel 8) og informasjonsteknologi (kapittel 9). Egne vedlegg til meldingen inneholder Forsvarssjefens prinsipielle syn på Forsvarets utvikling og virksomhet (vedlegg 1) og en rapport om Forsvarets utvikling og virksomhet i langtidsmeldingsperioden 1994-1998 (vedlegg 2).