5 Forsvarspolitiske retningslinjer

5.1 Innledning

Norsk forsvarspolitikk må ta hensyn til utfordringer av varierende karakter i årene framover. Selv om faren for et omfattende militært angrep mot Vest-Europa er eliminert, og Norge i dag ikke står overfor noen militær trussel, er faren for mindre, væpnede konflikter på ingen måte forsvunnet fra vårt kontinent. Vi har ingen garanti for at slike konflikter ikke sprer seg- heller ikke til vårt eget område. Norge står derfor fortsatt overfor potensielle, militære utfordringer i nordområdene. I overskuelig framtid vil de betydelige militære kapasiteter som befinner seg i våre nærområder, utgjøre et viktig premiss for forsvarspolitikken.

Utviklingen mot mer sårbare samfunn, og utviklingen av våpen med stadig lengre rekkevidde, høyere treffsikkerhet og større virkning, aktualiserer også andre militære utfordringer enn konvensjonell krig. Gjennom begrenset og selektiv bruk av væpnet makt, sabotasje eller terroranslag kan sentrale samfunnsfunksjoner lammes. Norge kan bli utsatt for slike anslag uten at vi er i direkte konflikt med en annen stat.

Vi står samtidig overfor andre utfordringer. Norge forvalter et havområde som er sju ganger større enn fastlands-Norge, og vi er en av verdens mest betydelige olje- og gasseksportører. Aktiv suverenitetshevdelse, effektiv ressurskontroll og håndtering av mange typer kriser må baseres på bruk av militære ressurser. Derfor utgjør også denne type utfordringer en viktig del av forsvarspolitikken.

Norge vil fortsatt være avhengig av NATO-samarbeidet for å kunne håndtere større kriser og militære angrep, og vår forsvarspolitikk vil fortsatt være basert på- og støtte opp under- medlemskapet i alliansen. Norsk forsvarspolitikk må imidlertid ta hensyn til de gjennomgripende endringene i og rundt NATO som blant annet fører til at Norge får mindre oppmerksomhet fra våre allierte enn før.

Forsvarspolitikkens utfordringer er mange: å veie sammen sannsynligheter for og konsekvenser av ulike typer utfordringer, å veie utfordringer i nær tid mot potensielle utfordringer på lengre sikt, og på grunnlag av dette legge premissene for et troverdig Forsvar. Men forsvarspolitikk dreier seg ikke bare om å kunne møte negative utviklingstrekk. Forsvarspolitikken skal også fremme positiv utvikling. Et troverdig Forsvar bidrar til å sikre fortsatt stabilitet i våre nærområder, og representerer grunnlaget for deltakelse i et bredt internasjonalt samarbeid for å skape økt tillit og stabilitet, og for å løse internasjonale konflikter og hindre at nye oppstår.

Forsvarspolitikken utgjør den sentrale del av regjeringens sikkerhetspolitikk. Endringene i vår strategiske situasjon og den betydelige usikkerhet om den videre sikkerhetspolitiske utviklingen vil kreve en bredere innretting av forsvarspolitikken og Forsvaret enn tidligere. Det betyr at forsvarspolitikkens og Forsvarets betydning er endret, men ikke nødvendigvis redusert.

Dette kapitlet beskriver hovedlinjene i regjeringens forsvarspolitikk. Først beskrives de forsvarspolitiske mål. Deretter vurderes grunnpilarene i vårt forsvarskonsept: et nasjonalt balansert forsvar, alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid, totalforsvar og verneplikt, ut fra de endringer som har skjedd og forventes å skje rundt oss. Til sammen danner dette grunnlaget for å formulere hvilke oppgaver som Forsvaret må løse for å bidra til å oppfylle målene for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

5.1.1 Forsvarspolitiske mål

Ut fra de overordnede sikkerhetspolitiske målene som er beskrevet i kapittel 3.1, anviser de forsvarspolitiske målene hvordan Forsvaret kan bidra til vår sikkerhet. Målene for norsk forsvarspolitikk er følgende:

• militær tilstedeværelse og synlighet

• evne til å framskaffe og utveksle risikovurderinger og tidlige varsler

• evne til å håndtere episoder og kriser

• evne til å forsvare norsk land-, sjø- og luftterritorium mot militære angrep

• evne til militært samvirke med allierte og deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og operasjoner

• forsvarsrelatert samarbeid med andre land og innenfor internasjonale organisasjoner

Tilstrekkelig militær tilstedeværelse og synlighet er nødvendig for å hevde norsk suverenitet i fredstid. Synlighet bidrar også til bevisstgjøring om totalforsvaret og verneplikten i vårt eget samfunn. En godt utbygd etterretnings- og overvåkingstjeneste som kan framskaffe pålitelige risikovurderinger og tidlige varsler, er en forutsetning for å kunne forebygge og håndtere episoder, kriser og militære angrep. Et troverdig forsvar er vårt viktigste virkemiddel for fortsatt fred og stabilitet. Forsvaret må derfor være organisert, utrustet og trenet for å kunne settes inn i myndighetenes håndtering av episoder og kriser, og om nødvendig forsvare landet mot militære angrep. Evne til militært samvirke med allierte styrker på norsk territorium utgjør en integrert del av vår evne til å håndtere kriser og militære angrep.

Samtidig må norske militære styrker kunne delta i internasjonale operasjoner utenfor norsk territorium, også utenfor NATOs ansvarsområde. For å medvirke til stabilitet og fredelig utvikling, må det i tillegg legges vekt på andre former for forsvarsrelatert samarbeid med andre land og innenfor internasjonale organisasjoner. I denne sammenheng omfatter dette særlig samarbeidet med våre partnerland, både bilateralt og innenfor PfP-rammen i NATO, og samarbeidet om å løse militære oppgaver innenfor FN og OSSE.

5.2 Forsvarskonsept

Norsk forsvarspolitikk bygger på fire gjensidig forsterkende prinsipper:

• et nasjonalt balansert forsvar

• alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid

• totalforsvar

• verneplikt

Til sammen kan disse prinsippene kalles vårt forsvarskonsept, det vil si vår grunnleggende idé om innrettingen av norsk forsvarspolitikk. Dette konseptet danner hovedrammene for vårt militære forsvars utvikling og virksomhet.

Ut fra endringene i våre omgivelser ser regjeringen et vedvarende behov for å videreutvikle forsvarspolitikken innenfor disse rammene. I dagens situasjon er det etter regjeringens syn uaktuelt å vurdere alternative forsvarskonsepter.

5.2.1 Et nasjonalt balansert forsvar

Et effektivt og troverdig forsvar kan ikke bygges opp i løpet av få år. Det kreves for eksempel ti til femten år å anskaffe nye generasjoner av fregatter og kampfly, og bygge opp kompetanse for å utnytte slike avanserte systemer. Materiellanskaffelsene og kompetanseoppbyggingen i de kommende fire årene vil følgelig utgjøre hovedkomponenter i det Forsvar vi vil ha om ti til femten år. Derfor må forsvarspolitikken og forsvarsplanleggingen rettes inn mot det langsiktige, og på lang sikt kan ikke muligheten for nye militære trusler mot norsk territorium utelukkes.

De potensielle militære truslene på sikt omfatter også faren for et militært angrep med sikte på å besette store deler av norsk territorium. En slik invasjon vil kreve store land-, luft- og sjøstridskrefter. Den forventede militære kapasitetsutviklingen i våre nærområder tyder ikke på noen potensiell fare for en invasjon av hele landet, selv på lang sikt. Derfor vil en invasjon neppe kunne omfatte mer enn én landsdel, men en slik invasjon kan meget vel bli støttet av begrensede aksjoner og angrep mot resten av landet. Regjeringens ambisjon er derfor fortsatt å opprettholde evne til tidsavgrenset invasjonsforsvar i én landsdel om gangen.

Et troverdig invasjonsforsvar av Norge over tid krever ressurser langt ut over hva som kan bevilges over det norske forsvarsbudsjettet. Vårt nasjonale invasjonsforsvar er derfor uløselig knyttet til øvrige pilarene i det norske forsvarskonseptet. Støtte fra våre allierte vil være avgjørende for å kunne løse en så omfattende sikkerhetsutfordring som invasjonsforsvar over tid. Vår geografiske beliggenhet i Europas utkant og behovet for militære forsterkninger i et betydelig omfang gjør det samtidig nødvendig å opprettholde et selvstendig nasjonalt invasjonsforsvar med en viss utholdenhet. Et overraskende militært angrep må ikke føre til at Forsvaret bryter sammen umiddelbart i påvente av tilstrekkelig alliert forsterkningsstøtte. Et balansert norsk forsvar gjør det mulig å bære hovedtyngden av forsvarsinnsatsen i den innledende fasen av en krig og gjør samvirke med og ledelse av allierte forsterkninger på norsk territorium mer troverdig.

Evne til invasjonsforsvar i én landsdel betyr ikke at resten av landet kan legges åpent. Et balansert forsvar må ha evne til å overvåke og forsvare hele landet mot begrensede angrep, sabotasje eller terroranslag, uavhengig av om disse utfordringene har tilknytning til et invasjonsforsøk eller ikke. Et balansert forsvar omfatter også evne til militær tilstedeværelse, etterretning og episode- og krisehåndtering. Forsvaret må derfor ha tilstrekkelig evne til å kunne løse en rekke forskjellige oppgaver og møte ulike utfordringer i fred, krise og krig.

Selv om sannsynligheten for militære angrep synes liten, kan konsekvensene være katastrofale dersom vi ikke har en viss evne til å møte slike utfordringer. Videreføring av et nasjonalt balansert forsvar som har tidsavgrenset evne til å kunne møte et større militært angrep mot én landsdel, evne til å møte begrensede angrep eller anslag i hele landet og evne til å ivareta andre viktige oppgaver, er derfor etter regjeringens syn det eneste ansvarlige og realistiske alternativ. Likevel er det både riktig og nødvendig å tilpasse vårt nasjonalt balanserte forsvar til endringene i vår omverden. Dette vil bli nærmere behandlet i kapittel 6.

5.2.2 Alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid

For å avverge - og i verste fall møte - et større militært angrep mot norsk territorium, vil ikke våre nasjonale ressurser alene strekke til. Politisk og militær støtte fra våre allierte er derfor av kritisk betydning for vår sikkerhet og vårt forsvar. Denne støtten baseres både på Atlanterhavspakten, det brede samarbeidet i NATOs organer og bilateralt samarbeid og bilaterale avtaler med andre NATO-land.

Ut fra NATOs gjeldende strategi og styrkestruktur er det lite aktuelt å knytte forsterkningsplanleggingen opp til klart definerte scenarier fordi det er svært vanskelig å forutsi hvilke situasjoner som kan oppstå. Derfor vektlegges fleksible og mobile styrker med flere innsettingsopsjoner framfor forhåndsbestemte forsterkningsopsjoner og «skreddersydde» planer som tidligere dominerte NATOs planlegging. Det legges videre stor vekt på å kunne sette inn styrkene i forskjellige faser av en krise eller militær konflikt.

I tråd med NATOs forsterkningskonsept og i lys av de endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser planlegger alliansen å samle alle styrker som er aktuelle for innsetting i Norge, i en ny helhetlig forsterkningsplan. Som tidligere kommer de største styrkebidragene fra USA, blant annet en meget betydelig marineinfanteristyrke med et omfattende luftelement, ulike avdelinger i alliansens utrykningsstyrker og en artilleribataljon i NATO Composite Force (NCF). Gjennom den norsk-amerikanske COB-avtalen (Collocated Operating Base Agreement) er fem norske flyplasser forhåndsklarert for å kunne motta amerikanske flyforsterkninger.

I NATOs forsterkningsplanverk er Storbritannia den av våre europeiske allierte som kan stille med flest styrker. Britiske styrker er spesielt godt utrustet og trent for å forsterke Norge i en krisesituasjon. En meget omfattende og regelmessig øvings- og treningsaktivitet i Norge gjør en rekke britiske avdelinger svært godt egnet til operasjoner under norske forhold.

Også Tyskland og Nederland har sentrale funksjoner i alliansens forsterkningsplaner for Norge. Nederland deltar blant annet gjennom en britisk-nederlandsk amfibiestyrke. I likhet med Storbritannia og Nederland spiller Tyskland en viktig rolle i den sammensatte allierte brigaden Allied Command Europe Mobile Force (Land). Denne styrken vil først og fremst være sentral i forbindelse med krisehåndtering. Av sjøstyrker er det planer for deployering av en rekke typer fartøyer til våre farvann. Innen luftforsvar har flere av våre allierte tilbudt styrker til forsterkningsplanen, både luftbårne og bakkebaserte. Det arbeides med at deler av Allied Command Europe Rapid Reaction Corps skal få en rolle i forsterkninger av Norge i framtiden. Selv om det på lengre sikt sannsynligvis vil bli endringer i NATOs forsterkningsplaner, er det et mål at Norge blir gitt tilsagn om utpekte styrker.

For å gjøre militære forsterkningsavtaler troverdige og sikre mottak, forflytning og understøttelse av styrkene, kreves omfattende militære og sivile forberedelser på norsk side. Andre departementer deltar i dette arbeidet. Det er også forhåndslagret alliert utstyr i Norge, blant annet for den amerikanske marineinfanteristyrken, den britisk-nederlandske amfibiestyrken og NCF. I tillegg er det avgjørende at de aktuelle forsterkningsstyrkene er øvet og utrustet for krigføring under norske klimatiske forhold.

Mange NATO-land har redusert, og reduserer fortsatt, sin militære kapasitet og beredskap. Det fokuseres i større grad på deltakelse med mindre styrker i operasjoner utenfor medlemslandenes territorium. Omfanget og frekvensen av tradisjonelle allierte øvelser på norsk territorium avtar. Likevel er NATOs evne til å håndtere konvensjonelle kriser og en større konvensjonell konflikt bedre enn tidligere fordi enhver potensiell motstander er militært langt svakere. Men både i dag - og sannsynligvis i enda større grad på sikt - vil alliansen kunne ha færre ressurser å sette raskt inn i en eventuell konflikt som inkluderer norsk territorium dersom våre allierte allerede er involvert i en annen, omfattende militær operasjon i eller utenfor Europa. Dette tilsier at vi fortsatt verken kan eller bør kalkulere med alliert støtte for å veie opp for enhver svakhet og mangel i vårt eget forsvar. For å sikre den nødvendige nasjonale handlefrihet må vårt nasjonale forsvar derfor ha et visst minimum av utholdenhet under et eventuelt militært angrep.

En viktig del av det totale militære samvirke med våre allierte foregår utenfor norsk territorium. Det gjelder i første rekke vår deltakelse i multinasjonale styrkestrukturer og stasjonering av norsk personell ved allierte hovedkvarter, samt felles trening og øving i utlandet. Dette er viktig både for å bidra til militær byrdefordeling i NATO, for at norske interesser skal bli ivaretatt i felles militære beslutningsprosesser og for at norske styrker skal kunne opprettholde en tilstrekkelig evne til samvirke med våre allierte.

Evne til deltakelse i internasjonal krisehåndtering er i løpet av de seneste år blitt en mer sentral oppgave for Norge. Vårt FN-medlemskap har lenge nødvendiggjort en slik evne, og dette behovet har økt etter at også NATO er blitt langt mer engasjert på dette feltet. Internasjonal krisehåndtering stiller krav til de militære styrkene som skal kunne settes inn, særlig til reaksjonstid. Det er et mål for Norge å kunne delta også i denne type operasjoner med egnede styrker og i samarbeid med våre allierte og andre land.

5.2.3 Totalforsvar

Et nasjonalt balansert forsvar kan ikke opprettholdes uten å videreføre vårt totalforsvarskonsept. Prinsippet om at samfunnets samlede ressurser om nødvendig kan mobiliseres for forsvaret av Norge, må ligge fast. Det kreves et nært samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og andre departementer for å avklare den sivile støtten til Forsvaret i krise og krig.

Totalforsvar innebærer muligheter til å mobilisere personell til forsvaret av Norge. Det er det mobiliserte reservebefal og de mobiliserte mannskapene som skal bemanne det meste av Forsvarets krigsorganisasjon. Prinsippet om totalforsvar henger derfor nært sammen med prinsippet om verneplikt.

Muligheten til planmessig utnyttelse av samfunnets totale ressurser fritar Forsvaret for investeringer i materiell og kapasiteter som kan hentes fra det sivile samfunnet. Dette gjør det mulig å konsentrere ressursene på forsvarssektoren til rene militære formål. Det sivile beredskap skal i tillegg sørge for at samfunnet fungerer mest mulig normalt og beskytte befolkningen. Dette er nødvendige forutsetninger for at samfunnet raskt skal kunne omstille seg fra fred til krise og krig, og således en nødvendig ramme for vårt mobiliseringsforsvar.

For å utnytte samfunnets ressurser mest mulig effektivt, kan Forsvarets ressurser stilles til disposisjon for samfunnet i fredstid, for eksempel ved katastrofer og redningsarbeid. Dette øker samfunnets evne til å håndtere ekstraordinære situasjoner som ikke nødvendigvis er knyttet til sikkerhetspolitiske eller militære utfordringer. Denne form for støtte ligger utenfor det som regnes som totalforsvarskonseptet.

Selv om totalforsvarsidéen fortsatt utgjør en hensiktsmessig ramme for vår forsvarsplanlegging, er det et vedvarende behov for å videreutvikle totalforsvaret i takt med endringene i vår omverden og vårt samfunn. Bredden av mulige utfordringer har blitt større, varslings- og forberedelsestidene har blitt lengre, og det sivile beredskap legger også vekt på å kunne håndtere kriser i fred.

Krigshandlinger vil utsette samfunnet for de mest ekstreme påkjenningene, men tiltak for å gjøre samfunnsfunksjonene mindre sårbare i fredstid, vil også redusere sårbarheten i krig. Likevel vil aldri ressursene strekke til for å dekke alle behov. Prioriteringen må derfor ta utgangspunkt i at sivil støtte til militær sektor fortsatt vil være helt avgjørende for å gjennomføre større militære operasjoner med såvel nasjonale som allierte styrker. Selv om man også satser på beredskap mot fredskatastrofer, må ikke krigsberedskapen og de kritisk viktige sammenhengene mellom militær og sivil sektor svekkes vesentlig.

Boks 5.2 Nøkkelbegreper knyttet til beredskap

Tidligere var beredskap et ganske oversiktlig begrep siden noen få oppgaver fullstendig dominerte Forsvarets virksomhet. I dag står Forsvaret ovenfor et bredere oppgavespekter som blir beskrevet nærmere i kapittel 5.3. Siden beredskap dessuten kan kreve ganske store ressurser, er det viktig å skille mellom graden av forberedelse til hver enkelt oppgave.

Beredskap uttrykker hvordan Forsvarets evne til å operere ( operativitet) kan økes over tid. Tiden kan deles inn i flere, og delvis overlappende, faser:

• varslingstid, det vil si tiden fra de første klare indikasjonene på at operativiteten bør økes til enhetene må settes inn i en operasjon

• klargjøringstid, det vil si tiden fra beslutningen om å øke operativiteten blir tatt til enhetene er klare til innsetting

• utholdenhet, det vil si tiden fra enhetene settes inn til enhetene må trekkes ut

Kravene til klargjøringstid må naturligvis settes så høye at oppbyggingen av Forsvarets evne til å operere, med stor grad av sikkerhet kan skje innenfor varslingstiden. Varslingstiden for et eventuelt angrep avhenger av en rekke variable forhold som blant annet utviklingen av aggressive intensjoner og militære kapasiteter hos en potensiell motpart, vår egen etterretningskapasitet og våre myndigheters evne til å håndtere kriser og konflikter.

Utgangspunktet for en eventuell beredskapshevning er avdelingenes ordinære operativitet. For å kunne bruke en avdeling til å løse en oppgave, må imidlertid avdelingen ha operativ evne, det vil si oppfylle visse minstekrav avhengig av oppgaven. For de fleste av Forsvarets oppgaver er disse kravene høyere enn avdelingenes ordinære operativitet. Evnen til å øke operativiteten til et nivå som gir operativ evne, kalles reaksjonsevne, mens evnen til å vedlikeholde den operative evnen over tid kalles utholdenhet. For krigsoppgavene er operativ evne ensbetydende med stridsevne.

Behovet for helhetlig planlegging innenfor rammen av totalforsvaret ivaretas på mange måter. For første gang legges langtidsmeldingen for Forsvaret og langtidsplanen for det sivile beredskap fram omtrent samtidig for Stortinget. Utarbeidelsen av dokumentene har vært tett koordinert mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet. I februar 1997 ble det igangsatt et samarbeidsprosjekt mellom Direktoratet for sivil beredskap og Forsvarets overkommando for å kartlegge de viktigste utfordringene for framtidens totalforsvar («Totalforsvarsprosjektet»). Dette arbeidet skal være sluttført våren 1998. Videre har Forsvarets forskningsinstitutt gjennomført et toårig prosjekt for Direktoratet for sivilt beredskap, jf boks 5.1. Arbeidet med å videreutvikle planverket for den sivile støtten til Forsvaret har pågått i takt med omstillingen av Forsvaret. Det ble nedsatt en egen arbeidsgruppe for å vurdere prinsippene for samarbeidet mellom det sivile beredskap og Forsvaret på forsyningssiden. Dette danner grunnlaget for det videre arbeidet med den sivil-militære forsyningsplanlegging.

I framtiden kreves det fleksible beredskapssystemer som gjør det enklere å håndtere et bredt spekter av kriser. De nasjonale beredskapssystemene- både militære og sivile- er utarbeidet på grunnlag av NATOs beredskapssystem. Disse systemene er lagt opp slik at de korresponderer med hverandre. NATOs beredskapssystem ble endret i tråd med NATOs strategiske konsept fra 1991, fra «NATO Alert System» til «NATO Precautionary System».

Med bakgrunn i endringene i NATOs system har en på norsk militær og sivil side utarbeidet utkast til nye beredskapssystemer, henholdsvis Beredskapssystem for Forsvaret (BFF) og Sivil hovedomleggingsplan (SHOP). Disse inneholder i tillegg nasjonale tiltak som ikke finnes i NATOs beredskapssystem. Beredskapssystemene har blitt utprøvet under krisehåndteringsøvelser. Erfaringene så langt har vist at fleksibiliteten og samordningen mellom BFF og SHOP kan forbedres. Det skal derfor foretas en omfattende gjennomgang av systemene i løpet av 1998. Deretter vil systemene bli prøvet ut på nytt i forbindelse med neste totalforsvarsøving.

Beredskap handler om å være forberedt. Denne meldingen legger vekt på å sette nøkterne og differensierte krav til hvor godt Forsvaret skal være forberedt på å kunne møte ulike utfordringer. Nøkkelbegreper i denne sammenheng er beskrevet i boks 5.2. Høy beredskap kan kreve uforholdsmessig store ressurser, mens lav beredskap kan innebære uforholdsmessig stor risiko. Etter avslutningen av den kalde krigen har mange land i Vest-Europa bygd ned beredskapen og styrkestrukturene for forsvar av sine egne territorier. I enkelte land bygges imidlertid styrkene ned samtidig som man beholder evne til å bygge styrkene opp på ny, se boks 5.3. Dette betyr at det militære forsvar bygges ned, og at en betydelig del av forsvarsforberedelsene utsettes til fasen før en eventuell konflikt. Det vil si at forsvarsbevilgningene kan holdes lave i fredelige tider. Etter regjeringens syn vil en løsning basert på langvarig styrkeoppbygging representere en uakseptabel risiko for Norges del.

Et troverdig totalforsvar må bygge på en bred forsvarsvilje. Det er behov for aktiv informasjon om Totalforsvaret og den betydning ikke-militære beredskapsopplegg har for landets samlede sikkerhet. Forsvarsdepartementet vil derfor fortsatt legge betydelig vekt på samarbeidet med de frivillige forsvarsopplysningsorganisasjonene.

5.2.4 Verneplikt

Både vårt nasjonale balanserte forsvar og vårt totalforsvar henger nært sammen med prinsippet om alminnelig verneplikt. Skal vi videreføre invasjonsforsvaret og samtidig ha en viss evne til å forsvare hele landet mot mindre angrep, er vi rett og slett for få, og landet for stort til å gå over til et yrkesforsvar i Norge slik en rekke andre europeiske land har gjort i de senere år. Videre har verneplikten en viktig sosial og integrerende betydning i samfunnet. Prinsippet om alminnelig verneplikt ligger derfor fast i regjeringens politikk. Dette betyr ikke at verneplikten nødvendigvis skal utføres på nøyaktig samme måte som tidligere. Vernepliktsordningen som skal tilføre Forsvaret vernepliktig personell i det nødvendige antall og sørge for tilstrekkelig utdanning, må vurderes og utvikles jevnlig. Regjeringen ser det som avgjørende at alle tjenestedyktige fortsatt kalles inn til førstegangstjeneste, og at den totale tjenestetiden har en så lik varighet som mulig. Kriteriene for tjenestedyktighet er justert slik at flere kan kalles inn til tjeneste. Forsvaret må til enhver tid basere seg på å utnytte det antall mannskaper som er tilgjengelige, og etablere ordninger for utdanning og disponering som er fleksible nok til å fange opp variasjoner i blant annet årskullenes størrelse.

Endrede oppgaver og rammebetingelser øker kravene til kompetanse på mange områder. Erfaringene med norske vernepliktige mannskaper er gode. Avdelingene holder gjennomgående en tilfredsstillende standard. Gjennom målbevisst utdanning, trening og øving vil det etter regjeringens syn være mulig å møte også framtidens kompetansebehov med vernepliktige mannskaper. Utviklingen gjør det likevel nødvendig å videreutvikle supplerende ordninger for å ivareta spesielle kompetansebehov. Det er regjeringens mål å utvikle løsninger som tilfredsstiller Forsvarets behov samtidig som de vernepliktiges interesser og behov blir ivaretatt best mulig.

Regjeringens politikk knyttet til verneplikten er beskrevet mer utførlig i kapittel 7. Beskrivelsen bygger på en gjennomgang av vernepliktens innhold som departementet har utført som en del av arbeidet med meldingen.

5.3 Forsvarets oppgaver

Ut fra de forsvarspolitiske målene og forsvarskonseptet kan Forsvarets oppgaver deles inn i ni hovedgrupper: invasjonsforsvar, territorialforsvar, krisehåndtering, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, etterretningstjeneste, sikkerhetstjeneste, internasjonalt militært engasjement, redningstjeneste og annen samfunnsnyttig bruk av Forsvaret.

5.3.1 Invasjonsforsvar

Invasjonsforsvar er Forsvarets mest krevende oppgave og styrende for hovedlinjene i Forsvarets struktur og virksomhet. Ambisjonen om nasjonalt invasjonsforsvar for å møte et større militært angrep, er avgrenset til én landsdel om gangen. Militært sett er Nord-Norge fortsatt den potensielt mest utsatte landsdelen, og store deler av vårt invasjonsforsvar vil fortsatt være utgangsdisponert i denne delen av landet. For å ivareta behovet for strategisk handlefrihet skal imidlertid evnen til invasjonsforsvar, om nødvendig og over tid, kunne omstilles til en annen landsdel.

Evnen til invasjonsforsvar kan ikke ses løsrevet fra vår alliansetilknytning. Allierte forsterkninger vil være avgjørende for å motstå et omfattende angrep mot Norge. I lys av vår geografiske plassering må vi imidlertid i en første fase kunne møte et angrep på egen hånd. Dette krever en nasjonal evne til å utføre de mest vitale funksjoner i invasjonsforsvaret.

Forsvaret av én landsdel vil være avhengig av forsyninger og forsterkninger fra andre landsdeler. Eksempelvis vil evne til å sikre sjøtransportlinjene mellom Midt- og Nord-Norge, samt ledelsesapparatet og kritisk viktige samfunnsfunksjoner i Sør-Norge, være av avgjørende betydning for å kunne føre omfattende militære operasjoner i nord. Et effektivt og utholdene invasjonsforsvar i én landsdel kan derfor ikke ses løsrevet fra forsvaret av resten av landet.

Ut fra dagens sikkerhetspolitiske situasjon er varslingstiden for en eventuell invasjon av norsk territorium lang. Et begrenset angrep som kan innlede en invasjon i nord, vil imidlertid ha kortere varslingstid. Vår ordinære operativitet må være avpasset klargjøringstidens lengde. Ut fra dagens situasjon må tilstrekkelig invasjonsforsvarskapasitet kunne bygges opp i løpet av tre måneder. Varslingstiden kan imidlertid endre seg over tid. Kapasiteten må gjøres så robust at den gir evne til å utøve et effektivt invasjonsforsvar over en viss tid.

5.3.2 Territorialforsvar

Forsvaret skal opprettholde militær tilstedeværelse i alle landsdeler. Denne tilstedeværelsen må fortsatt være av et slikt omfang at en potensiell angriper må gjennomføre synlig styrkeoppbygging før offensive operasjoner kan iverksettes. Dette vil gi norske myndigheter tid til å konsultere våre allierte og fatte nødvendige beslutninger om beredskapshevning, mobilisering og overføring av styrker.

I tillegg skal territorialforsvaret bidra til territoriell overvåkning og sikre ledelsesapparat og viktig infrastruktur mot sabotasje og begrensede angrep. For begrensede angrep kan varslingstiden være svært kort. Territorialforsvaret ivaretas i hovedsak av avdelinger fra Heimevernet og Hæren. Heimevernet vil spille en spesielt viktig rolle gjennom sin lokale tilhørighet, desentraliserte organisasjon og utstrakte samarbeid med det sivile samfunn.

Territorialforsvaret skal sikre at det øvrige Forsvaret kan mobilisere og at ledelsesapparatet er i stand til å ta uavhengige beslutninger. Likeledes skal disse styrkene sikre at viktige samfunnsfunksjoner ivaretas. Styrkene må organiseres og utrustes slik at disse oppgavene kan utføres over tid. Den ordinære operativiteten til deler av territorialforsvarsstyrkene må derfor ligge på et høyere nivå enn for styrkene i invasjonsforsvaret.

5.3.3 Krisehåndtering

Effektiv krisehåndtering forutsetter effektiv ledelse, tilgang på ressurser og et velegnet system for å koordinere innsatsen. Det vil være behov for koordinerte handlinger for å eliminere krisen, hindre uønsket eskalering eller avgrense militære konfrontasjoner. Beslutningstakerne må derfor ha tilgang på presis, aktuell og relevant informasjon. Bruken av virkemidler må være avpasset formålet. Dersom det må settes makt bak den politiske viljen for å hevde norske interesser i en krise, vil norske militære enheter være det viktigste virkemiddel myndighetene disponerer. Forsvaret må derfor kunne bidra til å håndtere kriser av varierende omfang og karakter. Rask innsetting av nasjonale og eventuelt internasjonale reaksjonsstyrker vil virke avskrekkende på en motstander og kan dermed forhindre at krisen opptrappes. Effektiv krisehåndtering krever derfor evne til rask tilstedeværelse av enheter og avdelinger fra Forsvaret, og evne til forsterkning av disse, om nødvendig også med enheter og avdelinger fra våre allierte.

For håndtering av sikkerhetspolitiske kriser er Beredskapssystemet for Forsvaret (BFF) et egnet system for å koordinere innsatsen av ulike virkemidler. Dette systemet bygger på NATOs beredskapssystem og korresponderer med Sivil Hovedomleggingsplan (SHOP). Systemet legger forholdene til rette for systematisk og fleksibel gjennomføring av planlagte beredskapstiltak i en krisesituasjon.

I planleggingen av framtidens krisehåndtering er utfordringene i første rekke å legge forholdene til rette for å kunne møte uforutsette, uventede og komplekse kriser. Dette krever et fleksibelt ledelsesapparat som raskt setter Forsvaret i stand til å håndtere krisen. Bruk av Forsvarets ressurser ved katastrofer i fredstid som støtte til den sivile krisehåndteringen, omtales nærmere under kapitlene 5.3.8 og 5.3.9.

Den ordinære operativiteten og klargjøringstiden for det nasjonale krisehåndteringsapparatet må være avpasset til de krisesituasjoner som mest sannsynlig kan oppstå. For å bevare vår politiske og territorielle integritet, må organiseringen også sikre handlefrihet i den forstand at Forsvarets har evne til å håndtere kriser som kan vare over tid.

5.3.4 Suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse

Regjeringen legger stor vekt på effektiv suverenitetshevdelse på norsk territorium inkludert territorialfarvannet, samt myndighetsutøvelse og ressurskontroll i Norges store havområder. Suverenitetshevdelse forutsetter evne til å håndtere såvel mindre som større episoder til sjøs, i luften og på land. Forsvaret må derfor være i stand til raskt og effektivt å avvise eventuelle krenkelser av norsk territorium i fredstid, og kunne isolere en konflikt gjennom raskt å konsentrere hensiktsmessig militær kapasitet i de områder hvor en krenkelse oppstår. I fred innebærer suverenitetshevdelse til sjøs å kontrollere at de som ferdes i vårt territorialfarvann, har tillatelse til dette. Ved alvorlig krise og i krig innebærer håndhevelse av norsk suverenitet evne til å hindre en motstander eller andre fremmede fartøyers adgang til norsk territorialfarvann. Evnen til kontroll må derfor opprettholdes og videreutvikles.

Forsvaret må sikre tilstrekkelig informasjon om og kontroll av fremmede fartøys ferdsel i norsk territorialfarvann. Et viktig redskap er anløpsregelverket som regulerer såvel militære som ikke-militære fartøyers ferdsel i vårt farvann. Siden framleggelsen av forrige langtidsmelding, har dette regelverket blitt forenklet og tilpasset til dagens situasjon. Det legges stor vekt på effektiv kontroll og rettferdig håndhevelse for å sikre respekt for anløpsforskriften.

Jevnlig tilstedeværelse i norske interesseområder og kontroll av maritim ressursforvaltning bidrar til å ivareta norske rettigheter til sjøs. Forsvaret skal overvåke og holde kontroll med aktiviteten i alle farvann underlagt norsk jurisdiksjon. I forbindelse med internasjonale avtaler skal Forsvaret sikre jevnlig tilstedeværelse i tilstøtende internasjonalt farvann av betydning for norske interesser, se boks 5.4.

Myndighetsutøvelse til havs innebærer kontroll og oppsyn med store havområder innenfor felt som fiskeriforvaltning, ressursutvinning, miljøvern og sjøtrafikk. Myndighetsutøvelse forutsetter at Forsvaret overvåker og kontrollerer aktiviteten i alle farvann, se boks 5.4. I fredstid er ressursforvaltning og ressurskontroll til havs en viktig oppgave for Forsvaret. I denne sammenheng spiller Kystvakten en nøkkelrolle.

Forsvaret utfører også overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i norsk luftterritorium. Evnen til kontinuerlig overvåkning av norsk luftrom og tilstøtende områder må opprettholdes.

Grensevakttjenesten på land er en viktig del av Forsvarets evne til suverenitetshevdelse og må til enhver tid ha kapasitet til effektiv løsning av sine oppgaver.

Aktiv suverenitetshevdelse og effektiv krisehåndtering forutsetter militær overvåkning av og tilstedeværelse i norsk territorium. Norsk geografi stiller store krav til disse funksjonene. Forsvaret må derfor identifisere og vurdere mulighetene som ligger i ny teknologi og forbedret mobilitet for å sikre tilstrekkelig evne til overvåkning og tilstedeværelse.

I krise og krig hvor beredskapslovgivningen er trådt i kraft, er sikring av petroleumsinnretningene en militær oppgave. I en slik situasjon kan også alliert støtte påregnes. Også i fredstid skal Forsvaret utføre viktige funksjoner i forbindelse med sikring og beskyttelse av petroleumsinnretningene offshore fordi det hovedsakelig er Forsvaret som har kapasitet og kompetanse til å operere på sokkelen. En hovedfunksjon vil være å utføre forebyggende tiltak i form av varsling, overvåkning, tilstedeværelse og kontroll. Forsvaret skal også være i stand til å øke beredskapen og tilstedeværelsen ved et eventuelt varsel om anslag, og til å gjennomføre operasjoner som reaksjon på anslag. Dette krever evne til samordnet innsats fra alle forsvarsgrener og evne til å operere sammen med allierte styrker.

Styrkene med suverenitetshevdelse som hovedoppgave, må utføre denne aktiviteten som en del av sin vanlige virksomhet. Andre styrker som skal støtte suverenitetshevdelsen i forbindelse med håndtering av episoder, må ha en ordinær operativitet som er avpasset til klargjøringstidens lengde.

5.3.5 Etterretningstjeneste

Forsvarets etterretningstjeneste skal innhente, bearbeide og analysere informasjon om fremmede stater, organisasjoner eller individer som angår norske interesser, og utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger. Formålet er å sikre viktige nasjonale interesser, blant annet:

• utformingen av norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk

• beredskapsplanlegging og korrekt episode- og krisehåndtering

• langtidsplanlegging og strukturutvikling i Forsvaret

• effektiviteten i Forsvarets operative avdelinger

• støtte til forsvarsallianser som Norge deltar i

• norske styrkers deltakelse i internasjonale militære operasjoner

• informasjon om internasjonal terrorisme; internasjonale miljøproblemer; og spredning av masseødeleggelsesvåpen, og utstyr og materiale for framstilling av slike våpen

• grunnlaget for norsk deltakelse i og oppfølging av internasjonale avtaler om nedrustnings- og rustningskontroll

For å kunne gjennomføre sine oppgaver må Etterretningstjenesten ha nødvendig innsamlings- og analysekapasitet på såvel det sikkerhetspolitiske som på det fagmilitære felt. Den norske etterretningstjenesten har ikke ressurser til alene å kunne frambringe all den informasjon som kan ha innvirkning på viktige nasjonale interesser. En forutsetning for at Etterretningstjenesten skal kunne løse sine oppgaver, er derfor at de nære relasjonene med samarbeidende tjenester i andre land opprettholdes.

Endringene i Etterretningstjenestens oppgaver stiller nye krav til distribusjonen av informasjon og analyser, og til opprettelsen av en løpende, faglig dialog med de nasjonale informasjons brukerne, slik det er vanlig i de fleste NATO-land. Dette vil i framtiden være en prioritert oppgave for både Etterretningstjenesten og Forsvarsdepartementet.

Etterretningstjenesten skal også sikre en nasjonal evne til å innhente og formidle informasjoner og etterretninger til norske myndigheter fra et helt eller delvis okkupert Norge.

For å fylle de oppgaver Etterretningstjenesten til enhver tid er pålagt og samtidig videreføre den pågående faglige omstillingsprosessen, skal en høy faglig kompetanse og teknisk standard vektlegges. Tjenesten skal ha kapasitet til å intensivere virksomheten rettet mot spesielle etterretningsoppgaver over tid dersom den sikkerhetspolitiske utvikling skulle tilsi dette. Beredskapen til norske styrker er vesentlig redusert. For å sette oss i stand til å heve beredskapen for håndtering av kriser og krig tidsnok, må Etterretningstjenesten derfor ha høy operativitet.

5.3.6 Sikkerhetstjeneste

Forsvarsministeren har det overordnede og konstitusjonelle ansvaret for den forebyggende alminnelige sikkerhetstjeneste i hele statsforvaltningen, jf Kgl res av 24 september 1965. Forsvarsdepartementet er således ansvarlig for regelverks- og tilsynsansvaret på dette området. Oppgaven med å koordinere de forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetstilstanden i statsforvaltningen er delegert til Forsvarssjefen. Forsvarssjefen er i tillegg nasjonal sikkerhetsmyndighet i forhold til NATO og har som sjef for Forsvaret, det direkte sikkerhetsansvar innen egen etat. Forsvarssjefen har således et utøvende ansvar for sikkerhetstjenesten i hele statsforvaltningen.

Sikkerhetstjenestens oppgaver er defensive og rettet mot passive sikkerhetstiltak som er egnet til å motvirke trusler mot rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Virksomheten skal sikre informasjon, installasjoner, materiell og personell mot fremmed etterretningsvirksomhet, sabotasje og terrorhandlinger. Sikkerhetstjenestens virksomhet har hittil vært regulert i instrukser gitt av Kongen i statsråd, Forsvarsdepartementet, Forsvarssjefen og sjefen for Sikkerhetsstaben. Tjenesten er nå foreslått lovregulert, jf Ot prp nr 12 (1997-98). Denne loven tar blant annet sikte på å gjøre tjenesten bedre i stand til å møte framtidige potensielle sikkerhetstrusler som følge av økt internasjonalisering og utviklingen innenfor informasjonsteknologi. Det internasjonale sikkerhetssamarbeidet og samarbeidet med Politiets overvåkingstjeneste vil bli videreført.

Som ledd i oppfølgingen av sikkerhetsloven vil det være en prioritert oppgave for både tjenesten selv og Forsvarsdepartementet å sikre at sikkerhetstiltakene avpasses til det aktuelle trusselbilde, den sikkerhetspolitiske utvikling og samfunnsutviklingen for øvrig. Det vil også være viktig å avveie tiltakene mot hensynet til enkeltpersoners rettigheter, herunder å sikre at beskyttelse av informasjon mv ikke gjøres i større utstrekning enn strengt nødvendig. En viktig utfordring for den sentrale sikkerhetstjeneste vil i denne sammenheng være å videreutvikle og forbedre analysene av hvilke opplysninger som bør beskyttes av hensyn til vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, og gi retningslinjer som kan sikre en ensartet og korrekt praktisering av sikkerhetsgradering.

Sikkerhetstjenesten har i dag det utøvende, veiledende og kontrollerende ansvaret for sikkerheten i både den militære og sivile del av statsforvaltningen. Gjennom sikkerhetsloven vil det også bli etablert sikkerhetsfunksjoner i kommunal sektor. Blant annet som følge av tjenestens utstrakte sivile kontaktflater og mangesidige oppgaver, har Forsvarsdepartementet iverksatt utredninger om den framtidige organisering av sikkerhetstjenestens sentrale ledelse. Herunder vil det bli vurdert om ledelsen bør foreslås lagt til andre instanser enn Forsvarssjefen.

5.3.7 Internasjonalt militært engasjement

Det internasjonale engasjementet har blitt en stadig viktigere oppgave for Forsvaret. Det omfatter ikke bare militært samarbeid i NATO og deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner, men også andre former for forsvarsrelatert samarbeid, både bilateralt og innenfor multilaterale organisasjoner. Hovedtyngden av vårt internasjonale militære engasjement foregår imidlertid gjennom deltakelsen i multinasjonale styrkestrukturer og internasjonale fredsoperasjoner.

Forsvaret må raskt og kostnadseffektivt kunne stille egnede bidrag til en rekke typer operasjoner. Derfor er det viktig at aktuelle enheter for internasjonal innsats i størst mulig grad er identifiserte og klargjorte på forhånd. Spesielt for hærstyrker er dette en utfordring fordi det er ressurskrevende å ha større stående avdelinger i beredskap for internasjonale operasjoner. Aktuelle sjø- og luftstyrker er hovedsaklig stående og kan lettere justere sin organisasjon for forskjellige oppdrag ute. I Norge skal planleggingen av deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner fortsatt i hovedsak være basert på frivillighet.

Norge har forpliktet seg til deltakelse i NATOs reaksjonsstyrker med avdelinger fra alle forsvarsgrener, og det nåværende bidraget vil bli opprettholdt. I tillegg vil nye forpliktelser overfor NATOs multinasjonale styrkestruktur bli vurdert nærmere. I første omgang vil man vurdere mulighetene for å stille nye enheter til disposisjon for NATOs umiddelbare reaksjonstyrker (IRF (Air)), samt eventuelle andre mindre enheter til disposisjon for ARRC eller IRF (Land). Norge vil også delta med offiserer i det stående hovedkvarteret til ARRC i Tyskland.

Videre skal det identifiseres nasjonale enheter som er aktuelle for å bli listet i styrkeregisteret NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support). Basert på dette samarbeidet legges det også opp til å stille et norsk bidrag til disposisjon for SHIRBRIG (UN Stand-By Forces High Readiness Brigade).

Norge har også meldt inn styrker fra alle forsvarsgrener til VEUs styrkeregister. I en VEU-ledet operasjon kan Norge bli anmodet om å stille med styrker fra dette registeret.

Den militære innsatsen i utlandet må til enhver tid tilpasses våre muligheter og begrensninger. To gjensidig forsterkende faktorer i denne sammenheng er fleksibilitet til å delta i ulike operasjoner med ulike styrker, og styrkenes tilgjengelighet. Dette understreker betydningen av å skape et system som gir tilstrekkelige valgmuligheter, samtidig som det setter klare rammer for hva Norge kan bidra med. Et slikt system vil også skape større forutsigbarhet i planleggingen av utenlandsengasjementet og færre ad hoc-løsninger. I framtiden må det derfor legges større vekt på å skape et enhetlig system for all norsk deltakelse i internasjonale operasjoner, uavhengig av deltakelsens art og operasjonenes organisatoriske ramme.

De framtidige styrkene for deltakelse i internasjonale operasjoner vil bli beskrevet i et eget styrkeregister og organisert innenfor rammen av et helhetlig konsept. Styrkene må ha tilstrekkelig fleksibilitet og tilgjengelighet, samtidig som de skal kunne operere sammen med allierte og partnerland, og organiseres så likt øvrige enheter i styrkestrukturen som mulig. Dagens situasjon tillater at enkelte enheter kan påta seg både nasjonale og internasjonale oppgaver, så lenge vårt engasjement er koordinert med NATO. I prinsippet vil et slikt styrkeregister bidra til å øke både evnen og kapasiteten for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. En eventuell økning av omfanget av vårt utenlandsengasjement må imidlertid ses i sammenheng med de til enhver tid gjeldende ressursmessige begrensninger, ikke minst på personellsiden.

Den såkalte «FN-beredskapsstyrken» som tidligere var kjernen i Forsvarets konsept for utenlandsengasjement, er ikke tilpasset nåværende rammebetingelser og utfordringer. Det legges derfor opp til å erstatte denne styrken med enheter fra det nye styrkeregisteret, med påfølgende fornyet innmelding av styrker til FNs Stand-by Arrangement. Det tas i denne sammenheng sikte på å gi FN mer spesifikke opplysninger om hvilke styrker Norge kan bidra med i internasjonale fredsoppdrag og hvor lang tid som trengs for å sette inn styrkene.

Norske avdelinger som er øremerket for internasjonale oppdrag, vil derfor ha flere «hatter» for å oppnå nødvendig fleksibilitet. Dette rokker ikke ved prinsippet om at deltakelse i en artikkel 5 operasjon under NATO vil ha høyeste prioritet også i framtiden. Når det er klarlagt hvilke enheter som skal utgjøre framtidens norske beredskapsstyrker for internasjonale oppdrag, vil det bli foretatt en samlet vurdering av bidragene til ulike internasjonale organisasjoner og samarbeid, i første rekke NATO, FN, VEU, NORDCAPS og SHIRBRIG.

Forsvaret må kunne delta i hele spekteret av internasjonale operasjoner med enheter som tilfredsstiller ulike krav til reaksjonstid, trenings- og øvingsnivå, utrustning og utholdenhet. Det er viktig at Forsvaret har tilstrekkelig evne til å operere sammen med både allierte og partnerland og i økende grad også med sivile organisasjoner. Samtidig må personellets sikkerhet ivaretas på best mulig måte.

Gjennom et nytt opplegg for deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og fredsoperasjoner vil Forsvaret bli bedre i stand til å utføre viktige oppgaver knyttet til vårt internasjonale militære engasjement. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en egen melding når dette opplegget er nærmere avklart.

5.3.8 Redningstjeneste

En rekke offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper samarbeider om redningstjenesten. Justisdepartementet har ansvaret for den administrative samordningen. Av de offentlige ressursene er Luftforsvarets redningshelikoptre og kystvaktfartøyene blant de viktigste og mest benyttede. Gjennom årene har antall søk- og redningsaksjoner med redningshelikopter hatt en liten, men jevn økning, mens antall ambulanseoppdrag har økt kraftig.

I oktober 1995 nedsatte Justisdepartementet et bredt sammensatt utvalg (Redningshelikopterutvalget) for å utrede den framtidige redningshelikopterberedskapen. Utvalgets innstilling ble framlagt i desember 1996 og inneholder en rekke forslag til forbedring av redningshelikoptertjenesten. Endelig politisk behandling av forslagene er planlagt i løpet av 1998.

Det legges opp til at Luftforsvaret fortsatt skal være hovedoperatør for redningshelikoptertjenesten. Utfordringene knyttet til denne tjenesten vil øke i årene som kommer. Petroleumsindustrien utvider sitt geografiske operasjonsområde nordover. Ferjetrafikken til utlandet - spesielt i Oslofjorden/Skagerrak - øker kraftig, og fritidsbåtaktiviteten stiger i takt med velstandsutviklingen. I tillegg vil handelsfartøyer og fiskeflåten nå som før operere innenfor store havområder til alle årstider.

Våre helikoptre som er øremerket til redningstjenesten, må ha høy ordinær operativitet og kort klargjøringstid. Operativiteten til Forsvarets øvrige enheter og avdelinger påvirkes ikke av denne oppgaven, men om nødvendig settes Forsvarets tilgjengelige ressurser inn i redningsoppdrag.

5.3.9 Annen samfunnsnyttig bruk av Forsvaret

Forsvaret skal kunne støtte andre oppgaver i samfunnet, for eksempel katastrofehjelp, redningsarbeid og miljøberedskap, der dette er forenlig med forsvarspolitiske mål og Forsvarets øvrige oppgaver. Selv om Forsvarets ressurser har klare begrensninger, kan Forsvaret være en viktig bidragsyter til det sivile samfunn i slike sammenhenger. Slik bruk av militære ressurser synliggjør Forsvarets organisasjon og gir større kontaktflate til resten av samfunnet. Foruten bistand for å redde liv og helse, vil Forsvaret i alvorlige krisesituasjoner bistå for å sikre materielle verdier. Heimevernets styrker vil gjennom sin geografiske spredning og jevnlig øving være særlig aktuelle ved større katastrofer i fredstid.

I kommende fireårs periode vil ny instruks for Forsvarets bistand til politiet i fred tre i kraft. Instruksen skal fastsette retningslinjer for slik bistand og for samarbeidet mellom Forsvaret og politiet, herunder klargjøre den formelle myndighetsfordelingen. Den nye instruksen omfatter alminnelig bistand og bistand i ekstraordinære faresituasjoner.

Forsvaret vil ikke ha øremerket styrker til denne type virksomhet. Eventuell innsats fra Forsvarets side må derfor baseres på tilgjengelige ressurser som primært skal løse andre oppgaver.