10 Rimeleg og nødvendigheit som vilkår for rettshjelp

10.1 Innleiing

Det kan vere tilfelle då det ikkje er rimeleg eller nødvendig at det offentlege dekkjer rettshjelpsutgiftene til søkjaren, sjølv om dei økonomiske og saklege vilkåra elles er oppfylte.

Departementet meiner at det i større grad enn i dag bør gjerast ei konkret heilskapsvurdering av om det er rimeleg og nødvendig at det offentlege betaler for juridisk hjelp i saka. Rettshjelpslova skal som tvistelova leggje betre til rette for ei raskare, billegare og rettare tvisteløysing for partane. På same måten som i andre saker etter reglane i tvistelova, skal òg offentleg finansierte rettshjelpssaker i størst mogleg grad løysast utanfor domstolane.

10.2 Gjeldande ordning

For fritt rettsrådssaker oppstiller ikkje rettshjelpslova krav om at det skal gjerast ei vurdering av det rimelege ut over den generelle vurderinga som skal gjerast etter føremålsføresegna i § 1. Vurderinga av om det er rimeleg og nødvendig med rettsråd vart fjerna i samband med endringane i rettshjelpslova som tredde i kraft 1. januar 2006. I Ot.prp. nr. 91 (2003-2004) vart det gått ut frå at forslaget ikkje innebar ei realitetsendring. Dette fordi dåverande rettshjelpslov § 13 andre ledd om at det skulle vere rimeleg og nødvendig med advokathjelp vart liberalt praktisert.

For sakførselssaker er det annleis. I sakførselssaker med behovsprøving skal søknaden underkastast ei vurdering av om den er rimeleg. Dette følgjer av rettshjelpslova § 16 siste ledd:

«Det innvilges ikke fri sakførsel etter annet til fjerde ledd dersom det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden». 1

I Ot.prp. nr. 91 (2003-2004) punkt 15.1 s. 56 heiter det om føresegna:

«Femte ledd erstatter rimelighetskriteriet som i dag fremgår av bestemmelsen i nåværende § 17 annet ledd og nødvendighetskriteriet i nåværende § 18 siste ledd. Dette er en unntaksbestemmelse som forutsettes brukt med varsomhet. Den er ment å være en sikkerhetsventil for de tilfelle hvor det for rettshjelpsmyndigheten fremstår som klart at fri sakførsel ikke bør gis. Det vises til kommentarene under punkt 9.2, hvor det fremgår at forslaget ikke er ment å innebære noen stor realitetsendring, dvs. at dagens praksis med hensyn til når det anses rimelig å innvilge fri sakførsel videreføres. Det skal ikke foretas noen ren prosedabilitetsvurdering i forbindelse med denne vurdering.»

I same proposisjonen punkt 9.2.4 er det uttalt:

«Departementet opprettholder også forslaget om at det fortsatt skal foretas en rimelighetsvurdering i de prioriterte fri sakførselssakene, jf. utkastets § 16 femte ledd. Det må for eksempel være mulig å avskjære fri rettshjelp til en part som fremmer gjentatte søksmål, i ankesak hvor søker har tapt saken i første instans eller hvor søksmål fremmes i sjikanehensikt.»

I rundskriv G-12/05 punkt 6.6. er det gitt nærare tilvisning om praktiseringa av § 16 siste ledd. Her heiter det blant anna:

«I vurderingen av om det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden kan det bl.a. ses hen til tvistegjenstandens størrelse ( prosess­økonomiske hensyn ). Det offentlige skal ikke yte fri sakførsel i rene bagatellsaker.

Rettshjelpsloven skal ikke bidra til at det blir ført unødvendige rettssaker . På denne bakgrunn er det normalt urimelig å innvilge fri sakførsel i saker som bærer klart preg av å bunne i høyt konfliktnivå, krangel, kverulering eller ren sjikane. Dette gjelder i særlig grad hvor søker har reist gjentatte og hyppige søksmål i saken. Saker som gjelder krangel mellom nære slektninger, naboer eller andre bør som regel avslås under henvisning til at det er mest naturlig at partene kommer til en minnelig ordning uten rettssak.

Hvis saken har sitt utspring i forhold som søker selv har ansvaret for , vil det også kunne være urimelig å gi fri sakførsel. Dette gjelder f.eks. hvor søkeren blir utsatt for erstatningssøksmål pga. egen grov uaktsomhet eller forsett. Det bør også føres en streng praksis i de tilfeller hvor det synes rimelig å forlike saken eller hvor søker tydeligvis ikke har gjort sitt for å få saken løst uten rettssak. Det vises til at det bl.a. finnes bransjeorganisasjoner og andre organer som er spesielt opprettet for å løse ulike konflikttyper. Saken kan ligge slik an at det er naturlig at søker først har forsøkt å få løst saken på denne enklere måte.

De momenter det er redegjort for ovenfor skal tillegges vekt ved behandlingen i alle instanser. Hvis søker er den ankende part må det ved vurderingen av om det er urimelig kunne legges vekt på om søker allerede har fått fri sakførsel til å prøve saken for underinstansen. I slike tilfeller har vedkommende allerede fått anledning til å få sin sak rettslig prøvet ved hjelp av fri rettshjelp. Dette kan stille seg annerledes dersom saksforholdet har endret seg vesentlig siden sist rettslige prøving.»

I ei avgjerd i Høgsteretts kjæremålsutval (Rt. 2006 side 591) vart spørsmålet om høvet til å gjere ei prosedabilitetsvurdering etter regelverksendringa vurdert. I avgjerda heiter det:

«I forbindelse med vurderingen av sakens stilling, vil utvalget bemerke at en ikke oppfatter uttalelsen i forarbeidene om at det ikke skal foretas noen «ren prosedabilitetsvurdering» som et absolutt forbud mot å vektlegge søkerens mulighet til å nå frem i saken. Dette må kunne være et moment ved siden av andre relevante momenter i en rimelighetsvurdering, men kan ikke alene være avgjørende.»

Dette standpunktet er følgt opp i seinare avgjerder i Høgsterett.

Både Finland, Sverige og Danmark har lovfesta ulike variantar for vurdering av kva som er rimeleg og nødvendig. Finland og Sverige har ei generell føresegn for kva som er sett på som rimeleg og som gjeld både på rettsråds- og sakførselsstadiet. Den danske regelen gjeld berre for sakførselsstadiet.

10.3 Kva vil bli sett på som rimeleg og nødvendig i framtida?

Departementet meiner at det i ny rettshjelpsordning er behov for å vurdere innført ei generell føresegn som pålegg den som innvilgar rettshjelp betalt av det offentlege å prøve om den er rimeleg og nødvendig. Føremålet er å etablere ein silingsmekanisme som gjer det mogleg å stoppe saker der det etter ei objektiv vurdering blir sett som urimeleg at det offentlege blir påført kostnader. Vurderinga skal ikkje gjerast for saker som er unnatekne behovsprøving.

Departementet meiner det er behov for ein slik silingsmekanisme også før domstolsstadiet. Departementet meiner derfor at ei generell føresegn om kva som er å sjå på som rimeleg og nødvendig òg bør gjelde på rettsrådsstadiet, men då først etter at førstegongskonsultasjonen er gjennomført eller i samband med denne.

Ei slik føresegn vil innebere at den som innvilgar offentleg rettshjelp må gjere ei grundig vurdering av om rettshjelp skal givast i den konkrete saka. Nærare retningsliner må utarbeidast for kva som skal bli sett på som rimeleg og nødvendig. Departementet meiner at følgjande element kan vere sentrale vurderingstema:

• Prinsippet om at det må vere eit rimeleg forhold mellom kor viktig saka er og kostnadene ved behandlinga av den (proporsjonalitet).

• Utsiktene til å få løyst saka ved mekling, forlik eller alternative rådgivings- og konfliktløysingstilbod.

• Søkjaren sin vilje til å få løyst saka ved tilbod som nemnt, når utsiktene til løysing er gode.

• Utsiktene til å vinne fram med kravet, avgrense openbert uhaldbare krav (prosedabilitet).

• Om søkjaren sjølv kan lastast for at saka er oppstått.

• Om saka er prøvd for domstolen tidlegare, og nytt saksanlegg gir utsikt til forholdsvis små endringar (særleg aktuelt i barnefordelingssaker).

• Om saka allereie er prøvd i underinstans og saksforholdet ikkje er vesentleg endra.

• Om saka blir teken opp i sjikanehensikt eller for å trenere openbert rettkomne krav frå motparten.

Det følgjer ulemper med å innføre ein generell regel for kva som blir sett på som rimeleg og nødvendig. Både omsynet til eit enkelt praktiserbart regelverk og risikoen for auka administrasjonskostnader taler mot skjønnsvurderingar. Det same gjeld omsynet til førevisse for søkjaren. Departementet meiner likevel at omsynet til ei god og treffsikker rettshjelpsordning bør vege tyngst.

Rettshjelpsordninga skal medverke til at dei som ikkje sjølve kan betale for juridisk hjelp får hjelp, i den utstrekning rettshjelp betalt av det offentlege er rimeleg og nødvendig. Samtidig som det offentlege har ansvaret for å sikre ei effektiv løysing av juridiske problem og konfliktar i samfunnet, har det offentlege òg eit ansvar for å setje grenser for offentleg hjelp når den enkelte sine behov blir vurderte som tilstrekkeleg tekne vare på elles. Slike avgrensingar vil etter departementet si oppfatning medverke til å styrkje rettstryggleiken ved å motverke store og unødige utgifter ved vidløftiggjering og fremje av unødvendige og grunnlause saker. Også omsynet til motparten sin rettstryggleik må tilleggjast vekt.

Ved den enkelte vurderinga av kva som er rimeleg og nødvendig bør det takast omsyn til kva saka gjeld. I saker mot det offentlege bør regelen praktiserast mindre strengt enn i saker mellom private partar.

Vurderinga av om det er rimeleg og nødvendig at det offentlege betaler rettshjelp heilt eller delvis, bør gjerast av den instansen som har innvilgingskompetansen. Før bruk av førstelinjetenesta vil det som nemnt ikkje vere aktuelt å vurdere kva som er rimeleg og nødvendig. Det er naturlig at vurderinga skjer i samband med at advokaten eller rettshjelparen i førstelinjetenesta vurderer om vilkåra for å få ytterlegare rettshjelp er oppfylte. Ved obligatorisk førstelinjeteneste kan den gjerast i samband med førstegongskonsultasjonen. Elles må vurderinga utførast av den advokaten eller rettshjelparen som har kompetanse til å innvilge på eiga hand, eventuelt av fylkesmannen. For saker i domstolane meiner departementet som nemnt i 7.5.4 at innvilgingskompetansen bør vurderast lagt til fylkesmannen.