6 Regelverk vedtatt i medhold av Schengenkonvensjonen Del II kapittel 4 Vilkår for utlendingers innreise og opphold

Schengenkonvensjonen Del II kapittel 4 gir regler for utlendingers rett til opphold på Schengen-territoriet. Reglene innebærer at utlendinger etter lovlig innreise kan ferdes fritt på hele Schengen-territoriet i inntil tre måneder. Det er foretatt enkelte presiseringer avhengig av om utlendingen er visumpliktig, visumfri, eller har gyldig oppholdstillatelse i et annet Schengen-land. Virkningen av at utlendingen ikke fyller, eller ikke lenger fyller, vilkårene for opphold på en av konvensjonspartenes territorium er at vedkommende må forlate dette uten ugrunnet opphold jf Schengenkonvensjonen artikkel 23. Det er gitt regler for uttransportering. For nærmere omtale av reglene vises det til St prp nr 42 (1996-97) punkt 5.3.

Sekundært Schengen-regelverk vedtatt fra og med 19 desember 1996

6.1 Beslutning om liste over bevis og indisier til bruk ved anvendelsen av avtaler om tilbaketaking Sch/Com-ex (97) 39, datert 15.12.97

Det følger av konvensjonen artikkel 23(4) at tredjelands borgere som ikke har lovlig opphold på Schengen-landenes territorium kan bortvises til sitt opprinnelsesland eller til enhver annen stat hvor vedkommende har mulighet til å få innreisetillatelse, særlig i henhold til relevante bestemmelser i avtaler om tilbaketaking inngått av konvensjonspartene.

Gjennom beslutningen godtas listen i dokument Sch/II-Read (97) 3, 6 rev, over hva som vil være å anse som bevis og indisier som kan legges til grunn ved anvendelsen av fremtidige bilaterale tilbaketakingsavtaler mellom Schengen-land. Eksempelvis vil inn- eller utreisestempel i et reisedokument, fly-, tog-, eller båtbilletter og oppholdstillatelser (gyldige og ugyldige) kunne anvendes som bevis eller indisier på opphold i et Schengen-land.

Plikt til tilbaketaking vil foreligge dersom det kan bevises at utlendingen har hatt opphold eller transittopphold av et visst omfang i vedkommende Schengen-land. Beslutningen medfører at landene enes om hva som anses som bevis, og hva som anses som indisier i de aktuelle tilfellene.

Forholdet til norsk rett

Listen over bevis og indisier er sammenfallende med de bevis og indisier som allerede legges til grunn etter norsk praksis som grunnlag for anmodning om tilbaketaking overfor annet land. Ved eventuell inngåelse av fremtidige bilaterale tilbaketakelseavtaler med Schengen-land vil det måtte vurderes om beslutningens innhold skal inntas i avtalen. Beslutningen nødvendiggjør ingen endring i lov eller forskrift.

Videreføring i EU

Beslutningen er foreslått videreført i EU.

6.2 Erklæring om policy for tilbaketaking av tredjelands borgere Sch/Com-ex (97) decl 6, datert 24.06.97

Erklæringen er en oppfølging av Sch/Com-ex (96) decl 7, rev 1 om politikk for tilbaketaking av tredjelands borgere. Den sistnevnte erklæringen er omtalt i St prp nr 42 (1996-97) side 83.

Gjennom erklæringen godkjenner eksekutivkomiteen listen over tiltak for å redusere tilfellene der identitetstvil og opprinnelseslands manglende vilje til å utstede reisedokumenter til egne borgere skaper problemer med hensyn til retur. Det foreslås blant annet en evaluering av allerede gjennomførte tiltak, fokus på de mest problematiske landene, herunder eventuelt å sendes felles Schengen-delegasjoner til aktuelle land for å diskutere løsning på problemene, og bruk av visumpraksis som virkemiddel i slike situasjoner. Det videre arbeidet med konkretisering av tiltak skal skje innen Schengen undergruppe «tilbaketaking».

Forholdet til norsk rett

Erklæringen krever ingen gjennomføring eller endring i utlendingsloven eller utlendingsforskriften.

Videreføring i EU

Det er grunn for å anta at erklæringen videreføres i EU.

6.3 Erklæring om tiltak overfor problematiske land i forbindelse med retur av tredjelands borgere Sch/Com-ex (97)decl 14 rev, datert 15.12.97

Formålet med erklæringen er å finne frem til tiltak som kan bidra til å løse de problemer Schengen-landene har i forhold til tredjeland som nekter å ta tilbake egne borgere og /eller tredjelands borgere med forutgående opphold i landet, eller som ikke samarbeider om returspørsmål. Det anbefales å vurdere å inngå en multilateral tilbaketakingsavtale med Tyrkia.

Videre anbefales det å se på muligheten for å inngå avtale med Nigeria om tilbaketaking av egne borgere. I tillegg skal det arbeides med utkast til en standard tilbaketakingsavtale.

Forholdet til norsk rett

Norge kan slutte seg til erklæringens innhold uten at det medfører behov for endringer i lov eller forskrift.

Videreføring i EU

Det er grunn for å anta at denne erklæringen vil bli videreført i EU.

6.4 Beslutning om visse rutiner i forbindelse med transitt gjennom et annet Schengen-land Sch/Com-ex (98) 10, datert 21.04.98

Bakgrunnen for beslutningen er at enkelte Schengen-land har støtt på praktiske problemer i forbindelse med transitt gjennom andre Schengen-land ved utsendelser av tredjelands borgere uten lovlig opphold. Beslutningen er hjemlet i konvensjonen artikkel 23.

Beslutningen innebærer at det ved anmodning om transitt fra et Schengen-land overfor et annet, skal anvendes et standardskjema. Anmodningen skal sendes snarest mulig og senest innen 2 dager før transittoppholdet skal finne sted.

Forholdet til norsk rett

Gjennomføringen av beslutningen fra norsk side foranlediger ingen endring i utlendingsloven eller forskriften.

Videreføring i EU

Beslutningen er foreslått videreført i EU.

6.5 Beslutning om mulige tiltak overfor tredjeland som ikke utsteder reisedokumenter Sch/Com-ex (98) 18 rev, datert 23.06.98

Bakgrunnen for beslutningen er at enkelte tredjeland ikke samarbeider med hensyn til å utstede reisedokumenter til egne borgere. Dette vanskeliggjør ofte retur til hjemlandet av utlendinger som ikke har lovlig opphold i Schengen-landene. Beslutningen er vedtatt med hjemmel i Schengenkonvensjonen artikkel 23.

Tiltakene omfatter samarbeid på lokalt nivå mellom de respektive Schengen ambassadørene overfor vedkommende tredjelands myndigheter. Ett forslag er å føre samtaler om plikten til å motta egne borgere med representanter for myndighetene i det aktuelle tredjelandet. Et annet virkemiddel er midlertidig å endre praksis for utstedelse av visum.

Det understrekes i beslutningen at hvert Schengen-land står fritt til å beslutte hvorvidt man ønsker å anvende disse virkemidlene eller ikke.

Forholdet til norsk rett

Norsk deltakelse i slikt samarbeid medfører ikke behov for endring i lov eller forskrift.

Videreføring i EU

Det er grunn for å anta at beslutningen blir videreført i EU.

6.6 Erklæring om en omforent politikk vedrørende ulovlig innvandring Sch/Com-ex (98) decl 8, datert 16.12.98

Erklæringen er en presisering og utfylling av eksekutivkomiteens beslutning Sch/Com-ex (98) 1 rev 2, datert 21.04.98 om ulovlig innvandring. Erklæringen er hjemlet i Schengenkonvensjonen artikkel 23.

Schengen-landene fastslår nødvendigheten av en felles plattform vedrørende håndtering av ulovlig innvandring. Erklæringen inneholder fem grunnleggende prinsipper for hvordan medlemslandene skal behandle tredjelands borgere som ikke lenger fyller vilkårene for opphold, eller som ikke fyller vilkårene for innreise. Det slås fast at tredjelands borgere i slike tilfeller skal bortvises eller forlate Schengen-territoriet frivillig.

Tilsvarende følger av konvensjonen artikkel 23. Schengen-landene skal samarbeide i slike saker. Internasjonale instrumenter som FNs Flyktningkonvensjon med New York protokollen, og Dublinkonvensjonen (omtalt under punkt 3.5 i meldingen) skal respekteres og følges.

Forholdet til norsk rett

Erklæringens innhold er en gjentakelse av forpliktelser som allerede fremgår av Schengenkonvensjonen og andre internasjonale avtaler. Erklæringen i seg selv foranlediger ikke endringer i lov eller forskrift.

Videreføring i EU

Det er grunn for å anta at denne erklæringen vil bli videreført i EU