9 Regelverk vedtatt i henhold til Schengenkonvensjonen Del III Politi og sikkerhet kapittel 2 - kapittel 5 Rettslig samarbeid

Schengenkonvensjonen Del III kapittel 2, artiklene 48 til 53 gir regler om gjensidig hjelp i straffesaker. Bestemmelsene skal supplere Den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker av 20 april 1959 og - i forholdet mellom konvensjonsparter som også er medlemmer av den økonomiske union Benelux - Benelux traktaten kapittel II.

Schengenkonvensjons bestemmelser utvider området for anmodninger om gjensidig hjelp innenfor strafferetten og gir adgang til en forenklet oversendelses måte av slike anmodninger.

Schengenkonvensjonen oppstiller som hovedregel prinsippet om negativ rettskraft ("ne bis in idem"). En rettskraftig dom i ett Schengen-land skal legges til grunn i et annet Schengen- land, slik at domfelte ikke kan forfølges rettslig for de samme forhold der (artikkel 54). Forutsetningen er at straffen er fullbyrdet, er under fullbyrding, eller ikke lenger kan fullbyrdes.

Schengenkonvensjonens bestemmelser skal utfylle Den europeiske konvensjonen om utlevering av 13 september 1957 og i forholdet mellom konvensjonsparter som også er medlemmer av den økonomiske union Benelux - Benelux traktaten kapittel I om utlevering og gjensidig hjelp i straffesaker. Formålet er å fremme anvendelsen av disse avtalene (artikkel 59). Schengenkonvensjonens bestemmelser gir adgang til direkte oversendelse av utleveringsbegjæringer og legger opp til forenklede utleveringsprosedyrer når vedkommende som er begjært utlevert samtykker i utlevering. Utleveringsgrunnlagene utvides til også å omfatte fiskale lovovertredelser. For øvrig bemerkes at mer vidtgående bestemmelser om utlevering i bilaterale avtaler mellom konvensjonspartene fortsatt kan anvendes.

Regelverket frem til desember 1996 har Stortinget tatt stilling til ved behandlingen av St prp nr 42 (1996-97).

Sekundært Schengen-regelverk vedtatt fra og med 19 desember 1996

Innen området rettslig samarbeid er det ikke fattet noen vedtak i form av beslutninger eller erklæringer i eksekutivkomiteen om nytt sekundært regelverk etter 19.12.1996.

Artikkel 60 i Schengenkonvensjonen vil imidlertid bortfalle etter integreringen i EU. Her vises til omtale under punkt 3.3 i meldingen.

Artikkel 60 i Schengenkonvensjonen lyder som følger:

«I forholdet mellom to konvensjonsparter der én ikke har undertegnet den europeiske konvensjon av 13. september 1957 om utlevering, får nevnte konvensjons bestemmelser anvendelse, idet det tas hensyn til de forbehold og erklæringer som ble avgitt, enten ved ratifikasjon av nevnte konvensjon eller, for de konvensjonsparter som ikke er part i den, ved ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning av nærværende konvensjon».

Bestemmelsen ble inntatt i konvensjonen på bakgrunn av at Belgia ikke var part i den europeiske utleveringskonvensjonen av 1957. Belgia ratifiserte imidlertid sistnevnte konvensjon 29.08.97, og behovet for artikkel 60 er dermed ikke lenger til stede.

Når det gjelder Norges erklæring om utlevering avgitt under forhandlingene om samarbeidsavtalen mellom Schengen-landene og Norge og Island, inntatt på side 64 i St prp nr 42 (1996-97), så har denne bortfalt, men en ny erklæring om utlevering er avgitt i forhold til EU i forbindelse med forhandlingene om den institusjonelle avtalen. Erklæringen er i hovedsak lik den første erklæringen som ble avgitt, men med enkelte språklige justeringer som følge av at den er rettet mot medlemmer av EU i motsetning til «stater som har undertegnet Schengenavtalen». Dette innebærer at erklæringen også vil gjelde overfor stater som er medlemmer av EU, og som ikke var parter i Schengenkonvensjonen opprinnelig. Med dagens medlemsstater i EU betyr dette at erklæringen vil gjelde overfor Irland og Storbritannia i tillegg til de opprinnelige Schengen-landene, dersom disse to landene slutter seg til Schengen-samarbeidet. Her vises også til omtale i St prp nr 50 (1998-99).