2 Nærmere om situasjonen i norsk økonomi og næringsliv

Dette kapitlet trekker fram en del sentrale trekk ved utviklingen og strukturen i norsk næringsliv. Framstillingen tar opp faktorer som er viktig for å forstå hvordan vi har den næringsstrukturen vi har. Makroøkonomiske variable som utvikling i bruttonasjonalprodukt, arbeidsledighet, petroleumsinntekter, pensjonsforpliktelser, renter og prisutvikling o.l er ikke behandlet. For en nærmere beskrivelse av utviklingen i disse faktorene viser vi til St meld nr 1 (1997–98) «Nasjonalbudsjettet 1998» og St meld nr 2 (1997-98) «Revidert nasjonalbudsjett 1998».

2.1 FRAMVEKST AV EN BETYDELIG PETROLEUMSSEKTOR

Framveksten av petroleumssektoren er en viktig forklaringsfaktor bak utviklingen i norsk økonomi gjennom de siste 25 årene. Siden den første oljekrisen i 1973/74 har den økonomiske utviklingen i Norge vært klart mer gunstig enn i Europa for øvrig. I årene før petroleumssektoren ble av noe omfang, utviklet norsk økonomi seg forholdsvis likt med andre vestlige industriland. Den økonomiske utviklingen etter igangsettingen av petroleumsutvinningen har derimot på flere områder vært annerledes i Norge enn i de fleste andre OECD-land. Vi har vi hatt høyere økonomisk vekst, lavere økning i arbeidsledigheten, bedre offentlige balanser og utenriksøkonomi, men også noe høyere inflasjon og til dels betydelige variasjoner i utenriksøkonomisk balanse, valutakurser mm.

Eika (1996) 1 har beregnet hvordan norsk økonomi hadde sett ut uten oljevirksomheten, jf boks 2.2. Ekspansjonen i fastlandsøkonomien som fulgte av petroleumsvirksomheten skyldes flere faktorer. Høy lønnsvekst i petroleumssektoren bidro til en sterk særnorsk lønnsvekst i 1970- og 80-årene. Dette førte til at deler av konkurranseutsatt sektor ble utkonkurrert og til en vekst i skjermet sektor. Økt etterspørsel fra offentlig sektor virket i samme retning.

Olje- og gassfunnene i Nordsjøen har ført til at Norge har utviklet en betydelig petroleumssektor. I løpet av 20 år har sektoren vokst fra å være en ubetydelig næring til å stå for om lag 15 prosent av bruttonasjonalprodukt og 38 prosent av norsk eksport. Bruttonasjonalproduktet i Norge steg med 90 prosent fra 1973 til 1992. Oljen sto for 65 prosent av denne veksten 2. Veksten i olje- og gassproduksjonen har vært særlig sterk siden 1986, og det ventes ytterligere vekst i årene fram mot årtusen-skiftet. Framveksten av petroleumssektoren viderefører Norges historiske posisjon som betydelig råvare- og energiprodusent. Sysselsettingsmessig er imidlertid petroleumssektoren av mindre betydning. Kun 1 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt her.

Petroleumsaktiviteten har også medført økt aktivitetsnivå i leverandørnæringene. En betydelig del av norsk verkstedindustri og ingeniørvirksomheter har sin aktivitet knyttet til leveranser til petroleumssektoren. Også andre deler av industrien har utviklet produkter som er tilpasset etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Dette gjelder i stor grad produksjon av elektriske maskiner og apparater. Spesielt norsk verkstedindustri, men også andre næringer, har dratt nytte av den kompetanse som er bygd opp i og rundt offshore-industrien, både når det gjelder materialteknologi og produksjonsprosesser.

2.2 Industri- og bergverk

Norsk industri er mangfoldig med mange store internasjonale konsern. Industrisysselsettingen har de siste tiårene falt mer i Norge enn i andre industriland. Framveksten av en stor petroleumssektor med overføringer av ressurser fra andre sektorer, inkludert industrien, er en viktig forklaring på dette. I dag er Norge et av de OECD-land som har minst industrisektor, målt som andel sysselsatte i industrien i forhold til total sysselsetting. En annen forklaring er at industrien i lengre tid har utkontrahert tjenester, for eksempel tjenester som renhold, vakthold, revisjon og teknisk tjenesteyting, fra egen virksomhet. Statistisk gir dette utslag i form av redusert sysselsetting i industri og økt sysselsetting i privat tjenesteyting uten at det har skjedd noen reell endring, jf kapittel 3.4.

Bergverk og industri har hatt en sysselsettingsnedgang på over 100 000 personer de siste 25 år. I samme periode har imidlertid verdiskapingen vært svakt stigende. Det indikerer en sterk produktivitetsbedring i industrien. Vareproduserende næringer har hatt klart sterkere produktivitetsvekst enn tjenestenæringene. Det er imidlertid en del problemer knyttet til måling av produktivitet, spesielt innenfor tjenesteytende sektor.

De arbeidsintensive industribransjene utgjør nær tre firedeler av den totale sysselsetting i industrien. Av dette utgjør FoU-intensiv industri knapt 5 prosentpoeng. Sysselsettingen i den arbeidsintensive delen av industrien har gått noe ned gjennom 1980- og 90-tallet. Arbeidsintensiv industri utgjorde 64 prosent av verdiskapingen i industrien. Utviklingen i bearbeidingsverdi har imidlertid vært nokså variert. Størst vekst har det vært i FoU-intensiv industri. Verdiskapingen i FoU-intensiv industri ble nær firedoblet i perioden 1975–1994. Veksten startet imidlertid fra et relativt lavt nivå, slik at den totale verdiskapingen i 1994 var på 4,9 milliarder kroner. De FoU-intensive næringene utgjorde i 1994 knapt 4 prosent av verdiskapingen i næringslivet .

Det er store forskjeller i utviklingen mellom ulike arbeidsintensive næringer. Mye av forskjellen kan forklares med økende spesialisering. Kunnskapsinnholdet i produksjonen øker og mange bedrifter dreier produksjonen i retning av nisjeproduksjon på bekostning av standardproduksjon. Parallelt har vi sett en utvikling i retning av at standardprodukter flyttes utenlands til land med lavere lønnskostnader enn i Norge. Det viser også at norsk produksjon har dreid i retning av produkter der prisen på arbeidskraft betyr mindre og høy kompetanse betyr mer, jf. vedlegg 2, punkt 7. Eksempler på dette kan hentes fra såvel norsk teko-industri, møbelindustri, skipsutstyrsindustri og produksjon av høyteknologiprodukter.

Kapitalintensive næringer sto for vel 25 prosent av industrisysselsettingen i 1994. Av dette utgjorde energiintensiv industri knapt 7 prosentpoeng. Sysselsettingen i kapitalintensiv industri sank med om lag 14 prosent i løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Som andel av bearbeidingsverdi utgjorde kapitalintensive næringer 36 prosent i 1994, av dette utgjorde energiintensive næringer 18 prosentpoeng. Både kapitalintensive og energiintensive næringer hadde vekst i verdiskapingen fram til slutten av 1980-tallet.

De kapital- og energiintensive næringene har over flere år begge hatt store svingninger i bearbeidingsverdien. Dette skyldes et stort innslag av konjunkturfølsomme bransjer. Spesielt innenfor metallproduksjon er det store variasjoner i verdensmarkedsprisen, og dermed i bearbeidingsverdien. I 1993 utgjorde energikostnadene gjennomsnittlig over en tredel av bearbeidingsverdien i den energiintensive industrien. Variasjonene mellom de ulike bransjene var imidlertid store.

I dag kan markedet for flere energiintensive produkter nærmest karakteriseres som frikonkurransemarkeder, der basisteknologien er allmen tilgjengelig. Dette gjelder særlig for metallindustrien. Smelteverkets alder, produksjonsteknologi og produksjonsskala er viktige faktorer som bestemmer et verks konkurranseevne. Lønnsomheten er da primært avhengig av lave produksjons- og distribusjonskostnader. Energiintensiv industri bruker store mengder fossile energivarer og/eller vannkraft. Det vesentlige av produksjonen selges på internasjonale markeder i skarp konkurranse med store internasjonale aktører.

2.3 Vekst i tjenesteytende sektor

Tjenesteytende sektor utgjør en stadig viktigere del av norsk og andre industrialiserte lands økonomi. Det har vært en reell vekst i deler av tjenesteytende sektor. I Norge økte verdiskapingen i tjenesteytende sektor med 60 prosent i perioden 1979–1996

Både offentlig og privat tjenesteyting har hatt sterk sysselsettingsvekst, og sysselsatte i 1996 til sammen nær 1,7 millioner personer av en arbeidsstokk på vel 2,1 millioner personer. Dette var en vekst på vel 650 000 personer siden 1975. Framskrivinger fra Statistisk sentralbyrå viser at sysselsettingsandelen i tjenesteytende sektor trolig vil fortsette å øke. Bare Sverige, Danmark og USA har like stor relativ sysselsetting i tjenesteytende sektor som Norge. Norge, Sverige og Danmark har klart størst relativ sysselsetting i offentlig sektor, noe som i første rekke henger sammen med at det er offentlig sektor som organiserer helse- og utdanningssystemet i disse landene.

Tjenesteproduksjonen skiller seg fra vareproduksjon på mange måter. Med unntak av sjøfartsnæringen og deler av reiselivsnæringen har tjenesteproduksjonen tradisjonelt vært skjermet for internasjonal konkurranse, og i mange tilfeller har den vært underlagt offentlige reguleringer. Videre er arbeidstidsordningene gjennomgående mer fleksible i tjenesteproduserende enn i vareproduserende næringer, noe som har ført til et større innslag av deltid enn i andre næringer. Økt sysselsetting i tjenestesektoren har derfor medvirket til at det de siste tiårene har vært en klar reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid i Norge. Stort innslag av deltid i tjenestesektoren må også ses i sammenheng med at sektoren sysselsetter en høy andel kvinner. Det er mange selvstendige næringsdrivende innenfor privat tjenesteyting.

Distribusjonstjenester utgjør samlet om lag 30 prosent av total tjenesteproduksjon. Andelen har vokst siden 1980. Varehandelsnæringen har hatt en jevn vekst i verdiskapingen siden 1980 til tross for enkelte år med volumnedgang. I toppåret 1985 økte verdiskapingen med over 14 pst. Denne næringen sysselsatte rundt 300 000 personer i 1996, som er en liten oppgang siden 1980.

Sosial tjenesteyting utgjorde samlet også bortimot 30 prosent av total tjenesteproduksjon i 1996. Dette segmentet hadde den sterkeste veksten i antall timeverk i perioden 1975 til 1995. Offentlig forvaltning stod for halvparten av veksten i totale timeverk i tjenestesektoren i perioden. Sterkest har veksten vært innenfor helsepleie, administrasjon og undervisning.

Personlig tjenesteyting utgjorde i overkant av 20 prosent av tjenesteproduksjonen i 1996. Andelen har vokst siden 1980. Denne sektoren har hatt en varierende utvikling siden 1979 med en lav, jevn vekst utenom begynnelsen og slutten på 1980-tallet. Husholdningene står fremdeles for mye av tjenesteproduksjon. Hotell og restaurantbransjen, som utgjør rundt 1/3 prosent av reiselivsnæringen, har vist en varierende produksjonsutvikling de siste 20 år.

Produsenttjenester utgjorde samlet vel 15 prosent av total tjenesteproduksjon i 1996 3. Andelen har vokst siden 1980. Forretningsmessig tjenesteyting har gjennomgående hatt den sterkeste verdiskapingsveksten i denne perioden. Det har vært trukket fram to hovedforklaringer på denne veksten. For det første er tjenester som før ble produsert internt i industribedriften blitt utkontrahert, jf kapittel 3. For det andre vokser etterspørselen etter spesialiserte tjenester som bedriften ikke selv kan levere. Bank og forsikring har, med få unntak, hatt en nedgang i verdiskapingen. Også sysselsettingen har vært fallende de siste årene. Dette henger sammen med at ny teknologi og økt internasjonal konkurranse har medført rask produktivitetsutvikling uten at etterspørselen har økt tilsvarende.

Statistikken for personlig og sosial tjenesteyting er til dels mangelfull. Statistisk sentralbyrå har derfor satt i gang et arbeid for å bedre næringsstatistikken på området.

Når det gjelder tjenesteeksport fra Norge er skipsfartsnæringen dominerende. Situasjonen og vilkårene for denne næringen er grundig behandlet i St meld nr 28 (1995–96) «Hvor fartøy flyte kan» og Innst S nr 241 som tok utgangspunkt i at Norge fortsatt skal ha en ledende internasjonal posisjon som maritim nasjon. Det var enighet om at en størst mulig del av verdiskapingen og sysselsettingen i norsk maritime virksomhet skal foregå i og fra Norge. I og med at denne næringen opererer i globale markeder ble det lagt vekt på å opprettholde og utvikle virkemidler for å sikre næringens internasjonale konkurranseevne. Dette var bakgrunnen for at Stortingsflertallet vedtok å innføre tonnasjeskatt samt videreføre refusjonsordningen for sjøfolk. Øvrige sentrale emner var økt satsing på maritim forskning og høy profil i arbeidet med å styrke sikkerhet og miljø til sjøs både nasjonalt og internasjonalt.

2.4 Bedret produktivitet

Det eksisterer to sentrale produktivitetsbegrep. Det ene er arbeidsproduktivitet. Det andre er total faktorproduktivitet, som er den delen av arbeidsproduktiviteten som ikke kan forklares gjennom kapitalinnsats. Med andre ord kan vekst i arbeidsproduktiviteten oppstå enten som følge av økt kapitalinnsats pr. timeverk eller ved en økning i total faktorproduktivitet. I dette kapitlet beskriver vi nærmere arbeidsproduktiviteten. Omtalen her bygger i hovedsak på en artikkel av Fløttum og Skoglund (1997) 4. Fløttum og Skoglund har brukt to ulike mål på arbeidsproduktivitet. Disse er bruttoprodukt pr. utførte timeverk og produksjon pr. utførte timeverk, jf boks 2.4.

Figur 2.3 viser at det er til dels store forskjeller i utviklingen i arbeidsproduktiviteten avhengig av om den blir målt som bruttoprodukt pr. utførte timeverk eller produksjon pr. timeverk. Hovedbildet er imidlertid at produktivitetsforbedringene har vært større i vareproduserende næringer enn i tjenestesektoren. Den lave produktivitetsveksten i tjenestesektoren kan virke som et paradoks, på grunn av den sterke veksten i bruk av informasjonsteknologi. Dette paradokset har vært forklart med måleproblemer i tjenesteytende sektor, jf. boks 2.4, og forsterkes som følge av tjenestenes økte betydning over tid. Sammenlignet med andre land er forbedringene i arbeidsproduktiviteten lav i Norge, jf. figur 2.2.

Bransjene bergverk, tekstil og bekledning, kjemiske råvarer, kjemisk og mineralsk industri og metallindustri hadde en produktivitetsvekst i perioden 1978–94 som lå over industrigjennomsnittet både når man beregner arbeidsproduktiviteten ut fra bruttoprodukt og produksjon. Bruker man produksjon per timeverk som et mål på arbeidsproduktiviteten ligger også verkstedindustrien over industrigjennomsnittet i perioden 1978–94.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 7/97.

Kilde: Bureau of Labor Statistics.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 7/97.

2.5 Småbedriftsstruktur

Norsk næringsliv domineres av små og mellomstore bedrifter. I 1994 var det registrert vel 196 000 bedrifter i Norge. Til sammen 96 prosent av bedriftene hadde færre enn 20 ansatte (små), mens hele 99,5 prosent av bedriftene hadde færre enn 100 ansatte (små og mellomstore). Både med hensyn til sysselsetting og omsetning har de små og mellomstore bedriftene til sammen større aktivitet enn de store. Over 62 prosent av sysselsettingen og om lag 54 prosent av omsetningen var i små og mellomstore bedrifter 6.

Inte rnasjonalt brukes andre definisjoner av SMB enn det som er vanlig i Norge. Småbedrifter defineres som bedrifter med opp til 99 ansatte, mellomstore bedrifter har mellom 100 og 200 (av og til 250) ansatte, mens store bedrifter er større enn dette. EU har i tillegg til denne inndeling innført enda en kategori; mikrobedrifter. Dette er bedrifter med mindre enn 10 ansatte. Denne betegnelsen har hittil ikke vært brukt systematisk i Norge.

I følge Spilling 7 var 99,8 prosent av europeiske 8 foretak i 1995 SMB, og hele 92 prosent var svært små, det vil si bedrifter med færre enn 10 ansatte.

Spilling 9 har studert omfanget av små (inntil 20 ansatte), mellomstore (20–99 ansatte) og store bedrifter (over 100 ansatte) innenfor ulike næringer i norsk næringsliv i perioden 1975 til 1994. Resultatene tyder på at bedriftsstrukturen har endret seg i retning av mer småskalaproduksjon. Sysselsettingsmessig har småbedriftenes relative betydning økt med 6 prosent. Spilling understreker imidlertid at den næringsmessige sammensetningen har endret seg mye i perioden, slik at resultatene kan skyldes en generell oppgang i næringer dominert av småbedrifter (tjenesteytende næringer), og tilbakegang for sektorer dominert av store bedrifter (industri).

Kilde: Heum

Bedriftsstrukturen i Norge kan også beskrives med utgangspu nkt i enheter som bedrift, foretak eller konsern. Heum finner i en artikkel 10 at nesten to tredjedeler av industrisysselsettingen er i bedrifter med færre enn 200 ansatte. Benyttes foretak som enhet er vel halvparten av industrisysselsettingen i slike mindre enheter. Tar vi derimot utgangspunkt i konsernnivå, forsvinner bildet av at norsk industriproduksjon i all hovedsak er basert på virksomheten til mindre enheter. Da arbeider om lag 60 prosent av sysselsettingen i enheter med mer enn 200 ansatte.

Bildet av bedriftsstrukturen kan nyanseres ved å se på arbeidsintensive, kapitalintensive, FoU-intensive og energiintensive næringer. De kapitalintensive næringene består av en relativt stor andel store bedrifter, nær 60 prosent av de sysselsatte jobber i bedrifter med mer enn 100 ansatte. De energiintensive næringene er naturlig nok også typiske storbedriftsnæringer. Nesten 80 prosent av de sysselsatte jobber i bedrifter med mer enn 100 ansatte. De arbeidsintensive næringene domineres av små og mellomstore bedrifter. Om lag 50 prosent av sysselsettingen er i bedrifter med mindre enn 20 ansatte. Dette er en større småbedriftsprofil enn for næringslivet totalt. En av årsakene er at de tjenesteytende næringene domineres av små og mellomstore bedrifter. For de FoU-intensive næringene er bildet litt annerledes. Her har vi en jevn spredning av sysselsatte over alle bedriftsstørrelser. De små og mellomstore bedriftene hadde om lag 30 prosent hver av sysselsettingen, mens nesten 40 prosent av de sysselsatte var ansatt i bedrifter med over 100 ansatte. Dette gjør FoU-intensive næringer relativt mindre småbedriftspreget enn gjennomsnittet av arbeidsintensive næringer.

2.6 Lav nyetableringstakt

Nyetableringer er viktige for dynamikken i økonomien. Nyetableringsraten i Norge er lavere enn i samtlige OECD-land 11. Andelen selvstendige næringsdrivende er kontinuerlig avtakende. Andelen som starter egen bedrift er spesielt lav blant kvinner og blant personer med lav utdannelse. I Norge blir det pr. år forsøkt startet om lag 300 bedrifter pr. 10 000 innbyggere.

Antall nyregistrerte 12 selskaper økte med 7,5 prosent fra 1995 til 1996, og det ble totalt registrert i overkant av 21 000 selskaper i 1996. De største konsentrasjonene av nyregistreringer finnes i Oslo og Østlandsområdet, og rundt storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger 13. Det har også vært en kraftig økning i antall slettede selskaper. Fra 1995 til 1996 var denne økningen på 18 prosent. I 1996 ble det registrert over 10 000 slettinger av selskaper. Konsentrasjonen av slettinger følger mønsteret for nyregistreringer. Nettoveksten i antall selskaper i 1996 var 11 000. Dette er imidlertid nesten 1 prosent lavere enn i 1995. En undersøkelse gjort av Boye og Kinserdal i 1992 14 viser at dødsraten blant nyetablerte er relativt stor. Om lag halvparten av nyetablerte bedrifter eksisterer ikke 5–6 år etter etableringstidspunktet.

I følge resultater fra et forskningsprosjekt om entreprenørskap i Norge 15, velger norske etablerere i hovedsak å etablere seg innenfor handel og annen tjenesteyting (vel 70 prosent). De resterende etableringene er spredt med vel 13 prosent i jordbruk, skogbruk og fiske, vel 8 prosent i bygg og anlegg og 7 prosent i industri, gruvedrift, kraftforsyning, olje og gass.

2.7 Høyt utdanningsnivå i norsk næringsliv

I likhet med de fleste industrialiserte land, har det i Norge siden begynnelsen av 1950-tallet vært en sterk vekst i utdanningsnivået generelt og i antall personer med høyere utdanning. Internasjonale sammenligninger viser imidlertid at Norge har en relativt høyt utdannet befolkning. I OECD-sammenheng er det kun USA og Canada som ligger høyere. 16

Det er store forskjeller i utdanningsnivå innad i næringslivet. Forskjellene skyldes at mange bransjer er avhengig av fagarbeidere som gjerne har ett til tre års utdanning ut over 9-årig grunnskole, mens andre bransjer er avhengig av arbeidstakere med høyere utdanning. I mange industribransjer, bygg- og anlegg, varehandel, hotell- og restaurant og transport, lagring, post og telekommunikasjon har gjennomgående over 80 prosent av de sysselsatte ett til tre års utdanning. Over halvparten av personene med høyere utdanning i Norge er ansatt i offentlig sektor. 17

Figur 2.5 viser at andelen arbeidstakere med formell utdanning ut over grunnskole og videregående skole økte fra 1976 til 1995 i alle næringer. Fordelingen av sysselsatte med høyere utdanning er mindre skjev mellom næringer i dag enn i 1980. 18 Fremdeles er imidlertid andelen med høyere utdanning betydelig høyere i offentlig sektor. Mens omlag 1 av 5 i privat sektor har høyere utdanning, gjelder dette 2 av 5 i offentlig sektor.

Fylkeskommunene og kommunene sysselsetter spesielt mange i gruppen med 3–4 års høyere utdanning. I 1995 var over 90 prosent av disse engasjert innenfor helse- og undervisningstjenester. I gruppen arbeidstakere med høyest utdanning er staten største avtaker. Over 90 prosent av denne gruppen er sysselsatt i offentlig administrasjon, forsvar, politi og rettsvesen eller i undervisnings- oghelsetjenester.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, arbeidsmarkedsstatistikk. Spesialkjøring.

I arbeidsintensive næringer hadde 17 prosent av de sysselsatte høyskoleutdanning i 1996. Andelen hadde imidlertid økt fra rundt 11 prosent i 1986. I arbeidsintensive næringer befinner sysselsatte med høyskoleutdanning seg for en stor del i forretningsmessig tjenesteyting, og bare i liten grad i arbeidsintensiv industri. Dette er ikke overraskende tatt i betraktning at forretningsmessig tjenesteyting for en stor del er kunnskapsintensiv og baserer seg på salg av egen kompetanse. Andelen sysselsatte med høyere utdanning er relativt høy for de arbeidsintensive næringene sammenlignet med kapital- og energiintensive næringer.

De FoU-intensive næringene nærmer seg et nivå hvor halvparten av de ansatte har høyere utdanning. Andelen sysselsatte med høyere utdanning økte med om lag 65 prosent fra 1986 til 1996. Andelen har økt mer i arbeidsintensive og FoU-intensive næringer enn i kapital- og energiintensive næringer.

De kapitalintensive næringene har gjennomgående et noe lavere utdanningsnivå enn de andre næringene. I 1996 hadde omlag 15 prosent av de sysselsatte i næringen høyere utdanning. Andelen hadde imidlertid nesten doblet seg siden 1986. Det er ikke markante forskjeller i utdanningsnivå innad i næringen, men produksjon av kjemiske råvarer, kjemisk-tekniske produkter og raffinering av jordolje merker seg ut ved et noe høyere utdanningsnivå. Innenfor denne typen produksjon ligger utdanningsnivået over gjennomsnittet for både arbeids- og energiintensive næringer. Spesielt gjelder dette høgskoleutdanning over 4 år. Produksjon av farmasøytiske produkter, som også klassifiseres som FoU-intensiv, bidrar sterkt til dette.

I 1996 hadde nærmere 16 prosent av de sysselsatte i energiintensive næringer høyere utdanning. Dette representerte en andelsøkning på i underkant av 37 prosent siden 1986. Om lag halvparten av arbeidstakerne med høyere utdanning i energiintensive næringer arbeider med produksjon av kjemiske varer. Denne næringsgruppen ble også betegnet som en av de med høyest utdanningsnivå blant de kapitalintensive næringene.

2.8 Økt FoU-innsats

Forskning og utvikling er en viktig kilde til innovasjon. Dette er imidlertid ikke den eneste måten bedrifter innoverer på. Innovasjon skjer også gjennom design, gjennom kjøp av patenter og lisenser, gjennom investeringer og gjennom endringer i ledelse og organisasjon. De ulike bransjer og næringer innoverer på ulike måter. Dette er illustrert i figur 2.6. Figuren viser de relative forskjellene i de ulike innovasjonskostnadene i en del industribransjer.

I følge SSBs innovasjonsstatistikk har 29 prosent av norske foretak med mer enn 10 sysselsatte introdusert nye eller vesentlig endrede produkter eller prosesser i perioden fra 1993 til 1995 19. Hovedtyngden av innovasjonsaktiviteten skjer fortsatt i industrien, selv om omfanget utenfor industrien er til dels betydelig. I denne statistikken defineres en innovativ enhet som en enhet som i løpet av de tre siste årene enten har tatt i bruk nye eller vesentlig endrede produksjonsprosesser eller introdusert nye eller vesentlig endrede varer eller tjenester på markedet.

Nær halvparten av industribedriftene definerer seg som innovative, mens tallet for de tjenesteytende næringene er under en firedel. Det er de store enhetene som har høyest innovasjonsaktivitet. De er ofte involvert i flere produkt- og produksjonslinjer og fanger dermed opp innovasjoner fra en større kontaktflate enn de små enhetene. Blant enheter med mindre enn 50 sysselsatte er kun 26 prosent innovative. Andelen for enheter med 50–69 sysselsatte er 39 prosent, økende til hele 68 prosent blant de største enhetene med mer enn 500 sysselsatte. Totalt sett er det imidlertid flest innovative småbedrifter, da disse utgjør den største gruppen av bedrifter.

De mest innovasjonsintensive næringene er industribransjene elektronisk og optisk industri (59 prosent), kjemisk industri (59 prosent), kull og petroleumsproduksjon (57 prosent) og den tjenesteytende næringen databehandlingsvirksomhet (58 prosent).

Det er bare 38 prosent av enheter med innovasjonsvirksomhet som driver eget FoU-arbeid. Mange mindre bedrifter vil ha andre typer innovasjonsvirksomhet enn FoU, fordi FoU vurderes som kostbart og risikofylt, samtidig som det krever spesialkompetanse. Det er derfor de store industriforetakene som står for hoveddelen av næringslivets FoU-virksomhet, og 81 prosent av FoU-årsverkene i næringslivet utføres av enheter med mer enn 50 sysselsatte.

Kilde: STEP-gruppen 1995 og Statistisk sentralbyrå 1992.

FoU er virksomhet av original karakter som utføres systematisk for å øke kunnskapsbasen og for å bruke denne kunnskap til å finne nye anvendelser. Aktivitetene skal inneholde et generelt nyhetselement, ikke bare for foretaket. Innføring av kjent teknologi i bedriften regnes ikke som FoU. FoU omfatter grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid.

Næringslivets FoU-innsats i Norge er mer enn tredoblet siden 1970 målt i faste priser. Næringslivets kostnader til eget utført FoU-arbeid utgjorde 7,9 milliarder kroner i 1995. I 1995 var de offentlige og private FoU-utgiftene i Norge 15,9 milliarder kroner. I næringslivet er FoU-utgiftene sterkt konsentrert om industrien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Det er et begrenset antall bransjer som står for hoveddelen av industriens FoU-aktivitet. Analyser viser at denne type aktivitet også er konsentrert til enkelte bedrifter i disse bransjene. Typiske bransjer er tekniske og medisinske. Kjemisk industri, som for eksempel legemiddelindustrien, var i 1992 den mest FoU-intensive næringen med 87 000 kroner pr. sysselsatt i FoU-utgifter. Bransjene petroleumsutvinning, kjemisk industri, maskinindustri og elektroteknisk og optisk industri står for nesten halvparten av egenutført forskning. Elektronikkindustrien og kjemisk-teknisk industri utgjør 16 prosent av antall sysselsatte med hensyn til utførte FoU-årsverk. Det har de siste årene vært en oppgang i sysselsettingen for arbeidsintensive og spesielt FoU-intensive næringer.

Det er betydelige forskjeller i utviklingen mellom ulike industribransjer. FoU-aktiviteten har økt i de fleste bransjene, men det er i næringsmiddel-, treforedlings- og elektronikkindustrien veksten er størst. Spesielt i verkstedproduksjonen har forsknings- og utviklingsinnsatsen steget. Verkstedproduksjonen omfatter bl.a. transportmiddelindustrien, elektronisk industri og maskinindustri. Utvinning av råolje og gass står for en tredel av veksten i FoU-utgiftene.

Det er vanlig å sammenligne FoU-innsats i forskjellige land ved å se på innsatsen i prosent av BNP. Tabell 2.2 viser at Norge ligger et godt stykke under de OECD-landene som satser mest på ressurser til forskning, og også under gjennomsnittet for OECD-landene. Vi ligger omtrent på linje med EU-landene når innsatsen måles i prosent av BNP.

Når næringslivet i Norge tilsynelatende har lavere FoU-utgifter enn næringslivet i utlandet, kan dette til en viss grad være en konsekvens av forskjeller i bransje- og bedriftsstruktur. FoU-utgiftene vurdert i forhold til bearbeidingsverdien (FoU-intensitet) indikerer dette. Bransjevise sammenligninger av FoU-intensitet i Norge med OECD-gjennomsnittet, viser at Norge innen de såkalte høy-FoU-intensive bransjene som IT-industri og metallurgisk industri ligger over OECD-gjennomsnittet. For de såkalte lav-FoU-intensive bransjene, som næringsmiddelindustrien, tekstilindustrien og treforedlingsindustrien, ligger vi imidlertid lavere enn OECD-gjennomsnittet. Disse bransjene er i Norge karakterisert av et relativt stort innslag av mindre bedrifter som gjennomgående er mindre FoU-intensive. Dette kan være en mulig forklaring på den lavere FoU-aktiviteten i disse bransjene.

FoU-bedrifter er gjennomgående større og har en relativt høyere verdiskaping enn bedrifter uten FoU, viser en kobling mellom FoU-undersøkelsen fra 1993 og industristatistikken. Dette gjaldt for de fleste næringer og bedriftsstørrelser. FoU-bedriftene hadde en eksportandel på 52 prosent mot 18 prosent for enheter uten FoU. Det var imidlertid betydelige forskjeller mellom næringene.

2.9 Offentlig støtte

Hvert år beregner Finansdepartementet den statlige budsjettmessige næringsstøtten. I 1996 var næringsstøtten utenom primærnæringene, beregnet til ca 6 milliarder kroner. I overkant av 4 milliarder kroner gikk til industri og bergverk.

Fra slutten av 1980-årene til i dag har det skjedd store endringer i norsk industripolitikk. Fokus har skiftet fra sektorrelaterte målsettinger til sektorovergripende målsettinger som regional støtte, forskning- og utvikling, små og mellomstore bedrifter og generelle rammebetingelser. Videre er antall hjelpeprogram redusert og programmene gjort mer generelle i forbindelse med at Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble opprettet i 1993.

Bortsett fra støtten til skipsbyggingsindustrien, er sektorstøtten stort sett avskaffet. I 1995 gikk hele 85 prosent av sektorstøtten, som utgjorde 40 prosent av den totale offentlige støtten til industrien, til denne sektoren 20. Den øvrige sektorstøtten var i hovedsak til pressestøtte.

Støtten til skipsbygging har blitt redusert i perioden 1989 til 1995 21. Videre har Norge fra i år redusert taket for tillatt støtte innenfor skipsbygging fra 9 prosent for store skip og 4,5 prosent for ombygging og bygging av mindre skip, som er tillatt i henhold til EØS-avtalen, til henholdsvis 7 prosent og 3,5 prosent.

I tillegg til sektorstøtten, har regionalstøtten vært et satsingsområde når det gjelder offentlig støtte på 1990-tallet. Regionalstøtten utgjør nesten en tredjedel av den totale offentlige støtten og går særlig til industriprosjekt i distriktene.

Det tredje viktigste satsingsområdet er støtte til forskning og utvikling. Støtte til dette formålet har økt kraftig i de senere år, og utgjorde 12 prosent i 1995. I tillegg går en vesentlig større del av støtten direkte til forskning og utvikling i bedriftene og en mindre del til forskningsinstitusjoner enn tidligere. FoU-støtten går særlig til delfinansiering av høyrisikoprosjekter. Prosjekter som kanskje ikke hadde blitt realisert dersom det ikke hadde vært for den offentlige støtten.

Et annet satsingsområde er støtte til små og mellomstore bedrifter. I 1995 utgjorde denne 11 prosent av den totale støtten.