Del 5
Det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv over hele landet

11 Miljø, energi og næringspolitikk

Målet om en bærekraftig utvikling stiller krav om å utvikle samfunnets produksjonsevne slik at dagens generasjoner får tilfredsstille sine behov, uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. En næringspolitikk som legger opp til en effektiv bruk av samfunnets ressurser, skal også ivareta hensynet til en forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene. I et langsiktig perspektiv er det slik sett ingen motsetning mellom en fornuftig næringspolitikk og en god miljøpolitikk.

Energibruk og miljøproblemer er innvevd i eksisterende og framtidig næringsstruktur og produksjons- og forbruksmønster. Både petroleumsvirksomheten og vannkraften har lagt grunnlaget for næringsaktivitet. En stor andel energiintensiv industri sammenlignet med andre land medfører bruk av store energimengder. Den samme industrien har hatt betydelige utslipp av forurensende stoffer. Førstegenerasjonstiltakene, som omfatter de pålegg som ble gitt i forbindelse med det såkalte 10-årsprogrammet for opprydding i eldre industri fra begynnelsen av 1970-tallet til rundt 1985, førte til store utslippsreduksjoner. Dette var i første rekke lokalt begrunnede tiltak som rensing av for eksempel støv og svovel. En tjenesteytende sektor i vekst fører til endret næringsstruktur og dermed endringer i miljøutslipp og energibruk. Det vil imidlertid ta tid.

Etter hvert som de store lokale miljøproblemene, blant annet store punktutslipp fra industrien har kommet under kontroll, flyttes fokus over til nye miljøproblemer, som klimaendringer. Miljøkrav fra kunder, långivere og virkemiddelapparat gir nye utfordringer. Miljøhensyn blir etter hvert en integrert del av all næringsvirksomhet. I offentlig regi har både SND og NFR innarbeidet miljøkriterier i sine virkemidler.

Nye internasjonale miljøavtaler medfører forpliktelser på stadig nye områder. For en samlet framstilling av prioriterte miljøproblemer vises til St meld nr 58 (1996–97) «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling».

I dette kapitlet drøftes nærmere en politikk som kan forene miljø, energi og næringshensyn slik at vi kan nå målene om et bedre miljø, høy sysselsetting, høy verdiskaping og sterk konkurranseevne.

11.1 Energi som grunnlag for verdiskaping i næringslivet

De rike energiressursene i Norge har vært og er et utgangspunkt for omfattende næringsvirksomhet. Både petroleumsvirksomheten og kraftforsyningen er viktige næringer. Betydelige industrielle miljøer, med et stort antall arbeidsplasser, er utviklet med basis i våre energiressurser. Dette gjelder både petroleums- og vannkraftressursene, gjennom utvinning og produksjon, transport og distribusjon og leveranser av varer og tjenester. Energiressursene legger også grunnlag for næringsvirksomhet knyttet til videreforedling av energivarer og særskilt anvendelse av energi som innsatsfaktor. Utbygging av petroleumsfelt og kraftanlegg har også gitt viktige impulser til teknologi- og kompetanseutviklingen, og til internasjonaliseringen av næringslivet.

Petroleumsaktiviteten og tilknyttet næringsvirksomhet

Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel legger grunnlag for tilknyttet næringsaktivitet på fastlandet. Det meste av oljen eksporteres, men det skjer også en betydelig videreforedling til oljeprodukter ved tre raffinerier på land. Våtgass fra Nordsjøen anvendes som innsatsvare og har skapt en basis for petrokjemisk industri. Norge er en betydelig produsent av plastprodukter. Produksjon av metanol på Tjeldbergodden startet i juni 1997. Industrigasser er produsert i Norge i mange år.

Det har hele tiden vært en viktig målsetting at petroleumsvirksomheten på norsk sokkel også skal danne basis for næringsvirksomhet i fastlands-Norge. Dette bør være tilfelle også i framtiden. Den største andelen av norsk petroleumsproduksjon vil gå til eksport, men det er en utfordring å videreutvikle næringsvirksomhet i Norge basert på olje og gass som råstoff. Norges klimaforpliktelser vil være en viktig rammebetingelse for utvikling av denne næringen i årene framover. Framveksten av en petrokjemisk industri i Norge har også lagt et grunnlag for slike bedrifters satsing ute. De store norske aktørene innenfor petrokjemi har etterhvert fått en betydelig posisjon internasjonalt, blant annet gjennom oppkjøp i utlandet.

Som en del av den samlede petroleumsvirksomheten har Norge bygget opp en stor næringsvirksomhet knyttet til leveranser av varer og tjenester til virksomheten på sokkelen. Mer enn halvparten av den samlede verdien av vare- og tjenesteleveranser til den norske petroleumsvirksomheten har de seneste årene gått til bedrifter i Norge i sterk internasjonal konkurranse. I økende grad orienterer disse bedriftene seg også mot det internasjonale markedet for petroleumsrettede leveranser. Myndighetene arbeider sammen med operatørselskaper og petroleumsrettede leverandørbedrifter for å fremme konkurransedyktighet og internasjonalisering. Dette skjer blant annet gjennom NORSOK og INTSOK. I forhold til markedsadgang i andre land er også myndighetenes oppfølging av EØS-avtalens innkjøpsregelverk viktig.

Kraftsektoren og kraftkrevende industri

Vannkraftressursene er en av Norges viktigste naturressurser, både som en del av grunnlaget for velferd og næringsvirksomhet, og som en miljøvennlig og fornybar energikilde. Kraftsektoren er både en egen næringssektor og basis for kraftleveranser til øvrig næringsvirksomhet.

Det har skjedd betydelige endringernår det gjelder regulering av kraftsektoren de senere årene. Gjennom Energiloven av 1991 er det åpnet for større konkurranse innenfor denne sektoren. Siktemålet med energiloven er å utjevne kraftprisene og utnytte kraftressursene og realkapitalen bedre. Det er et mål å drive overførings- og fordelingsnettet mer effektivt slik at overføringstariffene kan senkes.

I europeisk og internasjonal sammenheng har Norge vært tidlig ute med deregulering innen kraftsektoren. Dette vil blant annet bety at både reguleringsmyndigheter, kunder, kraftprodusenter, netteiere og utstyrsleverandører vil ha en bedre erfaring i å forholde seg til et konkurranseutsatt marked. Kunder i næringslivet vil kunne velge den kraftleverandøren som gir det beste tilbudet.

Rammene for kraftutveksling med andre land er også av betydning for det norske energimarkedet. Det har i en årrekke vært utvekslet kraft mellom Norge og nabolandene. Reformer i kraftmarkedene i Norge og andre land har imidlertid ført til endringer også i krafthandelen. Mellom Norge og Sverige er det lagt til rette for en mer effektiv kraftutveksling med en styrking av kraftbørsens stilling. Norske kraftprodusenter har de senere årene inngått langsiktige kraftutvekslingsavtaler med selskaper i Danmark, Tyskland og Nederland. Med utbygging av overføringskabler til kontinentet vil kraftutveksling kunne få økt omfang og betydning for det norske markedet. Kraftutvekslingen vil gi bedre forutsigbarhet gjennom økt tørrårssikring. Dette vil kunne gi mindre prisvariasjoner for kundene. Kraftutvekslingen vil også gi bedre inntjeningsmuligheter for kraftsektoren.

Historisk har vannkraften vært av stor betydning for industriveksten i Norge, og vi har fortsatt en betydelig kraftintensiv industri. Om lag en tredjedel av kraftproduksjonen i dag blir brukt av kraftintensiv industri og treforedlingsindustrien. Den kraftintensive sektoren omfatter blant annet aluminiumsindustrien, ferrolegeringer og kjemisk råvareindustri. Kraftkrevende industri og treforedling står for en betydelig del av landets eksportinntekter og opererer i konkurranseutsatte markeder. Mange av bedriftene er også hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene hvor de er lokalisert.

Om lag halvparten av disse næringenes kraftforbruk dekkes gjennom langsiktige kontrakter med Statkraft. Disse kontraktene, andre langsiktige kontrakter og industriens egenproduserte kraft ivaretar industriens behov for forutsigbare kraftleveranser og -priser. Den seneste fastleggelsen av vilkår for kraftleveranser til kraftkrevende industri og treforedling ble gjort gjennom St prp nr 104 (1990 –91). Statskraftkontraktene, som er inngått på forskjellige tidspunkt og med forskjellige prisvilkår, vil utløpe i perioden 2004 til 2011.

Kilde: Olje- og energidepartementet

Generelt vil industrien ha gode muligheter til å få bedre betingelser enn andre kundegrupper. Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Videre er mange av bedriftene lokalisert nær kraftverkene. Industrien har også muligheter for fleksibilitet i kraftforbruket.

Regjeringen legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. Samtidig er det viktig at næringen foretar nødvendige omstillinger. Regjeringen legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr produsert enhet. Regjeringen legger opp til at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut og vil legge fram en stortingsproposisjon om det framtidige industrikraftprisregimet i løpet av stortingssesjonen 1998–99.

Kraftsituasjonen for denne delen av industrien vil også påvirkes av den overordnede energibalansen i Norge. Denne balansen vil påvirkes av både utvikling i energiforbruk fra næringsliv og husholdninger, og av den samlede krafttilgangen. Kraftbalansen i både Norge og Norden er i ferd med å bli strammere. I forhold til kraftkrevende industri og øvrig næringsliv er det et viktig arbeid som gjøres gjennom Energiutvalget som skal vurdere kraftbalansen mot år 2020.

11.2 Enøk og fornybare energikilder

Satsingen på energiøkonomisering er et viktig ledd i de nasjonale klimatiltakene og er en nødvendig forutsetning for en helhetlig energipolitikk. Målet med enøk-virksomheten i Norge er å bidra til en rasjonell utnyttelse av energiressursene. Samtidig skal enøk bidra til å redusere negative miljøvirkninger av energibruken. Enøk er lønnsomt, både for samfunnet og forbrukerne som gjennomfører dem. Det er tiltak som gjør det mulig å opprettholde samme velferd, men med lavere energibruk og dermed mindre miljøulemper og bedre økonomi. Når enøk-mulighetene ikke utnyttes, skyldes dette som oftest for dårlig informasjon om hvilke tiltak som lønner seg for den enkelte.

Kilde: Norges vassdrags- og energiverk

Målet for det videre arbeidet med enøk er å realisere en enda større andel av det totale enøk-potensialet. Det ligger et betydelig enøk-potensial både i husholdninger, tjenesteytende sektor og i industrien. Det er imidlertid vanskelig å anslå eksakt hvor stort dette potensialet er. Samtidig som det gjennomføres enøk-tiltak vil utviklingen av ny teknologi og tilgang på kunnskap åpne for nye muligheter. Enøk-potensialet er derfor under kontinuerlig utvikling. Mulighetene for mer effektiv energibruk gir grunnlag for utvikling av ny næringsvirksomhet. Det er satt i verk en rekke tiltak for å utløse det økonomisk lønnsomme enøk-potensialet. Informasjonskampanjer i riksdekkende media og opplæring av nøkkelpersonell i privat og offentlig virksomhet er viktige virkemiddel. I tillegg er det etablert en støtteordning for å hjelpe bedrifter som produserer energieffektive produkter til markedsføring og utvikling av nye og bedre produkter.

En hovedaktivitet overfor industrien er Bransjenettverket for effektiv energibruk i industrien. I nettverket samarbeider ulike bedrifter og bransjer ved å utveksle informasjon og kunnskap, som kan bidra til effektiv og miljøvennlig energibruk. Gjennom bransjenettverket kan medlemmene dra nytte av hverandres erfaringer, og på den måten bruke enøk som et virkemiddel for økt konkurranseevne. Formålet med alle aktiviteter rettet mot industrien er å synliggjøre muligheter og positive effekter av et bevisst forhold til energibruk, og gjøre bedriftene i stand til selv å gjøre en riktig prioritering av tiltakene.

Alternative energikilder som bioenergi og solenergi og bruk av varmepumper kan gi nyttige bidrag til varmeforsyningen i Norge og frigjøre elektrisitet som i dag benyttes til oppvarming. Betydningen av disse bidragene vil avhenge av myndighetenes innsats og generelle rammebetingelser. Tilgangen på ny vannkraft i framtiden vil være begrenset. Dette gjør det mer aktuelt med fornybare energikilder som vind, bioenergi og varmepumper. I tillegg vil en sterkere satsing på enøk begrense veksten i etterspørselen etter energi.

Henriksen-utvalget mente at den videre satsingen på enøk og andre fornybare energikilder må utvikles innenfor en samlet energi- og miljøpolitisk strategi. En slik satsing vil framstå også som et element i en helhetlig næringspolitisk strategi. I lys av de miljøutfordringene næringslivet og samfunnet står overfor understreket utvalget at fortsatt satsing på enøk og andre fornybare energikilder er nødvendig for å bygge opp under en bærekraftig utvikling.

Olje- og energidepartementet har økt bevilgningene til enøk-tiltak og satsing på fornybare energikilder med om lag 30 prosent fra 1997 til 1998. Prioriterte satsingsområder er vindenergi, bioenergi og varmepumper. Økt bruk av vannbaserte oppvarmings-systemer er en forutsetning for å øke bruken av fornybar energi til oppvarmingsformål.

Det er iverksatt en rekke tiltak for å effektivisere bruken av energi. Tiltakene er landsomfattende og dekker viktige beslutningstakere innenfor industri og annen næringsvirksomhet med ansvar for energibruk eller som leverer produkter og tjenester som bidrar til energiøkonomisering.

Husholdningene får tilgang på informasjon og rådgivning gjennom regionale enøk-sentre. Det skal innen 2005 gjennomføres analyser av enøk-mulighetene i eneboliger og rekkehus som er bygget før 1980. Gjennom forenklede og forbedrede strømregninger vil husholdningene få bedre grunnlag for å vurdere lønnsomheten av egne enøk-tiltak. Slike tiltak legger forholdene til rette for at næringslivet kan få økte leveranser av energieffektivt utstyr.

11.3 CO₂-utslipp i norsk industri

Norge står på mange måter i en særstilling når det gjelder reduksjoner i utslippene av klimagasser. Med en stor petroleumssektor hvor utvinning medfører høye CO₂-utslipp, og med 99 prosent av el-forsyningen basert på vannkraft, er utfordringene i Norge forskjellig fra de fleste andre land. I mange andre land er el-produksjonen basert på fossile brensler som blant annet medfører store utslipp av klimagassen CO₂. I St meld nr 41 (1994–95) «Om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider (NOx)» står det følgende om energiproduksjonen i Norge sammenlignet med andre europeiske land (side 70):

«Det er store forskjeller i sammensetningen av el-produksjonen i ulike land. Eksempelvis er 97 prosent av el-produksjonen i Danmark basert på fossile brensler, i hovedsak kull. Italia, Japan, Storbritannia, Portugal og USA har også stort innslag av fossile brensler i sin el-produksjon. Disse landene vil kunne redusere sine CO₂-utslipp ved å gå over fra bruk av kull til bruk av gass i el-produksjonen. Dette gir grunn til å tro at mange land vil kunne ha mulighet til å redusere deler av sine CO₂-utslipp til en lavere kostnad enn Norge.»

De fleste andre land kan legge om energiproduksjonen i retning av renere energikilder. Det er ikke mulig i Norge. I tillegg har Norge en stor energiintensiv industri som står for 20 prosent av verdiskapingen i industrien, og 41 prosent av industrieksporten (1995-tall). På grunn av vår energi og næringsstruktur er det mer aktuelt for Norge enn mange andre land å rette virkemidler mot prosessutslippene i industrien. Kyotoprotokollen kan imidlertid forsterke industrilandenes behov for å redusere utslipp fra alle sektorer. I St prp nr 54 (1997–98) «Grønne skatter» går Regjeringen inn for at det innføres en CO₂-avgift på 100 kroner pr. tonn CO₂ på anvendelser som i dag ikke er avgiftsbelagt. Dette foreslås som et av flere virkemidler for at Norge skal oppfylle sine forpliktelser i fra Kyotoprotokollen.

Grønn skattekommisjon har beskrevet konsekvensene av avgifter på CO₂-utslipp i prosessindustrien. Det som gjør utslippsreduksjoner av CO₂ spesielt vanskelig er at det i dag ikke finnes realistiske tekniske løsninger som er mindre utslippsintensive (for eksempel i aluminiumsindustrien). I andre næringer finnes substitutter til de miljøskadelige råvarene, men en overgang til disse substituttene kan innebære uforholdsmessig høye kostnader (overgang fra kull og koks til trekull i ferrolegeringsindustrien). Generelt vil særnorske tiltak overfor prosessutslipp påvirke den energiintensive industriens konkurranseposisjon i forhold til konkurrenter i andre land. Dette kan medføre utflytting av norsk industri på kort sikt, eller en mer langsiktig nedbygging gjennom mangel på opprustning og nyinvesteringer. Derfor er det spesielt viktig at virkemidlene som benyttes overfor regionale og globale miljøutslipp utformes slik at de i størst mulig grad forener målet om et bedre miljø og høy sysselsetting, verdiskaping og konkurranseevne. Av den grunn foreslår Regjeringen at det innføres en ordning der prosessindustrien kompenseres for CO₂-avgift, som er knyttet til innsatsvarer som brukes som reduksjonsmiddel eller råvare.

Det er viktig å hindre at reguleringer eller tiltak fører til unødige konkurransevridninger, blant annet fordi endringer i næringsstrukturen ikke uten videre kan reverseres. Henriksen-utvalget mente at innretningen av virkemiddelbruken i seg selv påvirker konkurranseforholdene, noe som kommer mer fram etter hvert som regionale og globale miljøproblem får mer oppmerksomhet. Utvalget mente at virkemiddelbruken mest mulig kostnadseffektivt bør støtte opp om de globale omlegginger i produksjon og produkter som er nødvendig for en bærekraftig utvikling.

11.4 Gjenvinning av avfall – nye forretningsmuligheter

De seneste årene har fokus på avfall både som problem og ressurs økt i en rekke land, også i Norge. Dette skyldes til dels at tett befolkede land opplever mangel på fyllplasser, samtidig som lokal forurensning medfører uvilje lokalt mot å opprette nye deponier og forbrenningsanlegg. Samtidig har en fått større innsikt i avfallshåndteringens bidrag til forurensning av luft og vann, samt bidrag til globale klimagassutslipp. Den økte oppmerksomheten skyldes også at avfall blir sett på som en ressurs som kan erstatte andre fornybare og ikke-fornybare råvarer i produksjonen.

Hovedstrategien i arbeidet med å løse miljøproblemene på avfallsfeltet har vært å 1) hindre at avfall oppstår, 2) fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse og 3) sikre en forsvarlig sluttbehandling av restavfall. Avfallsmengden kan reduseres ved å rette innsatsen mot ulike deler av produktenes livssyklus. Ved innovasjons- og produksjonsstadiet legges rammebetingelser som har betydning for produktenes videre liv. Allerede på dette stadiet blir det viktig å skape produkter som generer mindre avfall eller som er tilpasset ulike gjenvinningsordninger. Bruken og sluttdisponeringen av produktet er det siste leddet før produktet eventuelt ender som avfall.

Med økt oppmerksomhet på avfall som miljøproblem, har det fulgt et behov for nye virkemidler fra myndighetenes side. Det har blitt satt økt fokus på at næringslivet skal få ansvar for avfall fra egne produkter, og at avfallskostnaden skal inkluderes i prisen på produktet. Myndighetene har de siste årene inngått en rekke avtaler med næringslivet om innsamlings- og gjenvinningsordninger. Regjeringen vil vurdere videre satsing på dette virkemidlet i tiden framover.

De siste årene har det også blitt foretatt endringer i forurensningsloven med sikte på å få kommunene til å stille forbrukerne og næringsliv overfor de faktiske kostnadene ved behandling av avfallet. For å få til dette er det nødvendig med en enda sterkere innsats fra kommunenes side for å differensiere avfallsgebyrene etter den avfallsmengden som blir levert. I dag betaler mange et fast årlig gebyr som ikke stimulerer avfallsbesitterne til å redusere avfallsmengden.

Det eksisterer også avgifter rettet mot ulike avfallskategorier. Noen avgifter er utformet slik at de blir refundert dersom avfallet blir samlet inn og levert til gjenvinning. Dette gjelder blant annet drikkevareemballasje.

I St prp 54 (1997–98) «Grønne skatter» foreslår Regjeringen at det innføres en statlig avgift på avfall som leveres på fyllplasser og til forbrenning på 300 kroner/tonn. Forbrenningsanlegg som utnytter energien vil få lavere avgift. Formålet med avgiften er å begrense avfallsmengdene, fremme ombruk og gjenvinning og motivere kommunene til å iverksette kildesortering. Avgiften vil bidra til mindre utslipp av klimagassen metan fra avfallsfyllinger, og er en del av virkemiddelbruken for å oppfylle Kyoto-forpliktelsene.

Virkemiddelutviklingen på avfallsområdet går i retning av at det blir dyrere å deponere avfall, samtidig som det blir lagt bedre til rette for å levere avfall til gjenvinning. For næringslivet betyr dette at kostnadene knyttet til avfall i stor grad vil kunne påvirkes gjennom en helhetlig produkttilnærming fra vugge-til-vugge. Ved at kostnadene ved avfallshåndtering tas inn i vurderingene i en tidlig fase av produktenes utvikling, kan næringslivet gjennom innovasjon og kreativitet utnytte de mulighetene som ligger i en miljøtilpasset produkttilnærming.

11.5 Miljøteknologi for å fremme et bedre miljø

Miljøteknologi vil være et viktig redskap for å finne løsninger på ulike forurensningsproblem. For prioriterte miljøoppgaver vil det ofte vokse fram et behov og en etterspørsel etter miljøteknologi. Utfordringen med å redusere miljøproblem gir dermed grobunn for nye forretningsideer og en basis for framvekst av bedrifter som satser innen miljøteknologi.

Formålet med å satse på miljøteknologi er å skape industriell vekst samtidig som man bidrar til å løse eller redusere miljøproblemer. Forskning og utvikling er en viktig kilde til innovasjon og nyskaping, og både forbrukere og næringslivet etterspør i økende grad miljøeffektive løsninger. Både den generelle virkemiddelbruken på miljøområdet og mer målrettede tilskuddsordninger kan stimulere til utvikling av miljøteknologi. Et godt hjemmemarked for miljøteknologi kan også gi grunnlag for eksport av miljøvennlige løsninger som kan bidra til å bedre miljøet i andre land.

Stortinget trakk fram miljøteknologi som et satsingsområde i 1989. Det ble opprettet egne programmer for miljøteknologi i Norges forskningsråd (NFR) og Statens forurensingstilsyn (SFT). I Statens nærings- og distriktutviklingsfonds (SND) virkemiddelapparat har miljøteknologi i større grad blitt integrert i de ordinære virkemidlene.

I 1995 ble det gjennomført en ekstern evaluering av miljøteknologisatsingen fra 1989 til 1994. Konklusjonene fra denne evalueringen var positive, og satsingen ble anbefalt videreført. De to hovedproblemstillingene har vært hvordan myndighetene kan bidra til å skape best mulig vekstvilkår for norsk miljøindustri, og hvordan miljøteknologi kan gjøres til et aktivt miljøpolitisk virkemiddel. Med bakgrunn i dette arbeidet utarbeidet tidligere Nærings- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, sammen med virkemiddelapparatet (NFR, SND, SFT og Norges eksportråd), retningslinjer for den videre satsingen på miljøteknologi.

Henriksen-utvalget mente at norsk næringsliv bør ta del i utviklingen av teknologi som bidrar til et bærekraftig produksjons- og forbruksmønster, og i den betydelige veksten som ventes i miljømarkedene internasjonalt. Utvalget mente derfor at den nasjonale satsingen på miljøteknologi bør videreføres minst på dagens nivå.

Det er et mål å videreutvikle satsingen på miljøteknologi. Dette gjelder både den profilerte satsingen gjennom egne miljøteknologiprogrammer, og den integrerte satsingen i mer generelle programmer, i de ulike bransjeprogrammer og andre virkemidler. I økende grad bør det satses på integrerte systemer som hindrer at miljøproblemer oppstår framfor «end of pipe»-løsinger. Det er behov for å målrette innsatsen mot prioriterte miljøområder.

Klimarelatert forskning er et viktig område, og det drives omfattende forskning knyttet til klimaspørsmål innenfor forskningsinstitutter, næringsliv, universiteter og høyskoler. Forskningen støttes blant annet av Norges forskningsråd. De viktigste programmene i Norges forskningsråd er KLIMATEK, som skal utvikle og utprøve teknologi som kan redusere utslipp av klimagasser, NYTEK, som fokuserer på utvikling av nye fornybare energikilder og effektiv energiteknologi og SAMRAM, som skal bygge opp kunnskapsgrunnlaget for norsk politikk på området. Videre vil Statens miljøfond bli etablert i 1998 som en låneordning som skal fremme prosjekter som kan bidra til å redusere utslipp av klimagasser og andre miljøskadelige utslipp.

Det er viktig å få til en bedre samordning, målrettethet og langsiktighet i den samlede klimaforskningen. NFR vil i denne sammenheng opprette et samordningsutvalg med representanter fra NFRs administrasjon, aktuelle programstyrer, forskningsmiljøer og miljøvernorganisasjoner. Norsk klimarelatert forskning er nærmere beskrevet i St meld nr 29 (1997–98) «Norges oppfølging av Kyotoprotokollen».

Næringslivet må selv sitte i førersetet, men i større grad enn på mange andre områder legger myndighetene premisser for teknologiutvikling. Samspillet mellom næringsliv og myndigheter på dette området er viktig.

11.5.1 Areal og naturmiljø – muligheter for næringsutvikling

Med et økende inntektsnivå og velferdsutvikling i samfunnet ser en også at etterspørselsmønstre endres. Forbrukere og samfunnsborgere blir mer krevende, og stiller stadig strengere krav til både kvalitet og miljø. Dette gir nye muligheter for næringslivet og næringsutviklingen, som må utnyttes.

Norge har fortrinn i den store tilgangen på friarealer og god kvalitet på omgivelser og miljø. Dette gir grunnlag for å tilfredsstille etterspørselen etter miljøkvalitet og kan på flere måter styrke grunnlaget for næringsvirksomhet. Både næringsvirksomhet som direkte baseres på naturbruk og -opplevelse og miljøkvalitet som et fortrinn overfor arbeidstakere, er eksempler på dette. For å utnytte og bevare disse fortrinnene, er bevisstheten om hvordan vi planlegger for å møte samfunnsutviklingen, og disponerer arealressursene av stor betydning.

I St meld nr 29 (1996–97) «Regional planlegging og arealpolitikk» er hovedlinjer for arealpolitikken og viktige prioriteringer av betydning for næringsvirksomhet og miljø trukket opp. Her framheves det at hensynet til verdiskaping og forebyggende miljøvern skal være utgangspunkt for planleggingen, med sikte på en effektivt arealutnyttelse og infrastrukturutvikling.

Gjennom en langsiktig og helhetlig tilnærming til næringslivets utviklingsmuligheter, ligger det i plansystemet til rette for å samordne innsatsen på ulike sektorer og støtte opp om næringsutviklingen. Kommunene har et primæransvar for å fremme en arealforvaltning som sikrer grunnlaget for en målrettet ressursforvaltning og næringsutvikling. Samordning med regionale og nasjonale mål og prioriteringer vil være viktig for å få til god og effektiv ressursbruk og infrastruktur.

Reiselivsnæringene er i stor grad avhengige av tilgang på intakt natur og et godt miljø. Attraktiv natur er vesentlig også for en videreutvikling av reiselivsnæringene. Den sentrale oppgaven framover blir å utnytte de fortrinnene som naturen gir gjennom aktiv tilrettelegging og bruk. En vesentlig forutsetning er at natur- og miljøressursene forvaltes på en langsiktig og forsvarlig måte som også sikrer allmennheten adgang til naturområdene. I samarbeid mellom myndighetene og reiselivsnæringene pågår det et arbeid for å følge opp hvordan en videreutvikling kan skje innen reiselivet på en måte som er lønnsom og som miljømessig kan opprettholdes.

11.6 Virkemidler som forener flere hensyn

Viktige miljøavtaler som påvirker næringslivet i tiden framover er blant annet oppfølgingen av svovelprotokollen (Oslo-protokollen av 1994) og Kyotoprotokollen om klima. Kyotoprotokollen ble underskrevet i Japan i desember 1997, jf. boks 11.2. Disse avtalene har også gitt forpliktelser for Norge som også næringslivet må være med å løse. De nasjonale virkemidlene som blir valgt vil ha stor betydning for den framtidige næringsutviklingen i Norge.

Henriksen-utvalget mente at det ville være uheldig om innføring av særnorske avgifter skulle føre til at norske arbeidsplasser og norsk produksjon blir flyttet ut av landet, og til land der miljøkravene er svakere. En slik utflytting vil verken tjene miljøet eller bidra til å styrke sysselsettingen i Norge.

Å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning er en stor og langsiktig oppgave som krever bredt politisk samarbeid i Norge og over landegrensene. Hensikten med å føre en ambisiøs miljøpolitikk er å påvirke langsiktige utviklingstrekk i næringsstruktur og forbrukersammensetning. Noen bedrifter og forbrukere vil rammes mer enn andre ved en slik omlegging. Det er samtidig viktig at vi ikke går for fort fram slik at vi kommer i utakt med andre land. Også på kort sikt er det derfor viktig at det tas hensyn til belastningene mellom land. En miljøpolitikk i Norge som fører til unødige nedleggelser og utflytting av norske bedrifter er lite hensiktsmessig. Ved å foreta endringene gradvis kan vi oppnå at utviklingen legges om på den samfunnsøkonomisk minst belastende måten.

CO₂-avgiften er hovedvirkemiddelet for å redusere CO₂-utslippene. I oppfølgingen av Grønn skattekommisjon har Regjeringen foreslått CO₂-avgifter som går lenger enn det kommisjonen foreslo. Dette skyldes ikke minst at det nå er framforhandlet en klimaavtale, som gjør at alle land som er parter i avtalen må begrense sine utslipp. Utvidelse av CO₂-avgiften skal bidra til at Norge oppfyller utslippsforpliktelsene i Kyoto-protokollen på en mer kostnadseffektiv måte, jf. St prp nr 54 (1997–98) «Grønne skatter». Siden Regjeringen ønsker å motvirke for store omstillinger på kort sikt, er det i en overgangsperiode foreslått kompensasjonsordninger, blant annet for prosessindustrien. Kompensasjonsordningene skal bidra til å gi berørt næringsliv bedre tid til å foreta nødvendige omstillinger.

Regjeringen vil i tiden framover også vurdere andre virkemidler for å ivareta våre klimapolitiske forpliktelser. Nasjonal handel med utslippskvoter kan prinsipielt sett være et alternativ til CO₂-avgiften. Fordelen ved et kvotesystem er at det er kostnadseffektivt, samtidig som det er styringseffektivt, ved at myndighetene har kontroll med mengden kvoter som tillates solgt. Et kvotesystem hvor staten auksjonerer bort de nasjonalt tildelte kvotene vil være sammenlignbart med en situasjon med en gjennomgående og lik CO₂-avgift for alle sektorer. Et kvotesystem med en viss andel gratiskvoter vil være sammenlignbart med en avgiftsordning med fritak eller differensierte satser.

I likhet med andre økonomiske virkemidler overlater omsettbare kvoter til aktørene i markedet å vurdere kostnader og lønnsomhet ved tiltak for utslippsreduksjoner. Dette er vanskeligere å sikre gjennom direkte reguleringer og avtaler, blant annet fordi myndighetene ofte har begrenset informasjon om teknologi og kostnader.

Internasjonalt kan en se en økt tendens til å bruke bransjeavtaler som virkemiddel i miljøvernpolitikken. Bruk av avtaler i andre land er ofte foretrukket av politiske årsaker hvor det er vanskelig å få aksept for virkemidler som oppfattes som mindre fleksible eller dyrere for bedriftene. Også i Norge er det undertegnet en avtale om klimagassreduksjoner med aluminiumsindustrien. Gjennom forhandlede avtaler mellom myndigheter og industri er det mulig å utløse viktige miljøforbedringer som det også kan være bedriftsøkonomiske lønnsomt å gjennomføre. Fordelen med avtaler er blant annet at bedriftenes egen kompetanse utnyttes for å utvikle og utløse tiltak, noe som kan være en viktig motivasjonsfaktor for bedriftene. På den annen side vil avtaler kunne ha svakheter når det gjelder hensynet til kostnadseffektivitet, det vil si sikre at utslippsreduksjonene skjer der det er billigst.

12 God og effektiv infrastruktur

En god infrastruktur er nødvendig for at transport av gods, personer og informasjon skal skje raskt, sikkert og effektivt. God infrastruktur er et viktig bidrag til å opprettholde et konkurransedyktig næringsliv. Dette er av særlig betydning i Norge på grunn av lange avstander til markeder, samt for å opprettholde den spredte bosettingen og lokaliseringen av næringsvirksomhet.

Teknologisk utvikling og økt internasjonalisering har ført til at tilrettelegging for konkurranse i større grad enn tidligere er et viktig virkemiddel for å oppnå effektiv infrastruktur og kommunikasjon. Dette har ført til at enkelte av transportmarkedene og telekommunikasjonsmarkedet nylig har gjennomgått eller står overfor store omstillingsprosesser. Det fordrer en særskilt regulering og oppfølging fra myndighetenes side for å sikre at overgangen fra monopol til konkurranse fungerer best mulig.

Både den teknologiske og økonomiske utviklingen medfører økt sårbarhet på en rekke områder. Ved utforming av og tilrettelegging for en effektiv infrastruktur må det tas hensyn til dette, og at nasjonale og internasjonale sikkerhetspolitiske kriser og katastrofer eller kriser i fredstid, kan skape forstyrrelser i de ordinære systemer for produksjon og distribusjon. Det er derfor viktig at forvaltningen og næringslivet, ut fra gjeldende risikovurdering, planlegger slik at markedstilpassede systemer i næringslivet også fungerer i ekstraordinære situasjoner.

God infrastruktur er en nødvendig del av den robusthet som er ønskelig i samfunns- og næringsliv, men ikke en tilstrekkelig forutsetning for god beredskap. Innenfor forsyningsberedskapen, der usikkerheten er stor både når det gjelder markedsmekanismer og krisescenarier, og der merbelastningene ved kriser eller krig forventes å bli store, vil beredskapsarbeidet også i framtiden måtte omfatte særskilt beredskapsplanlegging og -tiltak. Dette er nødvendig for at man skal kunne oppnå den graden av robusthet som er nødvendig blant annet for at Forsvaret skal kunne operere i henhold til sitt planverk. Denne planleggingen og disse tiltakene vil være differensierte og så langt som mulig bygge på næringslivets ordinære organisering og infrastruktur. De vil dessuten ha som formål å bedre tilgangen på varer og tjenester også i situasjoner der enten skader på infrastruktur, ødelagte varer, manglende markedstilgang eller andre forhold gjør at man må finne alternative kilder og måter å bringe ressursene dit behovene er. Det er også nødvendig å opprettholde systemer som muliggjør en utnyttelse av knappe ressurser som er hensiktsmessig for samfunnet som helhet både ved krisesituasjoner i fredstid og ved beredskap eller krig.

12.1 Transportens betydning for næringslivet

Regjeringen mener at et godt transporttilbud er viktig for næringslivet og bosettingen. De ulike transportsektorene bør ses i sammenheng. I St meld nr 36 (1996–97) «Om avveininger, prioriteringer og planrammer for transportsektoren 1998–2007» ble det redegjort for en mer helhetlig transportpolitikk.

Norges eksport og import av varer og tjenester utgjør henholdsvis om lag 38 prosent og 32 prosent av BNP, jf. vedlegg 2. Dette er høyere andeler enn i de fleste andre land. Norge er dermed mer avhengig av effektive internasjonale transporttjenester og høy kvalitet på infrastrukturen både innenlands og mot utlandet.

Transportkostnadene til norsk næringsliv blir relativt viktigere etter hvert som andre kostnader knyttet til internasjonal handel blir lavere. Norske eksportbedrifters relative ulempe, i forhold til bedrifter i land som ligger nærmere store markeder, blir dermed større. Det er derfor viktig at transportsektoren bidrar til mer rasjonell transportavvikling og styrket næringsutvikling.

I markeder preget av sterk eller tiltagende konkurranse er det ofte slik at også kravene til produkt, kvalitet og leveranser tiltar. Tiltagende press på priser og kostnader i alle ledd er vanlig og gir også utslag i distribusjonskanalene, blant annet transportleddene. En tendens i internasjonalt næringsliv er et økende krav om ordreproduksjoner med skreddersøm og just-in-time-leveranser. Denne utviklingen innebærer at varer som før lå på lager i bedriftene, nå er under transport mellom de forskjellige ledd i verdikjeden. Utviklingen er uttrykk for en tilpasning fra bedriftenes side til de rammebetingelser, blant annet priser og dermed kostnader knyttet til henholdsvis transport og lagerhold, som bedriftene er stilt overfor.

I takt med internasjonaliseringen av næringslivet øker behovet for utvikling av effektive transportsystemer på tvers av landegrensene og harmonisering av lover og regler som omhandler transportsektoren. For Norges del er dette særlig relevant i forhold til EU og Europa for øvrig. Mellom 70 og 80 prosent av eksporten fra Norge går til EU, og om lag 70 prosent av importen kommer derfra. Det er derfor viktig at vår infrastruktur er samordnet med det internasjonale transportnettet. For den landbaserte transporten er det spesielt viktig at vi samarbeider med våre nærmeste naboland. Gjennom EØS-avtalen har Norge innarbeidet EUs regelverk på en rekke områder som omhandler transportsektoren.

Regjeringen legger vekt på å utforme en helhetlig transportpolitikk der tiltak i hele transportsektoren ses i sammenheng. Dette er viktig både der det planlegges parallelle prosjekter, særlig for veg og jernbane, og når det gjelder å legge grunnlaget for kombinerte transportløsninger. Tilrettelegging av helhetlige transportsystemer gir grunnlag for de mest effektive løsningene. Bedre planlegging og bedre tilgjengelighet til og mellom ulike transportformer er aktuelle tiltak. Bedre vegtilknytning til de nasjonale havnene (Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim), og økt tilgjengelighet til og fra havn fra jernbane er eksempler på slike innsatsområder.

Internasjonalt satses det også på transport på kjøl. Særlig i EU arbeides det målbevisst for å stimulere transport med skip. Målet er å bekjempe miljø- og kapasitetsproblemer som blant annet er forårsaket av økning i landtransporten. Satsing på nærskipsfart er et av tiltakene for å nå dette målet. Sentrale virkemidler i denne sammenheng er blant annet infrastrukturprogrammet Transeuropean Network (TEN) og forskningsprogram i EUs 4. rammeprogram. TEN omfatter nærmere spesifiserte veger, jernbaner, kanaler, havner og flyplasser som skal utgjøre et integrert nettverk i Europa. Norge deltar aktivt på begge disse områdene. Det arbeides med å få TEN innlemmet i EØS-avtalen. Det er også slik at havnene pr. i dag ikke er integrert i TEN gjennom detaljerte kartbilag, slik tilfellet er for de andre transportformene. Det er imidlertid en stadig økende fokus på havnene i EU, og det kan her vises til det nylig framlagte Green Paper on Sea Ports and Maritime Infrastructure.

Transportsektorene, det vil si vei-, luft-, jernbane- og sjøgående transport, er alle av betydning for næringslivet. Målt i verdi blir størsteparten av norsk eksport transportert ut av landet på bil. Luftfarten har også en stor og økende betydning, spesielt når det gjelder persontransport. Jernbanenettet i Norge har en begrenset utstrekning og jernbanetransport vil derfor ha et mer begrenset omfang. Godstransport på skip utgjør en stor del av transportarbeidet i Norge. For transport både med jernbane, fly og båt gjelder det at de ofte inngår sammen med andre transportmidler. Dette understreker behovet for at tilretteleggingen innenfor transportsektorene skjer samordnet og helhetlig.

I mange sammenhenger blir ulike transportformer oppfattet som reelle, konkurrerende transportalternativer, jf. blant annet jernbane og vei. Erfaringer viser imidlertid at dette er tilfelle bare i en del sammenhenger og for enkelte typer transport. For næringslivet innebærer blant annet krav i markedene om rask, presis og sikker distribusjon i mange tilfeller at det bare er ett transportalternativ som vil være aktuelt.

Veitransport har blitt stadig viktigere i innenlands transport, og er den dominerende transportformen i alle landsdeler. Godstransport på vei, utgjorde i 1994 46 prosent av alt innenlands godstransportarbeid (målt i antall tonn). Dette er en økning på 15 prosentenheter fra 1980. I samme tidsrom har sjøtransportens andel gått ned fra 58 prosent til 45 prosent, jernbanens andel fra 10 prosent til 8 prosent. Men også personbilen er blitt stadig viktigere for næringslivet, blant annet som følge av økt behov for fleksibel persontransport og veksten i tjenesteytende sektor.

Årsaken til veksten i vegtransportens betydning er, som nevnt over, at transportformen er mer fleksibel og lettere å tilpasse næringslivets endrede transportbehov og -krav enn andre transportmidler. I tillegg har utbygging og utbedring av vegnettet bidratt til en slik utvikling. Vegtransport vil ofte være nødvendig i forbindelse med transportens begynnelse og slutt, og det ligger derfor best til rette for at hele transporten foregår med denne transportformen. Videre er en funksjonell veginfrastruktur nødvendig for en effektiv utnyttelse av andre transportformer. Dette understreker også nødvendigheten av å se de ulike transportformene i sammenheng ved planlegging og gjennomføring av tiltak innenfor de ulike sektorene, slik at helhetlige transportsystemer og -korridorer utvikles.

Nytte/kostnadsanalyse innebærer en gjennomgang av alle prissatte positive og negative virkninger av et prosjekt. Eksempler på prissatte faktorer i en nytte/kostnadsanalyse innenfor transportsektoren er investeringer, sparte kjøretøykostnader, tidskostnader, ulykkeskostnader og en del miljøkostnader som utslipp og støy. Regjeringen vil legge vekt på slike analyser og dermed lønnsomheten ved avveining mellom ulike prosjekter. For næringslivet er det viktig at faktorer som kjøretøykostnader og tidskostnader vektlegges, og at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter realiseres raskest .

Stamveinettet i Norge er av stor betydning for framkommeligheten, og representerer viktige trafikkorridorer både innenlands og til utlandet. Prioritering av dette veinettet er av stor betydning for næringslivets behov for effektive transporttjenester. En stor del av transportarbeidet foregår på dette vegnettet, og mange av de mest lønnsomme prosjektene ligger også her.

Kommune- og fylkesveier er i mange distrikter ikke dimensjonert for tungtransport, og bidrar således til unødvendige merkostnader for flere næringer. Det er et mål å høyne standarden på denne delen av veinettet for å sikre effektive transport- og logistikkløsninger.

For reiselivet spiller transportpolitikken en viktig rolle både fordi et velutviklet og fleksibelt transporttilbud er viktig, og fordi opplevelsen under transport ofte er en sentral del av reisen til den enkelte turist. I områder der reiselivet er eller kan bli en viktig del av næringsgrunnlaget, bør det derfor legges vekt på å få fram reiselivets behov som et grunnlag for prioritering og utforming av tiltak innenfor samferdselssektoren. Statens vegvesens reiselivsprosjekt hvor blant annet utvikling av særskilte turistveger, skilting, ferger og informasjonstiltak inngår, er et eksempel på dette.

Transport både av varer og personer, bidrar i stor grad til ulike former for miljøproblemer, lokale såvel som globale. Trafikk- og transportregulerende virkemidler blir i økende grad brukt for å møte miljøutfordringer. Det vil i framtiden være nødvendig at all transport ansvarliggjøres for de kostnadene de påfører samfunnet, både i form av miljøulemper, bruk og ulykker.

Miljøproblemer knyttet til transportsektoren, og ikke minst vegtrafikken, er betydelig større i mange andre land enn i Norge. Det pågår en omfattende debatt omkring disse spørsmålene internasjonalt. Økonomiske virkemidler som skatter, avgifter og vegprising og administrative virkemidler som påbud og forbud drøftes. En interdepartemental arbeidsgruppe som har vurdert avgift på godstransport, har blant annet pekt på at flere forhold tilsier at dagens avgiftsnivå for godstransport på veg ikke dekker vegtransportens samfunnsøkonomiske kostander, jf. nærmere omtale i St prp nr 54 (1997–98) «Grønne skatter». Ved slike vurderinger bør en også vurdere hvordan virkemidlene vil kunne påvirke norsk næringslivs konkurranseevne.

På bakgrunn av den grunnleggende betydningen transporttilbudet har for verdiskapingen, bosettingen, og miljøet, er det avgjørende at de avveininger som må foretas, blant annet valg av virkemidler, gjøres på et best mulig faglig grunnlag. Nærings- og handelsdepartementet vil derfor få utført analyser av transportens betydning for verdiskapingen i næringslivet og for sammenhengen mellom løsninger på utfordringene på miljøsiden og utviklingen av næringsliv og bosetting.

Ambisjoner på områdene næringsutvikling, distriktspolitikk og miljøhensyn kan komme i konflikt med hverandre. Det er derfor viktig at debatten om blant annet virkemidler overfor transportsektoren bygger på et solid faglig grunnlag. Regjeringen ser behov for å utrede nærmere en rekke spørsmål knyttet til dette, blant annet innenfor rammen av resultatene fra klimaforhandlingene i Kyoto.

12.2 Overføring av informasjon og data

Anvendelse av informasjonsteknologi (IT) blir stadig mer utbredt og får økende betydning for alle deler av næringslivet, jf. kapittel 3. Evnen til å håndtere og bruke IT innovativt gir store konkurransefortrinn både ved at det gir god tilgang på markedsinformasjon, muligheter for effektiv økonomisk styring og tilfredsstiller krav til logistikk, fleksibilitet og korte leveringsterminer. Regjeringens utfordring blir å legge nødvendige rammebetingelser som gjør at IT blir et virkemiddel for å nå de overordnede politiske målsettingene. Myndighetenes innsats rettet mot utvikling og anvendelse av IT må derfor integreres som en del av politikken på alle områder. Nedenfor drøftes betydningen av en god og effektiv infrastruktur på IT-området og en velfungerende telesektor.

God og effektiv infrastruktur for overføring av informasjon i form av lyd, tekst, data og bilder er selve livsnerven i utviklingen av informasjonssamfunnet. Utviklingen innenfor IT bidrar til at informasjon blir tilgjengelig i større bredde fra flere kilder til flere brukere, og kan overføres billigere og raskere uavhengig av tid, sted og geografisk avstand. For næringslivet åpner dette for nye og bedre metoder for gjennomføring av arbeidsoppgaver og organisering av arbeidet. Norge har en godt utbygd og moderne teleinfrastruktur som blant annet omfatter mobilnett, kringkastingsnett, kabel-tv nett og satellittnett. Videre har Norge, som et av de første landene i verden, fullført digitaliseringen av telefonsentralene i telenettet. Vi har med andre ord et godt utgangspunkt for å utnytte mulighetene som IT åpner for. For å dra nytte av mulighetene fullt ut, er Regjeringen opptatt av å sikre alle, uavhengig av geografisk lokalisering, lik tilgang til grunnleggende teletjenester til høy kvalitet og lavest mulige priser. Det krever at den totale nettkapasiteten, både offentlig og privat eiet, utnyttes effektivt og fleksibelt.

I telesektoren pågår det, og har gjennom en rekke år pågått, store omstillingsprosesser både i Norge og internasjonalt. Teknologiutviklingen har endret grunnlaget for telekommunikasjon og dermed også grunnlaget for regulering av telesektoren. Det teknologiske skillet mellom overføring av tale, data og bilder er visket bort. En annen sentral effekt av den teknologiske utviklingen er at kostnaden knyttet til overføringskapasitet faller raskt, og kostnaden ved å benytte IT blir dermed stadig lavere. Totalt sett har den teknologiske utviklingen muliggjort en mer reell og effektiv konkurranse mellom ulike tilbydere i telesektoren.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ved Stortingets behandling av St prp nr 70 (1995–96) «Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren» våren 1996, ble det åpnet opp for økt konkurranse i Norge. Midlertidige endringer i telereguleringene 1. november 1996 gjorde bruk av alternative og konkurrerende infrastrukturer tillatt. Fra 1. januar 1998 ble det innført full konkurranse for infrastruktur og tjenester i hele EU/EØS-området. Dermed er det åpnet for konkurranse på alle områder i telesektoren i Norge i samsvar med den internasjonale utviklingen. En konsekvens av dette er at alternativ infrastruktur som kabel-TV-nett og energiverkenes eget nett kan benyttes for å overføre telekommunikasjonstjenester.

For å oppnå reell og effektiv konkurranse i det norske markedet etter at det ble åpnet for full konkurranse, vektlegger Regjeringen utformingen av et vel fungerende regelverk. Endringene i Teleloven av 1995 med nye forskrifter legger grunnlaget for dette, jf. Ot prp nr 31 (1997–98) «Om lov om endringer i lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon». I den nye lovreguleringen er det lagt vekt på at dominerende aktører ikke skal kunne utnytte sin markedsmakt for å hindre konkurranse fra mindre bedrifter som trenger dominerende aktørers infrastruktur for å utvikle tjenester og nå kundene i deres nett. Telenor vil imidlertid fortsatt være et viktig redskap for å sikre landsdekning av tjenester. Myndighetene vil i 1998 vurdere ordninger for finansiering av ulønnsomme samfunnspålagte tjenester.

Innføring av økt konkurranse i telesektoren har ført til et bedre og billigere tilbud av tjenester. For IT-næringen og informasjonsindustrien, som baserer aktivitetene på formidling av tjenester i elektroniske nettverk, er det særlig viktig med konkurranse for å stimulere til utvikling av nye produkter og tjenester.

År 2000-problemet er en utfordring som må tas alvorlig. År 2 000-problemene har sitt utgangspunkt i at mange dataprogrammer kun benytter to sifre for årstall i stedet for fire. Konsekvensen er at mange datasystemer ikke vil fungere tilfredsstillende ved overgangen fra 1999 til 2000. Omfanget og hvilke funksjonsforstyrrelser tusenårsskiftet vil medføre er usikkert. Det er imidlertid grunn til å anta at år 2000-problemet har potensielle skadevirkninger for næringsliv og offentlig sektor som kan ha økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser. Håndtering av problemene er ressurskrevende og tidsfristen er knapp.

Regjeringen la i april 1998 fram en oppfølgingsplan for håndtering av år 2000-problemet. Planen inneholder 12 tiltak hvor ansvaret hovedsakelig er forankret i departementene. Oppfølgingsplanen omfatter tiltak overfor statsforvaltningen og kommunal sektor, informasjonsrettede tiltak mot privat og offentlig sektor og tiltak rettet mot de mest sårbare samfunnsområdene slik at kritiske funksjoner ikke rammes. Myndighetene ser positivt på de allerede iverksatte aktiviteter i privat, kommunal og offentlig sektor rettet mot håndtering av år 2000-problemene. Målet med oppfølgingsplanen er å bidra til ytterligere oppmerksomhet og bevisstgjøring om år 2000-problematikken slik at ansvarlige i næringslivet, statsforvaltningen og kommunal forvaltning iverksetter nødvendige tiltak i tide. Det endelige ansvaret for håndtering av år 2000-problemene ligger imidlertid i den enkelte virksomhet og enhet.