Del 1
Status og utviklingtrekk

2 Utvikling i norsk økonomi, nærings- og bedriftsstruktur

2.1 Utviklingen i norsk økonomi

Utviklingen i næringslivet henger uløselig sammen med utviklingen i norsk økonomi. Den økonomiske utviklingen de siste årene har vært svært positiv. Norsk økonomi er inne i den sterkeste konjunkturoppgangen siden første halvdel av 1970-tallet. De siste fem årene, fra 1992 til 1997, økte bruttonasjonalproduktet (BNP) i fastlandsøkonomien med nærmere 19 prosent, like mye som de foregående ti årene, jf. figur 2.1, som viser prosentvis vekst i BNP for Fastlands-Norge i perioden 1980–1997.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Aktivitetsveksten har ført til en vedvarende oppgang i sysselsettingen. Antallet registerte arbeidsledige har falt med 38 prosent fra 1993 til 1997, og ledighetsnivået har falt fra over 6 til rundt 3,5 prosent av arbeidsstyrken i 1. kvartal 1998. Langtidsledig­heten har også falt kraftig. Den sterke sysselsettingsveksten har imidlertid ført til et langt strammere arbeidsmarked, og klare tendenser til mangel på kvalifisert arbeidskraft i blant annet helsesektoren, bygg- og anleggssektoren og i industrien.

Norsk økonomi har siden begynnelsen av 1980-årene gjennomgått sterke svingninger. Utviklingen disse årene synliggjorde også at den norske næringsstrukturen var dramatisk endret i forhold til det foregående tiåret. Det var bygget opp en stor petroleumsnæring, med vesentlig betydning for eksportinntektene, statens finanser og petroleumsrettede leverandørbedrifter. Samtidig var skipsfartens rolle, særlig som eksportnæring, kraftig redusert. Offentlig forvaltning og tjenesteytende næringer hadde vokst kraftig, mens den fastlandsbaserte industrien hadde stagnert og begynt å gå tilbake i sysselsetting, jf. kapittel 2.2.

Fra 1983 til 1986 økte BNP-veksten for Fastlands-Norge med 4 prosent i gjennomsnitt pr. år. I etterkant av dereguleringen av bolig- og kredittmarkedet i første halvdel av 1980-tallet, oppsto en kraftig lånefinansiert økning i privat konsum og private realinvesteringer. I denne perioden utgjorde husholdningenes forbruk om lag 50 prosent av samlet innenlandsk etterspørsel. Mens forbruksutviklingen tidligere stort sett hadde fulgt inntektsutviklingen, ble den sterke konsumoppgangen fra 1983–1986 ledsaget av et markert fall i sparingen og betydelig oppgang i husholdningenes gjeld. I 1986 falt oljeprisene markert. Dette sammen med et kraftig innenlandsk etterspørselspress førte til store underskudd i utenriksøkonomien.

Norsk økonomi opplevde etter dette den dypeste og mest langvarige lavkonjunkturen i etterkrigstiden. Veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioden 1988–93 var på bare 1,1 prosent i gjennomsnitt pr. år. Nedgangen i private realinvesteringer og privat forbruk ble forsterket av et kraftig fall i eiendomsprisene som også fikk konsekvenser for bank- og finanssektoren. Tilbakeslaget i norsk økonomi ble samtidig forlenget av en internasjonal konjunkturnedgang på begynnelsen av 1990-tallet.

På denne bakgrunn ble det i årene 1989–93 ført en aktiv motkonjunkturpolitikk for å motvirke det kraftige tilbakeslaget i økonomien. Det ble lagt vekt på å holde sysselsettingen oppe ved å satse på økt utdanning og på arbeidsmarkedstiltak. Når det var mulig å føre en så ekspansiv budsjettpolitikk, skyldtes det at statsbudsjettet var i god balanse i utgangspunktet og at staten hadde betydelige nettofordringer, blant annet på grunn av flere år med relativt høye petroleumsinntekter.

På bakgrunn av den vedvarende høye arbeidsledigheten, oppnevnte regjeringen i 1991 et bredt sammensatt utvalg for å vurdere sysselsettingsproblemene.

Utvalgets forslag, kalt Solidaritetsalternativet, ble et sentralt element i den økonomiske politikken. Dette innebærer blant annet å styrke konkurranseevnen gjennom en lavere lønnsvekst i norsk næringsliv enn hos våre handelspartnere. I en situasjon med høy ledighet og lav inntjening i de konkurranseutsatte delene av norsk næringsliv var moderate lønnsoppgjør avgjørende for å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen. Det inntektspolitisk samarbeidet videreføres i dag på grunnlag av hovedlinjene i innstillingen fra Sysselsettingskommisjonen.

Skattereformen i 1992 var et viktig bidrag for å øke ressursutnyttelsen i økonomien. Gjennom lavere formelle skattesatser, bredere skattegrunnlag og ved å fjerne mange særskilte ordninger er det nå blitt større samsvar mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet. Resultatet er blant annet lavere marginalskatter på arbeid, noe som trolig innebærer økt effektivitet i arbeidsmarkedet, jf. kapittel 6.

Fra slutten av 1980-årene og fram til 1993 ble kostnadsnivået i næringslivet brakt mer på linje med våre konkurrentland. Norsk økonomi var derfor godt forberedt på å dra full nytte av den oppgangen som ble utløst av et internasjonalt rentefall i 1993.

Oppgangen i norsk økonomi fra midten av 1993, var i første rekke drevet av husholdningenes etterspørsel og en sterk økning i oljeinvesteringene. Eksporten var også en viktig vekstfaktor. I 1993–1994 økte eksportmarkedsandelene betydelig, mens de var uendret fra 1994–95. Til tross for at eksportetterspørselen fra Norges viktigste handelspartnere var svak i 1996, økte likevel norsk eksport kraftig, blant annet som følge av innpass i nye markeder, spesielt i Asia og Øst-Europa. Det var først og fremst økt eksport av verkstedprodukter som bidro til denne økningen. Den økonomiske politikken ble gradvis lagt om for å motvirke høy pris- og kostnadsvekst, noe som på lengre sikt kan medføre utfasing av konkurranseutsatt virksomhet og problemer på arbeidsmarkedet. Virkemidlene var en innstramming av finanspolitikken fra og med 1994, en penge- og valutapolitikk innrettet mot å stabilisere verdien av norske kroner mot europeiske valutaer og et aktivt inntektspolitisk samarbeid.

Den fire års sammenhengende konjunkturoppgangen slo ut i en sterk investeringsvekst i norsk næringsliv. Nivået på fastlandsbedriftenes investeringer lå hele 52 prosent høyere i 1996 enn i 1993. Fra 1995 til 1996 økte investeringene i fastlandsbedriftene med 11 prosent. Veksten var bredt basert med oppgang eller uendret investeringsnivå i samtlige sektorer utenom elektrisitetsforsyning og tradisjonelt fiske, og utgjorde en viktig drivkraft bak veksten i økonomien. Oppsvinget i investeringene må ses i sammenheng med økt inntjening og kapasitetsutnyttelse i bedriftene gjennom de siste årene som følge av lavere rentenivå, lav kostnadsvekst og økt etterspørsel ute og hjemme. De siste års sterke vekst i næringslivet gir et godt grunnlag for utvikling av et allsidig næringsliv som kan bidra til velferd og sysselsetting når petroleumsinntektene avtar.

2.2 Næringsstruktur

Norges ressursgrunnlag, som naturressurser og ressurser i form av arbeidskraft, former i stor grad næringsstrukturen i landet. Land som er rike på naturressurser vil typisk være preget av næringer som baserer seg på utnyttelse av disse. Norge er rikt på en rekke naturressurser som for eksempel skog, fisk, vannkraft, petroleum o.l, og vi har lange tradisjoner i næringsvirksomhet basert på disse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Fisk, trelast og skipsfart la grunnlag for en blomstrende eksportøkonomi allerede i slutten av forrige århundre. Gjennom opprettelsen av norsk økonomisk sone på 200 nautiske mil i 1977, fikk Norge forvaltningsansvar og førsterett til å forvalte fiskeressursene i sonen. Langs hele nord- og vestlandskysten er fiskeforedling en betydelig næring. Oppdrett av fisk har hatt stor framgang, og utgjør nær en firedel av eksportinntektene fra fiskerinæringen. Fiskerinæringen eksporterer 90 prosent av sine produkter, og er i dag en av våre mest betydningsfulle næringer. Treforedlings- og trevareindustrien er fremdeles viktige sektorer. Avispapir og limtrekonstruksjoner er betydningsfulle norske produkter. Norsk møbelindustri har utviklet seg til en viktig næring med økende eksport. Fra gammelt av har bryting av malm vært en viktig næringsvei i Norge, men i dag er det bare et fåtall malmgruver igjen.

Utbygging av vannkraften har spilt en viktig rolle for utviklingen av norsk industri og for den industristrukturen vi har i dag, med en relativt stor energiintensiv industri sammenlignet med andre land. Norge er verdens syvende største produsent av primæraluminium, men er også en betydelig produsent av andre metaller som magnesium og ferrolegeringer. I tillegg har utbyggingen av vannkraftverk gitt et mangfold av bedrifter med høy kompetanse innenfor utstyr og utbygging og drift av vannkraftverk.

Funnet av petroleum i 1972 la grunnlag for framveksten av en ny næring med stor betydning for verdiskaping, eksport og statens inntekter. Etterspørsel etter varer og tjenester fra denne sektoren har ført til at tradisjonell industri og enkelte tjenestesektorer har utviklet spesialkompetanse knyttet opp mot offshorevirksomheten. Spesielt har løsninger opprinnelig utviklet i de maritime næringene gitt grunnlag for nye varer og tjenester tilpasset petroleumsvirksomheten. I tillegg har petroleumsvirksomheten på norsk sokkel lagt grunnlag for næringsvirksomhet basert på petroleumsråstoff på fastlandet. Det meste av petroleumen eksporteres, men det skjer også en betydelig videreforedling av oljeprodukter ved raffinerier på land. Våtgass fra Nordsjøen anvendes som innsatsvare, og har skapt basis for petrokjemisk industri. Norge har også blitt en betydelig produsent av plastprodukter. Petroleumsinntektene har ført til at norsk økonomisk utvikling skiller seg fra de fleste andre industrialiserte lands utvikling.

Med bakgrunn i blant annet skipsbyggingstradisjoner, elektroteknisk industri og teknologisk spisskompetanse har det de siste tiårene vokst fram en rekke bedrifter preget av høyteknologi og nisjeproduksjon. Norge er for eksempel en stor internasjonal produsent av utstyr til satellittkommunikasjon.

Sammensmelting av elektronikkindustri, telekommunikasjon og multimedia har resultert i en utvidet IT-næring, som høsten 1997 sysselsatte nær 80 000.

Tjenesteytende sektor utgjør en stadig viktigere del av norsk og andre industrialiserte lands økonomi. I Norge utgjør tjenesteytende sektor om lag 65 prosent av sysselsettingen i næringsvirksomhet når man ser bort i fra offentlig sektor.

Verdiskapingen i tjenestesektoren samlet har utviklet seg om lag i takt med vareproduksjonen. Veksten har vært relativt høy i offentlige helsetjenester, og relativt lav i hotell- og restaurantnæringen. Til tross for at verdiskapingsutviklingen har vært ganske parallell i vareproduserende og tjenesteytende næringer sett under ett, viser sysselsettingsutviklingen et annet mønster. Sysselsettingen i vareproduksjon har hatt en klart svakere utvikling enn sysselsettingen i de tjenesteytende næringene de siste 30 årene. Den parallelle utviklingen i verdiskaping kan blant annet forklares med framveksten av petroleumssektoren, noe som også forklarer en stor del av vareproduserende næringers reduserte sysselsettingsandel. Dette innebærer at sysselsettingens fordeling på næringer har endret seg betydelig gjennom perioden. Norsk sjøtransport, som tradisjonelt har vært en viktig internasjonal tjenesteytende næring, har sysselsettingsmessig relativt sett gått tilbake. Sosial og personlig tjenesteyting, forretningsmessig tjenesteyting og reiselivsnæringener eksempler på bransjer som har vokst.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Sysselsettingsveksten i tjenestesektoren har vært knyttet til flere trekk ved samfunnsutviklingen. Økte inntekter har medført økt etterspørsel etter tjenester. Raskere produktivitetsutvikling i vareproduksjon enn i tjenesteproduksjon har bidratt til at sysselsettingen er vridd i retning av tjenesteproduksjon. Endret organisering av vareproduksjon innebærer at bedriftene i større grad kjøper ulike tjenester, innenfor for eksempel regnskap eller kantinedrift, slik at denne delen av produksjonen statistisk ikke lenger blir regnet som vareproduksjon. Samlet vil disse faktorene trolig bidra til at tjenestesektoren også i årene som kommer blir stadig viktigere i sysselsettingssammenheng.

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen av industri og tjenesteytende næringer. Varer fra industrien er ofte innsatsfaktorer eller grunnlag for produksjon i tjenesteytende næringer. Eksempelvis står engroshandel med nærings- og nytelsesmidler, husholdningsvarer og varer til personlig bruk for over 40 prosent av total engroshandel og videreselges av detaljhandelen til forbrukerne. Tilsvarende er tjenester ofte innsatsfaktorer eller grunnlag for industriens vareproduksjon, for eksempel innenfor forretningsmessig tjenesteyting. Den ene sektorens konkurranseevne er med andre ord avgjørende for utviklingen i den andre.

2.3 En åpen økonomi

Internasjonaliseringen av norsk næringsliv er ikke noe nytt fenomen. Som en liten økonomi med relativt ensidig næringsstruktur, har det vært nødvendig for vekst og utvikling med utstrakt varebytte med andre land. Mens det tidligere i hovedsak var de største bedriftene som internasjonaliserte sin virksomhet, står vi nå overfor en trend hvor små og mellomstore bedrifter i økende gradselger spesialiserte produkter på verdensmarkedet. Norsk eksport er konsentrert om relativt få varer. Bildet av norsk eksport er likevel nyansert, og det er stor forskjell mellom de ulike næringene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: OECD

Petroleum, verkstedprodukter, fisk og fiskevarer, skipsfartstjenester og energiintensive varer er våre viktigste eksportprodukter. Dette er i stor grad varer som inngår som innsatsfaktorer i andre lands næringsvirksomhet og bekrefter til dels bildet av Norge som en stor råvareleverandør. I dag er norsk eksport som andel av bruttonasjonalprodukt i overkant av 40 prosent, som er høyt i forhold til andre land. Norsk import som andel av bruttonasjonalprodukt er i overkant av 30 prosent.

Sjøfart har medført at tjenesteeksport har utgjort en relativ stor andel av norsk eksport. I dag står sjøfart for godt og vel 50 prosent av eksportverdien innenfor tjenesteeksport. Tjenesteeksport omfatter i tillegg tjenester til petroleumssektoren, rørtransport, turisttrafikk og andre tjenester. I de senere årene har norske varehandelskjeder eksportert sine kjedekonsepter. Over en 20-års periode har tjenesteeksporten som andel av total eksport gått ned med 11 prosent.

EU er Norges viktigste handelspartner. Mellom 70 og 80 prosent av eksporten fra Norge går til EU-landene, og om lag 70 prosent av importen kommer derfra. Tyskland og Sverige er de viktigste enkeltmarkedene i EU. Norges handel med tradisjonelle varer med Øst-Europa er liten, men har vokst betraktelig de siste årene. Norsk handel med Sørøst-Asia har også vokst den senere tiden.

Norske bedrifters direkte investeringer i utlandet er et nytt og markert trekk ved virksomheten til mange større norske selskaper. Beholdningen av norsk direkte investert kapital i utlandet er nå større enn beholdningen av utenlandsk direkte investert kapital i Norge.

For mange norske bedrifter har det vært avgjørende å finne en nisje i verdensmarkedet. Hvordan vi klarer oss i den internasjonale konkurransen er av avgjørende betydning for verdiskapingen og dermed for inntektene vi kan bruke på viktige samfunnsområder.

2.4 Bedrifts- og eierstruktur

Norsk næringsliv domineres av små og mellomstore bedrifter, det vil si bedrifter med færre enn 100 ansatte. Hele 96 prosent av alle norske bedrifter er små med færre enn 20 ansatte, mens 99,5 prosent av bedriftene hadde mindre enn 100 ansatte. Over 70 prosent av sysselsettingen er i små og mellomstore bedrifter. Forskjellen er imidlertid stor mellom ulike typer næringer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Næringsstrukturen påvirker bedriftsstrukturen. Et viktig trekk er det markerte innslaget av store hjørnesteinsbedrifter. Mange norske lokalsamfunn er bygd opp rundt en bedrift, gjerne lokalisert rundt et vannfall, for eksempel Rjukan, Årdal, Høyanger, Sauda og Glomfjord. For nærmere omtale av bedriftsstrukturen vises til vedlegg 2.

Statlig og utenlandsk kapital har vært viktig for oppbyggingen av norsk næringsliv. I mange tilfeller er offentlige foretak blitt etablert for å sikre nasjonal kontroll over vannkraft og petroleum, og for økt industriell selvforsyning og eksport. Staten har særlig engasjert seg i næringsvirksomhet basert på petroleumsressurser og vannkraft, for eksempel Statoil, Norsk Hydro og Statkraft.

Utenlandske investeringer har i flere tilfeller vært avgjørende for utviklingen av ny norsk næringsvirksomhet. Oppbygging av nye næringer og ekspansjon i eksisterende næringer på begynnelsen av dette århundret innebar et kapitalbehov som klart oversteg innenlands sparing. Industrifinansieringen kom derfor i stor grad i form av kapitalimport fra utlandet. Den utenlandske kapitalen ble i første rekke investert i de mest avanserte selskapene innenfor elektrokjemi, elektrometall, papirindustri og gruveselskaper. I de senere år har utenlandske investeringer i større grad vært rettet mot hele næringslivet, selv om de i første rekke rettet seg mot petroleumssektoren og bergverksdrift.

Kilde: Verdipaprisentralen og Oslo Børs’ Aksjonærstruktur

3 Nasjonale og internasjonale utviklingstrender og utfordringer

Vi lever i en tid med omfattende og raske endringer. Drivkreftene i utviklingen er både teknologiske, økonomiske og politiske. Globaliseringen innebærer at markeder og kulturer veves tettere sammen internasjonalt. Bedrifter knyttes sammen i verdikjeder over landegrenser. Næringsvirksomhet blir i økende grad globalisert. Internasjonale avtaleverk legger rammer for bedrifter og nasjonal politikk. Dereguleringsprosesser skjer i mange land innenfor områder som for eksempel tele, energi og transport. Teknologiutviklingen, spesielt innenfor IT, skaper nye forutsetninger for næringsvirksomhet og påvirker alle deler av næringslivet. Miljøhensyn blir i økende grad en del av rammevilkårene for næringslivet, både med hensyn til produksjon og marked. Bedriftenes miljøprofil blir en ny konkurransefaktor, og miljøkrav en drivkraft for utvikling av nye teknologier og nye produkter. Samfunnsmessige utviklingstrekk, som blant annet økt velferd og endringer i befolkningens alderssammensetning, endrer etterspørselsmønstre og dermed bedriftenes produksjonsgrunnlag.

I dette kapitlet beskrives nasjonale og internasjonale utviklingstrender og utfordringer. Samlet påvirker endringene næringslivets forretningsvilkår og ulike næringers relative betydning. Utviklingen legger også nye premisser for hvordan vi kan utforme og utøve vår næringspolitikk. I kapitlet reises problemstillinger som tas opp i de etterfølgende kapitlene.

3.1 En mer integrert verden

Samhandel og investeringer over landegrensene øker, flere virksomheter organiseres på tvers av landegrenser og tidligere nasjonale markeder åpnes for internasjonal konkurranse. Forretningsmessige transaksjoner mellom land blir enklere. Markeder knyttes tettere sammen både på globalt og regionalt plan. Framstilling av produkter skjer i økende grad gjennom integrerte verdikjeder hvor ulike ledd er plassert i forskjellige land. Dette øker den gjensidige avhengighet, men også sårbarheten landene imellom. I Europa, som er det dominerende område for norsk samhandel og uteinvesteringer, påvirker etableringen av det indre marked og EØS-avtalen konkurranseforholdene. Innføring av markedsøkonomi i Øst-Europa og den sterke veksten i Asia og Stillehavsområdet de senere årene fører også til endringer i internasjonale markeder.

Ny teknologi og elektroniske nettverk, bedre transportmuligheter og internasjonale avtaleverk på regionalt eller globalt plan, legger grunnlag for denne utviklingen.

Mulighetene for norske bedrifter vokser, både i våre tradisjonelle eksportmarkeder og i nye områder. Samtidig øker konkurransen både ute og i vårt hjemmemarked. Tidligere skjermede sektorer åpnes for konkurranse, både gjennom internasjonale avtaler og som resultat av dereguleringsprosesser innenfor de enkelte landene. Konkurransen om kapital og lokalisering blir sterkere.

Det er flere indikatorer på den økte globaliseringen. Internasjonal handel har økt kraftig over flere tiår, både i verdi og som andel av produksjon og forbruk. De siste 25 årene har verdenshandelen økt mer enn dobbelt så raskt som bruttonasjonalproduktet (BNP). Norge har lenge vært avhengig av internasjonal handel. Både eksport og import til landet har økt betydelig de senere årene, selv om utenrikshandelens andel av BNP er noe redusert. Vår avhengighet av samhandel med omverdenen er likevel stor og økende.

En økende andel av internasjonal handel skjer innenfor store konsern og et begrenset antall av disse har en stor andel av samlet verdenshandel. I tillegg er en ny handelskanal i ferd med å vokse fram over Internett, som blant annet vil forenkle mindre bedrifters adgang til de globale markene, uavhengig av geografisk lokalisering.

Handelen med tjenester er økende, men fortsatt utgjør handel med varer fire femtedeler av den samlede verdenshandel. Historisk har Norge hatt en betydelig tjenesteeksport gjennom skipsfarten. I dag står skipsfarten for rundt 50 prosent av norsk tjenesteeksport. Vår eksport av både skipsfartstjenester og andre tjenester har økt de siste 15 årene. Tjenesteeksportens andel av total norsk eksport er imidlertid redusert.

Direkteinvesteringer over landegrensene vokser. Med direkteinvesteringer menes et mer aktivt engasjement i utlandet enn rene finansielle investeringer 1. I perioden 1980–1994 økte beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer på global basis nominelt med om lag 12 prosent årlig. For Norges vedkommende har tradisjonelt direkte investeringer over landegrensene vært spørsmål om utenlandske investeringer i Norge. Dette er ikke lenger tilfelle. I de senere årene har det vært kraftig økning i norske bedrifters investeringer i utlandet, og fra og med 1994 er disse investeringene større enn utenlandske bedrifters investeringer i Norge. Norske bedrifters direkteinvesteringer ute innebærer at produserende datterselskap i utlandet er et nytt og markert trekk ved virksomheten til norske foretak.

Tradisjonelt har direkteinvesteringer i utlandet blitt foretatt ut fra ønske om tilgang til og utnyttelse av naturressurser. Etterhvert har adgang og nærhet til markeder blitt viktigere. Omgåelse av handelshindre, ved produksjon innenfor et marked som alternativ til eksport, er et element i denne sammenhengen. Erfaringen viser at etableringer ute i hovedsak virker positivt inn på eksporten fra moderlandet, blant annet gjennom handel mellom enheter innenfor samme konsern. Andre viktige motiverende faktorer ved investeringer ute er pris på arbeidskraft og andre innsatsfaktorer samt tilgang på kompetanse og konkurransedyktige underleverandører.

For mottakerlandet betyr økte investeringer fra utlandet som oftest mer konkurranse på eget marked. Utenlandske investeringer kan også innebære tilgang til ny teknologi og kunnskaper somfremmer næringsutvikling.

Kilde: FN

Kilde: Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF)

Økende konkurranse og effektiviseringskrav fører til et økende antall sammenslutninger (fusjoner) av bedrifter og konsern på tvers av landegrenser. Dette har økt i Europa etterhvert som det indre marked utvikles, men det skjer også på globalt plan. Sammenslutninger fører til sterkere enheter, men de kan også reise problemstillinger knyttet til konkurransebegrensninger. Innenfor EU/EØS er det et eget regelverk knyttet til fusjoner.

Internasjonalisering av næringsvirksomhet skjer også i tiltagende grad gjennom ulike former for allianser mellom foretak i flere land som går utover tradisjonell eierintegrasjon. Eksempler på dette er samforetak (joint ventures), lisensieringsavtaler, franchising, underleverandørsystemer. Underleveranser og distribusjonskanaler er i stigende grad globale. De fleste større konsern fordeler sin aktivitet mellom ulike land for å utnyttet lokale fortrinn.

Verdens handelsorganisasjon (WTO), som i dag omfatter 132 medlemmer, er sentral i forhandlinger og gjennomføring av handelspolitisk regelverk og for å oppnå markedsåpning både på vare- og tjenesteområdet. Organisasjonen har et 30-talls søkerland, blant annet Kina og Russland som representerer over 1/5 av verdens befolkning.

WTO fokuserer i økende grad på områder som tradisjonelt har ligget innenfor den nasjonale næringspolitikken. Dette gjelder blant annet offentlige innkjøp, statsstøttevilkår og investeringsbestemmelser. WTO er derfor et globalt rammeverk både for bedriftenes markedsvirksomhet og for utforming av næringspolitikk. For Norge er WTO den viktigste institusjonelle rammen for handelsforbindelsene med alle utenom-europeiske land, hvor vi ikke er dekket av Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) eller har bilaterale frihandelsavtaler. Avtaleverket fører til mer stabile og forutsigbare rammevilkår for bedrifter i utemarkedene, jf. kapittel 13.

Regional markedsintegrasjon

Parallelt med økt liberalisering på verdensbasis, er det en markant utvikling i retning av sterk regional økonomisk integrasjon. Det mest framtredende eksemplet er utviklingen i Vest-Europa med Den europeiske union (EU) og EØS. Fram til nå er også dette de dominerende områdene for norsk eksport, import og investeringer ute. Også i de fleste andre delene av verden er det en tilsvarende tendens til regionalisering (blant annet North American Free Trade Association (NAFTA) i Nord-Amerika, APEC i Stillehavsregionen, Asian Free Trade Agreement (AFTA) i Asia, Mercosur i Sør-Amerika). I for eksempel EØS er den institusjonelle overbygningen mer vidtgående og den regionale integrasjonen går generelt lengre i liberalisering og økonomisk sammenknytning enn hva tilfelle er på globalt plan. Innenfor EØS foregår 3/4 av handelen med andre land i regionen.

Det indre europeiske marked, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen, dreier seg om langt mer enn tradisjonell handelsliberalisering. Siktemålet er å skape ett integrert europeisk marked med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft for slik å bedre grunnlaget for økonomisk vekst og velferd. Markedsintegrasjonen i Vest-Europa er allerede høy, men vil forsterkes ytterligere gjennom prosessen med å fjerne resterende formelle og uformelle handelshindre.

Mye av lovgivningen for det indre marked er allerede gjennomført av EU og EFTA-landene. Utviklingen av det indre marked vil fortsette både med hensyn til bedre implementering av bestemmelser på eksisterende felt, og innenfor nye områder som informasjonssamfunnet og energi. Etablering av en felles valuta i den tredje fasen av Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) i EU vil også være et viktig element i fullføringen av det indre marked.

Den regionale integrasjonen i Vest-Europa vil gradvis utvides mot land i Sentral- og Øst-Europa. EU vil sannsynligvis etter hvert utvides til å omfatte disse landene. EØS vil da bli større. Norge har i dag frihandelsavtaler med disse landene, men full integrering i EØS-avtalen vil bety en enda mer omfattende markedsåpning til Øst-Europa. På sikt vil dette også innebære økt konkurranse i tillegg til at de østeuropeiske land i enda større grad kan delta i utforming av markedsvilkår for det felles europeiske marked.

Nye markeder og nye konkurrenter

Utenfor Vest-Europa er det flere dynamiske markedsområder som vil øke i betydning for norsk næringsliv. Spesielt Øst-Europa og Asia er inne i en utvikling preget av store og raske strukturelle endringer.

Reformprosessen i Sentral- og Øst-Europa på 90-tallet har åpnet for nye samarbeidsmuligheter og nye markeder. I de første årene etter omveltningene var landene i stor grad preget av økonomisk tilbakegang og kraftig fall i industriproduksjonen. For flere av disse landene er den første smertefulle fasen i omstillingen avløst av fornyet økonomisk vekst. Handelen med Vest-Europa har økt kraftig. I Russland og resten av det tidligere Sovjetunionen er situasjonen mindre oppløftende. Også i Russland har likevel privatisering og andre omfattende økonomiske reformer vært gjennomført på kort tid.

For de fleste industrivarer har både EU og EFTA etablert frihandel med de fleste landene i Øst-Europa utenfor Russland/SUS. Handelen med disse landene har økt vesentlig, selv om deres andel av samlet norsk utenrikshandel fortsatt er liten.

Åpningen østover vil gi økt konkurranse, spesielt i vårt viktigste eksportmarked, EU. Flere av landene vil ha konkurransefortrinn innenfor ressursbaserte næringer hvor Norge har en høy eksport. Dette gjelder ikke minst Russland som er en stor produsent innenfor mange av de sentrale sektorene i norsk eksport. Dette gjelder blant annet metaller, fisk, treforedling og petroleum.

Øst- og Sørøst-Asia har i de siste 10–15 årene vært inne en sterk økonomisk utvikling og har kunnet vise til den høyeste økonomiske veksten i verden. Japan har fått følge av flere asiatiske land som tungvektere i verdensøkonomien. Utenlandske investeringer har strømmet til regionen. Land som Thailand, Malaysia, Singapore og Indonesia har kunnet vise til årlige vekstrater på 7–8 prosent. Kina, med sin enorme befolkning og store næringspotensial, vokser fram som et stort marked og en viktig eksportør på verdensbasis. I 1996 hadde Kina en vekst på 9 prosent. Sør-Korea har på kort tid vokst til en betydelig industrimakt og eksportør, og er blitt den ellevte største økonomien i verden. Utviklingen i Asia betyr at Stillehavsregionen har blitt et tyngdepunkt i verdensøkonomien. I løpet av 1997 opplevde flere av de øst-asiatiske landene økonomisk tilbakeslag. Krisen har avdekket svakheter i flere av landenes økonomiske strukturer. Det er for tidlig å anslå de langsiktige virkninger av denne krisen. Den økonomiske utviklingen i Øst-Asia kan imidlertid fortsatt forventes å være sterk på lang sikt. Regionens underliggende økonomiske potensial er omfattende. I løpet av de nærmeste ti-årene vil denne regionens andel av global handel og investeringer trolig øke betydelig.

Mange av de øst-asiatiske landenes satsinger på eksportrettede strategier og anvendelse av ny teknologi, har gjort deres bedrifter til sterke konkurrenter for næringslivet i de etablerte industrilandene. De har i utgangspunkt et lavt lønnsnivå, i økende grad høyt utdannet arbeidskraft og i stor utstrekning tilgang på den samme teknologien som i tradisjonelle industriland. Deres konkurransekraft er også styrket gjennom et tiltagende regionalt økonomisk samarbeid.

Hva betyr globaliseringen for Norge og norsk næringsliv?

Den grunnleggende utfordringen er å sikre at Norge fortsatt vil være et gunstig og attraktivt land å drive næringsvirksomhet i. Økt kapitalmobilitet betyr at det i større grad er konkurranse mellom land når det gjelder å tiltrekke seg investeringer. Virksomheter som har aktivitet i flere land står friere når det gjelder blant annet lokalisering av framtidige investeringer. Nedbygging av markedsbarrierer betyr nye muligheter for eksport av varer og tjenester. Videre kan det føre til sterkere geografisk konsentrasjon av næringsvirksomheten innenfor store markeder som for eksempel Europa. For land i den geografiske periferien kan det bety en risiko for svekkelse av næringsmiljøer, jf. boks 3.2.

Nye markeder og vekstregioner betyr at norske bedrifter får nye muligheter for salg av varer og tjenester. Dette fordrer bevisst satsing fra både bedrifter og myndigheter. Selv om det norske hjemmemarked og våre nærmeste markeder ute vil være dominerende, vil mange bedrifter måtte vurdere muligheter i nye geografiske områder som grunnlag for videre vekst også i Norge. Nye tyngdepunkt i verdensøkonomien betyr også økt konkurranse for etablerte næringer i Norge. Dette gjelder ikke minst i forhold til konkurransen i våre viktigste eksportmarkeder.

Globaliseringen reiser spørsmål direkte knyttet til myndighetenes handlingsrom for utøvelse av nærings- og handelspolitikk. I hvilken grad vil myndighetenes nasjonale næringspolitiske innsats kunne påvirke utviklingen her hjemme, og hvordan vil utviklingen styres av forhold utenfor vår direkte kontroll? I hvilken grad kan vi påvirke utviklingen av internasjonale rammebetingelser, og i hvilken grad påvirker internasjonale rammebetingelser nasjonal virkemiddelbruk? Hvilke virkemidler skal myndighetene konsentrere seg om? Bør myndighetene rette oppmerksomheten mot bestemte regioner i eksport- og investeringssammenheng?

3.2 Rask teknologisk utvikling

Teknologiske skift har skjedd til alle tider. Det som særpreger vår tid er at de teknologiske skiftene skjer raskere enn tidligere, og at teknologien spres på kort tid, uavhengig av landegrensene. Teknologiutviklingen preger både samfunnsutviklingen generelt, og den økonomiske utviklingen spesielt. Teknologiutviklingen virker direkte inn på folks hverdag for eksempel gjennom tilbud av nye typer digitale tjenester, nye behandlingsmåter innenfor medisin og nye kompetansebehov på arbeidsplassen. Teknologiutviklingen har store konsekvenser for næringsvirksomhet og den enkelte bedrift. Teknologisk endring er en drivkraft i utvikling av varer og tjenester, er sentral for bedriftenes konkurransedyktighet og bidrar til langsiktige endringer i nærings- og markedsstruktur. For den enkelte bedrift og nyetablerer gir den teknologiske utviklingen nye muligheter for produktutvikling og effektivisering av produksjons- og framstillingsprosesser, innkjøp, markedsføring og salg. Utviklingen betyr også at produkters levetid blir kortere, noe som bidrar til økt omstillingstakt i næringslivet.

USA, Vest-Europa og Japan er tyngdepunkt innenfor forskning og teknologiutvikling, men også en rekke andre land, spesielt i Asia, er i ferd med å opparbeide seg solide posisjoner på dette området. Mange av de raskest ekspanderende næringene i verdensøkonomien er i stor grad teknologiintensive, og har høy innovasjonstakt. Dette gjelder blant annet telekommunikasjon og data.

Fordi utviklingsarbeid krever store ressurser både for enkeltbedrifter og for nasjoner, er det på mange områder behov for å importere teknologi og kopiere eller tilpasse dette til egen produksjon og bruk. Samfunnsutviklingen og økonomisk vekst vil i vesentlig grad avhenge av den enkelte nasjons og bedrifts evne til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Dette stiller store krav til kompetanse, innovasjonsevne, kontinuerlig omstilling, fleksibel spesialisering og læring i bedriftene.

For et lite land som Norge reiser dette spørsmål om hvordan vi skal forholde oss til denne utviklingen. På mange områder vil det viktigste for Norge være å kunne ta i bruk og utnytte teknologi utviklet i andre deler av verden. Her viser internasjonale sammenligninger at vi ligger langt framme. På andre områder bør Norge kunne ligge langt fremme og selv delta i utviklingen av helt ny teknologi. Et sentralt spørsmål er hvilken rolle det offentlige skal ha når det gjelder teknologiutvikling.

Teknologiutviklingen gir nye forutsetninger for hvordan næringspolitikken på enkelte områder må innrettes. Utviklingen av satellitbasert telefoni har for eksempel endret mulighetene for omfattende regulering av telesektoren. Mens det tidligere ble lagt vekt på strenge konsesjonsregler og utvikling av nasjonale monopoler, er det de siste årene lagt vekt på å stimulere til konkurranse blant flere aktører. Videre gir utviklingen av informasjonsteknologi myndighetene nye muligheter for å administrere for eksempel de offentlige oppgavepliktene som er pålagt næringslivet.

Utviklingen legger føringer på innholdet i næringspolitikken. Er dagens virkemidler og regelverk tilpasset muligheter og behov som følger av nye teknologiske løsninger? Det er nødvendig at virkemidlene både stimulerer egenutvikling av ny teknologi og bruk av allerede eksisterende teknologi.

Informasjonsteknologi og informasjonssamfunnet

Mye tyder på at utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IT) i årene framover vil være spesielt gjennomgripende, både med hensyn til virkninger for etablerte næringer og for framveksten av nye produkter og virksomheter.

IT reduserer transaksjonskostnader og redusere ulemper som følge av geografisk avstand. Dette legger til rette for mer desentralisert næringsvirksomhet. Et viktig grunnlag for dette er en kraftig vekst i digitale kommunikasjonsmuligheter kombinert med datamaskinenes sterkt økende kapasitet, jf. boks 3.3. Elektroniske informasjonsnett, som for eksempel Internett, vil være en sentral kommunikasjonskanal for de fleste typer virksomheter. Denne kommunikasjonsformen er uavhengig av hvor privatpersoner, bedrifter, forvaltningsorganer, forsknings- og utdanningsinstitusjoner er lokalisert.

Utviklingen av den digitale teknologien og den teknologiske og industrielle sammensmeltingen av elektronikk, telekommunikasjoner og kringkasting, har ført til framvekst av det som kan betegnes som informasjonssamfunnet.I informasjonssamfunnet vil evne til å anvende informasjonsteknologi og håndtere informasjon være av avgjørende betydning. Ulike transaksjoner vil i langt større grad foregå elektronisk. På mange områder regnes utviklingen av informasjonssamfunnet for å være like gjennomgripende som den industrielle revolusjonen. Avstands- og lokaliseringsulemper blir betydelig redusert. Den økte bruken av IT vil påvirke både arbeid og fritid.

Informasjonssamfunnet innebærer at stadig mer næringsvirksomhet vil være knyttet til informasjonsbedrifter med høyt kunnskapsinnhold. En økende andel tjenestebedrifter vil i større grad operere uavhengig av avstand. Flere av dagens mediebedrifter er eksempler på dette. CNN dekker hele verden døgnet rundt. Nettavisen foreligger i samme sekund på Lista og i Kirkenes (og i Nuuk og Zamboanga også). Innenfor varehandel bidrar informasjonsteknologien til en langt bedre og mer effektiv logistikk.

Digitaliseringen påvirker også arbeidslivet ved at den fjerner mye rutinemessig arbeid. IT kan også legge til rette for en flatere organisasjonsstruktur i bedriftene. Et større antall enkeltmedarbeidere arbeider mer selvstendig og det stilles endrede krav til den enkeltes kompetanse. For bedriftene blir den enkeltes kunnskap og kompetanse en stadig viktigere konkurransefaktor. Dette er en utfordring for den enkelte arbeidstaker og den enkelte bedrift, men det stiller ikke minst krav til det offentlige utdanningssystemet.

Teknologiutviklingen skaper grobunn for framvekst av nye produkter, tjenester og arbeidsplasser. Økt anvendelse av IT åpner for mer effektive samarbeidsformer mellom små bedrifter blant annet gjennom etablering av elektroniske nettverk, elektronisk dokumentutveksling og hurtigere informasjonstilgang og kommunikasjon. Små bedrifter vil ved nærmere samarbeid kunne øke kapasiteten både når det gjelder størrelsen og kompleksiteten av oppdrag. Slike «samdriftsfordeler» kan i enkelte næringer gi mindre bedrifter bedre konkurransevilkår i forhold til konkurrenter som har stordriftsfordeler, eksempelvis gjennom etablering av virtuelle bedrifter.

Globale, digitale kommunikasjonsnettverk vil føre til økende elektronisk handel. Små og store bedrifter kan markedsføre produkter på bred basis uten fysisk tilstedeværelse. Dette betyr økte salgsmuligheter i globale markeder, men også økt konkurranse. Utbredelsen av elektronisk handel vil også gi støtet til en radikal omdefinering av rollen til ulike ledd i næringskjeden mellom produsent og forbruker, eksempelvis grossistleddet.

Økt bruk av IT og elektronisk samhandling i det norske samfunnet stiller offentlige myndigheter overfor en rekke utfordringer, blant annet med hensyn til lov- og regelverksendringer for å tilrettelegge for sikker bruk.

Bio- og genteknologi

Utviklingen innen bio- og genteknologi vil få store konsekvenser for en rekke næringer og bedrifter. Dette er et område som kan gi opphav til nye teknologiske sprang de kommende år, spesielt innenfor medisin og helse. Utviklingen vil også kunne påvirke landbruk, havbruk og matvareindustri. Bruken av tradisjonell bioteknologi er relativt utbredt, mens anvendelse av moderne bioteknologi basert på genteknologi foreløpig er liten i Norge. Satsingen innenfor bioteknologi er forskningsintensiv og ressurskrevende og skjer på globalt plan, ikke minst i flere asiatiske land. Innenfor bioteknologi vil det være mange nisjeområder, hvor også mindre land kan hevde seg internasjonalt. Marin bioteknologi er et av områdene som kan være interessant fra et norsk perspektiv. Utvikling av genteknologi vil i større grad enn mange andre teknologier reise etiske, helse- og miljømessige problemstillinger som bedrifter og ikke minst forskningsmiljøer må forholde seg til.

3.3 Miljøhensyn blir viktigere

Økonomisk vekst gir grunnlag for økt velstand og velferd, men påvirker samtidig natur og miljø. Virkningene av redusert biologisk mangfold, økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren og helse og miljøfarlige kjemikalier framstår i dag som de største miljøtruslene. Forringelsen av miljøtilstanden globalt er hittil i stor grad et resultat av industrilandenes energibruk. Presset på natur- og miljøressursene øker i takt med industrilandenes fortsatte økonomiske vekst og utviklingslandenes innsats for å nærme seg de rike landenes materielle standard. Disse forholdene, kombinert med blant annet strukturen i dagens energibruk, vil i økende grad kunne bidra til å forsterke de globale miljøproblemene. Det er derfor stilt spørsmål ved om samfunnsutviklingen kan baseres på fortsatt økonomisk vekst.

Det er særlig to problemstillinger som reises i denne sammenhengen. For det første om uttapping av ikke-fornybare naturressurser kan sette grenser for den økonomisk veksten. Den andre problemstillingen knytter seg til om fortsatt økonomisk vekst vil føre med seg miljø- og helseskader eller klimaendringer som ikke er akseptable.

På 1970-tallet dreide vekstdebatten seg først og fremst om faren for uttømming av ikke-fornybare naturressurser (olje, metaller o.a.). Bedre utvinningsteknologier, mer ressurseffektivt forbruk og utvikling av erstatningsstoffer kan forklare at ressursknapphet ikke har gjort seg gjeldende i råvaremarkedene.

Den siste tiårsperioden har vekstdebatten i stor grad dreid seg om innholdet i økonomisk vekst. Sentralt i denne debatten er begrepet «bærekraftig utvikling», som ble satt på den politiske dagsorden med rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen), som kom i 1987. En bærekraftig utvikling beskrives i rapporten som en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov, uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Dette innebærer at den økonomiske veksten må videreføres på en måte som fremmer en bredere bærekraftig utvikling. Verdenskommisjonens rapport ble fulgt opp med «FN-konferansen for miljø og utvikling» i 1992 (Rio-konferansen). Konferansen førte fram til vedtak blant annet om en rammekonvensjon om klimaendinger (Klimakonvensjonen), «Rio-erklæringen», «Agenda 21» og konvensjonen om biologisk mangfold.

Et viktig grunnlag for å skape et bærekraftig samfunn, er at det utvikles en bred forståelse og aksept for nødvendigheten av å gjennomføre endringer i samfunnet. Det må legges vekt på forskning om miljøproblemer og formidling av kunnskap om sammenhengen mellom samfunnsstruktur og miljøproblemer. Det er viktig å fastholde at kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov også gjelder behov direkte knyttet til miljøkvaliteter. Regjeringen legger vekt på at endringene i rammevilkårene blir mest mulig forutsigbare, og at de nødvendige endringene i produksjons- og forbruksmønsteret må skje som ledd i en langsiktig prosess. Det er også viktig at hensynet til næringslivets konkurransedyktighet ivaretas.

Kilde: Statens forurensingstilsyn, Statistisk sentralbyrå

Klimaproblematikken har etter Rio-konferansen kommet enda mer i fokus. Internasjonalt regnes klimaendringer som følge av utslipp som kanskje den viktigste miljøutfordring. I desember 1997 ble en klimaprotokoll vedtatt i Kyoto. Norge forplikter seg her til å redusere sine utslipp av klimagasser slik at disse i 2008–12 ikke ligger mer enn 1 prosent over utslippsnivået i 1990. Tiltak for å møte Norges forpliktelser reiser sentrale spørsmål knyttet til energibruk og næringsvirksomhet. En nærmere beskrivelse av klimaproblematikken og tiltak knyttet til Norges forpliktelser finnes i St meld nr 29 (1997–98) «Norges oppfølging av Kyoto-protokollen» og St prp nr 54 (1997–98) «Grønne skatter».

Norge, med sin store petroleumssektor og en betydelig kraftkrevende prosessindustri, står overfor spesielle utfordringer i denne sammenheng. Norsk prosessindustri har gjennomført vesentlige utslippsreduksjoner og baserer sin virksomhet på vannkraft, som er en ren energikilde. Det er likevel klart at ytterligere utslippsreduksjoner er nødvendige. Prosessindustrien vil i framtiden måtte betale mer for det knapphetsgode som energien er. Med økende konkurranse på markedene for deres produkter, vil disse næringene stå overfor betydelige utfordringer. Slike miljø- og energispørsmål må det tas hensyn til, også ved utforming av næringspolitikken.

På mange områder er næringslivet i Norge allerede godt på vei med å møte utfordringene fra Verdenskommisjonens rapport og «Agenda 21», både som følge av myndighetenes virkemidler og egne initiativ. Norge har i sterkere grad enn de fleste andre land tatt i bruk økonomiske virkemidler i miljøpolitikken. De økonomiske virkemidlene som har vært anvendt omfatter tilskudd, garantier for lån, miljøavgifter og pante- og returordninger. Internkontroll krever at bedriftene gjennomfører en systematisk kontroll og opplæring når det gjelder helse, miljø og sikkerhet (HMS), og i samarbeid med de ansatte, utvikler et system for å overvåke gjennomføringen.

Tradisjonelt har det vært fokusert på miljøproblemene knyttet til produksjonsprosessen. Etterhvert som slike miljøproblemer er redusert, er fokus flyttet mer mot andre sider av produktets livssyklus. I flere land har det vært en utvikling mot at næringslivet tar mer totalansvar for produktene.

Det har vanligvis vært myndighetene som har stilt krav til næringslivet i form av ulike økonomiske virkemidler, eksempelvis avgifter og administrative virkemidler, eksempelvis direkte krav gjennom forurensningsloven. I de siste årene har trenden vært at både eiere, långivere og kunder inntar en mer aktiv rolle i forhold til bedriftenes miljøprofil. Dette har gitt en rekke utslag, jf. boks 3.4.

En god miljøprofil gir muligheter i markedsføring og kundeforhold, samtidig som det forplikter til oppfølging i egen organisasjon. Miljøhensyn er ikke lenger bare et myndighetskrav som næringslivet blir pålagt, men i stadig større grad en forutsetning for å kunne hevde seg i krevende markeder. En god miljøprofil kan dermed være en konkurransefordel.

Den økte vekten på miljøhensyn har grunnleggende betydning for næringsvirksomhet og reiser omfattende utfordringer for nærings- og handelspolitikken. Selv om det har skjedd mye når det gjelder å integrere miljøhensyn i forhold til næringsvirksomhet, står man overfor store utfordringer. Viktige utfordringer er knyttet til grunntrekk i norsk næringsstruktur. Hva betyr kravet om økt vekt på miljø for næringspolitikken? Målsettingen om en bærekraftig utvikling på nasjonal og global basis betyr at man fortsatt må ha økonomisk vekst, men med økt vekt på forsvarlig forvaltning av ressursgrunnlaget.

3.4 Framvekst av tjenesteytende sektor

I likhet med utviklingen i andre OECD-land, har næringsutviklingen i Norge de siste tiårene vært preget av fallende sysselsetting i vareproduksjon og stigende sysselsetting i tjenesteytende næringer. Industriens andel av verdiskapingen er også redusert i forhold til tjenesteytende sektor.

Det er grunn til å vente at tjenesteytende sektor fortsatt får økende betydning både i forhold til sysselsetting og verdiskaping i årene framover. Det er spesielt områder innenfor personlig rettede og bedriftsrettede tjenester som ser ut til å ha betydelig potensial for økt verdiskaping og sysselsetting. Veksten i tjenesteytende sektor er en viktig brikke i de pågående strukturendringene og vekstprosessene i alle vestlige land. Sektoren er en sentral bidragsyter til innovasjons- og endringsprosesser i andre deler av næringslivet, og er selv en innovatør og drivkraft for teknologiske endringer. Dette er forhold som må gjenspeiles i næringspolitikken.

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen av industri og utviklingen av tjenesteytende næringer. Varer fra industrien er ofte innsatsfaktorer eller grunnlag for produksjon i tjenesteytende næringer. Tilsvarende er tjenester ofte innsatsfaktorer eller grunnlag for industriens vareproduksjon. Vare- og tjenesteproduksjon inngår vekselvis i verdikjeder eller prosesser fram mot ferdige produkter (varer og tjenester) til kundene. Tjenesteytende virksomhet kan ikke vurderes som et alternativtil tradisjonell industri eller omvendt, men virksomhetene må vurderes i sammenheng med hverandre. Den ene sektorens konkurranseevne er avgjørende for utviklingen i den andre. Økt bearbeiding i industrien vil være en viktig stimulans til videreutvikling av tjenestesektoren, og omvendt vil en profesjonell tjenestesektor bidra til å videreutvikle industrien. Samspill mellom næringer på tvers av bransjegrenser er en vesentlig kilde til nyskaping i næringslivet. Samspillet og avhengigheten mellom industri og tjenesteytende næringer illustreres i modeller som vektlegger næringsklynger som betydningsfulle for innovasjonsevne og utvikling i næringslivet.

Økning i tjenestesektorens andel kan først og fremst generelt forklares med at produktivitetsveksten har vært høyere i vareproduksjon enn i produksjon av tjenester. En mer særnorsk forklaring på endringen i vår næringsstruktur er knyttet til forbruket av petroleumsinntekter innenlands. En voksende petroleumssektor har gitt en ekstra inntektsøkning for både offentlig og privat sektor. Anvendelsen av inntektsøkningen har i stor grad vært rettet mot tjenester. Dette har bidratt til å forsterke overføringen av arbeidskraft fra konkurranseutsatt til skjermet næringsliv, som hovedtyngden av tjenesteytende næringer tradisjonelt regnes for å være. Etterhvert som inntektsnivået i samfunnet har økt har etterspørselen etter en del tjenester, som reiser, kurs og fritidsaktiviteter, økt mer enn etterspørselen etter varer.

Det er naturlig å anta at produktivitetsframgangen trolig vil fortsette i vareproduksjonen. Dette vil isolert sett trolig føre til en nedgang i sysselsettingen innenfor denne sektoren. Framveksten av nye vareproduserende næringer vil imidlertid virke positivt på industrisysselsettingen. Til tross for at økt bruk av IT fører til at en rekke tjenester automatiseres, vil trolig det største potensialet for økt sysselsetting ligge i tjenesteytende næringer. Nedenfor skisseres noen hovedtendenser innenfor nærings- og arbeidsliv og samfunnet generelt som antas å være av betydning for utviklingen i ulike tjenesteytende næringer.

Spesialiseringsbølgen: Vareproduserende bedrifter har i en lengre periode konsentrert ressursene om å utvikle kjernekompetansen. Dette har ført til en utstrakt utkontrahering av aktiviteter, herunder en rekke tjenester som for eksempel renhold, vakthold, revisjon, teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift. Årsaken til dette er muligheten for å kjøpe bedre og mer kostnadseffektive tjenester enn det som leveres fra en skjermet stabsfunksjon. Utviklingen innenfor IT muliggjør også rask kommunikasjon mellom aktørene, noe som åpner for at flere funksjoner flyttes ut.

Eldrebølgen: Den demografiske utviklingen er en viktig faktor for utviklingen av etterspørselsmønsteret i samfunnet. I årene framover vil antallet eldre i befolkningen øke. Dette vil føre til økt behov for pleie-, omsorgs- og helsetjenester. Dette omfatter ulike tjenester som helse- og rekreasjonssentra, alternative legetilbud, privat sykehjemsdrift og drift av eldreboliger. Det er videre en tendens til at antallet eldre som velger å førtidspensjonere seg øker. Dette kombinert med at andelen eldre i befolkningen med god helse og god økonomi øker, legger grunnlag for et voksende marked for ulike fritidsrelaterte tjenester som underholdning, reiser, sportslige aktiviteter og kurs. En del av de eldre vil også være vant til et aktivt liv med mange aktiviteter som de ønsker å videreføre når de får bedre tid og anledning til det.

Arbeidslivsbølger:Utviklingen i arbeidsoppgaver, arbeidsorganisering og arbeidsforhold generelt påvirker utviklingen i etterspørselsmønstre. Gjennom telependling er det mulig for et større antall arbeidstakere å velge å arbeide hjemme på hel- eller deltid. Dette kan påvirke etterspørslen etter samferdselstjenester og husholdningstjenester, og det kan frigjøre tid til aktiviteter. Arbeidsforhold påvirker også levestandarden, hvor mye fritid den enkelte har og hvordan man ønsker å anvende fritiden. En stadig større andel av arbeidsstyrken har for eksempel et relativt stillesittende arbeid. Dette kan bidra til økt etterspørsel etter ulike organiserte sportsaktiviteter og reiselivstjenester. Den økende andelen foreldre der begge er i arbeid har ført til at tid har blitt et knapphetsgode for mange familier. Så langt har framveksten av husholdningstjenester og lignende vært begrenset i Norge. Etterspørselen etter slike tjenester begrenses også av at prisen på disse blir relativt høy for de fleste familiene. Skattekiler og kontantstøtte til småbarnsforeldre gjør det mer lønnsomt for husholdningene å utføre oppgavene selv, i stedet for å kjøpe tjenestene fra profesjonelle. Sammenlignet med utviklingen i en rekke OECD-land ligger det et potensial for vekst i dette markedet.

En rekke forhold i dag og i tiden framover vil bidra til å øke etterspørselen etter ulike tjenester. Har utviklingen av et samfunn hvor tjenesteytende næringer står for en voksende del av sysselsettingen og verdiskapingen noen betydning for den måten vi i dag utformer næringspolitikken? Bør politikken rettes inn mot spesielle næringer man antar er i vekst? Utviklingen krever at man også i næringspolitisk sammenheng har et bevisst forhold til tjenesteytende sektors plass i norsk økonomi. Utviklingen i denne sektoren vil ha stor betydning for utviklingen i norsk økonomi generelt. I en sammensatt økonomi og i en tid hvor etterspørselsmønstre og trender endrer seg raskt, er det i politikksammenheng lite hensiktsmessig å peke ut noen næringer som viktigere for vekst enn andre. For å oppnå et dynamisk næringsliv må næringspolitikken bidra til omstillingsdyktighet i alle næringer.