Del 4
Det skal satses på utvikling av kunnskap og kompetanse

8 Kompetanseutvikling

Ny teknologi og endrede internasjonale rammebetingelser stiller næringslivet overfor en ny konkurransesituasjon. Dette stiller krav til kompetanse, fleksibilitet og tilpasning i arbeidsstyrken.

I motsetning til de siste 10–15 år, er vi kommet i en situasjon med tiltagende knapphet på arbeidskraft. Eldrebølgen, lavere pensjonsalder og en utvikling i retning av gjennomsnittlig kortere arbeidstid innebærer ytterligere utfordringer knyttet til å få utnyttet den tilgjengelige arbeidsstyrken på en mest mulig effektiv måte. Internasjonaliseringen av næringslivet kan også medføre at arbeidsstyrken blir mer mobil, og at arbeidstakerne i større grad deltar i et internasjonalt arbeidsmarked.

Kompetanse som konkurransefortrinn i næringslivet blir viktigere etter hvert som kapital og ny teknologi i økende grad blir mer tilgjengelig på samme tidspunkt i de fleste bedrifter og land.

Kompetansebehovene varierer mellom bedrifter og mellom bransjer. Tilgangen på rett kompetanse i arbeidsstokken, rask oppdatering og fornyelse av yrkes- og fagkompetanse på alle nivåer i bedriften, er av sentral betydning for omstillingsevne, innovasjon og videre vekst i bedriftene.

I en undersøkelse fra 1995 1, oppga vel 60 prosent av bedriftene at de forventet økte kompetansebehov blant de ansatte de nærmeste 4–5 årene 2. Resultatene tyder på at behovet for kompetanseutvikling også er forankret i bedriftene.

Det er i deler av arbeidslivet en økende tendens til at ansattes formelle kompetanse blir vektlagt i anbudskonkurranser og ved inngåelse av større kontrakter, ved søknad om lån, og ved andre former for avtaler med bedrifter eller institusjoner. Det blir også stadig mer vanlig at virksomheter stilles overfor krav om at arbeidsstokken skal ha visse typer kompetanse for å få ulike typer sertifisering og kvalitetsgodkjenningskriterier. En del av den kompetanseutviklingen som finner sted i arbeidslivet i dag, er en direkte følge av eksterne kompetansekrav som bedriftene blir stilt overfor.

Næringslivets tilgang på kompetent arbeidskraft og den enkelte bedrifts evne til å utnytte og utvikle de ansattes potensial, er dermed kritiske faktorer for vekst og verdiskaping. Utdanning og kompetanseutvikling er derfor sentrale elementer i en framtidsrettet næringspolitikk.

8.1 UTDANNINGSSYSTEMET OG Næringslivets behov

Den enkeltes kompetanse tilegnes gjennom praktiske erfaringer i arbeids- og privatliv, gjennom undervisning og studier ved utdanningsinstitusjoner og gjennom andre offentlige og private utdanningstilbud. Gjennom det offentlige utdanningssystemet, bestående av grunnskole, videregående skole, høyskole og universitet legges et viktig grunnlag for den enkelte arbeidstakers kompetanse og evne til å tilegne seg kunnskap i arbeidslivet.

Næringslivets kompetansebehov er i stadig endring. Den raske teknologiske utviklingen med stadig krav om omstilling og endrede kompetansebehov må i utgangspunktet løses av næringslivet selv, gjennom nyrekruttering, konsulentbistand eller etter- og videreutdanning av de ansatte. Ledelse som fokuserer på strategisk planlegging og kompetansekartlegging er en forutsetning for at næringslivet skal kunne møte utfordringene. Behovet for hurtig omstilling setter igjen krav til nødvendig basiskompetanse som blant annet tilegnes gjennom opplæringssystemet. Regjeringen legger derfor vekt på at utdanningssystemet skal styrke basisferdigheter som evne til å lære og evne til å ta i bruk kunnskaper som er nødvendige når kompetansebehovene stadig endres, eksempelvis gjennom økt vekt på IT i opplæringen.

Når det gjelder dimensjoneringen av ulike typer fagutdanninger, avhenger det dels av kapasiteten ved utdanningsinstitusjonene og dels av studentenes valg av studier. I perioder opplever arbeidslivet misforhold mellom behovet for kandidater med en viss type bakgrunn og ungdoms interesse for tilsvarende utdanning. Det fordrer god kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom utdanningsinstitusjonene, studentene og næringslivet for å sikre godt samsvar. Det vises for øvrig til St meld nr 39 (1997-98) «Om dimensjonering av ulike studier innenfor høyere utdanning».

1990-årene har vært preget av store og gjennomgripende reformer på hele utdanningsområdet. Tilrettelegging for livslang læring har stått sentralt. Undervisningsformen blir mer tverrfaglig-, prosjekt- og temaorganisert og kreativitet og nyskaping har fått økt fokus. Teknologi og IT har fått en mer sentral plass i undervisningen, og kunnskap om Norges plass i verdenssamfunnet vektlegges. Dette er i samsvar med næringslivets interesser.

Henriksen-utvalget (NOU 1996: 23) pekte på at en vellykket politikk for å utvikle kompetanse i tråd med næringslivets behov, må bygge på et samspill mellom næringslivet og utdanningsmyndighetene. Regjeringen vil arbeide for å styrke samarbeidet mellom næringslivet og kunnskaps- og opplæringssystemet. Dette vil blant annet kunne bidra til at opplæringen følger den utviklingen som skjer i samfunnet, og at opplæringen er relevant for arbeidslivets behov.

8.1.1 Tilgang på høyt utdannet arbeidskraft

I Norge har det vært en sterk vekst i utdanningsnivået generelt siden 1950-tallet. Antall personer med høyere utdanning har spesielt økt de senere årene.

Forskjellene i utdanningsnivå mellom aldersgrupper er markert når det gjelder andelen personer med grunnskoleutdanning som høyeste fullførte utdanning. Etter hvert som aldersgrupper med lavere utdanning forlater arbeidsstyrken, vil andelen arbeidstakere med bare grunnskoleutdanning gå sterkt tilbake. Mens 80 prosent av befolkningen over 16 år i 1960 hadde grunnskole som høyeste utdanning, var det i 1995 under 30 prosent av den voksne befolkningen som hadde dette. Det har også vært en utjevning av utdanningsnivået mellom menn og kvinner i denne perioden. Mens 2 prosent av kvinnene og 6 prosent av mennene hadde høyere utdanning i 1960, har dette steget til om lag 20 prosent for begge kjønn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Utdanningsstatistikk

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Utdanningsstatistikk

Regjeringen vil fortsatt legge til rette for at næringslivet i større grad får tilgang på arbeidskraft med høyere utdanning. Det er åpnet for ekstern representasjon i styrene på høgskoler og universitet. Videre er det etablert et eget 4-årig prosjekt, kalt SMB-kompetanse, i regi av Norges forskningsråd for å få høyt utdannede kandidater ut i næringslivet. I tillegg er det etablert ulike nettverk av rådgivere som skal fungere som formidlere. Dette er nærmere omtalt i kapittel 8.4 og 10.5. I siste instans er det imidlertid opp til næringslivet selv å rekruttere høyt utdannet arbeidskraft.

Teknologi- og kunnskapsoverføring er viktig for økt innovasjon i næringslivet. Virksomheter med høyt utdannet arbeidskraft har større forutsetninger for å etablere nettverk opp mot universitet, høgskoler og forskningsinstitusjoner.

Næringslivets behov for IT-kunnskap er omfattende. I dag er etterspørselen etter kandidater med høyere IT-utdanning større enn utdanningskapasiteten og tilgang på arbeidskraft med IT-kompetanse. Dette rammer såvel næringsliv, universitet, høgskoler, forskningsinstitusjoner som det offentlige. For å imøtekomme det voksende behovet for IT-kunnskap, har Regjeringen foreslått å øke antallet studieplasser innenfor IT. Det vises til Revidert nasjonalbudsjett 1998 og St meld nr 38 (1997–98) «IT-kompetanse i et regionalt perspektiv» for nærmere drøfting. Regjeringen mener det av faglige og økonomiske hensyn er mest rasjonelt å bygge ut utdanningskapasiteten ved de institusjoner som har slik utdanning i dag.

Blant dem som har utdanning fra utlandet er det flere som opplever problemer med å få jobb, selv om de har en attraktiv bakgrunn. Mange i denne gruppen er innvandrere. Dette skyldes dels at arbeidsgiverne er tilbakeholdne med å ansette innvandrere med annen kulturell bakgrunn, men det kan også skyldes problemer med å få godkjent utenlandsk utdanning i Norge. I tråd med behandlingen av St meld nr 17 (1996–97) «Om innvandrere og det flerkulturelle Norge», er Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i ferd med å sette i verk tiltak som vil bedre og effektivisere mulighetene for godkjenning av utenlandsk utdanning. Dette vil gjøre det enklere for arbeidsmarkedet å få god informasjon om de kvalifikasjoner den enkelte jobbsøker har, jf. også omtale i kapittel 9.

8.1.2 Naturvitenskap og teknologi i skolen

I Norge, som i de fleste vestlige land, har tendensen de siste årene gått i retning av økt behov for arbeidskraft med naturvitenskapelig og teknologisk bakgrunn. IT-utviklingen, økt etterspørsel etter arbeidskraft med teknologisk bakgrunn og sviktende rekruttering til naturfag og teknologiske fag i utdanningssystemet, har imidlertid medført mangel på denne type arbeidskraft.

Det er avgitt flere rapporter, både nasjonale (Sjøberg-utvalget, Bekken-utvalget og Tveitereid-utvalget) og internasjonale (TIMSS-rapportene 3), som beskriver norske elevers kompetanse og holdninger til matematikk, naturvitenskap og teknologi. Alle rapportene konkluderer med at norske elever har til dels negative holdninger til disse fagområdene, og jenter mer enn gutter.

De internasjonale TIMSS-undersøkelsene viser at norske 9-åringer og 13-åringer, slik som i de øvrige nordiske land, har et gjennomsnittlig kunnskapsnivå innen matematikk og naturvitenskap. Derimot viser undersøkelsen at elevene som går ut av videregående opplæring, har meget god innsikt i disse fagområdene. Imidlertid er det slik at få elever i norsk videregående opplæring fordyper seg i disse fagområdene, og gutter oppnår bedre resultater enn jenter.

Regjeringen vil legge vekt på å opprettholde et høyt faglig utdanningsnivå i matematikk, naturvitenskap og teknologi. Natur- og miljøfag er i forbindelse med Grunnskolereformen (GR -97) blitt et eget fag i hele grunnskolen, og etterutdanning av lærere i matematikk og natur- og miljøfag prioriteres. I den nye allmennlærerutdanningen som etableres fra høsten 1998, er omfanget av matematikk økt fra 5 til 10 vekttall, og det vil bli etablert en realfagslinje i allmennlærerutdanningen.

Som en følge av blant annet Tveitereid-utvalgets rapport har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fulgt opp flere tiltak, blant annet:

• tilleggspoeng for fordypning i realfag i videregående opplæring ved opptak til høyere utdanning,

• tilskudd til etablering av et mobilt naturvitenskapelig laboratorium,

• tilskudd til lærerforeninger i naturfag og matematikk,

• tilskudd til teknologisk tidsskrift for elever i grunnskolen,

• tilskudd til et prosjekt om teknologi i skolen

• videreutdanning av lærere,

• gjennomgang av karaktergiving i realfag i videregående opplæring,

• rekrutteringstiltak til høyere teknisk-naturvitenskapelig utdanning.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere ytterligere tiltak for å styrke matematikk, naturvitenskap og teknologi i norsk utdanning, spesielt blant jenter. Blant annet er det iverksatt holdningsskapende kampanjer. Det bør også nevnes at en rekke organisasjoner og institusjoner på ulike måter bidrar for å bedre situasjonen for disse fagområdene.

8.1.3 Reform 94 – læreplasser og fagstruktur

Lærlingeordningen er en integrert del av fag- og yrkesopplæringen i Reform 94. Skolen har hovedansvar for den mer grunnleggende delen av fagopplæringen, mens bedrifter har ansvar for spesialiseringen. En viktig forutsetning for at den vedtatte ansvarsdelingen skal fungere, er at arbeidslivet i privat og offentlig sektor stiller med et tilstrekkelig antall læreplasser innenfor de fagområder som fører fram til fag- og svennebrev. Videre er det viktig at fylkeskommunene og skolene oppfyller sine informasjonsplikter overfor elever og virksomheter.

Målet om læreplasser til alle som har ønsket seg en yrkes- eller fagopplæring har vært vanskelig å oppfylle. Både på enkelte fagområder og i enkelte regioner har det vært vanskelig å få god tilpasning mellom tilbudet av og etterspørselen etter lærlingeplasser.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak, blant annet er det etablert gode økonomiske støtteordninger for bedrifter som tar inn lærlinger. Videre jobbes det med å gjøre skolenes informasjonstjeneste bedre. Henriksen-utvalget pekte på at det er viktig med bedre samordning på tvers av fylkesgrensene for å få utnyttet ledige lærlingeplasser og lærlinger. Dette er et viktig element i reform 94 og Regjeringen vil arbeide videre for å øke mobiliteten av lærlinger mellom fylkene.

Ansvarsdelingen mellom skole og bedrift forutsetter at det er et godt samspill mellom fylkeskommunene og arbeidslivet når det gjelder innretningen og omfanget på opplæringstilbudet. Målet må være et tilbud som står i forhold til næringslivets behov for faglært arbeidskraft.

Bedriftene, bransjene og partene i arbeidslivet må på sin side lage prognoser for det framtidige arbeidskraftbehovet. Slike prognoser må ligge til grunn for fylkeskommunenes planlegging av skoletilbudet. Det er helt sentralt at både bedrifter og bransjer tar ansvar for å informere elevene på et tidlig stadium om muligheter innenfor de enkelte bransjer og bedrifter. Videre bør bransjeorganisasjonene ta et større ansvar for å informere bedriftene om hvilke muligheter som ligger i lærlingeordningen, når det framtidige behovet for kvalifisert arbeidskraft skal dekkes.

Reform 94 har lagt betydelig vekt på å styrke yrkesopplæringen. Samtlige lærefag er gjennomgått, og opplæringen gis nå etter målstyrende planer. Fagstrukturen er endret. Fag er slått sammen for å få en bredere plattform, og nye fag er kommet til. Fagutdanningene har fått en mer generell basis og et vesentlig større innslag av teorifag enn tidligere. Dette gir den nye fagarbeideren bedre forutsetninger til å følge med i et moderne næringsliv hvor krav til fleksibilitet og endringsevne står sentralt.

Behovet for IT-kompetanse har økt dramatisk. Det er et mål at IT skal integreres i alle fag. Behovet for IT-kompetanse, spesielt innenfor IT-drift og IT-service oppleves som akutt hos brukerne. Det vil bli opprettet en ny fagopplæring i IT innenfor gjeldende hovedstruktur i videregående opplæring. Organisering og innhold i et slikt opplæringstilbud vil bli utredet av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i samråd med blant annet partene i arbeidslivet.

8.1.4 Holdninger til næringsvirksomhet

Norsk næringsliv består av mange småbedrifter lokalisert i alle deler av landet. Dette er positivt for å opprettholde en spredt bosetting. Regjeringen ønsker å stimulere til flere nyetableringer, blant annet ved å styrke kunnskapene om entreprenørskap.

Det er fra flere hold påpekt behov for at man gjennom skolen må utvikle positive holdninger til næringsliv generelt og entreprenørskap spesielt. Blant annet påpekte Innovasjons-utvalget behovet for at kunnskap om næringsliv og etablering av virksomheter må innarbeides i fagplanene i grunn- og videregående skole.

Det er i dag fokusering på holdninger til entreprenørskap og praktisk læring gjennom bedriftsetableringer i skolesystemet. Gjennom det nasjonale utviklingstiltaket Distriktsaktiv skole har det over flere år vært jobbet med å innføre kunnskap og holdningsendringer i forhold til egne bedriftsetableringer blant elevene. Siktemålet er å gi ungdom tro på egne, skapende krefter og evne til å se og kunne bruke lokale ressurser som grunnlag for utvikling av arbeidsplasser. Konseptet vektlegger næringsutvikling og de sosiale og kulturelle sidene ved samfunnsutviklingen.

Holdningsskapende arbeid og bedriftsetableringer har også vært rettet inn mot den videregående skolen de senere årene i regi av Stiftelsen Ungdomsbedrifter. NHO overtok ansvaret for organiseringen og den videre framdriften i dette arbeidet i 1997. Arbeidet som nå pågår i regi av Foreningen Ungdomsbedrifter har som siktemål å etablere fylkesvise foreninger over hele landet. Målet er styrket innsats og økt kunnskap om entreprenørskap og dens betydning for verdiskapingen i Norge blant ungdom i alderen 15–20 år i den videregående skole. Regjeringen ser det som viktig å videreføre Distriktsaktiv skole og annet pågående arbeid med entreprenørskap i skolen.

Utgangspunktet for Regjeringens arbeid er at kunnskap om næringsliv, entreprenørskap og utvikling av elevbedrifter skal bli en ordinær del av undervisningen i grunn- og videregående skole, noe som framgår av de nye læreplanene. Elevene skal allerede fra første klasse møte lokalsamfunnet, dets organisasjoner, arbeids- og næringsliv. Fagplaner for entreprenørskap i videregående skole er under utarbeiding. Det er nå opp til skoleeier og den enkelte lærer i samarbeid med det lokale næringslivet og foreninger å føre arbeidet videre inn i klasserommet.

Høyere utdanningsinstitusjoner spiller en viktig rolle i arbeidet med å øke tilfanget av nye bedrifter, ved at avgangsstudenter betrakter seg som arbeidsskapere i like stor grad som arbeidstakere. Dette bør i økende grad skje gjennom tilføring av kunnskaper om entreprenørskap og arbeidslivet, både som en integrert del av grunnutdanningen og som etter- og videreutdanningskurs. Det må fortsatt legges vekt på å knytte kontakter mellom institusjonene og lokalt arbeids- og næringsliv, for å heve kompetansen og bidra til lokal utvikling.

Regjeringen vil vurdere flere tiltak for å stimulere til positive holdninger til næringsliv og innovasjon. Dette vil blant annet skje i samarbeid med Norges forskningsråd.

8.2 Kompetanseutvikling i næringslivet – etterutdanning

Kompetansebehov hos voksne blir prioritert høyt i internasjonale organisasjoner og i EU. 1996 ble av EU gjort til året for livslang læring. En ny politisk plattform for livslang læring er hovedtemaet i utdanningsarbeidet i OECD, og denne tilnærmingen er også sentral i arbeidet med sysselsettingsspørsmål i OECD. OECD 4 har funnet at etter- og videreutdanning gjennom opplæring i arbeidslivet gir best umiddelbare resultater med hensyn til økt produktivitet. Ved UNESCOs verdenskonferanse om voksenopplæring ble betydningen av å utvikle en bred forståelse og effektive systemer for læring for hele den voksne delen av befolkningen diskutert. I alle de nordiske landene blir det nå satset sterkt på å legge til rette for voksenopplæring.

Siden begynnelsen av 1980-tallet har næringslivets investeringer i kompetanseutvikling økt. Undersøkelser viser imidlertid at bedriftene i liten grad har opplæringsregnskap som tydeliggjør bedriftenes kostnader og investeringer på kompetansesiden. Kostnadene forbundet med kompetansehevende tiltak er ofte fordelt over ulike budsjettposter i bedriftenes regnskap, uavhengig av tiltakenes formål og innretning. Det finnes dermed lite systematisk kunnskap om omfanget av bedriftenes satsing på dette området, og det er vanskelig å fastslå summen på totalinvesteringene.

I tillegg til at det formelle utdanningsnivået varierer mellom ulike næringer og bransjer, viser det seg å være til dels store forskjeller mellom bransjene når det gjelder egne investeringer i kompetansehevende tiltak. Banknæringen, som har lange tradisjoner for opplæring, skiller seg ut med større investeringer enn andre bransjer. De laveste investeringene i kompetansehevende tiltak finner vi innenfor varehandel og hotell- og restaurantvirksomhet. Kunnskapsintensiv industri, som for eksempel elektronikkindustri og kjemisk-teknisk industri, har også høye immaterielle investeringer. Undersøkelser viser for øvrig at det er de største enhetene som gjør de høyeste immaterielle investeringene pr. sysselsatt.

8.2.1 Kompetansekartlegging og kompetansestrategi i næringslivet

Næringslivet står overfor konkurransesituasjoner som krever omstilling til mer kundeorientert produksjon, basert på fleksibel ressursorganisering. Et kritisk element i denne omleggingen er å utvikle en bedriftskultur som skaper felles målforståelse og aksept av virkemidler mellom ledelse og ansatte. Kompetanseutvikling og -organisering er helt sentralt for omstillingsarbeidet, og vellykkede omstillinger krever godt samarbeid om kompetansekartlegging i bedriftene. Undersøkelser viser at det, til tross for arbeidslivets avtaler om forpliktende kompetansekartlegging, er behov for tiltak som stimulerer denne aktiviteten. Dette gjelder spesielt i de mindre bedriftene, og i bedrifter med lavt utdanningsnivå. Regjeringen vil vurdere ulike insentiver for å stimulere til økt verdiskapende opplæringsaktivitet i bedriftene

8.2.2 Dokumentasjonsordninger

En arbeidstakers realkompetanse er kunnskap eller ferdigheter tilegnet gjennom arbeid, etterutdanning eller på annen måte. Dokumentasjon som inneholder opplysninger om arbeidsoppgaver, arbeidsform og den opplæring som arbeidstaker har deltatt i, både internt på arbeidsplassen og ved eksterne kurs, er viktig, både for arbeidstakere og bedrifter. En del av den kompetanseutviklingen som finner sted i arbeidslivet i dag, er en direkte følge av eksterne kompetansekrav som bedriftene stilles overfor.

Hvis bedrifter kan dokumentere at deres arbeidsstyrke innehar den realkompetanse som er påkrevd, vil dette gi bedriften innpass i markeder hvor slike krav stilles.

Dokumentasjon av realkompetanse vil kunne bidra til å synliggjøre, og for arbeidstaker verdsette, arbeidslivet som læringsarena. Relevante dokumentasjonsmuligheter vil trolig få en økende betydning for arbeidstakernes motivasjon for intern opplæring og dermed bedriftens muligheter til å gjennomføre kompetansehevende tiltak når dette er påkrevet.

Det er etablert en rekke ordninger på siden av det etablerte utdanningssystemet, både knyttet til utdanningsinsitusjonene (for eksempel ressurssentra i videregående skole og stiftelser knyttet til universitet og høgskoler) og bedriftsrettede virkemidler (blant annet i regi av SND og NFR). Disse ordningene tar i større grad utgangspunkt i bedriften som læringsarena og vil fortsatt være et viktig supplement til det formelle utdanningssystemet. Opplæringsaktivitet initiert av bedriftene må fortsatt være den viktigste formen for etter- og videreutdanningsaktivitet i næringslivet.

8.2.3 Nettbasert undervisning

Fjernundervisning basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi gir helt nye muligheter for etter- og videreutdanning. Elektronisk informasjonsnett som Internett, har åpnet for nye formidlings- og undervisningsformer. Dette gir en helt ny fleksibilitet tilpasset den voksne studenten i arbeid. Spesielt for distrikts-Norge er dette en fordel fordi videre studier lett kan innebære flytting.

Som et ledd i Regjeringens plan for IT i utdanningen, er det etablert en elektronisk møteplass for ­kompetanseutvikling og voksenopplæring, kalt «TUNET». Formålet med «TUNET» er å stimulere til økt bruk av IT i voksenopplæringen. Her kan en få informasjon om blant annet aktuelle tilbud og aktører på voksenopplæringsfeltet. Det vil bli holdt on-line seminarer og konferanser og det legges opp til debatt over nettet om uliket temaer.

Regjeringen vil intensivere satsingen på IT-basert fjernundervisning. Regjeringen vil gå inn for å etablere en koordineringsfunksjon for den IT-baserte fjernundervisningen i Tromsø.

8.3 Kompetansereformen

Den forrige regjeringen oppnevnte høsten 1996 et utvalg som skulle tilrettelegge for en samlet handlingsplan for etter- og videreutdanning i arbeidslivet (Buer-utvalget 5). Utvalget var bredt sammensatt av partene i arbeidslivet, de frivillige organisasjonene, det formelle utdanningssystemet, berørte departement og ressurspersoner fra ulike fagmiljøer. Utvalget avgav sin innstilling høsten 1997.

Parallelt med denne meldingen legger Regjeringen fram en stortingsmelding om en kompetansereform for voksne. Arbeidet med meldingen bygger blant annet på Buer-utvalgets innstilling og høringsuttalelser til denne. I stortingsmeldingen vil det bli lagt opp til at myndighetene skal bidra til økt satsing på etter- og videreutdanning gjennom ulike tiltak.

Retten til permisjon til utdanning står helt sentralt i det videre arbeidet. Målsettingen må være å få til god balanse mellom arbeidstakers behov for permisjon og de ulempene slike permisjoner kan skape for arbeidsgiver. Regjeringen er innstilt på å fremme lovforslag om individuell rett til permisjon på visse vilkår. Slike lover vil bli gjort gjeldende for hele arbeidslivet.

Regjeringen legger vekt på at offentlig utdanningsfinansiering baseres på en likebehandling av ulike grupper. Offentlig finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning bør derfor baseres på etablerte finansieringsordninger i Statens lånekasse for utdanning, som imidlertid må tilpasses voksnes behov i en utdanningssituasjon. Dersom partene ønsker å etablere særskilte ordninger for finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning, utover offentlig studiefinansiering, er dette et ansvar for partene.

Regjeringen legger vekt på at det offentlige utdanningssystemet skal ha en sentral rolle i å tilby undervisning som imøtekommer kompetansebehovene i arbeidslivet. Regelverket for institusjoner innenfor høyere utdanning bør mykes opp, slik at de bedre kan tilby utdanning rettet inn mot behovene i arbeidsmarkedet. Organisasjonene i arbeidslivet vil være naturlige kontakter i dette arbeidet.

Voksnes behov for dokumentasjon av realkompetanse øker i takt med all den læringen og kompetanseutviklingen som foregår utenfor det offentlige utdanningssystemet. Dette vil akselerere i årene framover. Regjeringen går derfor inn for at det utvikles et system for dokumentasjon av realkompetanse.

Det vises for øvrig til stortingsmeldingen om kompetansereformen.

8.4 Omorganisering av veiledningstjenesten – fra veiledning til bedriftsrettet kompetanseoverføring

Målet med den offentlige veiledningstjenesten finansiert over Nærings- og handelsdepartementets (NHD) budsjett er å fremme nyetableringer og bidra til kompetanseheving, vekst, nyskaping og omstilling i små og mellomstore bedrifter. Disse bedriftene utgjør hovedtyngden av norsk næringsliv, og står for en betydelig andel av sysselsetting og verdiskaping. Svært mye av de offentlig finansierte aktivitetene er rettet mot de aller minste bedriftene, etablerere og oppfinnere som er sentrale i innovative prosesser.

Veiledningstjenesten omfatter Teknologisk Institutt (TI), Norges Industriattacheer (NIA), Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN), Narviktelefonene, Bedriftenes Rådgivningstjeneste (BRT), Norsk Designråd (ND), Euro Info Centre-kontorene (EIC) og Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO).

Tjenestene spenner fra ren informasjonsvirksomhet om rammebetingelser og regelverk som bedriftene er pålagt å følge til aktiv bistand i form av institusjonenes deltakelse i konkrete prosjekter i bedriftene. De fleste institusjonene gjennomfører en stor andel av sine aktiviteter med basis i egenfinansiering fra bedriftene i tillegg til å gjennomføre oppdrag finansiert med offentlige midler. Institusjonene er derfor i mange tilfeller både privat og offentlig finansiert. Det er etablert systemer med resultatrapportering og mål- og resultatstyring som kanaliserer offentlige midler mot små bedrifter. Det er forutsatt at midlene skal rettes inn mot områder som er av stor betydning for små bedrifters konkurranseevne og hvor et rent markedsbasert tilbud vil føre til at viktige tjenester ikke blir dekket. Det er også forutsatt at midler skal benyttes til generell informasjon om regelverk og rammebetingelser.

For å sikre kontakt mellom institusjonene, som i hovedsak er stiftelser, og brukerne, er næringslivet representert i styrene. Det legges vekt på at tjenestene skal være landsdekkende og ha regional forankring. Det skal i utgangspunktet være en arbeidsdeling mellom virksomhetene i veiledningstjenesten, både geografisk og med hensyn til oppgaver.

Etter opprettelsen av Nærings- og handelsdepartementet er Norges Eksportråd underlagt dette departementet. Norges Eksportråd ble omorganisert og opprettet som stiftelse fra 1. januar 1996. Selv om Norges Eksportråd ikke er en del av den tradisjonelle veiledningstjenesten er de offentlige midlene i stor grad knyttet til informasjonsvirksomhet, rådgivning og tjenester overfor små og mellomstore bedrifter for å bidra til økt internasjonalisering av næringslivet. En kan derfor se deler av Norges Eksportråds virksomhet i sammenheng med den øvrige veiledningstjenesten. Norges Eksportråd er for øvrig nærmere omtalt i kapittel 13. Institusjonene i veiledningstjenesten går fram av boks 8.2 nedenfor.

I St prp nr 86 (1986–87) «Om veiledningstjenestens virksomhet og organisering» vurderte Industridepartementet den offentlige veiledningstjenesten som da bestod av blant annet Statens Teknologiske Institutt (STI), den industrielle informasjons- og kontaktformidlingstjenesten (INKO) og Statens veiledningsinstitutt for industrien i Nord-Norge (VINN). STI utførte rådgivnings, kurs- og konsulentbistand til småbedrifter innenfor det teknologiske området. INKO-tjenesten hadde som formål å være et bindeledd mellom private og offentlige veiledningstjenester. VINN, som tidligere hadde vært en avdeling av STI, utførte blant annet INKOs tjenester i Nord-Norge, samt oppgaver som var parallelle til STIs arbeid i Nord-Norge. Senere er mer ansvar for rådgivning og veiledning blitt tillagt fylkeskommunene ved at midler er blitt bevilget til fylkeskommunale rådgivningsselskaper (BRT). Teknologisk Institutt ble etablert med utgangspunkt i STI.

Det er med jevne mellomrom og fra ulikt hold, ytret ønsker om en forenkling av dagens offentlig finansierte veiledningstilbud til bedriftene. Blant annet har Småbedriftsutvalget og Henriksen-utvalget skissert en rekke problemområder. Særlig har det vært trukket fram at dagens tilbud framstår for brukerne som fragmentert, uoversiktlig og vanskelig tilgjengelig. Ankepunkter er også at institusjonene, som følge av reduserte offentlige tilskudd og dermed økte krav til egeninntjening, har ekspandert i markedet for privatfinansierte konsulentoppdrag. En annen innvending til dagens system er at det er liten grad av samordning av veilednin gstilbudet og tilfeller av overlappende virksomhet.

8.4.1 Bedriftsrettet kompetanseoverføring

Kompetanse, innovasjon og evne til omstilling har økende betydning for bedriftenes evne til å hevde seg i en sterk internasjonal konkurranse. Kompetanse­hevende tiltak er derfor et sentralt næringspolitisk virkemiddel.

Mindre bedrifter har ofte begrensete ressurser. Dette kan i utgangspunktet innebære at de ikke har tilstrekkelig strategisk kompetanse, og dermed evne til å opptre langsiktig, formulere behov og utnytte eksterne ressurser. Mange mindre bedrifter har heller ikke tilstrekkelig betalingsevne. De kan også ha begrenset informasjon om hva som finnes av eksterne ressurser og hvor de finnes. Små bedrifter har i svært mange tilfeller heller ikke nødvendige funksjoner som kreves for å sikre at pålagte kvalitetskrav for produktene er oppfylt. Dette kan for eksempel dreie seg om testing av om produkter oppfyller tekniske krav eller standarder.

Det er et særskilt behov for kompetanseheving i små bedrifter. I små bedrifter dekker ofte de samme personene mange områder som spenner fra for eksempel produksjon og vedlikehold til markedsføring, salg og administrative oppgaver. Målet med offentlige bevilgninger er å gi kompetansestøtte slik at små bedrifter ser muligheter som ligger i å ta i bruk økonomisk-administrative systemer, ny teknologi som bidrar til effektivisering og dermed kostnadsbesparelser, eller som bidrar til produktutvikling og innovasjon som gir markedsmuligheter. For å fremme konkurransedyktighet er det av særlig stor betydning at bedriftene følger med i den teknologiske utviklingen. Et tilrettelagt virkemiddeltilbud for små bedrifter er derfor av sentral betydning på dette området.

Det offentlige tilbudet skal være et supplement til den private innsatsen, og det offentlig finansierte tjenestetilbudet gjennom veiledningstjenesten bør ikke konkurrere med private tilbydere i kompetansemarkedet. Det er likevel av stor betydning at institusjoner med offentlig tilskudd også opererer i et konkurranseutsatt marked for å kvalitetssikre sin egen kompetanse. Gjennom mål- og resultatsstyringssystemet vil Nærings- og handelsdepartementet så langt som mulig sikre at en unngår sammenblanding av aktiviteter i et konkurranseutsatt marked og i et marked hvor det offentlige har oppgaver som følge av manglende privat tilbud.

Enkelte funksjonsområder er dårlig dekket av private aktører i markedet. Dette gjelder i første rekke markedet for informasjonstjenester, hvor private tilbydere ikke ser det bedriftsøkonomisk lønnsomt å delta. Det betraktes derfor som en offentlig oppgave å strukturere og bedre tilgjengeligheten til næringsrelevant informasjon. Private konsulentselskaper leverer i stor grad kompetanse innenfor økonomi og administrasjon. Midler kanalisert gjennom veiledningstjenesten skal i utgangspunktet ikke anvendes i dette markedet, med unntak av en viss innsats overfor målgruppen etablerere og de aller minste bedriftene. Det private rådgivningstilbudet innenfor FoU-relaterte problemstillinger er imidlertid begrenset. Det er viktig at det offentlige spiller en rolle innenfor teknologi- og FoU-formidling. Den offentlige innsatsen skal rendyrkes med hensyn til aktiviteter som fremmer kunnskap om og anvendelse av teknologi i små bedrifter. Det offentliges engasjement innebærer også å sørge for at små bedrifter har tilgang på nødvendig infrastruktur for å kvalitetsteste produkter.

Når det gjelder private konsulentselskapers engasjement innenfor økonomisk og administrativ rådgivning til små bedrifter, er dette begrenset til det som for det enkelte selskap antas å være lønnsomme prosjekter. Tjenester som ytes til små bedrifter og etablerere er begrenset som følge av oppdragenes størrelse og bedriftenes spredte geografiske beliggenhet. Småbedriftene har ofte ikke ressurser eller likviditet til å nyttiggjøre seg det private tilbudet av konsulenttjenester. Det offentlige har derfor en oppgave i å sørge for at små bedrifter har et rådgiverapparat som kan være en profesjonell samtalepartner og operativ rådgiver på feltet.

Regjeringen vil videreføre og forbedre et kvalitativt godt tilbud for å bidra til kompetanseoverføring til små bedrifter. Tilbudet skal inneholde generell informasjon om nasjonalt og internasjonalt bedriftsrettet regelverk og virkemiddelordninger. Tilbudet skal videre inneholde mer konkret rådgivning og veiledning innenfor økonomi og administrasjon, teknologiformidling, nyskaping og design.

8.4.2 Organisering av tilbudet om bedriftsrettet kompetanseoverføring

Regjeringen legger vekt på å etablere en helhetlig tilnærming til det offentlig finansierte tilbudet om kompetansehevende tiltak i bedriftene, med utgangspunkt i utfordringer norsk næringsliv står overfor. Det er viktig å se tilbudet i sammenheng med spesielt SNDs og NFRs virksomhet. Rollefordelingen mellom finansierings- og rådgivningsinstitusjoner er viktig, og må legges til grunn for samspillet mellom de ulike institusjonene. Det må imidlertid være slik at både finansielle virkemidler, FoU-tiltak og offentlig finansierte veilednings- og rådgivningstjenester skal fremme de samme målene, og derfor styres innenfor en helhetlig næringspolitisk tilnærming. Kontakten mellom virkemiddelapparatet i utlandet og det nasjonale virkemiddelapparatet kan også forbedres.

Det er et mål at de enkelte institusjonenes profil skal bli «skarpere» i forhold til hverandre, og at de i mindre grad enn i dag skal markedsføre tjenester som til forveksling er lik hverandre. Ved utformingen av budsjettproposisjon, tildelingsbrev og mål- og resultatstyringssystemer, besitter departementet de nødvendige instrumentene for å oppnå en klar rollefordeling og god koordinering mellom institusjonene.

Informasjon – om rammevilkår, offentlige reguleringer, offentlige virkemidler, etc.

Regjeringen legger opp til å videreutvikle infrastrukturen for fellesinformasjon ovenfor næringslivet.

VINN mottar offentlige tilskudd for å ivareta en nasjonal informasjonstjeneste. Narviktelefonene gir gratis næringslivsinformasjon til bedrifter og etablerere, og spørsmålene som besvares omfatter blant annet formelle krav ved etablering, andre myndighetskrav til bedriftene, finansieringsordninger, offentlige anbud og spørsmål knyttet til samhandel med Europa. Stadig flere benytter seg av informasjonstjenesten, noe som understreker behovet for denne type tjeneste.

IT gir nye muligheter for å nå brukergruppene, og Internett blir stadig utviklet som kommunikasjonskanal for bedriftene. Fra mai 1998 ble informasjonstjenesten hos VINN utvidet til å omfatte Bedriftsinformasjon på Internett (Bedin). Nærings- og handelsdepartementet har på denne måten tatt initiativ til å utvikle en infrastruktur for enklere tilgang til næringsrettet informasjon på Internett. Målet med Bedin er å utvikle tjenesten som en naturlig veiviser på Internett til relevant offentlig næringslivsinformasjon for særlig små og mellomstore bedrifter, rådgivningsmiljøer og offentlig forvaltning. Informasjonsområdene i Bedin omfatter næringsvirksomhet, finansieringsordninger, lover og regler og kompetansemiljøer.

De fem norske Euro Info Centre-kontorene (EIC), som er en del av et større europeisk nettverk underlagt EU-Kommisjonen, formidler bedriftsrettet informasjon om EU og EØS. Det ytes informasjons- og rådgivningstjenester til bedriftene vedrørende EU/EØS-utviklingen og om nye markeds- og forretningsmuligheter i Europa. Dette omfatter informasjon om offentlige anskaffelser, blant annet ved søk i TED-databasen, konkurranseregler, aktuelle FoU-programmer og tjenester som behandling av saker om handelshindringer osv. Et økende antall henvendelser gir uttrykk for et behov blant bedriftene i næringslivet for EU/EØS-informasjon. Nærings- og handelsdepartementet vil i løpet av 1998 foreta en gjennomgang av EIC-kontorene blant annet på bakgrunn av at nettverket har eksistert i tre år og at det har kommet til dels nye krav fra Europakommisjonen i deres kontrakt med EIC.

Økonomisk/administrativ rådgivning – ledelse, økonomistyring, strategiutvikling, omstillingsprosesser, markedsspørsmål, nettverkssamarbeid etc.

Rådgivningstjenester på det økonomisk/administrative området tilbys av en rekke private og halvoffentlige selskaper og institusjoner. Tilbudet til bedriftene fra det private marked er stort, og i stor grad tilgjengelig i de fleste bysentra. Den statlige medvirkning til finansieringen av kompetansehevende tiltak i bedriftene på det økonomisk/administrative området er til og med 1998 kanalisert til Bedriftenes Rådgivningstjeneste (BRT). Bevilgningen er trappet ned fra ca. 50 millioner kr i 1997 til 20 millioner kr i 1998. Oppdragene som har vært utført med statlig tilskudd gjennom BRT nettverket er i det alt overveiende svært små (under kr. 10.000), og oppdragene er geografisk spredt.

BRT-systemet hadde til og med 1997 et ansvar for å drive rådgivning overfor varehandelsbedrifter i distriktene. Særskilt målrettet konsulentvirksomhet overfor denne målgruppen er ved omlegging av systemet falt bort fra og med 1998, og varehandelsbedriftene stiller dermed på lik linje med øvrige småbedrifter når det gjelder tilgang til statlig finansierte konsulenttjenester.

Fra og med 1999 tar en sikte på å etablere et SND- program som dekker behovet for løpende rådgivning overfor de aller minste bedriftene og nyetablerere. Det direkte tilskuddet til BRT- nettverket vil dermed opphøre. SND-programmet må ses i sammenheng med etablererstipendet over KRDs budsjett, der forvaltningen i de fleste fylker er lagt til SNDs distriktskontor.

SND skal velge ut lokale operatører for programmet som skal gi den type rådgivning og veiledning BRT har gitt. SND må i utvelgelsen søke å nå de beste programoperatørene, det være seg et BRT-selskap eller en annen rådgiver. En tar sikte på at småbedriftene fortsatt skal ha muligheten til å dra nytte av noen timer gratis konsulentbistand hvor de møter noen som kan gi råd om problemstillinger som direkte angår dem. Denne type rådgivning er verdifull for den enkelte, og kontakten med konsulenter kan stimulere små bedrifter til å prioritere kompetansehevende tiltak for bedriften på ulike felter og således virke utvik­lende i et lengre perspektiv. Hovedforskjellen fra dagens system blir at en sikrer konkurranse om de offentlige midlene.

Det legges vekt på å unngå et byråkratisk system der småbedriftene i hvert enkelt tilfelle må søke SND om midler i samarbeid med rådgivningsselskaper. Det vil være av stor betydning at SND fordeler midlene fra programmet på lokale operatører som fortløpende vurderer situasjonen og behovet til bedriftene og dermed direkte kan gi råd og veiledning.

Teknologiformidling, innovasjon og produktutvikling

Oppgavene til Teknologisk Institutt (TI) og Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN) er å formidle teknologi og bidra til teknologisk kompetanseoppbygging i næringslivet, spesielt i små og mellomstore bedrifter. Videre yter Forskningsrådet og SND støtte til innovasjon gjennom programvirksomhet. I tillegg har nasjonale institusjoner som teknisk industrielle forskningsinstitutter, høyere utdanningsinstitusjoner og andre forskningsmiljøer en viktig rolle. Tilbudet fra det private markedet er imidlertid relativt lite.

Innovasjonsprosesser kjennetegnes av langsiktighet og store investeringsbehov når det gjelder kompetanseoverføring og -oppbygging såvel som fysisk infrastruktur. Offentlig medvirkning ansees som en forutsetning for å sikre et tilstrekkelig kompetansenivå og høy aktivitet over tid hos TI og VINN. Regjeringen går derfor inn for å videreføre de offentlige tilskuddene til TI og VINN. Bruken av det offentlige tilskuddet bør imidlertid i større grad konsentreres om kjerneområder i TI og VINN. Dette vil både møte næringslivets krav til mer spesialiserte tjenester og bidra til at institusjonene i veiledningstjenesten i mindre grad utvikler og tilbyr tjenester som overlapper hverandre. Gjennom å konsentrere virksomhetene om prioriterte kjerneområder er det mulig å utnytte og videreutvikle institusjonenes eksisterende fagkunnskap og kompetanseområder.

TI og VINN skal fortsette som egne kompetansesentra med nasjonale oppgaver på sine respektive virksomhetsområder. Statlige midler skal brukes til rendyrking av aktiviteter som fremmer kunnskap om, og anvendelse av teknologi i bedrifter. Hva gjelder TI og VINN sine aktiviteter på det økonomisk/ administrative området forutsettes det at tjenestene betales til markedspris av hver enkelt bedrift.

For TI vil det bety at de offentlige midlene skal rettes mot virksomhetsområdene målings- og sertifiseringstjenester og miljø- og sikkerhetsteknologi. Hovedtyngden av oppdragene innenfor måling og sertifisering er for små og mellomstore bedrifter. Tjenestene omfatter blant annet materialprøving, kalibrering av verktøy og instrumenter, produkttesting og måling etter nasjonale og internasjonale standarder og normer. Regjeringen mener det er viktig at tilbudet av målings- og sertifiseringstjenester videreutvikles.

Miljø- og sikkerhetsteknologi omfatter blant annet miljøledelse og fagområder som miljøriktige bygg, avfallslogistikk og transport. Samlet sett er miljø- og sikkerhetsteknologi et område i rask utvikling, og vil få stor betydning for bedriftene i et marked som i økende grad etterspør miljøprofil på produkter og tjenester. Regjeringen ønsker derfor at TI benytter det offentlige tilskuddet til økt satsing på miljø- og sikkerhetsteknologi.

Regjeringen foreslår at VINN benytter det offentlige tilskuddet til økt satsing på området produktutvikling, herunder bruk av Rapid Prototype-teknologi og området Kompetanseutvikling – strategisk kompetanseanalyse i små og mellomstore bedrifter. Tjenestetilbudet innenfor produktutvikling utføres allerede i dag ved Rapid Prototype-laboratoriet i Narvik i samarbeid med Høgskolen i Narvik og andre kompetansemiljøer på området. Offentlige midler til VINN øremerkes til disse områdene for å stimulere til nyskaping og produktutvikling i små bedrifter.

Kompetanseutvikling som virksomhetsområde må sees i sammenheng med satsingen på videreutdanning og livslang læring, og behovet for å sikre strategisk kompetanseplanlegging i små og mellomstore bedrifter. Målsettingen er en mer effektiv og målrettet kompetanseutvikling.

Innenfor verkstedteknologi har VINN i samarbeid med fylkeskommune og skolemyndigheter utviklet Verkstedlaboratoriet i Harstad. Senteret er et verkstedteknisk senter og et brukersenter overfor skole og næringsliv. Virksomheten drives i samarbeid med TIs tekniske sentra i Kongsberg og Stavanger. Dette samarbeidet bør videreutvikles. Ved å utnytte kunnskaps- og kompetansemiljøer i samarbeid, vil det være mulig å tilrettelegge for gode nasjonale tilbud.

Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO) har som hovedmål å stimulere og medvirke til industriell nyskaping i Norge. En hovedoppgave for SVO er å rettlede oppfinnere i en tidlig fase slik at gode ideer finner riktig vei fram til kommersialisering, herunder også assistanse for eventuell patentering. Det er viktig at SVO kan yte assistanse til oppfinnere uansett hvor i landet de befinner seg. SVOs virkemidler er støtte til utvikling av tekniske ideer og oppfinnelser og forretningsmessige tiltak basert på disse. Den primære målgruppen er frittstående oppfinnere i hele landet. Det ytes statlig tilskudd til SVO som går til drift av kontoret og til fordeling av utviklingstilskudd og stipend til oppfinnere. Det er derfor av stor betydning at SVO samordner sin virksomhet med de øvrige deler av veiledningstjenesten og andre deler av det offentlige virkemiddelapparatet. Regjeringen ser positivt på samordning av det offentlige engasjement i forhold til nyskaping som blant annet SVO deltar i. Det foreslåes ingen organisatoriske endringer for SVO. Regjeringen mener at det må foretas en løpende vurdering av virksomheten og spesielt hvordan den fungerer i forhold til de øvrige deler av det offentlige virkemiddelapparatet.

Design som konkurransefaktor for næringslivet

Nærings- og energidepartementet nedsatte i 1995 en arbeidsgruppe om industridesign. Mens tradisjonelle designbrukere i Norge finnes innenfor møbel-, interiør og tekobransjen, pekte arbeidsgruppen på et potensiale innenfor helse, medisin, miljø og IT-produkter. Arbeidsgruppen understreket samtidig hvordan design er relevant for andre bransjer. Anbefalingene fra arbeidsgruppen var rettet mot bedriftene, med vekt på å integrere design i produktutviklingen for å styrke innovasjon og nytenkning, organisasjonene i næringslivet, virkemiddelapparatet og utdannings- og forskningsinstitusjoner. Arbeidsgruppen la særlig vekt på virkemiddelapparatet sin rolle i arbeidet med å markedsføre design til bedrifter som ikke er brukere av design, samt å få design inn i programvirksomheten til SND.

Den teknologiske utviklingen og økende internasjonale konkurranse stiller krav til bedriftenes evne til innovasjon og tilpasning, samtidig som utviklingen gir nye muligheter innenfor produktutvikling, markedsføring og salg. Regjeringen vil i lys av dette fremme formgivning og bruk av god design som et virkemiddel for å skape forbedrede og konkurransedyktige produkter. Norsk Designråd skal videreutvikles til å være en pådriver med hensyn til å spre kunnskap om og aktivt bidra til bruk av design for å styrke bedriftenes konkurranseevne. Norsk Designråd skal ikke være en konkurrent til private, profesjonelle designmiljøer.

Samtidig som nye teknologiske muligheter gir større anledning for bedriftene til å tilpasse produktet til kundenes behov, stiller kundene nye krav. Kundene etterspør i større grad produkter med vekt på ergonomi, estetikk, funksjonalitet og miljøvennlighet. Det er i forskningsstudier av design og bedriftsresultater vist en klar sammenheng mellom bruk av design i produktutviklingen og økt verdiskaping. Det er imidlertid et stort behov i bedriftene for informasjon, kunnskap og bevisstgjøring knyttet til formgivning og design som konkurransefaktor, relatert til en markedsøkonomisk og strategisk sammenheng.

Det er videre et mål å heve kunnskapen om industridesign i virkemiddelapparatet for øvrig, for å sette dette bedre i stand til å ta sin del av formidlingsoppgaven overfor bedriftene på designområdet. Som et ledd i denne strategien er det gitt føringer til SND om å bygge inn en bedriftsrettet strategi for design i sine programmer.

Med hensyn til andre institusjoner på området design, har «Norsk Form – Senter for design, arkitektur og bygningsmiljø 6» som hovedmål å bidra til økt bevissthet og kunnskap i befolkningen om estetisk kvalitet i omgivelsene. Dette gir et noe større nedslagsfelt for deres virksomhet.

9 Fleksibelt arbeidsmarked

Et effektivt fungerende arbeidsmarked er av stor betydning for næringslivet. Et effektivt arbeidsmarked er kjennetegnet ved at ledige jobber blir dekket raskt uten at det oppstår lønns- og kostnadspress. Samtidig skal et effektiv arbeidsmarked bidra til høy yrkesdeltakelse og gi muligheter for innpassing av ungdom, langtidsledige, yrkeshemmede, innvandrere og andre grupper som har problemer med å komme inn i eller står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet. I perioder med knapphet på arbeidskraft, slik vi nå opplever, er dette spesielt viktig.

Den langvarige høye arbeidsledigheten i OECD-landene, og særlig i Europa, blir ofte forklart med utgangspunkt i skillet mellom strukturell og konjunkturbestemt ledighet. Den konjunkturbestemte ledigheten følger utviklingen i den samlede etterspørselen og produksjonen i økonomien. Endret produktivitet vil også påvirke nivået på sysselsettingen og ledigheten. Den strukturelle ledigheten følger av mer grunnleggende problemer i arbeidsmarkedet blant annet yrkesmessige og geografiske mistilpasninger. Ofte vil en periode med langvarig lavkonjunktur øke den strukturelle ledigheten til et høyere nivå enn den var før lavkonjunkturen. Lavkonjunkturene har dermed bidratt til å øke mistilpasingene i arbeidsmarkedet.

Den langvarige høye ledigheten i OECD-landene, og særlig i Europa, blir ofte forklart med utgangspunkt i den strukturelle ledigheten. Hvis den faktiske arbeidsledigheten synker under nivået for den strukturelle ledigheten, for eksempel i en sterk oppgangskonjunktur, kan dette slå ut i økt lønnspress som etter en tid fører til prispress og svekket kostnadsmessig konkurranseevne.

Arbeidsmarkedets funksjonsmåte påvirkes i stor grad av lover, regler og institusjonelle forhold på tilbuds- og etterspørselssiden. I tillegg vil bestemmelsene knyttet til utlendingers mulighet til arbeid i Norge ha betydning for tilbudet av arbeidskraft.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Sosiale, politiske og økonomiske årsaker er bakgrunnen for at arbeidsmarkedet i større grad enn andre markeder er regulert av særskilt lovgivning og regelverk. På den ene siden gir dette stabile og trygge betingelser for de som er i arbeid. Stabilitet og trygghet for arbeidstakeren kan igjen ha en positiv effekt på produktiviteten. På den annen side påvirker reguleringer arbeidsmarkedets funksjonsmåte, og jo mindre fleksible reguleringene er, desto mindre rom vil det være for bedriftene å tilpasse sin arbeidsstyrke etter behovet.

9.1 Lover og regler som kan påvirke tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft

De fleste bedriftene står overfor en situasjon hvor etterspørselen etter varer og tjenester varierer sterkt og avhenger av en rekke faktorer som den internasjonale konjunkturutviklingen, konkurranseforhold, innenlandsk etterspørsel og evnen til å utvikle nye produkter som markedet vil etterspørre. Naturlige, daglig, ukentlig eller sesongmessige variasjoner i aktiviteten i enkelte bransjer, kan skape ytterligere behov for å variere arbeidsstyrken.

Variasjoner i slike markedsforhold er bestemmende for aktiviteten i næringslivet og bedriftenes ønskede sysselsettingsnivå. Bedriftene kan tilpasse arbeidsstyrke og kapitalutstyr til svingninger i markedet på flere ulike måter:

• ansette nye medarbeidere eller permittere eller si opp ansatte. Dette kan også være aktuelt i de situasjoner hvor bedriften ønsker å innføre ny teknologi for å oppnå høyere produktivitet eller ved overgang til nye satsingsområder,

• vurdere mer fleksible ansettelsesordninger, for eksempel vikarordninger eller leie av arbeidskraft,

• gjennomføre kostnadstiltak, for eksempel gjennom produktivitetsfremmende tiltak, eller legge ned deler av produksjonen som er ulønnsom,

• investere i ny produksjonskapasitet, overføre produksjon til utlandet, selge bedriften eller vurdere nedleggelse.

En rekke lover, forskrifter og avtaler legger rammer for og påvirker næringslivets tilpasningsmuligheter:

Lov om lønnsplikt regulerer bedriftenes ansvar for avlønning av permitterte arbeidstakere.

Arbeidsmiljøloven gir blant annet bestemmelser om arbeidstid og ansettelser, oppsigelsesbetingelser og avskjed. Den stiller også krav om intern omplassering eller liknende tiltak for arbeidstakere som hemmes i sitt yrke som følge av sykdom eller skade.

Sysselsettingsloven regulerer blant annet adgangen til å drive arbeidsutleie og gjøre bruk av innleid arbeidskraft.

Samlet regulerer disse bestemmelsene bedriftenes mulighet til å tilpasse sysselsettingen og bruken av arbeidskraft etter svingninger i markedet.

I tillegg er det en rekke lover og regler som griper inn og påvirker bedriftenes kostnader knyttet til nyansettelser og selve nivået på arbeidsstyrken. Det kan her være tale om innholdet i arbeidsgiveransvaret som arbeidsgivernes forpliktelser i sykelønnsordningen, nivået på arbeidsgiveravgiften, lønnsdannelsen og bakenforliggende faktorer for denne.

Regjeringen vil følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye for å vurdere konsekvensene av dagens reguleringer. En hovedutfordring vil være å støtte opp under næringslivets behov for kompetanse og omstillingsdyktighet, samtidig som arbeidstakernes helse og rettigheter ivaretas.

I det videre arbeidet med sosiale reformer vil Regjeringen være spesielt oppmerksom på effekten på arbeidstilbudet. Tiltak som bidrar til å redusere arbeidstilbudet kan være svært vanskelig å reversere og vil kunne gi en varig svekkelse av det totale arbeidstilbudet.

9.2 Lov om lønnsplikt

Lov om lønnsplikt under permittering regulerer implisitt bedriftenes adgang til å permittere ansatte ved at den angir kostnadsfordelingen mellom bedriftene og det offentlige ved permitteringer. Bakgrunnen for innføringen av loven i 1990 var blant annet en økning i bruken av permitteringer for å regulere behovet for arbeidskraft. Da loven trådte i kraft hadde arbeidsgiver plikt til å betale lønn i de tre første dagene ved hel permittering. Deretter fulgte en trygdeperiode der den permitterte har rett til dagpenger på ordinære villkår fra det offentlige. Etter denne perioden hadde arbeidsgiver igjen plikt til å yte lønn. Perioden det offentlige yter dagpenger er senere blitt utvidet, blant annet med utgangspunkt i den generelle sysselsettingssituasjonen og et klart ønske fra begge hovedorganisasjonene i arbeidslivet om å gjøre dette.

I Ot prp nr 18 (1993–94) ble det foreslått å øke perioden uten tvungen lønnsplikt for arbeidsgiver til 52 uker innenfor en periode på 18 måneder, med virkning fra 1. januar 1994. Dette er ordningen vi har i dag. Tidligere var perioden uten lønnsplikt 26 uker innenfor en periode på 12 måneder. Bakgrunnen for utvidelsen var den vanskelige situasjonen på arbeidsmarkedet med fortsatt relativt høy ledighet.

Bedrifters adgang til å permittere ansatte, vil kunne påvirke størrelsen på den tilgjengelige arbeidsstyrken, siden permitterte arbeidstakere bare i begrenset grad kan anses å være disponible for andre jobber. I dagens situasjon hvor vi fortsatt har vekst i sysselsettingen og press i deler av arbeidsmarkedet kan utstrakt bruk av permitteringer innebære at bedrifter med lav lønnsomhet velger å holde en større arbeidsstyrke enn de har behov for, mens andre bedrifter eller bransjer med sterk vekst og god lønnsomhet kan ha problemer med å skaffe kvalifisert arbeidskraft. En utvikling mot økt bruk av permitteringer kan dermed bidra til å øke faren for lønnspress i arbeidsmarkedet med påfølgende ledighetsproblemer på lengre sikt. På den andre siden kan økt bruk av permitteringer bidra til at bedriftene ser mindre risiko i å øke sin arbeidsstyrke i tider med høy lønnsomhet og kapasitetsutvidelser og dermed redusert ledighet. Effekten av en friere rett til permitteringer gjennom økt offentlig finansieringsandel av dagpenger under permisjon, vil derfor avhenge av den totale sysselsettingssituasjonen og presset i arbeidsmarkedet.

I en situasjon med knapphet på arbeidskraft mener Regjeringen det er uheldig med utstrakt bruk av permitteringer. I dagens situasjon vil utstrakt bruk av permitteringer påvirke arbeidstilbudet og verdiskapingen direkte, ved at permitterte arbeidstakere bare i begrenset grad gjøres tilgjengelig for det ordinære arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet, vurdere tiltak som kan bidra til å redusere omfanget av permitteringer, herunder vurdere om det er grunnlag for å utvide perioden hvor arbeidsgiver er pliktig til å betale lønn.

9.3 Arbeidsmiljølovgivningen

Stillingsvern

Arbeidsmiljøloven gir bestemmelser og vilkår og prosedyrer ved ansettelse, oppsigelse og avskjed. Bestemmelsene er gitt for å gi arbeidstakerne større sikkerhet i ansettelsesforhold. Et sterkt stillingsvern bidrar også til å forhindre at arbeidsgiverne støter ut arbeidskraft som er mindre produktiv enn gjennomsnittet. Dette motiverer arbeidsgiverne til å satse mer på sine ansatte. Faste ansettelser og et sterkt stillingsvern er derfor viktig for arbeidstakernes rettssikkerhet og velferd samt for et godt arbeidsmiljø. For sterkt stillingsvern og restriksjoner på midlertidige ansettelser kan imidlertid gjøre at bedriftene blir mer forsiktige med å nyansettelser hvis det er vanskelig å bedømme det framtidige behovet for arbeidskraft eller om arbeidstakeren vil fungere godt i jobben. For sterkt stillingsvern kan derfor virke begrensende på bedriftenes handlefrihet.

I følge Regjeringen Jaglands langtidsprogram for perioden 1998–2001, viser internasjonale sammenlikninger ingen klar sammenheng mellom det langsiktige nivået på arbeidsledigheten og graden av strenghet i oppsigelsesvernet. Sammenlikninger tyder imidlertid på at arbeidsledigheten er klart mer stabil over konjunkturene i land med sterk oppsigelsesvern.

Endringer i arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig tilsetting trådte i kraft 1. februar 1995. Midlertidig tilsetting kan nå bare skje når arbeidets karakter tilsier det, og når arbeidet skiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften. Formålet med endringene er å skape trygge arbeidsplasser og hindre at det utvikler seg en praksis der bedriftene, i tillegg til en fast arbeidsstyrke, har en arbeidsstyrke med løsere tilknytning, for å løse løpende og vanlige oppgaver i bedriftene. Midlertidige ansettelser kan benyttes ved sesongmessige svingninger for eksempel innenfor varehandel og turistnæringer, når det er snakk om midlertidig driftsmessige topper som er av kortvarig og uforutsigbar karakter. Generelle eller jevne variasjoner i ordretilgangen gir for eksempel ikke grunnlag for midlertidig ansettelse.

Ved lovendring i 1997 ble det gitt hjemmel for landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner til å inngå tariffavtale om bruk av midlertidig tilsetting for kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid og arbeid i forbindelse med idrett.

Bestemmelsene har vært mye omdiskutert i næringslivet. Småbedriftsutvalget 7 pekte på at « regelen om midlertidig tilsetting synes å begrense småbedriftenes mulighet til å ansette folk selv om arbeidsmengden i en periode er stor nok til nyansettelser». En undersøkelse blant NHOs mindre bedrifter viste at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om midlertidige tilsetting i liten grad har ført til flere nyansettelser og at de har bidratt til økt bruk av overtid. Et flertall i Småbedriftsutvalget fremmet derfor forslag om å fjerne forbudet mot midlertidig ansettelser. Utvalget mente også at andre bransjer enn de det er gjort unntak for bør få samme anledning til å inngå tariffavtaler om bruk midlertidig tilsetting.

Et av de viktigste temaene under NHOs Småting som ble avholdt i april 1996, var bruk av midlertidig arbeidskraft. Her ble det fokusert på at produkter i større grad leveres «just in time», og at ingen lenger produserer for lager. Likeledes må servicebedriftene tilby tjenester til alle døgnets tider hvis de ønsker innpass i markedet. Arbeidsmiljølovens betingelser på dette punkt fører til at bedriftene ikke tør ta inn folk på kortere oppdrag, nødvendig arbeid blir ikke gjort og overtidsbruken blir stor. Bedriftene balanserer ofte på lovens yttergrense og opplever et unødig byråkrati, blant annet i form av krav til skriftlig ansettelsesavtale for kortvarig arbeid og unødig strenge formkrav. Småtinget foreslo at arbeidsmiljøloven endres slik at det blir enklere å ansette midlertidig, og mulighet til å ansette midlertidig de første 12 månedene.

Regjeringen vil fortsatt arbeide for at ansettelsesvilkårene skal være ryddige, med klargjorte vilkår. Fast arbeid skal være hovedregelen og engasjement og korttidskontrakter bør begrenses. Det har vært mye usikkerhet knyttet til forståelsen av reglene om midlertidig tilsetting. Kommunal- og regionaldepartementet har derfor i 1998 gitt ut en veileder hvor formålet er å klargjøre hvordan disse bestemmelsene skal forstås.

Arbeidstid

Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid regulerer blant annet lengden av den alminnelige arbeidstiden, nattarbeid, søndags- og helligdagsarbeid, overtidsarbeid og fritid. Vern av arbeidstakere er det viktigste utgangspunktet for arbeidstidsreguleringene.

Mulighet for effektiv utnyttelse av kapitalutstyr er også et vesentlig spørsmål ved vurdering av ulike typer arbeidstidsordninger. Mer varierte arbeidstidsordninger og bestemmelser om nattarbeid, helg og helligdagsarbeid vil gjøre det lettere å forlenge driftstiden for maskiner og driftsutstyr i tilfeller hvor kontinuerlig utnyttelse av kapitalutstyret er viktig for lønnsomheten. Begrensninger i bruk av overtid, kan for eksempel bidra til å begrense bedriftenes mulighet til å påta seg oppdrag som medfører arbeidstopper og behov for midlertidig utstrakt bruk av overtid. Imidlertid kan svært romslige regler redusere insentivene til å ansette ytterligere medarbeidere ved store og varige arbeidstopper.

I følge arbeidsmiljølovens § 41 kan fagforeninger slutte tariffavtale om ordning av den alminnelige arbeidstid uten hinder av bestemmelsene om arbeidstidens lengde og plassering. Med andre ord har tariffpartene innenfor ytre rammer adgang til å avtale andre arbeidstidsordninger for den alminnelige arbeidstid.

I Innst S nr 130 (1995–96) og Innst S nr 87 (1997–98) avviste flertallet i Kommunalkomiteen forslag om å endre arbeidsmiljølovens bestemmelser om tillatt overtid. Begrunnelsen for endringsforslagene var at de skulle bedre bedriftenes mulighet til å ta imot oppdrag som medfører arbeidstopper, og derved styrke grunnlaget for økt sysselsetting. Komiteens flertall la til grunn at de ytre rammene er vide nok, og at partene har tilstrekkelig anledning til å avtale alternative arbeidstidsordninger innenfor lovens ytre rammer.

OECDs sysselsettingsstudie hadde en generell anbefaling på dette punkt: «Det bør oppmuntres til mer fleksible arbeidstidsordninger. Dette kan gjøres ved å endre lover og regler som hindrer utbredelsen frivillig deltidsarbeid, og ved å revurdere skatte- og trygdeordninger som diskriminerer mot deltidsarbeid. Det bør i større grad åpnes for midlertidige ansettelser.»

I NOU 1992: 26 «En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene», pekes det på at tariffavtalenes utforming er av stor betydning for utnyttelsen av kapitalutstyret, gjennom den kostnadsstrukturen de fastlegger for utnyttelse av dette utstyret. Videre understrekes det at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven gir mulighet for bedre kapasitetsutnyttelse gjennom skiftordninger enn det som faktisk blir benyttet.

Henriksen-utvalget omtaler også dette spørsmålet og etter dette utvalgets oppfatning finnes det innenfor gjeldende lov og regelverk større muligheter til fleksible arbeidstidsordninger enn det som faktisk benyttes av partene i arbeidslivet.

Småbedriftsutvalget mente at arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid er for lite fleksible, og at det bør innføres et skille mellom pålagt og frivillig arbeidstid.

Regjeringen er opptatt av at regelverket i arbeidslivet balanserer behovet for fleksibilitet i arbeidstids- og ansettelsesordninger, mot viktige arbeidstakerinteresser. Dette er spesielt aktuelt med den knappheten på arbeidskraft som oppleves enkelte steder og innenfor enkelte arbeidstakergrupper i dag. Gjennomsnittlig arbeidstid har falt med 20 prosent siden 1970. Ytterligere reduksjon av gjennomsnittlig arbeidstid vil forsterke de presstendenser som vi nå har i arbeidsmarkedet. Regjeringen mener en generell reduksjon i arbeidstiden vil være uheldig i forhold til de utfordringene det norske samfunnet står overfor i dagens sysselsettingssituasjon.

9.4 Sysselsettingsloven

Arbeidsformidling vil si at en mellommann knytter kontakt mellom en arbeidssøker og en arbeidsgiver i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold. Privat arbeidsformidling er, med visse unntak, forbudt, jf. sysselsettingsloven § 26. Loven åpner imidlertid opp for å kunne gi dispensasjon fra forbudet, blant annet for enkeltgrupper. Private virksomheter kan imidlertid etter søknad drive arbeidsformidling i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Det er en forutsetning at slike formidlingstjenester skal være gratis for arbeidssøkerne.

Bedrifter som har et tidsbegrenset behov for arbeidskraft kan ønske å dekke dette gjennom innleid arbeidskraft. Arbeidsutleie er i utgangspunktet forbudt, jf. sysselsettingsloven § 27. Ved forskrift er det gjort generelt unntak fra forbudet på visse områder. Mest kjent er kontorsektoren, der vikarbyråene er etablert. På andre områder kan det etter søknad gis generell dispensasjon eller dispensasjon for kortere oppdrag. Ved vurdering skal det legges vekt på behovet for den virksomheten det søkes om tillatelse til.

Spørsmålet om utleie ble også behandlet i Sysselsettingsutvalget (NOU 1992:26). Utvalget mente at «et bedre fungerende marked for korttidsarbeid kan bidra til at flere personer får arbeid.» Utvalget la vekt på at deltakelse i dette markedet kan gi arbeidserfaring som kan øke mulighetene for fastere tilknytning til arbeidsmarkedet for de som ønsker det.

Småbedriftsutvalget pekte på at små bedrifter ofte har behov for vikarer og medarbeidere som jobber deltid, og at dette vil være en utvikling som vil forsterke seg i årene framover, blant annet som følge av vekst i servicenæringene. Utvalget foreslo på bakgrunn av dette at «Arbeidsformidlingens struktur og funksjonsmåte må gjennomgås for å sikre en bedre tilpasning til de kommende endringer i næringslivet og arbeidsmarkedet. Gjennomgangen må gjelde både utleie og formidling av arbeidskraft.»

De siste større endringer i forskriften om utleie kom i 1983. Regelverket er derfor ikke vurdert i forhold til dagens arbeidsmarkedssituasjon. Det er også vanskelig å tolke hva som faller inn under kontorsektoren, og det kan stilles spørsmål om denne avgrensningen er hensiktsmessig.

Når det gjelder formidling, kan avgrensningen mot firmaer som tilbyr rekrutteringsbistand og såkalte bemanningsløsninger være vanskelig. Firmaer som driver personalutvelgelse eller «headhunting» utgjør en mellomleddsfunksjon som har enkelte fellestrekk med arbeidsformidling, men som er definert til å falle utenfor forbudet mot privat arbeidsformidling. Et betydelig omfang av dispensasjoner for enkeltgrupper fra forbudet mot privat arbeidsformidling og utvikling av internett-løsninger som selekterer og kobler sammen tilbud og ønsker fra arbeidsgivere og arbeidstakere, bidrar også til avgrensningsproblemer.

Regjeringen ser derfor behovet for en gjennomgang av reglene både for utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling og en vurdering av om de kan og bør endres slik at de bedre blir tilpasset situasjonen og behovene i dagens arbeidsmarked.

På denne bakgrunnen har Regjeringen satt ned et utvalg som skal vurdere dagens regelverk for arbeidsformidling og utleie/innleie av arbeidskraft. Utvalget skal blant annet vurdere hvilke endringer som er nødvendig i det norske regelverket dersom Norge skal ratifisere ILO-konvensjon nr. 181. Denne konvensjonen gjør utleie av arbeidskraft generelt tillatt, med de unntakene myndighetene måtte bestemme. Utvalget skal levere sin innstilling innen utgangen av juli 1998.

Utgangspunkt for en slik gjennomgang vil være at vi fortsatt skal ha en sterk og slagkraftig offentlig arbeidsformidling med godt inngrep i arbeidsmarkedet og som kan gi god service til de arbeidssøkere og arbeidsgivere som ønsker det. Dette innebærer at arbeidsmarkedsetaten fortsatt skal ha ansvaret for det som i dag er deres hovedoppgaver: formidling, kvalifisering (tiltak), utbetaling av stønader (dagpenger) og attføring.

9.5 Innvandringspolitikk og betydningen for arbeidsmarkedet

Fortsatt stramt arbeidsmarked og fortsatt økende behov for arbeidskraft, kan delvis dekkes gjennom å åpne for økt innvandring. I deler av etterkrigstiden har bruk av utenlandsk arbeidskraft vært helt nødvendig for å dekke etterspørselen etter arbeidskraft innenfor skipsfart, oljevirksomhet samt bygg og anlegg. I den senere tiden har dette også vært aktuelt innenfor helsesektoren. Det felles nordiske arbeidsmarkedet, i tillegg til EØS-avtalen, gir mulighet for økt arbeidsinnvandring. En eventuell utvidelse av EU kan skape et enda større felles arbeidsmarked.

Prinsippene for regulering av arbeidsinnvandringen ble drøftet i forbindelse med St meld nr 39 (1987–88) «Om innvandringspolitikken». Her ble det lagt opp til en foretar en løpende vurdering av behovet for større arbeidsinnvandring, eventuelt også fra ikke-vestlige land. Samtidig ble det understreket at reguleringen av arbeidsinnvandringen skulle «vurderes ut fra en helhetlig avveining mellom samfunnsmessige og økonomiske hensyn.»

Ut fra den nåværende sysselsettingssituasjonen ser Regjeringen det som viktig å vurdere alle mulige tiltak som kan dekke arbeidskraftsbehovet i årene framover. Selv med økt mobilisering innenlands, vil det i årene framover kunne være behov for noe høyere innvandring enn i dag. For noen bedrifter kan valget stå mellom å rekruttere arbeidskraft utenlands eller å flytte virksomheten ut av Norge.

Regjeringen har derfor satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere spørsmål og tiltak knyttet til ovennevnte problemstilling.

10 Forskning og innovasjon for vekst og omstilling

En hovedutfordring for næringslivet og for næringspolitikken er å styrke evnen til omstilling. Omstilling henger sammen med evnen til innovasjon, eller evnen til forandring og fornyelse. Betydningen av innovasjon for økonomisk vekst og verdiskaping er på den politiske dagsorden i en rekke land. Økende internasjonal konkurranse, globalisering av markeder og rask teknologisk utvikling gjør at innovasjonsevne blir stadig viktigere for konkurranseevne og verdiskaping.

Det er mange ulike kilder til innovasjon. Forskning og utvikling anses som særlig viktig i denne sammenhengen. Innovasjonsprosessen involverer en rekke aktører. Det er en målsetting i politikken å stimulere til godt samarbeid og god kunnskapsflyt mellom aktørene.

Samordning av innsatsen rettet mot forskning og utvikling er viktig for å få til god kunnskapsflyt. Regjeringen ønsker å stimulere til samarbeid og samspill mellom næringslivet, kunnskapsmiljøer og virkemiddelapparatet. Dette gjelder både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det må rettes mer oppmerksomhet mot organiseringen av det offentlige virkemiddelapparatet og kunnskapssystemet. Brukernes behov og deres muligheter til å utnytte systemet må stå sentralt. Kunnskaps- og virkemiddelsystemet skal være lett å orientere seg i og det skal være et godt samspill mellom aktørene.

I denne meldingen legges til grunn en relativt vid definisjon av begrepet næringsrettet forskning. Dette er i tråd med nyere innovasjonsteorier som blant annet legger stor vekt på betydningen av anvendte og grunnleggende forskningsmiljøer. Med næringsrettet forskning menes i denne sammenhengen forskning som bidrar til å støtte næringslivets kompetanse- og verdiskapingsbehov; fra grunnleggende forskning fram til kommersialisering.

Både Innovasjonsutvalget og Henriksen-utvalget la stor vekt på det offentliges rolle i finansiering av forskning. Innovasjonsutvalget uttrykte bekymring for det lave nivået på Norges samlede forskningsinnsats, og mente at denne må økes betydelig dersom Norge skal kunne møte utfordringen om økt verdiskaping i fastlandsbasert næringsliv. Henriksen-utvalget mente at det burde foretas en omprioritering av den samlede forskningsinnsatsen mot næringsrettet forskning, med en relativ styrking av industri og tjenesteytende næringer.

10.1 Hovedprioriteringer i den næringsrettede forskningspolitikken – konsentrasjon og bredde

Kunnskap og teknologi er blant de viktigste faktorene for å fremme et konkurransedyktig næringsliv. Bruk av nye teknologiske løsninger legger grunnlag for omstilling i eksisterende næringsliv. Ny teknologi danner grunnlag for nye vekstområder blant annet basert på informasjonsteknologi og bioteknologi, og for en kunnskapsbasert tjenestesektor.

Regjeringen legger stor vekt på forskning og utvikling. Næringsrettet forskning står sentralt i denne sammenhengen. Den samlede norske forskningsinnsatsen utgjorde i 1995 1,72 prosent av BNP. Næringslivets andel av FoU-innsatsen i Norge er relativt lav sammenlignet med andre OECD-land, og utgjorde i 1995 ca. 50 prosent av de samlede FoU-utgiftene. Dette henger i stor grad sammen med den norske næringsstrukturen. En stor del av bedriftene tilhører bransjer med relativt lav forskningsintensitet. I Voksenåsen-erklæringen gikk regjeringspartiene inn for å øke bevilgningene til forskningsformål med sikte på at Norge når et nivå som tilsvarer gjennomsnittet for OECD-landene. For å nå dette målet må også næringslivet øke sin FoU-innsats. Viktige målsettinger i den næringsrettede forskningspolitikken er å bidra til økt FoU-innsats i næringslivet, å legge grunnlag for en FoU-basert utvikling i flest mulig bedrifter og å utvikle gode kunnskapsmiljøer på strategisk viktige områder. Regjeringen legger høsten 1998 fram en egen stortingsmelding om forskning, der hovedprioriteringene i forskningspolitikken skal trekkes opp.

Kilde: NIFU, Statistisk sentralbyrå – FoU-statistikk

Langsiktighet og konsentrasjon – fokus på styrking av strategiske fagområder

Vi lever i en tid med rask teknologisk utvikling. Utviklingen de siste 10–15 årene har både fornyet det tradisjonelle næringslivet og dannet grunnlag for et helt nytt næringsliv. Typisk for mange nye vekstområder er at de er teknologi- og kunnskapsintensive. Grunnleggende teknologier som informasjonsteknologi, bioteknologi og materialteknologi er viktige i dette bildet. Land som er tidlig ute med å satse på nye områder vil ofte høste de største gevinstene. Ved å bygge opp sterke FoU- og kunnskapsmiljøer, spiller myndighetene en viktig rolle i å legge grunnlag for at kunnskapsmessige konkurransefortrinn kan oppnås på et tidlig stadium.

Norge har bare mulighet til å utvikle et mindre antall områder til internasjonal tetposisjon. Det er derfor nødvendig med en konsentrasjon av virksomheten. Dette gjelder i særlig grad den næringsrettede forskningen. Regjeringen er opptatt av at det utvikles spisskompetanse på områder som er viktige for norsk næringsliv i dag og på områder man antar vil få stor betydning for næringsutvikling på lengre sikt. I denne sammenhengen vil fagområder knyttet til informasjonsteknologi være særlig viktige. Forskningen ved universiteter og høgskoler og instituttforskningen må sees i sammenheng, og Regjeringen legger vekt på å utvikle sterke regionale kunnskapsmiljøer. Ulike offentlige virkemidler må samordnes i arbeidet med å utvikle slike miljøer. Norges forskningsråd vil ha en sentral rolle i arbeidet med å velge ut slike spissområder.

Informasjonsteknologi danner basis for produkter og tjenester som representerer ett av de raskest voksende markeder, nasjonalt som globalt. IT-næringen er avhengig av stor FoU-innsats for å være konkurransedyktig i markeder som er preget av særlig høy innovasjonsgrad og basisteknologier i rask utvikling. Det samme gjelder for alt annet næringsliv som i stadig større utstrekning bruker informasjonsteknologi. Offentlig FoU-innsats har en viktig rolle i å medvirke til finansiering av både langsiktige og mer markedsnære FoU-satsinger i bedriftene. Strategiske satsinger på IT-området skal understøtte og utvikle kompetanseområder hvor Norge ligger i front.

Det er i løpet av de siste årene gjennomført studier og evalueringer som gir en bedre forståelse av samspillet mellom kompetansemiljøer og næringslivet. En stor del av norsk næringsliv utnytter, direkte eller indirekte, den kunnskapsmessige infrastrukturen som forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler representerer. Flere store bedrifter, eksempelvis innenfor informasjonsteknologi og ingeniørvirksomhet, har sitt utspring i slike kunnskapsmiljøer. Men også andre deler av norsk næringsliv har tette koplinger til slike kompetansemiljøer. Forskningsaktiviteten i disse kunnskapsmiljøene er viktig for å utvikle en framtidig kompetansebase og sikre tilgang på høyt utdannet arbeidskraft. Den kunnskapsmessige infrastrukturen som disse representerer vil også være viktig for at Norge skal bli et attraktivt land for næringslivets FoU-virksomhet. Regjeringen vil i denne sammenheng også legge vekt på tiltak som stimulerer til økt samarbeid mellom universiteter, forskningsinstitutter og næringslivet.

Regjeringen vil prioritere følgende:

• den langsiktige, næringsrettede forskningen ved de høyere utdanningsinstitusjonene og ved forskningsinstitutter må gis gode rammevilkår,

• satsingen innenfor næringsrettet forskning må konsentreres om spissområder,

• styrke samarbeidet mellom universiteter, forskningsinstitutter og næringslivet.

Flere bedrifter med FoU-basert utvikling

Økt FoU-innsats i næringslivet er et viktig mål i den næringsrettede forskningspolitikken. Det er i dag ca. 1000 bedrifter som rapporterer at de har egen FoU-aktivitet. Det er ikke en målsetting at alle bedrifter skal forske selv. Derimot er det viktig at bedriftene opparbeider seg kompetanse slik at de kan samarbeide med offentlige eller private kunnskapsmiljøer. Det er en særlig utfordring knyttet til å få flere små og mellomstore bedrifter med utviklingskompetanse og eventuelt eget utviklingsarbeid.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Forskningsinstituttene har en viktig rolle i forhold til teknologispredning. De fleste instituttene har hoveddelen av sin virksomhet rettet mot større bedrifter. Små og mellomstore bedrifter vil ofte være en mindre attraktiv kunde for instituttene, fordi slike bedrifter sjelden har ressurser til å gjennomføre store, kompetanseoppbyggende prosjekter. Det er etablert flere offentlig støttede programmer som skal stimulere til bedre kontakt mellom små bedrifter og forskningsmiljøer. Denne type aktiviteter vil fortsatt være viktig i arbeidet med å øke antallet bedrifter med FoU-basert utvikling. Det er et mål å etablere varige samarbeidsrelasjoner mellom instituttsektoren og små og mellomstore bedrifter.

Brukerstyrt forskning og utviklingskontrakter er viktige virkemidler i forskningspolitikken. Disse ordningene må brukes aktivt for å øke antallet bedrifter med egen FoU-virksomhet. Regjeringen mener det i større grad bør stimuleres til etablering av nettverk og samarbeid mellom små og store bedrifter i disse ordningene. De store bedriftene vil i denne sammenheng fungere som lokomotiver. Det er også viktig at undervisnings- og forskningsinstitusjoner deltar i brukerstyrte prosjekter med store bedrifter. På denne måten vil kunnskapen også komme andre deler av næringslivet til nytte.

Programmer som er direkte rettet mot å bedre kompetansenivået i mindre bedrifter og mot å etablere nettverk mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer, vil fortsatt være viktige virkemidler overfor små og mellomstore bedrifter. Det bør blant annet legges vekt på ulike mobilitetstiltak, både for forskere og for nyutdannede akademikere, med sikte på å heve kompetansen i små og mellomstore bedrifter.

Regjeringen legger vekt på følgende i arbeidet med å få flere bedrifter med FoU-basert utvikling:

• stimulere samarbeid mellom små og mellomstore bedrifter og kompetansemiljøer både nasjonalt og regionalt,

• gjøre den brukerstyrte forskningen bedre tilpasset små og mellomstore bedrifter,

• stimulere til samarbeidsprosjekter mellom små og store bedrifter,

• videreutvikle programvirksomheten rettet mot teknologispredning og kompetanseoppbygging.

10.2 Norges forskningsråd – strategisk organ for næringsrettet forskning

Norges forskningsråd er myndighetenes viktigste organ innenfor næringsrettet forskning. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har også en sentral rolle innenfor næringsrettet FoU, dette omfatter særlig produktutvikling, kommersialisering av forskningsresultater og utviklingskontrakter. Regjeringen legger stor vekt på at virkemiddelapparatet innenfor dette feltet skal fungere helhetlig og gi et samordnet tilbud til brukerne, jf. kapittel 5.

På 1990-tallet har organiseringen av den offentlige satsingen på forskning og utvikling gjennomgått omfattende endringer. Forenkling, delegert myndighet og økt koordinering var stikkord for omleggingen av forskningsrådssystemet og det offentlige finansieringssystemet. I St meld nr 43 (1991–92) «Et godt råd for forskning» ble rammene og retningslinjene for Forskningsrådet trukket opp, og Norges forskningsråd ble etablert 1. januar 1993. Distriktenes utbyggingsfond, Industrifondet og Småbedriftsfondet ble fra samme dato slått sammen til SND. Senere samme år ble også Industribanken inkludert. Med dette var det etablert to store offentlige aktører innenfor forskning, innovasjon og nyetablering i norsk næringsliv.

Regjeringen tar sikte på å legge fram en egen stortingsmelding om forskning i løpet av året. Denne vil skissere et opplegg for en bred evaluering av forskningsrådsreformen. Nedenfor gis noen foreløpige vurderinger av etableringen av Norges forskningsråd, sett fra et næringspolitisk ståsted.

Norges forskningsråds rolle innenfor næringsrettet forskning er i hovedsak knyttet til følgende områder:

• Finansiere forskning og utvikling, foreta prioriteringer mellom ulike forskningsfelt i et langsiktig perspektiv og ta initiativ til forskningsaktivitet på nye områder.

• Gi innspill til en nasjonal teknologi- og innovasjonspolitikk basert på strategiske analyser, studier av norsk og internasjonal forskning, norsk næringsliv, teknologitrender og egne prioriteringer.

• Være myndighetenes viktigste kontaktflate mot norske forskningsmiljøer og næringslivet når det gjelder forskning og utvikling.

• Være møteplass og initiativtaker til felles FoU-virksomhet mellom aktører innenfor universiteter, forskningsinstitutter og bedrifter.

• Samordne og administrere internasjonalt forskningssamarbeid.

• Samordne virksomheten med andre offentlige virkemiddelinstitusjoner.

• Støtte opp om forsknings- og teknologisamarbeid som virkemiddel i arbeidet med internasjonalisering av norsk næringsliv.

Etableringen av ett forskningsråd har i økende grad bidratt til at ideer, strategier, programmer og prosjekter utformes bredt og sees i sammenheng. Det er i større grad enn tidligere oppnådd tverrfaglighet i forskningsaktiviteten. Det er videre positivt at man har fått en mer samordnet instituttpolitikk i Norge. Dette skyldes i stor grad det grunnleggende arbeidet som ble gjort i Forskningsrådet.

Nærings- og handelsdepartementets styring av bevilgningen til Norges forskningsråd skjer hovedsakelig gjennom St prp nr 1 og de årlige tildelingsbrevene. Regjeringen legger vekt på at styringen skal skje på et overordnet nivå etter hovedlinjer i nærings- og forskningspolitikken. Styringsgraden vil være noe forskjellig avhengig av programmenes rolle og karakter. For programmer der departementet anser seg som en direkte bruker av resultatene, vil departementet kunne ha en rolle tilsvarende andre brukere. For Nærings- og handelsdepartementet utgjør dette en svært liten del av programaktiviteten. Generelt er det et grunnleggende prinsipp at departementets styring skal ligge på et overordnet nivå.

Regjeringen legger stor vekt på at forsknings­aktiviteten skal underlegges en systematisk evaluering. Det er gjennom årene gjennomført en rekke evalueringer av ulike typer forskningsaktivitet og av forskningsinstitutter. Disse er sentrale innspill i arbeidet med videreutvikling av virkemidlene. Det er imidlertid viktig at de enkelte evalueringer inngår i et system. På denne måten vil erfaringer og kunnskap fra de ulike aktivitetene, kunne brukes mer generelt. Den omfattende evalueringen av virkemidlet brukerstyrt forskning som ble sluttført i 1997, vil være et grunnlagsdokument for et slikt arbeid. Regjeringen er opptatt av at arbeidet med mål- og resultatstyring videreføres og at dette blir satt i sammenheng med evalueringsvirksomheten. Resultatene av FoU-aktiviteter vil ofte ikke være målbare før 10–15 år etter innsatsen, og kan være vanskelig å identifisere i et kort tidsperspektiv. Det er derfor en stor utfordring å utvikle et godt mål- og resultatstyringsystem for forskning. Det understrekes at måloppnåelse i et kort tidsperspektiv bare er en av faktorene som vil påvirke Regjeringens satsing på forskning og utvikling.

Regjeringen understreker at:

• Norges forskningsråd bør legge sterkere vekt på sin rolle som regjeringens forskningspolitiske rådgiver,

• Forskningsrådet må fortsatt prioritere internt samarbeid på tvers av områder og sektorer, og samarbeid med andre deler av virkemiddelapparatet,

• evalueringsarbeidet bør i større grad systematiseres og settes inn i en helhet i arbeidet med strategi og programplanlegging. Mål og resultatstyringssystemet må videreutvikles.

10.3 En kompetansebase for framtiden: forskning ved institutter, universiteter og høgskoler

En godt utbygd infrastruktur for forskning og utvikling har stor betydning for næringslivets innovasjonsevne og er en kritisk faktor i innovasjonssystemet. Instituttsektoren og universitets- og høgskolesektorens oppgaver innenfor næringsrettet forskning og utvikling er i hovedsak knyttet til følgende hovedområder:

• strategisk forskning som grunnlag for framtidig næringsliv,

• grunnleggende næringsrettet forskning som basis for en forskningsbasert utdanning,

• forskerutdanning,

• anvendt forskning og oppdragsforskning for næringslivet,

• effektiv og rasjonell formidling av forskningsresultater til alle foretakstyper.

Både Innovasjonsutvalget og Henriksen-utvalget var opptatt av universitets- og høgskolesektorens rolle i næringsrettet forskning. Utvalgene understreket at den forskningsbaserte undervisningen må ivareta områder av betydning for næringslivet. Utvalgene la videre vekt på at samarbeidet mellom universitets- og høgskolesektoren og næringslivet måtte bli bedre. Henriksen-utvalget mente at forskningsinnsatsen ved universitetene i sterkere grad bør følge en plan koplet til verdiskaping og sysselsetting enn til antallet studieplasser. Når det gjelder instituttsektoren, gir begge utvalgene uttrykk for at sektoren i for stor grad arbeider med kortsiktige forskningsprosjekter og konsulentpreget virksomhet. Utvalgene mente at instituttene må gis et finansieringsgrunnlag som gjør det mulig å vie mer tid til langsiktig virksomhet og nyskaping. Begge utvalgene pekte på at forholdene må legges bedre til rette for at små bedrifter kan gjøre bruk av instituttene.

Universitetene i Norge har hatt en sterk vekst på 1990-tallet. Denne veksten henger sammen med økningen i studenttallet. Universitetenes rolle som utdanningsinstitusjon er sentral. Det er imidlertid viktig at det nå fokuseres sterkere på forskningen ved universitetene, slik at denne får tilstrekkelige ressurser. Regjeringen vil drøfte dette i stortingsmeldingen om forskning.

Kompetansemiljøene ved universiteter og høgskoler må utnyttes best mulig i næringsmessig sammenheng. Det er viktig at kontakten mellom universiteter og høgskoler og næringslivet styrkes. Dette er en utfordring både for næringslivet og for universitetene og høgskolene. Ulike virkemidler må utvikles og tas i bruk, eksempler er professor-II-ordninger, oppdragsforskning for næringslivet og bruk av randsoneinstitusjoner og forskningsinstitutter til å kople næringsliv og utdanningsinstitusjoner. En del bedrifter drar direkte nytte av grunnforskning i sin virksomhet. Disse bedriftene bør i større grad kunne ta et medansvar også for grunnforskning innenfor det aktuelle fagområdet, blant annet gjennom medfinansiering av strategiske programmer i regi av Norges forskningsråd. Nærings- og handelsdepartementet vil, i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet arbeide videre med dette feltet med sikte på konkrete tiltak.

Basisfinansieringen til den teknisk-industrielle instituttsektoren ligger på et relativt lavt nivå, sammenliknet med tilsvarende institutter i Europa. Dette har ført til at instituttsektoren i Norge er godt tilpasset markedet. Dette må anses som et fortrinn, men det er en fare for at den langsiktige kompetanseoppbyggingen blir svekket. Forskningsinfrastrukturen må være best mulig tilpasset behovet i næringslivet. Dette gjelder både på kort og lang sikt. Dette innebærer at man må kunne forutse visse svingninger i etterspørselen, og at det må drives forskningsvirksomhet med relativt lang tidshorisont. Regjeringen vil legge vekt på bruk av strategiske instituttprogram i denne forbindelse.

En viktig funksjon både ved institutter og universiteter er forskerutdanning. Forskerutdanningen skjer både gjennom den uformelle kompetansen forskere som arbeider i disse miljøene får, og gjennom doktorgradsutdanning. Myndighetene har lenge vært opptatt av at mobiliteten fra forskningsmiljøer til bedrifter skal øke. Slik mobilitet vil i stor grad henge sammen med etterspørsel i markedet. Norges forskningsråd har et eget program rettet mot forskermobilitet. Ulike aktiviteter innenfor dette feltet må samordnes best mulig.

Forskningsmiljøenes hovedoppgave er å drive forskningsvirksomhet som understøtter kompetansebehovet i dagens og morgendagens samfunns- og næringsliv, og som skal danne basis for forskningsbasert undervisning. En del av virksomheten vil imidlertid gi resultater som kan danne grunnlag for ny næringsvirksomhet. Det er ønskelig at forskningsresultater med utspring i universiteter og nasjonale høgskolers forskningsaktiviteter kommersialiseres i større omfang enn hva tilfellet er i dag. Kommersialiseringsprosessen kan være lang, kostbar og risikofylt. Offentlige virkemidler er derfor viktige for å utløse det potensialet som finnes. Et viktig virkemiddel for å fremme kommersialisering av forskningsresultater er FORNY som er et samarbeidsprosjekt mellom SND og Norges forskningsråd. Såkornfondet («Startfondet»), som ble etablert høsten 1997, er et annet. I stortingsmeldingen om eierskap foreslår Regjeringen at det etableres en egen ordning med prosjektutviklingstilskudd, jf. kapittel 5. Midlene vil bli brukt til å dekke deler av forskernes og nyskapernes utgifter knyttet til videreutvikling av prosjektene. Det er viktig at universitetene kjenner til og støtter opp om ulike finansieringsordninger og bistår med service og støtte til forskere som vil kommersialisere sine ideer. Et nært samarbeid med forskningsparkene er viktig i denne sammenhengen.

Patentering anses for å være en viktig faktor for kommersialisering. I dag er lovverket ved universiteter og høgskoler utformet slik at det er den enkelte forsker som har eierrettighetene til resultatene. Dette bidrar til at en eventuell kommersialisering er tilfeldig og personavhengig. Spørsmålet om patentering i universitetssystemet vil også ofte komme i konflikt med spørsmålet om publisering. Det er behov for å utrede nærmere spørsmålet omkring eierrettigheter til forskningsresultater. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har satt i gang et arbeid på dette området.

Det er etablert forskningsparker i tilknytning til alle norske universiteter. Forskningsparkene vil ha en viktig rolle i forbindelse med nyetableringer med basis i universitetene og forskningsinstituttene. Forskningsparkene bør kunne videreutvikle sin rolle som møteplass mellom forskningsmiljøer og næringsliv.

Regjeringen vil arbeide for å:

• styrke den langsiktige forskningen ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter,

• vurdere tiltak for å styrke samarbeidet mellom næringsliv og universitet og høgskoler,

• legge forholdene bedre til rette for kommersialisering av forskningsresultater. Regjeringen har foreslått å styrke såkornordningen og å etablere en ny ordning med tilskudd til kommersialisering av forskningsresultater.

10.4 Brukerstyring - et viktig prinsipp i forskningen

Brukerstyring er et grunnleggende prinsipp innenfor næringsrettet forskningspolitikk i Norge. Dette prinsippet vil videreføres, men vil knyttes nærmere til satsinger innenfor strategisk viktige områder. De viktigste brukerstyrte virkemidlene er brukerstyrt forskning i Norges forskningråd og industrielle og offentlige forsknings- og utviklingskontrakter i SND. Hovedintensjonen med brukerstyrt forskning er at brukeren, i hovedsak bedriften, skal initiere, styre og delfinansiere forskningsaktiviteten.

Henriksen-utvalget mente at den brukerstyrte forskningen må rettes mot forskningsprosjekter av strategisk betydning for bedriftene, og mot prosjekter med betydelig risiko og markedspotensial, slik at midlene i størst mulig grad vil være utløsende heller enn erstattende for privat innsats. Offentlige forsknings- og utviklingskontrakter er et viktig virkemiddel i næringspolitikken. Både Henriksen-utvalget og Innovasjonsutvalget framhevet denne ordningen.

Nærings- og handelsdepartementet har nylig gjennomført en evaluering av den brukerstyrte forskningen som har vært finansiert av departementet gjennom Norges forskningsråd i perioden 1990–95 8. Evalueringen viser at den brukerstyrte forskningen har en viktig og strategisk funksjon i det norske forsknings- og innovasjonssystemet. Den viser videre at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av denne innsatsen er betydelig. Evalueringen slår også fast at forskningsinstituttene har en sentral rolle i gjennomføringen av selve FoU-arbeidet. Evalueringen viste at en relativt stor andel av midlene til brukerstyrt forskning har gått til de større bedriftene. Et stort antall små og mellomstore bedrifter deltar imidlertid aktivt i brukerstyrte prosjekter. 30 prosent av midlene i perioden 1990–95 gikk til bedrifter med mindre enn 50 ansatte, mens 50 prosent gikk til bedrifter med mer enn 250 ansatte. Tallene er basert på telling av kontrakter. Dersom en ser på hvilke bedrifter som deltar i prosjektene i tillegg til kontraktspartneren, blir andelen små og mellomstore bedrifter høyere.

Evalueringen viste at en vesentlig del av effektene av virkemiddelet er av indirekte art, såkalt positive eksterne virkninger. Dette er kompetanseøkning i bedrifter og institutter, etablering av nettverk og samarbeid og kunnskaps- og teknologispredning til aktører som ikke deltar direkte i prosjektet. De økonomiske resultatene av forskning kommer ofte etter flere år. Det er fortsatt for tidlig å gi et endelig tall for de direkte effektene av bevilgningen. Det ser ut til at avkastningen ligger på et akseptabelt nivå. Det er et mindre antall vellykkede og meget lønnsomme prosjekter som sørger for at den samlede avkastningen blir høy. Disse prosjektene forsvarer dermed gjennomføringen av et større antall prosjekter som, i hvert fall bedriftsøkonomisk, har vært mindre lønnsomme. Samlet sett peker evalueringen på at det er forholdsvis lav teknologisk risikoprofil på porteføljen.

Evalueringen pekte på flere forbedringspunkter. Dette vil vektlegges i videreføringen av ordningen. Det er et viktig mål å øke antall bedrifter med egen FoU-kompetanse og antall deltakende bedrifter. Dette krever fokus på små bedrifter og på kompetanse- og formidlingstiltak. Aktiviteter innenfor kategorien teknologi- og kompetanseoverføring bør derfor prioriteres og synliggjøres bedre.

Videre bør det legges økt vekt på nettverksbygging og samarbeid. Brukerstyrt forskning bør i større grad trekke på universiteter og høgskoler og stimulere til samspill med næringslivet, gjerne med instituttene som mellomledd. De brukerstyrte programmene bør sees i sammenheng med strategiske forskningen som finansieres av Forskningsrådet. Samarbeidet med SND bør også utvikles videre. Forskningsrådet må videre se på hvordan de kan bidra til at prosjektene gir større samlet verdiskaping. Her har evalueringen en rekke forslag til forbedringer. Ordningen må imidlertid ha et relativt langsiktig tidsperspektiv. Prosjekter med høyt forskningsinnhold og teknologisk risiko bør derfor prioriteres høyere.

Forsknings- og utviklingskontrakter

Offentlige og industrielle forsknings- og utviklingskontrakter er i dag to uavhengige ordninger. Offentlige utviklingskontrakter kopler en offentlig etat og en bedrift, der bedriften har kunnskap og kompetanse til å utvikle løsninger for etaten. Ordningen har dermed et tosidig mål; øke næringslivets konkurranseevne og bidra til en mer effektiv offentlig sektor. Industrielle utviklingskontrakter kopler på samme måte leverandør- og kundebedrifter. Ordningen med offentlige utviklingskontrakter ble etablert i 1968, mens ordningen med industrielle utviklingskontrakter ble etablert i 1994. Begge ordningene administreres av SND.

Industrielle utviklingskontrakter er forbeholdt små og mellomstore bedrifter, men også offentlige utviklingskontrakter er et viktig virkemiddel overfor små og mellomstore bedrifter. I 1996 gikk i overkant av 60 prosent av bevilgningen til offentlige utviklingskontrakter til bedrifter med under 250 ansatte, og vel 20 prosent til bedrifter med under 20 ansatte.

Kilde: Statens nærings- og distriktsutviklingsfond

Offentlige utviklingskontrakter har vært et viktig virkemiddel for utviklingen av norsk IT-næring. Om lag 60 prosent av bevilgningen til slike kontrakter har gått til IT-prosjekter. Utviklingssamarbeidet mellom norske IT-bedrifter og offentlige etater har resultert i vellykket industriutvikling og mange internasjonalt konkurransedyktige produkter og tjenester.

Industrielle forsknings- og utviklingskontrakter er et nyere virkemiddel, rettet mot samarbeidet mellom kunde- og leverandørbedrift, der leverandøren er en mindre bedrift. Overgangen fra monopol til konkurranse i viktige sektorer, blant annet telekommunikasjon og energi, medfører endret status for flere offentlige aktører. Disse blir dermed utelukket fra å benytte offentlige forsknings- og utviklingskontrakter. Det er viktig at forsknings- og utviklingssamarbeidet med disse aktørene fortsetter. Det har derfor skjedd en viss harmonisering av regelverket for disse ordningene, slik at etterspørselen i større grad skal styre fordelingen mellom dem. Ordningene vil fortsatt bli opprettholdt som to separate ordninger.

Ordningene bygger opp under verdikjedeorientert innsats gjennom økt samarbeid mellom leverandører, både i privat og offentlig sektor. Bedriftene eller etatene konsentrerer sin virksomhet omkring kjerneaktivitetene, og legger annen aktivitet ut til leverandører. Økt samarbeid både på tvers av etater og mellom kunder og leverandører vil gi gevinstmuligheter. Det er viktig å få uttrykt de offentlige brukernes behov og krav. Dette gjelder spesielt de mange mindre offentlige etatene og institusjonene som mangler kompetanse og ressurser til å igangsette utviklingsprosjekter. En bedre samordning av behovene vil være viktig i denne sammenheng.

Regjeringen legger vekt på følgende forhold:

• brukerstyring videreføres som prinsipp i forskningspolitikken, men skal knyttes til strategisk viktige områder,

• det må legges vekt på prosjekter med høyere risiko og større potensial enn hittil.

10.5 Kompetanseheving i små bedrifter - økt vekt på teknologioverføring

Teknologi- og kunnskapsoverføring er en sentral funksjon i et innovasjonssystem, og er spesielt viktig overfor små og mellomstore bedrifter. Overføring av teknologi og kunnskap kommer inn i de fleste sammenhenger knyttet til forskning og innovasjon. Det kan være overføring av teknologi og kunnskap mellom personer og mellom institusjoner og bedrifter. Teknologi må i denne sammenheng gis en vid tolkning. Det dreier seg her om metoder, prosesser, organisasjonsmåter og utstyr.

For å få en god samfunnsmessig utnyttelse av kunnskap og teknologi er mulighetene for teknologioverføring av stor betydning. Både ny kunnskap og ny teknologi har gjennomgående liten økonomisk verdi, hvis den ikke blir effektivt spredt og utnyttet på bred basis i næringslivet. Spredning er særlig viktig når det gjelder kunnskap og teknologi som er finansiert med offentlige midler.

Den meste av teknologi- og kunnskapsoverføringen skjer ved kjøp og salg av varer og tjenester. En annen form er den som foregår mellom mennesker og er knyttet til kunnskap som personer sitter inne med. Når en person bytter arbeidsplass blir det derfor også overført kunnskap og teknologi.

Teknologi og kunnskapsoverføring må også vurderes i et internasjonalt perspektiv. Som følge av større åpenhet og økt globalisering av næringslivet, bør det være mulig å hente mer kunnskap og teknologi utenfor Norge enn det vi gjør i dag. For å kunne anvende slik kunnskap forutsetter det at vi bygger opp tilstrekkelig forsknings- og kunnskapsmiljøer i Norge. Teknologihjemhenting vil være viktig, men vil alltid måtte være et tillegg til nasjonal forskning og kunnskapsoppbygging.

For å få en så god og effektiv spredning som mulig, er det ikke nok å ha gode forskningsmiljøer. Mottakeren, det vil si den enkelte bedrift, må ha forutsetninger for å ta imot og utnytte kunnskapen eller teknologien. Dette vil ofte avhenge av kompetansenivået i bedriften, og av at det er god dialog og forståelse mellom avsender og mottaker. Bedriftenes strategiske bevissthet og evne til å lære er viktige forutsetninger for at teknologioverføringen skal lykkes. Dette stiller også krav til forskningsmiljøenes evne til å sette seg inn i hverdagen i en liten bedrift, og være bevisst de kulturforskjellene som er mellom bedrifter og forskningsmiljøer. I neste omgang vil dette kunne danne grunnlaget for at bedriftene selv skal kunne drive eget utviklingsarbeid.

Regjeringen ønsker på denne bakgrunn å sette sterkere fokus på teknologi- og kunnskapsformidling, både i tilknytning til offentlig finansiert forskning og bedriftsrettede virkemidler. Viktige virkemidler for teknologioverføring er veiledningstjenesten, Norges forskningsråd og SND. Det er redegjort for omorganiseringen av veiledningstjenesten i kapittel 8.

Regjeringen vil prioritere følgende:

• formidling og spredning må skje på tvers av etablerte sektorer, bransjer og fag gjennom bedriftssamarbeid og etablering av nettverk.

• økt kompetanse i små og mellomstore bedrifter, blant annet ved å stimulere personmobiliteten mellom FoU-miljøer og bedrifter, og høyere utdanningsnivå i små og mellomstore bedrifter.

• økt satsing på formidling fra de næringsrettede forskningsinstituttene og i de brukerstyrte programmene i Norges forskningsråd.

• økt innsats for teknologihjemhenting fra utlandet, i første rekke gjennom Norges Industriattacheer, EUs rammeprogram for forskning og EUREKA-samarbeidet.

10.6 Internasjonalt forskningssamarbeid - økt fokus på resultater og merverdi

Internasjonalt forskningssamarbeid har alltid vært en viktig del av forskningspolitikken. Utvikling av spisskompetanse innenfor forskning krever i dag store ressurser. Spesialisering fører til at internasjonalisering av forskning i dag er viktigere enn noen gang tidligere. Såvel produksjon som innhenting av kunnskap skjer i økende omfang innenfor rammene av både et europeisk og et globalt forskningmarked. Internasjonalisering av næringslivet gjør at bedriftene i større grad enn tidligere kjøper FoU-tjenester på tvers av landegrensene, og legger sine utviklingsavdelinger der det samlet sett er mest gunstig. Denne utviklingen har konsekvenser for norsk forskningspolitikk fordi norske forskningsmiljøer i større grad blir utsatt for internasjonal konkurranse. Dette stiller økte krav til kvalitet, effektivitet og klare prioriteringer.

Deltagelse i internasjonale programmer og prosjekter vil sjelden erstatte nasjonale aktiviteter. Internasjonalt forskningssamarbeid må derfor ses i sammenheng med nasjonal forskningsaktivitet og behovet for internasjonalt samarbeid. Det europeiske FoU-samarbeidet har økt sterkt i omfang de siste 20 årene. Utfordringen nå er å utnytte dette samarbeidet best mulig i norsk sammenheng. De store kostnadene som knytter seg til deler av det internasjonale samarbeidet, krever at man har en gjennomarbeidet strategi for hvordan man skal få mest mulig igjen for dette samarbeidet. Strategien for det internasjonale samarbeidet må sees i sammenheng med nasjonale satsinger.

I tillegg til det formaliserte samarbeidet i internasjonale organer, er det personbaserte samarbeidet svært viktig innenfor forskning. Dette samarbeidet må utnyttes bedre, slik at det i større grad kan komme til nytte for næringslivet. Det vil være viktig å legge forholdene best mulig til rette for at forskere skal finne det attraktivt å komme til Norge. Systemet må være oversiktlig slik at man kan gi klare og raske svar på spørsmål som skatt, sosiale ytelser og oppholdstillatelse. Det vil også være ønskelig å få utlendinger til Norge for å ta forskerutdanning her. Tilsvarende bør norske forskere og studenter oppmuntres til opphold i utlandet.

Kilde: NIFU

Forsknings- og teknologisamarbeid inngår også i det næringspolitiske arbeidet med internasjonalisering av og økt eksport fra norsk næringsliv. I lys av opprettelsen av Nærings- og handelsdepartementet legges det nå større vekt på denne siden av det internasjonale samarbeidet.

Regjeringen legger vekt på følgende:

• internasjonalt forskningsamarbeid må ses i sammenheng med nasjonal forskningsaktivitet, og behovet for internasjonalt samarbeid,

• teknologisamarbeid må videreutvikles som et virkemiddel i arbeidet med internasjonalisering av norsk næringsliv.

Næringsrettet forskningssamarbeid i Europa

I den siste tiårsperioden har forskningssamarbeidet i Europa stått særlig i fokus. EUREKA, de næringsrettede programmene under EUs rammeprogram, samt deltagelsen i den europeiske romorganisasjonen ESA, er de viktigste og mest omfattende ordningene for internasjonalt, næringsrettet FoU-samarbeid med norsk deltakelse. Av Nærings- og handelsdepartementets forskningsbudsjett, går ca 20 prosent direkte til internasjonalt forsknings- og teknologisamarbeid. Kontingenten til EUs rammeprogram for forskning, som bevilges sentralt fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, er ikke inkludert i dette.

Midlene til EUs rammeprogram er såkalt frie midler. Det betyr at hvor mye hvert enkelt land får tilbake i form av prosjektmidler, er uavhengig av kontingenten. En oversikt over inngåtte prosjektkontrakter i 1995 og 1996, viser at Norge halvveis i perioden for det 4. rammeprogrammet, har fått mer i retur (89,2 mill. ECU, dvs. ca. 718,6 mill. kroner) enn hva som er betalt inn (74,3 mill. ECU, dvs. 598,1 mill kroner). Innenfor de næringsrettede programmene har uttellingen vært meget god. Dette gjelder særlig energiprogrammene, men også for de tre programmene innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi er uttellingen svært tilfredsstillende.

Norsk deltakelse bør først og fremst skje med utgangspunkt i felt hvor norske aktører har sin styrke og hvor EUs forskningsprogrammer kan utvikle og utvide grunnlaget i nasjonale satsninger. EU-midlene er dermed å anse som komplementære til de nasjonale. Det er nylig avsluttet en bred evaluering av Norges deltagelse i EUs rammeprogram. Det vil bli en gjennomgang av dette i stortingsmeldingen om forskning.

Innenfor EUREKA-samarbeidet har det vært en klar tendens både i Norge og totalt sett, i retning av mindre prosjekter. Det er et stort antall bilaterale prosjekter og det har vært en klar økning i deltagelsen fra små og mellomstore bedrifter. Dette er positivt, men det er nødvendig med deltakelse også fra de store bedriftene for å sikre strategisk tyngde i samarbeidet.

Romvirksomheten er en høyteknologisk bransje med en rask teknologisk utvikling. Verdien av norske bedrifters produksjon av romrelaterte varer og tjenester utgjorde ca. 2,9 milliarder kroner i 1995. Veksten er 12 - 15 prosent i året. Ca. 80 prosent av denne produksjonen ble eksportert. Det internasjonale marked for leveranser til romvirksomhet forventes å vise en betydelig vekst i årene som kommer. Norske romrelaterte bedrifter har maktet å opparbeide seg betydelige posisjoner på enkelte markeder både utenfor Norge og her i landet. Myndighetenes virkemidler og bevilgninger i forbindelse med dette bør hovedsakelig sikte mot en lønnsom vekst for norske romrelaterte leveranser, ikke minst i utlandet.

10.7 Industrielt rettsvern

Den internasjonale handelen med varer og tjenester er i sterk vekst, og den globale konkurransen blir tilsvarende hardere. Internasjonalt tillegges bruk av industrielle rettigheter stor betydning. Rettighetene brukes dels defensivt for å beskytte teknologi, varemerker og industridesign som den enkelte næringsdrivende selv har utviklet. Men de brukes også offensivt ved at de omsettes, lisensieres, etc. for å sikre nye markedsposisjoner. Kunnskap om industrielle rettigheter og bruken av slike er således blitt et konkurransefortrinn, som det er viktig at norske bedrifter har et bevisst forhold til i sine forretningsstrategier.

Industrielt rettsvern omfatter retten til oppfinnelser (patenter), varemerker og til industrielle mønstre og bruksmønstre. Lignende rettigheter gis også til nye plantevariasjoner, kretsmønstre for integrerte kretser mm.

Industrielle rettigheter gir rettighetshaveren adgang til å nekte andre å utnytte den oppfinnelsen, det varemerket eller det designet som retten omfatter. Patent- og mønsterbeskyttelse er tidsbegrenset, noe som fører til at oppfinnelsen fritt kan utnyttes etter at patenten er utløpt. En industriell rettighet gjelder i utgangspunktet bare for det landet der retten er gitt. I henhold til enkelte internasjonale avtaler kan en rettighet imidlertid ha et videre virkeområde, for eksempel, hele EU- området. Disse rettighetene kan bidra til å gjøre nyskapende investeringer mer lønnsomme og dermed attraktive ved at rettighetshaveren sikres muligheten til alene å utnytte nyvinningen. Samtidig bidrar rettighetenes utforming til at tekniske nyvinninger blir allment kjent, noe som kan føre til ytterligere teknologisk utvikling.

Det er inngått flere viktige internasjonale avtaler på dette området. Disse tar sikte på å sørge for et mer ensartet beskyttelsesnivå for industrielle rettigheter globalt eller regionalt, samt å sørge for mer ensartede søknadsprosedyrer m.v.

WIPO (World Intellectual Property Organization) er en organisasjon i FN-systemet som har som hovedoppgave å stimulere den internasjonale utviklingen av industrielt rettsvern. WIPO administrerer blant annet noen av de viktigste internasjonale avtalene på området, herunder Paris-konvensjonen om beskyttelse av industrielt rettsvern, Patentsamarbeidsavtalen (Patent Cooperation Treaty) og Madridprotokollen om internasjonal registrering av varemerker. De to sistnevnte avtalene forenkler i betydelig grad den internasjonale søknadsbehandlingen når en oppfinnelse eller et varemerke ønskes beskyttet i flere land. WTO-delavtalen TRIPS (Trade-Related aspects of Intellectual Property Rights) etablerer en global standard for hvilken beskyttelse industrielle rettigheter skal gis. I EU-området har Den europeiske patentkonvensjonen (EPC) av 1973 innført et felles europeisk regelverk og en sentral administrasjon for patentering ved siden av de enkelte medlemslands lovgivning og myndigheter. Dette gjør det enklere å få patentbeskyttelse samtidig i flere europeiske land. Dette gjelder også norske foretak selv om Norge ikke er part i avtalen. Norsk lovgivning er harmonisert med EPC, noe som for øvrig EØS-avtalen krever.

I EU legges det stor vekt på industrielt rettsvern som en viktig konkurransefaktor og områdets betydning for innovasjon. Blant annet foreslo Europakommisjonen i 1997 to nye direktiv om henholdsvis mønster- og bruksmønsterbeskyttelse, samt at den la fram en Grønnbok om det europeiske patentsystemet.

Et direktiv om patentering av bioteknologiske oppfinnelser ventes å bli endelig vedtatt i EU første halvår 1998. Direktivet er relevant for innlemming i EØS-avtalen. Fra norsk side må man ta stilling til om direktivet bør inngå som en del av EØS-avtalen.

I Norge er ansvaret for industrielt rettsvern delt mellom flere departementer. Justisdepartementet har lovgivningsansvaret, Utenriksdepartementet har det overordnede ansvar for internasjonale forhandlinger, mens Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for næringspolitikken på området industrielt rettsvern. Nærings- og handelsdepartementet er også administrativt ansvarlig for Patentstyret (Styret for det industrielle rettsvern) og har lovgivningsansvaret for firmalovgivningen. Den norske myndigheten for behandling og avgjørelse av søknader om patent og om registrering av varemerke og mønster ligger i Patentstyret. Patentstyret er også en viktig formidler av teknologisk informasjon og rådgivning blant annet på grunnlag av den tilgangen man har til patentdokumenter i egne arkiver og i internasjonale patentdatabaser. Ved bruk av slik informasjon og rådgivning, kan norsk industri og forskning kvalitetssikre nyskapingsprosjekter, ved at de unngår allerede kjent teknologi og rettigheter som eies av andre.

Norsk næringsliv og forskningsmiljøer, spesielt små og mellomstore bedrifter, har i for liten grad gjort bruk av industrielt rettsvern som strategisk konkurransefortrinn. Det gjenspeiles blant annet i at nærmere 80 prosent av patentsøknadene til Patentstyret kommer fra utlandet. Antall søknader inngitt av norske søkere i forhold til det totale antall søknader ligger under gjennomsnittet i land det er naturlig å sammenligne seg med.

Det antas at en hovedårsak til dette er at en rekke norske bedrifter tidligere har operert på skjermede markeder med liten konkurranse. Med en slik markedssituasjon kan mange bedrifter ha fått inntrykk av at det verken er nødvendig å søke om, eller skaffe seg innsikt i, industrielt rettsvern. Den pågående utviklingen i de europeiske og øvrige internasjonale markedene vil gjøre en fortsatt satsing på en slik forretningsstrategi mer risikofylt. Hovedproblemet er fortsatt den manglende bevisstheten i næringslivet og blant forskningsmiljøene om industrielle rettigheter og deres økonomiske betydning som kapitalverdier, samt de muligheter de gir ved aktiv bruk.

På denne bakgrunnen vil det være viktig å bidra til en økt forståelse av industrielt rettsverns betydning som konkurransefaktor for næringslivet og forskningsmiljøene, særlig hos dem som hittil ikke har vært aktive på dette området. Samtidig vil det være viktig å øke bruken av patentdatabaser som kilder for teknologisk informasjon. Dette kan være viktige bidrag til økt nyskaping og innovasjon.

I det videre arbeid vil Regjeringen derfor legge vekt på følgende:

• En økning av kompetansen om industrielle rettigheter i, og en bedre samordning av, det offentlige virkemiddelapparatet på nyskapingsområdet, slik at brukerne kan tilbys bedre tjenester.

• Aktivt arbeid for å øke kompetansen om og bruk av industrielle rettigheter i næringslivet og forskningsinstitusjonene, slik at disse kan sikre sine investeringers lønnsomhet og dermed bidra til økonomisk vekst.

• Tiltak for å øke kunnskapen og gi bedre veiledning om industrielt rettsvern ved universiteter og høyskoler, slik at disse i framtiden i økende grad blir villige og i stand til å utnytte forskningsresultaters kommersielle verdi.

• Industrielle rettigheter bør i større grad enn hittil anerkjennes som kapitalverdier, blant annet i sammenheng med kredittvurdering, slik at bedrifter hvis kapitalbasis i vesentlig grad består av industrielle rettigheter, lettere kan regnes som kredittverdige og kvalifisere for videre finansiering.