3 Utvalg som har behandlet næringspolitiske problemstillinger

En rekke utvalg og arbeidsgrupper har den senere tiden vurdert ulike næringspolitiske problemstillinger. Utredningene har vært viktige innspill i forbindelse med Regjeringens arbeid med denne stortingsmeldingen om næringspolitikk. Nedenfor følger korte omtaler av de mest sentrale arbeidene.

3.1 INNOVASJONSUTVALGET (AAKVAAG-UTVALGET)

Nærings- og energidepartementet oppnevnte 30. mars 1995 et utvalg for å:

«Vurdere betydningen av næringslivets forsknings- og innovasjonsaktivitet for økonomisk verdiskaping og foreslå tiltak i offentlig og i privat regi som kan bidra til å øke FoU-innsatsen og innovasjonsaktiviteten i næringslivet.»

Utvalget ble ledet av styreformann Torvild Aakvaag, Norsk Hydro A/S, og la fram sin rapport i februar 1996.

Rapporten tar utgangspunkt i behovet for å legge grunnlaget for et nytt vekstkraftig norsk næringsliv.

Utvalget la til grunn at kompetanseoppbygging, forskning og innovasjon må være grunnleggende forutsetninger for utvikling av næringslivet framover. Utvalget foreslo at myndighetene burde sette som mål å få den samlede FoU-innsatsen i Norge opp over gjennomsnittet i OECD (2,22 prosent av BNP), det vil si en samlet økning på i størrelsesorden 8 milliarder kroner og at det første løft må tas av myndighetene. Spesielt ba utvalget om at den offentlige innsatsen til næringsrettet forskning måtte styrkes.

Utvalget pekte spesielt på behovet for kompetanseoppbygging i bedriftene, og på at holdninger er viktig for å skape et klima og en kultur som stimulerer til innovasjon. Videre tok utvalget til orde for å identifisere områder hvor ny næringsvirksomhet kan bygges opp, og pekte spesielt på IT-industri og fiskeoppdrett som slike områder.

På virkemiddelsiden foreslo utvalget blant annet følgende tiltak: Bedre samarbeid og sammenheng i virkemiddelapparatet, koblinger mellom næringsliv og kunnskapsmiljøer, styrke betingelsene for kommersialisering av FoU-resultater, økning av bevilgningene til ordningene med utviklingskontrakter, tiltak for å fremme naturfagene i skolen, styrke næringslivsorienteringen til universiteter og høgskoler og en prøveordning med overutgiftsføring av økning i FoU-utgifter.

3.2 SMÅBEDRIFTSUTVALGET (HERVIK-UTVALGET)

Under den næringspolitiske debatten i Stortinget 26. oktober 1995 ba Stortinget Regjeringen om å sette ned en kommisjon som:

«... kan kartlegge rammevilkår for småbedriftene, og legge fram forslag til endringer som kan gjøre det lettere å skape flere arbeidsplasser i disse bedriftene.»

På bakgrunn av dette ble det nedsatt et utvalg i januar 1996 med Stortingets vedtak som mandat. Utvalget ble ledet av professor Arild Hervik. Utvalget avga innstilling i april 1996.

Utvalget var spesielt opptatt av småbedriftenes rammebetingelser i forhold til finansiering, kompetanseutvikling, skatter og avgifter og lover og regler. Utvalget kom fram til følgende hovedkonklusjoner:

Kompetanse: Utvalget pekte på at utdanningsnivået i småbedriftene er lavere enn i større bedrifter. Utvalget foreslo å innføre en praksisordning med lønnstilskudd for småbedrifter som ansetter personer med høyere utdanning. Målsettingen er økt kompetanse som i sin tur gir bedre konkurranseposisjon og vekstevne.

Utvalget gikk videre inn for skattemessig likebehandling av utgifter til ulike typer utdanning og kompetanseoppbygging, samt at utgifter til videreutdanning burde få den samme behandling som utgifter til å holde seg faglig á jour.

Veiledningsapparatet: Utvalget mente at det er nødvendig å skille informasjonsoppgaver og veiledningsoppgaver i det offentlige veiledningsapparatet. Informasjon bør være gratis og dekkes av offentlige bevilgninger. Det offentlige veiledningsapparatet konkurrerer med private om å tilby veiledningstjenester for bedrifter som får støtte fra det offentlige. Siktemålet med slik støtte må være å få mest mulig ut av støtten. Det er viktig at det offentlige på dette markedet ikke får spesielle fortrinn, men må konkurrere på samme vilkår som private. Utvalget mente derfor at offentlige veiledningstjenester bør være 100 prosent selvfinansierte og at slike tjenester må skilles ut i egne enheter.

Finansiering og kapitaltilgang: Utvalget viste til at det bare er en forholdsvis liten del av småbedriftene som har stort vekstpotensial. Det er likevel disse bedriftene som er viktigst for vekstevne, omstilling, nyskaping og nye arbeidsplasser. Utvalget mente at det er et problem med manglende langsiktig og risikovillig kapital til slike virksomheter og de prosjektene de setter i gang. Utvalget mente derfor at myndighetene bør støtte en etablering av såkornkapitalfond rettet inn mot slike prosjekt. Samtidig er det viktig at virksomhetene ikke bare blir tilført kapital, men også kunnskap. Utvalget foreslo at det ble etablert to forskjellige modeller for såkornkapitalfond som skal sikre overføring av så vel kapital som kunnskap.

Utvalget mente videre at SND bør øremerke midler til SMB for de ordningene der småbedriftene er dårlig representert for eksempel i egenkapitalordningen. Videre bør IFU-ordningen styrkes og OFU-ordningen bør legges om slik at den blir bedre tilpasset deltakelse fra mindre virksomheter.

Skatt: Flertallet i utvalget kom ikke med konkrete forslag til endringer i de gjeldende skattereglene. Utvalget foreslo imidlertid at det settes i verk tiltak for å finne ut hvordan skattesystemet fungerer for småbedriftene.

Lover og regler: Etter utvalgets oppfatning var det samlete tilfanget av lover og regler så stort og komplisert at det er svært vanskelig for småbedriftene å ha oversikt og å etterleve dem til punkt og prikke. Dette fordi utvalget mente det ved utformingen av lov- og regelverk ofte ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til småbedriftene. Utvalget mente det er nødvendig at arbeidet med å gjøre lover og regler enklere fortsetter. Skjema- og rapporteringspliktene må en forsøke å redusere. Det må etter utvalgets mening foretas en kritisk vurdering av behovet for nye så vel som eksisterende skjema.

Utvalget mente at det er nødvendig med styrking av kampen mot kriminalitet og useriøs virksomhet i næringslivet og mente at det er behov for et forbedret lovverk, høyere prioritering av straffeforfølging av alvorlig kriminalitet i næringslivet og kompetanseoppbygging i politi og domstolene.

Utvalget tok spesielt for seg arbeidsmiljøloven. Utvalget mente at det er nødvendig å se nærmere på strukturen for utleie og formidling av arbeidskraft. Flertallet i utvalget, alle med unntak av representanten fra LO, gikk inn for å fjerne forbudet mot midlertidige stillinger og at det blir gjort et skille i loven mellom pålagt og frivillig overtid. Dessuten gikk det samme flertallet inn for å fjerne retten som arbeidstakere har til å stå i stilling under konflikt om usaklig oppsigelse i bedrifter med mindre enn 20 ansatte.

3.3 GRUPPEN SOM VURDERTE KONSEKVENSER AV ØKT INTERNASJONALISERING FOR EN LITEN ÅPEN ØKONOMI

En ekspertgruppe ledet av visesentralbanksjef Jarle Bergo ble oppnevnt 15. mars 1995 for å utrede norsk næringslivs konkurranseevne. I ekspertgruppens mandat ble det blant annet fastsatt at den skulle vurdere:

«- virkninger av de endringene som har funnet sted som følge av økt internasjonalisering av markeder for kapital og arbeidskraft

- hvordan den økonomiske politikken, herunder skatte- og avgiftssystemet, best mulig kan sikre konkurranseevnen til norsk næringsliv i årene framover.»

Ekspertgruppen la fram sin rapport 1. juli 1996.

Ekspertgruppen definerer innledningsvis den langsiktige konkurranseevnen som «landets evne til å sikre høyest mulig avlønning av innsatsfaktorer i samfunnet, gitt at man samtidig skal ha full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien». Om enkeltbedrifter eller bransjer legges ned, behøver ikke dette å innebære en svekkelse av konkurranseevnen til norsk næringsliv hvis de erstattes av annen konkurransedyktig virksomhet. Gruppen finner at det ikke vil være noen konflikt mellom målet om full sysselsetting og den langsiktige konkurranseevnen og at langsiktig konkurransedyktighet vil bidra til å nå målet om høyest mulig velferd for landet.

Gruppen peker på at økt internasjonalisering vil ha en positiv effekt på norsk verdiskaping på lang sikt gjennom økt konkurranse, økt utnyttelse av landets komparative fortrinn og økt produktivitet særlig innen vare- og tjenesteproduksjon for hjemmemarkedet. Imidlertid framheves det at økt internasjonalisering kan føre til sterkere geografisk konsentrasjon av økonomisk virksomhet. Norge som befinner seg i utkanten av de sentrale industriområdene av Europa kan ha en ulempe i å trekke til seg og bevare næringsklynger. Gruppen peker på at viktige elementer i en klyngevennlig politikk vil være en næringsnøytral politikk, en aktiv konkurransepolitikk, en sterk vektlegging av effektivitet i offentlig sektor, en godt utbygd infrastruktur og satsing på forskning og høyere utdanning. Det pekes også på nødvendigheten av en forsiktig bruk av oljeinntektene for ikke å skape et høyt kostnadsnivå som kan rive bort grunnlaget for næringsmiljøer som kan sikre norsk velstand også etter oljealderen.

I utforming av skattepolitikken tilrår gruppen en videreføring av prinsippene fra skattereformen av 1992 som blant annet skulle bidra til en mer effektiv ressursbruk i næringslivet og en mer effektiv allokering av investeringer mellom ulike typer virksomhet og innenlandske sektorer. Gruppen anbefaler at det arbeides videre med å utforme en mer effektiv og målrettet kildebeskatning av grunnrente knyttet til norske naturressurser. Den anbefaler også videre arbeid for å innføre en konsekvent residensbeskatning av norsk kapitalavkastning i utlandet og i Norge. Dette vil blant annet føre til at avkastningen på norske investeringer i utlandet blir skattlagt på samme måte som norske investeringer i Norge. I tillegg foreslår gruppen å oppheve kildebeskatning av normalavkastningen på utenlandske investeringer i Norge.

3.4 UTVALGET SOM VURDERTE NÆRINGSPOLITIKKEN (HENRIKSEN-UTVALGET)

Ved kongelig resolusjon av 19. mai 1995 nedsatte daværende regjering utvalg for å vurdere næringspolitikken. Utvalget fikk i mandat å utredet følgende hovedproblemstilling:

«Hva er viktige utfordringer for norsk næringsliv - hvordan bør myndighetenes politikk innrettes for å styrke næringslivets muligheter og evne til å møte utfordringer i framtiden?»

Utvalget ble ledet av Arent M. Henriksen, og avga sin innstilling 30. august 1996.

Utvalget peker på at samfunnet og næringslivet står overfor en rekke utfordringer som gjør at kravene til verdiskaping vil øke. Samtidig blir rammene omkring denne verdiskapingen mer krevende. Rammebetingelsene for norske bedrifter er i sterk endring. Teknologisk utvikling, nye etterspørselsmønstre og nedbygging av handelshindre gir økt konkurranse, også på områder der konkurransen fram til i dag har vært svak.

Målet for næringspolitikken er å bidra til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting. Næringspolitikkens viktigste utfordring er å legge grunnlaget for lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter, og en effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser på alle områder av betydning for næringsvirksomhet.

Utvalget legger til grunn at næringsnøytralitet bør være et hovedprinsipp i næringspolitikken. Næringspolitikken må bidra til å stimulere innovasjon, omstillingsdyktighet og lønnsomhet i alle norske bedrifter. Ut fra dette mener utvalget at man bør legge an en politikk som ikke har sterkere innretning mot vareproduksjon enn mot tjenesteproduksjon.

Utvalget mener også at næringspolitikken generelt må innrettes mot å skape gode utviklingsmuligheter for alle bedrifter, uavhengig av størrelse. Likevel vil det være nødvendig å ivareta småbedriftenes særlige behov, for eksempel i forhold til informasjon, veiledning, kompetanse, kapitaltilgang, innovasjon og forskning.

Utvalget har analysert hovedutfordringene som samfunnet og næringslivet vil møte i årene som kommer, historiske erfaringer, og dagens virkemiddelbruk i næringspolitikken. Med dette som utgangspunkt har utvalget foreslått tre næringspolitiske hovedstrategier som Norge bør satse på i årene som kommer:

En konkurransestrategi. Utvalget har vektlagt og kommet med forslag på følgende områder: Internasjonale forhold, den økonomiske politikken, effektiv konkurranse, eierskap og utviklingsorienterte virkemidler og organisering av disse.

En kompetansestrategi. Utvalget har vektlagt og kommet med forslag på følgende områder: Læring knyttet til arbeid, sterkere kobling av kunnskapsressurser til verdiskaping, styrking av bedriftenes teknologiutvikling, egen FoU- og innovasjonsaktivitet, og koordinering, evaluering og kvalitetssikring av tiltak på området.

En miljøstrategi. Utvalget har vektlagt og kommet med forslag på følgende områder: En effektiv og forutsigbar miljøpolitikk, stimulere til offensive miljøstrategier i bedriftene, og styrket satsing på miljømarkeder og miljøteknologi.

3.5 MARITIM IDÉ OG RESSURSGRUPPE

Maritim idé og ressursgruppe ble opprettet av daværende handelsminister 10. november 1994. Gruppen fikk i mandat å:

• bistå handelsministeren og Utenriksdepartementet i arbeidet med en stortingsmelding om norsk skipsfartspolitikk og maritim virksomhet,

• gi synspunkter på hvilken plass Norge som maritim nasjon i sterk internasjonal konkurranse bør og kan ha i framtiden,

• komme fram til en strategi for å styrke og videreutvikle de deler av det maritime miljøet Norge bør satse på, i tillegg til å vurdere det maritime miljøet som helhet.

Gruppen ble ledet av konsernsjef Sven Ullring, Det norske Veritas, og besto av representanter fra alle deler av det maritime miljøet (rederier, LO, avskipere, verft, finansiering, klassifikasjon), og framla sin rapport 29. september 1995.

Hovedkonklusjonene i rapporten var:

• Det maritime næringsmiljøet har sitt fremste fortrinn i den kompetanseutviklingen som bæres fram av næringens bredde og mangfold.

• Fortsatt vekst og nyskapning innenfor den maritime virksomheten i Norge betinges av at det maritime næringslivet kan arbeide ut i fra rammevilkår som ikke er vesentlig dårligere enn konkurrentenes.

• På grunnlag av internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår forventes sterk vekst i maritim næringsvirksomhet med økt verdiskaping og sysselsetting i årene framover. Denne veksten vil medvirke til økt anvendelse av norske ressurser og norske løsninger.

Gruppens arbeid var med i grunnlaget for St meld nr 28 (1995–96) «Hvor fartøy flyte kan».

3.6 ARBEIDSGRUPPEN OM INDUSTRIDESIGN

I brev av 11. august 1995 fra Nærings- og energidepartementet ble det oppnevnt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere industridesign i en næringspolitisk sammenheng.

Arbeidsgruppen har tatt utgangspunkt i dagens virkemiddelapparat, og har sammenfattet sin innstilling i fire anbefalinger:

Bedriftene må forankre ansvaret for design i toppledelsen og styret, som et ledd i en klar forretningsidé og strategi.

Organisasjonene i næringslivet må se det som et ansvar og en naturlig oppgave å stimulere til økt bruk av design.

Virkemiddelapparatet må legge vesentlig mer vekt på design som konkurransefaktor.

Utdannings- og forskningsinstitusjonene må rette sin virksomhet inn mot markedets og næringslivets behov.

Arbeidsgruppen har funnet det riktig å foreslå en særlig innsats på områder hvor landet synes å ha spesielle fortrinn. Fire felt skiller seg derfor ut som framtidige satsningsområder:

Helse- og medisinske produkter, for eksempel hjelpemidler for eldre og funksjonshemmede

Miljøprodukter, det vil si produkter som er utviklet med tanke på at både produktene og produksjonsprosessen skal være ressursbesparende og minst mulig miljøbelastende

IT-produkter, der norsk industri ligger i front på enkelte områder

Næringsmiddelproduker, der foredling av råvarer er en særlig stor utfordring.

3.7 NÆRINGSLOVUTVALGET

Næringslovutvalget ble oppnevnt i 1990. Mandatet er å gjennomgå lovgivning som innvirker på mulighetene for næringsutvikling, og å fremme forslag til forenklinger og andre endringer som kan stimulere til økt næringsaktivitet. I praksis kan alt regelverk som har innvirkning på etablering eller drift av næringsvirksomhet underkastes utvalgets vurdering av hvorvidt det kan forenkles eller forbedres, uavhengig av hvem det er som forvalter regelverket. Målsettingen for arbeidet er et velfungerende regelverk som legger til rette for økt effektivitet og produktivitet i næringslivet og dermed en bedret konkurranseevne. Små og mellomstore bedrifters behov er særlig fokusert i Næringslovutvalgets mandat.

Næringslovutvalget har i løpet av sin funksjonsperiode fremmet 29 forslag. Nedenfor gis en kort presentasjon av noen av forslagene:

Innføring av frister for forvaltningens saksbehandling:I en rekke tilfeller både kan og bør det settes bestemte angitte frister for forvaltningens saksbehandling. Fristens lengde må vurderes fra saksområde til saksområde og graderes etter sakens vanskelighetsgrad. Det åpnes også for at oversittelse av fristene kan få konsekvenser, men slik at konsekvensene tilpasses det enkelte saksområde.

Opphevelse av åpningstidsloven:Et flertall i utvalget foreslo opphevelse av åpningstidsloven, blant annet begrunnet i den konkurransevridning loven medfører mellom handlende i en og samme kommune, mellom handlende i nabokommuner og dessuten handelslekkasje over landegrensene.

Aksjeselskapsloven:I sin høringsuttalelse til Aarbakke-utvalgets utredning foreslo utvalget forenklinger for de små bedriftene ved blant annet å opprette to lover - én for små og mellomstore selskaper og én for de store.

Plan- og bygningslovgivningen: Utvalget har foreslått forenklinger i plansystemet, færre planleggingsprosesser, innføring av fristbestemmelser, endring i bestemmelsene om konsekvensutredning og bestemmelsene som gjelder for sektormyndigheters deltakelse i plan- og byggeprosessen. Det er også foreslått å samle forvaltningsansvaret for loven ett sted - i Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Utvalget ga sitt bidrag til kampen mot kriminalitet i restaurantbransjen gjennom et innspill med tiltak for å bedre forholdene i bransjen til «Statssekretærutvalget for å koordinere innsatsen mot økonomisk kriminalitet og kontraktørproblemene». Tiltak mot økonomisk kriminalitet innenfor restaurantbransjen:

Modernisering av regelverket for drosjenæringen:Utvalget foreslo å innføre en rent kvalifikasjonsbasert konsesjonsordning til erstatning for dagens behovsprøvde ordning. Utvalgets flertall foreslo også endringer i dagens ordning med maksimalpriser.

En god del av utvalgets forslag har allerede ført til regelendringer og andre forbedringstiltak. Innspill til lovområder hvor det er behov for forenklinger vurderes fortløpende av utvalget og blir satt på sakslisten dersom utvalget finner det interessant.