Del 2
Næringspolitikk inn i det 21. århundret

4 Mål, strategi og prinsipper

Menneskenes behov for å skape, finne nye løsninger og se resultater av sin virksomhet er avgjørende drivkrefter for utvikling av næringsvirksomhet. Et verdiskapende næringsliv er nødvendig for å gi trygghet for enkeltmenneskenes inntekt og fellesskapets behov for å finansiere fellesgoder. Dette er utgangspunktet for Regjeringens næringspolitikk.

Alle trenger trygghet for inntekt. Mange ønsker også å skape et livsgrunnlag av egne ideer, enten det skjer som arbeidstaker i en bedrift eller ved å forsøke å etablere en egen. Næringspolitikken skal legge til rette for slik kreativitet og også ta hensyn til at ikke alle lykkes.

Konkurranse mellom næringsdrivende er en av de viktigste drivkreftene for forbedringer og fornyelse i samfunnet. En framtidsrettet næringspolitikk tillater friest mulig konkurranse innenfor rammer satt av hensyn til den enkeltes rettigheter, fellesskapet og miljøet.

En sterk offentlig sektor er nødvendig for å videreutvikle velferdssamfunnet slik at alle har trygghet for arbeid og inntekt og mulighet for utfoldelse i ulike faser av livet. Grunnlaget for velferdssamfunnet er at vi har et konkurranse- og endringsdyktig næringsliv som gjennom høyest mulig verdiskaping også bidrar til fellesskapet.

4.1 Utfordringer for næringspolitikken

Norsk økonomi er inne i en god økonomisk utvikling hvor stadig flere har mulighet til inntektsgivende arbeid. Den kraftige veksten i norsk økonomi de siste årene har imidlertid i stor grad vært basert på en rekordhøy olje- og gassutvinning, kombinert med høy dollarkurs. Regjeringen ønsker å utnytte dagens gunstige økonomiske situasjon til å redusere petroleumsavhengigheten.

Behovet for økt verdiskaping i Fastlands-Norge må ses i lys av internasjonal utvikling i retning av konsentrasjon av næringsvirksomhet i geografisk avgrensede områder. For å sikre norsk verdiskaping og velferd framover er det avgjørende at vi fremmer utvikling av sterke næringsmiljøer og stimulerer til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i Norge i dag. Norge må derfor framstå som et attraktivt land for investeringer og næringsvirksomhet. Det er en særnorsk utfordring å legge grunnlaget for slik verdiskaping i en tid hvor petroleumssektoren fortsatt er en sentral del av økonomien.

Teknologiske nyvinninger, økende globalisering og strengere miljøkrav gir nye forutsetninger og muligheter for norsk næringsliv. En gradvis overgang fra en petroleumsbasert økonomi til framtidens fastlandsbaserte næringsliv, krever offensiv satsing fra såvel myndigheter som private aktører. Bedriftenes evne til omstilling og utvikling for å tilpasse seg og aktivt utnytte endrede markeds- og konkurranseforhold blir avgjørende. Næringspolitikken skal muliggjøre en slik dynamisk utvikling.

4.2 Mål og strategi

Målet for næringspolitikken er å bidra til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting. Næringspolitikken må bidra til at det blir attraktivt å lokalisere virksomhet i Norge. Det er på hjemmebane vi legger grunnlaget for at norske bedrifter skal klare å utnytte framtidens muligheter.

Regjeringen vil på bred basis legge forutsetninger for å styrke konkurranseevnen i økonomien. Det skal legges til rette for at næringslivet kan utnytte framtidens muligheter.

Den næringspolitiske strategien består av fire hovedelementer:

• Bedrifter skapes, de vedtas ikke:Det skal bli enklere å starte og drive bedrifter.

• Mennesker er vår viktigste ressurs:Det skal satses på utvikling av kunnskap og kompetanse.

• Mellom bakkar og berg utmed havet heve nordmannen fengje sin heim: Det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv i hele landet.

• Norge er et lite land i en stadig mindre verden: Det skal legges til rette for at norsk næringsliv kan utnytte mulighetene i en globalisert økonomi.

4.2.1 Det skal bli enklere å starte og drive bedrifter

Små bedrifter står sentralt i økonomien. De står for det første for en viktig og økende andel av sysselsettingen og verdiskapingen i Norge. De representerer også en egenverdi ved at de er et uttrykk for enkeltmenneskers entreprenørånd og ansvar for egen inntekt og arbeidsplass.

Små bedrifter spiller en sentral rolle i økonomiens evne til nyskaping og omstilling. Nye ideer og produkter utvikles ofte først i små innovative bedrifter, og skaper grunnlag for vekst innenfor nye områder eller næringer. I noen tilfeller blir disse kjøpt opp av større foretak med ressurser til å videreutvikle ideene. Etablering og utvikling av små bedrifter gir dermed også grunnlag for ekspansjon i de større bedriftene. I andre tilfeller vil de små bedriftene selv utvikle seg til større bedrifter. Framvekst av nye bedrifter skaper en dynamikk som bidrar til å fremme konkurranse i eksisterende markeder og utfordre etablerte bedrifter. Levedyktige små bedrifter er på denne måten viktig for næringslivets omstillingsevne og konkurransekraft som helhet.

Regjeringen er opptatt av å fremme nyskaping og bedre vilkårene for små bedrifter. I forbindelse med at statsbudsjettet for 1999 legges fram, vil Regjeringen presentere den næringspolitiske innsatsen og de konkrete tiltakene som settes inn for å bedre arbeidsvilkårene for små bedrifter.

Positive holdninger til små bedrifter og forståelse og respekt for de verdiene disse bedriftene skaper, vil bidra til en styrket kultur for næringsutvikling. Dette er særlig viktig i de delene av offentlig sektor som direkte eller indirekte arbeider med næringsutvikling. Regjeringen vil ta initiativ til en holdningskampanje overfor offentlig sektor for å bidra til å øke bevisstheten om og innsikten i bedriftenes problemstillinger og behov.

Sentrale rammebetingelser for å starte og drive bedrifter er blant annet skatte- og avgiftssystemet, lov- og regelverksutforming og tilgangen på risikokapital.

Regjeringen legger betydelig vekt på å stimulere aktivt, personlig eierskap som en strategisk ressurs i næringsutviklingen. Skatte- og avgiftssystemet er et viktig element for å få til dette. Regjeringen har lagt stor vekt på videreføring av lempinger som er vedtatt i delingsreglene, noe som har medført redusert skatt for aktive eiere. Regjeringen vil vurdere mulige endringer i skattesystemet for å redusere forskjellen mellom beskatning av kapitalinntekter og arbeidsinntekter. Det er nedsatt et utvalg som skal utrede spørsmål omkring flatere beskatning. Utvalget skal levere sin innstilling i november 1998.

For å stimulere aktivt eierskap innenfor et system med formuesskatt, går Regjeringen inn for fortsatt skattemessig gunstig behandling av ikke-børsnoterte aksjer og aksjer notert på SMB-listen. Regjeringen vil gjennomgå formuesbeskatningen i sammenheng med oppfølgingen av utredningen om et flatere skattesystem og i forbindelse med oppfølgingen av finanskomiteens retningslinjer for boligbeskatningen.

Familieeide bedrifter er karakterisert av aktivt eierskap. Regjeringen er opptatt av at det ikke skal være ugunstig å videreføre denne eierformen. Generasjonsskifte i bedriftene må ikke medføre urimelige kostnader for familiebedriftene. Det er Regjeringens vurdering at skatteregler for aksjeopsjoner i arbeidsforhold og tildeling eller salg av aksjer til ansatte kan bidra til mer aktivt og spredt eierskap. For drøfting av Regjeringens holdning til disse problemstillingene vises det til stortingsmeldingen om eierskap som legges fram samtidig med denne meldingen.

Regjeringen understreker behovet for å intensivere arbeidet med lov- og regelforenkling. En liten bedrift forholder seg i stor grad til det samme lovverket som en større bedrift. Mindre bedrifter opplever imidlertid ofte lovverket som mer komplekst og ressurskrevende å etterleve. For mindre bedrifter er det også spesielt viktig at skjemabelastningen som myndighetene pålegger bedriftene ikke blir større enn nødvendig. Arbeidet med samordning ved Oppgaveregisteret er en viktig oppgave i denne sammenhengen.

Regjeringen legger til grunn at SNDs distriktsprofil skal videreutvikles og at SND i større grad kan bli det verktøyet små bedrifter og nyetablerere trenger. Dette innebærer økt innsats fra SND i distriktene og at innsatsen i større grad rettes inn mot små bedrifter som har det største utviklingspotensialet. Den desentraliserte administrasjonen SND nå bygger opp, vil innebære at bedriftene får et lokalt kontaktpunkt de kan henvende seg til. Dette kontaktpunktet vil også kunne informere bedriftene om andre virkemidler enn de SND forvalter, blant annet ordningene under Norges forskningsråd og bistand fra Norges Eksportråd.

For å lette tilgangen på langsiktig risikokapital ble det i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for 1997 bevilget midler til etablering av ett sentralt og fire regionale såkornkapitalfond. Grunntanken bak såkornfondene er at de private skal bidra med kompetent og langsiktig kapital og at staten skal bidra med risikoavlastning. Såkornfondene skal være privat eid. SND, som skal forvalte ordningen på vegne av staten, skal være representert i styrene. Såkornfondene vil i utgangspunktet være åpne for alle typer prosjekter med stort verdiskapingspotensial. Såkornfondene skal bidra til å gi nyskapings- og forskningsmiljøene impulser til å ta i bruk og utvikle ny strategisk teknologikompetanse. Dette vil i første omgang styrke bedriftene i en ellers kritisk etableringsfase.

For å styrke samhandlingen mellom forskning og næringsliv legger Regjeringen opp til en satsing bestående av to elementer:

1. Prosjektutviklingstilskudd til forskere og nyskapere, slik at de selv kan følge teknologiprosjektene lenger enn de tradisjonelt har gjort.

2. Styrking av de regionale såkornfondene, for å bidra til at teknologiprosjekter kobles opp mot kompetente og langsiktige eiere på et tidlig stadium.

Ordningene er først og fremst rettet mot den forsknings- og nyskapingsaktivitet som springer ut av forskningsmiljøene ved universitetene, høyskolene og instituttene, og fra det forsknings- og utviklingsarbeid som skjer i næringslivet. Det forutsettes at det legges opp til et nært samspill mellom disse miljøene, Norges forskingsråd og SND. Det vises til Regjeringens stortingsmelding om eierskap i næringslivet for en nærmere drøfting av denne satsingen.

Regjeringen vil legge til rette for at små bedrifter i hele landet kan ta i bruk IT. Utviklingen av informasjonsteknologi representerer et mangfold av muligheter for de mindre bedriftene eller aktører som ønsker å starte for seg selv. Teknologien gir mulighet for friere lokaliseringsvalg, nye organisasjonsformer, enklere tilgang til kompetanse, undervisning og samarbeid i nettverk, og enklere og bedre tilgang til markeder. Dette kan redusere ulemper ved småskaladrift, også i regionene.

Bruk av IT i offentlig sektor gir muligheter for elektronisk innrapportering av data fra næringslivet. Dette kan spesielt lette hverdagen for småbedriftene. Regelverket er ikke på alle områder tilpasset bruk av elektronisk saksbehandling, kommunikasjon og samhandling. Det arbeides derfor på flere hold for å kartlegge behovet for å tilpasse og modernisere eksisterende lov- og regelverk slik at det bedre er tilpasset vår nye elektroniske hverdag. I dette arbeidet er det imidlertid viktig å sikre at de endringer som gjøres er i tråd med grunnleggende hensyn til sikkerhet, personvern, likebehandling, innsyn og åpenhet.

4.2.2 Det skal satses på utvikling av kunnskap og kompetanse

Utvikling av den enkelte bedrift og næringslivet som helhet avhenger i første rekke av den menneskelige innsatsen.

Utdanning og kompetanseheving er en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet, som styrker næringslivets og samfunnets evne til å møte utfordringer og nødvendige omstillinger i framtiden. Med sin sterke økonomi har Norge en særegen mulighet til å:

• investere i mennesker gjennom en sterkere satsing på utdanning og kompetanseheving og

• bedre vilkårene for forskning- og utviklingsinnsats.

Regjeringen ønsker å sette de menneskelige ressursene i fokus. Kompetanse er en sentral konkurransefaktor for alle deler av næringslivet, og blir stadig viktigere sett i forhold til kapital, naturressurser og billig arbeidskraft. Næringslivets tilgang på kompetent arbeidskraft og den enkelte bedrifts evne til å utnytte og utvikle de ansattes potensial, er kritiske faktorer for vekst og verdiskaping. Kompetanse må utvikles som vårt næringslivs fremste konkurransefortrinn. Både generell styrking av grunnutdanningen og målrettet kompetanseutvikling i arbeidslivet, vil styrke den enkeltes og virksomhetens endringsberedskap.

Regjeringen legger vekt på at det offentlige utdanningssystemet skal ha en sentral rolle i å tilby undervisning som imøtekommer kompetansebehovene i arbeidslivet. Regelverket for institusjoner innenfor høyere utdanning bør mykes opp, slik at de bedre kan tilby utdanning rettet inn mot behovene i arbeidsmarkedet. Organisasjonene i arbeidslivet vil være naturlige kontakter i dette arbeidet.

Parallelt med denne meldingen legger Regjeringen fram en stortingsmelding om en kompetansereform for voksne. Arbeidet med meldingen bygger blant annet på Buer-utvalgets innstilling (NOU 1997:25) og høringsuttalelsene til denne. I stortingsmeldingen vil det bli lagt opp til at myndighetene skal bidra til økt satsing på etter- og videreutdanning gjennom ulike tiltak. Regjeringen går også inn for at det utvikles et system for dokumentasjon av realkompetanse i arbeidslivet.

Styrking av kompetansen står sentralt for å lykkes i utviklingen av mindre bedrifter. Regjeringen legger opp til en omorganiserng av veiledningsapparatet med sikte på å gjøre det mer anvendelig for småbedriftene i forhold til kompetansebehov og tilgjengelighet.

For å møte det voksende behovet for IT-kunnskap ønsker Regjeringen å legge til rette for en økning av utdanningskapasiteten innenfor IT. Problemstillingen drøftes nærmere i Revidert nasjonalbudsjett for 1998 og i Regjeringens stortingsmelding om IT-kompetanse i et regionalt perspektiv.

Også de nærings- og distriktsrettede virkemidlene skal bidra til kompetanseutvikling i forhold til å betjene IT og til å bevisstgjøre bedriftene i forhold til hvilke muligheter teknologien gir. Virkemidlene må aktivt søke å trekke på IT som verktøy i næringsutviklingen, for eksempel gjennom nettverksordninger. Dette gjelder spesielt i forhold til å fremme løsninger som kan redusere ulemper ved bedriftenes størrelse eller geografiske avstander mellom bedrifter, leverandører, kunder og samarbeidspartnere som for eksempel utdannings- og finansieringsinstitusjoner.

Bedriftenes tilgang på kvalifisert arbeidskraft har også sammenheng med hvordan arbeidsmarkedsbestemmelser er innrettet og virker. I en situasjon med stramt arbeidsmarked ser Regjeringen behov for en gjennomgang av reglene både for utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling, og en vurdering av om de kan og bør endres slik at de bedre blir tilpasset situasjonen og behovene i dagens arbeidsmarked.

På denne bakgrunnen har Regjeringen satt ned et utvalg som skal vurdere dagens regelverk for arbeidsformidling og utleie/innleie av arbeidskraft. Utvalget skal blant annet vurdere hvilke endringer som er nødvendig i det norske regelverket dersom Norge skal ratifisere ILO-konvensjon nr. 181. Denne konvensjonen gjør utleie av arbeidskraft generelt tillatt, med de unntakene myndighetene måtte bestemme.

Selv med økt mobilisering av arbeidskraftressursene innenlands, ser Regjeringen det som viktig å vurdere alle mulige tiltak som kan dekke arbeidskraftsbehovet framover, herunder økt arbeidsinnvandring. Prinsippene for regulering av arbeidsinnvandring ble drøftet i forbindelse med St meld nr 39 (1987–88) «Om innvandringspolitikken». Regjeringen ønsker nå å vurdere spørsmål og tiltak på dette området ut fra dagens sysselsettingssituasjon, og har derfor satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe som skal drøfte spørsmål og tiltak på området.

Det er en nær sammenheng mellom forskningsinnsats og omstillingsevne og verdiskaping i næringslivet. Forskning er avgjørende for å øke kunnskapsbasen og for å kunne bruke kunnskapen til å finne nye anvendelser.

Forskning er en ressurskrevende aktivitet. Et lite land som Norge har bare mulighet til å utvikle et mindre antall områder til internasjonal tetposisjon. Regjeringen mener det er nødvendig å konsentrere forskningsinnsatsen til områder der Norge har særlige forutsetninger for å ligge i front. Regjeringen er opptatt av at det utvikles spisskompetanse på områder som er viktige for norsk næringsliv og på områder man antar vil få stor betydning for næringsutvikling på lengre sikt. På disse områdene må det bygges opp og videreutvikles gode fagmiljøer i forskningsinstitutter og ved universiteter og høyskoler.

På en rekke områder vil Norge være avhengig av å hente hjem teknologi og kunnskap fra utlandet. Det er i utlandet det meste av verdens forskning og utvikling skjer. Det er derfor viktig å ha et godt system for teknologihjemhenting og ha en grunnlagskompetanse som setter oss i stand til å utnytte denne kunnskapen.

Det er en spesiell utfordring å øke antallet små og mellomstore bedrifter med FoU-basert utvikling. En viktig del av Regjeringens politikk på dette området vil være ulike kompetansehevende tiltak og tiltak med sikte på å etablere nettverk mellom små og store bedrifter og ulike kompetansemiljøer.

Brukerstyring vil videreføres som et grunnleggende prinsipp i næringsrettet forskning, men skal i hovedsak knyttes til prioriterte områder. Det skal legges vekt på å videreutvikle Norges forskningsråd som forskningsstrategisk organ.

4.2.3 Det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv i hele landet

For samfunnet som helhet er bosetting i distriktene viktig for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel. Regjeringen vil derfor ta hele landet i bruk i næringsutviklingen, og stimulere til utvikling av konkurransedyktige verdiskapingsmiljøer i alle deler av landet. Regjeringen har rettet sterkere oppmerksomhet mot utvikling av distriktene gjennom etableringen av Kommunal- og regionaldepartementet (KRD). KRD er tillagt et samordningsansvar overfor andre sektorer som utøver politikk med stor betydning for den regionale utviklingen. KRD skal påse at det foretas konsekvensutredninger av forslag som har betydning for utviklingen i distriktene. Det er det enkelte fagdepartement som er ansvarlig for å vurdere om det er behov for, og eventuelt gjennomføre, konsekvensutredning av forslag innenfor sine ansvarsområder.

En godt utbygd infrastruktur og ulike distriktspolitiske virkemidler er sentrale bidrag til å redusere avstandskostnader og gjøre næringslivet i distriktene konkurransedyktige.

Utvikling av lokale SND-kontorer er et viktig skritt i retning av å gjøre kapital og kompetanse mer tilgjengelig for bedriftene i distriktene.

Regjeringen ønsker å føre en offensiv politikk der informasjonsteknologiens muligheter utnyttes for å motvirke sentralisering. I arbeidet for livskraftige distrikter må det stimuleres til nettverksbygging og kompetanseutveksling mellom bedrifter og mellom bedrifter og kompetansesentra. I denne sammenhengen står også tilrettelegging for elektronisk handel, telependling og elektronisk fjernundervisning sentralt.

Næringsutvikling i distriktene har tradisjonelt vært nært knyttet til utviklingen av våre naturressurser. Energi og miljø har blitt sentrale begreper for verdiskapingen og sysselsettingen i store deler av landet. Regjeringen legger stor vekt på at energi- og miljøressursene forvaltes på en måte som sikrer at nasjonalformuen ikke forringes. Dette er sentralte elementer både i miljøvernpolitikken og i næringspolitikken.

Regjeringen vil føre en politikk som gjør at miljøskadelig aktivitet blir dyrere i framtiden. Den grønne skattereformen er et signal om dette. Verdiskapingen må i større grad skje innenfor de rammer naturen setter. Dette vil blant annet bety at næringslivet må produsere mer med mindre ressursinnsats, med andre ord øke produktiviteten samtidig som produksjonsstrukturen på lengre sikt endres.

Prosessindustrien står for en viktig del av foredlingen av energiressursene i distriktene. Dette gjør denne industrien spesielt sårbar overfor endringer i energipriser og nye forpliktelser blant annet på klimaområdet. Samtidig kan denne industrien stå overfor økt konkurranse fra andre land som ikke møter like strenge miljøkrav. Dette er en utvikling Regjeringen vil følge nøye i utforming av næringspolitikken.

I St prp nr 54 (1997–1998) «Grønne skatter» går Regjeringen inn for at det innføres en CO₂-avgift på 100 kroner pr. tonn CO₂ på anvendelser som i dag ikke er avgiftsbelagt. Videre foreslår Regjeringen at det innføres en ordning med kompensasjon av prosessindustrien for avgift knyttet til innsatsvarer som brukes som reduksjonsmiddel eller råvare. Hensikten med kompensasjonsordningen er å motvirke at CO₂-avgiften i vesentlig grad svekker lønnsomheten i deler av industrien. Over tid vil mulighetene for å kunne gjennomføre utslippsreduserende tiltak være økende. Kompensasjonen vil derfor bli gradvis nedtrappet.

4.2.4 Det skal legges til rette for at norsk næringsliv kan utnytte mulighetene i en globalisert økonomi

Teknologiske nyvinninger og internasjonal åpning av markeder fører til at verden blir mer sammenvevd. Konkurransen øker for de fleste norske bedrifter både på hjemmemarkedet og på utemarkedene. Norge har lenge hatt store og viktige næringer som har utviklet seg i markeder med sterk internasjonal konkurranse. Utviklingstrekkene bidrar likevel til at konkurransen øker både i omfang og intensitet. Samtidig gjøres nye markeder og produksjonsmuligheter tilgjengelig for norsk næringsliv.

Norge har gode forutsetninger for å ligge i front av endringsprosessene. Det er et lite, oversiktlig land med muligheter for god kommunikasjon mellom myndigheter og næringsliv. Vi har stabile politiske forhold, solid økonomi og høyt utdannet arbeidskraft.

Regjeringens næringspolitikk skal legge til rette for næringslivets konkurransedyktighet i en globalisert verden. Det er den samlede innsatsen for å fremme næringsvirksomhet i Norge som vil være avgjørende for at vi klarer å utløse det verdiskapingspotensialet utviklingen gir, og som internasjonal arbeidsdeling skaper muligheter for.

For at Norge skal høste gevinster i en global økonomi er det viktig at det utvikles gode internasjonale kjøreregler for næringsaktivitet, og at norske bedrifter kan ta i bruk mulighetene som IT-utviklingen gir.

Regjeringen legger vekt på å delta aktivt i internasjonale fora som WTO og OECD. Regjeringen ser det som viktig å bidra til videreutvikling av EØS-avtalen. På det europeiske markedet vil en EU-utvidelse mot øst, gjennomføringen av den økonomiske og monetære union, sterkere innsats for økt sysselsetting og strengere miljøtiltak, ha særlig betydning for oss. I forhold til EØS-avtalen ser Regjeringen det også som en viktig oppgave å sørge for at avtaleverket er kjent blant våre europeiske samarbeidspartnere. Regjeringen legger vekt på at videreutvikling av internasjonale rammebetingelser generelt må gå hånd i hånd med utviklingen av felles regler for å møte utfordringer knyttet til for eksempel miljø og etiske holdninger. Regjeringen legger også vekt på å videreutvikle samarbeidet innenfor rammen av Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd.

Økende internasjonalisering medfører at både næringslivet og myndighetene støter på etiske problemstillinger i sitt utenlandsengasjement. Regjeringen legger stor vekt på å øke kunnskapen og bevisstheten om etiske problemstillinger knyttet til internasjonal handel og næringssamarbeid. I arbeidet for å styrke respekten for menneskerettighetene vil Regjeringen vurdere tiltak for å begrense det økonomiske samkvem med land der utviklingen ikke gir håp om snarlige forbedringer i menneskerettighetssituasjon, og hvor det ikke er mulig å etablere en meningsfylt dialog på et nivå der den kan spille en rolle. Valget av virkemidler må være styrt av hva som i den enkelte situasjon gir best resultat med hensyn til respekten for menneskerettighetene.

Regjeringen legger også vekt på at norsk næringsliv har tilgang på hensiktsmessig kompetansemessig bistand og konkurransedyktig finansiering for eksport og uteetableringer. Videreutvikling av virksomhet i Norges Eksportråd, NORTRA og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) er viktig i denne sammenhengen. For å sikre de minste bedriftene i distriktene et fullgodt tilbud om kortsiktig eksportkredittforsikring går Regjeringen inn for å videreføre GIEKs forretningsdel. Videre foreslås de obligatoriske kravene om motgaranti under SUS/Baltikum-ordningen opphevet. Dette vil øke den næringsmessige effekten av ordningen ved at flere tilsagn kan bli til poliser.

Regjeringen mener videre at det er viktig å legge forholdene til rette for bedriftene i deres konkrete markedsarbeid ute gjennom myndighetskontakt og besøksutveksling. Utenrikstjenesten, med sine over 80 utenriksstasjoner, spiller en sentral rolle for å fremme næringslivets interesser i utlandet. Gjennom utviklingen av regionale planer for næringslivssatsing og samordning av de næringslivsrettede aktiviteter i utlandet tar myndighetene sikte på å finne synergieffekter og effektivisere satsingen på dette område. Overføringen av virkemidler for fremme av eksport og uteetablering til Nærings- og handelsdepartementet, bidrar til utviklingen av en helhetlig politikk for å styrke bedriftenes internasjonale virksomhet.

Regjeringen ønsker aktivt å stimulere til utvikling og bruk av IT for å fremme globalt konkurransedyktig næringsvirksomhet. Betydningen av geografisk beliggenhet og avstand reduseres, og nye alternativer for kommunikasjoner og transaksjoner blir tilgjengelige.

Tilrettelegging for aktiv bruk av informasjonsteknologi er en sentral del av alle elementene i den næringspolitiske strategien. Teknologiens tverrsektorielle karakter og dens økonomiske betydning gjør det påkrevd med en samlet og enhetlig IT-strategi. Myndighetens innsats rettet mot utvikling og anvendelse av IT i næringslivet må derfor integreres som en del av politikken på alle områder. Regjeringen har tillagt Nærings- og handelsdepartementet ansvaret for å koordinere myndighetenes innsats på dette området. Nærings- og handelsdepartementet la fram en næringsrettet IT-plan i mars 1998. Planen angir IT-relaterte næringspolitiske mål og retningslinjer fram til år 2001, og er direkte rettet mot næringslivet.

Det offentliges rolle er først og fremst å legge til rette for at IT blir et effektivt redskap i hele næringslivet. Dette omfatter blant annet å utvikle et regelverk for telesektoren som sikrer at bedrifter både sentralt og i distriktene effektivt kan ta i bruk IT i driften. Det omfatter også å tilrettelegge lover og regler knyttet til bruk av teknologien. For eksempel er det nødvendig at regelverk omkring arbeidsforhold legger til rette for telependling. Det er også nødvendig med et regelverk for elektronisk handel. Et godt tilrettelagt rammeverk som kan stimulere utviklingen og gjøre de elektroniske nettene sikre i bruk, må etableres gjennom juridiske, avtalemessige og organisatoriske endringer i forhold til lov- og regelverket for tradisjonell samhandel. Dette må skje gjennom internasjonalt samarbeid, for å sikre et rammeverk som er gyldig på tvers av nasjonale jurisdiksjoner. Norge deltar aktivt i OECDs arbeid for å tilrettelegge for dette.

I tillegg til at IT fungerer som et verktøy for store deler av næringslivet, representerer selve framveksten av teknologien en ny vekstkraftig næring. Myndighetenes rolle er å legge forholdene til rette for denne på et overordnet nivå gjennom utformingen av den generelle næringspolitikken. Dette innebærer for eksempel at det er viktig å arbeide for internasjonale regler for markedsadgang og konkurransevilkår for IT-produkter og -tjenester. Det innebærer også å legge til rette for at næringen har tilstrekkelig tilgang på kvalifisert arbeidskraft, nødvendig forsknings- og utviklingsaktiviteter og et rammeverk som sikrer effektiv konkurranse i telesektoren.

År 2000-problemet er en stor utfordring globalt og illustrerer noe av sårbarheten i informasjonssamfunnet. Regjeringen ønsker å bidra til en best mulig håndtering av år 2000-problemet i Norge. I april 1998 la Regjeringen fram en oppfølgingsplan for håndtering av år 2000-problemet med vekt på informajons- og kompetansehevende tiltak.

4.3 Prinsipper i næringspolitikken

Regjeringen legger noen overordnede prinsipper til grunn i utformingen av en framtidsrettet næringspolitikk. Prinsippene gjelder på tvers av de skisserte strategiene.

4.3.1 Helhet og samordning

Et sentralt element i den framtidige næringspolitikken er helhetstenkning og samordning. Dette gjelder både i utøvelse og i utforming av næringspolitikken. Opprettelsen av Nærings- og handelsdepartementet har bidratt til å samle sentrale næringspolitiske virkemidler.

Næringspolitikk utøves av lokale, regionale og sentrale myndigheter. I tillegg settes viktige rammebetingelser i internasjonale fora der Norge deltar. Regjeringen legger vekt på klar ansvarsdeling og høy grad av koordinering og samordning mellom de ulike nivåene for å oppnå effektivitet og best mulig resultater.

Utforming av politikk på en rekke områder har betydning for næringslivets vekst og utvikling, jf. figur 4.1.

Spesielt fastlegger den generelle økonomiske politikken sammen med inntekts- og arbeidsmarkedspolitikken, i stor utstrekning de grunnleggende forutsetningene for lønnsomhet og konkurranseevne i næringslivet. Den generelle økonomiske politikken påvirker næringslivet blant annet gjennom budsjettpolitikken, skatte- og avgiftspolitikken og penge- og valutapolitikken. Inntekts- og arbeidsmarkedspolitikken er av betydning både for lønnsdannelsen og for arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Et annet sentralt politikkområde er konkurransepolitikken, som skal bidra til en effektiv bruk av samfunnets ressurser ved virksom konkurranse i markedene. På samme måte er for eksempel også samferdselspolitikk, utdannings- og forskningspolitikk, distriktspolitikk og miljøpolitikk viktig for næringsutviklingen. Samferdselspolitikken skal sikre næringslivet og husholdningene effektive og trygge transporttjenester, og et godt tilbud av post- og telekommunikasjonstjenester. Utdannings- og forskningspolitikken legger det viktigste grunnlaget for næringslivets kompetanse, og bidrar til utvikling og spredning av kunnskap og teknologi. Distriktspolitikken bidrar til å påvirke rammebetingelsene for næringsvirksomhet, mens miljøpolitikken legger føringer for produksjon, produkter og avfallsbehandling.

En bred forståelse av næringspolitikk er nødvendig for å se totaliteten i Regjeringens innsats for økt verdiskaping i næringslivet. Det viktige er ikke betegnelsen på de ulike politikkområdene, men at behovet for økt verdiskaping tillegges tilstrekkelig vekt ved vurderinger av alternative veivalg innenfor sentrale områder. Nærings- og handelsdepartementet har et særlig ansvar for å sikre at beslutninger innenfor forskjellige politikkområder er koordinert og i samsvar med Regjeringens samlede næringspolitiske strategi.

Det er ikke mulig eller hensiktsmessig i denne meldingen å foreta grundige vurderinger av alle politikkområder med betydning for næringsutvikling. Det er derfor i de etterfølgende kapitlene valgt å fokusere på områder som er direkte knyttet til de fire elementene i den næringspolitiske strategien, jf. kapittel 4.2. Enkelte næringssektorer er av spesielle hensyn underlagt særskilt sektorpolitikk. Dette gjelder først og fremst primærnæringene og energi- og petroleumssektoren. Hverken sektorene i seg selv eller politikken rettet særskilt mot disse, er gjenstand for drøftinger i denne meldingen.

4.3.2 Næringsnøytralitet

I næringspolitiske diskusjoner reises ofte spørsmålet om politikken bør rettes inn mot næringslivet som helhet eller mot enkeltstående næringer, bransjer eller bedrifter. Spesielt i en situasjon med stadig sterkere internasjonal konkurranse innenfor de fleste markeder reises det fra tid til annen krav om selektiv støtte til bedrifter eller enkeltnæringer.

Regjeringen legger til grunn at prinsippet om økt næringsnøytralitet skal tilstrebes i den videre utviklingen av næringspolitikken. Næringsnøytralitet brukes her om en politikk som i utgangspunktet rettes mot utvikling av lønnsom næringsvirksomhet generelt, og ikke peker ut noen næringer eller bedrifter som mer støtteberettiget enn andre.

Bergo-gruppen advarte mot særskilte tiltak overfor enkeltnæringer og pekte på to tungtveiende argumenter mot en næringsdiskriminerende politikk. Det ene er faren for manipulasjon. En næringspolitikk som favoriserer enkelte bedrifter eller bransjer gir generelt alle næringer insitament til å gjennomføre tiltak som gjør at de framstår som mer støtteberettiget enn hva tilfellet faktisk er. Den samfunnsøkonomiske kostnaden av slike tiltak kan bli høy. Det andre argumentet er at næringsdiskriminerende politikk kan føre til at man fryser næringsstrukturen, og dermed hindrer framveksten av nye vekstkraftige næringer. I andre tilfeller kan en usikker tro på at bestemte nye næringer har stort vekstpotensial føre til en næringspolitikk preget av forsøk på å plukke «vinnernæringer». Historiske erfaringer viser at forsøk på å plukke «vinnernæringer» lett kan føre til kostbare feilsatsinger fra myndighetene.

Også Henriksen-utvalget advarte mot å peke ut næringer eller næringsklynger som mer støtteberettiget enn andre. Utvalget mente at statlige støtteordninger bør være utformet slik at de fanger opp bedrifter med et høyt lønnsomhetspotensial uavhengig av hvor bedriften er lokalisert eller hvilke næringer de tilhører. Utvalget påpekte videre at det ved internasjonale næringsvise sammenligninger kan vise seg at det for enkelte næringer kan være mer fordelaktige ordninger i enkelte andre land. Dette trenger ikke bety at de samlede rammebetingelsene næringene står overfor er bedre i disse landene. Utvalget advarte på denne bakgrunn generelt mot en politikk hvor internasjonale rammebetingelser som av en næring oppfattes som problematiske automatisk kompenseres gjennom tilsvarende ordninger.

Det har historisk vært en klar utvikling i retning av en mer næringsnøytral næringspolitikk både nasjonalt og internasjonalt. Spesielle og næringsrettede tiltak er redusert eller fjernet til fordel for mer generell og overordnet politisk innsats. Næringspolitikken skal bidra til å stimulere omstillingsdyktighet, innovasjon og lønnsomhet i hele næringslivet. Dette skjer i et samspill mellom vareproduserende og tjenesteproduserende næringer i ulike verdikjeder eller prosesser.

Politikken må rettes mot å støtte opp under samspillet og dynamikken mellom de ulike sektorene i økonomien. Dette må gjenspeiles både i utformingen av de generelle rammebetingelsene, og i utformingen av de mer bedriftsrettede virkemidlene som for eksempel forskning, finansiering og kompetanseutvikling.

En tolkning av næringsnøytralitet som over er ikke til hinder for å målrette tiltak mot aktiviteter som generelt fremmer vekst og verdiskaping. Eksempelvis vil Norges forskningsråd (NFR) og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ha behov for å konsentrere innsatsen av begrensede ressurser.

4.3.3 Effektiv utnyttelse av ressurser

Økt verdiskaping forutsetter effektiv bruk av samfunnets ressurser. Historiske erfaringer har vist at dette best ivaretas i markedsbaserte økonomier, og at markedet har gode egenskaper når det gjelder å fremme effektivitet, nyskaping og teknologispredning. Av samme grunn bidrar friere internasjonal handel til å fremme produktivitetsutvikling og verdiskaping i land som deltar i den internasjonale arbeidsdelingen. Vi har følgelig over mange år sett en utvikling i retning av at stadig flere land åpner stadig flere sektorer for markedsbasert handel og internasjonal konkurranse.

Innenfor den markedsbaserte delen av økonomien kan det imidlertid oppstå flere former for markeds- og konkurransesvikt som gjør at en markedsøkonomi gir ineffektiv ressursbruk, jf. boks 4.4. Tiltak i økonomien generelt og i næringspolitikken spesielt kan være begrunnet med utgangspunkt i at markeder ikke fungerer hensiktsmessig.

Myndighetene fastsetter derfor på mange områder klare kjøreregler som bedriftene skal virke innenfor. Dette gjelder for eksempel konkurranseregler, regler om beskatning og krav til miljø og sikkerhet. Slikt regelverk er en sentral del av næringslivets rammevilkår. Regjeringen ser det som viktig at regelverket er rettet mot å bedre virkemåten i ulike markeder, og dermed bidra til mer effektiv ressursbruk.

Myndighetene er også opptatt av å supplere markedene når disse alene gir for lav eller for høy aktivitet på spesielle områder i forhold til det som anses som det optimale. Dette skjer for eksempel hvis den privatøkonomiske avkastningen av ulike investeringer er lavere enn den samfunnsøkonomiske avkastningen. Slike tilfeller kan gi grunnlag for aktivt å stimulere aktiviteter utover det nivået som realiseres av markedet selv. Dette ligger til grunn for eksempel for myndighetenes politikktiltak rettet mot forskning, teknologi- og kompetanseutvikling, eksport og internasjonalisering, kapitaltilgang og infrastruktur.

4.3.4 Offentlig støtte

«Næringsstøtte» kan defineres som alle offentlige økonomiske tiltak/virkemidler som gir fordeler til bestemte deler av næringslivet. Ut fra denne definisjonen vil tiltak som kan regnes som næringsstøtte være:

• direkte tilskudd til bedriftene

• subsidieelement ved gunstige låneavtaler

• garantiordninger med gunstigere betingelser enn markedsvilkår

• statlig aksjekapital uten tilstrekkelig avkastning

• skjerming fra utenlandsk konkurranse (toll eller tekniske handelshindre)

• andre konkurransebegrensende tiltak som begrenser etableringsmulighetene i en næring (for eksempel konsesjonsregler og løyver)

• subsidieelement ved det offentliges kjøp og salg av varer og tjenester

De 4 første punktene representerer næringsstøtte med direkte budsjettmessige virkninger, og de andre punktene representerer såkalt ikke-budsjettmessig støtte.

Generelle økonomiske tiltak/virkemidler som rentepolitikk, generelle skatter og avgifter, investeringer i ordinær infrastruktur og utdanning som ikke bedriftsrettes, regnes ikke som støtte. I 1996 ble den samlede budsjettmessig støtten til næringslivet utenom primærnæringene, beregnet til ca. 6 milliarder. I løpet av nittiårene viser den samlete budsjettmessige næringsstøtte til denne del av næringslivet en underliggende nedadgående tendens 1. Til sammenligning ble den samlede budsjettmessige støtten til primærnæringene beregnet til om lag 12,5 milliarder i 1996, hvorav 11,7 milliarder gikk til jordbruket og 192 millioner til fiske.

Utfra et konkurransepolitisk perspektiv vil all støtte potensielt påvirke konkurransen mellom foretak. I utgangspunktet bør en derfor innta en kritisk holdning til bruk av næringsstøtte. Det er viktig at støtten klart målrettes mot å korrigere markedet der markedet ikke fungerer, eller fungerer dårlig, samt at støtten ikke overdimensjoneres. Markedssvikt kan i noen sammenhenger være vanskelig å påvise. Støtteordningene bør derfor evalueres med jevne mellomrom slik at en kan ta stilling til om det fortsatt er grunnlag for å opprettholde dem. Målet med offentlig støtte er å realisere samfunnsøkonomiske lønnsomme prosjekter som ellers ikke hadde blitt realisert.

Særlig støtte til enkeltnæringer og bedrifter som kun er begrunnet i rammevilkårene for deres konkurrenter i andre land, er uheldig på permanent basis. Slik støtte kan gi en kortsiktig fordel til de bedriftene som mottar støtten, men på sikt motvirke omstillinger som kan øke den samlede verdiskaping i næringslivet.

Innenfor et slikt perspektiv vil Regjeringen i høyere grad prioritere støtte til kompetansegivende tiltak innenfor ulike områder blant annet ny teknologi, eksport og internasjonalisering samt til forskning og utvikling og andre immaterielle investeringer. Regjeringen vil videre utfylle finansieringstilbudet der det kan virke som om det private kapitalmarkedet ikke fungerer godt nok. Dette kan blant annet gjelde for en del mindre bedrifter og prosjekter som involverer en større risiko enn det som er vanlig i kapitalmarkedet. En bør imidlertid ta hensyn til at staten ofte ikke har tilstrekkelig informasjon til å korrigere for svikt i det private kapitalmarkedet.

I denne sammenhengen er det vesentlig at det i internasjonale handelsavtaler nå legges økt vekt på å regulere støtte som vrir konkurransen over landegrensene. Dette setter klarere rammer for hvilken støtte som kan tildeles bedrifter i våre konkurrentland. Det innebærer på den annen side også økte forpliktelser for Norge med hensyn til å utforme og etterleve et regelverk innenfor statsstøtteområdet. For Norge er det først og fremst EØS-avtalen som er av betydning fordi dette regelverket er det mest utviklede og fordi avtalen regulerer støtten til bedrifter i våre nærmeste konkurrentland. Subsidier og muligheten for et land til å gå til mottiltak er også regulert gjennom WTO-avtalen. Retningslinjene for hvilken støtte som tillates er i stadig utvikling. Regjeringen ser det som viktig at vi er med å påvirke disse.