2 Forhandlingene om EØS-utvidelsen

Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), som er beskrevet i St.prp. nr. 100 (1991-92), ble undertegnet i Oporto i Portugal 2. mai 1992. Det er den mest omfattende avtale som både EFTA-landene og EU noen gang har inngått med andre land.

Stortingsmelding nr. 27 (2002-2003) Om EØS-samarbeidet 1994-2001 gir en omfattende beskrivelse av hvordan avtalen har fungert gjennom sine første åtte år, og drøfter virkningene av og erfaringene med Norges deltakelse i EØS-samarbeidet. Dessuten gis det en analyse av hvilke utfordringer Norge stilles overfor i lys av utviklingen i EU, særlig på de områdene som ikke dekkes av EØS-avtalen.

2.1 Bakgrunn

Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn undertegnet tiltredelsestraktaten til EU 16. april 2003 i Aten og vil bli medlemmer av EU 1. mai 2004. I henhold til EØS-avtalens artikkel 128 skal enhver europeisk stat som blir medlem av EU, søke om å bli part i EØS-avtalen.

EFTA/EØS-landene anmodet høsten 2001 således om at det ble innledet forhandlinger med sikte på utvidelse av EØS-avtalens partsforhold så tidlig som mulig, for å sikre samtidig utvidelse av EU og EØS. Imidlertid ville Kommisjonen avvente utfallet av EU-utvidelsesforhandlingene før EØS-forhandlingene ble innledet. Det europeiske råds møte i København 12.-13. desember 2002 avklarte alle utestående spørsmål i disse utvidelsesforhandlingene og åpnet dermed for forhandlinger om utvidelsen av EØS. Forhandlingene ble innledet 9. januar og ble avsluttet 3. juli 2003 gjennom partenes parafering av den fremforhandlede teksten. Undertegning av avtalen forventes å finne sted høsten 2003.

2.2 Hovedspørsmål i forhandlingene

Formålet med forhandlingene var å gjøre de bestemmelser som gjelder for økonomisk samkvem mellom EU og EFTA/EØS-landene, gjeldende i hele det utvidede EØS fra den dagen EU blir utvidet. Det innebærer at EØS-avtalens rettigheter og plikter anvendes i et utvidet EØS med de tilpasninger og overgangsordninger som er avtalt mellom EU, de nye medlemslandene og EFTA/EØS-landene. Utgangspunktet er de vilkårene som er fastlagt i EUs tiltredelsestraktater. For å opprettholde et enhetlig indre marked er det svært viktig at de to avtalene trer i kraft på samme tidspunkt. Samtidig har det vært en viktig målsetting for Regjeringen å ivareta markedsadgangen for norsk fiskeeksport i et utvidet EØS.

Når nye land blir medlemmer av EU, vil EFTAs frihandelsavtaler med disse landene opphøre og for EFTA/EØS-landenes del bli erstattet av EØS-avtalen og av eventuelle bilaterale avtaler med Fellesskapet. Fortsatt tollfri markedsadgang for fisk og sjømat, som i dag eksporteres tollfritt til de sentraleuropeiske landene på grunnlag av frihandelsavtalene, var et hovedspørsmål fra norsk side. Når EU utvides, slutter de nye medlemslandene seg til EUs handelspolitikk og blir part i de avtaler EU har inngått med tredjeland. Ettersom EØS-avtalens protokoll 9, som regulerer handel med fisk og andre produkter fra havet, fastlegger langt mindre gunstige vilkår for Norges eksport enn dagens frihandelsavtaler, krevde Norge kompensasjon i form av ordninger som ville bety at det ikke ble innført nye barrierer i handelen.

EU avviste kravet om kompensasjon. Det ble likevel innledet forhandlinger om hvordan dagens handel med tiltredelseslandene kunne opprettholdes. Samtidig fremholdt EU at det kunne bli reist spørsmål ved fortsatte norske og islandske unntak fra fri etableringsrett og investeringer i fiskerisektoren, dersom man skulle gå inn på mer omfattende innrømmelser med hensyn til lettelser i handelen med fisk og sjømat.

Et annet hovedspørsmål i forhandlingene var videreføring og eventuell økning av de økonomiske bidragene som EFTA/EØS-landene i dag betaler til sosial og økonomisk utjevning i EU. EU krevde at det økonomiske bidraget fra EFTA/EØS-landene skulle gjøres permanent og økes betydelig som følge av utvidelsen og de økte velferdsforskjellene i et utvidet EU. EFTA/EØS-landene viste til at den femårige finansieringsordningen under EØS utløp ved utgangen av 2003, og at en videreføring måtte sees i sammenheng med den overordnede balansen i EØS-utvidelsesavtalen.

Landbruk ble ikke noe hovedspørsmål i forhandlingene. EU krevde innledningsvis 20 prosent økning av eksisterende landbrukskvoter mellom Norge og EU. Norge avviste dette kravet og fikk gjennomslag for at prinsippet om kompensasjon for historisk handel med tollpreferanser ble lagt til grunn for forhandlingene.

For Norge ble hovedutfordringen i forhandlingene å sikre en innretning og størrelse på en ny finansieringsordning som var rimelig i forhold til prinsippene i EØS-avtalen og EØS-samarbeidets karakter. Norge ønsket å bidra til utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller i et utvidet EU. En ny finansieringsordning kunne på den annen side ikke omfatte tiltak som falt utenfor EØS-avtalens virkeområde, som EUs regionalpolitikk eller den felles landbruks- og fiskeripolitikken. Samtidig måtte man finne akseptable løsninger for markedsadgang for norsk sjømat uten å svekke kontrollen med norske ressurser. En sentral målsetting var å arbeide for en samtidig utvidelse av EU og EØS for å opprettholde et enhetlig indre marked. Dette er av stor betydning for norsk næringsliv. EØS-avtalen er knyttet opp til samarbeidet i EU på en slik måte at EØS-samarbeidet ikke vil kunne fungere dersom den ikke omfatter hele EU.