8 Konklusjoner og tilråding

Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet er den mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått. Det er Regjeringens syn at en vellykket utvidelse av EU og EØS er av stor betydning for Norge. Avtalen er grunnlaget for Norges samarbeid til Den europeiske union, og sikrer norsk næringsliv adgang til det indre marked på linje med EUs medlemsland. Det er i dag ikke noe reelt alternativ til EØS-avtalen for å ivareta våre interesser vis-à-vis EU, og uten en samtidig utvidelse av EU og EØS-området vil heller ikke det indre marked kunne fortsette å fungere som ett. EØS-samarbeidet vil for de fleste praktiske forhold opphøre dersom vi ikke får på plass en samtidig utvidelse. For norsk næringsliv er det derfor avgjørende at EØS-området utvides samtidig med EU fra 1. mai 2004. Utvidelsen er en historisk mulighet til å sikre et samlet, fredelig og samarbeidende Europa. Dette innebærer også nye muligheter ved at flere land blir med i samarbeidet, og at Norge blir en del av et enda større indre marked med omlag 450 millioner forbrukere. Gjennom økt handel og økte investeringer vil EØS-utvidelsen også bidra til utjevning av velferdsforskjeller, stabilitet og økonomisk vekst. For fullt ut å kunne dra fordelene av utvidelsen av det indre marked er det også i norsk interesse at de nye medlemslandene så raskt som mulig settes i stand til å effektivt gjennomføre EUs regelverk. Dette gjelder innenfor det indre marked, som er viktig for vekst og velstandsøkning, men det gjelder også for øvrige områder som er av stor betydning både for samarbeidet og fordi de har potensiell grenseoverskridende virkning: bedre miljø, mer effektiv ytre grensekontroll og styrking av rettsapparatet. Gjennom de avtalte finansieringsordningene vil Norge bidra til dette.

I proposisjonen er det gjort rede for avtalen som nå fremlegges. Når Regjeringen tilrår norsk ratifikasjon, vil den samtidig fremheve følgende punkter:

Selv om EØS-avtalen har ett års gjensidig oppsigelse, vil samarbeidet for de fleste praktiske formål i realiteten bli uvirksomt inntil videre, dersom det ikke skulle bli en samtidig utvidelse av både EU og EØS. Det har derfor vært Regjeringens klare mål å sørge for at EØS-avtalen også videreføres etter EUs utvidelse. Samtidig måtte norske interesser, ikke minst markedsadgangen for norsk sjømat ivaretas. Likeledes var det lenge klart at EUs utvidelse medførte betydelige kostnader og ville få økonomiske konsekvenser for alle de nåværende medlemslandene. EUs utgangspunkt for forhandlingene var at EFTA-siden i EØS måtte bidra med en rimelig andel av kostnadene for å få det utvidede indre marked til å fungere. Selv om Regjeringen uansett ville være sitt ansvar bevisst for å bidra til Europas sosiale og økonomiske utjevning, la den også vekt på at det måtte være samsvar mellom det finansielle bidragets størrelse og hva man oppnådde på markedssiden. Størrelsen og innretningen på Norges finansielle bidrag har derfor stått sentralt i forhandlingene. De nye finansieringsordningene anses for å være i tråd med EØS-avtalens prinsipper og samarbeidets karakter.

I tillegg til å sikre en samtidig utvidelse av EU og EØS-området, har det for Regjeringen vært maktpåliggende å få kompensasjon for tapt markedsadgang for fisk og fiskeprodukter som følge av at frihandelsavtalene med de nye EU-landene bortfaller fra det tidspunkt de blir medlemmer. Det var videre vesentlig for Regjeringen å unngå at en fiskeriløsning skulle medføre at norske begrensninger på utenlandsk eierskap og investeringer i fiskerisektoren skulle bli et tema i forhandlingene.

Når det gjelder landbruksløsningen, innebærer forhandlingsresultatet at det legges til rette for at eksisterende handel mellom Norge og de nye medlemslandene videreføres. Videre utvikling av handelen vil måtte skje innenfor respektive handelsordninger i Norge og EU.

Etter Regjeringens syn ivaretar forhandlingsresultatet grunnleggende norske interesser selv om det norske økonomiske bidraget blir mangedoblet sammenlignet med nivået på dagens låne- og tilskuddsordning.