6 Gjennomgang av EØS-utvidelsesavtalens bestemmelser

EØS-utvidelsesavtalen består av en hoveddel med fortale og syv artikler, to vedlegg som omhandler henholdsvis tekniske tilpasninger og overgangsordninger, samt en sluttakt som inkluderer enkelte erklæringer og de bilaterale avtalene om finansiering, fisk og landbruk. De bilaterale avtalene er en del av det samlede forhandlingsresultatet. Tekstene er vedlagt i uoffisiell norsk versjon. Til avtalens innhold bemerkes følgende:

6.1 Utvidelsesavtalens fortale og artikler

Fortalen består av fire korte avsnitt som beskriver utgangspunktet for EØS-utvidelsen. For det første vises det til EUs tiltredelsestraktat som ble undertegnet i Aten 16. april 2003. For det andre vises det til EØS-avtalens artikkel 128, som er det rettslige utgangspunktet for EØS-utvidelsen. For det tredje vises det til de ti tiltredelseslandenes søknader om å bli parter i EØS-avtalen. For det fjerde vises det til at vilkårene for disse landenes deltakelse i EØS skal fastsettes i en avtale mellom de nåværende medlemslandene og søkerlandene.

Artikkel 1 fastslår at EUs nye medlemsstater blir parter i EØS-avtalen. Fra EØS-utvidelsens ikrafttredelse skal EØS-avtalens bestemmelser være bindende for de nye medlemslandene på samme vilkår som for de nåværende avtalepartene. Det skjer ikke noen utvidelse av EØS-avtalens saklige virkeområde. Fordi EØS-avtalen stadig videreutvikles innenfor rammen av samarbeidet, inneholder artikkel 1 en avskjæringsdato. Den innebærer at de nye medlemslandenes forpliktelser omfatter alt EØS-regelverk vedtatt i EØS-komiteen før 1. november 2002. Resterende EØS-forpliktelser må for de nye medlemslandene del vedtas som en særskilt «tilleggspakke» i EØS-komiteen etter at utvidelsesavtalen er trådt i kraft. Tilsvarende avskjæringsdato finnes også i EUs utvidelsestraktat.

Artikkel 1 nr. 3 gir vedleggene til EØS-utvidelsesavtalen samme rettslige status som avtalens hoveddel. Vedleggene omhandler tekniske tilpasninger i EØS-regelverket som følge av utvidelsen, og overgangsordninger til dette. Bestemmelsen må ses i sammenheng med EØS-avtalens artikkel 2 a) som gjør rettsaktene som er omhandlet i avtalens vedlegg, til en del av avtalen.

Artikkel 2 omhandler to viktige nye protokoller om henholdsvis finansieringsordningen i EØS og beskyttelsesmekanismene, samt nødvendige tekniske justeringer av henholdsvis EØS-avtalens hoveddel og en av protokollene som følge av EØS-utvidelsen. Noen av justeringene skyldes at man ikke endret EØS-avtalen ved forrige EU-utvidelse i 1995, da Finland, Sverige og Østerrike gikk over fra EFTA-pilaren til EU-pilaren i EØS. Bestemmelsen foretar dessuten nødvendige justeringer som følge av at traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap opphørte i juli 2002.

Den ene av de to nye protokollene fastlegger den nye felles finansieringsordningen i EØS (protokoll 38 a), som blir nærmere omtalt nedenfor. Den andre er en ny protokoll 44 om enkelte institusjonelle tilpasninger som følge av at fire tidsbegrensede beskyttelsesklausuler fra EUs tiltredelsestraktat innlemmes i EØS-avtalen. Beskyttelsesklausulene og de institusjonelle tilpasningene for disse i EØS, er også omtalt nedenfor.

Nærmere om bestemmelsene i artikkel 2:

Nr. 1 a) utvider listen over EØS-avtalens avtaleparter til å omfatte EUs nye medlemsland. Det europeiske kull- og stålfellesskap er fjernet som avtalepart. Bestemmelsen reflekterer også Finlands, Sveriges og Østerrikes tiltredelse til EU i 1995.

Bokstav b) gjør enkelte tekniske justeringer i de rettslige definisjonene i EØS-avtalens artikkel 2. Under i) begrenses definisjonen av EFTA-statene til å omfatte Island, Liechtenstein og Norge, i tråd med den faktiske situasjon siden 1995. Under ii) fjernes traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap. Under iii) defineres EUs tiltredelsestraktat av 16. april 2003.

Bokstav c) fjerner henvisningen i EØS-avtalens artikkel 109 til traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap.

Bokstav d) justerer EØS-avtalens artikkel 117 vedrørende låne- og tilskuddsordningen, slik at denne også henviser til den nye protokoll 38 a om finansieringsordningen i EØS som vil gjelde fra 2004 til 2009.

Bokstav e) fjerner EØS-avtalens artikkel 121 c) om samarbeid mellom Østerrike og Italia vedrørende Syd-Tyrol. Etter Østerrikes tiltredelse til EU i 1995 er bestemmelsen ikke lenger aktuell.

Bokstav f) justerer EØS-avtalens artikkel 126 om avtalens geografiske virkeområde. Under i) og ii) fjernes henvisningene til traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap. Under iii) fjernes henvisningene til Finlands, Sveriges og Østerrikes territorium for å reflektere at disse landene faller inn under EUs område etter tiltredelsen i 1995.

Bokstav g) justerer EØS-avtalens artikkel 129 med hensyn til språkversjoner. Under i) fastslås at EØS-avtalen etter utvidelsen vil ha samme gyldighet på de nye avtalepartenes språk som på de nåværende partenes språk. Under ii) fastslås tilsvarende at rettsaktene i EØS-avtalens vedlegg skal ha samme gyldighet på alle avtalepartenes språk, og at islandske og norske språkversjoner skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. Også her er teksten justert for å reflektere Finlands, Sveriges og Østerrikes tiltredelse til EU i 1995. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med enigheten gjengitt i Sluttakten om at oversettelse til de nye medlemslandenes språk skal utarbeides innen utvidelsesavtalen trer i kraft.

Nr. 2 a) justerer protokoll 36 om vedtektene for parlamentarikerkomiteen for EØS. Protokollens artikkel 2 første ledd justerer antallet medlemmer i parlamentarikerkomiteen fra 66 til 24. Denne justeringen reflekterer den forståelse man kom fram til i EØS etter Finlands, Sveriges og Østerrikes tiltredelse til EU i 1995.

Nr. 2 b) tilføyer en ny protokoll 38 a om finansieringsordningen i EØS. Bestemmelsene omhandler den felles finansieringsordning der Norge, Island og Liechtenstein sammen skal bidra til å minske økonomiske og sosiale forskjeller innenfor EØS-området etter utvidelsen. Det var enighet mellom forhandlingspartene om å nedfelle bestemmelsene om finansieringsordningen i en ny protokoll 38 a, adskilt fra protokoll 38 om låne- og tilskuddsordningen som ble forhandlet fram som en del av EØS-avtalen i 1992, og også adskilt fra protokoll 31, som er hjemmelsgrunnlaget for det finansielle instrumentet som ble vedtatt i EØS-komiteen som en videreføring av den opprinnelige låne- og tilskuddsordningen.

Nærmere om bestemmelsene i protokoll 38 a:

Artikkel 1 slår fast at EFTA-statene skal bidra til å minske de økonomiske og sosiale forskjeller i EØS gjennom finansiering av tilskudd til investerings- og utviklingsprosjekter.

Artikkel 2 slår fast at det finansielle bidraget omtalt i artikkel 1 skal være på 600 millioner euro eller omlag 4,98 milliarder kroner som stilles til rådighet i årlige andeler på 120 millioner euro i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009.

Artikkel 3 slår fast at midlene stilles til rådighet for prosjekter i følgende sektorer:

• vern av miljøet, herunder menneskers miljø, gjennom blant annet reduksjon av forurensning og fremme av fornybar energi,

• fremme av bærekraftig utvikling gjennom forbedret bruk og forvaltning av ressurser,

• bevaring av den europeiske kulturarv, herunder byfornyelse;

• utvikling av menneskelige ressurser, blant annet ved fremme av utdanning og opplæring, styrking av forvaltnings- eller tjenesteytingsevnen til lokale myndigheter og deres organer samt de demokratiske prosesser som underbygger en slik utvikling, samt

• helse og barneomsorg.

Artikkel 4 slår fast at bidraget fra EFTA-statene ikke må overstige 60 prosent av prosjektkostnadene, unntatt for prosjekter finansiert av offentlige myndigheter hvor maksimalt støttenivå er 85 prosent av de samlede kostnader. Reglene for statsstøtte må overholdes. Kommisjonen skal vurdere om prosjektforslagene er forenlige med EUs målsetninger. EFTA/EØS-landenes ansvar for prosjektene er begrenset til tilførte midler.

Artikkel 5 slår fast fordelingsnøkkelen mellom mottakerlandene Hellas, Portugal og Spania, samt de nye medlemslandene.

Artikkel 6 slår fast at ordningen skal gjennomgås i november 2006 og november 2008 med sikte på en omfordeling av eventuelle ubrukte midler.

Artikkel 7 slår fast at Finansieringsordningen i EØS skal samordnes med Den norske finansieringsordningen, og at søknadsprosedyrene for de to ordninger skal være de samme. Det skal eventuelt tas hensyn til relevante endringer i fellesskapets utjevningspolitikk.

Artikkel 8 slår fast at EFTA-statene skal nedsette et utvalg som skal forvalte ordningen. Nærmere regler om gjennomføring vil bli fastlagt senere. Forvaltningskostnader dekkes innenfor beløpsrammen i artikkel 2.

Artikkel 9 slår fast at når ordningen utløper etter fem år, forplikter avtalepartene seg til, med forbehold for sine rettigheter og plikter etter EØS-avtalen og i lys av avtalens artikkel 115, å vurdere behovet for fortsatt å bidra til å minske de økonomiske og sosiale forskjeller innenfor EØS.

Artikkel 10 slår fast at dersom en eller flere av mottakerstatene oppført i protokollens artikkel 5 ikke blir parter i avtalen 1. mai 2004, eller dersom det oppstår endringer i medlemskapet i EFTA-pilaren i EØS, skal protokollen gjøres til gjenstand for de nødvendige justeringer.

Utvidelsesavtalens artikkel 2, nr. 2 c) tilføyer en ny protokoll 44 om beskyttelsesklausuler til avtalen. Den innarbeider og tilpasser de EØS-relevante beskyttelsesmekanismene som finnes i EUs tiltredelsesakt. Det dreier seg om fire tidsbegrensede beskyttelsesklausuler; den såkalte alminnelige økonomiske beskyttelsesklausulen (ved alvorlige og vedvarende økonomiske problemer i en sektor eller et bestemt geografisk område), beskyttelsesklausulen for det indre marked (dersom en av tiltredelsesstatene ikke oppfyller sine avtaleforpliktelser), samt beskyttelsesklausulene som er nedfelt i overgangsordningene for henholdsvis fri bevegelighet for personer og for innenlands veitransport (kabotasje). De to sistnevnte beskyttelsesklausulene er nærmere omtalt under kapittel 6.2.

Bestemmelsene i EUs tiltredelsesakt om anvendelse av beskyttelsesklausulene er basert på EUs institusjonelle ordninger, der Kommisjonen og Rådet har myndighet til å treffe beslutninger på vegne av medlemslandene. Slike beslutninger må etter EØS-avtalen tas av det enkelte EFTA/EØS-land og Kommisjonen (for EU-siden). Protokoll 44 legger til grunn at anvendelsen av de fire beskyttelsesklausulene i EØS skal følge de prinsipper og fremgangsmåter som følger av EØS-avtalen.

Når det gjelder den generelle økonomiske beskyttelsesklausulen, fastslår protokoll 44 nr. 1 at gjeldende beskyttelsesklausul i EØS-avtalens artikkel 112 skal få anvendelse også på de forhold som er regulert i tiltredelsesaktens relevante bestemmelse (artikkel 37), innenfor samme tidsrom og med de samme rettsvirkninger. Dette betyr at EFTA/EØS-landene treffer beslutning på nasjonalt grunnlag i tråd med fremgangsmåten i EØS-avtalens artikkel 113 og 114. Eksisterende rettigheter etter EØS-avtalens artikkel 112 vil ikke bli berørt. Vilkårene for å anvende bestemmelsen er at en avtalepart opplever alvorlige og vedvarende økonomiske problemer i en sektor eller et bestemt geografisk område. Vilkårene er langt på vei de samme som etter EØS-avtalens artikkel 112. Imidlertid åpner protokoll 44 for at EFTA/EØS-landene i en overgangsperiode kan treffe tiltak begrenset til én eller flere av de nye medlemslandene, til forskjell fra artikkel 112, som i prinsippet bare kan anvendes mot samtlige avtaleparter.

Den samme institusjonelle tilpasningen får også anvendelse på de spesielle beskyttelsesklausulene nedfelt i overgangsordningene for henholdsvis fri bevegelighet for personer og innenlands veitransport. Også her vil EØS-avtalens artikkel 112, 113 og 114 få anvendelse på de forhold som er regulert i overgangsordningene, innenfor de samme tidsrom og med samme rettsvirkninger. Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.2.4 og 6.2.11.

Beskyttelsesklausulen for det indre marked, som er en konsekvens av tiltredelsesaktens artikkel 38, er av en annen karakter enn de tre andre beskyttelsesmekanismene. Beskyttelsesklausulen for det indre marked gir i henhold til EUs tiltredelsesakt Kommisjonen rett til å treffe nødvendige tiltak i en treårsperiode fra ikrafttredelsen dersom ett av de nye medlemslandene ikke oppfyller sine avtaleforpliktelser. Bestemmelsen må ses i lys av de særlige oppgaver Kommisjonen har i EU med hensyn til å overvåke det indre markeds virkemåte. Eventuelle EØS-relevante beskyttelsestiltak som treffes på EU-siden, vil her følge EØS-avtalens ordinære fremgangsmåte for beslutningstaking (jf. EØS-avtalens kapittel 2), det vil si innlemmelse i EØS-avtalen gjennom beslutning i EØS-komiteen. Kravene til enstemmige beslutninger i EØS-komiteen gjør at Kommisjonens vedtak ikke vil ha direkte virkning i EFTA/EØS-landene. I de fleste tilfeller vil EU og EFTA-landene ha sammenfallende interesser i forhold til de nye medlemslandenes oppfyllelse av EU- og EØS-forpliktelsene. Dersom Norge eller et annet EFTA/EØS-land skulle mene at Kommisjonen bør treffe beskyttelsestiltak mot ett eller flere av de nye medlemslandene, kan de i henhold til protokoll 44 ta dette opp i EØS-komiteen. EFTA/EØS-landene vil i alle fall kunne anvende tiltak under de øvrige beskyttelsesklausuler, dersom vilkårene forøvrig er tilstede.

Artikkel 3 omhandler de såkalte tekniske tilpasningene, det vil si nødvendige justeringer foretatt i EU- og EØS-regelverket på bakgrunn av de nye medlemslandenes deltakelse i EU og EØS.

Nr. 1 fastslår at alle endringer foretatt som følge av tiltredelsen i de EU-rettsakter som er innlemmet i EØS-avtalen («EØS-regelverket»), også skal gjelde i EØS. Bestemmelsen sikrer at de tekniske tilpasningene nedfelt i EUs tiltredelsesakt, som er knyttet til rettsakter inkludert i EØS-avtalen gjennom henvisninger inntatt i vedlegg A til EØS-utvidelsesavtalen, gjøres tilsvarende gjeldende i EØS. Nr. 2, 3 og 4 er rent tekniske bestemmelser som tilføyer referanser til EUs tiltredelsesakt i de av EØS-avtalens vedlegg og protokoller som inneholder henvisninger til rettsakter. I en konsolidert versjon av EØS-avtalen vil det dermed fremkomme at den aktuelle rettsakt er endret gjennom EUs tiltredelsesakt.

Nr. 5 sikrer at eventuelle tekniske tilpasninger som feilaktig er blitt utelatt, eller justeringer foretatt i EØS-relevante rettsakter mellom avskjæringsdatoen 1. november 2002 og ikrafttredelsen, skal innlemmes i EØS-avtalen i henhold til den ordinære fremgangsmåten for beslutningstaking i EØS. Det legges til grunn at slike ytterligere tekniske tilpasninger inkluderes i den såkalte «tilleggspakken» omtalt under artikkel 1 ovenfor, som vil bli innlemmet i EØS-avtalen gjennom de vanlige prosedyrer for innlemmelse av regelverk i EØS-avtalen gjennom beslutning i EØS-komiteen. Det forutsettes at slik beslutning vil treffes i forbindelse med ikrafttredelsen av EØS-utvidelsen.

Artikkel 4 omhandler overgangsordningene avtalt mellom EU og tiltredelseslandene. Nr. 1 fastslår at overgangsordningene nedfelt i EUs tiltredelsesakt, som gjelder rettsakter som inngår i EØS-avtalen, gjøres tilsvarende gjeldende i EØS gjennom henvisninger inntatt i EØS-utvidelsesavtalens vedlegg B. Nr. 2 sikrer at eventuelle overgangsordninger som feilaktig er blitt utelatt, eller overgangsordninger avtalt etter avskjæringsdatoen, skal innlemmes i EØS-avtalen i henhold til den ordinære fremgangsmåten for beslutningstaking i EØS. Det legges til grunn at slike ytterligere overgangsordninger vil inkluderes i den såkalte «tilleggspakken», jf omtale av artikkel 3 ovenfor.

Artikkel 5 fastslår at enhver avtalepart kan ta opp spørsmål i EØS-komiteen som gjelder tolkning og anvendelse av avtalen, og at EØS-komiteen har plikt til å forsøke å finne en løsning som sikrer EØS-avtalens fortsatte funksjon. Bestemmelsen fastslår for så vidt prinsipper som allerede følger av EØS-avtalens bestemmelser, og av den praksis som er utviklet i EØS-komiteen siden EØS-avtalens ikrafttredelse.

Artikkel 6 inneholder bestemmelser om ratifikasjon og godkjennelse, deponering av ratifikasjons- eller godkjenningsdokumentene, og om avtalens ikrafttredelse.

Nr. 1 fastslår at EØS-utvidelsesavtalen skal ratifiseres eller godkjennes av både nåværende og nye avtaleparter i samsvar med deres forfatningsregler, dvs.. at det skal tas stilling til avtalen i 28 stater. Fordi Det europeiske fellesskap er selvstendig part i avtalen, skal den også godkjennes i henhold til EUs interne prosedyrer. Ratifikasjons- og godkjenningsdokumentene skal deponeres i EUs rådssekretariat, på samme måte som ratifikasjonsdokumentene for EØS-avtalen.

Nr. 2 og 3 omhandler ikrafttredelsestidspunktet. Utgangspunktet er at EØS-utvidelsesavtalen trer i kraft samtidig som EUs utvidelse, det vil si 1. mai 2004, for de avtalepartene som da har ratifisert. Dersom ikke samtlige avtaleparter har ratifisert innen dette tidspunktet, skal EØS-rådet avgjøre hvilke justeringer som må foretas i EØS-utvidelsesavtalen og EØS-avtalen. Imidlertid er det også et vilkår for ikrafttredelsen av EØS-utvidelsesavtalen at avtalen om den bilaterale norske finansieringsordningen, de to bilaterale tilleggsprotokollene om fisk for hhv. Norge og Island, og den bilaterale brevvekslingen mellom Norge og Fellesskapet om landbruksprodukter trer i kraft samtidig. Dette reflekterer den forutsetning som også er nedfelt i sluttakten, at EØS-utvidelsesavtalen og de fire bilaterale avtalene utgjør delelementer i en samlet løsning på de ulike spørsmål som ble behandlet i forbindelse med EØS-utvidelsen.

Artikkel 7 bestemmer at originalversjonene av EØS-utvidelsesavtalen, totalt 22 språkversjoner med samme gyldighet, skal deponeres i EUs rådssekretariat og at bekreftede kopier skal distribueres til samtlige avtaleparter.

6.2 Vedlegg A og B til EØS-utvidelsesavtalen, med oversikt over tekniske tilpasninger og overgangsordninger

Vedlegg A og B til EØS-utvidelsesavtalen lister opp de ulike tekniske tilpasninger og overgangsordninger som er fremforhandlet mellom EU og de nye medlemslandene og som også vil gjelde for EØS-utvidelsen. I dette kapitlet redegjøres det nærmere for innholdet i overgangsordningene og de tekniske tilpasninger i samsvar med EØS-avtalens oppdeling i vedlegg, kapitler og protokoller.

Tekniske tilpasninger i den eksisterende EØS-avtalen er nødvendige for å gjenspeile at avtalen utvides med ti nye land. Det kan innebære nødvendige tilføyelser av de nye medlemslandenes navn, nye offisielle betegnelser fordi det blir flere offisielle EU-språk, nye myndighetsorganer som tillegges forvaltningsoppgaver, kriterier for godkjenning av vitnemål og produkter osv. Disse tekniske tilpasningene vil normalt være permanente.

Innholdet i overgangsordningene i EØS-utvidelsesavtalen er de samme som i de overgangsordninger som de nye medlemslandene har avtalt i forhold til EU. De er tidsbestemte og skal gi de nye medlemslandene tid til å tilpasse seg EUs regelverk slik at man unngår alvorlige økonomiske og sosiale problemer. Det er avtalt enkelte varige unntaksordninger mellom de nye medlemslandene og EU som også vil gjelde for hele EØS. Dette gjelder i første rekke Maltas rett til å opprettholde kravet om at EU/EØS-borgere må ha bodd i landet i minst fem år for å kunne kjøpe fritidsbolig der.

Dette kapitlet omtaler ikke områder der det ikke er avtalt overgangsordninger eller ikke er behov for tekniske tilpasninger i vedlegg eller protokoller til EØS-avtalen. Der det er overgangsordninger og/eller tekniske tilpasninger, men hvor de ikke anses å ha direkte og praktisk betydning for Norge, vil dette kun omtales generelt. Derimot vil overgangsordninger som kan ha direkte betydning for Norge, beskrives nærmere. Det vil spesielt gjelde fri bevegelighet for personer, transport, energi og miljø.

Vedlegg A og B til EØS-utvidelsesavtalen inneholder kun henvisninger. Utenriksdepartementet har i samarbeid med EFTA-sekretariatet derfor utarbeidet en uoffisiell elektronisk versjon som i fulltekst viser endringene og hvor de hører hjemme i EØS-avtalens vedlegg. Denne finnes på

http://odin.dep.no/ud/norsk/publ/stprp/

6.2.1 Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Generelt

Ved utvidelsen vil de nye medlemslandene være forpliktet til å gjennomføre de felles reglene som er gitt innenfor EU på det veterinære og plantesanitære området. Disse felles reglene er også inntatt i norske lover og forskrifter etter at EØS-avtalen ble utvidet fra 1. januar 1999 med den såkalte «veterinæravtalen». Det gjelder bl.a. regelverket for handel med levende dyr, herunder fisk, planter, bekjempelse av dyresykdommer, dyrevelferd, produksjon og omsetning av dyrefôr og produksjon og omsetning av næringsmidler av animalsk opprinnelse.

Veterinærområdet er langt på vei uttømmende regulert for å sikre et høyt beskyttelsesnivå for menneskers, dyrs og planters helse. EU har i utvidelsesforhandlingene tatt utgangspunkt i at det høye felles beskyttelsesnivået også skal gjelde for de nye medlemslandene. Det er derfor svært begrensede overgangsordninger som er avtalt. For overgangsordningene gjelder generelt at produktene som er omfattet av disse, bare kan omsettes nasjonalt i det aktuelle land, og at de skal merkes særskilt. De skal altså ikke omsettes i EØS-markedet. De land som har avtalt slike overgangsordninger, må etablere særskilte nasjonale kontrollordninger for å sørge for at dette ikke skjer.

6.2.1.1 I Veterinære forhold

Tekniske tilpasninger

Fordi man ikke har sett det tjenlig å bygge alle nødvendige fysiske innretninger i påvente av Romanias tiltredelse til EU, er det avtalt tekniske tilpasninger for grensekontrollen mellom Ungarn og Romania. Disse tiltakene skal revurderes innen tre år etter Ungarns tiltredelse. Det forutsettes at grensekontrollen skal gjennomføres som fastsatt, men med enklere innretninger og lokaler. De øvrige tilpasningene vedrørende veterinære forhold er tilføyelser av de nye medlemslandenes navn, landkoder, myndighetsorganer og referanselaboratorier m.v. i rettsakter der dette i dag angis for de eksisterende medlemsstatene. Tilpasningene anses ikke å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

Det er avtalt overgangsordninger for krav til enkelte næringsmiddelvirksomheter i de nye medlemslandene. Disse virksomhetene er oppført i egne lister med angivelse av hvilke krav som ikke er oppfylt. Generelt gjelder i overgangsperioden at næringsmidler fra disse virksomhetene bare kan omsettes nasjonalt når varene merkes særskilt. Næringsmidlene skal ikke omsettes i det øvrige EØS-markedet. De nye medlemslandene som har slike overgangsordninger, skal regelmessig rapportere til Kommisjonen om situasjonen.

• Polen: 332 kjøttvirksomheter inntil desember 2007, 113 melkevirksomheter inntil desember 2006 og 40 fiskevirksomheter inntil 3 år fra tiltredelsen.

• Den tsjekkiske republikk: 44 kjøttvirksomheter inntil desember 2006, 1 eggproduktvirksomhet inntil desember 2006 og 7 fiskevirksomheter inntil desember 2006.

• Ungarn: 44 kjøttvirksomheter inntil desember 2006.

• Latvia: 77 kjøttvirksomheter inntil januar 2006, 11 melkevirksomheter inntil januar 2005 og 29 fiskevirksomheter inntil januar 2005.

• Litauen: 14 kjøttvirksomheter inntil januar 2007, 1 melkevirksomhet inntil januar 2007 og 5 fiskevirksomheter inntil januar 2007.

• Slovakia: 1 kjøttvirksomhet inntil desember 2006 og 1 fiskevirksomhet inntil desember 2006.

Det er for Latvia, Litauen, Malta og Polen avtalt overgangsordninger for rå melk som leveres til meieri. For Malta inntil 2009 (1 meieri) og for Polen inntil 2006 (56 meierier) er det tillatt å bruke rå melk i produksjonen, selv om dette ikke er i samsvar med kravene i EUs regelverk. Forutsetningen er at dette skjer på separate produksjonslinjer, og at varene bare omsettes nasjonalt. For Latvia er det avtalt overgangsordninger inntil desember 2004 for to anlegg som behandler animalsk avfall. For Den tsjekkiske republikk, Malta, Polen, Slovenia og Ungarn er det gitt overgangsordninger inntil desember 2009 for høyde og helning i bur for høner. Overgangsordningene anses ikke å ville få noen praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.1.2 II Fôrvarer

Overgangsordninger

For Den tsjekkiske republikk er det gitt overgangsordninger for nasjonal omsetning av fôrvarer basert på gjærarten Candida utilis kultivert på plantefiber inntil dette er vurdert etter fôrdirektivet, eller inntil to år etter tiltredelsen. Overgangsordningene anses ikke å ville få noen praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.1.3 III Plantesanitære forhold

Overgangsordninger

For Kypros er det avtalt overgangsordninger fra de analytiske renhetskravene for omsetning nasjonalt av frø fra bygg ( Hordeum vulgare L.) for en periode på inntil fem år etter tiltredelsen. Overgangsordningene anses ikke å ville få noen praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2 Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Generelt

Et felles regelverk vedrørende produktkrav og kontrollordninger er av sentral betydning for at varer skal kunne passere fritt over landegrensene i et utvidet EØS. Det medfører at de nye medlemslandene må oppfylle strenge produktkrav med hensyn til bl.a. miljø, sikkerhet og forbrukerinteresser. EU har i utvidelsesforhandlingene tatt utgangspunkt i at det høye felles beskyttelsesnivået også skal gjelde for de nye medlemsstatene. Enkelte overgangsordninger er gitt for enkelte nye medlemsland, men dette innebærer ikke at Norge og de andre medlemslandene må akseptere produkter som ikke er i samsvar med EØS-regelverket på sine markeder. For overgangsordningene gjelder generelt at produktene som er omfattet av disse, bare kan omsettes nasjonalt i det aktuelle land. De tekniske tilpasningene på dette området er primært tilføyelser av de nye medlemslandenes navn, landkoder, myndighetsorganer og produktbetegnelser m.v. i rettsakter der dette i dag angis for de eksisterende medlemsstatene. Tilpasningene anses ikke å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.1 I Kjøretøyer

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.2 II Jord- og skogbrukstraktorer

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.3 IV Husholdningsapparater

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.4 VIII Trykkbeholdere

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.5 IX Måleinstrumenter

Generelt

De land som nå vil delta i EØS, har i noen tid har vært assosierte medlemmer i det europeiske samarbeidet innenfor lovregulert måling - WELMEC European Cooperation in Legal Metrology. Gjennom dette samarbeidet har de nye medlemslandene allerede fått innsikt i hvordan direktivene gjennomføres og praktiseres innenfor EØS-området. Dette bidrar til at det ikke ventes problemer på området måleinstrumenter ved utvidelse av EØS-avtalen.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

Polen har avtalt en overgangsordning for medisinsk utstyr med målefunksjon. I denne overgangsperioden vil slikt utstyr som bare er godkjent i henhold til nasjonalt regelverk, fortsatt være godkjent i Polen. Overgangsordningene innebærer ikke at utstyret er tillatt markedsført i hele EØS-området. Ordningen anses ikke å være problematisk for Norge.

6.2.2.6 X Elektrisk utstyr

Overgangsordninger

Polen har avtalt en overgangsordning for medisinsk utstyr som er aktivt implanterbare medisinske innretninger og annet elektromedisinsk utstyr. I denne overgangsperioden vil de to nevnte typer av medisinsk utstyr som bare er godkjent i henhold til nasjonalt regelverk, fortsatt være godkjent i Polen. Overgangsordningene innebærer ikke at utstyret er tillatt i hele EØS-området. Ordningen anses ikke å være problematisk for Norge.

6.2.2.7 XI Tekstiler

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.8 XII Næringsmidler

Generelt

Hensikten med regelverket er å sikre en felles standard og helsemessig trygge næringsmidler i EØS. I EUs utvidelsesforhandlinger har det vært lagt stor vekt på å få et høyt beskyttelses- og reguleringsnivå også i de nye medlemsstatene. Dette innebærer at det i liten grad har vært åpnet for overgangsordninger.

Tekniske tilpasninger

De fleste tekniske tilpasningene gjelder endring i merkekravene. Hovedsakelig dreier dette seg om endring i kravet til hvilke språk varene kan merkes med, samt hva som skal stå på produktene. For økologisk produksjon er det foretatt en tilpasning ved angivelse av betegnelse økologisk og kontrollsystemet på de nye medlemslandenes språk. Det anses at disse tilpasningene ikke vil ha praktiske konsekvenser for Norge. Malta får samme anledning som Storbritannia og Irland til å kalle produkter som inneholder opp til 5 prosent andre vegetabilske fettstoffer enn kakaosmør, «milk chocolate» (melkesjokolade).

Overgangsordninger

Det åpnes for at Estland får tilsvarende unntak som Sverige og Finland har med hensyn til dioksininnhold i fisk fra Østersjøområdet. Dette innebærer at Estland fram til 31. desember 2006 kan selge fisk fra Østersjøområdet med høyere dioksinnivå enn det som i utgangspunktet er tillatt i EØS-området, på sitt nasjonale marked. Det er en forutsetning at Estland sørger for at fisk som i utgangspunktet ikke oppfyller kravene til dioksinnivå, ikke selges i andre EØS-land. Estland må kunne dokumentere at de samme vilkår som anvendes for Sverige og Finland, er oppfylt og at den eksponering til dioksiner som mennesker utsettes for i Estland, ikke er høyere enn det høyeste gjennomsnittlige nivå i noen av medlemslandene innen 30. april 2004. Da denne fisken bare skal omsettes på det nasjonale markedet, anses det at denne overgangsordningen ikke vil ha betydning for Norge.

Når det gjelder økologiske produkter, gis de nye medlemslandene anledning til å benytte gamle varemerker fram til 2006. Det er en forutsetning at varemerkene er registrert før 1. mai 2004, og at det i slike tilfeller framgår at produktene ikke er fremstilt i henhold til rådsforordning (EF) nr. 2092/91 om økologisk produksjon. I tillegg er det innført visse overgangsordninger for de baltiske statene:

Estland:

• Generell tillatelse til å benytte torv fra Estland (ikke mengdebegrensninger) i økologisk landbruk i 18 måneder fra tidspunkt for tiltredelse.

• Tillatelse til å benytte kaliumpermanganat til behandling av økologiske vekster og jord i 18 måneder fra tidspunkt for tiltredelse.

• Tillatelse til å benytte «ikke-økologisk» frø og formeringsmateriale i økologisk landbruk fram til 1. januar 2006.

Latvia:

• Tillatelse til å benytte kaliumpermanganat i økologisk produksjon i 18 måneder fra tidspunkt for tiltredelse.

• Tillatelse til å benytte «ikke-økologisk» frø og formeringsmateriale (ubehandlet) i økologisk landbruk fram til 1. januar 2006.

• Tillatelse til å benytte «ikke-økologisk» sukker som tilleggsfôr til bier fram til 1. januar 2006.

Litauen:

• Tillatelse til å benytte «ikke-økologisk» sukker som tilleggsfôr til bier fram til 1. januar 2006.

• Tillatelse til å benytte «ikke-økologisk» frø og formeringsmateriale i økologisk landbruk fram til 1. januar 2006.

Overgangsordningene relatert til økologisk landbruk anses ikke å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.9 XIII Legemidler

Overgangsordninger

På legemiddelområdet er det avtalt overgangsordninger for flere av de nye medlemslandene. Legemidler som bare er godkjent i henhold til nasjonale regler, er tillatt omsatt inntil en angitt dato (senest innenfor perioden 2005 - 2007). Dette innebærer ikke at produktene også er godkjent i hele EØS-området. Kun produkter som blir godkjent i henhold til gjeldende EØS-regler, kan omsettes i hele EØS-området. Det åpnes således ikke for at Norge må godta legemidler som ikke er godkjent etter EØS-reglene. Overgangsordningene for legemidler anses derfor ikke problematiske for Norge.

6.2.2.10 XIV Gjødsel

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.11 XV Farlige stoffer

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

Polen har i en overgangsperiode fått unntak fra en artikkel i direktivet vedrørende plantevernmidler. Artikkelen innebærer at medlemsstatene skal kreve dokumentasjons- og datakrav av firma som søker om godkjenning av et plantevernmiddel i henhold til fastlagte krav. Unntaket innebærer at Polen kan utsette fristen for innkreving av påkrevd dokumentasjon fram til 31. desember 2006 for visse plantevernmidler produsert i Polen, og som kun skal benyttes nasjonalt. Norge har et ikke-tidsavgrenset unntak i EØS-avtalen fra direktivet vedrørende plantevernmidler. Det anses at overgangsordningen for Polen ikke vil ha konsekvenser for Norge.

6.2.2.12 XVI Kosmetikk

Tekniske tilpasninger

Hensikten med EØS-reglene på kosmetikkområdet er å sette en felles standard for all kosmetikk som skal omsettes i EØS, bl.a. for å sikre helsemessig trygghet for forbrukerne. Den eneste tekniske tilpasningen dreier seg om tildeling av registreringskoder til de nye medlemsstatene og anses ikke å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.13 XVII Miljøvern

Overgangsordninger

Det er avtalt overgangsordninger i forhold til to direktiver. Det første er direktivet om flyktige organiske forbindelser (europaparlaments- og rådsdirektiv 94/63/EF), hvor Estland, Latvia, Litauen, Malta, Polen og Slovakia har fått utsatt gjennomføringsfristen med fra ett til fem år for å få tid til å utvikle systemer til distribusjon og lagring av petroleumsprodukter.

Det andre er emballasjedirektivet (europaparlaments- og rådsdirektiv 94/62/EF). Alle nye medlemsland, med unntak av Estland, har fått lavere gjenvinningsmål for emballasjeavfall i en overgangsperiode. For noen land går den helt fram til 2009. Overgangsordningene skyldes at direktivet krever store investeringer i returordninger. Overgangsordningene anses ikke direkte å berøre Norge.

6.2.2.14 XIX Generelle bestemmelser innen området tekniske handelshindringer

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.15 XXIV Maskiner

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.16 XXVII Alkoholsterke drikker

Tekniske tilpasninger

Det er avtalt tekniske tilpasninger i forhold til hvilke betegnelser som kan anvendes på ulike typer alkoholholdige drikker. Kypros får benytte betegnelsen «ouzo» og «zivania», Polen får benytte betegnelsen «Pálinka» og Den tsjekkiske republikk kan benytte betegnelsen «Slivovice».

Polen får kreve at ved produksjon av vodka i Polen som er merket som «Polish Vodka/Polska Wódka», skal kun polsk råmateriale benyttes, og produksjonen skal foregå i henhold til polske kvalitetsregler.

En rekke geografiske betegnelser på alkoholholdige drikker er tilføyd vedlegg II til rådsforordning (EØF) nr. 1576/89 som angir hvilke geografiske betegnelser som er tillatt å anvende på ulike typer alkoholholdige drikker. Tilføyelsene er geografiske betegnelser knyttet til de nye medlemslandenes geografiske områder. Det anses at de tekniske tilpasningene ikke vil ha noen praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.2.17 XXX Medisinsk utstyr

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

Polen har avtalt en overgangsordning for medisinsk utstyr til in-vitro-diagnostikk. I denne overgangsperioden vil slikt utstyr som bare er godkjent i henhold til nasjonalt regelverk, fortsatt være godkjent i Polen. Overgangsordningene innebærer ikke at utstyret er tillatt brukt i hele EØS-området. Ordningen anses ikke å være problematisk for Norge.

6.2.3 Vedlegg IV Energi

Generelt

Utvidelsen av EU østover vil ha stor betydning for energisamarbeidet i EU. Dette gjelder spesielt utviklingen av rammene for det indre energimarked, samarbeidet om energiprogrammer innen energieffektivisering, fornybare energikilder, energiforskning og teknologiutvikling. Det legges opp til at samarbeidet om forbedringer av standardene for kjernekraftsikkerhet skal fortsette. Energisektoren i tiltredelseslandene er spesielt viktig fordi tilpasning av rammene for energimarkedene og økt effektivitet i energiutnyttelsen er av stor betydning for mål som økt økonomisk effektivitet og bedre miljø.

Gassens andel av norsk petroleumseksport er økende, og vil øke ytterligere de kommende årene. Gasseksporten til det europeiske kontinent skjer for norsk del gjennom rørledninger, og også i økende volum. Norge knyttes på denne måten langsiktig opp til de europeiske markedene og deres funksjonsmåte. Enkelte av tiltredelseslandene kan representere viktige markeder for norsk gass i tiden fremover. Forøvrig skal det bemerkes at tiltredelseslandene vil være under de samme rammebetingelser som EU og EØS når det gjelder gass og gassmarkedet.

Utvidelsen av EU innebærer at det geografiske virkeområdet for dagens regelverk for elektrisitets- og gassmarkedene utvides. De vedtatte direktivene om felles regler for de indre markeder for elektrisitet og gass vil i hovedsak iverksettes raskt i tiltredelseslandene. Nasjonal gjennomføring av elektrisitets- og gassmarkedsdirektivene innebærer at markedene og overføringssystemene for elektrisitet og gass åpnes gjennom regler for tredjepartsadgang. Dette vil legge grunnlaget for økt konkurranse i et større markedsområde.

EU legger betydelig vekt på kjernekraftsikkerheten. For avvikling av kjernekraftverket Ignalina i Litauen vil det for perioden 2004-2006 bli gitt en finansiell assistanse på 285 millioner euro og et løfte om ytterligere bistand etter 2006. For avvikling av kjernekraftverket Bohunice i Slovakia vil det for perioden 2004-2006 bli gitt en finansiell bistand på 90 millioner euro. I tillegg er det erkjent at stengningen av anlegget vil være en vesentlig finansiell byrde for Slovakia også etter 2006, og at dette vil bli tatt i betraktning ved fastsettelse av EUs budsjetter fra 2006. Gjennom PHARE-programmet er det gitt assistanse til tiltredelseslandene for å legge forholdene til rette for tekniske tilpasninger til det indre markedet for elektrisitet og gass.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

Alle tiltredelseslandene vil overta og gjennomføre alle rettsakter på energiområdet fra og med tiltredelsesdatoen, med noen få unntak hvor det er avtalt overgangsordninger:

• minimumslagre for olje og oljeprodukter (90 dager). Tidspunktet for gjennomføring varierer for landene fra 31. desember 2005 for Den tsjekkiske republikk og Slovenia, mellomliggende år for Malta, Kypros, Polen og Slovakia, til 31. desember 2009 for Estland, Latvia og Litauen,

• indre energimarkedet - elektrisitet. Estland har overgangsordning fram til 2008. I tillegg er det en erklæring med en kobling mellom restrukturering av oljeskifersektoren i Estland fram til 2012 og behovet for en gradvis åpning av elektrisitetsmarkedet for ikke-husholdningskunder,

• indre energimarkedet - gass. Den tsjekkiske republikk har overgangsordning fram til 31. desember 2004,

• gjelder Estland. EUs forskningsfond for kull og stål skal også omfatte oljeskifer. Hovedmålet med forskningsprogrammet er å øke konkurranseevnen til europeisk kull- og stålindustri og å bidra til en bærekraftig utvikling av denne.

• kjernekraft. Litauen - bl.a. stengning av Ignalina-verket (enhet 1) før 2005 og enhet 2 senest 31. desember 2009. Slovakia - bl.a. stengning av Bohunice (enhet 1) før 31. desember 2006 og enhet 2 senest 31. desember 2008. Den tsjekkiske republikk har inngått en bilateral avtale med Østerrike vedrørende Temelin kjernekraftanlegg.

Bortsett fra overgangsordningen for Estland vedrørende det indre energimarkedet for elektrisitet, anses disse overgangsordninger å være uproblematiske for Norge. Med hensyn til overgangsordningen for Estland kan det bli nødvendig å anvende beskyttelsestiltak for å begrense faren for konkurransevridning i det indre elektrisitetsmarked. Dette gjenspeiles i en erklæring fra EFTA/EØS-landene.

6.2.4 Vedlegg V Fri bevegelighet for arbeidstakere

Generelt

Norge har gjennom flere år lempet på bestemmelsene som gjelder arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området. Med tanke på Norges fremtidige behov for arbeidskraft er det i utgangspunktet positivt med fri bevegelighet for personer innenfor det utvidede EØS-området. Fri bevegelighet for personer åpner for økt mobilitet for arbeidstakere. Det kan bety et positivt bidrag til utviklingen av norsk økonomi, offentlige tjenester og næringsvirksomhet.

Også i de fleste andre EØS-landene ser man positivt på mulighetene for økt tilgang på arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Det er imidlertid en viss bekymring for at den frie bevegeligheten for arbeidstakere vil kunne føre til ubalanse på enkelte nasjonale arbeidsmarkeder. På generell basis forventes det større tilstrømming av arbeidstakere til de nåværende EØS-landene ved den forestående utvidelsen, sammenlignet med tidligere utvidelser. Dette henger sammen med at de økonomiske forskjellene mellom tiltredelseslandene og EØS-landene er større enn ved tidligere utvidelser. Erfaringene fra tidligere utvidelser samt nesten alle studier som er gjennomført, tilsier imidlertid at sannsynligheten for en massiv vestgående strøm av arbeidere er liten.

Overgangsordninger

På bakgrunn av dette åpner EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen for en overgangsperiode på syv år hvor Norge og de øvrige nåværende EØS-landene har adgang til å sette begrensninger vedrørende fri bevegelighet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene, med unntak av arbeidstakere fra Kypros og Malta.

I de to første årene etter utvidelsen, skal EØS-landene benytte nasjonale bestemmelser i forhold til borgere fra de nye medlemslandene. Bruk av nasjonale bestemmelser kan for eksempel bety at det stilles krav om arbeidstillatelse, og at det knyttes vilkår til arbeidstilbudet, herunder lønns- og arbeidsforhold. Landene kan likevel ikke innføre mer restriktive nasjonale regler enn de som gjaldt ved undertegningen av hhv. tiltredelsestraktaten (for dagens EU-land) og EØS-utvidelsesavtalen (for EFTA/EØS-landene). Det er mulighet til å forlenge anvendelsen av nasjonale bestemmelser om adgangen til arbeidsmarkedet for tre nye år uten nærmere vilkår. Dersom de nåværende EØS-land ikke velger å forlenge de nasjonale ordningene, trer EØS-avtalens generelle regler om fri personbevegelighet i kraft med virkning også for borgere fra de nye medlemslandene. Anvendelsen av de nasjonale bestemmelsene kan videre forlenges i ytterligere to år, dvs. fram til syv år etter utvidelsen. Dette forutsetter imidlertid at det konstateres eller er fare for alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet. Betingelsene for videreføring av nasjonale regler i denne siste toårsperioden er tilnærmet lik den som gjelder for bruk av beskyttelsesmekanismen som er beskrevet i neste avsnitt.

Hvis de nåværende medlemslandene ved utløpet av den første toårsperioden beslutter ikke å videreføre nasjonalt regelverk, har de til rådighet en spesiell beskyttelsesmekanisme. Denne innebærer at EØS-reglene om fri bevegelighet kan settes til side dersom en medlemsstat utsettes for eller forventer forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne utgjøre en alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke. For EFTA-landenes vedkommende kan en slik beslutning om å sette EØS-reglene til side, og varigheten og omfanget av denne, tas på nasjonalt grunnlag i henhold til gjeldende fremgangsmåter i EØS-avtalen artikkel 112, 113 og 114. Dette følger av EØS-avtalens nye protokoll 44, som er nærmere omtalt under punkt 6.1 ovenfor. I EU-pilaren vil det være Kommisjonen eller Rådet som har myndighet til å treffe slike tiltak på vegne av medlemslandene.

Både EUs nåværende medlemsland og EFTA/EØS-landene har avgitt erklæringer i forbindelse med utvidelsen, som gir uttrykk for vilje til å åpne arbeidsmarkedene for borgere fra tiltredelseslandene på et så tidlig tidspunkt som mulig. Sammen med de andre EFTA/EØS-landene ga Norge allerede i mars 2001 overfor Kommisjonen uttrykk for at man så positivt på å ta i bruk EØS-reglene for fri bevegelighet av personer for de nye medlemslandene i EØS fra tiltredelsestidspunktet.

Regjeringen har ikke til hensikt å legge restriksjoner på den frie bevegelighet for personer når den utvidede EØS-avtalen trer i kraft neste år. Regjeringen vil imidlertid i forkant av utvidelsen og i lys av den tilsvarende prosess som finner sted i våre naboland, vurdere behovet for særskilte ordninger for overvåkning og et eventuelt sikkerhetsnett i form av en beskyttelsesklausul, i tilfelle en åpning av arbeidsmarkedet skulle føre til betydelige problemer. I tilknytning til denne vurderingen foretar Regjeringen, i likhet med regjeringene i våre naboland, en gjennomgang av mulige kontrollordninger og av risikoen for utilsiktede virkninger knyttet til våre velferdsordninger. Regjeringen vil vurdere om det i arbeidsmiljøloven bør gis en hjemmel for at Arbeidstilsynet kan gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det norske arbeidsmarkedet. Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til disse spørsmålene før avtalen trer i kraft.

Tekniske tilpasninger

Det er gjort tilpasninger til direktivet om opphevelse av reise- og oppholdsrestriksjoner innen Fellesskapet for arbeidstakere fra medlemsstatene og deres familie ( rådsdirektiv 68/360/EØF). Tilpasningen innebærer at arbeidstakere og deres familiemedlemmer kan arbeide og utøve lønnet arbeid på de nye medlemslandenes territorier dersom det er et av disse som har utstedt oppholdstillatelsen. Endringene har ingen betydning for Norge.

6.2.5 Vedlegg VI Trygd

Generelt

Gjennom EØS-avtalen er EUs regelverk om fri bevegelighet for personer gjort gjeldende også for Norge. Det samme gjelder bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter. Viktigst i denne forbindelse er forordning (EF) nr. 1408/71 om anvendelsen av trygdeordninger for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innen EØS-området.

Siktemålet med disse reglene er å koordinere trygderettighetene for personer som tar arbeid eller opphold i et annet EØS-land enn hjemlandet. De innebærer bl.a. likebehandling og rett til eksport av ytelser, og at de enkelte lands nasjonale lovgivning om nødvendig vil måtte fravikes i samsvar med avtalens bestemmelser. Det dreier seg ikke om noen form for harmonisering av trygdeordningene i de enkelte land. Forordning (EF) nr. 1408/71 legger heller ingen begrensninger på de enkelte land med hensyn til utformingen av deres trygdelovgivning. Dette er et nasjonalt ansvar. Koordineringsreglene omfatter de fleste vanlige formene for trygdeytelser og trygderettigheter. Sosialhjelp omfattes ikke av trygdekoordineringsreglene.

Personer som omfattes av avtalen, vil ha rett til sykebehandling i oppholds- eller bostedslandet etter lovgivningen der. Det skal betales egenandeler etter oppholdslandets lovgivning. På tilsvarende måte som i dagens EØS-land, vil medlemmer av norsk trygd etter utvidelsen få rett til sykebehandling under opphold i alle de nye medlemslandene. Samtidig faller retten til refusjon av utgifter til helsetjenester i henhold til folketrygdloven § 5-24 i utgangspunktet bort i samsvar med forskrift til denne bestemmelsen (avskjæringsforskriften). Sosial- og helsedirektoratet vil vurdere de offentlige helsetjenestene i disse landene før utvidelsen trer i kraft, med sikte på at man skal kunne avklare forholdet til denne forskriften, herunder eventuelle unntak. Dersom det anses nødvendig med unntak for de nye medlemslandene, vil unntakene bli nedfelt i egen forskrift.

EØS-utvidelsen vil innebære en vesentlig utvidelse av personkretsen som kommer inn under koordineringen på trygdeområdet. Utfordringer som kan oppstå i denne forbindelse, vil berøre Norge i samme grad som de øvrige EØS-land, og en må være forberedt på å finne fleksible løsninger for å sikre at den enkelte brukers interesser blir ivaretatt, slik at den enkelte brukers sak blir behandlet på en mest mulig effektiv måte.

Tekniske tilpasninger

I forbindelse med flytting mellom de nåværende og de nye medlemslandene, er det lagt opp til en såkalt referanseperiode på én måned for familieytelser, jf. den nåværende EØS-avtalen. Forøvrig er tilpasningene av rent teknisk karakter.

6.2.6 Vedlegg VII Gjensidig anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner

Generelt

Utvidelsen vil bety at det blir enklere å få godkjenning for en del yrkeskvalifikasjoner for de nye medlemslandene. Det er grunn til å tro at det er spesielt helsepersonell som vil benytte seg av denne muligheten. Det er denne gruppen som har størst mobilitet i dag. Utvidelsen åpner også for muligheter for norske borgere som kunne tenke seg å arbeide i et av de nye medlemslandene. Det antas at EØS-utvidelsen kan føre til et økt press på universiteter og høgskoler og de organene i Norge som behandler søknader om godkjenning av kvalifikasjoner, f. eks. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å få praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.7 Vedlegg VIII Etableringsrett

Generelt

Det er ikke særskilte overgangsordninger med hensyn til etableringsretten som har betydning i Norge. Imidlertid vil eventuelle restriksjoner på fri bevegelighet for arbeidstakere få praktisk betydning for etableringsretten. Se nærmere omtale ovenfor.

6.2.8 Vedlegg IX Finansielle tjenester

Tekniske tilpasninger

Det er gjort tekniske tilpasninger til første rådsdirektiv 73/239/EØF om skadeforsikring, første rådsdirektiv 79/267/EØF om livsforsikring, rådsdirektiv 77/92/EØF om forsikringsagenter og forsikringsmeglere og europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/12/EF om adgang til å utøve og starte virksomhet som kredittinstitusjon. Tilpasningene handler bl.a. om krav til selskapsformer for forsikringsselskaper i de nye medlemslandene, tilføyelse av navn på forsikringsmeglere- og agenter og hvilke institusjoner det kodifiserte bankdirektivet (2000/12/EF) ikke skal gjelde for. Det anses at tilpasningene ikke får betydning for Norge.

Overgangsordninger

Overgangsordningene er begrenset i omfang og gjelder for Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Slovenia og Ungarn. Overgangsordninger gjelder gjennomføring av direktiv 2002/12/EF om kredittinstitusjoner, direktiv 1994/19/EF om innskuddsgarantiordninger og direktiv 1997/9/EF om investorgarantiordninger. Overgangsordningene innebærer videre dels at direktivene ikke får anvendelse før 2004 til 2007 for enkelte typer foretak og dels fritak fra særskilte deler av direktivene, nærmere bestemt fritak fra kapitalkrav og minimumsstørrelser på garantier. Nevnte overgangsordninger anses ikke å få betydning for Norge.

Slovenia har i tillegg fått en overgangsordning for å oppfylle kravene i direktiv 86/635 om årsregnskap og konsolidert regnskap for banker og andre finansinstitusjoner . Overgangsordningen anses ikke å få betydning for Norge.

6.2.9 Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

Generelt

EUs nye regelverk vil medføre økt europeisk harmonisering både når det gjelder utforming og anvendelse av regelverket. Gjennomføring av regelverket i de nye medlemslandene vil føre til økt regulatorisk forutsigbarhet og et mer sammenhengende og oversiktlig regelverk. Dette kan få betydning når det gjelder vilkårene for markedsadgang i de nye medlemsstatene. Eksempelvis vil det nye regelverket medføre harmonisering av krav om levering eller finansiering av samfunnspålagte oppgaver i de nye medlemslandene slik at man får det samme rammeverket som innenfor dagens EØS-område.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

Utvidelsen av EU innebærer at liberaliseringen og markedsintegrasjonen innenfor postsektoren kommer til å omfatte flere land og bli basert på et felles EU/EØS- regelverk. Polen har avtalt en overgangsordning vedrørende kravene i EUs postdirektiv om videre liberalisering. Ordningen gjelder fram til 31. desember 2005 og anses ikke å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.10 Vedlegg XII Fri bevegelighet for kapital

Generelt

Fri bevegelighet for kapital er en av de fire friheter som utgjør de grunnleggende elementer i det indre marked. Samtlige nye medlemsland har akseptert å gjennomføre regelverket fra første dag med unntak for visse overgangsordninger og varige unntak som berører utlendingers muligheter til å kjøpe eiendom.

Overgangsordninger

Det er avtalt overgangsordninger for Den tsjekkiske republikk, Kypros, Polen og Ungarn som kan beholde nasjonal lovgivning i fem år når det gjelder begrensninger på kjøp av fritidseiendommer. Malta har fått et varig unntak for å kunne beholde nasjonale regler for kjøp av fritidseiendommer. Når det gjelder kjøp av landbruksjord og skog, kan Den tsjekkiske republikk, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia og Ungarn beholde nasjonal lovgivning i syv år, og perioden kan forlenges i ytterligere tre år dersom det viser seg å være nødvendig. Polen vil kunne beholde nasjonale regler i inntil tolv år. Overgangsordningene anses ikke å få særlig betydning for Norge.

6.2.11 Vedlegg XIII Transport

6.2.11.1 II Veitransport

Generelt

Tiltredelseslandene vil, med unntak for kabotasje (dvs. når en transportør fra en avtalestat driver transport mellom to punkter på en annen avtalestats territorium), få full adgang til EØS-området for veitransport fra tiltredelsen. Dette innebærer at det gis adgang til bilateral transport, transittransport og tredjelandstransport.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

For å unngå forstyrrelser i transportmarkedene i de nåværende EØS-landene som følge av EØS-utvidelsen, skal adgangen til å drive kabotasje fases gradvis inn ved en gjensidig begrensning av adgangen til de nasjonale transportmarkedene i de nåværende EØS-landene og enkelte av de nye medlemslandene.

Overgangsordningen innebærer at transportører fra Den tsjekkiske republikk, Estland, Latvia, Litauen og Slovakia ikke vil ha adgang til å utføre innenlands transport innenfor de nåværende EØS-landenes territorium de første to årene fra ikrafttredelsen, mens transportører fra Polen og Ungarn har tilsvarende begrensning de første tre årene. Transportører fra nåværende EØS-land vil ha tilsvarende begrensninger til transportmarkedene i de respektive nye medlemslandene (resiprositet). Overgangsordningen kan uten nærmere vilkår forlenges for ytterligere to år, også da med gjensidig virkning. Med hensyn til Den tsjekkiske republikk, Estland, Latvia, Litauen og Slovakia kan nåværende EØS-land forlenge overgangsperioden for ytterligere ett år med gjensidig virkning, men da under forutsetning av at det konstateres eller er fare for alvorlige forstyrrelser på transportmarkedet.

Hvis de nåværende EØS-landene ved utvidelsen eller i løpet av de første fem årene åpner transportmarkedet fullt ut for de nye medlemslandene i tråd med EØS-reglene, kan det i denne perioden anvendes en spesiell beskyttelsesmekanisme. Beskyttelsesmekanismen innebærer at EØS-reglene om retten til å drive kabotasje kan settes til side dersom et medlemsland opplever alvorlige forstyrrelser i transportmarkedet. For EFTA/EØS-landenes vedkommende kan en slik beslutning om å sette EØS-reglene til side, og varigheten og omfanget av denne, tas på nasjonalt grunnlag i henhold til gjeldende fremgangsmåter i EØS-avtalen artikkel 112, 113 og 114. Dette følger av EØS-avtalens nye protokoll 44, som er nærmere omtalt under punkt 6.1 ovenfor. I EU-pilaren vil det være Kommisjonen eller Rådet som har myndighet til å treffe beslutninger om slike tiltak på vegne av medlemslandene.

Medlemslandene kan bilateralt avtale å utveksle kabotasjetillatelser med de nye landene under overgangsperioden, med sikte på å gjennomføre EØS-reglene på et så tidlig tidspunkt som mulig. Regjeringen vil ikke ta initiativ til slike avtaler. Dersom anmodninger skulle komme fra de nye medlemslandene, vil man før man tar stilling måtte vurdere konsekvensene for norsk transportnæring nøye.

Kypros, Latvia og Litauen har avtalt overgangsordninger vedrørende installasjon av fartsskrivere i busser og lastebiler som brukes innenlands. Latvia og Litauen har i tillegg fått overgangsordninger vedrørende sjåførenes økonomiske ansvar i innenlandsk trafikk. Polen og Ungarn har avtalt overgangsordninger for gjennomføring av regler om største tillatte dimensjoner/vekter i nasjonal og internasjonal trafikk for visse typer kjøretøy. I tillegg har Malta avtalt overgangsordninger for gjennomføring av regelverk knyttet til vognkontroll, hastighetsmålere og avgifter på tunge kjøretøy. Overgangsordningene anses ikke ha betydning for Norge.

6.2.11.2 III Transport med jernbane

Overgangsordninger

En utvidelse av EØS-området er generelt positivt for jernbanesektoren for å bidra til overføring av mer trafikk fra veg til jernbane, gjennom teknisk harmonisering og felles sikkerhetsmessige krav. Det er avtalt overgangsordninger med Polen og Ungarn som er gitt unntak fram til utgangen av 2006 for full åpning av jernbanenettet for frakt. Overgangsordningen anses ikke å ha betydning for Norge.

6.2.11.3 V Sjøtransport

Generelt

De nye medlemslandene vil få adgang til EUs indre marked for sjøtransport fra tiltredelsen. Skip fra de nye medlemslandene har allerede adgang til norsk innenriksfart og farten mellom norske havner og utlandet. Det er ingen tekniske tilpasninger som har betydning for norsk skipsfartsnæring. Kypros og Malta samt Estland, Latvia, Litauen og Polen har samlet en betydelig flåte. Utvidelsen av EU innebærer at EUs sikkerhets- og miljøregler også vil gis anvendelse i de nye medlemslandene. Dette vil bidra til å øke sikkerhets- og miljønivået i skipsfarten i Europa. Det er positivt for norsk skipsfartsnæring at konkurransevilkårene for de nye medlemsland harmoniseres til EØS-nivå.

6.2.11.4 VI Sivil luftfart

Generelt

De nye medlemslandene vil få full adgang til EUs indre marked for lufttransport fra tiltredelsen. Dette vil innebære at de fra dette tidspunkt gis adgang til internasjonale flyginger og til kabotasje innenfor hele EØS.

Generelt blir en utvidelse av EØS vurdert som positiv for norsk luftfart. En utvidelse av EU vil også sannsynligvis få positiv innvirkning på flysikkerheten og miljønivået innenfor luftfarten i de nye medlemslandene, i og med at EUs flysikkerhets- og miljøkrav vil bli gitt anvendelse der. Dette vil bl.a. bidra til å harmonisere konkurransevilkårene innenfor det utvidede EØS. Videre er harmoniserte flysikkerhetskrav innenfor EØS av betydning med tanke på at operatører fra de nye medlemslandene gis full anledning til å utføre flyginger til/fra og innen Norge fra og med tiltredelsen til EU.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

Overgangsordninger

Litauen og Ungarn har fått en overgangsordning til utgangen av 2004 som tillater flyginger med fly til og fra tredjeland for støyende flytyper. Dette er begrenset til flyginger mellom Litauen eller Ungarn og land utenfor EØS-området. Overgangsordningene anses ikke å ha betydning for norsk luftfart.

6.2.12 Vedlegg XIV Konkurranseregler

Generelt

Utvidelsen vil føre til at det etableres ensartede konkurransevilkår i det utvidete EØS-området. Forhandlingene mellom EU og kandidatlandene om konkurransepolitikken dekket reglene om statsstøtte, konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og foretaks dominerende stilling. Overgangsordninger er i hovedsak avtalt innenfor statsstøtteområdet, som gjennomgås nedenfor (Vedlegg XV).

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som antas å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.13 Vedlegg XV Statsstøtte

Generelt

I forhandlingene mellom EU og kandidatlandene om konkurransepolitikken var særlig statsstøtteregelverket gjenstand for omfattende drøftelser. Bl.a. har flere av de kommende medlemslandene hatt særskilte skattelettelser for foretak i spesielle økonomiske soner eller for særlige sektorer, så som skipsbygging og bilproduksjon. Det er også avtalt overgangsordninger innenfor støtte til landbruket, men dette har ikke EØS-relevans.

Overgangsordninger

Det er avtalt overgangsordninger for statlig støtte som ikke er i samsvar med statsstøtteregelverket i alle de nye medlemslandene unntatt Estland, Latvia, Litauen og Slovenia.

Malta, Polen og Ungarn har fått overgangsordninger inntil utgangen av 2010-2011 for utfasing av særskilt gunstige selskapsskatteregler for små og mellomstore bedrifter som ikke er i samsvar med statsstøtte-regelverket. Det er tilsvarende avtalt en overgangsperiode for Kypros og Ungarn fram til utgangen av 2005 for utfasing av gunstige selskapsskatteregler til internasjonale selskaper, dvs. selskaper med virksomhet utenlands. Ungarn har en overgangsperiode inntil utgangen av 2007 for å fase ut økonomisk støtte, gitt av lokale myndigheter, som ikke er forenlig med statstøtteregelverket. Malta, Polen og Ungarn har overgangsperioder i form av et tak for støtte i forbindelse med omlegging av gunstige skatteordninger for store foretak til EUs investeringsstøtte innenfor regionalpolitikken. Overgangsordningen opphører når taket er nådd. Polen, Slovakia og Ungarn har fått tilsvarende ordning for bilindustrien. Slovakia har i tillegg fått tilsvarende overgangsordning inntil et bestemt tak er nådd eller senest inntil utgangen av 2009 for stålsektoren. Den tsjekkiske republikk og Polen har fått en overgangsperiode t.o.m. 2006 vedrørende restruktureringen av stålindustrien.

Polen har en overgangsperiode for støtte til investeringer knyttet til standarder på miljøområdet. Malta har en overgangsperiode inntil utgangen av 2008 for statsstøtte til omstrukturering av skipsverftssektoren.

Malta har forøvrig en overgangsordning som gjelder avviklingen av statsmonopolet for import, lagring og engrossalg av petroleumsprodukter fram til utgangen av 2005.

For de ulike overgangsordningene for statsstøtte, f.eks. de nye EØS-partenes særskilte skattebestemmelser, kan det ikke utelukkes en viss negativ virkning for den åpne konkurransen. Samtidig er overgangsordningene behovsprøvd og vurdert i forhold til virkninger på konkurransesituasjonen samt begrenset i tid og omfang. Videreføring av støtte innenfor verfts- og stålindustrien skal føre til en omstrukturering og føre til en bedre strukturell balanse i fremtiden innenfor disse sektorene. Overgangsordningene anses derfor ikke å innebære noen betydelig endring av situasjonen for norske interesser.

Overgangsordningene innebærer også regler om hvilke av de nye medlemslandenes støtteordninger som faller innenfor statsstøttereglenes begrep «eksisterende støtte». Tilføyelsen er av teknisk karakter, og sikrer at ikke alle eksisterende støtteordninger i de nye medlemslandene blir å regne som ny støtte fra tiltredelsestidspunktet. Sverige, Finland og Østerrike hadde en lignende overgangsbestemmelse i sin tiltredelsesavtale til EU. Endringene anses ikke ha noen betydning for Norge.

6.2.14 Vedlegg XVI Offentlige innkjøp

Generelt

EUs regler om fritt varebytte og fri bevegelse av tjenester består bl.a. av bestemmelser vedrørende offentlig innkjøp som har som formål å sørge for å fjerne handelshindringer for tjenester og for den frie bevegelsen av varer.

Frihandelsavtalene EFTA har inngått med de land som nå blir medlemmer av EU og EØS er mindre omfattende, og de gir færre klagemuligheter for leverandører som mener seg forbigått i konkurransen om kontrakten enn tilsvarende EØS-regler. I de tilfellene hvor det ikke er noen EFTA-frihandelsavtale, har norske leverandører i dag ingen beskyttelse mot forskjellsbehandling i forbindelse med offentlige anskaffelser. Utvidelsen av EØS innebærer at norske leverandører får utvidet og styrket sine rettigheter ved offentlige vare-, tjeneste og bygg- og anleggskontrakter. EØS-reglene på området stiller strenge krav til ikke-diskriminering, åpenhet, etterprøvbarhet og effektive klagemuligheter ved inngåelse av slike kontrakter. Ved de nye landenes tiltredelse til EØS, vil leverandører fra disse landene få rettigheter i Norge på linje med det som andre EØS-land har i dag.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha særskilt betydning for Norge.

6.2.15 Vedlegg XVII Opphavsrett

Generelt

De nye EØS-statene må tilpasse sin lovgivning til bestemmelsene om immaterielle rettigheter (patent, varemerke, opphavsrett, design m.m). Dette innebærer at norske aktører vil kunne oppnå den samme immaterialrettslige beskyttelse i de nye avtalepartene som i Norge, i den grad beskyttelsesnivået er regulert av EØS-avtalen. Dette kan være fordelaktig for norsk eksportrettet industri.

Den norske patentlovens regler om såkalt EØS-konsumpsjon innebærer at patenthaveren ikke kan nekte videresalg av patentbeskyttede produkter som er ført på markedet i EØS av patenthaveren selv eller med samtykke fra denne. Slike produkteksemplarer kan derfor parallellimporteres og selges i konkurranse med rettighetshavernes eksemplarer.

Gjennom EØS-utvidelsen blir de nye medlemsstatene omfattet av konsumpsjonsområdet. Utgangspunktet blir dermed at patenthavere ikke kan forby import til Norge av produkter som er solgt i de nye medlemsstatene. Dette kan øke konkurransen og være til fordel for forbrukerne. Imidlertid innebærer overgangsordningen som omtales nedenfor, en viss begrensning på adgangen til parallellimport av farmasøytiske produkter.

Tekniske tilpasninger

Det er gjort tilpasninger i forhold til to forordninger som er en del av vedlegg XVII: Forordning (EØF) nr. 1768/92 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler og forordning (EF) nr. 1610/96 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for plantefarmasøytiske produkter. Forordningene gjør det mulig å oppnå en forlengelse av varigheten av patenter knyttet til legemidler og plantefarmasøytiske produkter. Beskyttelsestiden kan på bestemte vilkår forlenges fra 20 år til inntil 25 år. Bakgrunnen for dette er at den effektive beskyttelsestiden for slike produkter ofte er vesentlig kortere enn for andre produkter, fordi det kan ta mange år å få tillatelse til salg av produktene. Tillegget i beskyttelsestiden skal bøte på dette. De tekniske tilpasningene innebærer at det på bestemte vilkår kan oppnås forlenget beskyttelsestid også for patenter som ble innvilget i de nye medlemsstatene før EØS-utvidelsen trådte i kraft. De tekniske tilpasningene gjør det ikke nødvendig med lov- eller forskriftsendringer i Norge og anses å ikke få konsekvenser av betydning for norske interesser.

Overgangsordning

Overgangsordningen om konsumpsjon gjelder legemidler. Overgangsreglene fastsetter at den som har patent på et slikt produkt i dagens EØS-land, kan nekte andre å parallellimportere produktet fra de nye medlemsstatene hvis det ikke har vært mulig å oppnå samme patentbeskyttelse der. Den som ønsker å importere disse produktene til en EØS-stat der patentbeskyttelsen gjelder, må varsle patenthaveren på forhånd. Dette gjør det nødvendig å endre lov om patenter av 15. desember 1967 nr. 9 § 3 tredje ledd nr. 2, som i dag oppstiller en unntaksfri regel om EØS-regional konsumpsjon.

6.2.16 Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

Generelt

Gjennomføring av EUs regelverk for arbeidsmiljø- og arbeidsrett vil i de nye medlemslandene i hovedsak medføre et bedre vern for arbeidstakere. En felles minstestandard vil også gjøre det enklere for den frie bevegeligheten av arbeidskraft.

Utvidelsen av EU anses også å få positive konsekvenser for likestilling i de nye medlemslandene ettersom de må gjennomføre likestillingsregelverket på linje med annet EU-regelverk.

Overgangsordninger

På området helse og sikkerhet på arbeidsplassen har enkelte av de nye medlemsland fått noe lengre tid til å tilpasse seg kravene i enkelte direktiver. Dette gjelder blant annet direktiv 93/104/EF om arbeidstid, direktiv 89/654/EØF om minimumskrav til sikkerhet og helse på arbeidsplassen, direktiv 89/655/EØF om sikkerhet og helse i forbindelse med bruk av arbeidsutstyr og direktiv 90/270/EØF om krav til sikkerhet og helse i forbindelse med arbeid med dataskjermutstyr. Ingen av overgangsperiodene strekker seg utover 31. desember 2005.

Overgangsordningene anses ikke ha noen praktisk betydning for Norge.

6.2.17 Vedlegg XX Miljø

Generelt

Utvidelsen av EU vil ha positive miljøkonsekvenser for hele det europeiske kontinentet. Store deler av Europa vil få felles miljøregler, og for alle søkerlandene ventes dette å bidra til betydelig bedring av nasjonal miljøtilstand. Kommisjonen har beregnet helse- og miljøgevinstene i de nye medlemslandene til mellom 134-681 milliarder euro i perioden 1990-2020 som følge av innlemmelse av EUs miljølovgivning. Tilsvarende vil det bli reduksjon av grenseoverskridende utslipp til luft og vann. For miljøet i Norge vil antagelig reduksjon av polske grenseoverskridende utslipp til luft være av størst betydning.

Samtidig vil den økte økonomiske veksten i tiltredelseslandene som forventes å følge av utvidelsen, med økt handel og økt transport, kunne bety ytterligere forurensing og press på naturressurser. Det forventes likevel at innføringen av EUs miljølovgivning i noen grad vil demme opp for disse negative effektene. I lys av de miljøproblemene som har utviklet seg i de fleste av de nye medlemslandene, vil det være gode muligheter for å øke produksjon og levestandard samtidig som ressursforbruk og miljøbelastninger reduseres. En forutsetning er imidlertid at landene får økonomisk og praktisk bistand til å gjennomføre EUs regelverk og ta i bruk ressursbesparende produksjonsmetoder. De nye finansieringsordningene som er avtalt i forbindelse med EØS-utvidelsen, skal også bidra til å styrke de nye medlemslandenes evne til å gjennomføre regelverket på miljøområdet.

Overgangsordninger og tekniske tilpasninger

EU krevde full tilpasning til EUs felles miljølovgivning uten overgangsordninger, det vil si gjennomføring av EUs miljøregelverk ved tiltredelse. Dette gjelder først og fremst alle nye varer som produseres i tiltredelseslandene og alle nye anlegg som fra samme tidspunkt skal oppfylle EUs gjeldende regelverk. Spesielle økonomiske og sosiale forhold har imidlertid gitt grunnlag for forlenget frist for gjennomføringen på enkelte områder. Flere land har, etter å ha lagt fram detaljerte fremdriftsplaner, fått tidsbestemte overgangsordninger for særlig kostnadskrevende investeringer. Overgangsordningene gjelder rundt 20 rettsakter av totalt ca. 200 rettsakter innenfor EUs miljølovgivning. Sentrale problemområder er utslipp til vann, forurensingskontroll i industrien og emballasjeavfall.

I. Allment

Det er avtalt overgangsordninger for fire av de nye medlemslandene (Latvia, Polen, Slovakia og Slovenia) for integrert forurensingskontroll-direktivet (rådsdirektiv 96/61/EF, IPPC). Overgangsordningene gjelder utsettelse fram til mellom 2007 og 2015 med gjennomføring av visse krav i direktivet. De forventes ikke å få praktisk betydning for Norge.

II. Vann

Avløpsdirektivet er det direktivet som er gjenstand for flest omfattende overgangsordninger (rådsdirektiv 91/271/EØF). Samtlige nye medlemsland har fått utsatt gjennomføringsfrist, noen helt fram til 2015 (Polen og Slovenia). Overgangsordningene er utarbeidet slik at direktivets krav først skal innfris i byer og større tettsteder, og deretter i områder med mindre bebyggelse. Det er store omkostninger ved å gjennomføre direktivets krav. Mange nåværende EØS-medlemsland har også problemer med gjennomføringen av dette direktivet. Overgangsordningene vil bety at Norge fortsatt vil være berørt av utslipp til Østersjøen fra de nye medlemslandene.

Det er også avtalt overgangsordninger med Polen, Malta og Slovakia for utsatt gjennomføringsfrist for enkelte av stoffene i direktivet om utslipp av farlige stoffer til vann (rådsdirektiv 86/280/EØF). Det er videre avtalt overgangsordninger med utsatt gjennomføringsfrist for enkelte land i forhold til direktivene om utslipp av kadmium og kvikksølv (Polen for rådsdirektivene 82/176/EØF, Malta og Polen for 83/513/EØF og Polen og Slovakia for 84/156/EØF). Det er også avtalt overgangsordninger med fire av de nye medlemslandene i tilknytning til drikkevannsdirektivet (98/83/EF). Estland, Latvia, Ungarn og Malta har fått utsettelse av frister for å oppfylle kravene til innhold av ulike kjemiske stoffer i drikkevann som leveres til befolkningen. Overgangsordningene anses ikke å få konsekvenser for Norge.

III. Luft

De mest omfattende overgangsordningene på miljøområdet gjelder direktivet om store forbrenningsanlegg (europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/80/EF). Med unntak av Latvia og Slovenia har alle de nye medlemslandene avtalt overgangsordninger. Polen har fått utsatt gjennomføringsfristen helt fram til 2017 og Estland og Latvia fram til 2015. Disse lange overgangsordningene gjelder et nytt direktiv om store forbrenningsanlegg som har gjennomføringsfrist i EU i 2008. Både det nye og det gamle direktivet regulerer utslipp fra store forbrenningsanlegg, og en del av disse er grenseoverskridende. Dette gjelder spesielt utslipp av svoveldioksid som gir sur nedbør, også i Norge. Det er viktig for Norge at dette regelverket gjennomføres så raskt som mulig.

Det er også avtalt korte overgangsordninger med Kypros og Polen for svovel i drivstoff (rådsdirektiv 99/32/EF) og til Latvia med hensyn til direktivet om miljøforurensning fra asbest (rådsdirektiv 87/217/EØF). Dette anses ikke å få konsekvenser for Norge.

Det er gjort tekniske tilpasninger til direktivet om store forbrenningsanlegg (europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/80/EF). Direktivet fastsetter ulike målsettinger for utslipp fra store forbrenningsanlegg for hvert land, og tilpasningene inneholder de nye medlemslandenes utslippstak. Det er også gjort tilpasninger til ozonforordningen (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2037/2000). Fordi EU utvides, må også det totale volumet for tillatt produksjon og import i EU av de kontrollerte stoffene metylbromid og hydroklorfluorkarboner økes. Dette vil ikke ha noen praktisk betydning for Norge.

V. Avfall

Når det gjelder avfallsdeponier (rådsdirektiv 1999/31/EF), har Polen fått utsettelse fram til 2012 for å bringe alle kommunale deponier i samsvar med direktivets krav. Estland har fått utsettelse fram til 2009, men bare i forbindelse med oljeskiferhåndtering. Polen har en overgangsordning fram til 2012 for transport av avfall (rådsforordning (EØF) nr. 259/93). Dette henger sammen med at Polen har vanskeligheter med å omstille sine deponier og avfallshåndteringen for øvrig. Derfor åpnes det for at Polen kan transportere visse typer av avfall til andre land. For forbrenning av farlig avfall har Ungarn (rådsdirektiv 94/67/EF) en overgangsordning frem til 2005, i første rekke for avfall fra sykehus, og Slovakia (europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/76/EC) fram til 2006. Ingen av overgangsordningene på avfallsområdet forventes å få betydning for Norge.

Det er gjort tekniske tilpasninger i den såkalte EMAS-forordningen (miljøstyring og overvåkingssystem, europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 761/2001). Tilpasningene omhandler henvisning til de nye medlemslandenes språk og relevante institusjoner, og de vil ikke ha noen praktisk betydning for Norge.

6.2.18 Vedlegg XXI Statistikk

Tekniske tilpasninger

Det er gjort tekniske tilpasninger til 11 rettsakter på statistikkområdet, blant annet til direktivet om statistiske oppgaver over godstransport på innenlands vannveier (rådsdirektiv 80/1119/EØF) og godstransport med jernbane innenfor rammen av regional statistikk (rådsdirektiv 80/1177/EØF). Tilpasningene har ingen betydning for Norge og det statistiske samarbeidet.

6.2.19 Vedlegg XXII Selskapsrett

Generelt

Selskapsrettsdirektivene i EU blir også gjort gjeldende for selskaper i de nye medlemslandene. Dette innebærer at selskapene i disse landene underlegges de samme reguleringene som i EØS forøvrig. De regler som i dag gir EØS-borgere særlige rettigheter når det gjelder adgangen til eierskap mv. i norske selskaper, må gis anvendelse også for personer fra de nye medlemslandene. Utvidelsen kan føre til økte investeringer her i landet fra økonomiske aktører i de nye avtalepartene. EØS-utvidelsen vil samtidig være en fordel for norske selskaper som ønsker å etablere virksomhet i de nye medlemslandene. Virkningene vil kunne variere fra bransje til bransje.

Tekniske tilpasninger

Det er gjort tekniske tilpasninger til direktiv 78/660/EØF om årsregnskap og direktiv 83/349/EØF om konsoliderte regnskaper som innebærer bl.a. teksttilpasninger vedrørende navnet på selskapsformene i tiltredelseslandene som skal omfattes av regnskapsdirektivet og hvilke underforetak som skal omfattes av direktivet om konsoliderte regnskaper. De tekniske tilpasningene vil ikke å få praktiske konsekvenser for Norge.

6.2.20 Protokoll 21 om gjennomføring av konkurranseregler for foretak

Generelt

Protokoll 21 regulerer kompetansen til Kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan for håndheving av konkurransereglene i EØS-avtalen. De endringer som gjennomføres i protokoll 21 som følge av EØS-utvidelsesavtalen, er nødvendige for at EØS-avtalens konkurranseregler skal kunne håndheves i det utvidete EØS.

Tekniske tilpasninger

I kommisjonsforordning (EF) nr. 447/98 om gjennomføring av meldingene, fristene og uttalelsene fastsatt i rådsforordning (EØF) nr. 4064/89 om tilsyn med foretakssammenslutninger, oppdateres artikkel 3(1) slik at henvisningene til andre artikler i forordningen blir korrekte. Denne tekniske endringen anses ikke å ha betydning for norske foretak.

I rådsforordning (EØF) nr. 1017/68 om anvendelse av konkurransereglene innen transport med jernbane, på vei og innenlands vannvei, tas det inn en endring som presiserer at forbudet mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak på dette området, ikke får anvendelse på eksisterende avtaler i de nye medlemslandene. Forutsetningen er imidlertid at avtalene blir endret senest innen seks måneder etter tiltredelsen slik at de kommer i samsvar med reglene i forordningen. En endring i rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 om fastsettelse av nærmere regler for anvendelse av traktatens artikkel 85 og 86 på sjøtransport, presiserer den samme overgangsperioden for avtaler som faller inn under denne forordningen. Etter overgangsperioden vil foretak i tiltredelseslandene være underlagt de samme reglene som foretak i dagens EØS-område. En overgangsperiode på seks måneder vil neppe ha praktisk betydning for konkurransesituasjonen for norske foretak på disse områdene.

6.2.21 Protokoll 26 om ESAs rolle på statsstøtteområdet

Generelt

Protokoll 26 regulerer ESAs kompetanse og funksjoner på statsstøtteområdet og gir ESA kompetanse til å overvåke støtteordninger.

Tekniske tilpasninger

Endringen i protokoll 26 om statsstøtte er av teknisk karakter, og den sikrer at tiltredelseslandenes eksisterende statsstøtteordninger har samme status etter EF-traktaten og EØS-avtalen. Konsekvensen av tilpasningen er at eksisterende støtteordninger i tiltredelseslandene ikke blir betraktet som ny støtte etter reglene om offentlig støtte. Slike støtteordninger må derfor ikke godkjennes av Kommisjonen for å være i samsvar med EØS-avtalen. Endringene vil derfor trolig ikke ha noen betydning for norske forhold.

6.2.22 Protokoll 31 om samarbeid på områder utenfor de fire friheter

EØS-avtalen åpner for organisert samarbeid på en rekke områder utenfor de fire friheter. Samarbeidet om de fleste av disse såkalte «andre samfunnsspørsmål» er tatt inn i avtalens protokoll 31, og spenner over et bredt spekter; bl.a. forskning, utdanning, ungdom, miljø, sosialpolitikk, arbeidsliv, likestilling, helse, kultur, forbrukerpolitikk og små og mellomstore bedrifter. Innenfor disse områdene har EU igangsatt programmer og bevilget midler som gjør det mulig å styrke samarbeidet mellom medlemslandene. EFTA/EØS-landene bidrar med midler til samarbeid i de programmene de deltar i. Bidragene beregnes ut fra disse landenes bruttonasjonalprodukt (BNP) i forhold til EU-medlemslandenes totale BNP.

De ti tiltredelseslandene har siden 1998-99 deltatt i EUs programsamarbeid, hovedsakelig innenfor forskning. De deltok i 5. rammeprogram som assosierte medlemmer og i 6. rammeprogram (2002 - 2006) med medlemslands rettigheter, samt utdanning (Sokrates og Leonardo-programmene) og ungdomsprogrammene (Youth for Europe). Flere av kandidatlandene har også deltatt i EUs kulturprogram - Kultur 2000 - allerede i perioden som søkerland. De sentraleuropeiske landene har mottatt støtte til sin deltakelse gjennom PHARE-programmet, mens Kypros og Malta har mottatt støtte gjennom den fjerde økonomiske protokoll som var en del av strategien før tiltredelsen. Disse midlene kom dels som bevilgninger over EUs budsjetter og dels gjennom lån i Den europeiske investeringsbank (EIB). Kypros har også deltatt i Media II- og programmet for små- og mellomstore bedrifter.

Konsekvenser av utvidelsen for programsamarbeidet.

De nye medlemslandene har hittil kun deltatt i EUs programsamarbeid i relativt beskjeden grad. EFTA/EØS-landenes muligheter til samarbeid med disse landene har til nå vært begrenset til multilaterale tiltak og prosjekter hvor minst ett EU-medlemsland deltar. Denne begrensningen vil falle bort når de ti blir medlemmer av EU og deltar som medlemsland. EFTA/EØS-landene vil følgelig få bedre muligheter til å samarbeide også i bilaterale prosjekter med de ti nye medlemslandene innenfor rammen av de ulike programmene etter utvidelsen.

Tekniske tilpasninger

Det er ingen tekniske tilpasninger som anses å ha praktiske konsekvenser for Norge.

6.3 Sluttakten med tilknyttede erklæringer og avtaler

6.3.1 Sluttakten

Vedlagt sluttakten er felleserklæringer og andre erklæringer som skal avgis i forbindelse med EØS-utvidelsen. Også den bilaterale avtalen mellom Norge og Det europeiske fellesskap om en finansieringsordning, de to bilaterale tilleggsprotokollene om markedsadgang for fisk som inneholder henholdsvis Norges og Islands fiskeriavtale ved utvidelsen, samt brevvekslingen som inneholder Norges bilaterale avtale for visse landbruksvarer, er inntatt i sluttakten fra forhandlingene.

Sluttakten bestemmer også at de nye medlemslandene skal holdes underrettet og rådspørres om relevante spørsmål som behandles i EØS-komiteen før utvidelsen. Videre skal EØS-avtalen oversettes til de nye medlemslandenes språk innen ikrafttredelsen av EØS-utvidelsesavtalen.

6.3.2 Felleserklæring fra avtalepartene om opprinnelsesregler

EFTAs frihandelsavtaler med tiltredelseslandene vil opphøre ved disse landenes EU-tiltredelse. Grunnlaget for preferansehandelen mellom EFTA/EØS-land og de nye medlemslandene blir EØS-avtalens opprinnelsesregler. Felleserklæringen om anvendelse av opprinnelsesreglene skal sørge for at preferansehandel skjer uhindret i en overgangsperiode.

Dette sikres ved at opprinnelsesbevis utstedt i et tiltredelsesland før iverksettelsesdatoen, i samsvar med opprinnelsesreglene i frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og vedkommende tiltredelsesland, skal aksepteres ved innførsel til et EFTA/EØS land inntil fire måneder etter iverksettelsesdatoen. Tollpreferanse skal tilstås i henhold til EØS-avtalen.

Videre sikrer felleserklæringen at autorisasjoner som «godkjent eksportør», gitt i samsvar med bestemmelser i gamle frihandelsavtalene, skal videreføres i en overgangsperiode på ett år. Innen utgangen av denne overgangsperioden må disse autorisasjonene erstattes med nye utstedt i henhold til bestemmelsene i EØS-avtalens protokoll 4.

Felleserklæringen forplikter også myndighetene, i de tre etterfølgende år, til å etterkomme anmodninger om verifisering av opprinnelsesbevis utstedt under de tidligere frihandelsavtalene. Samtidig muliggjør den anmodninger om etterskuddsvise verifiseringer av slike opprinnelsesbevis i den samme perioden. Felleserklæringen gjenspeiler tilsvarende overgangsbestemmelser inntatt i kapittel 5 i avsnitt IV til EUs tiltredelsestraktat.

6.3.3 Felleserklæring fra avtalepartene om samtidig utvidelse av EU og EØS

Partene fremhever i felleserklæringen betydningen av at de nåværende og de nye EØS-landene ratifiserer eller godkjenner EØS-utvidelsesavtalen tidsnok til å sikre samtidig utvidelse av EU og EØS 1. mai 2004.

6.3.4 Generell felleserklæring fra EFTA-landene

Erklæringen tar prinsipielt forbehold for at de erklæringene som ble avgitt fra EU-siden eller fra tiltredelseslandene i forbindelse med EU-utvidelsen, og som er relevante for EØS-avtalen, ikke skal kunne tolkes eller anvendes på en måte som vil være i strid med forpliktelsene i EØS-utvidelsesavtalen eller EØS-avtalen. Det finnes en tilsvarende erklæring i sluttakten til EUs tiltredelsestraktat avgitt av eksisterende medlemsland.

6.3.5 Felleserklæring fra EFTA-landene om fri bevegelighet for arbeidstakere

Erklæringen er knyttet til overgangsordningene innenfor fri bevegelighet av personer og gir uttrykk for EFTA-landenes intensjoner om å gi borgere fra tiltredelseslandene adgang til de nasjonale arbeidsmarkeder på et så tidlig tidspunkt som mulig. Innholdsmessig er erklæringen i samsvar med en tilsvarende erklæring fra nåværende EU-land i forbindelse med EU-utvidelsen. Teksten i erklæringen reflekterer også videreføringen av de særordninger Liechtenstein har i EØS med hensyn til fri bevegelighet av personer.

6.3.6 Felleserklæring fra EFTA-landene om det indre marked for elektrisitet

EU arbeider for etablering av et fullt operasjonelt og effektivt indre marked for elektrisitet. For å oppnå dette, er det viktig å begrense faren for konkurransevridning. Felleserklæringen fra EFTA/EØS-landene tilsvarer en erklæring som EU-landene har gitt i forbindelse med Estlands overgangsordning fram til 2008 vedrørende det indre marked for elektrisitet. I erklæringen gjøres det en kobling mellom restrukturering av oljeskifersektoren i Estland fram til 2012 og behovet for en gradvis åpning av elektrisitetsmarkedet for ikke-husholdningskunder.

6.3.7 Erklæring fra Liechtenstein om bilaterale forbindelser med Den tsjekkiske republikken og Den slovakiske republikken

Erklæringen er begrunnet i uløste folkerettslige og erstatningsrettslige spørsmål mellom Liechtenstein og henholdsvis Den tsjekkiske republikken og Den slovakiske republikken. De to sistnevnte land har ikke uttrykkelig anerkjent Liechtenstein som uavhengig stat. I 1945 behandlet Tsjekkoslovakia borgere av Liechtenstein som tyske borgere, og beslagla deres eiendom uten kompensasjon i henhold til de såkalte Benes-dekretene. Liechtenstein gir i erklæringen uttrykk for anerkjennelse av Den tsjekkiske republikk og Den slovakiske republikk, og forutsetningen om at slik anerkjennelse er gjensidig. Liechtenstein understreker også behovet for å løse de utestående erstatningsspørsmålene, eventuelt gjennom folkerettslige fremgangsmåter for tvisteløsning. Det pågår bilaterale samtaler mellom de berørte partene, og Liechtensteins erklæring kan bli trukket innen undertegning av EØS-utvidelsesavtalen finner sted.

6.3.8 Erklæringer fra henholdsvis Den tsjekkiske republikk og Den slovakiske republikk om Liechtensteins erklæring

Som følge av Liechtensteins erklæring har både den tsjekkiske og slovakiske republikk avgitt egne erklæringer. Erklæringene er ikke likelydende, men begge ønsker velkommen Liechtensteins vilje til anerkjennelse og å inngå diplomatiske forbindelser.

6.3.9 Erklæring fra Kommisjonen om gjennomgang av opprinnelsesreglene før 1. mai 2004 med sikte på harmonisering

Det er i dag tre sett opprinnelsesregler for handel med fisk mellom Norge og EU fordi handelen er regulert i tre forskjellige avtaler (Fiskebrevet, protokollen til Frihandelsavtalen og EØS-avtalen). Kommisjonen uttrykker i erklæringen at den skal undersøke mulighetene for harmonisering av regelsettene innen 1. mai 2004. En slik harmonisering vil forenkle norsk eksport av fisk og fiskeprodukter til EU.

6.3.10 Erklæring fra Estland, Latvia, Malta og Slovenia om finansieringsordningen i EØS

Estland, Latvia, Malta og Slovenia understreker i en erklæring at fordelingsnøkkelen brukt i artikkel 5 i protokoll 38 a er utarbeidet utelukkende for finansieringsordningen i EØS. De påpeker at denne fordelingsnøkkelen ikke skal berøre fremtidige forslag til fordelingsnøkler innenfor rammen av Fellesskapets utjevnings- og strukturordninger.

6.3.11 Avtale mellom Norge og Det europeiske fellesskap om en norsk finansieringsordning for perioden 2004 - 2009

Avtalen omhandler Norges forpliktelser med hensyn til å opprette en finansieringsordning for å minske de sosiale og økonomiske forskjeller i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde og må ses i sammenheng med opprettelsen av en ny EØS-finansieringsordning. Det er en bilateral avtale inngått mellom Norge og Kommisjonen, men den inngår som en del av en helhetlig forhandlingsløsning om utvidelsen av EØS.

Artikkel1 slår fast at Norge har forpliktet seg til å opprette en bilateral finansieringsordning for å minske de økonomiske og sosiale forskjeller innenfor EØS. De forpliktelser som Norge har påtatt seg i henhold til denne avtalen forutsetter at Norge deltar i EØS-samarbeidet som en EFTA-stat.

Artikkel 2slår fast beløpet til 567 millioner euro eller omlag 4,7 milliarder kroner som stilles til rådighet i årlige deler på 113,4 millioner euro eller omlag 941 millioner kroner i perioden 1. mai 2004 til 31. april 2009.

Artikkel 3slår fast at tilskuddene skal gå til de samme sektorer som under finansieringsordningen i EØS, men med hovedvekt på prosjekter på følgende områder:

• gjennomføring av Schengen-regelverket, støtte til nasjonale handlingsplaner innenfor rammen av Schengen og styrking av rettsvesenet

• miljø, bl.a. med vekt på å styrke forvaltningens evne til å gjennomføre det relevante regelverk og investeringer i infrastruktur og teknologi, med hovedvekt på kommunal avfallshåndtering,

• regionalpolitikk og regionalt samarbeid over landegrensene,

• faglig bistand til gjennomføring av fellesskapsregelverket.

Artikkel 4 slår fast at det norske bidrag ikke må overstige 60 prosent, unntatt for prosjekter finansiert av offentlige myndigheter hvor maksimalt støttenivå er 85 prosent av de samlede kostnader. Reglene for statsstøtte må overholdes. Norges rettslige ansvar for prosjektene er begrenset til de tilførte norske økonomiske midlene.

Artikkel 5 slår fast at det er de nye medlemslandene Den tsjekkiske republikk, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia og Den slovakiske republikk er mottakere i henhold til fordelingsnøkkelen som er i artikkel 5.

Artikkel 6 slår fast at ordningen skal gjennomgås i november 2006 og november 2008 med sikte på en omfordeling av eventuelle ubrukte midler.

Artikkel 7 slår fast at den norske finansieringsordningen skal samordnes med Finansieringsordningen i EØS, og at søknadsprosedyrene for de to ordningene skal være identiske.

Artikkel 8 slår fast at norske myndigheter skal forvalte finansieringsordningen og treffe beslutninger om støtte. Administrasjonskostnader dekkes innenfor det avtalefestede omfanget av finansieringsordningen.

Artikkel 9 slår fast at hvis en eller flere mottakerland oppført i artikkel 5 ikke blir parter i EØS, vil avtalen gjøres til gjenstand for de nødvendige justeringer.

6.3.12 Bilateral avtale om fisk mellom Norge og Det europeiske fellesskap

Den bilaterale avtalen mellom Norge og EU om fisk har form av en tilleggsprotokoll til den bilaterale frihandelsavtalen av 1973. Dette er identisk med fremgangsmåten fra 1995, der man bekreftet resultatene fra forhandlingene i 1986 og 1995 og opprettet en tilleggsprotokoll til frihandelsavtalen. I tillegg til å beskrive resultatene for forhandlingene om fisk justerer protokollen de offisielle språkene i frihandelsavtalen slik at også de nye er omfattet.

Artikkel 1 slår fast at frihandelsavtalen med tilhørende protokoller og vedlegg skal oversettes til de nye offisielle EU-språkene.

Artikkel 2 slår fast at forholdene som gjelder fisk defineres nærmere i vedlegg til protokollen, og at innen 30. april 2009 skal nivået på kvotene gjennomgås på nytt. Nivået på kvotene skal da gjennomgås i lys av relevante faktorer. Til slutt fastslås at tilleggskvoten for reker skal åpnes når en løsning av spørsmålet om transitt gjennom Norge til EU er funnet.

Artikkel 3 slår fast at sildelapper fra 1. mai 2004 skal ha samme preferansebehandling som sildefilet.

Artikkel 4 spesifiserer at den bilaterale protokollen skal tre i kraft samtidig som nye medlemsland tiltrer Den europeiske union og EØS samt øvrige bilaterale avtaler, forutsatt at protokollen ratifiseres i henhold til avtalepartenes interne prosedyrer.

Artikkel 5 sier at protokollen skal oversettes til norsk og de offisielle EU-språkene og at alle språkversjonene er gyldige juridiske tekster.

Vedlegget spesifiserer hvilke produkter og volum de tollfrie kvotene åpnes for.

6.3.13 Bilateral avtale om fisk mellom Island og Det europeiske fellesskap

I likhet med den norske avtalen er den islandske en protokoll til deres frihandelsavtale. Teksten i den norske og islandske avtalen på alle punkter unntatt der kvotene beskrives, da Norge og Island har forskjellige kvoter.

6.3.14 Avtale i form av en brevveksling mellom Norge og Det europeiske fellesskap om visse landbruksvarer

Den bilaterale avtalen mellom Norge og EU om landbruksvarer har form av en brevveksling, i likhet med tidligere liknende avtaler på landbruksområdet.

Forhandlingsresultat innebærer at det legges til rette for at eksisterende handel mellom Norge og de nye medlemslandene videreføres. Norge vil følgelig fra 1. mai 2004 åpne for årlige tollfrie importkvoter for EU av 1400 tonn frosne jordbær, 950 tonn frosne bringebær, 100 tonn raigressfrø, 1300 tonn eplejuice og 1000 tonn kattemat, og at videre utvikling av handelen vil måtte skje innenfor respektive handelsregimer i Norge og EU.

Dette innebærer at eksisterende tollfrie importkvoter fra nye medlemsland for frosne jordbær, frosne bringebær og eplejuice legges til som en del av EUs totale kvote. For raigrasfrø og kattemat fastlegges nye tollfrie importkvoter til Norge.