5 Gjennomgang av forhandlingsresultatet

5.1 Overgangsordninger

Utgangspunktet både fra EFTA- og EU-siden når det gjaldt overgangsordninger, var at EØS-utvidelsesavtalen i størst mulig grad skulle legge til grunn samme ordninger som var avtalt mellom EU og tiltredelseslandene på de områder EØS-avtalen omfattet. Dette er en konsekvens av EØS-avtalens grunnleggende prinsipp om rettslig enhet («homogenitet»), dvs. at samme regelverk skal gjelde for alle avtaleparter, både i EU og EFTA. Med visse begrensede unntak ble det heller ikke reist spørsmål om overgangsordninger i forbindelse med forhandlingene, verken fra EFTA/EØS-landene, EU eller fra tiltredelseslandenes side.

Ett unntak var Liechtensteins krav om videreføring av eksisterende særordninger i EØS-avtalen når det gjelder fri bevegelighet for personer og etableringsrett, som de fikk gjennomslag for. Liechtensteins særordninger er begrunnet i landets størrelse og lave innbyggertall, og den begrensede evne dette medfører med hensyn til å absorbere nye arbeidstakere.

Videre stilte enkelte tiltredelsesland, herunder Polen, spørsmål om EFTA-siden hadde behov for de samme overgangsordningene som EU når det gjaldt fri bevegelighet for personer og innenlandstransport på vei (kabotasje). Fra EFTA-siden ble det vist til at prinsippet om rettsenhet tilsa samme overgangsregler i EØS- som i EU-utvidelsen, men at EFTA-siden hadde intensjoner om å åpne for fri bevegelighet av personer fra et så tidlig tidspunkt som mulig. Denne tilnærmingen ble akseptert fra tiltredelseslandenes side, og det ble aldri fremmet formelle krav fra Polen eller andre land i denne sammenheng. EFTA/EØS-landene har dermed samme rettslige muligheter som EU-landene til gradvis å innfase reglene om fri bevegelighet for personer og reglene om kabotasje knyttet til veitransport.

Hovedutfordringen når det gjaldt overgangsordningene og de tekniske tilpasningene, var av teknisk/juridisk karakter. Det var nødvendig å gjennomgå forhandlingsresultatet fra EU-utvidelsen med sikte på å identifisere de EØS-relevante overgangsordningene og innlemme disse i EØS-utvidelsesavtalen på korrekt måte. Gjennomgangen måtte utføres på meget kort tid, fra de relevante tekstene fra EU-utvidelsen ble gjort tilgjengelige for EFTA-siden ved årsskiftet, og fram til forhandlingene om EØS-utvidelsen ble avsluttet. Arbeidet ble i hovedsak utført av EFTA-sekretariatet og den teknisk/juridiske gruppen som besto av representanter fra EFTA/EØS-landene, Kommisjonen og de nye medlemslandene.

Det var nødvendig med enkelte institusjonelle tilpasninger i forbindelse med innlemmelsen av overgangsordninger i EØS-utvidelsesavtalen. Dette gjaldt de fire tidsbegrensede EØS-relevante beskyttelsesklausulene fra EUs tiltredelsesakt, dvs. den såkalte generelle økonomiske beskyttelsesklausulen, beskyttelsesklausulen for det indre marked, samt beskyttelsesklausulene nedfelt i overgangsordningene for henholdsvis fri bevegelighet for personer og for kabotasje. Spørsmålene knyttet til de institusjonelle tilpasningene ble løst på teknisk nivå.

Samlet sett innebærer EØS-utvidelsen at EFTA/EØS-landene, på de områder EØS-avtalen omfatter, får de samme overgangsordningene som EU i forhold til tiltredelseslandene. Bortsett fra ovennevnte institusjonelle tilpasninger som gjelder beskyttelsesklausulene, og Liechtensteins særordninger vedrørende fri bevegelighet for personer og etableringsrett, har det ikke vært behov for særskilte overgangsordninger eller tilpasninger som skiller EØS-utvidelsen fra EU-utvidelsen.

5.2 Nye finansielle bidrag fra EFTA/EØS-landene til økonomisk og sosial utjevning i Europa

De fleste av de nye medlemslandene har vesentlig lavere levestandard enn landene i det nåværende EU. De fattigste av disse har et inntektsnivå per innbygger som er omlag en tredel av EU-gjennomsnittet. I forhold til EFTA/EØS-landene blir forskjellen i inntektsnivå enda større. Utvidelsen av EU og EØS innebærer dermed en betydelig økning av de sosiale og økonomiske forskjeller mellom partene i EØS. EU har både gjennom bistand før tiltredelsen og gjennom sine struktur- og samhørighetsfond, forpliktet seg til å bevilge betydelige beløp til sosial og økonomisk utjevning. Gjennom disse tiltakene vil EU bidra til nødvendige omstillinger slik at de nye medlemslandene fullt ut kan dra fordel av sin deltakelse i det indre marked.

• De forpliktelser som EFTA/EØS-landene har påtatt seg gjennom de ulike finansieringsordninger er fastsatt i ECU/euro. Kostnaden i norske kroner vil avhenge av valutakursen på det tidspunkt midlene blir innbetalt til ordningene. For den opprinnelige Låne- og tilskuddsordningen (1994-98) hvor midlene stort sett er utbetalt, er den gjennomsnittlige årlige valutakurs for perioden 1994-98 (1 euro = 8,2 kroner) lagt til grunn. For finansieringsordningen for EØS (1999-2003) er valutakursen omtalt i St.prp. nr. 6 (2000-2001) (1 euro = 8,3 kroner) lagt til grunn. For de to nye finansieringsordninger som inngår i EØS-utvidelsesavtalen, er valutakursen ved forhandlingsavslutning per 30. juni 2003 lagt til grunn (1 euro = 8,3 kroner).

5.2.1 Dagens finansieringsordning under EØS-avtalen

I sluttfasen av forhandlingene om EØS-avtalen i 1992 ble det enighet om å etablere en låne- og tilskuddsordning med sikte på å bidra til økonomisk og sosial utjevning i Europa. EFTA-landene var etter protokoll 38 forpliktet til å finansiere direkte tilskudd på 500 millioner ECU/euro og rentesubsidier på lån på 1 500 millioner ECU/euro. Verdien av hele ordningen var på omlag 650 millioner ECU/euro. Etter at Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer av EU i 1995, overtok Kommisjonen ansvaret for deres finansielle forpliktelser under ordningen.

Midlene skulle gå til utvikling og strukturtilpasning i Hellas, visse regioner i Spania, Portugal, Irland og Nord-Irland. Bidragsforpliktelsen varte fra 1994 til 1998. Samlede norske bidrag beløp seg til i alt om lag 926 millioner kroner. En del av disse midlene er ikke benyttet, og ca. 75 millioner kroner er tilbakebetalt. Totalt ble omtrent 75 prosent av støtten gitt som tilskudd og 25 prosent som rentesubsidier.

EFTA-landene hadde lagt til grunn at ordningen skulle opphøre etter fem år. EU-siden var ikke enig i dette, og sommeren 1998 ble det fremmet krav overfor EFTA/EØS-landene om en forlengelse. Etter at EU-siden blokkerte viktige sider ved EØS-samarbeidet, godtok EFTA/EØS-landene drøftinger om en ny finansieringsordning.

EØS-komiteen vedtok i mai 2000 rammene for en ny finansieringsordning. Et samlet beløp på om lag 120 millioner euro ble stilt til rådighet av de tre EFTA/EØS-landene for femårsperioden 1999-2003. Den norske andelen beløper seg til 113,6 millioner euro eller omkring 942 millioner kroner og utgjør vel 94 prosent av midlene. To tredjedeler av midlene skal gå til miljøprosjekter i vid forstand.

På grunn av langvarige forhandlinger om utformingen av den nye tilskuddsordningen trådte den først i kraft 1. januar 2001. Det vil ikke bli gitt tilsagn om tilskudd under denne ordningen etter 31. desember 2003. Prosjekter går ofte over flere år og utbetaling av tilskudd er knyttet til den konkrete gjennomføringen. Det vil derfor være behov for bevilgninger innen den samlede rammen på 120 millioner euro eller omtrent 996 millioner kroner også etter 2003. Dette blir nærmere omtalt i Utenriksdepartementets Stortingsproposisjon nr. 1 (2003-2004).

5.2.2 Handlingsplanen for økt kontakt med søkerlandene til EU

Norge bidro fra 1989 til 2000 med omlag tre milliarder kroner til prosjektsamarbeid med Russland og Østersjølandene Estland, Latvia, Litauen og Polen. Russland ble tilgodesett med omlag halvparten av totalsummen.

Regjeringen lanserte mars 2001 Handlingsplanen for økt kontakt med søkerlandene til EU. Bakgrunnen for dette var et ønske om å etablere tettere bånd til de fremtidige EU-medlemslandene og vise solidaritet i forhold til de store politiske og økonomiske utfordringer utvidelsesprosessen representerer for kandidatlandene. Norge har en egen interesse av å informere om og bidra til at rammeverket for det indre marked fungerer tilfredsstillende når disse landene trer inn i EØS-samarbeidet.

Det geografiske fokus under Handlingsplanen har vært Østersjøregionen, selv om alle de sentraleuropeiske landene omfattes av planen. Viktige satsingsområder er tilrettelegging for iverksetting av EU-regelverk, støtte til justissektoren og Schengen-samarbeidet, utdanning og forskning, miljø og demokratiske institusjoner. Disponible midler under Handlingsplanen i 2002 var 116,5 millioner kroner, hvorav over 60 prosent gikk til prosjekter i Estland, Latvia, Litauen og Polen. I 2003 er det bevilget 93 millioner kroner til prosjekter i kandidatlandene (tiltredelseslandene samt Bulgaria og Romania).

5.2.3 EUs utgangspunkt for forhandlingene

Under henvisning til at EFTA/EØS-statene gjennom EØS deltar i det samme indre marked som de nye medlemslandene blir del av, var det EUs utgangspunkt for forhandlingene at EFTA-siden i EØS måtte bidra med en rimelig andel av kostnadene for å få det utvidede indre marked til å fungere. EU reiste derfor krav om et betydelig økt finansielt bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein. Det ble fremholdt at det økonomiske bidraget fra EFTA/EØS-landene under EØS måtte gjøres permanent og økes til et nivå på linje med medlemslandenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning gjennom EUs strukturfond. Det ble fra Kommisjonens side lagt fram beregninger som la opp til en 20-30-dobling i forhold til det EFTA/EØS-landene i dag bidrar med under finansieringsordningen i EØS. Fordi EUs medlemsland også får til dels store tilbakeføringer fra strukturfondene, var EU gjennom forhandlinger med EFTA/EØS-landene innstilt på å avklare geografiske, økonomiske og sosiale særtrekk som kunne gi grunnlag for fradrag og dermed beregning av et «nettobidrag».

5.2.4 Norske posisjoner

I lys av de økte velferdsforskjellene i et utvidet EØS, ønsket regjeringen at Norge fortsatt skulle bidra til sosial og økonomisk utjevning i Europa. Fra norsk side kunne man imidlertid ikke akseptere de prinsippene som ble lagt til grunn fra EUs side i forhandlingene. Det var norsk syn, støttet av Island og Liechtenstein, at en ny finansieringsordning av prinsipielle grunner ikke kunne omfatte tiltak som falt utenfor EØS-avtalens virkeområde, dvs. strukturtiltak som i EU blant annet ses i sammenheng med den felles landbruks- og fiskeripolitikken. Det var heller ikke aktuelt å godta direkte bidrag til EUs budsjetter. Verken Norge, Island eller Liechtenstein kunne godta forhandlinger om et «nettobidrag» beregnet på grunnlag av geografiske, sosiale eller økonomiske særtrekk ved EFTA/ EØS-landene, slik Kommisjonen la opp til når det gjaldt det finansielle bidraget. Det ville i så fall innebære en reforhandling av hele grunnlaget for EØS-avtalen og endre balansen mellom rettigheter og plikter i samarbeidet.

EFTA/EØS-landene kunne på den annen side ikke avvise at forutsetningene for vårt bidrag til sosial og økonomisk utjevning ville endre seg med utvidelsen med ti nye medlemmer i EU og EØS fra 1. mai 2004. Det ble erkjent at det var behov for tilpasninger i tråd med bestemmelsene i EØS-avtalens artikkel 115 om bidrag til sosial og økonomisk utjevning. Det var også enighet mellom EFTA/EØS-landene om at en ny finansieringsordning, på samme måte som i dag, måtte ta utgangspunkt i de prinsippene EØS-avtalen bygger på.

Spørsmålet om størrelsen på det økonomiske bidraget fra EFTA/EØS-landene ble etter hvert et hovedspørsmål i forhandlingene, også som en forutsetning for å komme videre i drøftelser om markedsadgang for fisk. Både EUs medlemsland og Kommisjonen sto fast på kravet om et betydelig økt finansielt bidrag gjennom hele forhandlingsperioden. Det ble også gjort klart at EU-siden ville reise spørsmål om videreføring av EØS-avtalen dersom EFTA-siden ikke aksepterte dette. EØS-avtalen er grunnlaget for Norges samarbeid med EU, og gir norsk næringsliv adgang til det indre marked på linje med EUs medlemsland. For Regjeringen var det derfor av avgjørende betydning at man videreførte avtalen, og at man kom til enighet i tide til at man fikk en samtidig utvidelse av EU og EØS-området.

Etter drøftelser med våre EFTA/EØS-partnere ble det enighet om å tilby å flerdoble det felles bidraget. EU-siden fastholdt at tilbudet ikke ville være tilstrekkelig for å kunne anbefale dette som et resultat, og det syntes å være bred oppslutning om denne linjen fra EUs medlemsland. I denne situasjon fant man fra norsk side at den eneste muligheten til å sikre en forhandlingsløsning var å foreslå en særskilt norsk finansieringsordning i tillegg til det felles EFTA/EØS-bidraget.

5.2.5 Forhandlingsresultatet

Gjennom forhandlingene er det oppnådd enighet om å etablere to nye finansieringsordninger. Det skjer både gjennom en EØS-ordning og en særskilt norsk ordning. De samlede årlige overføringene etter disse ordningene blir på 233,4 millioner euro eller omlag 1,937 milliarder kroner i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Norges andel blir totalt på ca. 226,8 millioner euro eller omlag 1,882 milliarder kroner per år.

De økte bidragene fra EFTA/EØS-siden og fra Norge skal gå til økonomisk og sosial utjevning i et utvidet EØS, noe som først og fremst skal komme de nye medlemslandene til gode. Den særskilte norske ordningen vil kun gå til de nye medlemslandene. Målet er å sette dem i stand til fullt ut å dra fordel av det indre marked. Økt handel og økte investeringer forutsettes i seg selv å bidra til større velstand og utjevning. Det vil også være i norsk interesse. Det er også viktig for Norge at de nye medlemslandene så raskt som mulig kan gjennomføre EUs regelverk, ikke minst på områder som er av stor betydning for oss; bedre miljø, mer effektiv ytre grensekontroll og styrking av rettsapparatet.

5.2.6 Finansieringsordningenes innhold

5.2.6.1 Finansieringsordningen i EØS

Omfang

EFTA/EØS-landene forplikter seg til å bidra med 600 millioner euro eller omlag 4,98 milliarder kroner som stilles til rådighet i årlige andeler på 120 millioner euro i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Den norske andelen vil være 567 millioner euro eller omlag 4,7 milliarder kroner i tråd med den avtalte fordeling mellom EFTA-landene når det gjelder kostnader i EØS-relaterte aktiviteter. I henhold til dagens BNP-nøkkel, skal Norge dekke 94,59 prosent av kostnaden 1. Hvert år forplikter Norge seg således til å stille til rådighet 113,4 millioner euro eller omlag 941 millioner kroner. Støtten skal i sin helhet ytes i form av tilskudd. Bidraget fra EFTA-landene til det enkelte prosjekt må ikke overstige 60 prosent av kostnadene, unntatt for prosjekter finansiert av offentlige myndigheter hvor maksimalt støttenivå er 85 prosent av de samlede kostnadene, i samsvar med reglene for statsstøtte og offentlig innkjøp i EØS. Kommisjonen skal vurdere om prosjektforslagene er forenlige med EUs målsetninger. EFTA/EØS-landenes rettslige ansvar for prosjektene er begrenset til omfanget av EFTAs økonomiske bidrag. Ved utløpet av femårsperioden forplikter avtalepartene seg til å vurdere behovet for fortsatt bistand for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller innenfor EØS.

Støtteberettigede områder

Mottakere vil være de nye medlemslandene (Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Den tsjekkiske republikk og Ungarn) samt de av EUs medlemsland som mottar støtte fra den nåværende finansieringsordning under EØS og som fortsatt oppfyller kriteriene for å motta støtte fra EUs samhørighetsfond (Hellas, Portugal og Spania). Fordelingen av støtten er basert på kriterier knyttet til befolkningsstørrelse og BNI per capita sammenlignet med et gjennomsnitt av de nåværende medlemslandene.

Formål

Den nye EØS-finansieringsordningen har som formål å bidra til reduksjon av økonomiske og sosiale forskjeller i EØS. Ordningen skal særlig bidra gjennom tilskudd til investerings- og utviklingsprosjekter, til vern av miljøet, bærekraftig utvikling, bevaring av den europeiske kulturarv, utvikling av menneskelige ressurser samt helse og barneomsorg. Midlene kan også benyttes til akademisk forskning innenfor de prioriterte områdene.

5.2.6.2 Norsk finansieringsordning

Omfang

Norge forplikter seg til å bidra med 567 millioner euro eller omlag 4,7 milliarder kroner som stilles til rådighet i årlige andeler på 113,4 millioner euro eller omlag 941 millioner kroner i perioden 1. mai 2004 til 30. april 2009. Støtten skal i sin helhet ytes i form av tilskudd. Som for EØS-ordningen skal heller ikke det norske bidraget overstige 60 prosent av prosjektkostnaden, unntatt for prosjekter finansiert av offentlige myndigheter hvor maksimalt støttenivå er 85 prosent av de samlede kostnader, i samsvar med reglene for statsstøtte og offentlig innkjøp i EØS. Norges rettslige ansvar for prosjektene er begrenset til omfanget av norske økonomiske bidrag.

Støtteberettigede områder

Mottakere er de nye medlemslandene (Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros). I motsetning til finansieringsordningen i EØS, omfattes ikke eksisterende medlemsland. Fordelingen av støtten til de nye medlemslandene er basert på EUs egen fordelingsnøkkel for samhørighetsfondet slik det ble besluttet i København desember 2002. Hovedkriteriene er befolkning, BNP per capita og landareal. I tillegg trekkes også andre sosio-økonomiske hensyn inn som f.eks. svakheter i transportinfrastrukturen.

Formål

Den nye norske finansieringsordningen skal, i likhet med EFTA-landenes finansieringsordning, bidra til å redusere de sosiale og økonomiske forskjellene i EØS gjennom å styrke de nye medlemslandenes evne til å delta fullt ut i det indre marked i et utvidet EØS. Tilskuddene skal særlig gå til investerings- og utviklingsprosjekter innenfor de samme prioriterte sektorene som for EØS-ordningen, men med hovedvekt på gjennomføring av Schengen-regelverket, miljøvern, regionalpolitikk og teknisk bistand til å gjennomføre fellesskapsregelverket.

5.2.6.3 Forvaltning av ordningene

Forvaltningen av begge ordningene skal samordnes for å oppnå størst mulig virkning. Søknadsprosedyrene skal være de samme for begge finansieringsordningene. Nærmere retningslinjer for gjennomføring og administrasjon av de to ordningene vil bli utarbeidet. De administrative kostnader ved forvaltningen av ordningene skal i sin helhet dekkes innenfor de avtalefestede rammer for ordningen. De budsjettmessige kostnadene blir nærmere omtalt i Utenriksdepartementets St.prp. nr. 1 (2003-2004).

5.3 Markedsadgang for fisk

5.3.1 Handel med fisk under EØS-avtalen og under EFTAs frihandelsavtaler

Handel med fisk mellom Norge og EU reguleres i hovedsak av EØS-avtalens protokoll 9. I tillegg reguleres deler av handelen av det såkalte Fiskebrevet av 1973, og kompensasjonsavtalene av 1986 og 1995 (i forbindelse med utvidelsene av EU), som utgjør en tilleggsprotokoll til Frihandelsavtalen av 1973. EØS-avtalen stadfester at den avtalen som gir lavest tollsats, skal legges til grunn for tollbehandlingen. Det vil si at noen produkter får mer fordelaktig preferanse gjennom en tidligere avtale enn det som gis gjennom EØS-avtalens protokoll 9.

Handelen med fisk og sjømat med åtte av tiltredelseslandene reguleres av frihandelsavtaler mellom EFTA-landene og det respektive land. EFTA har ikke inngått frihandelsavtaler med Kypros og Malta, og følgelig eksporteres norske produkter til disse landene uten preferansebehandling.

5.3.2 Handelen mellom Norge og EU

EU er Norges viktigste marked for eksport av fisk. Til tross for at den relative betydningen av EU som marked har sunket noe de senere år, har totaleksporten i verdi og volum vært tilnærmet konstant. Over halvparten av norsk eksport av fisk og fiskeprodukter går til EU-markedet, og utvidelsen gjør at EU i fremtiden kommer til å utgjøre et enda større marked for norsk fiskerinæring.

Gjennom EØS-avtalens protokoll 9 fikk Norge tollfrihet til EU for en del produkter av torsk, sei, hyse, blåkveite og kveite. Avtalen gir imidlertid ikke tollettelser på produkter av laks, makrell, sild, reker, kamskjell og sjøkreps. Dette er de såkalte «følsomme» fiskeslag i EU. For alle øvrige produkter er tollen trappet ned til 30 prosent av tollsatsen som gjaldt ved EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994.

Resultatet er at den norske fiskerinæringen har svært gunstige tollbetingelser for en lang rekke produkter. Imidlertid utgjør produkter av de «følsomme» fiskeslagene en så vesentlig del av norsk eksport til EU at protokoll 9 må anses å være utilstrekkelig for å dekke norsk fiskerinærings samlede eksportinteresser. En stor del av dagens eksport til tiltredelseslandene utgjør nettopp produkter av disse «følsomme» fiskeslagene.

Protokoll 9 inneholder bl.a. bestemmelser om statsstøtte, konkurranse, antidumping- og antisubsidietiltak samt fiskefartøyers adgang til avtalepartenes havner. Protokollen avklarer imidlertid ikke endelig spørsmålene omkring statsstøtte, konkurranse og fri transitt av fiskevarer over norsk territorium. Det er derfor heller ikke funnet løsninger som sikrer at antidumping-/antisubsidietiltak ikke vil bli brukt mot fiskeprodukter fra EFTA-landene. Den nå avsluttede laksesaken der norsk lakseeksport gjennom en særskilt avtale bl.a. var bundet av en fast minstepris og en begrenset vekst i eksporten, illustrerer hvor stor betydning dette spørsmålet har for norsk fiskerinæring.

I tillegg til preferansetoll gjennom EØS og de andre avtalene, har Norge til sammen 40 tollfrie kvoter oppnådd gjennom kompensasjonsforhandlingene i 1986 og 1995 da først Spania og Portugal og siden Sverige, Finland og Østerrike ble EU-medlemmer. Disse tollkvotene ble fastlagt på grunnlag av såkalt «historisk handel» mellom Norge og de tidligere EFTA-landene og Spania. Formålet var å opprettholde den eksisterende handelen mellom Norge og nye medlemsland.

5.3.3 Handelen mellom Norge og tiltredelseslandene

Gjennom 1990-tallet inngikk Norge og EFTA frihandelsavtaler med de åtte sentral-europeiske tiltredelseslandene. I alle disse avtalene er prinsippet om frihandel med fisk nedfelt. Følgelig er dagens handel med fisk med tiltredelseslandene toll- og kvotefri, bortsett fra noen mindre unntak i enkelte av avtalene.

Eksporten til tiltredelseslandene har økt betydelig siden frihandelsavtalene ble inngått. Den økte etterspørselen skyldes flere forhold; endringene i retning markedsøkonomi, den økonomiske utviklingen og ikke minst tollfriheten gjennom frihandelsavtalene. I 1993 var total eksport av fisk til tiltredelseslandene i underkant av 200 mill. kroner, mens den samlede eksportverdien i 2002 var ca. 1,3 milliarder kroner. Dette var en nedgang i forhold til året før da eksporten til tiltredelseslandene var på over 1,7 milliarder kroner. I dag utgjør eksport til tiltredelseslandene 5-6 prosent av total norsk eksport av fisk og fiskeprodukter.

Fiskeforedlingsindustrien i tiltredelseslandene er basert på importert, ikke minst norsk, råstoff. Særlig Polen, Estland, Latvia og Litauen importerer sild og makrell for videreforedling. Kvaliteten på norsk og islandsk råstoff egner seg bedre for videreforedling enn råstoff fra andre land p.g.a. størrelse og fettinnhold. Fryste sildefileter, fryst hel sild, fryst makrell og oppdrettslaks er de viktigste produktene. Polen er et spesielt viktig marked. Norsk fisk har på det meste representert over 80 prosent av total polsk import av sild og makrell, og fisk utgjorde i 2002 30 prosent av total norsk eksport til Polen.

Siden 2000 har eksportvolumet gått ned selv om verdien av eksporten en periode fortsatte å øke. Dette kan forklares med reduserte fangstkvoter, sterk konkurranse om råstoffet, høyere priser og sterk kronekurs. Også sterkere konkurranse fra andre tilbydere, særlig Island og Færøyene, påvirker totalbildet. Etterhvert som markedet har utviklet seg, har handelsmønsteret endret seg mot mer høyverdiprodukter (sildefilet i stedet for rund sild, oppdrettslaks m.m.). Det er grunn til å anta at denne utviklingen vil fortsette.

Handelsmønsteret med tiltredelseslandene er annerledes enn handelen med dagens EU. Dette skyldes ulik næringsstruktur i markedene og ikke minst tollregimet. For en rekke produkter som eksporteres til tiltredelseslandene, er eksportvolumene flere ganger større enn det som eksporteres til EU til tross for at EU er et mye større marked.

Det er vanskelig å forutse hvordan handelen med tiltredelseslandene vil utvikle seg. Det er en rekke forhold som spiller inn, så som endringer i forbruksmønster og preferanser, endring i alternative markeder, utvikling i industrien, svingninger i råstofftilgangen og endrede handelsbetingelser.

5.3.4 Hovedspørsmål i forhandlingene

Markedsadgang for fisk og sjømat er det eneste området der tollbetingelsene vil bli vesentlig endret når tiltredelseslandene blir medlemmer av EU. Norsk fisk har en sterk posisjon i de nye medlemslandenes markeder, og industrien i en rekke av landene er store importører av norsk fisk og fiskeprodukter.

Fra Regjeringens side var det en målsetting å få løsninger som ga best mulig markedsadgang også etter EU-utvidelsen. Det var norsk syn at løsningene burde være så enkle og forutsigbare som mulig. Norge gikk derfor inn for et system basert på lave flate tollsatser fremfor et komplisert kvotesystem.

Samtidig var det et siktemål å begrense forhandlingene til de nødvendige tilpasninger og justeringer som følger av utvidelsen av EU. Det var således en klar forutsetning fra Regjeringens side at eierskap til norsk fiskeflåte ikke var et forhandlingsspørsmål.

5.3.5 Forhandlingsresultatet

Resultatet av forhandlingene på fiskeriområdet inneholder en rekke forskjellige elementer:

5.3.5.1 Kvoter

På bakgrunn av den eksisterende handelen med tiltredelseslandene får Norge kvoter for de viktigste eksportproduktene av sild og makrell (fryst sildefilet og sildelapper, fryst rund sild og fryst rund makrell). Disse produktene utgjør det alt vesentligste av norsk fiskeeksport til tiltredelseslandene. Kvotene vil gis årlig og innebære at eksport til et utvidet EU vil være tollfri inntil kvoten er oppbrukt. Kvotene omfatter fryst sildefilet og fryste sildelapper (67 000 tonn), fryst rund sild (44 000 tonn) og fryst rund makrell (30 500 tonn). Etter at kvoten er oppbrukt, gjelder de vanlige tollsatsene som i dag følger av avtalene mellom Norge og EU. Fordi EU er en tollunion, vil tollsatser og kvoter gjelde til det samlede EU. Dette innebærer at også dagens medlemsland vil kunne kjøpe norsk tollfritt råstoff.

Foruten de bilaterale ordningene har norske eksportører fortsatt anledning til å benytte EUs ensidige eller såkalte autonome kvoter (dvs. kvoter gitt på selvstendig grunnlag), og de tollfrie periodene som følger av EUs WTO-forpliktelser.

De tollfrie kvotene legges til de eksisterende 40 tollfrie kvotene som Norge har fått i forbindelse med tidligere kompensasjonsforhandlinger. I tillegg økes den tollfrie kvoten på fryste pillede reker fra 5 500 tonn til 8 000 tonn.

Det er avtalt at kvoten for fryst makrell deles opp og spres jevnt over året. Slike kvoter åpnes vanligvis kun på begynnelsen av året. Makrellkvoten skal fordeles på tre perioder. Det kommer i tillegg til den tollfrie perioden som EU uansett er forpliktet til å opprettholde fra februar til juni. Eventuell ubrukt kvote fra tidlig på året blir overført til den siste perioden slik at den totale tollfrie kvoten opprettholdes. Delkvotene gjelder fra 1. januar - 15. februar (7 500 tonn), 15. juni - 30. september (7 500 tonn) og 1. oktober - 31. desember (15 500 tonn). På denne måten vil foredlingsindustrien i de nye medlemslandene ha flere muligheter til å konkurrere om råstoffet med industrien i de nåværende medlemslandene.

Etter fem år skal man se på hvordan de ulike kvotene har fungert og eventuelt foreta endringer i lys av alle relevante fakta. For makrellkvoten er det i tillegg en egen bestemmelse om at oppdelingen kan revideres dersom det er behov for dette.

De tollfrie kvotene av sild og makrell er basert på følgende:

• Handelstall for perioden 1999 - 2001 er benyttet for beregning av kvotegrunnlaget. Dette er de tre beste årene for norsk eksport av disse produktene til tiltredelseslandene.

• Norske eksporttall er tillagt like stor vekt som tiltredelseslandenes importtall. Dette øker grunnlaget for beregningen av kvotene, fordi man ved også å bruke eksporttallene kommer fram til høyere kvoter enn det man ville gjort ved tradisjonell beregning basert på importtall. (Av flere årsaker er importstatistikk vanligvis lavere enn eksportstatistikk.)

• De årlige faste kvotene er oppjustert med et påslag på ca. 20 prosent i forhold til grunnlaget for beregningen. Kvotene inneholder med andre ord et element som ivaretar mulighetene for utvikling i den tollfrie handelen.

• For fryst rund sild, sildelapper (ikke sildefilet) og fryst rund makrell er det tollfri import til EU fire måneder i året. Det er derfor kun behov for tollfrie kvoter åtte måneder i året. Det er tatt hensyn til dette i kvoteberegningen. I tillegg kan det importeres inntil 20.000 tonn sildelapper og rund sild tollfritt til EU i årets to siste måneder.

5.3.5.2 Tollreduksjon på fryst filet

Avtalen innebærer at fryste doble sildefileter (såkalte sildelapper eller «butterflies») skal få samme preferensielle behandling som fileter. Vanlig fryst sildefilet har en tollsats på 3 prosent i henhold til Fiskebrevet av 1973. Dette betyr i praksis en betydelig reduksjon av tollen på fryste sildelapper fra 15 til 3 prosent.

For norsk fiskerinæring vil dette være av stor betydning fordi fryste sildelapper er det største eksportproduktet til tiltredelseslandene. Det er dette produktet som inngår i videreforedlingsprosessen. I løpet av kort tid har eksporten av rund sild gått ned til fordel for eksport av halvfabrikata i form av f.eks. sildelapper. Dette ser ut til å fortsette, slik at fryste sildelapper fortsatt vil være et viktig norsk eksportprodukt.

5.3.5.3 Opprinnelsesregler

Det er i dag tre sett opprinnelsesregler for handel med fisk mellom Norge og EU fordi handelen er regulert av tre forskjellige avtaler. Handelen mellom Norge og tiltredelseslandene er i dag dekket av opprinnelsesreglene i frihandelsavtalene og er en del av de harmoniserte europeiske reglene - det såkalte pan-europeiske kumulasjonssystemet.

Det er enighet om å undersøke mulighetene for harmonisering av de ulike opprinnelsesregelverkene i de gjeldende avtalene mellom Norge og EU innen 1. mai 2004. En slik harmonisering vil medføre forenkling av handelsbetingelsene og redusere de administrative byrdene for både norsk næringsliv og norske myndigheter.

5.3.5.4 Transitt

Transitt var en av de uavklarte spørsmålene i Protokoll 9 og har vært gjenstand for drøftelser mellom Norge og EU i lang tid. Fra 1. mai 2004 vil fisk fra EU-fartøy på nærmere bestemte vilkår kunne transitteres gjennom Norge uten at de først omsettes gjennom det norske salgssystemet slik det må gjøres i dag. Ordningen vil medføre endring i Råfiskforskriften, og den praktiske gjennomføringen av dette vil avklares fram til utvidelsesavtalen trer i kraft.

For norske myndigheter er ressurskontroll av avgjørende betydning i forbindelse med åpning for transitt. Det vil være viktig å sikre at det kun er fangster fra EU-fartøy fisket innenfor vedtatt reguleringsregime, som kan transitteres. Det vil også bli foretatt veterinærkontroll. Av praktiske årsaker vil derfor enkelte transitthavner bli valgt ut. EU-fartøyer vil bli belastet en avgift for kontrollvirksomheten på linje med norske fartøyer. Avgift til salgslagene knyttet til førstehåndsomsetning av fisk inngår ikke fordi førstehåndsomsetning gjennom salgslagene ikke skal gjelde fisk i transitt fra EU-fartøyer.

5.3.5.5 Oppsummering

Til tross for at det ikke var mulig å nå det primære målet om kompensasjon for tapt markedsadgang til søkerlandene i form av generelle tollettelser, er det samlede resultatet av forhandlingene tilfredsstillende. EU har gitt markedsadgang uten at Norge har måttet gå inn i drøftelser om økt investeringsadgang i norsk fiskeflåte. Det er relativt få tollfrie kvoter, men disse dekker det vesentligste av norsk eksport til tiltredelseslandene. For de øvrige produkter er dagens handel med de nye medlemslandene liten og tollsatsene relativt lave. Dette er derfor et mindre problem enn volumproduktene av fryst sild og makrell.

Kvotene er store, både sett i forhold til dagens eksport til tiltredelseslandene, de allerede eksisterende tollfrie kvotene, de tollfrie periodene som følger av EUs WTO-forpliktelser og EUs ensidige kvoter. Forenklingselementene som ligger i bl.a. harmonisering av opprinnelsesregelverket i fiskeavtalen vil kunne virke positivt for næringen.

Bortfall av toll mellom tiltredelseslandene og EU og nye handelsvilkår mellom Norge og tiltredelseslandene vil ventelig ha innflytelse på handelsstrømmene. Samtidig vil utvikling av markedene, endring i konkurranseforholdene, økt levestandard, kronekurs og utvikling i andre markeder også kunne ha en innvirkning. Fordi det er mange forhold som trekker i ulik retning er det vanskelig å forutsi hvordan handelsstrømmene vil utvikle seg. Den foreliggende avtalen innebærer imidlertid at dagens nivå på tollfri eksport av de viktigste produktene skal kunne videreføres og økes. Fordi EU er en tollunion, gjelder alle markedsadgangsforhold for EU som helhet, dvs. at tollsatser og kvoter vil gjelde til det samlede EU. Dette vil i seg selv kunne påvirke handelsstrømmene.

5.4 Utvidet handel med landbruksvarer

Handelen med landbruksvarer mellom Norge og de nye medlemslandene har tradisjonelt vært liten. Dette gjelder både handel med basis landbruksvarer som melkeprodukter, kjøtt og korn og for bearbeidede landbruksvarer. Den eneste importen av særlig omfang til Norge har vært import fra Polen og Ungarn av jordbær, bringebær og eplesaft til konservesindustrien. Denne importen har vært basert på utnytting av tollfrie importkvoter i tilknytning til EFTAs frihandelsavtaler med disse landene. Norge har ikke hatt tilsvarende tollfrie eksportkvoter for landbruksvarer i frihandelsavtalene med tiltredelseslandene, og eksporten har vært begrenset.

5.4.1 Forhandlingsresultatet

I forhandlingene om utvidelsen av EØS-avtalen for landbruk ble prinsippet om kompensasjon for historisk handel med tollpreferanser lagt til grunn. Dette innebærer at eksisterende handel med tollpreferanser mellom Norge og tiltredelseslandene skal kunne videreføres. Størrelsen på de nye tollfrie kvotene bygger på dagens import innenfor de tollfrie kvotene for jordbær, bringebær og eplesaft. Dette prinsippet ble også lagt til grunn ved tilsvarende kompensasjonsforhandlinger etter at Sverige, Finland og Østerrike ble EU-medlemmer i 1995.

Med utgangspunkt i handelsstatistikk for perioden 1999-2002 ble resultatet av forhandlingene at Norge fra 1. mai 2004 vil åpne følgende årlige tollfrie importkvoter for EU:

• 1400 tonn frosne jordbær

• 950 tonn frosne bær, i hovedsak bringebær

• 100 tonn raigressfrø

• 1300 tonn eplesaft

• 1000 tonn kattemat

Dette innebærer at eksisterende tollfrie importkvoter fra nye medlemsland for frosne jordbær, frosne bringebær og eplesaft legges til som en del av EUs totale kvote. For raigressfrø og kattemat opprettes nye tollfrie importkvoter til Norge. Dette er produkter som i dag importeres til Norge fra henholdsvis Den tsjekkiske republikk og Litauen med lavere toll enn fra EU som følge av frihandelsavtalene med disse landene. De nye kvotene forventes ikke å påvirke omfanget av norsk produksjon. De årlige kvotene for 2004 vil bli avkortet forholdsmessig i lys av at avtalen trer i kraft 1. mai 2004.

I lys av at den norske eksporten av landbruksvarer til tiltredelseslandene er av begrenset volum, er det ikke avtalt norske eksportkvoter til EU. Det er videre lagt til grunn at Norge ved import innenfor de nye kvotene, hvis mulig, skal videreføre bestemmelsene som gjelder for eksisterende import. Denne importen skjer i dag som en del av ordningen for import av bær til konservesindustrien.

5.4.1.1 Oppsummering

Den nåværende tollfrie importen av jordbær, bringebær og eplesaft fra Polen og Ungarn som er viktig for vår konservesindustri, videreføres. Eksisterende avtaler mellom Norge og EU om handel med basis landbruksvarer (artikkel 19 i EØS-avtalen) og bearbeidede landbruksvarer (protokoll 3 i EØS-avtalen) vil omfatte de nye medlemslandene. Preferanser som ligger i disse avtalene vil kunne medføre noe økt handel med landbruksvarer mellom Norge og de nye medlemslandene, men det er ikke grunn til å forvente en vesentlig økning. Forhandlingsresultat innebærer dermed at det legges til rette for at eksisterende handel mellom Norge og de nye medlemslandene videreføres. Videre utvikling av handelen vil måtte skje innenfor rammene av det som er avtalt mellom Norge og EU for handel med basis og bearbeidede landbruksvarer.