3 Gjennomgang av tilknytningsavtalens bestemmelser

Avtalen består av femten artikler samt ett vedlegg. Den innledes med en fortale. Til avtalen er det knyttet 5 felleserklæringer fra partene og én fra Fellesskapet.

I dette kapittel gis en oversikt over avtalens bestemmelser. Erklæringene vil der de knytter seg til enkeltbestemmelser, bli behandlet i forbindelse med omtalen av disse.

Avtalens parter er Norge, Island og Det europeiske fellesskap. Selv om det på EU-siden er Fellesskapet og ikke EUs medlemsstater som er part i avtalen, følger det av artikkel 1 og artikkel 4 nr. 5 at det regelverk som omfattes av avtalen, skaper rettigheter og plikter også mellom Norge og Island og EUs medlemsstater.

Fortalen beskriver bakgrunnen for å inngå avtalen og angir avtalepartenes intensjoner. Den viser til artikkel 7 i Schengen-samarbeidsavtalen av 18. mai 1999 hvor det fremgår at det skal avtales en egnet ordning for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandling av en asylsøknad som fremlegges i en EU-stat eller Island eller Norge. Videre vises det til de beslutninger som allerede er fattet av «artikkel 18-komiteen» og at en tilknytning til Dublin-regelverket bør omfatte innholdet av disse vedtakene. Tilsvarende henvises det til at Direktiv 95/46/EF (databeskyttelsesdirektivet) skal ligge til grunn for behandling av data i henhold til denne avtalen.

Det vises til Norges og Islands status som ikke-medlemsstater og at det derfor er nødvendig med en ordning som sikrer en tilknytning til videreutviklingen av regelverket i EU. I fortalen gis det også uttrykk for at avtalepartene er overbevist om at det er nødvendig å involvere Norge og Island på alle nivåer vedrørende den praktiske anvendelse, gjennomføring og videreutviklingen av dette regelverket.

På denne bakgrunn anser avtalepartene det nødvendig å opprette en samarbeidsordning (en «blandet komité») som sikrer Norges og Islands medvirkning under utformingen av beslutninger på disse områder.

Fortalen viser til at Eurodac-forordningen er en del av avtalen og bør gjennomføres samtidig av Norge, Island og EU.

Artikkel 1 sier at Norge, Island og EU skal anvende Dublin-konvensjonens regler og de tilhørende beslutninger som omfattet av vedlegget, i forhold til hverandre. Norge og Island skal også knytte seg til Eurodac-forordningen om lagring og utveksling av fingeravtrykk.

Artikkel 2 angir samarbeidsprosedyrer som skal anvendes når Kommisjonen fremmer forslag til nye regler.

Etter artikkel 2 nr. 1 skal Kommisjonen søke råd fra norske og islandske eksperter på samme måte som Kommisjonen lar seg bistå av eksperter fra EUs medlemsstater, når Kommisjonen utvikler forslag til nye regler basert på artikkel 63, nr. 1, bokstav a i traktaten om Det europeiske fellesskap og på et felt som dekkes av bestemmelsene i vedlegget eller av Eurodac-forordningen. Artikkel 2 nr. 2 sier at Kommisjonen skal meddele Norge og Island forslag som er relevante for avtalen.

Etter artikkel 2 nr. 3 skal partene konsultere hverandre i Den blandete komité frem til vedtakelse av nye regler. Etter vedtakelse av nye regler i EU skal avtalens bestemmelser om prosedyrene for norsk og islandsk vedtakelse av EUs regler anvendes, jf. avtalens artikkel 4. Artikkel 2 nr. 4 sier at partene plikter å samarbeide i god tro i Den blandete komité.

Artikkel 2 nr. 5 fastsetter at Norge og Island har rett til å fremsette forslag om spørsmål nevnt i nr. 1. Skal et forslag resultere i nytt Dublin-regelverk, må det imidlertid deretter fremmes i EU av Kommisjonen eller av én eller flere av EUs medlemsstater.

Kommisjonen lar seg ofte bistå av forberedende komiteer. Artikkel 2 nr. 6 sier at Kommisjonen skal involvere eksperter fra Norge og Island i slike komiteer på lik linje med eksperter fra EUs medlemsstater. Erklæring nr. 4 sier videre at prinsippene om komiteer i brevvekslingen som ble inngått i forbindelse med Schengen-samarbeidsavtalen skal legges til grunn også med hensyn til denne avtalen.

Ifølge artikkel 2 nr. 7 skal Kommisjonen fremme norske og islandske eksperters synspunkter når en sak forelegges for Rådet.

Artikkel 3 gir regler om opprettelse av en Blandet komité og dennes sammensetning. Den blandete komité skal bestå av representanter for Norges og Islands regjeringer og for Kommisjonen. Komiteen skal vedta sine egne prosedyreregler, og skal møte på initiativ fra en av partene. Det er forutsatt at beslutninger i Den blandete komité skal tas ved enstemmighet, med mindre annet fremgår av prosedyrereglene.

Den blandete komité vil legge til grunn EUs krav til behandling av dokumenter. Når dokumenter som er behandlet av Den blandete komité bringes til norske myndigheter, vil spørsmålet om et dokument skal unntas fra offentlighet her i landet avgjøres av norske myndigheter på grunnlag av norsk lovgivning.

Den blandete komité kan møte på passende nivå avhengig av sakens viktighet og hvilket stadium saken har nådd i beslutningsprosessen. Norge eller Island og Kommisjonen veksler på å inneha formannsskapet i Den blandete komité med seks måneders mellomrom.

Komiteen skal gjennomgå gjennomføring og anvendelse av bestemmelser som Island og Norge knytter seg til. Informasjonsutveksling skal finne sted i Den blandete komité.

Artikkel 4 omhandler vedtakelse, ikrafttredelse og midlertidig anvendelse av nytt regelverk, samt konsekvenser dersom Norge og/eller Island beslutter ikke å godta innholdet av nytt regelverk. Artikkelen bygger i stor grad på bestemmelser fra Schengen-samarbeidsavtalen.

Artikkel 4 nr. 1 fastslår at nye vedtak som hovedregel skal få anvendelse samtidig i Norge, Island og EU-statene. Kommisjonen skal umiddelbart underrette Norge og Island om slike vedtak, jf. artikkel 4 nr. 2, første punktum. Norge og Island tar hver for seg stilling til om de skal godta innholdet i de vedtak som er fattet i EU, og innarbeide disse i sin interne rett, jf. nr. 2 annet punktum. Norge og Island skal innen tretti dager etter vedtaket underrette EUs Råd og Kommisjonen om de godtar innholdet i et vedtak.

Artikkel 4 nr. 4 sier at dersom et vedtak først kan bli bindende for Norge etter at det er behandlet av Stortinget skal dette meddeles Kommisjonen og Rådet samtidig med underretning etter artikkel 4 nr. 2. Norge skal straks stortingsbehandlingen er gjennomført, og senest innen seks måneder etter underretningen fra EU-siden, skriftlig meddele Kommisjonen og Rådets generalsekretariat om utfallet. I tilfelle hvor vedtaket nødvendiggjør f.eks. stortingsbehandling, inneholder nr. 4 en oppfordring til Norge om å anvende innholdet i vedtaket midlertidig fra vedtakets ikrafttredelsesdato frem til meddelelse om resultatet av stortingsbehandlingen.

Meddelelsen om at Norge og Island godtar innholdet av en rettsakt, skaper rettigheter og plikter mellom Norge, Island og EU-statene, jf. artikkel 4 nr. 5.

Opphørsmekanismen i artikkel 4 nr. 6 kommer til anvendelse dersom Norge og/eller Island ikke godtar innholdet i en rettsakt eller et tiltak, eller ikke underretter om godtakelse innen trettidagersfristen, eller ikke meddeler at eventuell stortingsbehandling er gjennomført, eller ikke sørger for midlertidig anvendelse. Avtalen vil da suspenderes i forhold til den part som ikke godtar innholdet i rettsakten. Etter artikkel 4 nr. 7 skal Den blandete komité drøfte saken som førte til suspensjon. Komiteen kan innen nitti dager beslutte allikevel å videreføre avtalen. I motsatt fall opphører avtalen å gjelde.

Artikkel 5 er en sikkerhetsklausul som inntil konvensjonen erstattes av fellesskaplige regler, gir partene anledning til å bringe uforutsette problemer inn for Den blandete komité. Komiteen kan da beslutte tiltak for å bøte på situasjonen. Dersom Komiteen ikke blir enige om slike tiltak, inntrer tvisteløsningsmekanismen i artikkel 8.

Artikkel 6 og 7 har som målsetning en enhetlig forvaltnings- og domspraksis. Bestemmelsene er med enkelte justeringer kjent fra Schengen-samarbeidsavtalen.

Artikkel 8 gir regler om tvisteløsning. Bestemmelsene bygger på Schengen-samarbeidsavtalen, men tar høyde for at denne er av mer begrenset omfang og viktighet enn samarbeidsavtalen. Bestemmelsen er nærmere omtalt under pkt. 2.3.4 i proposisjonen.

Den blandete komité har 180 dager til å løse en eventuell tvist. I motsatt fall opphører avtalen for de berørte stater.

Artikkel 9 omhandler Norges og Islands økonomiske bidrag til Dublin- og Eurodac-samarbeidet. Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i Schengen-samarbeidsavtalen og er nærmere omtalt under pkt. 7 i proposisjonen om administrative og økonomiske konsekvenser.

Ifølge artikkel 10 skal avtalepartenes datatilsyn samarbeide når EUs uavhengige kontrollinstans for datatilsyn er blitt etablert etter artikkel 286, 2 i traktaten om Det europeiske fellesskap. Retningslinjer for samarbeidet skal avtales på dette tidspunkt.

Artikkel 11 sier at avtalen ikke prejudiserer gjeldende eller fremtidige avtaler mellom Norge, Island og EU.

Artikkel 12 sier at Danmark kan delta i avtalen ved forespørsel, og at en slik deltakelse vil bli regulert i en egen protokoll. Danmark tar sikte på å slutte seg til avtalen.

Artikkel 13 fastsetter avtalens stedlige virkeområde. Tilsvarende som for Schengen-samarbeidsavtalen gjelder avtalen ikke for Svalbard.

Artikkel 14 omhandler avtalens ikrafttredelse. Avtalen trer i kraft første dag i første måned etter at siste ratifikasjons- eller godkjenningsdokument er blitt deponert.

Artikkel 15 gir partene anledning til ensidig å si opp avtalen. Oppsigelse av avtalen får virkning 6 måneder fra oppsigelse er meddelt. Sier EU opp avtalen, opphører avtalen både overfor Norge og Island.

Det er knyttet 5 erklæringer til avtalen. Erklæring nr. 3 og 4 er behandlet ovenfor i forbindelse med artiklene de er knyttet til.

Erklæring nr. 1 sier at partene skal holde møter i Den blandete komité i forbindelse med alle møter i «artikkel 18-komiteen», inklusive forberedende møter.

Erklæring nr. 2 sier at Kommisjonen skal invitere medlemsstatene til møter i Den blandete komité for å drøfte alle spørsmål knyttet til avtalen. Partene merker seg at medlemsstatene har sagt seg villig til å følge opp slike invitasjoner.

Erklæring nr. 5 sier at partene er enige om å bringe et vedtak om familiegjenforening inn i avtalen etter prosedyrene i artikkel 4.