3 Utviklingen i primærproduksjonen

3.1 Innledning

Dette kapitlet skal belyse utviklingen i jordbruket i relasjon til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp. Resultatrapporteringen bygger på løpende statistikk over utviklingen på de ulike områder, blant annet tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler, men i relasjon til den helhetlige virkemiddelbruk. Ved vurderingen av tallmaterialet må dette tas hensyn til.

3.2 Arealutviklingen

I perioden 1989 til 2001 økte totalt jordbruksareal i drift med 3,4 pst., jf. tabell 3.1. Foreløpige tall for 2001 er imidlertid ikke helt sammenlignbare med de øvrige tallene og ser man på perioden 1989 til 2000, var økningen noe større (5 pst.). Økningen i jordbruksareal i drift har skjedd til tross for reduksjon både i arealet med korn og oljevekster og arealet med andre åpen åker-vekster. Økningen må ses i sammenheng med økningen i ikke-fulldyrket areal (natureng, overflatedyrket mark og innmarksbeite), som har hatt en sterk økning gjennom hele 90-tallet. Utviklingen i engarealet skyldes trolig flere forhold. Økte tilskuddssatser i areal- og kulturlandskapstilskuddet har bidratt til økt lønnsomhet i bruken av marginalt areal. Krav til spredning av husdyrgjødsel, økt storfebestand i form av ammekyr og kjøttrasedyr og påbudet om beiting som kom i 1997 er noen andre forhold. Samtidig med denne utviklingen har redusert melkeproduksjon de siste årene bidratt til å redusere arealbehovet. Sammenligner man utviklingen i bruk av innsatsfaktorer og produksjon med utviklingen i jordbruksareal, viser Budsjettnemndas materiale en ekstensivering av arealbruken.

3.3 Bruksutviklingen

Totalt antall bruk i drift har gått ned fra 99 400 til 65 000 (35 pst.) i perioden 1989 til 2001. På 80-tallet var nedgangen i brukstallet i første rekke knyttet til bruk under 100 dekar, mens det på 90-tallet også har vært en nedgang i antall bruk mellom 100 og 200 dekar for alle landsdeler, unntatt Vestlandet.

Gjennomsnittsarealet pr. bruk i drift er stadig økende og var 159 dekar i 2001. Dette har sammenheng med at antallet driftsenheter avtar. Arealet på de driftsenhetene som går ut av drift overtas av andre driftsenheter ved salg eller utleie. Leid areal har økt med 49 pst. i perioden 1989 til 2001, og utgjorde i 2001 3,5 mill. dekar.

Bruk med melkeproduksjon

Antall driftsenheter med melkeproduksjon er redusert med 29 pst. i perioden 1989 til 2001. Antall besetninger er redusert mest i de minste størrelsesgruppene. Det var i 2001 registrert 19 800 bruk med melkeproduksjon, med gjennomsnittlig 14,6 kyr pr. bruk. De siste årene har etableringen av samdrifter i melkeproduksjonen økt betydelig. Pr. februar 2002 er det registrert 1 741 bruk i til sammen 799 samdrifter. Av disse har 26 samdrifter mer enn 3 deltakere. Pr. mars 2001 var det registrert 640 samdrifter.

3.4 Geografisk utvikling

Den relative fordelingen av bruk mellom landsdelene har vært stabil i perioden 1989-2001. Distriktene holder oppe sin andel av den totale produksjonen. I 2001 var 41 pst. av brukene lokalisert på Østlandet, 9 pst. i Nord-Norge, 13 pst. i Agder/Rogaland, 14 pst. i Trøndelag, og 23 pst. på Vestlandet.

Ser man på perioden 1989-2001, har jordbruksareal i drift hatt en økning i alle landsdeler. Østlandet har hatt den laveste arealøkningen. De siste årene har Agder/Rogaland og Nord-Norge hatt den største relative økningen i arealet. Andelen fulldyrket jord avtar i alle landsdeler.

Fordelingen av de viktigste landbruksproduktene har også vært stabil mellom landsdeler de siste ti årene. Melkeproduksjonen har gått ned i alle landsdeler. Storfe- og svinekjøttproduksjonen har med få unntak økt gjennom hele perioden i alle landsdeler, og er størst på Østlandet. Produksjon av sau- og lammekjøtt har økt i alle landsdeler unntatt Vestlandet, som hadde en reduksjon på 11,5 pst. i perioden 1989-2001. Svinekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Vestlandet, men relativt mest i Nord-Norge. Både Nord-Norge og Østlandet har økt sin andel av den totale produksjonen av svinekjøtt. Fjørfekjøttproduksjonen har økt i alle regioner med unntak av Vestlandet, hvor produksjonen fra 2001 til 2002 ble redusert med 20 pst. Nord-Norge har økt sin andel av totalproduksjonen for de fleste produksjoner, men har hatt den største nedgangen i antall bruk i drift. Dette viser at strukturendringen i retning av større bruk har gått raskest i Nord-Norge.

I følge SSBs jordbrukstelling for 1999 var det 29 000 driftsenheter som hadde landbrukstilknyttet tilleggsnæring, utenom skogbruk. Disse var fordelt med 13 400 på Østlandet, 3 600 i Agder/Rogaland, 5 400 på Vestlandet, 4 500 i Trøndelag og 2 200 i Nord-Norge.

3.5 Bygdeutviklingsmidlene

Fra og med 2000 er forvaltningen av de fylkesvise BU-midlene delt mellom Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA) og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). For 2001 fikk fylkene til sammen tildelt 535 mill. kroner i BU-midler. Dette fordelte seg på 78,5 mill. kroner i tilretteleggende midler forvaltet av FMLA (1,5 mill. kroner er ikke fordelt til fylkene med tanke på sentral støtte til næringsrettede organisasjoner) og 455 mill. kroner i bedriftsrettede midler forvaltet av SND, herav 252 mill. kroner til investeringsstøtte i tradisjonelt jord- og hagebruk.

Rapport 2001

SND har laget rapporten ”Fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler 2001”. I 2001 er det kommet inn 3 670 søknader om bedriftsrettede midler til SND. 11 pst. av disse søknadene fikk avslag, men en del søknader blir stoppet før de blir registrert som avslag slik at avslagsprosenten i realiteten er noe høyere. FMLA har i 2001 innvilget BU-midler til 682 utrednings- og tilretteleggingstiltak, noe som er en økning på 9 pst. fra 2000. Tabell 3.2 viser fordelingen av midler og tiltak på de ulike formål og hvor stor andel av tiltakene som er kvinnetiltak. Ser en bort fra endringer i ordningen er antall tiltak på samme nivå som i 2000.

Av 3126 bedriftsrettede tiltak er 984 registrert som kvinnetiltak. Dette utgjør 31 pst., en nedgang på 11 prosentpoeng fra 2000. Av disse midlene har kvinnelige søkere mottatt 26 pst., en nedgang på 13 prosentpoeng fra 2000. Årsaken til den tilsynelatende store nedgangen er at tiltaksgruppen ”investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk” ikke var tatt med i 2000. Denne tiltaksgruppen har erfaringsvis hatt vesentlig lavere kvinneandel enn de øvrige tiltaksgruppene, og da denne gruppen er inkludert fra og med 2001, blir ikke tallene sammenlignbare for de to årene. Ser en de enkelte tiltaksgruppene isolert er det en svak nedgang i andel kvinnetiltak, men ikke større nedgang enn det som kan forklares med naturlige variasjoner. Fylkene Finnmark og Akershus representerer ytterpunktene med tanke på registrerte kvinnetiltak i 2001 med henholdsvis 21 pst. og 47 pst. av tiltakene.

Rapporten viser at 67 pst. av BU-midlene gikk til tiltak i kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 2001. Det er samme nivå som i år 2000. Av midlene til tradisjonelt landbruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 72 pst. I 2000 var tilsvarende andel 73 pst.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2001 fikk 1 670 søkere innvilget tilskudd/investeringslån til tradisjonelt husdyrhold, mot 1 222 i 2000. I 281 saker (17 pst. av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang. 53 søknader medførte økninger til produksjonsomfang over 2 årsverk.

Utrednings- og tilretteleggingstiltak som forvaltes av FMLA omfatter tiltak som mobilisering, infrastruktur, lokalsamfunnstiltak, strukturtiltak, overrislingstiltak og utredninger. Denne tiltaksgruppen er vesentlig i forhold til ungdoms- og rekrutteringstiltak.

De sentrale BU-midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2001 på 30 mill. kroner. Av denne rammen var 15 mill. kroner avsatt til særskilte formål gjennom jordbruksoppgjøret.

3.6 Utviklingen i sysselsettingen i jordbruket

I 2000 sto jordbruket (inkl. jakt og viltstell) i følge Statistisk Sentralbyrå for 0,8 pst. av BNP, mens det sto for 2,8 pst. i 1980. Jordbruket sto for 3,9 pst. av samlet sysselsetting i 2000, målt som årsverk i jordbruket relativt til sysselsatte normalårsverk i alt. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.3 viser at det på 90-tallet var en gjennomsnittlig nedgang i sysselsettingen i jordbruket på 2 ½ pst. pr år. Nedgangen økte imidlertid fra 1999 til 2001, hvor antall årsverk ble redusert med 4,6 pst. pr år. Regnet i antall timeverk i jordbruket, har nedgangen vært 5 pst. fra 2000 til 2001. Denne forskjellen skyldes at Budsjettnemnda for jordbruket har fulgt opp protokollen fra avtalen i 2001 ved å korrigere timetallet pr. årsverk for en femte ferieuke for andre grupper. Dette er gjort ved å redusere timer pr. årsverk fra 1875 timer i 2000 til 1860 timer i 2001 og 1845 timer i 2002.

Den forsterkede nedgangen i arbeidsforbruket i perioden 1999 til 2001 er blant annet et resultat av stort oppkjøp av melkekvoter de siste årene, spesielt i 2000, som har redusert den arbeidskrevende melkesektoren. I tillegg er det grunn til å anta at utviklingen også er påvirket av et stramt arbeidsmarked og inntektsmuligheter utenom brukene.

3.7 Likestilling og rekruttering

3.7.1 Likestilling.

I tiårene etter 1970 har andelen kvinner som overtar gårdsbruk økt i alle landsdeler. For eiendommer som var omsatt i årene 1999-2001 utgjorde kvinner 35 pst. av kjøperne, mens kvinner utgjorde 27 pst. av selgerne. Andelen kvinner som eier gårdsbruk øker dermed fortsatt.

Kvinner som driver gård har i større utstrekning enn menn høyere utdanning og tar i større grad annen type utdanning enn landbruksutdanning.

Det ble utført 72 600 årsverk i jordbruket i 2001. Kvinner stod for 24 pst. av arbeidsinnsatsen og kvinnenes andel av arbeidsinnsatsen i landbruket har vært relativ stabil i perioden 1986-2001. Kvinner tilknyttet landbruket har også en større arbeidsinnsats i husarbeidet enn kvinner for øvrig. Nedgangen i arbeidsinnsatsen i jordbruket har gjennom flere år vært større for kvinner enn for menn.

Rogaland og Nord-Trøndelag er valgt ut som pilotfylker for en målrettet og konsentrert satsing med sikte på å styrke rekruttering til og likestilling i landbruket og på bygdene, jf. jordbruksavtalen 2000-2001.

3.7.2 Rekruttering

I følge forskningsprogrammet ”Levekår, utvikling og omstilling i landbruket” skjer rekrutteringen til landbruket fortsatt først og fremst gjennom familie. 20 pst. av gårdsbrukene omsettes utenom familien, og andelen er økende.

Levekårsundersøkelsen viser regionale forskjeller i forventningen om overtakelse av gård. Troen på at gården vil bli overdratt til neste generasjon er størst i sentrale områder der gårdsdriften kan kombineres med annet arbeid. Første tegn på manglende rekruttering kan være at generasjonsskiftet utsettes. Utsetting av beslutningen om overdragelse finner vi særlig i Nord-Norge, der eiendommene forvaltes som dødsbo i en lengre periode. Jo eldre brukerne er, jo lavere er takten i generasjonsskiftene.

Investeringene øker ikke like mye umiddelbart før et generasjonsskifte som tidligere. Holdningene til drift etter overtakelse er også endret; de nye brukerne er mindre ekspansive med hensyn til jordbruksdriften. Færre forventer å øke produksjonen, flere regner med å forenkle.

Rekrutteringen til landbruket som næring påvirkes av de økonomiske utsiktene for jordbruksproduksjonen, mens rekrutteringen til landbrukseiendommene som f.eks. boplass eller arena for næringsutvikling i større grad bestemmes ut fra en rekke andre formål. Forskningen som følger opp levekårsundersøkelsen fra 1995 peker på at det framover derfor kan vise seg vanskeligst å få til rekruttering på de største brukene, der kapital og arbeidskraft investeres mer ensidig ut fra økonomiske hensyn.

Et utvalg som skal utrede virkningene av og fremme forslag til endringer i odelsloven, har begynt sitt arbeid, som sannsynlig vil være avsluttet ved utgangen av 2003. Målsettingen er å bringe odelsretten i samsvar med de landbrukspolitiske mål nedfelt i Innst.S. nr. 167 (1999-2000) og St.meld. nr. 19 (1999-2000).

3.8 Miljø

Grunnlaget for Landbruksdepartementets miljøpolitikk er trukket opp gjennom oppfølgingen av den sektorvise handlingsplanen for miljø som ble lagt fram i forbindelse med statsbudsjettet for 2001. Ved hjelp av overvåkingsprogrammer og utvikling av rapporteringssystemer for virkemidlene opparbeides det kunnskap om miljøtilstanden og virkningene av de iverksatte tiltakene. Gode miljøindikatorer og rapporteringssystemer er i stadig utvikling.

Miljøvennlige driftsformer

Til ministerkonferansen i Bergen mars 2002 om Nordsjøen har det blitt utarbeidet en oppdatering av beregningene for næringssaltavrenning til sårbart område i Nordsjøen. De nye beregningene viser at avrenningen av nitrogen fra jordbruket til sårbart område i Nordsjøen i 2000 er redusert med 24 pst. i forhold til 1985, mens tilsvarende tall for fosfor er 32 pst. De siste års forbedringer kommer i hovedsak av at flere har endret jordarbeidingspraksis. Det er fortsatt behov for å redusere næringssalttilførselen fra jordbruket til utsatte vann og vassdrag. Ammoniakktapene fra landbruket har blitt redusert de siste årene.

Handlingsplanen for å redusere skaderisikoen ved bruk av plantevernmidler ser ut til å ha hatt positiv effekt. Det har vært en nedgang i omsetningen av plantevernmidler målt i aktivt stoff. Det har i tillegg vært en dreining mot mindre risikofylte preparater. På grunn av trinnvis omlegging og økning av avgiften har det vært noe hamstring i forkant av avgiftshoppene, noe som har ført til store variasjoner i omsetningen mellom år.

Miljøgoder

Ivaretakelse og produksjon av felles miljøgoder er en sentral del av landbrukspolitikken. Tabell 3.4 gir en oversikt over tiltak knyttet til miljøgoder. Gjengroing av beitepåvirkede arealer er en utfordring i hele landet. Det er en betydelig nedgang i antall setre med aktiv melkeproduksjon fra 2000 til 2001. Dette kommer på toppen av en nedgang også foregående år. Dette lar seg i stor grad forklare gjennom redusert melkeproduksjon de siste årene, og nedgangen er så stor at det svekker et allerede sårbart miljø. Seterdrift er en internasjonalt viktig kulturarv og ivaretar det særegne norske kulturlandskapet i fjellet som bl.a. er en viktig ressurs for reiselivsnæringen.

Det er stor interesse for istandsetting av freda og verneverdige bygninger i jordbruket. Det er også en økning i arealet som skjøttes gjennom støtte til spesielt viktige biotoper og kulturlandskap, og det er en økning av større helhetlige prosjekt. En evaluering påpeker fortsatt behov for økt fokus på større prosjekter og prosjekter som ivaretar allmenne interesser som biologisk mangfold og tilgjengelighet.

I 2001 har Landbruksdepartementet opprettet to nye genressursutvalg, slik at det nå er genressursutvalg for kulturplanter, skogstrær og husdyr. Det er laget handlingsplaner og det er i gangsatt flere prosjekter. Et sentralt prosjekt er kartlegging og gjennomføring av bevaringstiltak for genetisk mangfold av nyttevekster.

Omdisponeringen av dyrka og dyrkbar jord fortsetter i samme takt som på 90-tallet med ca. 18-19.000 dekar i året.

3.9 Økologisk landbruk

Samlet sett har det i 2001 vært en meget positiv utvikling innen den økologiske mat- og landbruksproduksjonen. Tabell 3.5 gir en oversikt over utviklingen innen primærproduksjon og marked fra 2000 til 2001.

3.9.1 Utvikling i primærproduksjonen

Andelen økologisk jordbruksareal har økt fra 2 pst. i 2000 til 2,6 pst. og den positive utviklingen ser ut til å fortsette i 2002 med 421 nye driftsenheter innmeldt i kontrollordningen.

Ettersom det i henhold til EØS-regelverket for økologisk husdyrproduksjon settes krav om 100 pst. økologisk produsert fôr i den økologiske husdyrproduksjonen fra 2005, er det spesielt positivt at det økologiske kornarealet økte vesentlig i 2001.

Det var lite utvikling i arealer som brukes til økologisk grønnsakdyrking, urter og frukt. Dette er lite tilfredsstillende sett i forhold til at frukt og grønt er de økologiske produktene forbrukerne er mest interessert i å kjøpe.

3.9.2 Markedsutviklingen for økologiske produkter

Markedsutviklingen har i 2001 vært spesielt positiv innenfor melkesektoren, der andelen av den økologiske melkeproduksjonen som når markedet som økologiske produkter har økt fra 18 til 48 pst. Salget av økologisk lettmelk utgjør nå 2 pst. av lettmelkmarkedet. Det har også vært en lovende utvikling innenfor øvrige sektorer og andelene av den økologiske kjøtt- og eggproduksjonen som når forbrukeren som økologiske produkter har økt.

Den positive markedsutviklingen skyldes i stor grad at viktige markedsaktører i løpet av 2001 har lagt om sine strategier for økologisk produksjon. Tine relanserte sine økologiske melkeprodukter i januar 2001 og har dessuten etablert et prøveprosjekt med økologisk skolemelk. For å redusere oppsamlingskostnadene og få en mer målrettet innsats, har Tine fra 2002 vedtatt å definere spesifikke satsingsområder for økologisk melkeproduksjon. Norsk Kjøtt vedtok i andre halvdel av 2001 en strategi for omsetning av økologiske kjøttprodukter som medfører at nedskjæring og bearbeiding av økologisk kjøtt nå foregår hos én operatør i Kjøttsamvirket. Markedet for det økologiske kjøttet konsentreres til Oslo-området og det er utarbeidet en egen produktprofil for økologisk kjøtt. Strategien omfatter også et forpliktende samarbeid med Norsk Økokjøtt BA, som er tillagt ansvaret for direkteomsetning.

Salget av økologiske produkter i dagligvarehandelen har hatt en gledelig utvikling. Coop Norge AS økte omsetningen av økologiske varer med 61 pst. ut fra lager i 2001. Coop har utarbeidet et eget merke for økologiske produkter.

Gjennomføring av strategi og handlingsplan for markedstiltak

Markedsarbeidet er videreført i henhold til vedtatt strategi- og handlingsplan for markedstiltak. Også i 2001 har hovedfokuset vært informasjonsarbeid rettet mot forbrukerne. Det er inngått en hovedavtale mellom Statens landbruksforvaltning og Matforsk knyttet til markedsorientert produktutvikling. Hovedavtalen løper fram til 2009. Det vil bli gjort en evaluering av avtalen i 2005.

Det er igangsatt noen vareflytforbedrende tiltak. Blant annet har Gilde Nord-Norges salgslag BA fått støtte til å gjøre økologisk sau og lammekjøtt til et helårstilbud. Videre har Fellskjøpet Øst-Vest fått støtte til å utvikle metoder for økologisk frøavl for å bidra til å dekke et forventet norsk marked for økologisk frø i 2005.

Prioriteringer innen mat- og landbruksforskning

Norges forskningsråd og Landbruksdepartementet har i samarbeid utarbeidet en handlingsplan med prioriteringer innen mat- og landbruksforskningen. Det er identifisert syv satsingsområder for perioden fram til 2005. Økologisk landbruk er ett av satsingsområdene

3.10 Produksjons- og markedsutvikling

Tilpasning av markedstilførslene og produksjonskapasiteten til etterspørselen er avgjørende for å utnytte de inntektsmulighetene jordbruksavtalen gir. På slutten av 90-tallet påførte overproduksjonen produsentene store inntektstap, og bidro til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. Brutto pristap for jordbruket inkluderer pristap i forhold til avtalepris og økt omsetningsavgift, og utgjorde om lag 700 mill. kroner i 2000. Markedet var i større grad i balanse i 2001, noe Budsjettnemnda også budsjetterer med for 2002. Brutto pristap er for 2001 og 2002 anslått til praktisk talt null.

Melk

Meierileveransen av kumelk er redusert fra 1 796 mill. liter i 1991 til 1 516 mill. liter i 2001, en reduksjon på ca. 16 pst. Etter en lengre periode med overproduksjon, er man nå i ferd med å oppnå markedsbalanse. Meierileveransen i 2002 er beregnet til om lag 1 485 mill. liter kumelk og 19,7 mill. liter geitmelk.

Reduksjonen i kumelkproduksjonen var spesielt stor i 2000 som følge av en ekstraordinær salgsrunde, og det ble inndratt totalt 90 mill. liter i 2000. I kjøp- og salgsrunden i 2001 ble det solgt 55,4 mill. liter, hvorav 21,3 mill. liter ble inndratt og 34,1 mill. liter ble solgt tilbake til gjenværende produsenter. Gjennomsnittlig salgskvantum pr. bruker var 60 900 liter i 2001, dvs. 22 pst. lavere enn gjennomsnittlig melkeleveranse pr. bruk på landsbasis. Det var til sammen 4,5 pst. av landets kumelkprodusenter som solgte kvoten sin i 2001, og andelen kvoteselgere var høyest i Akershus og Vestfold med henholdsvis 9,5 pst. og 11,5 pst. av produsentene i fylket.

For geitmelk ble det solgt 800 000 liter geitemelkkvote i salgsrunden 2001. Hele dette kvantumet pluss en resterende mengde fra salg i 2000 ble solgt tilbake til gjenværende produsenter, dvs. 822 000 liter.

Strukturutviklingen i kumelkproduksjonen har vært beskjeden de siste 20 årene. I denne perioden er det inndratt en betydelig kvotemengde og mulighetene for den enkelte produsent til å øke produksjonen har vært begrenset. I 2002 har om lag 57 pst. av melkeprodusentene kvote under historisk basiskvote fra 1983. Mange produsenter har ledig båskapasitet. Melkeytelse pr. ku er redusert fra 5 925 liter pr ku i 1993 til 5 713 liter pr. ku i 2000. Dette kan i stor grad forklares med små muligheter til å øke kvoten, prisforholdet melk/kraftfôr og produksjonstilskudd pr. dyr.

Egg

Eggsektoren har lenge vært preget av overproduksjon og overkapasitet. Salgsproduksjonen av egg ble redusert fra 52,4 mill. kg i 1989 til 46,5 mill. kg i 2000. Fra 2000 til 2001 har imidlertid produksjonen økt med 1,7 pst. og utgjorde 47,7 mill. kg i 2001. Prisene for registrert omsetning av egg har økt fra 10,00 kroner pr. kg i 2000 til 10,14 kroner pr. kg i 2001. Dette kan skyldes at forbruket pr person økte fra 2000 til 2001 etter en lang periode med reduksjon. I 2001 var forbruket på ca. 10 kg pr. person. Antall bruk med høner er redusert med 45,5 pst. fra 1989 til 2001.

Kjøtt

Det er registrert en klar økning i kjøttproduksjonen på 90-tallet, spesielt for kraftfôrbaserte kjøttslag. For perioden 1999 til 2001 er bildet noe mer sammensatt. Storfekjøttproduksjonen er redusert med 13 pst., mens sau- og fjørfekjøttproduksjonen har økt med henholdsvis 6 pst. og 16 pst. Svinekjøttproduksjonen falt fra 108 mill. kg i 1999 til 102 mill. kg i 2000, for så å øke til 108 mill. kg igjen i 2001. Markedsbalansen er vesentlig bedret, med tendens til markedsunderskudd spesielt for storfe. Det totale forbruket av kjøtt har økt på 90-tallet og frem til og med 2001, foruten en reduksjon i 1999.

Poteter, frukt og grønt

Oppnådde priser varierer bl.a. med avlingsnivå og kvalitet på avlingen. Det totale forbruket av frukt og grønt på engrosnivå av norskprodusert og importert vare viser at forbruket varierer delvis i takt med den norske produksjonen. Sett over tid synes grønnsaksforbruket å være stigende. Økt import som gir tilgang på et variert utvalg av varer hele året, og relativt sett lavere priser, kan forklare mye av denne utviklingen.

Arealet med grønnsaker på friland har steget med 11 pst. fra 1989 til 2001. Samtidig er antall driftsenheter med grønnsaksproduksjon redusert fra 6 500 i 1989 til 1 800 i 2001, slik at arealet pr. driftsenhet har steget med ca. 12 pst. pr. år i perioden.

Potetarealet ble betydelig redusert på 90-tallet, men har siden 1999 økt svakt. Samtidig er potetarealet pr. bruk steget med vel 350 pst. fra 1989 til 2001, som følge av reduksjon i antall bruk med potetproduksjon.

3.11 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak bare kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnadene som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket. Tabell 3.6 viser kostnadsutviklingen i jordbrukssektoren i flg. Budsjettnemnda for jordbruket. Kostnadsendringene inkluderer både volum- og prisendringer. Redusert produksjon av melk har betydning for den totale kostnadsutviklingen de siste årene.

Fra 2000 til 2001 økte de totale kostnadene med nærmere 4 pst. Kraftfôrkostnadene økte med 150 mill. kroner, som skyldes utelukkende volumøkninger. Kostnadene til elektrisk lys og kraft økte med 155 mill. kroner og renteøkningen førte til en økning i rentekostnadene på 200 mill. kroner.

Budsjettnemnda har budsjettert med en kostnadsøkning på 2 ½ pst. i 2002. Driftskostnadene er budsjettert å øke med vel 1 pst., hvorav kraftfôrkostnadene øker med vel 3 pst. Kapitalkostnadene er budsjettert til å øke med 4,7 pst., utelukkende som følge av økt realrente. Posten ”Andre kostnader” er for 2002 budsjettert til 4,5 mrd. kroner, noe som innebærer en reduksjon på 2 pst. fra 2001.

Jordbrukets omsetningsorganisasjoners totale kostnader pr. enhet mottatt råvare har for de siste 5 årene økt betydelig mer enn konsumprisindeksen. Noe av kostnadsøkningen kan forklares med volumendringer, utvikling i foredlingsgrad og regnskapsmessige disposisjoner. Kostnadsøkningen er så vidt sterk at den gir grunnlag for bekymring.

Budsjettnemnda beregnet i 2001 kostnader ved tiltak mot kugalskapstiltak til 265 mill. kroner i 2001, og at merkostnaden deretter på årsbasis ville utgjøre 308 mill. kroner. Kostnaden ved test for kugalskap er ikke medregnet, og testprogrammet er senere utvidet til å omfatte 10 000 tilfeldig utvalgte storfe over 30 måneder. Budsjettnemnda har ikke gjort noen ny vurdering av merkostnadene etter fjorårets utredning og for 2002 er kostnadene budsjettert til 308 mill. kroner.

3.12 Inntektsutviklingen

For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret og markedet gir. Selvstendig næringsdrivende står i så måte i et annet forhold til sin egen inntekt enn andre grupper.

3.12.1 Inntektsmulighetene i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket samlet sett skal vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen omfatter landbruksbefolkningens inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk. Den inkluderer strukturendringer og skal vise den faktiske tilpasningen i det enkelte år. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Resultatene fra Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Figur 3.1 viser vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk etter totalkalkylen for jordbruket (normaliserte regnskaper). Budsjettnemndas totalkalkyle gjøres opp før skatt. Jordbruksfradraget ved skatteligningen kommer derfor ikke inn i beregningene, men var knyttet opp til jordbruksoppgjøret i 2000 som kompensasjon for reduserte målpriser, og ble videreført i 2001. Inntektsvirkningen av dette er lagt til i figur 3.1 og tabell 3.7. Det er regnet med en inntektsvirkning pr. årsverk på 5 900 kroner i 2000, 11 700 kroner i 2001 og 11 600 kroner i 2002.

På grunn av variasjonen i inntektene i jordbruket mellom årene, vil beregning av den underliggende inntektsutviklingen være avhengig av hvilke år en tar utgangspunkt i. Gjennomsnittlig årlig endring i inntekt pr. årsverk, beregnet som snitt av årlige endringer fra året før, utgjør 3 pst. for perioden 1990 til 2002, 2,2 pst. for perioden 1993 til 2002 og 3,4 pst. for perioden 1995 til 2002.

Kilde: Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

Tabell 3.7 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste årene i følge Budsjettnemnda for jordbrukets normaliserte regnskaper. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper, gjør at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har dermed ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid.

Det er store svingninger i inntekten i perioden 1998 til 2002. Årsakene til dette er flere. I 2000 ble det innført et skattefradrag i positiv næringsinntekt som skulle kompensere for tilsvarende målprisreduksjoner. På grunn av at tiltaket fikk halv effekt for 2000, utgjorde dette 450 mill. kroner i 2000 og 900 mill. kroner for 2001.

Videre fikk næringen som følge av markedsoverskudd i 1999 et pristap brutto beregnet til ca. 800 mill. kroner i 1999 og ca. 700 i 2000. For 2001 og 2002 er overproduksjon ikke lenger et problem. En annen viktig årsak til inntektssvingningene er et betydelig oppkjøp av melkekvoter i 2000, som er inntektsført sektoren med 667 mill. kroner i 2000, mot 189 mill. kroner i 1999 og 112 mill. kroner i 2001. Dette påvirker også flere kostnads- og inntektsposter vesentlig, bl.a. melkeproduksjon og melkepris, kraftfôrkjøp og totalt arbeidsforbruk.

For avtaleåret 2001/2002 ble utbetalingen av tilskudd til endret jordarbeiding flyttet fra november til februar. Det er derfor ingen postering av tilskuddet på 2001, men frigjorte midler ble delvis omdisponert til oppkjøp av melkekvoter, som er inntektsført i 2001. Også omlegging i utbetaling av driftstilskudd melk ga underforbruk i 2001. På bakgrunn av disse forhold må utviklingen i inntektene vurderes over flere år.

I Totalkalkylens normaliserte regnskaper er sektorens totale vederlag til arbeid og egenkapital beregnet redusert med 12,3 pst. fra 2000 til 2001. Pr. årsverk er det beregnet en reduksjon på 8 pst. ekskl. skatt og 4 pst. inkl. skatt, noe som er 1 prosentenhet mer enn forutsatt av Budsjettnemnda etter oppgjøret i fjor. I budsjettet for 2002, før oppgjør, er det totalt for sektoren regnet med en økning i vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk på omlag 2 pst. Bevilgningsreduksjonen i statsbudsjettet for 2002 på 300 mill. kroner er da inkludert med full inntektsvirkning.

Budsjettnemndas referansebruksberegninger viser at referansebrukene fra 2000 til 2001 har en vesentlig mindre reduksjon i inntektene enn Totalkalkylen. Den viktigste enkeltårsaken til dette er det ekstraordinære salget av melkekvoter i 2000. Inntektene fra kvotesalget går til de som går ut av melkeproduksjonen. Gjenværende melkeprodusenter (inkl. melkebruk i driftsgranskingene) får ingen inntektseffekt av selve kvotesalget, men får virkningen av økt melkepris som følge av bedre markedssituasjon.

Budsjettnemnda for jordbruket har på bakgrunn av driftsgranskingene beregnet årlig produktivitetsendring de siste 8 år, inkludert arbeidsforbruk, for hovedproduksjonene. Beregningene viser at det har skjedd en betydelig produktivitetsframgang i kornproduksjonen. Produktivitetsendringene i kroner pr. årsverk pr. år utgjør for korn 14 000 kroner, for melk og storfeslakt 1 500 kroner, korn/gris 5 100 kroner og sau 300 kroner.

Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Budsjettoverføringene økte i 1998, 1999 og 2000, når det er tatt hensyn til inntektsfradraget i jordbruksinntekt, mens de ble noe redusert i 2001. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av produksjonsverdien for jordbruket. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtte, og omfatter også skatte- og avgiftslettelser. For Norges del er avgiftsfritak på diesel et eksempel på avgiftslettelser som inkluderes i beregningene. Avgiften på plantevernmidler som tidligere ble trukket fra beregnet støtte, skal ikke lenger trekkes fra fordi de er generelle avgifter. PSE-prosenten gir indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det er variasjon mellom land i hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert i beregningen. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene og var i 2000 på 64 pst. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og også valutakurser, men særlig vil endringer i verdensmarkedspriser ha stor betydning.

Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Det er viktig å være oppmerksom på at OECDs system for støtte målt i PSE ikke direkte kan sammenliknes med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne ”skjermingsstøtten”. ”Skjermingsstøtten” i WTO-beregningene angir derfor ikke et lands aktuelle skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte vises det til kap. 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2000 på –42 pst., det vil si en reduksjon på 10 pst. fra 1999.

3.12.2 Lønnsutviklingen for andre grupper

Tabell 3.8 viser lønnsutviklingen fra 2000 til 2001, samt for perioden 1991-2001 for en del grupper. Inntektsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materiale er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i rapport av 20.03.2002 beregnet lønnsoverhenget inn i 2002 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av et år ligger over gjennomsnittet for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra et år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 2002 i en del områder ligger i området 1,1 til 2,5 pst. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper anslås til 1,8 pst. Dette er 0,7 prosentpoeng lavere enn til 2001, men 0,5 prosentpoeng høyere enn til 2000.

Lønnsoppgjørene i 2002

Lønnsoppgjørene er for det meste avsluttet. I LO/NHO-området er det forbundsvise forhandlinger. Det foreligger bl.a vedtatte forhandlingsresultater for verkstedindustrien og byggfagene. I oppgjørene er det stort sett gitt et generelt tillegg på kr 2,75 per time fra 1. april samt en del andre generelle forbedringer (heving av minstelønn, økt skifttillegg, m.m.) som varierer noe fra område til område. I noen områder er det også gitt lavlønnstillegg, f. eks. i transportsektoren. Når det gjelder tjenestepensjon er partene enige om viktigheten av tjenestepensjon og oppfordrer i fellesskap til at slike etableres på den enkelte bedrift. Erfaringene skal drøftes ved mellomoppgjøret 2003. I transportsektoren ble imidlertid partene enige om en pensjonsordning for bussjåfører.

I varehandelen er det bl.a. vedtatt avtaler mellom Handel og Kontor og HSH og mellom Handel og Kontor og Samfo. Her er det i begge oppgjør også gitt et generelt tillegg på kr 3,00 per time og et lavlønnstillegg på kr 2,- per time fra 1. april samt en del andre forbedringer i avtalen. Dessuten er det enighet om samme formulering om tjenestepensjon som for områdene i LO/NHO-området (unntatt bussjåfører).

I hotell- og restaurantvirksomhet er hotellstreiken avblåst og partene har blitt enige om et generelt tillegg på kr 2,75 pr time foruten lavlønnstillegg og andre forbedringer.

I staten og skoleverket er partene kommet fram til et anbefalt forslag til avtale som innebærer et generelt tillegg på kr 7 500 per år fra 1. mai opp til ca kr 241 000 (l.tr. 30) og 3,1 pst på lønnstrinnene over, men med en viss avtakende prosentsats over l.tr. 70 (ca kr 480 000). Videre er det avsatt 1,5 pst til sentrale justeringer 1. august og 1,9 pst til lokale forhandlinger 1. september. I kommuneoppgjøret utenom Oslo ble det enighet om et generelt tillegg på kr 6000 per år. For Oslo ble det enighet om et generelt tillegg på kr 7000 per år. Det ble ellers avsatt potter til lokale forhandlinger og avtalt økte minstelønnssatser.

Også i andre lønnsoppgjør er det enighet om nye avtaler.

Inntektsutviklingen for selvstendig næringsdrivende vil avhenge av fortjenesteutviklingen. Her vil bl.a. konkurransesituasjonen overfor utlandet, herunder pris- og avsetningsforholdene på eksportmarkedene og valutakursutviklingen, spille inn.