7 Nærmere om viktige politikkområder

7.1 Forenkling og målretting av virkemidlene

I Regjeringens Sem-erklæring heter det blant annet at:

”Samarbeidsregjeringen vil:

• gi næringsutøverne i landbruket en mer selvstendig rolle.

• forenkle dagens omfattende virkemiddelsystem for å få et mer fleksibelt og mindre detaljert regelverk”

Disse prinsipper ble også lagt til grunn ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000). I de to jordbruksoppgjør som er gjennomført etter St.meld. nr. 19 (1999-2000) har forenkling og målretting vært viktige tema. Noen forenklinger er gjennomført, men store endringer har vist seg vanskelig å gjennomføre innenfor forhandlingssystemet.

7.1.1 Innledning

Både i St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Innst.S. nr. 167 (1999-2000) fra Næringskomiteen er behovet for å forenkle landbrukspolitikken med tilhørende virkemidler et viktig tema. Det vises blant annet til kap. 6.3.7 i St.meld. nr. 19 (1999-2000) om forenkling av tilskuddsordningene der det sies:

”.... Det store antallet ordninger bidrar til et komplekst og uoversiktlig system. Det gjør det komplisert å forholde seg til for brukerne, det gjør det mer administrativt krevende og det blir vanskeligere å vurdere formålseffektiviteten og om de bidrar til god ressursallokering og tilpasninger over tid. Videre kan tilskuddstilpasninger hos produsentene komme i konflikt med markedstilpasningen.”

I Innst.S. nr. 167 (1999-2000) fra Næringskomiteen sies det bl.a. om forenkling:

”Flertallet er enig i at det er behov for å forenkle virkemiddelsystemet i jordbruket og forutsetter at dette følges opp av forhandlingspartene i de årlige jordbruksforhandlingene. Flertallet er videre enig i at en slik forenkling ikke kan gjennomføres uten at det vil slå ulikt ut for enkeltbruk. Slike utslag må likevel aksepteres for at en nødvendig forenkling skal kunne gjennomføres.”

”Det er behov for forenklinger og målretting i de økonomiske virkemidlene. Regjeringen legger til grunn at partene skal arbeide mot dette gjennom de årlige jordbruksforhandlingene, og at endringer gjennomføres gradvis slik at næringsutøverne gis mulighet til å tilpasse seg.”

Som en oppfølging av dette ble avtalepartene ved fjorårets jordbruksforhandlinger enige om et mandat for gjennomgangen av virkemiddelbruken, jf. Sluttprotokollens punkt nr. 8, der det blant annet heter:

”Partene er enige om at det innen jordbruksoppgjøret i 2002 foretas en utredning av virkemiddelbruken over jordbruksavtalen med sikte på forenklinger. Det legges til grunn at utredningen skal skje innenfor de hovedmålsettinger som gjelder for landbrukspolitikken, jf. St.meld. nr. 19 (1999-2000) og Stortingets behandling av den. Avtalepartene er enige om at hovedansvaret for utredningen legges til NILF som evt. koordinerer deler av arbeidet mot andre forskningsinstitusjoner med relevant kompetanse. Avtalepartene skal ta aktiv del i arbeidet gjennom referansegrupper for ulike deler av prosjektet.”

NILFs rapport Landbrukspolitikk –forenkling og målretting (FOLA 2002) har gitt et godt grunnlag for partenes vurderinger i årets forhandlinger. Avtalepartene har også gjennom arbeidsgrupper i avtaleåret utredet viktige endringer i virkemiddelbruken. I forbindelse med forenklinger av virkemiddelbruken som en følge av årets jordbruksavtale, vil departementet understreke at:

• Virkningene for enkeltbruk må i hovedsak vurderes på grunnlag av alle endringer samlet (inkl. skatteordningen som ligger utenfor avtalen).

• Noen av endringene for enkeltfaktorer skal stimulere en ønsket tilpasning eller rette opp innretninger i virkemiddelapparatet som er uheldige.

• Virkemidler er utformet for at de skal virke i forhold til et formål. Enkeltprodusenters tilpasning til regelverk er legitimt, men det påhviler partene et ansvar i å rette opp ev. utilsiktede effekter.

• Stortinget har gjentatte ganger understreket at de forutsatte forenklinger ikke kan gjennomføres uten at det gir utslag på enkeltbruksnivå. Slike utslag må aksepteres for at forenkling skal kunne gjennomføres.

• Stortinget og Regjeringen understreker behovet for å styrke jordbruksutøvernes rolle som selvstendig næringsdrivende med ansvar for egen inntekt.

• Det er i mange tilfeller konflikt mellom mål om forenkling og målretting av virkemidler.

I tråd med Stortingets og Sem-erklæringens forutsetninger er det for kommende avtaleperiode foretatt en moderat omfordeling av økonomiske virkemidler i retning bruk som har ressursgrunnlag til å være en hovedinntektskilde for brukerfamilien.

• Det gjennomføres enkelte strukturelle tilpasninger som skal stimulere til økt effektivitet, konkurransekraft og redusert overføringsbehov over tid bl.a. ved å forbedre rammebetingelsene for brukere som velger å gå inn i samarbeidsforetak.

• Mer av overføringene flyttes over i skatteordninger. Dette bidrar til at overføringene i noe større grad rettes inn mot foretak som drives med sikte på næringsinntekt av et visst omfang over tid. Virkemiddelsystemet knyttes derfor i sterkere grad til virksomhet som har næringsmessig betydning.

7.1.2 Oppfølging av FOLA-rapporten til NILF

Et viktig grunnlag for FOLA-rapportens forslag til forenkling og målretting er:

• Forslag til omgruppering av virkemidlene i forhold til målene for politikken.

• Forslag til forenklinger som konsekvens av dette, eller av andre grunner mht. forenkling eller målretting.

Forslagene til omgruppering av virkemidlene på kap. 1150 innebærer en tydeliggjøring i forhold til målene i politikken. Det kan likevel stilles spørsmål ved de målgrupper NILF har satt opp. Landbruksdepartementet vil, etter samråd med jordbrukets organisasjoner og med grunnlag i Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000), arbeide med en viss omgruppering og tydeliggjøring fram mot St.prp. nr. 1 for 2003.

FOLA-prosjektet hadde et omfattende mandat. Det vil derfor være mest hensiktsmessig både av hensyn til næringsutøverne og forvaltningen at noen av tiltakene gjennomføres over en viss tid. Landbruk er en næring preget av langsiktige investeringer og tilpasninger som krever tid til tilpasning til ny virkemiddelbruk. Med utgangspunkt i FOLA-rapporten og annet materiale er det i årets jordbruksavtale lagt opp til en økt grad av forenkling og målretting av virkemiddelbruken.

7.1.3 Forenklinger i årets jordbruksavtale

På bakgrunn av Stortingets forutsetninger, og som oppfølging av FOLA-rapporten fra NILF og utredninger av partssammensatte arbeidsgrupper, er partene enige om forenklinger av virkemiddelbruken.

I Sluttprotokollen (jf.vedlegg 1) heter det:

1. I samråd med organisasjonene arbeider Landbruksdepartementet videre frem til St.prp. nr. 1 med en teknisk omgruppering og tydeliggjøring av virkemidlene over kap. 1150 i forhold til målene for politikken.

2. Tilskuddet til innmarksbeite begrenses i samsvar med statens tilbud gjennom at:

   • Det innføres et tak på støtteberettiget grovfôrareal pr. ”grovfôrdyr” ved at nedre grense for grovfôrareal i forhold til normert arealbehov justeres fra 0,4 til 0,6, og for øvrig i samsvar med statens tilbud.

   • Taket for innmarksbeiteareal pr. beitedyr strammes inn i samsvar med vedlegg 4.

   • Omregningsfaktoren for innmarksbeite til støtteberettiget areal justeres fra 0,7 til 0,6.

3. Tilskuddene til organisert beitebruk forenkles ved at:

   1. Midlene vurderes lagt inn i en regional miljøpott fra 2004 der partene kan styre disponeringen for eksempel til beitelag innenfor nasjonalt fastsatte minstesatser.

   2. Driftsstøtten til beitelag videreføres, men der søknad og administrasjon samordnes med produksjonstilskuddene.

   3. Tilskuddet til investeringstiltak i utmark forvaltes av fylkesmannen basert på tildelte rammer etter retningslinjer fastsatt av avtalepartene.

   4. Tilskudd til tilsyn av nye dyr på beite etter nedslakting på grunn av skrapesyke eller mædi samordnes administrativt med den generelle erstatningsordning for husdyr.

4. Katastrofefondet omgjøres til ”Skadefondet for landbruksproduksjon”

   1. E

      Erstatningsordningene for katastrofetap i husdyrholdet (som ikke omfattes av husdyrloven) over Tiltaksfondet for småfe og fjørfe m.m., overføres til det nye skadefondet fra 01.01.2003.

   2. F

      Ordningen med tilskudd til tiltak mot radioaktivitet (post 74.19) flyttes over i skadefondet fra 01.01.2003.

   3. G

      Ordningen med erstatning for avlingssvikt gis pr. foretak som oppfyller forskiftenes vilkår for produksjonstilskudd og erstatningsgrunnlaget beregnes pr. produkt eller vekstgruppe.

   4. H

      SLF gis i oppgave å utrede hvordan egenandeler, terskelverdier og minsteutbetalinger kan justeres ved gjennomføring av punkt c) innenfor om lag uendret bevilgningsbehov (erstatningsutbetalinger). Erstatning for svikt i honningproduksjon vurderes. Frist for utredningen er 15.02.2003 slik at endringer kan behandles i jordbruksoppgjøret 2003 og justert forskrift kan iverksettes fra 01.07.2003.

   5. I

      Med samme forutsetninger som punkt d) gis SLF også i oppdrag å utrede enklere beregningsmetoder for erstatning ved avlingssvikt i grovfôrproduksjon.

   6. J

      Departementet gjør en nærmere vurdering av hvor forvaltningen av erstatninger etter offentlige pålegg hjemlet i henholdsvis husdyrloven og plantesykdomsloven skal plasseres, og om det er grunnlag for et mer helhetlig og et mer ensartet regelverk og forvaltning enn i dag. Justeringer gjøres i samråd med avtalepartene.

5. Tiltaksfondet for småfe og fjørfe avvikles. Kapitalen og de enkelte delordninger i fondet overføres til andre budsjettposter fra 01.01.2003 etter samråd med avtalepartene.

6. Det gjøres justeringer i satsene for AK-tilskuddet slik at det kan etableres et særskilt kulturlandskapstilskudd som betaling for produksjon av kollektive goder på kr 200,- pr. dekar til alt tilskuddsberettiget jordbruksareal.

7. Forvaltningen av distrikts- og kvalitetstilskudd til frukt, bær og veksthusgrønnsaker samt distriktstilskudd til poteter i Nord Norge samordnes med forvaltningen av produksjonstilskudd og avløsertilskudd fra søknadsomgangen 20.01.2003. Midlertidig ordning med frakttilskudd til konservesblomkål avvikles.

8. Forvaltningen av tilskudd til økologisk produksjon samordnes med forvaltningen av produksjonstilskudd og avløsertilskudd fra søknadsomgangen 20.08.2002.

9. Tilskudd til forskning: Av hensyn til forenkling og for å få en samlet oversikt over midlene til forskning over jordbruksavtalen, overføres følgende delordninger til underpost 77.13 Tilskudd til forsøksringer og forskning fra 01.01.2003, jf. pkt 9.4:

   • 50.11 LUF, spesielle miljøtiltak – kulturlandskapsforskning

   • 50.13 forskning og utredning over Tiltaksfondet

   • 77.15 forskningsprogram over handlingsplan plantevernmidler

   • 77.16 tilskudd til forskning økologisk landbruk

7.1.4 Justering av tilskudd til innmarksbeite

Viktigste kriterier i definisjonen av innmarksbeite er:

”Areal som kan nyttast som beite, men som ikkje kan haustast maskinelt. Minst 50 % av arealet skal vere dekt av nyttbare planteartar”.

Det har skjedd en betydelig økning i arealene av innmarksbeite i løpet av 1990-tallet og starten på 2000-tallet. Arealet har økt med mer enn en halv million dekar eller 64 pst. Økningen har sammenheng med høye arealtilskuddsatser og at det finnes store potensielle beitearealer hvor det ofte er vanskelig å skille innmark fra utmark. Arealøkningen har samlet sett liten sammenheng med økt antall beitedyr. For forvaltningen har denne økningen medført betydelig merarbeid og mange vanskelige vurderinger i å skille mellom innmark og utmark.

FOLA-prosjektet foreslår:

”– At nåværende tilskudd til «innmarksbeite» avvikles. Denne delen av dagens areal- og kulturlandskapstilskudd (AK-tilskudd) har potensielt i betydelig grad oppmuntret til uheldig tilskuddstilpasning, samtidig som forvaltning og kontroll i mange tilfeller har vært meget krevende. Forslaget innebærer dermed en klar forenkling.

– At den nåværende ordningen med tilskudd til beitedyr i utmark utvides til å omfatte beitedyr på «innmarksbeite», og eventuelt også alle dyr som beiter (uavhengig av hvor de går). Begrunnelsen er både knyttet til målretting og til forenkling samlet sett, jf. avvikling av tilskudd til «innmarksbeite». Det tas imidlertid ikke stilling til den konkrete avgrensningen av denne ordningen. Det vises for øvrig til at det gjennomføres en egen gjennomgang av beiteordningene av en gruppe nedsatt av avtalepartene.”

Ved jordbruksoppgjøret 2001 ble det nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å vurdere samordning av ulike beitetilskudd.

Avtalepartene har vurdert at en direkte omlegging til støtte pr. beitedyr, som foreslått av NILF, vil gi for store omfordelinger uten nødvendig tid for omstilling. Med basis i arbeidsgruppas rapport, samt behovet for avgrensinger i areal- og kulturlandskapstilskuddet for å hindre uønskede tilpasninger, er avtalepartene enige om følgende innstramminger i gjeldende ordninger:

• Det innføres et tak for støtteberettiget grovfôrareal pr. grovfôrdyr. Denne regelen erstatter dagens regel om reduksjon ved svak drift. Det gjennomføres samtidig en viss innstramming i forhold til dagens avgrensingsnivå.

• Det foretas en innstramming i taket for støtteberettiget innmarksbeite pr. grovfôrdyr.

• Omregningsfaktoren fra innmarksbeiteareal til støtteberettiget areal reduseres fra 0,7 til 0,6.

Nærmere omtale om dette er gitt i kap. 8.5.3. Samlet vil disse endringene redusere mulighetene for uønskede tilpasninger til tilskuddsordningen, samtidig som de ikke vil legge hindringer i veien for vanlig jordbruksproduksjon. Isolert sett innebærer disse endringene en redusert tilskuddsutbetaling til innmarksbeiteareal på ca. 75 mill. kroner.

7.1.5 Arealtilskudd som betaling for kollektive goder

På miljøområdet skriver NILF i sin FOLA-rapport blant annet:

”Etter en samlet vurdering og avveining har NILF kommet til at det mest aktuelle utgangspunktet for en revidert oppbygging av virkemidlene i landbrukspolitikken, er knyttet til virkemidler som bygger på og støtter opp under forvaltningen av arealer og kulturlandskap. Dette er motivert ut fra følgende forhold:

• At de tydeligste målene i landbrukspolitikken er å ta vare på de miljøverdier som er knyttet til åpne jordbruksarealer, kulturlandskap og beiting i inn- og utmark, samtidig som en av de vesentlige utfordringene synes å være å hindre gradvis gjengroing av engarealer og beitelokaliteter.

• Regelverk i WTO med mulig krav om «grønnere» former for støtte.

• Dette prosjektets mandat som innebærer at virkemidlene i landbrukspolitikken både skal forenkles og målrettes, samtidig som en vellykket landbrukspolitikk også må bygge på og underbygge, at «noen er villige til å gjøre jobben.»

NILF fremmer på denne bakgrunn forslag til utforming av virkemidler innenfor et hovedområde miljø, der oppbyggingen i utgangspunktet er uavhengig av dagens virkemidler og basert på en systematisk tilnærming ut fra de omtalte forutsetninger. Kort oppsummert innebærer forslagene:

(...)

• At «nye AK» bygges opp som betaling for kollektive goder, i form av et flatt tilskudd (betaling) per dekar for all fulldyrka og overflatedyrka jord. Hovedkravet blir her at landskapet skal holdes åpent og spesielle verdier i kulturlandskapet ivaretas, samt et ekstra tilskudd for arealer som på ulike måter representerer tilleggsverdier (grasmark og hagebruk). I tillegg foreslås et tilskudd, for kornarealer i bestemte områder, som er distriktsbegrunnet og som relativt sett utgjør et mindre beløp.

• I sin konsoliderte form reduseres antall ulike satser fra (formelt sett) 84 i dag til tre satser i «nye AK» (ved at distrikts- og produksjonsdifferensieringen er redusert, og strukturdifferensieringen er fjernet). Begrunnelsen for forslaget er både knyttet til målretting og forenkling.”

Departementet mener det er riktig å følge opp forslagene fra NILF, særlig når det gjelder miljøbegrunnelsen for arealstøtten, og at det er et generelt behov for å redusere det høye antallet satsintervaller som i flere tilfeller omfatter en svært liten del av produksjonen.

Jordbruksavtalen legger derfor opp til en omlegging av AK-tilskuddet slik at det innføres et generelt kulturlandskapstilskudd til alt fulldyrket og overflatedyrket jordbruksareal på 200 kroner pr. dekar.

For å forenkle og redusere antall satsgrupper, er satsene samordnet mellom ulike struktursatser som ikke har store forskjeller. Det er bare gjort ubetydelige endringer i distriktsdifferensieringen.

I dag er både jordleie og andre former for formelle og uformelle samarbeid om arealbruken så omfattende at det ikke lenger er noen sterk kopling mellom arealet det søkes om tilskudd for, og de faktiske strukturkostnadene. I tilskuddsregelverket er det nå også åpnet for større grad av samarbeidsforetak. Departementet mener det er viktig at tilskuddssatsene ikke er en effektiv brems for naturlig samarbeid mellom foretak. At det ikke har vært tilskudd til grovfôr for enheter over 400 dekar, kan ha bidratt til dette. Strukturkostnadene i grovfôrproduksjonen er også nært knyttet til antall ”grovfôrdyr”, der tilskuddet pr. dyr kan fange opp ønsket kompensasjon for strukturkostnader.

Figur 7.1 viser de nye satsene for tilskudd til jordbruksareal der kulturlandskapstilskuddet på 200 kr pr. daa er skilt ut som en egen satsgruppe.

Avtalen innebærer at laveste tilskuddssats tilsvarende 200 kroner pr. daa (sone 2 grovfôr) skilles ut som et særskilt miljøbegrunnet flatt kulturlandskapstilskudd til alt areal. Dette generelle kulturlandskapstilskuddet vil utgjøre nesten 2 mrd. kroner. Ut over dette legges det opp til tilleggssatser for spesielle produksjoner og ulike geografiske områder.

Dette gir samlet sett en betydelig forenkling i satsstrukturen ved at antall satsgrupper reduseres betydelig. Gjenværende strukturdifferensiering fjernes for korn. og potet. For grovfôr er det en distriktsdifferensiert sats for 0-200 dekar, uten tilleggssats ut over dette. For grønnsaker, frukt og bær opprettholdes en strukturdifferensiering kun for to intervaller, over og under 30 dekar.

Omlegging av satser er i betydelig grad gjort innenfor små økonomiske omfordelinger geografisk og med små strukturmessige utslag totalt sett. For grovfôrproduksjon er det marginale justeringer i satsene opp til 400 dekar, men med et tillegg på 200 kroner pr. dekar til alt areal ut over dette.

I kornproduksjon er gjeldende satser strukturdifferensiert over og under 400 dekar for alle soner unntatt sone 1, som er den klart største. Det er ikke faglig grunnlag for å strukturdifferensiere ulikt etter sone i kornproduksjon og avtalen følger dette opp gjennom å innføre en flat tilskuddssats til alt kornareal, også for sone 2-7.

7.2 En forbrukerrettet næringspolitikk

En framtidsrettet næringspolitikk må være markedsorientert og legge til grunn forbrukernes krav og preferanser. I denne sammenheng vektlegges forbrukerne både som etterspørrere av varer og tjenester i et marked og som premissleverandør i forhold til utviklingen av kollektive goder.

Åpen og god informasjon om produkter og produksjonsmetoder er viktig for forbrukernes tillit og for at forbrukerne skal kunne gi signaler om sine preferanser gjennom sine valg. Informasjon gir også forbrukerne trygghet om at valgene er gjort på et reelt grunnlag gjennom kontroll, informasjon og merking av produktene. For å oppnå dette arbeider Landbruksdepartementet systematisk med ulike undersøkelser av målgrupper, og dette utgjør, sammen med en god dialog med forbrukerorganisasjoner, et viktig næringspolitisk beslutningsgrunnlag. Disse tiltakene inngår også i Landbruksdepartementets handlingsplan for forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken. Av andre tiltak i denne handlingsplanen kan bl.a. nevnes styrking av forbrukerrepresentasjon, opprettelse av forbrukerpanel i samarbeid med Forbrukerrådet samt etablering av en databasert matportal i regi av tilsynsapparatet.

Landbruksdepartementet har etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) valgt å differensiere næringssatsingen mellom produksjonen av standardprodukter og produksjonen av mer spesialiserte og bearbeidede produkter. En forbrukerrettet næringspolitikk kan ses i fire hoveddimensjoner:

1. Sikre forbrukerne helsemessig trygge og ernæringsmessig gunstige matvarer av god kvalitet gjennom en sunn produksjon som frambys på en redelig måte. Forbrukerhensyn må ivaretas gjennom politikkutforming, forvaltning og tilsyn, åpenhet og innflytelse (mattrygghet).

2. Sikre en langsiktig matforsyning (matsikkerhet).

3. Sikre et mangfold og en variasjon i produktspekteret som gjennom kvalitet og pris er tilpasset de ulike kundesegmentene (mangfold).

4. Akseptable matvarepriser og råvarepriser i et velfungerende marked (pris).

Tiltakene under punkt 1 ovenfor ligger bare delvis under jordbruksavtalen. Tiltak utenfor avtalen kan imidlertid stille krav til og ha kostnadskonsekvenser for næringen. Under punkt 2 til 4 er en rekke virkemidler under jordbruksavtalen relevant i en forbrukerrettet næringspolitikk. I denne sammenheng er det viktig å se utformingen av virkemidlene under jordbruksavtalen i forhold til målsettingen om et mer markedsorientert og konkurransedyktig norsk landbruk, for å unngå at virkemidlene virker hemmende på den generelle konkurranseevnen i matvaremarkedet.

7.2.1 Matsikkerhet og trygg mat

Et mål med landbrukspolitikken er bl.a. å sikre en stabil og fullgod matforsyning både på kort og lang sikt. Ved behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000) la Stortinget til grunn at nasjonal matproduksjon må være et hovedelement i en langsiktig forsyningssikkerhet. Et godt utbygd landbruk er nødvendig dersom Norge skal klare å opprettholde dagens gunstige matvaresituasjon, ha en langsiktig matsikkerhet, være tilstrekkelig selvberget med hensyn til mat og sikre fremtidige generasjoners behov.

Trygg mat

Ernæringsmessig gunstig og helsemessig trygg mat er grunnleggende i all produksjon og omsetning. Landbruket, næringsmiddelindustrien og myndighetene har en felles overordnet målsetting om produksjon av trygg mat. For å fylle denne målsettingen er det viktig å opprettholde den gode dyre- og plantehelsa vi har her i landet. Det er et myndighetsansvar å implementere nødvendig regelverk for å ivareta folke-, dyre- og plantehelse, både ved nasjonal produksjon og ved import.

Tiltakene som er satt i verk for å hindre spredning av husdyrsykdommer som BSE og munn- og klovsyke til Norge og for å sikre forbrukerne trygg mat, øker kostnadene i matproduksjonen og for det offentlige. Tiltakene anses likevel som nødvendige. Situasjonen understreker også behovet for å se hele matvarekjeden i sammenheng og å ha pålitelige kvalitetssystemer i hele kjeden fra jord til bord.

Det er sammenfallende interesser mellom produsenter, næringsmiddelindustri og forbrukere når det gjelder behovet for at maten er trygg og at tilliten opprettholdes. I gjennomføringen av tiltak og finansieringen av dem kan det oppstå interessemotsetninger. I valg av tiltak skal hensynet til befolkningens liv og helse være overordnet. Forbrukernes tillit til maten er en grunnleggende forutsetning både for å opprettholde markedet og en tilfredsstillende økonomisk utvikling i jordbruket. Departementet finner det derfor rimelig at dekning av kostnadene fordeles mellom næringen, forbrukerne og myndighetene, jf. slik det våren 2001 ble gjort ved gjennomføring av tiltak knyttet til BSE-situasjonen.

Oppmerksomheten om sykdomsutbruddene på husdyr i Europa kan bidra til å skape eller forsterke forbrukertrender. Disse trendene vil næringen måtte tilpasse seg og møte offensivt. Framtidas matprodusenter vil møte høye krav til ulike typer kompetanse, ikke minst for å sikre dokumentert trygg produksjon og for å betjene et sammensatt marked.

7.2.2 Helse og ernæringspolitikk

Sammen med trygg mat er et ernæringsmessig riktig sammensatt kosthold en hovedutfordring i helsepolitikken. For å nå målet om et riktig sammensatt kosthold, må ulike politikkområder ses i sammenheng. Norsk landbruk, omsetningsledd og helsemyndigheter står overfor en stor utfordring bl.a. i forhold til anbefalingene om en fordobling av frukt- og grønnsakforbruket. I forhold til ernæringspolitiske målsetninger bør også forbruket av fisk og kornvarer øke, mens forbruket av fett, sukker og salt bør reduseres.

Spesielle satsinger knyttet til ernæringsspørsmål over jordbruksavtalen er pr. i dag ordningen med frukt- og grønnsakabonnement i skolen og skolemelkordningen, som finansieres over jordbruksavtalen og av Omsetningsrådet gjennom omsetningsavgiften. Videre finansierer Omsetningsrådet støtte til prisnedskriving av råvarer til bruk i undervisning gjennom omsetningsavgiften. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet har i mange år arbeidet for å bedre situasjonen mht. skolemåltid i grunnskolen. Et ledd i dette arbeidet er prosjektet ”Skolefrukt” (tidligere Frukt og grønt i skolen). Bevilgningene over avtalen til disse tiltakene foreslås videreført på uendret nivå.

Landbruksdepartementet og Helsedepartementet har tatt initiativ til å etablere en bredt sammensatt arbeidsgruppe som vil se på muligheten for å sette mat i skolen inn i en bredere sammenheng. Resultatet av dette arbeidet vil kunne danne grunnlaget for en ny vurdering av de nevnte ordningene vi har i dag.

7.2.3 Matpriser

Regjeringen legger til grunn at større vekt på forbrukerinteresser innebærer å arbeide for lavere matvarepriser, særlig på ”volumvarene” og varene som er utsatt for grensehandel, samtidig som forbrukernes etterspørsel etter større mangfold skal imøtekommes. Denne todelte strategien har vært lagt til grunn i utformingen av politikken etter behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000) i Stortinget.

Det er i Sem-erklæringen understreket at forskjellen i matpriser i forhold til våre naboland bør reduseres. Det arbeides med tiltak som kan bidra til å redusere strukturkostnadene i jordbruket, noe som kan legge et viktig grunnlag for en forsvarlig utvikling i råvareprisene. Det er bare råvareprisene som omfattes av jordbruksavtalen. Disse utgjør vel en tredjedel av forbrukerprisen, og senere ledd i matvarekjeden har derfor også stor betydning for at målsettingen kan nås. Det er behov for kostnadsreduksjon både i primærproduksjon og senere ledd i kjeden fram til forbruker dersom målet om reduserte priser i forhold til nabolandene skal nås.

Resultatet av prisundersøkelsene og marginstudiene som er lagt fram, jf. kap. 4.2 viser at det er behov for å holde fokus på prisdannelsen. Sikring av en fungerende konkurranse i matvaremarkedet og dokumentering og informasjon til forbruker er viktige tiltak offentlige myndigheter fortsatt vil bruke aktivt.

Landbruksdepartementet vil understreke at en betydelig del av norsk matproduksjon møter internasjonal konkurranse som RÅK-varer. Denne industrien skal sikres råvarepriser som sammen med spesifikke virkemidler bidrar til likeverdige konkurransevilkår.

7.2.4 Mangfold

I arbeidet med en forbrukerrettet og markedsorientert næringspolitikk er satsingen på økt mangfold og produktutvikling sentral. Valgmuligheter er et sentralt forbrukerkrav. Det er viktig å kunne tilby et produktutvalg som dekker etterspørselen i de ulike markedssegmentene. Med utgangspunkt i dette legger regjeringen til grunn at verdiskapingen i tilknytning til jordbruket skal økes gjennom en bedre utnytting og segmentering av matvaremarkedet ved økt fokus på produksjon av spesialiserte landbruksprodukter.

Behovet for økt mangfold i matvaremarkedet vil kreve en aktiv innovasjonspolitikk for å veie opp for markedssvikt i verdikjeder der offentlige reguleringer eller fravær av konkurranse reduserer det markedsdrevne incitamentet for innovasjoner. Svikt i tilgangen på kompetanse legitimerer også en aktiv politikk på dette området. En aktiv innovasjonspolitikk kan med fordel benyttes til å stimulere til produktmangfold i matvaremarkedet når den samfunnsøkonomiske avkastningen er større en den bedriftsøkonomiske.

Et fokus på økt mangfold og markedsorientering må også knyttes til krav til etisk dyrehold, miljøvennlige driftsformer, forsvarlig transport eller at maten er økologisk produsert.

Videreføring og videreutvikling av verdiskapingsprogrammet på matområdet er et hovedvirkemiddel for å øke mangfoldet og innovasjonen i matvaremarkedet.

7.2.5 Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon og KOSTRAT

Verdiskapingsprogram for matproduksjon ble startet opp i 2001, og skal gå over 10 år som et program for innovasjon og mangfold på matområdet. Med unntak av Kvalitetssystemer i landbruket er delprogrammene i Konkurransestrategier for norsk mat (KOSTRAT) samordnet med verdiskapingsprogrammet. I 2002 vil hovedaktiviteten i verdiskapingsprogrammet knytte seg til utviklingen av programmets fase II. Hovedelementer i dette arbeidet blir å øke næringsmiddelindustriens deltakelse i programmet, og å øke integrering av eksportsatsingen på mer bearbeidede og spesialiserte landbruksprodukter.

I arbeidet med fase II av verdiskapingsprogrammet vil krav og spesifikasjoner til prosjekter innenfor programmets virkeområde bearbeides, og da spesielt i forhold til arbeidet med innfasingen av delprogrammene i KOSTRAT. I henhold til verdiskapingsprogrammet ble det bestemt å evaluere følgende delprogrammer i KOSTRAT: Konsulent og nettverksprogrammet ved Matforsk, Stiftelsen Godt Norsk (nå Matmerk) og Eksportprogrammet. Evalueringen ble gjennomført av ECON 1 etter oppdrag fra SND. Som en oppfølging av evalueringen overføres midlene fra Eksportprogrammet i KOSTRAT til tilsvarende aktiviteter innen verdiskapingsprogrammet fra 2003. Virksomheten innenfor Eksportprogrammet skal fortsatt ivaretas av Norges Eksportråd. Det er satt en målsetning om 50 pst. brukerfinansiering av merkeordning ”Godt Norsk” innen utgangen av 2006.

Andre større saker i 2003 er arbeidet med å etablere og utvikle regionale kompetansenettverk som skal bidra med matfaglig rådgivning overfor småskala matprodusenter, et pilotprosjekt innen opplæring og handel via internett, samt mobiliseringstiltak blant målgruppene for programmet. Oppfølging av rammebetingelser for småskala matproduksjon vil bli gitt stor oppmerksomhet gjennom utarbeidelsen av en egen handlingsplan.

Departementet mener det er viktig å sikre et landbruk med høy grad av profesjonalitet i forhold til det å produsere mat, og vil videreføre en omfordeling av de økonomiske virkemidlene som lagt til grunn i St.meld. nr. 19 (1999-2000), Stortingets behandling av den, og de påfølgende jordbruksoppgjør. Etableringen av regionale kompetansenettverk for småskala matproduksjon er et viktig tiltak for å øke profesjonaliteten også hos småprodusentene.

7.3 Bygdeutviklingsmidlene

Tabellen nedenfor gir en oversikt over forslag til bevilgning over Landbrukets utviklingsfond (LUF) for 2003. Enkelte av tiltakene er omtalt i kap. 7.2.5, 7.3, 7.4. og detaljene er omtalt i kap. 8.

7.3.1 Investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk og etablering av en rentestøtteordning

Ordningen med investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk skal bidra til tilfredsstillende finansiering av bygninger og anlegg i hele landet. Behovet for investeringer i det tradisjonelle landbruket er betydelig blant annet på grunn av nye husdyrforskrifter, avdekking av store skader på betong i driftsbygninger og en nødvendig fornyelse og utvidelse av driftsapparatet på melkeproduksjonsbruk som ble bygd opp på 70- og 80-tallet. Det er ikke nødvendigvis mangel på kapital, men utfordringen er at kapitalkostnadene blir høye og at pantesikkerheten i noen tilfeller, spesielt i utkantstrøk, blir dårlig. Det innføres derfor en rentestøtteordning under LUF, forvaltet av SND. Rentestøtteordningen forutsettes å erstatte eksisterende ordning med investeringslån. Ordningen innebærer at det gis en rentestøtte til lån til investeringsformål som opptas i det private lånemarked. Rentestøtten skal gjelde både tradisjonelt landbruk og utviklingstiltak. Ordningen begrenses til en utlånsramme på 500 mill. kroner pr. år i perioden 2003-2007, deretter beregningsmessig 200 mill. kroner pr. år. Rentestøtten forutsettes gitt med 5 pst. av en låneramme på inntil 1 mill. kroner pr. bruk. Støtten beregnes ut fra serielån med 15 års avdragstid. BU-forskriften tilpasses den nye ordningen med rentestøtte.

Det er behov for økt kunnskap omkring rimeligere bygningsløsninger for landbruket. Det er derfor blant annet satt i gang et pilotprosjekt i de tre nordligste fylkene i regi av fylkesmannen og i samarbeid med tekniske forskningsmiljø i de nordiske land. Målet er å komme fram til enklere og billigere bygningsløsninger for landbruket.

7.3.2 Lønnsom næringsutvikling

Bygdeutviklingsmidlene skal bidra til lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. Virkemidlene er en sentral del av en nasjonal landbrukspolitikk som også i økende grad omfattes av internasjonale bestemmelser. De forskrifter, mål og retningslinjer som trekkes opp gjennom jordbruksavtalen skal legges til grunn for den lokale administrasjonen. Ved prioriteringer og fordeling av midlene må store utfordringer knyttet til fraflytting, sysselsetting, rekruttering og demografisk utvikling vektlegges. En effektiv bruk av midlene er avhengig av et godt samarbeid mellom SND, fylkesmannen, fylkeskommuner og kommuner. Regionale utviklingsprogram vil fortsatt være et viktig element i en samlet utviklingsstrategi. Forslag til bevilgninger framgår av kap. 8.

I St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet – regionalt og lokalt nivåer følgende prinsipper trukket opp for den framtidige oppgavefordelingen:

”

• Lokale og regionale folkevalgte organer bør ha ansvaret for oppgaver som krever lokal- og regionalpolitisk skjønn.

• Staten bør ha ansvaret for standardiserte og regelorienterte oppgaver og kontrolloppgaver.

• Staten bør ha ansvaret for oppgaver som krever et nasjonalt helhetsgrep for god oppgaveløsning.

• Oppgaver bør legges til lavest mulig effektive nivå.

• Fylkeskommunen bør ikke utvikles til en overkommune.

• Endringer i oppgavefordelingen bør bidra til redusert byråkrati.”

Videre er følgende prinsipper trukket for forvaltning av BU-midler:

• Vedtaksmyndighet skal legges til den enkelte kommune.

• Fylkesmannen skal være klageorgan.

• Det vil være nødvendig å tenke modeller som inkluderer vurderinger fra fylkesmannen vedrørende fordeling og bruk av midler for å fange opp både regionale og årlige endringer.

• SNDs framtidige rolle på landbruksområdet vil bli avklart i forbindelse med regjeringens generelle gjennomgang av virkemiddelapparatet.

I forbindelse med desentraliseringen av oppgaver til kommunene innen landbruksområdet, vil kriteriene i inntektssystemet til kommunene bli endret slik at det blir en riktigere sammenheng mellom tildeling og oppgavemengde i kommunene.

For øvrig heter det i sluttprotokollen:

” Sentrale prinsipper for Landbrukets utviklingsfond (LUF) i relasjon til jordbruksavtalen er trukket opp av partene gjennom protokoll av 15.05.1999. Disse prinsipper og retningslinjer vil fra Regjeringens side også legges til grunn for fondets midler framover og ved desentralisering av LUF-midler. Dette innebærer:

• LUF er et eget fond under jordbruksavtalen. Gjennom jordbruksoppgjøret fastsettes bevilgning til LUF, innvilgingsramme, omfang, bestemmelser for ordningene og retningslinjer for bruken.

• Forvaltningen vil få sine styringssignaler fra Landbruksdepartementet gjennom forskrifter for ordningene, St.prp. om jordbruksoppgjøret, St.prp.nr.1, og tildelingsbrev tilpasset de enkelte forvaltningsnivå. Forvaltningsapparatet skal bidra til en fortsatt helhetlig landbrukspolitikk. Det skal foretas resultatrapportering og resultatkontroll.

• Det skal være ordninger med klageadgang og offentlighetsloven skal gjelde.

• Partene er enige om at de prinsipper som i protokoll av 15.mai 1999 er trukket opp for jordbruksorganisasjonenes representasjon i styrende organer og for drøftinger m.v. skal legges til grunn i det framtidige styringssystem.

• Hvordan disse prinsipper skal følges opp skal avklares nærmere med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag i utviklingsarbeidet fram til systemet iverksettes 1.januar 2004. Denne avklaringen vil skje gjennom jordbruksforhandlingene første gang i 2003, forskriftsfastsettelse og andre kontakter etter behov. ”

For 2003 foreslås det ingen endring i forvaltningsmodell for BU-midler. Endelig modell for forvaltning av BU-midler fra 01.01.2004 skal utvikles på det grunnlag som er omtalt foran.

7.3.3 Verdiskaping i tilknytning til landbruket

Den største delen av midlene til utviklingstiltak innvilges på fylkesnivå. De viktigste tiltakene er investeringer i nye næringer, bedriftsutvikling og etablererstipend som er direkte rettet mot virksomhetsetablering og –utvikling. Det er også viktig å vektlegge ungdoms- og rekrutteringstiltak og tiltak som fremmer arbeidsplasser for kvinner. Midler til utredning, tilrettelegging og lokalsamfunnstiltak bidrar til kunnskapsutvikling, mobilisering av utviklingskraft, nyskapingsmiljø og entreprenørskap.

Satsing på de menneskelige og naturgitte ressursene bør være styrende for saksbehandling og oppfølging. Samtidig bør det legges stor vekt på oppfølging etter at støtte er gitt, og virksomheten er kommet i gang.

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektvirksomhet og tiltak av landsomfattende og fylkesovergripende karakter. Hoveddelen går til kunnskapsutviklingsprosjekt innen næringsutvikling. Øremerking av sentrale BU-midler er omtalt i kap 8.

Bruken av BU-midler skal sammen med verdiskapingsprogrammene bidra til at det tradisjonelle landbruket i større grad produserer det forbrukerne vil ha. En slik tilpasning vil også bidra i forhold til landbrukets behov for en positiv inntektsutvikling. Investeringer støttet med BU-midler må være lønnsomme, og de må bidra til å senke produksjonskostnadene. Nasjonale markedsforhold må tas hensyn til slik at BU-støtte ikke bidrar til økt overproduksjon. Investeringer innen områder som har økende etterspørsel og områder som ikke har markedsdekning, bør prioriteres slik at etterspørselen så langt det er mulig kan dekkes med norske produkter. Det samme gjelder produksjoner hvor Norge har eksportkvoter i EØS-avtalen som ikke er oppfylt, og norsk produksjon kan være konkurransedyktig på eksportmarkedet.

7.3.4 Markedsføring av Norge som reisemål i eget land.

Markedsføringssamarbeidet mellom landbruket og Norges Turistråd har pågått siden 1991. Formålet med dette samarbeidet er å bygge opp under den natur- og kulturbaserte reiselivsnæringen og bidra til å øke lønnsomheten for småskala reiselivsbedrifter i bygdene. Markedsføringssamarbeidet har i sin strategi for perioden 2001-2005 lagt opp til en todelt strategi; en tematisert satsing rettet mot utlandet og en generell satsing i Norge. Markedsføringssamarbeidet har gjennom dette vært det eneste generelle og overordnede tilbudet om markedsføring av Norge som feriemål i eget land. Satsingen har i 2002 en ramme på 8 mill. kroner, hvorav halvparten er næringsinntekter.

Både styret i markedsføringssamarbeidet og Landbruksdepartementet har over lengre tid signalisert overfor Norges Turistråd at man ser at det er behov for en større og overordnet satsing på markedsføring av Norge som reisemål i Norge. Norges Turistråd har imidlertid hatt som primæroppgave fra Nærings- og handelsdepartementet å ivareta den internasjonale markedsføringen. Etter styrebehandling i Norges Turistråd i januar 2002, er klarsignal til en slik satsing gitt. Nærings- og handelsdepartementet har gitt sin tilslutning til at Norges Turistråd også engasjerer seg i markedsføring av Norge som reisemål i eget land. Norges Turistråd har tatt tak i denne utfordringen og utarbeidet en skisse til en slik satsing.

Begrunnelsen for en bredere markedsføring av ferielandet Norge også i Norge er at man ser en utvikling mot at nordmenn i økende grad foretrekker andre reisemål. For det landbrukstilknyttede reiselivet og markedsføringen av dette vil det være av stor betydning at det bygges opp en overordnet og bred markedsføring av reiselivsnæringen innenlands. Markedsføringen av det landbruksbaserte reiselivet kan i større grad tematiseres og rettes mot ulike målgrupper dersom en nasjonal overbygning er på plass. Den øvrige reiselivsnæringen i Norge er positiv til en slik satsing og har signalisert stor vilje til å gå inn med finansiering i en slik overordnet satsing.

Avtalepartene er enige om å sette av 8 mill. kroner over Landbrukets utviklingsfond for å dra i gang satsingen fra 2003. Avtalepartene legger til grunn at prosjektet utvikles av Norges Turistråd med basis i økonomisk støtte fra reiselivsnæringen og offentlig sektor utenom jordbruksavtalen.

Støtten til markedsføring av Norge som reisemål i eget land må ses i sammenheng med støtten til markedsføringssamarbeidet Landbruket – Norges Turistråd. Styringsgruppen for markedsføringssamarbeidet må sørge for en koordinering slik at midlene blir benyttet på en effektiv måte.

7.3.5 Bioenergi – næringsutvikling i landbrukssektoren og bærekraftig energipolitikk

Økt bruk av bioenergi kan fremme verdiskapingen i landbruket, og samtidig bidra til miljømessige mål om reduserte klimagassutslipp og fremtidige oppdekking av landets energibehov.

Landbruket kan bidra til å redusere samfunnets avhengighet av fossile energikilder gjennom å være produsent, bruker og leverandør av fornybar energi. Tre, treavfall og annet avfall er de viktigste biobrenslene i Norge. I tillegg kan jordbruket bidra til energiproduksjon ved utnyttelse av halm, husdyrgjødsel og gjennom dyrking av energivekster. Den regionaliserte strukturen knyttet til uttak, bruk og omdanning av biobrensel gjør at arbeidsplasser og økonomisk verdiskaping kan forbli i regionene. Avsetningsmuligheter for trevirke av lav kvalitet kan i enkelte områder også sikre fortsatt uttak av sagtømmer til lokal foredling.

Det har tidligere (1997-99) vært øremerket sentrale BU-midler til bioenergiprosjekter, og det har etter dette vært forutsatt at gode prosjekter innen bioenergi prioriteres innenfor rammen av de sentrale BU-midlene. Som oppfølging av St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk, er det viktig at bioenergisatsingen i landbruket koordineres med annet arbeid for å styrke bruken av fornybare energikilder i Norge. Et videre samarbeid med Olje- og energidepartementet og ENOVA er nødvendig for å sikre at landbruket integreres i en helhetlig strategi for fornybare energikilder.

Det øremerkes 15 mill. kroner til bioenergi innenfor rammen av 158 mill. kroner til skog og bioenergi. Den økte satsingen forutsettes å legge grunnlaget for forretningsmessige konsepter der landbruket er totalleverandør av bioenergiløsninger. Satsingen forutsettes å utfylle ENOVAs arbeid med fornybare energikilder.

7.3.6 Næringsutvikling i utmark

Ved jordbruksforhandlingene i 2001 ble partene enige om å nedsette en arbeidsgruppe for å utvikle en strategi for næringsutvikling i utmark. Arbeidsgruppen har avlevert ”Strategisk plan for næringsutvikling i utmark”. På bakgrunn av gruppens arbeid øremerkes det 8 mill. kroner av de sentrale BU-midlene til å videreutvikle det næringsmessige potensialet i utmarksressursene, herunder prosjektet Driftsplanlegging i utmark og Norsk Hjortesenter på Svanøy.

7.4 Miljøvirkemidler

St.meld. nr. 19 (1999-2000) trekker opp retningslinjene for miljøarbeidet i landbruket i tiden framover. I Landbruksdepartementets sektorvise miljøhandlingsplan 2001-2004 (som ble lagt fram i forbindelse med statsbudsjettet 2001) er dette utdypet og konkretisert.

7.4.1 Miljøtiltak

Miljøprogram – Målretting av miljøvirkemidlene

Bærekraftig ressursforvaltning og produksjon av miljøgoder er sentrale mål for jordbrukspolitikken. For å synliggjøre og målrette denne satsingen ble det i forbindelse med St.meld. nr. 19 (1999-2000) vedtatt å organisere miljøtiltakene i et eget miljøprogram. Etter dette har det vært arbeidet med et forslag til innføring av miljøplan for gårdsbruk og med ideer om hvordan miljøvirkemidlene kan gjøres mer målrettet. I dette ligger det bl.a. å overføre mer av de økonomiske virkemidlene til regional forvalting med sikte på å styrke miljøinnretningen. Dette vil gi rom for økt målretting både geografisk og tematisk. I tillegg har regjeringen i St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet – regionalt og lokalt nivå foreslått å overføre dagens regionale miljøvirkemidler til kommunene, noe som øker nærheten til miljøutfordringene ytterligere.

Partene er enige om å sette ned en arbeidsgruppe som skal arbeide fram et forslag til miljøprogram. Arbeidet skal ta utgangspunkt i FOLA-rapporten og samordnes med øvrig arbeid rettet mot oppfølgingen av St.meld. nr. 19 (2001-2002). I utarbeidelsen av regionale miljøprogram skal det legges vekt på å løse de regionale miljøutfordringene på en målrettet og kostnadseffektiv måte. Partene legger til grunn at det kan settes nasjonale minstesatser for enkelte tilskuddsordninger innenfor miljøprogrammet.

Arbeidsgruppen skal avlegge rapport innen 1. mars 2003 med forslag om hvordan dette kan gjennomføres fra 2004. Arbeidet skal være en del av, og koordineres med det utviklingsarbeid som er omtalt i kap. 7.3.1.

Miljøplan for det enkelte foretak innen jord- og hagebruk

Med bakgrunn i St.prp. nr. 75 (1998-99) og St.meld. nr. 19 (1999-2000) foreslås det fra 2003 å innføre krav om miljøplan for alle foretak innen jordbruk- og hagebruk som søker produksjonstilskudd.

Formålet med miljøplan er å bidra til økt måloppnåelse i miljøarbeidet i landbruket. Dette vil si å stimulere til mer miljøvennlig produksjon, fremme og synliggjøre produksjonen av miljøgoder og bidra til økt verdiskaping med utgangspunkt i miljøverdier i landbruket. Videre skal miljøplanen være med på å synliggjøre og dokumentere miljøinnsatsen overfor resten av samfunnet. Miljøplan skal også bidra til at tiltak rettes mot de største utfordringene regionalt og nasjonalt.

Informasjon og veiledning om miljøplan og miljøtiltak

Erfaringene fra utprøving av miljøplan har vist at et tilbud om informasjon og veiledning er avgjørende ved innføringen av miljøplan for om lag 62 000 bønder (jordbruksforetak). Informasjon og veiledning skal bidra til forbedret miljøinnsats, økende miljøbevissthet og at miljøplanen blir til nytte i bondens kvalitetsarbeid.

De foreslåtte informasjons- og veiledningstiltakene overfor bøndene er

• Tilbud om veiledning gjennom et eget prosjekt ”Miljøplanråd”.

• Det tilbys miljøplanverktøy med veiledning (papir- og nettversjoner)

• Informasjonsmøter og materiell med mer i fylkene og lokalt.

Landbrukets forsøksringer har fått ansvaret for planlegging og gjennomføring av prosjekt ”Miljøplanråd”.

Miljøtilstand og miljørapportering

Det er en utfordring å få til gode mål og indikatorer for miljøtilstanden i landbruket. Dette gjelder spesielt i forhold til miljøgoder som kulturminner, kulturlandskap og biologisk mangfold, men også i forhold til forurensing. Resultatene av miljøtiltakene knyttet til landbrukssektoren blir i dag først og fremst målt kvantitativt i antall tiltak. En ser et klart behov for en mer sammensatt og kvalitativ vurdering. Departementet foreslår at det gjennomføres et prosjekt vedrørende utvikling og vurdering av kriterier for tildeling av midler til spesielle miljøtiltak i jordbruket og et rapporteringssystem for å kunne vurdere resultatene av miljøtiltakene og endringer i miljøtilstanden. Her er det behov for en bred sammensetning av fagmiljøer. Prosjektet belastes ordningen spesielle miljøtiltak og ses i sammenheng med arbeidet med miljøprogram.

7.4.2 Miljøvennlige driftsformer

Satsing på miljøvennlige driftsformer har som formål å oppnå en bærekraftig ressursforvaltning som bl.a. reduserer negative effekter ved landbruksproduksjonen.

Erosjon og næringssaltavrenning

Det har de siste årene vært en positiv utvikling i forhold til erosjon og næringssaltavrenning fra jordbruket, noe også de nye beregningene av landbruksrelaterte utslipp til sårbart område i Nordsjøen viser. Av tiltakene er det spesielt endra jordarbeiding som har økt i omfang de siste årene, og da spesielt mye på fangvekster. Ordningen er vurdert til å ha en viss premiering utover den ekstra kostnadene disse tiltakene har. For å sikre rom for økt oppslutning forslås det å avsette 174 mill. kroner til ordningen. I tillegg er det behov for å justere noen satser for å kunne håndtere den økte oppslutningen innenfor rammene for ordningen.

Det er et økende behov for oppgradering av hydrotekniske anlegg i planeringsområder. Dette er viktig for å unngå økt erosjon i disse områdene. Dette inngår som tiltak innenfor midler til spesielle miljøtiltak under LUF, og bidrar til å opprettholde behovet for midler over denne ordningen.

Plantevernmidler

Planperioden for Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (1998-2002) går ut ved utgangen av 2002. Partene er enige om å nedsette en arbeidsgruppe for evaluering av nåværende og utarbeidelse av en videreført plan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler. Arbeidet skal være klart til jordbruksforhandlingene 2003. Arbeidsgruppen baseres på den partssammensatte arbeidsgruppen som har forestått løpende oppfølging av nåværende plan, supplert med representanter for berørte myndigheter. I på vente av en ny handlingsplan avsettes det 17 mill. kr til å videreføre tiltakene i gjeldene handlingsplan for 2003.

7.4.3 Miljøgoder

Det er et mål å ivareta kulturlandskap, kulturmiljøer og kulturminner i landbruket og regionale variasjoner i kulturlandskapet gjennom aktiv drift og bosetting. I dette ligger også å ivareta et rikt dyre- og planteliv og å tilrettelegge for ferdsel og opplevelse.

Kulturlandskap

Det er behov for økt målretting av tiltakene i forhold til miljøgoder, både geografisk og tematisk. Seterområder er et eksempel på viktig kulturlandskap som bør være med i en slik prioritering. Det har vært en negativ utvikling for antall setre i drift de siste årene, og de må tillegges spesielt fokus i tiden framover. Det er videre et behov for å forenkle forvaltingen av de spesielle miljøtiltakene. Arbeidet med å vinkle tiltakene i denne retningen vil bli satt i gang som et ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 19 (2001-2002), og innføringen av miljøplan og utviklingen av miljøprogram. Det tas sikte på å utarbeide av en rammeforskrift for spesielle miljøtiltak, jf. kap. 7.4.1.

Det foreslås avsatt et begrenset beløp innenfor områdetiltakskonseptet til prosjekter hvor lokalbefolkning, frivillige organisasjoner og bønder gjør en felles innsats for rydding og skjøtsel av verdifulle områder.

Genetiske ressurser

Med bakgrunn i de opprettede handlingsplanene for genetiske ressurser er genressursutvalgene (husdyr, skogstrær og kulturplanter) i ferd med å etablere aktuelle prosjekter. Dette er ekstra kostnadskrevende i oppstartsfasen. Av viktige prosjekter kan nevnes kartlegging og bevaringstiltak for genetisk mangfold av nyttevekster og etablering av permanente plantesamlinger av vegetativt formerte kulturvekster. Departementet foreslår derfor å øke avsetningen til genetiske ressurser med 1,0 mill. kroner til 6,3 mill. kroner for 2003.

7.5 Økologisk landbruk

Den positive utviklingen i det økologiske jordbruket siste år og første halvdel av 2002, viser at den brede satsingen ser ut til å virke etter hensikten. Forutsatt en tilsvarende prosentvis økning de kommende år, vil det være mulig å nå målsettingen om 10 pst. økologisk areal i 2010. I henhold til St.prp. nr. 92 (2000-2001) er det i første halvdel av 2002 igangsatt en rekke nye ordninger knyttet til utviklingen av økologisk jordbruk. En del av disse har engangskarakter. Det er sentralt at den varige satsingen videreføres i 2003.

Det legges ut fra dette opp til en samlet innsats på 115,5 mill. kroner. Dette vil gi rom for forventet arealmessig økning, og samtidig gjøre det mulig å videreføre den langsiktige prosjektaktiviteten.

Omleggings-, areal og husdyrtilskudd

Det er behov for å styrke den økologiske kornproduksjonen og arealtilskuddet til åpenåkervekster økes, jf. kap. 8.6.6. Det åpnes for at det kan gis ordinært AK-tilskudd for grønngjødslingsarealer i økologisk drift, samtidig som ordningen gjøres gjeldende for alle bruk som driver ensidig økologisk kornproduksjon. Videre vil økt prisnedskrivingstilskudd for erter bidra til å styrke produksjonen av økologisk kraftfôr. Stabilitet og langsiktighet i tilskuddsordningene vurderes som sentralt framover, og det foreslås ingen endringer i øvrige tilskudd.

Utviklingstiltak innen økologisk landbruk

Det foreslås å opprette en samlepost for utviklingstiltakene innen økologisk landbruk.

Det er opprettet en styringsgruppe for nasjonale pilotprosjekt innen økologisk landbruk. Styringsgruppen skal sikre en helhetsvurdering av alle utviklingstiltak som gjennomføres innenfor området økologisk landbruk, herunder at bruken av midler innenfor området er kostnadseffektiv.

Samleposten omfatter følgende utviklingstiltak:

• Drifts- og utviklingsprosjekter innen produksjonsveiledning; Gratis førsteråd, fadderordning, nettbasert innføringskurs, informasjon m.m.

• Storskalaforsøk innen økologisk korndyrking.

• Tilskudd for å øke produksjonen av økologiske settepoteter og annet økologisk formeringsmateriale.

• Markedsstrategier.

• Nasjonale pilotprosjekt.

• Gjennomføring av fylkesvise handlingsplaner.

Det foreslås å sette av 41,2 mill. kroner over den nye samleposten.

Forskning

Med bakgrunn i at forskning innen økologisk landbruk er et prioritert innsatsområde innenfor mat- og landbruksforskningen, videreføres avsetningen til forskning med 8 mill. kroner for kommende avtaleperiode. Kornproduksjon er en flaskehals i utviklingen av økologisk landbruk. Videre er det et stort markedspotensiale for økologisk frukt og grønnsaker og økologisk kornproduksjon. I den forbindelse må kornproduksjon og frukt- og grønnsaksproduksjon gis prioritet når det gjelder forsknings- og utviklingsprosjekter.

Organisasjoner

I henhold til St.prp. nr. 92 (2000-2001), settes støtten til de økologiske organisasjonene til 3 mill. kroner for 2003. Bevilgningen fordeles med 2,8 mill. kroner til OIKOS – økologisk landslag og 0,2 mill. kroner til Biologisk- Dynamisk Forening.

7.6 Likestilling og rekruttering

Rapporteringssystemer

Landbruksdepartementet har tatt initiativ til at det skal utarbeides rapporteringssystemer slik at utviklingen når det gjelder likestilling i og rekruttering til landbruket kan dokumenteres bedre. NILF har utarbeidet forslag til rapportering på rekruttering. Systemet, sammen med tidligere innført rapporteringssystem for likestilling, blir fulgt opp som en integrert del av Budsjettnemnda for jordbrukets ordinære arbeid og kostnadene dekkes over nemndas budsjett.

Undersøkelser

Med tanke på framtidig politikkutforming og innretning av virkemiddelbruken, er det behov for å framskaffe mer kunnskap om rekrutteringssituasjonen i landbruket. Landbrukets utredningskontor (LU) har satt i gang en ny undersøkelse som skal følge opp funnene gjort i LUs rekrutteringsundersøkelse fra 1996. LUs undersøkelse skal bl.a. avdekke årsakssammenhengene til hvorfor det er forskjeller mellom kvinner og menn med hensyn til overtakelse, så vel som eventuelle geografiske forskjeller. LU skal også identifisere og drøfte drivkrefter som virker stimulerende eller begrensende på forskjellige utviklingstrekk.

Departementet foreslår at det settes i gang en undersøkelse i to fylker (i Nord-Norge og på Østlandet) for å undersøke forhold knyttet til rekruttering som ikke følges opp av tidligere og pågående undersøkelser.

Yrkesveiledning på ungdomsskoletrinnet

Tidligere utredninger har avdekket behovet for tiltak rettet mot yrkes- og utdanningsveiledningen som tilbys i grunnskolen. Partene vil sammen drøfte strategi og oppfølging av denne, for å gjøre ungdomsskoleelever kjent med mulighetene i landbruksnæringen. Det trekkes forbindelseslinjer til skoleverket i dette arbeidet.

Styrer, utvalg og arbeidsgrupper

Landbruksdepartementet utarbeider i samarbeid med næringen en strategi for å få jevnere fordeling av kvinner og menn i styrer, utvalg og arbeidsgrupper innenfor jordbruksavtalesystemet.

Pilotfylkene på likestilling og rekruttering av jenter til landbruket

Pilotfylkene for en målrettet og konsentrert satsing på likestilling, Rogaland og Nord-Trøndelag, har fått godkjent sine programmer for satsingen og har kommet i gang med arbeidet.

7.7 De enkelte produksjonssektorene

7.7.1 Korn og kraftfôr

Erfaringer fra kornsesongen 2001-2002

Det ble 1. juli 2001 innført ny markedsordning for korn. Statens kjøpeplikt på korn til faste priser ble opphevet og erstattet med målpriser i jordbruksavtalen. Eksisterende virkemidler som prisnedskrivingstilskudd, matkorntilskudd og prisutjevningsbeløp på råvarer til kraftfôr ble videreført. Importsystemet på korn ble lagt om til et system med tollkvoter. Pris- og markedsreguleringsansvaret ble lagt til Norske Felleskjøp. Fra 1. januar 2002 ble korn også omfattet av Omsetningsloven, slik at det kreves inn omsetningsavgift som kan brukes til markedsreguleringstiltak.

Målprisene som ble fastsatt under jordbruksoppgjøret 2001 innebar en teknisk justering av prisene i tidligere ordning med 14 øre pr. kg, jf. pkt. 3 i Sluttprotokoll fra jordbruksforhandlingene 2001. Omleggingen til ny ordning skulle i seg selv ikke innebære noen endring i gjennomsnittlig kornpris til produsent. Etter at markedsordningen ble iverksatt og kornprisene satt i markedet på grunnlag av gjeldende målpriser, viste det seg at prisene syntes å gi et prisnivå til kornprodusent i gjennomsnitt 5-6 øre høyere enn forutsatt i jordbruksoppgjøret forutsatt samme leveringsmønster som i kornsesongen 2000-2001. Disse kornprisene innebar også en prisøkning på råvarene i kraftfôr- og matmelmarkedene som lå om lag tilsvarende over det som var forutsetningene i jordbruksoppgjøret.

For å realisere det prisnivå som var forutsatt i jordbruksoppgjøret ble Staten og Norsk Bonde- og Småbrukarlag 22. august 2001 enige om følgende tillegg til avtaleteksten for avtaleperioden 2001-2002, kap. 2.4 Korn, jf. protokoll fra forhandlingsmøtet:

” For avtaleåret 2001-2002 skal markedsregulator legge sine prisnoteringer på målprisanleggene på et nivå som ved markedsbalanse gir et gjennomsnittlig prisnivå for avtaleåret på 4 øre under eksisterende målpris.”

Virkningen av den nye markedsordningen og de ulike virkemidlene på kornsektoren skulle gjennomgås og vurderes av partene forut for forhandlingene 2002, jf. pkt.6 i protokollen fra møtet 22. august 2002. På denne bakgrunn fikk Statens landbruksforvaltning i oppdrag å evaluere markedsordningen. Rapporten ble avgitt 1. mars 2002. Hovedkonklusjonen i rapporten er at markedsordningen så langt har fungert i henhold til intensjonen med ordningen.

Departementet mener at erfaringene med den nye markedsordningen for korn foreløpig stort sett er gode. Det må presiseres at grunnlaget for rapporten fra Statens landbruksforvaltning er erfaringene fra 2. halvår 2001. Det er derfor noe tidlig å trekke bestemte konklusjoner av de omlegginger som er foretatt. Formålet med den nye markedsordningen er å effektivisere kornomsetningen, øke konkurransen i kornmarkedet og bidra til kostnadsreduksjoner. Det ligger et potensial for kostnadsreduksjoner som følge av den nye ordningen. Noe av dette er tatt ut allerede gjennom en mer rasjonell kornstrøm og reduserte marginer for mottaksanlegg som følge av økt konkurranse. En betydelig større andel av kornet leveres nå direkte fra produsent til transittanleggene ved Oslofjorden. Den nye ordningen har et prissystem som i større grad enn den gamle ordningen legger til rette for konkurranse i det norske kornmarkedet. Med få aktører er det en utfordring å få til fungerende konkurranse jf. kap. 4.3.2. Det nye prissystemet gir større stimulans til en kostnadseffektiv transport og større muligheter for å stimulere produksjon i retning av bestemte sorter og kvaliteter.

Opplegget for kornsesongen 2002-2003

Departementet viser til at beregninger fra Statens landbruksforvaltning for kornlevering til og med mars 2002 viser at produsenter av fôrkorn har fått utbetalt en pris som ligger 2,4 øre høyere (fôrkorn) og 6,5 øre høyere (mathvete) enn den garanterte prisen i sesongen 2000/2001. Årsakene til dette er økte direkteleveranser fra produsent til kystanleggene ved Oslofjorden og lavere marginer ved mottaksanleggene. Økningen er ikke en netto prisøkning, men skal også dekke de ekstra fraktkostnadene produsentene pådrar seg ved levering til kysten sammenliknet med levering til nærmeste mottaksanlegg. Under forutsetning av samme leveringsmønster som høsten 2000, ligger prisen 1,4 øre (fôrkorn) og 3,8 øre (mathvete) over det man med utgangspunkt i den garanterte prisen ville fått i 2. halvår 2000.

Avtalen innebærer at målprisene på korn og oljefrø reduseres med 5 øre pr. kg i kommende avtaleperiode. Redusert pris på matkorn vil bidra til en bedret konkurransesituasjon for norsk bakevareindustri. Det er videre lagt til grunn at effektiviseringen i korn- og kraftfôromsetningen skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.

Målpris på fôrkorn ble i jordbruksoppgjøret 2001 basert på andel bygg og havre på henholdsvis 63 og 37 pst. beregnet ut fra et bestemt forhold mellom bygg og havre. Det legges til grunn tre års glidende gjennomsnitt ved fastsettelsen av dette forholdet. Ved sammenveiing av noteringspris for fôrkorn legges samme fordeling mellom bygg og havre lagt til grunn.

Prissettingen av korn blant annet i Trøndelag og Rogaland har ligget vesentlig lavere enn målprisen. Disse områdene tilføres store mengder korn fra Østlandet til en pris som ligger høyere enn målprisen. Dette gir grunnlag for høyere produsentpriser enn det som er oppnådd i inneværende kornsesong.

Primært mener departementet at det kun bør være målprisanlegg i overskuddsområdet, og at aktørene for øvrig kan fastsette prisen på kornet ut fra en markedsmessig betraktning. Etablering av målprisanlegg i underskuddsområdene kan likevel være et virkemiddel for å bidra til at kornprodusentene i underskuddsområdene oppnår en kornpris i samsvar med verdien på kornet. Markedsordningen bør få virke noe lenger før det vurderes å etablere målprisanlegg i underskuddsområdene.

Det gis pristillegg som skal dekke lagringskostnader for produsent. Termintillegget flates ut 1. april. For å få best mulig oversikt over norskprodusert vare før siste importkvotetildeling i mai foreslås utflating av termintillegget fra 1. mars. Grunnlaget for beregning av termintillegget endres ikke.

For å bidra til å redusere prisforskjellene på korn på Østlandet, økes frakttilskuddet fra kornprodusent eller mottaksanlegg i innlandet til transittanlegg med 6 mill. kroner. Det gjeninnføres tilskudd til frakt av korn for avstander på 21 til 50 km fra transittanleggene og satsene økes tilsvarende i øvrige soner. Tilskuddet skal fortsatt bare gjelde for korn som fraktes videre til underskuddsområdet. For matkorn gis tilskudd for frakt også til produksjonsanlegg for matmel (Oslo/Skien). Statens landbruksforvaltning skal beregne nye satser for frakttilskudd på Østlandet.

Satsene for mellomfrakt fra overskuddsområdet til underskuddsområdet reduseres med 6 mill. kroner. Dette tilsvarer anslagsvis 1 øre pr. kg. Samtidig økes tilskuddet til frakt av kraftfôr (stedsfrakttilskuddet) med 6 mill. kroner. Statens landbruksforvaltning skal beregne nye satser for mellomfrakttilskudd og stedsfrakttilskudd.

Tollkvotene fordeles med 20 pst. medio august, 50 pst. primo november og 30 pst. i mai. For å få mer sikre prognoser for novembertildelingen endres auksjonstidspunktet fra primo til ultimo november. Dette medfører at en større andel av importkvotene må fordeles i august. Det tilrås at 25 pst. av kvoten for fôrkorn og 35 pst. av kvoten for matkorn fordeles i august og henholdsvis 45 pst. og 35 pst. i november. Begrunnelsen for en større kvote på matkorn enn fôrkorn i august, er at det er vanskeligere å gi sikre prognoser for norsk produksjon av mathvete i slutten av juli/begynnelsen av august.

7.7.2 Markedsordningen for melk

Produksjonsnivå for melk

Budsjettnemnda for jordbruket har prognosert meierileveransen til om lag 1485 mill. liter melk i 2002. Markedssituasjonen for melk tyder på at det for 2002 vil være tilnærmet likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Dette tilsier at det for kommende avtaleperiode ikke er behov for noen ytterligere reduksjon av melkeproduksjonen.

I følge markedsregulator er det behov for 0,6 mill. liter mer geitmelk enn leveranseprognosene for 2002, gitt dagens kvotemengde, tilsier. Det ble derfor enighet om å omfordele all geitmelkkvote som vil bli solgt i 2002, og å endre forholdstallet for geitmelkkvote fra 1,0 til 1,04 i 2002.

Kjøp og salg av kumelkkvoter

For kumelkkvoter gjøres ordningen for kjøp og salg av kvoter mer markedsbasert gjennom at 30 pst. av kvoten må selges direkte til andre produsenter og at 70 pst. av kvoten må selges til staten til en administrert pris på 3,50 kroner pr. liter. Departementet legger til grunn at hovedformålet med å endre ordningen for kjøp og salg av kumelkkvoter er å øke tilpasningsmulighetene til den enkelte melkeprodusent. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) heter det bl.a.:

”Departementet mener at det er nødvendig med en moderat økning av gjennomsnittlig buskapsstørrelse i melkeproduksjonen for å sikre produsentene økonomiske vilkår som kan bidra til framtidig rekruttering til denne produksjonen. En endring i strukturen må balanseres i forhold til målene om en miljøvennlig og etisk forsvarlig kvalitetsproduksjon og målene om produksjon og bosetting i distriktene.”

Departementet legger videre til grunn at endringen i omsetningssystemet skal ivareta hovedformålet med kvoteordningen, som er å regulere produksjonen i forhold til avsetningsmulighetene i markedet.

Det vises videre til Innst.S. nr. 345 (2000-2001):

”Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen, viser i den anledning til jordbrukets multifunksjonelle rolle slik den er beskrevet i St.meld. nr.19 (1999-2000). Dersom denne rollen skal innfris er det bl.a. viktig at melkekvoter ikke blir solgt over for store avstander. Det er store forskjeller når det gjelder våre fylkers geografiske utstrekning. Enkelte fylker er ikke større enn noen av våre største kommuner, mens for eksempel et fylke som Nordland dekker et areal tilsvarende 5-6 andre fylker til sammen. Uansett hvilken ordning utvalget skulle komme fram til, må størrelsen på de geografiske områdene kvotene skal kunne flyttes innenfor, vurderes nøye. ”

Det har vært vanskelig å finne fram til alternativer til en fylkesvis omsetning av melkekvoter i 2003. En kombinert modell, hvor kvoteomsetning fortsatt skal foregå innenfor det enkelte fylke, vil foreløpig være det beste alternativ for å bidra til at kvote ikke blir solgt over for store avstander.

For øvrig heter det i Sluttprotokollen pkt. 4.1:

”For kumelk endres dagens system for kjøp og salg av kvoter til en kombinert modell basert på følgende hovedprinsipper:

1. Ved salg må hele kvoten selges.

2. All omsetning skal skje innenfor hvert enkelt fylke.

3. 30 pst av kvoten må selges i det private markedet og 70 pst til staten.

4. Den administrerte prisen på kvote i den sentrale ordningen settes til kr 3,50 pr. liter.

5. For omsetningen som foregår i det private markedet forutsettes det at prisen avtales mellom kjøper og selger.

6. Salg av kvote fra sentral ordning til gjenværende produsenter foregår gjennom en tilsvarende søknadsprosedyre som i dagens ordning. Det kan avsettes en begrenset kvoteramme for særskilt prioriterte grupper. For øvrig stiller alle bruk med kvote i utgangspunktet likt. Ved etterspørselsoverskudd får melkeprodusentene en forholdsmessig lik reduksjon i forhold til det de har søkt om.

7. Ved behov for å redusere produksjonen, gjøres dette ved at kvote inndras. Det legges til grunn at eventuell fremtidig inndragning av melkekvoter finansieres gjennom omsetningsavgift.

8. Innmelding av kjøp og salg av kvote kan foregå fortløpende. Overdragelsen gjøres gjeldende fra 1. januar påfølgende år.

9. Taket for kvotekjøp heves fra 170 000 liter til 225 000 liter.

Arealgrunnlaget for kvote avvikles. Hensynet til arealgrunnlag ivaretas gjennom andre bestemmelser.

Ny ordning for kjøp og salg av kvote gjøres gjeldende fra og med kvoteåret 2003. Nytt regelverk fastsettes på ordinær måte høsten 2002. ”

Samdrifter i melkeproduksjon

Forholdene for samdrifter og medlemmer i samdrift vil bedres som en følge av at toppavgrensningen for tilskudd husdyr heves til 250 000 kroner. Avtrappingen til 190 000 kroner over fire år, beskrevet i protokoll av 5. juni 2001 og i jordbruksavtaleteksten for 2001-2002, gjennomføres ikke. Det åpnes videre for at deltakere i samdrifter i melkeproduksjon kan søke om produksjonstilskudd til husdyr separat for andre husdyr enn storfe, når dette er produksjoner som ikke er en del av et driftssamarbeid.

Partene er videre enige om at kvotetak på samdrifter på 500 000 liter heves til 750 000 liter. Kravet til maksimal avstand mellom bruk som inngår i en samdrift heves fra 8 km til 10 km.

Geitmelk

Arbeidsgruppen som har vurdert markedsbaserte modeller for omsetning av melkekvoter, valgte å konsentrere drøftingen til kumelkkvoter. Arbeidsgruppens begrunnelse var at problemstillingen i geitnæringen er forskjellig fra kumelkproduksjonen. I arbeidsgruppens rapport heter det:

”For geitmelk har en i større grad [enn i kumelkproduksjonen] nådd en balanse i markedet og hovedproblemstillingen er å tilpasse den geografiske lokaliseringen i forhold til mottaksanlegg for geitmelk til industriell bearbeiding. Det må fortsatt være slik at det ikke etableres geitmelkproduksjon i områder uten en forsvarlig anvendelse av geitmelka, enten via lokal foredling eller via industriell bearbeiding, til menneskeføde. Arbeidsgruppa mener derfor at tiltak for geit bør vurderes i en separat prosess.”

Produksjonen av geitmelk er nedadgående med det resultat at de beste produksjonsmiljøene for geit er i ferd med å bli svekket. Et tiltak som kan bidra til en styrking av geitmelkproduksjonen kan være å foreta endringer i kvoteordningen. Partene er enige om at Statens landbruksforvaltning skal foreta en evaluering av kvoteordningen for geitmelk for avtalepartene. Evalueringen skal gi grunnlag for å foreslå endringer i kvoteordningen for geitmelk, ev. overgang til en ordning med etableringskontroll.

Når det gjelder geitmelkproduksjon i områder som ligger langt unna foredlingsanlegg og foredling og omsetning av kjekjøtt, vises det til at det kan gis støtte gjennom de midler som er satt av over LUF, Verdiskapningsprogram for matproduksjon.

Prisutjevningsordningen for melk (PU)

Som en oppfølging av St.prp. nr. 52 (2000-2001) har Landbruksdepartementet gitt Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) i oppdrag å gjennomføre en utredning for å se på forutsetningene for å etablere konkurranse i melkemarkedet:

”NILF gis med dette i oppdrag å foreta en utredning om forutsetningene for å etablere konkurranse i melkemarkedet generelt og i konsummelkmarkedet spesielt. Utredningen skal stå fritt med hensyn til hvilke konkurransemessige tiltak som trekkes inn i vurderingen. Det forutsettes imidlertid at de vedtatte landbrukspolitiske mål for melkesektoren ligger fast.”

Utredningen skal avgis til Landbruksdepartementet innen 01.07.2002. Denne utredningen vil deretter måtte underlegges en grundig høring og vurderes nærmere av avtalepartene før man kan implementere endringer i ordningen. Departementet mener det er viktig at det foretas et grundig forarbeid i forbindelse med endringer i ordningen for på den måten sørge for en mest mulig operativ og velfungerende PU-ordning fra iverksettelsestidspunktet. På bakgrunn av dette mener departementet at det ikke vil være forsvarlig med en gjennomføring fra 01.01.2002, og at det bør tas sikte på å innføre endringene fra 01.07.2003. Timeplanen vil i en viss grad være avhengig av hvor omfattende endringer som blir resultatet av den utredning som nå pågår.

Den midlertidige ordningen med et særlig tilskudd for små konsummelkmeierier ble i St.prp. nr. 52 (2000-2001) forutsatt å virke frem til 01.01.2003. Dette var under forutsetningen at rammevilkårene for konsummelk produksjon i markedsordningen for melk innen den tid var ferdig utredet. Avtalepartene legger til grunn at det særlige tilskuddet til små konsummelkmeierier videreføres inntil de nødvendige endringer i PU-ordningen er gjennomført. Bevilgningen vurderes overført til andre kapitler på statsbudsjettet ved utarbeidelse av St.prp. nr. 1 for 2003.

Med bakgrunn i det pågående arbeidet med å vurdere ordningen, mener departementet at det ikke er ønskelig gjøre andre endringer i PU-ordningen nå enn det som strengt tatt er nødvendig for at ordningen skal kunne fungere, og la seg forvalte innenfor de rammer som er gitt. Det er imidlertid behov for presiseringer/endringer på enkelte områder.

Et viktig premiss for PU-ordningen er å legge til rette for konkurranse i melkesektoren. Dette gjør at en ikke uten videre kan legge TINE Norske Meieriers kapitalavkastningskrav til grunn ved fastsettelse av råvareverdier og overføringspris i PU-ordningen. Prissettingen i markedet må derfor ta høyde for det normerte kapitalavkastningskravet som forvaltningen fastsetter, jf. omtale i Sluttprotokollen.

I dag er hovedregelen at alle som kjøper melk til foredling og omsetning kommer inn under virkeområdet for PU-ordningen. Det er imidlertid gitt unntak for enkelte produksjoner. Departementet mener at man bør utvide disse unntaksbestemmelsene ved at det innføres en minstegrense på 200 000 liter melk pr. år for aktører i PU-ordningen som produserer faste produkter.

I gjeldende PU-ordning er det fastsatt kun én råvareverdi for myse til mysost som tar utgangspunkt i verdien i dagligvaremarkedet. Det er således ikke skilt mellom ulike markeder for denne råvaren så som for hovedanvendelsen av melk.

I realiteten blir imidlertid myse til mysost omsatt i både dagligvare- og industrimarkedet, både på det innenlandske og utenlandske markedet. Departementet mener at biproduktgruppen myse til mysost bør deles i to markeder, ett marked for dagligvare og ett for industri. Råvareverdiene fastsettes på grunnlag av omsetningen kun i det innenlandske markedet. Dette innebærer at mysoster til eksport skal avregnes, (dvs. ilegges en myseavgift) i det markedet som ville vært alternativanvendelsen ved innenlands omsetning, og at oppnådd pris på eksporten ikke skal trekkes inn i etterkontrollen.

I likhet med råvareverdien for myse til mysost mener departementet at det bør vurderes å splitte opp råvareverdien fløte til smørprodukter i to markeder, dagligvare og industri. Råvareverdiene bør også her kun fastsettes på grunnlag av omsetningen i det innenlandske markedet. Dette innebærer at smør til eksport avregnes (dvs. får et biprodukttilskudd for fløte til smør) i det markedet som ville vært alternativanvendelsen ved innenlands omsetning, og at oppnådd pris på eksporten ikke skal trekkes inn i etterkontrollen. I forbindelse med delingen av biproduktgruppen fløte til smørprodukter må det tas spesielt hensyn til konkurransevilkårene for aktører med produksjon av tørrmelk.

Avtalepartene har lagt til grunn at en slik oppsplittingen av biproduktgruppene kan foreslås i forbindelse med fastsettelse av PU-forskriften og at den gjennomføres innenfor de målpriser som er fastsatt i forhandlingene. Som grunnlag for prisfastsetting og prisutjevning for melk og melkeprodukter for kommende avtaleperiode er partene enige om produktgrupper og målpriser på råvareverdi nivå vist i tabell 7.2

Prisfastsettingen innebærer at melk til industriformål holdes uendret eller reduseres.

Avtalepartene har gitt Statens landbruksforvaltning i oppdrag å vurdere flyttinger av enkeltprodukter mellom prisgrupper, jf. jordbruket sitt krav til årets forhandlinger. Statens landbruksforvaltning er gitt myndighet til å kunne foreta tekniske justeringer av målprisene som en følge av eventuelle flyttinger av produkter mellom grupper etter at saken har vært på høring hos berørte parter. Det forutsettes at målprisjusteringene gjennomføres innenfor en uendret ramme med hensyn til samlet prisuttak. Videre er avtalepartene enige om at bestemmelsene vedrørende etterkontroll og etterregning av markedsregulators råvareprisuttak for kommende avtaleperiode skal tas ut av jordbruksavtaleteksten og reguleres gjennom forskrift.

Delegering av ansvar for flytting av enkeltprodukter til Statens landbruksforvaltning, og endringer i fastsettelsen i bestemmelsene vedrørende etterkontroll og etterregning, er et ledd i arbeidet med å sørge for at konkurransemessige forhold mellom aktørene i PU-ordningen i mindre grad blir regulert direkte av avtalepartene.

7.7.3 Kjøtt og egg

Det etableres et driftstilskudd i spesialisert kjøttfeproduksjon med en sats på 1 000 kroner pr. ammeku for foretak med 6 til 40 ammekyr, og 40 000 kroner pr. foretak for foretak med mer enn 40 ammekyr. Tilskuddet ytes ikke til foretak som mottar driftstilskudd i melkeproduksjon.

Regelverket for pristilskudd kjøtt endres for å hindre tilskuddstilpasning i strid med intensjonene for distriktstilskuddsordningene for kjøtt, og med sikte på justering av forskriften fra 1. juli 2002.

7.7.4 Frukt, grønt og potet

Frukt og grønt

Tollvernet er den viktigste rammebetingelsen for norsk frukt- og grøntproduksjon. I tillegg gis det økonomisk støtte over jordbruksavtalen, men hovedinntektene til næringen kommer i form av markedsinntekter.

Etterspørselen etter frukt og grønnsaker har steget de siste årene. Frukt- og grøntnæringen har, blant annet med utgangspunkt i dette, små problemer med overproduksjon. Det er kun epler som i dag kan være gjenstand for markedsregulering. Markedssituasjonen har medført at næringen i stor grad har tatt ut priser som har ligget på eller over målprisene fastsatt i jordbruksavtalen. Målprisene økes med 2,7 pst.

Potet

Målprisene på potet økes med 11 øre pr. kg (5,6 pst.). Virkemidler som er knyttet til potet er blant annet avrensordningen, markedsregulering, AK-tilskudd, distriktstilskudd for potetproduksjon i Nord-Norge, godkjenning av foretak, lagerbeholdningsregistrering og faglige tiltak og opplysningsvirksomhet. I tillegg til dette kommer tilknyttede områder som prisnedskrivning av sprit og glukose, eksportrestitusjon og kvalitetsforskrift på matpoteter.

Statens landbruksforvaltning avga før jordbruksforhandlingene i 2001 en evaluering av virkemidlene knyttet opp mot potetproduksjon. Departementet legger til grunn at denne evalueringen følges opp nærmere, slik at virkemidlene mot potetsektoren blir innrettet på en mest mulig målrettet og formålseffektiv måte.

Landbruksdepartementet har satt i gang et arbeid for å kunne fremme tiltak som kan forbedre matpotetkvaliteten til forbruker. I dette arbeidet vil forvaltningen, spesielt Statens næringsmiddeltilsyn, ha en sentral rolle. I tillegg vil det i løpet av prosessen tas sikte på å involvere faglagene og aktører i markedet for omsetning av poteter.