5 Importvernet og internasjonale forhold
5.1 WTO Landbruksavtalen
Den såkalte Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon(World Trade Organisation – WTO) 01.01.1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk ( Landbruksavtalen)og om sanitære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen). Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på tre områder: markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier.
Det pågår nye forhandlinger, jf. kap. 5.2. Inntil en ny landbruksavtale er ferdigforhandlet vil Norge være bundet av forpliktelsene i dagens landbruksavtale.
5.1.1 Markedsadgang
Landbruksavtalen medførte omlegging til et tollbasert importvern der tollsatsene i gjennomsnitt skulle reduseres med 36 pst. til år 2000. I tillegg forpliktet Norge seg til å etablere tollkvoter for såkalt eksisterende og ny markedsadgang. Tollsatsene i tolltariffen ble trappet ned til forpliktelsene for år 2000 allerede i 1995.
5.1.2 Internstøtte
WTO Landbruksavtalen definerer tre typer internstøtte – gul støtte, blå støtte og grønn støtte.Det er knyttet reduksjonsforpliktelser til bruken av gul støtte. Blå og grønn støtte er unntatt reduksjonsforpliktelser. Dersom summen av blå og gul støtte i løpet av avtaleperioden overstiger nivået som var bestemt i 1992, kan avtalepartene i WTO under visse forutsetninger iverksette ulike mottiltak. Slike mottiltak må begrunnes i at det påvises at økningen i støtten har skadet eller truet andre parters interesser.
5.1.3 Gul støtte eller AMS
Gul støtte eller AMS (Aggregate Measurement of Support) er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste referansepriser, i tillegg til prisstøtte over budsjett fratrukket særavgifter. WTO-landbruksavtalen har konkrete bindinger knyttet til bruken av gul støtte. Tillatt nivå for gul støtte er redusert med 20 pst. i gjennomføringsperioden (1995-2000). For Norge innebærer reduksjonskravet en reduksjon fra 14,3 mrd. kroner til 11,4 mrd. kroner fra og med år 2000. For 2000 var det notifiserte nivået i gul boks 10,3 mrd. kroner. Anslag på utviklingen etter dette tyder på en viss økning, men AMS er bl.a. sterkt påvirket av avling/produksjonsvolum og markedssituasjonen.
5.1.4 Blå støtte
Blå støtte er støtteordninger under produksjonsbegrensende programmer basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. I 2000 var notifisert blå støtte på 7,7 mrd. kroner.
5.1.5 Grønn støtte
Den tredje kategorien er grønn støtte. Dette er støtte som har liten eller ingen innvirkning på produksjon og handel. Grønn støtte er unntatt fra reduksjonsforpliktelsene. I 2000 var notifisert grønn støtte på 5,0 mrd. kroner.
5.1.6 Eksportstøtte
Landbruksavtalen i WTO forutsetter en årlig reduksjon i bruken av eksportsubsidier fra 1995 til år 2000 på til sammen 36 pst. målt i verdi og 21 pst. målt i volum. Det er særlig for kjøtt og ost at bindingene for eksportstøtte er reelt begrensende for Norge.
5.2 WTO-forhandlingene
I henhold til gjeldende regelverk ble det i 2000 innledet nye forhandlinger i WTO om jordbruk, tjenester og immaterielle rettigheter (den såkalte innebygde dagsorden). På jordbruksområdet var forhandlingsmandatet nedfelt i artikkel 20 i gjeldende landbruksavtale. Denne artikkelen viser til den langsiktige målsettingen om å oppnå betydelig gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak og sier samtidig at det i de videre forhandlinger også skal tas hensyn til bl.a. de erfaringer som er gjort med gjennomføringen av den eksisterende avtale, spesiell og differensiert behandling av utviklingsland og såkalte ikke-handelsmessige eller ikke-økonomiske forhold. I henhold til artikkel 20 kreves det ikke at det langsiktige målet nås allerede i den kommende forhandlingsrunden. Partene er heller ikke pålagt noen konkrete forpliktelser med hensyn til resultatet av forhandlingene. Selve forpliktelsen til å forhandle for å fortsette reformprosessen innebærer imidlertid at partene må forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelser.
På WTOs fjerde ministerkonferanse i Doha i november 2001 ble det enighet om å sette i gang en ny bred forhandlingsrunde. Det forhandles om tjenester, landbruk, visse handelsrelaterte sider ved immaterielle eiendomsrettigheter (TRIPS), markedsadgang for industrivarer, regelverket (bl.a. for antidumping), handel og miljø, samt oppfølging av utviklingslandenes krav knyttet til eksisterende avtaleverk. De pågående forhandlingene foregår i separate forhandlingsgrupper. I Doha var det dessuten enighet om, under visse forutsetninger, å starte forhandlinger etter neste ministerkonferanse (som finner sted i Mexico i 2003) om handelsfasilitering, åpenhet i offentlige innkjøp, forholdet mellom handel og konkurranse og mellom handel og investeringer. Utviklingsdimensjonen kom klart frem i resultatet fra Doha, og den nye runden kalles ”the Doha Development Agenda”. Gjennomføringen, sluttføringen og ikrafttredelsen av resultatet fra forhandlingene skal behandles som deler av en enhetlig prosess (” single undertaking”). Forhandlingene skal etter planen sluttføres senest 01.01.2005.
Ministervedtaket vedtatt i Doha (se boks 1) gir ikke grunnlag for å endre tidligere vedtatte opplegg for forhandlingene på jordbruksområdet. I ministervedtaket legges det opp til en relativt stram tidsplan, og det forutsettes at medlemslandene har kommet fram til enighet om såkalte modaliteter, dvs. konkrete reduksjonsforpliktelser og nødvendige endringer i gjeldende regelverk, innen 31.03.2003. På basis av disse modalitetene skal medlemslandene innen neste ministerkonferanse i Mexico legge fram utkast til nasjonale bindingslister innenfor de tre forhandlingsområdene eksportsubsidier, markedsadgang og internstøtte. Spesiell og differensiert behandling av utviklingsland skal være integrert i alle deler av forhandlingene. Ikke-handelsmessige hensyn vil bli tatt hensyn til i forhandlingene som fastsatt i landbruksavtalen.
Boks 5.1 Omtalen av jordbruk i ministervedtaket i Doha (avsnitt 13 og 14)
”Vi erkjenner arbeidet som allerede ble påbegynt under forhandlingene som ble innledet tidlig i 2000 etter artikkel 20 i Landbruksavtalen, herunder det store antallet forhandlingsforslag framlagt på vegne av til sammen 121 medlemmer. Vi minner om den langsiktige målsetting omhandlet i avtalen om å opprette en rettferdig og markedsorientert handelsordning for landbruket gjennom en grunnleggende reformprosess som omfatter styrkede regler og spesifikke forpliktelser vedrørende støtte og vern for å korrigere og forebygge restriksjoner og skjevheter på verdens landbruksmarkeder. Vi bekrefter på ny vår oppslutning om denne prosessen. Idet vi bygger på det arbeid som hittil er utført, og uten å foregripe forhandlingsresultatet, forplikter vi oss til omfattende forhandlinger som tar sikte på: vesentlig forbedring av markedsadgangen, reduksjoner av alle former for eksportsubsidier med sikte på gradvis å avskaffe dem, samt vesentlig reduksjon av handelsvridende intern støtte. Vi er enige om at spesiell og differensiert behandling for utviklingsland skal være integrert i alle deler av forhandlingene, og skal medtas i bindingslistene over konsesjoner og forpliktelser og, dersom det er hensiktsmessig, i reglene og ordningene det skal forhandles om, slik at de blir effektive i praksis og gjør utviklingslandene i stand til effektivt å ta hensyn til sine utviklingsbehov, herunder matvaresikkerhet og utvikling av landdistriktene. Vi tar til etterretning de ikke-handelsmessige hensyn som er reflektert i forhandlingsforslagene framlagt av medlemmene, og bekrefter at ikke-handelsmessige hensyn vil bli tatt hensyn til i forhandlingene, som fastsatt i Landbruksavtalen.
Retningslinjer for ytterligere forpliktelser, herunder bestemmelser for spesiell og differensiert behandling, skal fastsettes senest innen 31. mars 2003. Deltakerne skal framlegge sine utkast til fullstendige bindingslister basert på disse retningslinjene senest innen datoen for Ministerkonferansens femte sesjon. Forhandlingene, herunder regler og ordninger og tilsvarende juridisk bindende tekster, skal sluttføres som en del av og på samme dag som den samlede forhandlingsdagsorden.”
Den såkalte ”Cairns-gruppen”, som utgjør i alt 18 industri- og utviklingsland, stiller omfattende krav til ytterligere liberalisering, og ønsker at handelen med landbruksprodukter skal reguleres på samme måte som handelen med industrivarer. En rekke andre utviklingsland og USA støtter langt på vei Cairns-gruppens krav og setter bedre markedsadgang, reduksjon av eksportstøtte og nedbygging av interne støtteordninger til landbruket blant sine hovedkrav i forhandlingene.
Imidlertid er utviklingslandene ikke en ensartet gruppe og har til dels signalisert motstridende interesser. De fleste understreker også behovet for spesiell og differensiert behandling av u-land innenfor WTO-regelverket bl.a. med hensyn til å beskytte og fremme sin nasjonale landbruksproduksjon. Mange u-land har også pekt på behovet for teknisk og finansiell bistand for å kunne integreres bedre i det multilaterale handelssystemet.
Uavhengig av utviklingsstatus og BNP synes en av hovedkonfliktlinjene i forhandlingene å gå mellom land med gunstige produksjonsvilkår og eksportinteresser på den ene siden og land med vanskelige produksjonsvilkår på den andre siden.
Fra norsk side legges det til grunn at det fortsatt er behov for en egen landbruksavtale i WTO, som gir medlemslandene tilstrekkelig handlingsrom til å føre en aktiv landbrukspolitikk som gir grunnlag for et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur i tråd med norske behov. Det må være mulig å opprettholde en landbrukssektor under vanskelige klimatiske forhold og ivareta såkalte ikke-handelsmessige hensyn – slik som distriktshensyn, matvaresikkerhet, vern av kulturlandskap og hensyn til det biologiske mangfold. I WTO er det særlig Japan, Korea, Sveits og EU som deler Norges synspunkter, og man har fra norsk side et nært samarbeid med disse WTO-medlemmene.
Det har videre vært lagt svært stor vekt på å samarbeide med land som har sammenfallende interesser med oss. I 2000 var Norge, i samarbeid med EU, Japan, Mauritius, Korea og Sveits, vertskap for en stor internasjonal konferanse om landbrukets ikke-handelsmessige hensyn (NTC) med i alt 42 deltakende utviklings- og industriland. I 2001 arrangerte den samme gruppen en oppfølgingskonferanse på Mauritius og deretter samme året en liknende konferanse på ministernivå i Doha, i tilknytning til at WTOs ministerkonferanse ble holdt. Av WTOs 144 medlemsland har i alt 71 land (EU regnet som 15 land) deltatt på en eller flere av de tre NTC-konferansene. En fjerde NTC-konferanse vil avholdes på ministernivå i Roma 14. juni dette året.
I første fase av forhandlingene ble det lagt fram forhandlingsforslag fra i alt 121 land. Det norske forhandlingsforslaget ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg i januar 2001 (Boks 2).
Boks 5.2 Det norske forhandlingsforslaget fra januar 2001
Forslaget er delt inn i en operativ og konkret Del I som inneholder spesifikke forhandlingsforslag, og en Del II som utdyper enkelte bakgrunnselementer. Artikkel 20 erkjenner den «langsiktige målsettingen om betydelige gradvise reduksjoner i støtte og vern». Imidlertid er det slik at mens artikkel 20 representerer en forpliktelse til å videreføre reformprosessen, skal denne prosessen ikke nødvendigvis avsluttes ved at den langsiktige målsettingen nås i denne forhandlingsrunden. I tillegg vil størrelsen på reduksjonene i støtte og vern måtte bestemmes blant annet av erfaringene som er høstet fra gjennomføringen av den eksisterende avtalen, konsekvensene av denne avtalen, ikke-handelsmessige hensyn (NTC), særskilt og differensiert behandling av u-landene og målsettingen om å etablere et rettferdig og markedsorientert handelssystem for jordbruksvarer. De fleste NTC er unike for jordbruket og har karakter av å være kollektive goder som kan rettferdiggjøre statlig medvirkning. De fleste av disse kollektive godene kan bare ivaretas gjennom løpende jordbruksproduksjon. Videre er produksjon av jordbruksvarer biologisk og stedbunden. Alle disse spesielle og multifunksjonelle særtrekkene må anerkjennes og taler for at den spesielle behandlingen av jordbruk innen det multilaterale handelssystemet videreføres. Videre må det i forhandlingene tas hensyn til behovet for å fremme bærekraftig utvikling og miljø. Hvert medlemsland bør gis tilstrekkelig handlingsrom i nasjonal politikkutforming for å sikre en nasjonal produksjon som er nødvendig for å ivareta ikke-handelsmessige hensyn, ut fra hvert lands produksjonsvilkår og -potensiale, målsettinger og historiske og kulturelle bakgrunn. For å ivareta våre ikke-handelsmessige hensyn er innenlands produksjon av nøkkelprodukter av vital betydning for Norge. Som et resultat av ulikheter i produksjonsvilkår mellom og innen land og med sikte på å sikre innenlands produksjon som er nødvendig for å ivareta ikke-handelsmessige hensyn på tilfredsstillende vis, må land med komparative ulemper tillates å gjøre bruk av virkemiddelkombinasjoner som i utstrakt grad innebærer bruk av produksjonsavhengige virkemidler. På den andre siden anses ikke eksportrettede virkemidler å være del av en langsiktig strategi for å sikre ikke-handelsmessige hensyn. Under forutsetning av at slike hensyn er sikret, kan slike virkemidler underlegges strengere disiplin. Når det gjelder Norges konkrete forhandlingsforslag, heter det blant annet at bedret markedsadgang er et nøkkelelement i reformprosessen på jordbruksområdet. Regler for nye forpliktelser må utformes slik at medlemslandene gis anledning til kun å foreta begrensede tollreduksjoner for deres nøkkelprodukter. I vurderingen av framtidige tollreduksjoner bør det tas særlig hensyn til varer av spesiell interesse for utviklingsland. For land med lav selvforsyning og et smalt produksjonsspekter som f.eks. skriver seg fra naturgitte produksjonsforhold, vil innenlands produksjon være ømfintlig for fremtidige økninger i minsteadgangskvotene. Retningslinjer knyttet til minsteadgangskvoter må utformes i tråd med dette. Den spesielle sikkerhetsmekanismen bør videreføres. For internstøtte foreslås det bl.a. at AMS-støtte deles i to kategorier. Den første kategorien vil bestå av AMS-støtte til jordbruksproduksjon som omsettes innenlands. Slik støtte underlegges mindre strenge reduksjonsforpliktelser. Den andre kategorien vil bestå av AMS-støtte til eksportorientert produksjon. Slik støtte bør bli gjenstand for større reduksjoner. AMS-støtte bør forts att ikke være produktspesifikk. Blå og grønn støtte videreføres. Med hensyn til eksporttiltak, erkjenner Norge behovet for sterkere disiplin som en del av en balansert tilnærming som fullt ut ivaretar de ikke-handelsmessige hensyn i et multifunksjonelt jordbruk. Imidlertid må det sikres at subsidieelementet i alle former for eksporttiltak, slik som direkte eksportsubsidier, eksportkreditter, statlige handelsforetak og matvarehjelp, behandles likt i videreføringen av reformprosessen. Det bør rettes et spesielt fokus på interessene til utviklingsland, særlig de minst utviklede og netto matvareimporterende land. Norge erkjenner at forbedret markedsadgang for jordbruksvarer er av vital betydning for mange utviklingsland som et middel for økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse. Videre må utfordringene som utviklingslandene er stilt overfor både når det gjelder akutt matusikkerhet og situasjoner der en stor del av befolkningen er avhengig av jordbruk behandles grundig i forhandlingene med sikte på å sikre tilstrekkelig fleksibilitet i nasjonal politikkutforming for å fremme nasjonal jordbruksproduksjon. Med tanke på å sette utviklingslandene, og særlig de minst utviklede, i stand til å dra full nytte av det multilaterale handelssystemet inneholder det norske posisjonspapiret til vurdering i forhandlingsprosessen en rekke konkrete forslag til særskilt og differensiert behandling av utviklingsland.
I fase 2 i forhandlingene ble det lagt fram uformelle papirer fra en rekke land. Norge la i denne fasen fram slike papirer om henholdsvis utvikling av landsbygda, den spesielle sikkerhetsmekanismen, miljø og matvarehjelp.
5.3 Tollfri import fra minst utviklede land (MUL). Etablering av sikkerhetsmekanisme for korn, mel og kraftfôr.
5.3.1 Bakgrunn
MUL har i en årrekke krevet toll- og kvotefri markedsadgang for alle deres produkter. Det fremgikk av St. meld. nr. 2 (2000-2001) at toll- og kvotefri adgang til det norske markedet gjøres gjeldende for alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL liste (jf. B.inst.S.nr. II (2000-2001)). For korn, mel og kraftfôr gjøres ordningen gjeldende fra 1. juli 2002. Tollfritaket og sikkerhetsmekanismen hjemles i Norges generelle tollpreferanseordning (GSP) for import fra utviklingsland, der MUL gis særlige gunstige vilkår. EU har vedtatt å innføre tilsvarende ordninger for import av alle produkter unntatt våpen fra MUL, men med visse overgangsordinger i opptil 9 år for de meste sensitive varene.
I St. meld. Nr 2(2000-2001), Revidert nasjonalbudsjett, gjengis vedtaket om å innføre toll- og kvotefri markedsadgang for MUL. I vedtaket var det en forutsetning for endringer i importbetingelsene at markedsbalansen for korn, mel og kraftfôr skulle ivaretas i samsvar med intensjonene i den nye markedsordningen for korn. Det skulle etableres en sikkerhetsmekanisme for korn, mel og kraftfôr som skulle administreres av Statens Landbruksforvaltning (SLF) og som skulle utløses når SLF vurderte at markedsbalansen var i fare. Videre skulle dagens overvåkingssystem gjennomgås, og nødvendige tilpasninger gjøres med sikte på å ivareta hensynet til forutsigbarhet og åpenhet. Vedtaket er også gjengitt i St. prp. Nr 92 (2000-2001), Om jordbruksoppgjøret.
5.3.2 Vurdering
Iverksettelse av toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra MUL er et sentralt tiltak i regjeringens utviklings- og handelspolitikk og i handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse. Formålet er å fremme handel og utvikling, og å bidra til at de fattigste landene blir bedre integrert i verdensøkonomien.
Sikkerhetsmekanismen for toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra MUL er en del av den norske GSP-ordningen. Sikkerhetsmekanismen skal bidra til at intensjonene i den norske markedsordningen for korn blir ivaretatt. Det vil bli etablert en ordning for overvåking av importen, som sammen med muligheten til å utløse sikkerhetsmekanismen bør gi et godt grunnlag for å fortsatt å ivareta markedsbalansen på korn, mel og kraftfôr. Utgangspunktet for utforming av sikkerhetsmekanismen har vært å legge forholdene til rette for størst mulig import fra MUL, samtidig som hensynet til markedsordningen for korn ivaretas.
5.3.3 Vedtak om å innføre sikkerhetsmekanismen
Regjeringen vil iverksette en sikkerhetsmekanisme for korn, mel og kraftfôr fra 1. juli 2002 der Landbruksdepartementet utpekes som ansvarlig myndighet. Denne myndigheten videredelegeres i samsvar med retningslinjer gitt av Landbruksdepartementet. Sikkerhetsmekanismen utløses når markedsbalansen er i fare.
Berørte departementer orienteres om at sikkerhetsmekanismen skal utløses minst tre virkedager før vedtak fattes. Dersom berørte departementer ikke kommer med innvendinger innen nevnte tre dager, utløser eller viderefører landbruksministeren eller den landbruksministeren instruerer sikkerhetsmekanismen. Eventuell regjeringsbehandling skal skje innen fem dager.
Ordningen evalueres etter ett år for å vurdere hvorvidt den har fungert etter hensikten mht. økt MUL-import.
5.4 Forholdet til EU/EUs landbrukspolitikk
5.4.1 Innledning
Selv om landbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen, har utviklingen av EUs landbrukspolitikk betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri på flere måter. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Utformingen av EUs landbrukspolitikk har og betydning for graden av sammenfall i interesser mellom EU og Norge i internasjonale prosesser som WTO-forhandlingene.
EU vedtok i 1999 en større reform av sin landbrukspolitikk som har ført til prisreduksjoner på sentrale landbruksprodukter og økt vektlegging av bygdeutvikling og miljø. EU er nå i ferd med å gjennomgå effektene av denne reformen og vurderer endringer for enkelte markedsordninger. Utbruddene av kugalskap og munn- og klovsyke i EU har ført til en debatt om en mer gjennomgripende endring av landbrukspolitikken med økt vekt på økologisk landbruk og mer dyrevennlige driftsformer. Videre blir begrensningene av transporten av levende dyr vurdert. Utbruddene av munn- og klovsyke i 2001 førte til en temporær sterk reduksjon i priser og salg av storfekjøtt.
5.4.2 Forhandlinger med EU
I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal EU og Norge søke å fremme handelen med landbruksvarer. Forhandlingene om utvidet handel med basis landbruksvarer startet høsten 1995, men stoppet opp høsten 1997 som følge av misnøye blant flere EU-land med omfanget av konsesjoner i skissen til avtale. Forhandlingene mellom EU og Norge er nå tatt opp igjen med et første forhandlingsmøte i mars 2002.
Protokoll 3 om handel med bearbeidede landbruksvarer var ikke ferdigforhandlet da EØS-avtalen trådte i kraft 01.01.1994. Forhandlingene om protokoll 3 ble utsatt en periode på grunn av forhandlinger om EU-medlemskap for fire EFTA-land samt WTO-forhandlinger i Uruguay-runden. Forhandlingene ble gjenopptatt i januar 1997, men ble både vanskelige og tidkrevende. Først høsten 2001 ble EØS/EFTA-landene enige med EU om en protokoll 3 avtale. Avtalen ble satt i verk fra 01.01.2002.
Protokoll 3 avtalen innebærer en viss utvidelse av vareomfanget i forhold til det gjeldende handelsregimet mellom EU og Norge. Viktige produkter i denne sammenheng er syltetøy, margarin og barnemat. Videre innebærer endringene et generelt kutt i tollsatsene inn til Norge og inn til EU med 3 pst. For noen produkter er tollreduksjonen inn til Norge og EU større.
Det legges opp til å avvikle industribeskyttelse i tollsatsene innen 01.07.2004. Forhandlinger om dette vil ventelig starte sommeren 2002. Industribeskyttelsen i tollsatsene gir beskyttelse utover forskjellen i råvarepriser mellom Norge og EU. Det vil bli forhandlet om unntak fra dette. Endringen i protokoll 3 vil for deler av næringsmiddelindustrien kunne medføre økt konkurranse på hjemmemarkedet. Samtidig vil også muligheten for eksport til EU-markedet forbedres for en del norske produkter.
5.4.3 Forhandlinger i regi av EFTA
Det er orientert om EFTAs forhandlinger om frihandelsavtaler i tidligere proposisjoner, jf. St.prp.nr.1 (2001-2002) Utenriksdepartementet og St.prp.nr.1 (2001-2002) Nærings- og handelsdepartementet.
Forhandlinger om frihandelsavtale pågår nå mellom EFTA-landene og henholdsvis Canada, Tunisia, Egypt, Kypros, Sør-Afrika og Chile. Frihandelsforhandlingene med Singapore, Jordan og Makedonia er avsluttet, men avtalene er ikke ratifisert.
EFTA-konvensjonen av 1960, også kalt Stockholmskonvensjonen, regulerer etter EØS-avtalens ikrafttredelse i utgangspunktet kun handelsforbindelser mellom Sveits på den ene siden og EFTA/EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein på den andre siden. Konvensjonen, som også omfatter bearbeidede landbruksvarer og enkelte basis landbruksvarer, er nå revidert og den reviderte konvensjonen vil tre i kraft 01.06.2002. I revisjonen har en for bearbeidede jordbruksprodukter blitt enige om at EFTA-land i sin handel seg imellom skal benytte de samme tollsatser som gjelder mellom EFTA-land og EU. Videre har en utarbeidet et felles regelverk i EFTA for handel med såvarer og økologiske jordbruksprodukter. Sveits og Norge har også akseptert en gjensidig tollfri ostekvote på 60 tonn.
5.5 Verdens Tollorganisasjon (WCO)
WCO har til formål å sikre rasjonell og effektiv tolladministrasjon og administrerer blant annet det harmoniserte varekodesystemet (HS-systemet), som brukes i over 80 land. I HS-systemet blir de ulike varene klassifisert etter kapittel, og videre i tollposisjoner og underposisjoner. Varene kan så klassifiseres videre inn i tollvarenummer på nasjonalt plan. Tollsatsen fastsettes nasjonalt for det enkelte tollvarenummer, men den er bundet i henhold til avtaler i WTO. Anvendte satser kan imidlertid være lavere enn de bundne.
Spørsmål knyttet til klassifisering og nomenklatur blir behandlet av WCO i en egen HS-komite, og selv om vedtak i denne komiteen ikke er formelt bindende, har de hittil vært retningsgivende for norsk klassifisering. Siden tollsatsene er bundet i avtaler, vil et vedtak som innebærer å flytte produkter fra en posisjon til en annen, kunne medføre endringer i importvernet.
Landbrukskapitlene i den norske tolltariffen er over tid bygd opp for blant annet å ivareta spesifikke landbruks- og næringspolitiske interesser. Det ligger betydelige utfordringer i administreringen av tollregimet for landbruksvarer i Norge. Stadig produktutvikling fører til mange nye produkter som ikke har spesifikke varenummer, og som vil kunne bli plassert i samleposter hvor det er lav tollbeskyttelse. Dette vil kunne få betydning for konkurransesituasjonen til norsk næringsmiddelindustri. Overvåking og oppfølging av arbeidet med tolltariffen er derfor næringspolitisk viktig.