12 Endringer i EØS-avtalen på det veterinære området

12.1 Innledning

Regjeringen vil legge frem en proposisjon om samtykke til godkjenning av EØS-komitéens beslutning om revisjon av EØS-avtalen, Vedlegg I, veterinær del så snart saken har vært behandlet i EØS-komitéen. Innholdet i utkastet til den reviderte avtalen vil i det følgende bli omtalt, og samtidig vil det bli redegjort for nye overvåkings- og kontrollprogrammer som introduseres på nasjonal basis for både levende dyr og animalske næringsmidler. Disse har ingen formell forankring i EØS-avtalen, men skal bidra til å sikre fortsatt god dyrehelse og trygge matvarer her i landet. Til sammen danner dette et helhetlig nytt regelverk for store deler av den veterinære sektor i Norge.

Den reviderte avtalen var forutsatt å skulle tre i kraft sommeren 1997. Det synes nå klart at en beslutning i EØS-komitéen tidligst kan foreligge i månedsskiftet oktober / november. Forsinkelsen har oppstått fordi EU har trengt lengre tid på gjennomgang og intern klarering enn det som opprinnelig var estimert. Ikrafttredelse av den reviderte avtale vil således først være aktuelt 1. januar 1998. For å kunne få den nødvendige nytte av de nasjonale kontrollprogrammene og de styrkede nasjonale tiltak, er det viktig at en del av disse blir gjennomført allerede fra sommeren 1997, jfr. kap 12.9.3 nedenfor. Dette gjelder blant annet nasjonalt program for bekjempelse av skrapesjuke.

EUs veterinære regelverk omfatter tekniske bestemmelser om helse-, hygiene- og kvalitetskrav ved handel med animalske næringsmidler, helsekrav ved handel med dyr og andre dyreprodukter enn næringsmidler, samt rapportering og bekjempelse av sykdom. Handel med fisk, krepsdyr og bløtdyr og produkter av disse omfattes også av dette regelverket og omfattes av betegnelsene dyr og animalske næringsmidler/produkter. Videre omfatter EUs veterinære regelverk visse dyrevernbestemmelser og bestemmelser om avl.

Gjennom EØS-avtalen har Norge allerede overtatt det meste av dette regelverket, som sikrer felles handelsregler innenfor EØS-området. Under forhandlingene om den opprinnelige avtalen fikk vi noen unntak som gjør at vi har beholdt nasjonale regler på visse områder. Dette gjelder bla. regler for handel med tredjeland og bestemmelser om kontroll med handel (kontrolldirektivene) som bla. omfatter grensekontroll. I avtalen ble det også fastsatt at alle unntakene skulle gjennomgås og eventuelt revideres i løpet av 1995. Forhandlingene om dette har pågått også i 1996.

De tiltak som foreslås vil medføre en utvidet aktivitet innenfor kontroll med levende dyr, animalske næringsmidler og andre dyreprodukter i forhold til dagens. I tillegg til de midler som det bes om fullmakt til å benytte i denne proposisjonen, vil det gjøres interne omdisponering i ressursbruken fra dagens kontrollordninger til de tiltak som foreslås her.

Gjennom den gjeldende EØS-avtalens Vedlegg II er størsteparten av det norske regelverket på næringsmiddelområdet allerede harmonisert med EUs regler. Avtalepartenes tollsatser, markedsordninger o.l for landbruksvarer og fiskeprodukter berøres ikke av det veterinære regelverk i EØS-avtalen. Muligheten til å nedfelle krav i regelverk av andre hensyn enn helse, f.eks. hensynet til vern av arter, berøres heller ikke.

Landbruksministeren redegjorde for avtaleutkastet i Stortinget 16. januar 1997. Stortinget diskuterte redegjørelsen i møte 23. januar 1997. I dette kapittel orienteres det om utkast til avtale, om status i gjennomføringen og Stortinget inviteres til å gjøre vedtak om bevilgninger for gjennomføring av administrativt forarbeide, nasjonale tiltak og det videre oppfølgingsarbeid. Det fremmes ikke forslag om bevilgninger til tiltak som er en følge av selve avtalen, som grensestasjoner m.v.

I proposisjonen om samtykke til EØS-komitéens beslutning vil det bli redegjort for de risikovurderinger som ligger til grunn for de foreslåtte tiltak.

12.1.1 Endrede forutsetninger siden avtalen trådte i kraft

En rekke forutsetninger har forandret seg siden EØS-avtalen trådte i kraft. De viktigste er:

• EUs indre marked har skapt problemer for våre eksportinteresser ved innføring av økt grensekontroll ved import fra tredjeland (Norge er «tredjeland» etter gjeldende avtale, -såvidt gjelder grensekontroll)

• Sverige, Finland og Østerrike har blitt medlemmer i EU

• Norge har sluttet seg til WTO-avtalen

Norge har en sterk utadvent økonomi som bygger på en utstrakt handel med varer, ikke minst fra primærproduksjonen innen fisk, landbruk og skogbruk. Norsk fiskerinæring eksporterte for nærmere 22,5 milliarder kroner i 1996, tilsvarende 7 % av landets eksport. Eksporten er i fortsatt sterk vekst. Nærmere 2/3 av denne eksporten gikk til EU-landene. Eksport av landbruksvarer utenom skogprodukter har hittil vært beskjeden. I tråd med St prp nr 8 (1992-93) Landbruk i utvikling, tas det sikte på gradvis å skape en mer markedsrettet landbrukssektor som etter hvert vil kunne bli mer eksportrettet.Norges gode dyrehelse og hygienestandard vil fremover kunne gjøre eksport av matvarer mer interessant.

Handel med matvarer, herunder animalske produkter som fisk, bidrar til å styrke den norske økonomien, og spiller en særdeles viktig rolle i å sikre bosetting og sysselsetting i hele landet. Norge er totalt sett nettoeksportør av matvarer.Størstedelen av de matvarer som Norge produserer for eksport, er ferskvarer. På denne bakgrunn er det viktig å sikre at dette varebyttet kan skje uten unødvendige hindringer som medfører økte kostnader og redusert kvalitet og verdi på varene.

En viktig intensjon med EØS-avtalen var å gi Norge en sikrere adgang til EU-markedet. På grunn av flere faktorer har avtalen ikke fungert som forutsatt når det gjelder fisk, fiskeprodukter og en del landbruksvarer.Ettersom reglene om grensekontroll ble holdt utenom avtalen, blir Norge behandlet som et tredjeland i forhold til EU. En konsekvens av dette er at norsk eksport av animalske produkter til EU blir gjenstand for de samme kontrolltiltak ved import som ethvert annet land utenfor EU, selv om den hygieniske og helsemessige standarden er basert på EUs regelverk. Dette medfører en svekkelse av konkurranseevnen i forhold til vårt viktigste marked. I lys av Sveriges og Finlands tiltredelse til EU er også norsk eksport til disse tradisjonelle markeder negativt rammet.

Varer fra Norge blir altså behandlet på samme måte som varer fra øvrige tredjeland ved grensen til EU, til tross for at EØS-avtalen medfører at vi allerede stort sett har de samme helse- og hygienekrav. På grensen til EU blir fiskepartier stanset for veterinærkontroll. Veterinærkontrollen består av dokumentkontroll, identitetskontroll og fysisk kontroll. Det er viktig å merke seg at kontrollen allerede har ført, og fortsatt fører til store tap for eksportørene, og den vedtatte opptrappingen vil forverre situasjonen. Kontrollen medfører både direkte utgifter og forsinkelser som ofte påfører eksportøren store tap som følge av kvalitetsforringelse, avtalebrudd m.v. Eksportvarer fra landbruket omfattes av samme kontrollregler.

Den fysiske kontrollen ved grensepassering inn til EU ble harmonisert fra 1. januar 1997. I praksis skulle denne harmoniseringen innebære en skjerping av kontrollen for Norge og andre tredjeland. Den gjennomsnittlige kontrollfrekvensen skulle økes fra 3-5% til 20-50% av partiene. Dette ville ha forsterket problemene for fiskeindustrien i vesentlig grad. I tillegg ville dette også ha skapt problemer for eksporten av landbruksprodukter til EU-land, eller i transitt gjennom EU.

På bakgrunn av de forhandlingene som har vært ført og i påvente av at revidert avtale kan tre i kraft har EU gitt de enkelte medlemsland anledning til å benytte en lavere kontrollfrekvens for varer som kommer fra Norge og Island.

12.1.2 Grunnleggende forutsetninger ved forhandlingene

Generelt har Norge en meget god dyrehelsesituasjon, og forbrukerne kan være sikre på at den hygieniske kvaliteten på animalske næringsmidler omsatt i Norge er høy, enten de er av norsk eller utenlandsk opprinnelse. For Regjeringen har det under forhandlingene vært en grunnleggende forutsetning at denne situasjonen skal opprettholdes.

I drøftelser med Kommisjonen har det vært svært viktig for Norge å finne fram til en løsning som ivaretar hensynet til Norges gode dyrehelsestatus, og som sørger for at matvarer i Norge er trygge. Her har det blant annet vært viktig å kunne videreføre det norske kontrollprogrammet for salmonella som ble satt i verk i begynnelsen av 1995, og derigjennom få aksept for at slike programmer kan gjennomføres som et «ikke diskriminerende» tiltak.

Det er ikke bare EØS-avtalen som medfører internasjonale forpliktelser for hvordan norsk regelverk på det veterinære området skal utformes. Vår deltagelse i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har medført at vi for landbruksvarer har fått et tollbasert grensevern i stedet for som tidligere et kvantitativt grensevern.

Innenfor WTO-samarbeidet ble det i Uruguay-runden fremforhandlet en egen avtale om veterinære- og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen). Denne regulerer hvilke helse- og hygienekrav som kan settes ved handel med dyr, planter og produkter av slike. Avtalen har som formål å sikre at tiltak knyttet til helse- og hygienekrav har basis i faglige vurderinger, og ikke brukes til å begrense eller hindre handel utover det som er nødvendig for å beskytte folke-, dyre- eller plantehelse.

For Norges del betyr SPS-avtalen at det nasjonale veterinære regelverket overfor tredjeland må endres. Det kreves at importvilkårene er forutsigbare, og kravene bør derfor nedfelles i forskrifter. Gjennomføring av bestemmelsene i utkastet til revidert EØS-avtale medfører at Norge vil oppfylle de forpliktelser som følger av SPS-avtalen.

12.2 EUs regelverk på det veterinære området

Et av målene for EU er å lette varehandelen innenfor fellesskapet. Dyr og animalske produkter blir betraktet som varer, og handelen med slike varer har tradisjonelt vært regulert gjennom detaljerte nasjonale bestemmelser som har hindret eller forsinket varebyttet.

I medhold av Romatraktaten artikkel 43, som gir hjemmel for rettsakter til gjennomføring av en felles landbrukspolitikk og som inneholder bestemmelser om «fritt varebytte», har EU harmonisert sitt regelverk knyttet til handel med dyr og animalske produkter. EU har felles bestemmelser for overvåkning, rapportering og bekjempelse av en rekkesykdommer. I tillegg til at sykdom defineres som et onde i seg selv, er det også et mål å bekjempe sykdom fordi dette hindrer handelen. Handelsdirektivene og avledet regelverk har videre som mål å hindre spredning av smittsomme dyresykdommeri forbindelse med handel, både innen EU og i forbindelse med innførsel fra tredjeland.

Både for handel innenfor fellesskapet og ved import fra tredjeland opereres det med krav til helsemessig standard for dyr og hygienekrav til produkter. Regelverket inneholder også kontrollbestemmelser som angir hvordan varene som forflyttes skal kontrolleres og følges opp, hvordan dyr skal merkes og forskjellige systemer for rapportering ved forflytting av dyr og ved utbrudd av smittsomme dyresykdommer, samt regler om sykdomsbekjempelse og dyrevern. Videre er det i EUs regelverk opprettet finansielle ordninger som gir støtte til medlemslandene ved utslakting av syke dyr, opprettelse av kontrollprogrammer osv.

På bakgrunn av den inndelingen som er gjort ved godkjenning av helsestatus, er det satt spesielle vilkår mht. helse, testing eller andre betingelser for at dyr eller animalske produkter kan være gjenstand for handel. På opprinnelsesstedet skal varen utstyres med den dokumentasjon som kreves i henhold til det harmoniserte regelverket. Overvåkingsprogrammer og stikkprøvekontroll, bla. på mottakerstedet, vil være tiltak som kontrollerer at reglene blir overholdt. Ved mistanke om at dyr eller produkter ikke oppfyller de fastsatte krav, kan det iverksettes de tiltak og kontroller som vurderes som nødvendig for å klargjøre status.

Ut fra disse helsemessige betingelsene vil varen kunne passere grensene uten ytterligere kontroll. Kontrollbestemmelsene inneholder imidlertid regler om hvordan vareforflytning over landegrensene skal gjøres kjent for tilsynsmyndighetene på mottakerstedet.

12.3 EØS-regelverket

Gjennom EØS-avtalen overtok EFTA-landene i 1994, med visse unntak og tillegg, de aller fleste av EUs bestemmelser om helse-, hygiene- og kvalitetskrav ved handel med animalske næringsmidler, helsekrav ved handel med dyr og andre dyreprodukter enn næringsmidler samt rapportering og kontroll av sykdom innen EØS-området. Således har Norge allerede overtatt store deler av EUs regelverk innenfor veterinær sektor, jfr St prp nr 100 (1991-92) med vedlegg og St prp nr 40 (1993-94).

Innenfor den veterinære delen av EØS-avtalen var de enkelte EFTA-land ikke deltagere i samme grad. De opprinnelige EFTA-landene Finland, Sverige og Østerrike tok, sammen med Norge, over den samme delen av EUs regelverk. Island har bare overtatt reglene som angår fiskeprodukter og levende fisk unntatt til utsetting og oppdrett, og Liechtenstein har en generell overgangsperiode foreløpig frem til 1. januar 2000. Bakgrunnen for skillet mellom de øvrige opprinnelige EFTA-land og Island var hovedsakelig geografisk betinget ved at de førstnevnte har grense mot EU.

Unntakene fra EUs lovgivning i den eksisterende avtalen, kan inndeles på følgende måte:

1. A.

   Områder hvor EUs regler ikke kommer til anvendelse:

• veterinær grensekontroll

• regelverket som regulerer de helsemessige sidene ved innførsel fra tredjeland

• dyrevern

• finansielle ordninger

1. B.

   Områder hvor EUs regler er tatt inn som en del av avtalen, men Norge har fått et unntak i en overgangsperiode som ikke er tidsbegrenset, men at unntaket skulle vurderes etter en gitt periode;

• levende fisk og krepsdyr for oppdrett og utsetting

• levende sau og geit

• fellesdirektiv for dyrearter og avlsmateriale som ikke er regulert i særdirektiver

• identifikasjon og merking av dyr

1. C.

   Områder hvor EUs regler er tatt inn som en del av avtalen, men hvor Norge har fått anledning til å benytte et ikke tidsbegrenset beskyttelsestiltak;

• storfesykdommen BSE (kugalskap).

• porcine reproductive and respiratory syndrome (PRRS)

Med bakgrunn i unntaket for veterinær grensekontroll skjer kontrollen på grensen ved import til Norge fra de øvrige EØS-landene og fra tredjeland på samme måte som før EØS-avtalen.

Dagens norske importkontroll for levende dyr går ut på at dyrenes identitet og alminnelige helsetilstand blir kontrollert av grenseveterinæren før de blir fraktet til bestemmelsesstedet. Der blir de satt i karantene, i et tidsrom som varierer etter dyreart, observert og tatt prøver av under tilsyn av distriktsveterinæren. Karantenestedet skal være godkjent av distriktsveterinær før innførsel finner sted.

For animalske næringsmidler består hovedelementet i importkontrollen av at det tas ut prøver for undersøkelse av salmonella i tillegg til at det kan tas stikkprøver for undersøkelse med hensyn på enkelte andre forhold som temperatur, hormoner, antibiotika, generell bakterieforekomst og surhet (pH). Dette skjer før partiene tollklareres. Kontrollen av produktene foregår ikke ved grensepasseringen, men etter at de er tatt inn på et toll- og/eller fryselager inne i landet.

I den eksisterende avtalen ble også bestemmelsene som EU har for import av levende dyr og animalske produkter fra land utenfor EU, de såkalte tredjelandsbestemmelsene, holdt utenfor. Det samme gjelder bestemmelser om handel innenfor EØS med levende fisk og skalldyr til oppdrett og utsetting, om handel med sau og geit, om merking av dyr og EUs bestemmelser som angår dyrevern. Finansielle ordninger ble også holdt utenfor.

Når det gjelder dyrevern baserer både Norge og EU seg på tilrådinger fra Europarådet. Av denne grunn er Norges og EUs regler i dag i stor grad sammenfallende. Norge har, etter EUs siste revisjon, et regelverk som tillater mer langvarig transport av dyr enn EU. De norske reglene for transport er imidlertid under endring med sikte på et nivå som tilsvarer EUs.

Dagens nasjonale bestemmelser gir et generelt forbud mot innførsel av sau og geit, men departementet har etter søknad gitt dispensasjon fra forbudet og satt vilkår for innførsel. I perioden fra 1992 frem til i dag er det gitt dispensasjon i to tilfeller. Ut fra WTO-avtalens forpliktelser er det nødvendig å erstatte dette regelverket med en forskrift som tillater innførsel på gitte vilkår.

EUs bestemmelser om merking er heller ikke en del av gjeldende EØS-avtale. Norge praktiserer et eget merkesystem gjennom Husdyrkontrollen, men det er ikke offentlige bestemmelser for merking og registrering av dyr. EU har regler som pålegger at produksjonsdyr som storfe, småfe og svin skal være merket. Dessuten er det regler om registreringsplikt av produksjonsdyr i driftsenheter.

Med unntak av de fiskeartene Norge allerede handler med EU, har vi brukt nasjonalt regelverk ved omsetning av levende fisk og skalldyr til oppdrett eller utsetting.

12.4 EUs regelverk som ikke omfattes av gjeldende EØS-avtale

Den veterinære kontrollen ved handel fra et EU-land til et annet EU-land skal primært foregå på avsenderstedet. I mottakerlandet kan offentlige myndigheter foreta stikkprøvekontroll for å kontrollere at reglene overholdes. Det skal ikke foretas strengere kontroll med innførte varer eller dyr enn med landets egne produkter med mindre det er spesielle grunner til dette, for eksempel ved mistanke om at forsendelsen ikke oppfyller de fastsatte vilkårene. For handel med dyr kreves det at selgeren er registrert og at dyreholdet er være gjenstand for regelmessig kontroll av veterinære myndigheter. Det skal sendes melding fra den offentlige veterinæren som fyller ut helsesertifikat på avsenderstedet til offentlig veterinær på mottakerstedet.

EUs veterinære kontrollbestemmelser når det gjelder handel fra tredjeland til EU-området fastsetter at forsendelser fra tredjeland må gjennomgå dokumentkontroll og identitetskontroll ved ankomst til et EU-medlemsland. Kontrollen skal foregå ved spesielt utpekte grensekontrollstasjoner, og det kan tas ut de prøver som vurderes som nødvendige i det enkelte tilfellet. For grensekontrollstasjonene er det fastsatt minstekrav til bemanning, informasjonssystemer, fasiliteter for prøvetaking, undersøkelse av prøver og midlertidig lagring av produkter eller karantenering av dyr som ikke er frigitt. På grensekontrollstasjonen skal alle dyr undersøkes av veterinær for å sikre at dyrene ikke er syke eller at dyrene eller produktene ikke bringer med smittsomme sykdommer.

For innførsel fra tredjeland er det gjennomgående gitt strengere bestemmelser enn for handel innen EU. Det settes opp vilkår for at de enkelte tredjeland eller områder i disse skal kunne eksportere til EU. Slike vilkår gjelder bl.a krav til helsestatus, offentlig veterinærapparat og rapporteringsplikt. Etter inspeksjonsreiser til de aktuelle land, blir de som oppfyller disse generelle kravene godkjent og eventuelle tilleggskrav som vurderes som nødvendige, fastsettes.

Handel med levende akvakulturdyr og produkter er regulert i Rådsdirektiv 91/67 og gjelder både handel mellom land og innenlands handel. Gjennomgående stilles det strengere krav ved handel med levende fisk og usløyd fisk enn sløyd fisk og andre produkter pga større smitterisiko ved de førstnevnte. Basert på en inndeling av sykdommer i tre kategorier avhengig av hvor alvorlig den enkelte sykdom vurderes å være, settes det opp generelle krav for handel. For å drive handel kreves det dokumentasjon av sykdomsstatus og godkjenning av sonen fisken er produsert i, og det tillates kun salg til soner med samme eller dårligere status.

Regler for handel med levende sau og geit er gitt i Rådsdirektiv 91/68, hvor det er fastsatt meldepliktige sykdommer og helsekrav som skal oppfylles før en kan handle med sau eller geit. Disse kravene består i frihet for kliniske symptomer på sykdom, tidsfrister for hvor lenge opprinnelsesbesetningen skal ha vært fri for sykdom etter eventuelle tidligere utbrudd. Det stilles strengere krav ved handel med avlsdyr.

Rådsdirektiv 92/65 inneholder bestemmelser om handel med bla. aper, bier, hare, pelsdyr, hund og katt, ville drøvtyggere, ville arter av svinefamilien, fugler, sæd av småfe og hest og embryo av småfe, som ikke dekkes av andre handelsdirektiv. Når det gjelder handel mellom medlemsland er det stilt spesielle krav til institusjoner som dyreparker, forskningsinstitusjoner o.l. og krav om at dyr bare kan utveksles mellom godkjente institusjoner eller andre driftsenheter. Når det gjelder handel med tredjeland er det anledning til å stille strengere krav enn det direktivet fastsetter.

EUs regler for dyrevern er i hovedsak minimumsbestemmelser og de enkelte EU-medlemslandene har således anledning til å fastsette strengere nasjonale regler for dyrevern innenlands. Unntaket er bestemmelser angående transport av dyr som ikke gir anledning til å ha avvikende og strengere regler. Dette er gjort fordi transport av dyr over landegrensene er et felles anliggende som berører flere medlemsland samtidig.

Rådsdirektiv 92/102 gir regler om merking og registrering av storfe, småfe og svin. Det kreves at alle driftsenheter skal være registrert i et offentlig register, og at alle driftsenheter skal føre besetningsprotokoll. I besetningsprotokollen skal nærmere bestemte opplysninger om de enkelte dyr tas med. I tillegg gis det bestemmelser om merking av de enkelte dyr og kontroll med merking.

På grunn av stor forekomst av BSE (kugalskap), har EU nå pålagt Storbritannia eksportforbud for levende storfe, storfekjøtt og i tillegg de fleste andre produkter av storfe.

Svinesykdommen Porcine Respiratory and Reproductive Syndrome (PRRS) er en meget smittsom virusinfeksjon hos gris. EU har pr i dag ikke noe harmonisert regelverk for PRRS, og sykdommen er således ikke meldepliktig. Det er heller ikke noen felles strategi for bekjempelse av denne sykdommen.

I forhold til vedlegg I til EØS-avtalen inneholder finansielle ordninger bestemmelser om tilskudd fra EUs fellesmidler til spesifikke foranstaltninger som overvåknings- og utryddelsesprogrammer og grensekontrollstasjoner. Dette er ikke vurdert som en del av EØS-avtalen.

12.5 Forhandlinger om revidert avtale

På bakgrunn av problemene for fiskeeksporten til EU og den avtalte gjennomgangen av unntaksbestemmelsene i EØS-avtalens Vedlegg I, har Norge, Island og Liechtenstein gjennomført drøftinger med Kommisjonen siden januar 1995 og ut 1996. Det har vært en målsetning å forbedre det veterinærfaglige EØS-samarbeidet, og på denne måten sikre norske eksportører like konkurransevilkår i forhold til sin europeiske konkurrenter innenfor EØS-området. Det har videre vært viktig å ta hensyn til de endringene som, uavhengig av EØS-samarbeidet, må gjennomføres i det norske regelverket som følge av WTO-forpliktelsene.

Fra norsk side har det vært en grunnleggende forutsetning for drøftelsene at den gode dyrehelsesituasjonen og hensynet til folkehelsen i Norge ikke skal svekkes. Det er en forutsetning at det veterinære EØS-regelverket i kombinasjon med andre kontrolltiltak sikrer fortsatt god dyrehelse og trygge matvarer i Norge.

I forhandlingen har EU basert seg på medlemskapsavtalen for søkerlandene i 1994. Norge har således oppnådd de samme særordninger som det var enighet om i forbindelse med medlemsskapsforhandlingene. Det er søkt å få til enkle samarbeidsordninger mellom EU og EFTA-landene i EØS-samarbeidet på den veterinære sektor, og da med en mest mulig integrert prosess for utvikling av regelverket. Dette betyr at en del nytt regelverk som før var unntatt avtalene, nå tas inn. Bestemmelser om finansielle ordninger holdes utenfor.

Institusjonelle spørsmål har vært en del av drøftingene med Kommisjonen, og det har også vært konsultasjoner med EFTAs overvåkningsorgan med sikte på å oppnå løsninger som er i overensstemmelse med de generelle rammene for EØS-samarbeidet. Den løsningen som nå foreligger tilfredsstiller dette kriteriet.

12.6 Regelverket innen veterinær sektor etter en eventuell gjennomføring av den reviderte avtalen

Det nye norske veterinære regelverket vil med en revidert avtale bestå av regelverket som allerede er en del av EØS-avtalen og nye bestemmelser innenfor områder som inngår i EUs harmoniserte regelverk. I tillegg vil vi beholde vårt nasjonale regelverk på områder som ikke er regulert innenfor EU. Videre vil nasjonale kontrollprogrammer, herunder en rekke nye kontrollprogrammer bli gjennomført gjennom egne forskrifter.

Gjennom den gjeldende EØS-avtale har Norge ervervet seg økte kunnskaper om tolking og praktisering av EØS-regelverket. Mens en tidligere fokuserte mye på hvilke begrensninger i de nasjonale myndigheters handlingsrom som EØS-avtalen medførte, står en i dag, gjennom ervervet kunnskap om fortolking og praktisering, bedre rustet til å utnytte de bestemmelser som er nedfelt i EØS-avtalen til beste de for hensyn en er satt til å forvalte. På mange områder på det veterinære felt har det vist seg at en har den nødvendige frihetsgrad. Et viktig eksempel på dette er de nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammer som er eller vil bli iverksatt, se kap 12.7.

Rutinene ved import av levende dyr vil ved en revidert EØS-avtale bli endret på flere områder. Ved innførsel fra EU/EFTA-land vil den veterinære grensekontrollen bli erstattet med et sett av nye tiltak. Disse vil blant annet være varsling fra offentlig veterinær på avsenderstedet til offentlig veterinær på mottakerstedet, stikkprøvekontroller under transporten til, og etter ankomst mottakerstedet, mottakskontroll og eventuell isolasjon og prøvetaking av de innførte dyrene, avhengig av disses helsestatus i forhold til helsestatus i mottakerbesetningen og den norske dyrepopulasjonen.

I tillegg til de nevnte tiltakene, vil det bli iverksatt en bredere overvåkning av den norske dyrehelsen. Dette vil bli gjort gjennom etablering av et sett nasjonale overvåkningsprogrammer tilpasset de mest relevante sykdommene på de ulike artene. Disse programmene vil være en del av de nasjonale tiltakene som iverksettes i tilknytning til den reviderte EØS-avtalen, men som ikke vil være knyttet direkte til selve avtaleteksten.

Norsk lovgivning om produksjon av næringsmidler av animalsk opprinnelse og om kvalitet og merking av produktene, er i stor grad harmonisert med EUs lovgivning gjennom EØS-avtalen. Rutinene for kontroll ved import av næringsmidler av animalsk opprinnelse vil bli endret ved en utvidelse av EØS-avtalen. Som hovedregel skal næringsmidler av animalsk opprinnelse fra EØS kontrolleres på det sted de tilvirkes. Det kan i tillegg foretas stikkprøvekontroll i markedet, f.eks. hos importører, grossister eller detaljister. Ved begrunnet mistanke om at produkter ikke er i samsvar med harmonisert lovgivning, kan det foretas kontroll, uavhengig av tid og sted.

Norge vil også overta reglene som gjelder for import fra tredjeland, dvs. krav til helse, hygiene og kvalitet. EU har lang erfaring i å vurdere tredjeland, og gjennomgående stilles det strengere krav til disse enn ved handel innen EU. Overtakelse av dette regelverket vil være fordelaktig blant annet fordi vi gjennom dette vil oppfylle våre forpliktelser i forhold til WTO-avtalen på dette området uten å måtte anvende en stor andel av egne ressurser på arbeidet med å samle informasjon for å vurdere alle de land i verden som handelsnæringene ønsker å importere fra. Norges grenser mot tredjeland vil således utgjøre yttergrensen for EØS og dermed også for EU. Kontroll med levende dyr og animalske produkter som kommer fra land utenom EØS, vil bli utført på spesielt utpekte grensekontrollstasjoner, der det skal foretas dokumentkontroll, identitetskontroll og fysisk kontroll. Etter først å ha gjennomgått slik kontroll, vil dyrene eller produktene frigis for EØS-markedet og sendes til bestemmelsesstedet.

I en overgangsperiode på inntil 5 år vil handel med levende fisk kun omfatte et fåtall nærmere spesifiserte arter, i påvente av at EU skal videreutvikle sitt regelverk. Norge deltar allerede i dette arbeidet ut fra vår gode kompetanse og erfaring på dette feltet.

For handel med sau og geit har Norge lagt vekt på å finne frem til et resultat i tråd med målsetningen om å sikre en god helsestatus. Det er blant annet fokusert på en løsning som kan forhindre at innførsel medfører en forverring av forholdene omkring småfesykdommen skrapesjuke, en sykdom som det på grunn av lang inkubasjonstid og usikre metoder for testing av levende dyr er vanskelig å kontrollere. Landbruksdepartementet er i ferd med å etablere et overvåkings- og kontrollprogram som skal dekke alt småfe i Norge. Dette vil, sammen med øvrige tiltak, sørge for at import av levende småfe i lys av en revidert EØS-avtale, ikke er til hinder for en målsetning om å utrydde skrapesjuke i Norge.

Regler om dyrevern tas nå inn i EØS-avtalen. Norges regler på dette området er allerede samsvarende med EUs regelverk, med unntak av forskriften som regulerer transport av levende dyr. Med unntak av transport er dyrevernreglene i EU minimumsbestemmelser, og det er derfor adgang til å ha strengere nasjonale bestemmelser.

Vi vil få full harmonisering når det gjelder merkebestemmelser for storfe, småfe og svin. På dette området vil det bli strengere regler enn i dag, noe som vil lette nasjonal kontroll, overvåkning og sporbarhet i tillegg til kontroll med innførte dyr.

Når det gjelder BSE (kugalskap),vil vi også få en harmonisering med EUs bestemmelser.EU har gjennom bruk av sikkerhetsklausulen forbudt utførsel av levende storfe og produkter av storfe fra Storbritannia for å hindre atsykdommenspres til kontinentet, og ikke minst skape trygghet for forbrukerne.

Når det gjelder de vedtak som EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har truffet mhp. å gi Norge anledning til å stille strengere krav på bakgrunn av godkjente kontrollprogrammer eller status, anerkjennes disse av EU gjennom en egen brevveksling. Norge vil således videreføre anledningen til å stille slike tilleggskrav.

Dersom folke- eller dyrehelsen settes i fare kan Norge etter gjeldende EØS-avtale, ta i bruk sikkerhetsklausulen i avtalen og fatte ensidige vedtak som kan medføre stans i handel når dette vurderes som nødvendig. Dette er en videreføring av dagens sikkerhetsklausul, jfr. EØS-avtalens vedlegg I, kap. 1, pkt. 9. Det foreligger ingen formelle kriterier for bruk av denne klausulen, men det forutsettes likevel at den ikke brukes uten at trusselen mot liv og helse er reell.

Den reviderte EØS-avtalen medfører at Norge får observatørstatus med forslags- og talerett i Den faste veterinærkomité. Dette er en komité under Kommisjonen, som i følge EUs prosedyrer for vedtagelse av nytt regelverk skal behandle forslag før det kan vedtas. Denne komiteen har vide fullmakter til å utforme innholdet i rettsakter på den veterinære sektor. Norge får derved adgang til EUs høyeste veterinærfaglige organ, og en kan på en helt annen måte dra nytte av det tette veterinærfaglige samarbeidet og informasjonsutvekslingen innen EU. På denne måten får en også en reell mulighet til å påvirke regelverksutviklingen innenfor EU, og derved også EØS, på en måte som ikke er mulig i dag.

Norge iverksatte 1. februar 1995 et omfattende program for overvåking og gjennomføring av tiltak for å kontrollere forekomsten av salmonellabakterier i levende storfe, svin og fjørfe, samt ferskt kjøtt, ferskt fjørfekjøtt og egg til konsum. Gjennom en systematisk overvåkning av norske husdyrbesetninger, slakterier og nedskjæringsvirksomheter har norske veterinærmyndigheter fått en vesentlig bedre oversikt over salmonellasituasjonen i landet i forhold til tidligere. Som en følge av salmonellaprogrammet kan Norge, i likhet med EU-medlemslandene Sverige og Finland, kreve at de ovennevnte varene som skal importeres fra andre EU-land, skal komme fra produsenter som er underlagt en like streng kontroll som gjennomføres i Norge, eller at hvert eneste vareparti kontrolleres før det sendes til Norge eller at levende dyr isoleres når de kommer til Norge. Dersom disse kravene ikke oppfylles, kan varene nektes importert. Kravene vi kan stille mht. salmonella har også en strategisk betydning ut over den effekt som retter seg direkte mot denne spesifikke bakterien, og vil indirekte tjene til vern mot andre smittestoffer og sykdommer om varene/dyrene ikke fyller salmonellakravene.

12.7 Nasjonale tiltak

De nasjonale tiltak kommer i tillegg til de forpliktelser og muligheter som følger av EØS-regelverket. Tiltakene vil bli iverksatt på de områder hvor EØS-bestemmelsene blir vurdert til ikke å ivareta vår nasjonale dyrehelse eller hensynet til konsumentene i tilstrekkelig grad.

Tiltakene som vil bli iverksatt, er blant annet nasjonale kontroll- og overvåkningsprogrammer for dyresykdommer, nasjonale kartleggingsprogrammer for næringsmidler og andre tiltak. Overvåknings- og kontrollprogrammene og kartleggingsprogrammene vil gi oss en oversikt over status for de enkelte sykdommer eller næringsmidler på en måte som vi ikke har i dag, ved at undersøkelsene systematiseres.

I hele prosessen med revisjon av Vedlegg I til EØS-avtalen har det vært forutsatt at den fremforhandlede løsningen skulle ta tilstrekkelige hensyn til at våre gode dyrehelsestatus hva angår smittsomme sykdommer ble ivaretatt. Det har også i denne sammenheng vært fastholdt at karantenering av dyr er et kostnadseffektivt tiltak for å redusere risikoen for innslep av smittsomme dyresykdommer ved import av levende dyr og avlsmateriale. Det er videre en kjensgjerning at EUs harmoniserte regelverk har omfattende bestemmelser for å bekjempe de alvorligste smittsomme dyresykdommene. Imidlertid omfatter EUs regelverk i begrenset grad tiltak for å hindre spredning av mindre alvorlige smittsomme sykdommer som likevel kan medføre vesentlige økonomiske tap i husdyrproduksjonen.

Når forslaget til revidert EØS-avtale også omfatter de såkalte kontrolldirektivene, har dette medført at dagens nasjonale bestemmelser om veterinær grensekontroll og karantenering ved innførsel av levende dyr fra andre land innen EØS-området, blir erstattet av de tiltak som tidligere er beskrevet, med tillegg av de nasjonale overvåknings- og kontrollprogrammer som beskrives nedenfor.

Departementet vil understreke at de tiltak som beskrives nedenfor kan og bør gjennomføres uavhengig av selve utvidelsen av EØS-avtalen. De nasjonale kontrolltiltakene vil styrke overvåkning og kontroll med en rekke alvorlige sykdommer, herunder skrapesjuke.

12.7.1 Kontrollprogrammer for levende dyr

Det er allerede etablert flere programmer som skal overvåke ulike sykdommer på de fleste av de norske husdyrartene. For sykdommer som vi har og som vi ønsker å bekjempe, er det med basis i overvåkningsprogrammene, etablert kontrollprogrammer som skal bidra til å bekjempe disse sykdommene.

Som følge av forslaget til revidert EØS-avtale, er det foreslått en rekke nye overvåknings- og kontrollprogrammer. De nye overvåkningsprogrammene vil være av nasjonal karakter, dvs. at de ikke skal godkjennes som del av EØS-avtalen. Når det gjelder skrapesjuke, kan det senere bli aktuelt å bruke programmet som grunnlag for å stille tilleggskrav, i tråd med de muligheter som er nedfelt i reglene for handel med sau og geit.

Disse programmene vil omfatte alle besetninger i Norge. For gjennomføring av programmene er det en forutsetning at de ikke skal virke handelshindrende eller diskriminerende i forhold til de forutsetninger som er fastsatt i EØS-avtalen og WTO-avtalen.

Overvåknings- og kontrollprogrammene vil dessuten hjemle krav om at dyr med ukjent helsestatus for de spesifikke sykdommene skal isoleres under tilsyn, adskilt fra den besetning som dyret skal inn i, inntil prøver er tatt og helsestatus er fastlagt. Dersom en påviser sykdom i norske besetninger vil de samme restriksjoner gjelde for disse som for dyr som skal innføres. Programmene vil således bidra til at innførsel av dyr, eller omsetning av dyr innenlands ikke skal øke risikoen for spredning av smittsomme sykdommer.

Det vil kunne bli aktuelt med endringer av hvilke sykdommer som skal være omfattet av kontrollprogrammene, avhengig av utvikling og erfaring fra de programmer som igangsettes.

12.7.2 Overvåknings- og kartleggingsprogrammer for næringsmidler

Økt overvåking og kartlegging skal bidra til oversikt over om situasjonen i markedet endres som følge av at tilsynet med animalske næringsmidler tilpasses veterinærkontrolldirektivene. Programmene skal være målrettet og sammen med andre tiltak ha som mål å gi minst tilsvarende sikkerhet som dagens kontrollsystemer.

Overvåkings- og kartleggingsprogrammene for animalske næringsmidler må ses i sammenheng med et generelt økt behov for kartlegging og dokumentasjon som følge av en mulig økt internasjonal handel med varer og økt forbrukerinteresse for matvaretrygghet.

Programmene skal legge vekt på forhold som ut fra faglig vurdering, kan medføre helserisiko, men også ta hensyn til forhold som fokuseres av forbrukerne eller næringsinteressene, og hvor det kan oppstå behov for at myndighetene skal kunne dokumentere tilstanden i markedet. Hensikten med programmene er å avklare utbredelsen av ulike typer risikofaktorer i animalske næringsmidler, og derved vurdere behovet for iverksettelse av tiltak med sikte på å sikre at matvarer som omsettes er trygge.

Det forutsettes at slike overvåknings- og kartleggingsprogram gjennomføres etter epidemiologiske prinsipper med tanke på å skaffe riktig informasjon som grunnlag for vurdering av helsemessig risiko. Resultatene fra kartleggingsprogrammene vil bla. sammenholdes med opplysninger om folkehelsa angående utbrudd av matbårne sykdommer og derved danne grunnlag for målrettede tiltak og tilsyn.

Det foreslås iverksatt følgende overvåknings- og kartleggingsprogram:

• smittemessige forhold som skyldes forekomst av mikroorganismer, særlig salmonella, listeria, campylobacter og toksinproduserende E. coli i forskjellige matvarer som kjøtt og kjøttprodukter, melk og melkeprodukter og skalldyr,

• forekomst av fremmedstoffer som antimikrobielle stoffer, syntetiske hormoner og pesticider i kjøtt, fjørfe og skalldyr, og

• forekomst av antibiotikaresistente bakterier i ulike animalske næringsmidler.

En del av dette gjennomføres allerede i dag i mindre omfang enn det Regjeringen legger opp til i forbindelse med revisjon av EØS-avtalen. Dagens undersøkelser baserer seg på en mer tilfeldig undersøkelse av utvalgte varer som basis for en kartlegging, mens det her legges opp til en mer systematisk overvåkning.

Kartleggings-/overvåkingsprogrammer skal i hovedsak gjennomføres ved uttak av stikkprøver av næringsmidler som finnes i markedet (importvirksomheter, nedskjæringsanlegg, detaljister) på bakgrunn av prøvetakingsplaner fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn. Stikkprøvene skal i hovedsak uttas av de lokale tilsynsmyndighetene som en integrert del av det løpende tilsynsarbeidet og analyseres.

Statens næringsmiddeltilsyn har en uavhengig vitenskapelige komite som har vurdert de foreslåtte kartleggingstiltak. Komiteen har i sin rapport angitt at de foreslåtte kartleggingsprogrammene er riktige og dekkende for de ulike typer animalske produkter. Komiteen mener imidlertid at dersom en skal oppnå en best mulig overvåkning, må også overvåkningen av humanpopulasjonen styrkes bl.a ved bedre registrering av mage-tarm infeksjoner og nærmere oppfølging av slike utbrudd. En styrking av overvåkningen på disse områder er vurdert som ønskelig i St meld nr 40 (1996-97) om matkvalitet og forbrukertrygghet, og Regjeringen vil komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse med oppfølgingen av denne meldingen.

12.7.3 Andre tiltak

I tillegg til tiltakene nevnt ovenfor, vil det generelle tilsynet med våre dyrepopulasjoner og produksjonsanleggene for animalske produkter styrkes. Det har allerede skjedd en styrking gjennom økt satsing på tilsyn med økte ressurser og gjennom implementeringen av EØS-bestemmelser som krever dette. Implementeringen av kontrolldirektivenes bestemmelser etter en revidert EØS-avtale, vil føre til behov for ytterlige styrking av disse.

Det gjennomføres også en omlegging av kontrollen med produksjon, innførsel og omsetning av næringsmidler til et internkontrollbasert system.Alle virksomheter som importerer næringsmidler, skal registreres som importvirksomheter. I likhet med andre norske næringsmiddelvirksomheter, skal alle virksomheter som importerer næringsmidler, ha godkjenning etter næringsmiddellovgivningen og de omfattes også av plikten til å ha internkontrollsystem for å sikre og dokumentere at næringsmiddellovgivningen etterleves. Offentlig tilsyn skal legge vekt på at virksomhetene ved sitt internkontrollsystem kan dokumentere prosedyrer som sikrer at kravene i lovgivningen etterleves. Det er derfor nødvendig med en styrking for å sikre gjennomføring før den reviderte avtalen trår i kraft.

Ved stikkprøvekontroll av produkter i importvirksomheten eller i markedet (produkttilsyn) skal det verifiseres at importvirksomhetenes internkontrollsystem er tilstrekkelig omfattende til å sikre etterlevelse av næringsmiddellovgivningen. Produkttilsynet må ses i sammenheng med den offentlige revisjonkontroll av internkontrollsystemet i importvirksomhetene. Det tas sikte på å videreutvikle et felles desentralisert datasystem for det offentlige næringsmiddeltilsynet som vil bli et viktig redskap for slik registrering/rapportering. Det samme vil gjelde tilknytning til andre internasjonale meldesystemer for næringsmidler.

Ut over disse tiltakene vil det bli nødvendig å styrke innsatsen på opplysnings- og informasjonssiden. En bevisstgjøring av importørene vil være et meget viktig element i den helhetlige løsningen. Det informasjonsarbeid som har vært drevet etter at gjeldende EØS-avtale trådte i kraft, har vist at dette er et viktig tiltak for å redusere risikoen for innslep av smittsomme sykdommer med import av dyr og dyreprodukter.

Det er viktig å være klar over at de vilkår som er fastsatt gjennom forskrifter ikke er til hinder for at de enkelte importører selv kan stille ytterligere krav.

12.8 Vurderinger

Det utkastet som nå foreligger til endringer i vedlegg I er totalt sett gunstig fordi vi oppnår at våre eksportnæringer, først og fremst når det gjelder fisk, men også andre dyr, animalske næringsmidler og andre dyreprodukter, ikke vil påføres tap som følge av EUs yttergrensekontroll. Vi får et forutsigbart regelverk å forholde oss til. Dette bidrar til å sikre et godt grunnlag for en eksportnæring som er svært viktig for distrikts-Norge.

Dersom de foreslåtte nasjonale tiltak ikke blir gjennomført, er det etter departementets vurdering negative sider ved at vår nasjonale importkontroll endres. Imidlertid vil Norge stå mye bedre rustet til å kunne handle trygt innenfor et indre marked i EØS enn vi gjorde bare få år tilbake. Videre vil vi her i landet gjennom de nye kontrollprogrammene og gjennom styrking av tilsynsetatene, skaffe oss bedre dokumentasjon om vår egen situasjon og vil derfor kunne stille strengere krav i forbindelse med handel. Vi vil dessuten vite mer om hvor de kritiske punkter finnes og hvordan vi skal håndtere dem.

Departementet legger stor vekt på kontrollprogrammenes strategiske betydning mht. kontroll av dyr og mat som omsettes i Norge. Disse programmene med den økte kontrollinnsats vil medføre en vesentlig styrket overvåkning motsykdomogså i det nasjonale husdyrhold og næringsmiddelomsetning. Slike programmer tjener også den hensikt at de gir en god dokumentasjon ved eksport av dyr og mat både til EØS og til verden forøvrig. Endret tilsyn med næringsmiddelvirksomheter vil også bidra til en samlet styrket overvåking.

Det forventes det ingen eller minimal økning i importvolum som følge av de bestemmelser som ligger nedfelt i den reviderte EØS-avtalen på veterinær sektor. Den helhetlige løsningen som her presenteres vil imidlertid kunne håndtere en økning.

Løsningen gir etter departementets vurdering rom for å beholde og videreutvikle Norges fordelaktige dyrehelsestatus, og gir nødvendig sikkerhet når det gjeldersykdomsom kan overføres til mennesker.

12.9 Administrative og økonomiske konsekvenser

12.9.1 Investeringer

Det kalkuleres med et behov for omlag 13 mill kroner i engangs utgifter til investeringer. Departementet legger til grunn at det ikke foretas investeringer før Stortinget har gitt sitt samtykke til den reviderte avtalen. Investeringene omfatter kostnader til tre grensekontrollstasjoner for animalske produkter generelt, ti for fiskeprodukter (inkludert landing av ferskfisk) og to for levende dyr. Dette er nødvendig fordi utrustningen på de steder hvor det i dag foretas grensekontroll ikke tilfredsstiller EUs krav til grensekontrollstasjoner. I tillegg kommer nødvendige investeringer til meldesystem for import av næringsmidler og et meldesystem for forflytning av dyr over landegrensene innen EØS. Investeringene vil bli nærmere presentert i proposisjonen om samtykke til EØS-komitéens vedtak.

12.9.2 Årlige driftsutgifter

Det kalkuleres med et årlig behov for driftsutgifter på omlag 60 mill kroner. Disse driftsutgiftene fordeler seg slik:

Det vil bli gjort nærmere rede for disponeringen av driftsutgiftene i proposisjonen om samtykke til EØS-komitéens vedtak.

12.9.3 Driftsutgifter 1997

I forbindelse med at tiltakene som foreslås på nasjonalt grunnlag, ønskes gjennomført så snart som mulig, og med utgangspunkt i at den reviderte avtale skal kunne tre i kraft fra 1.1.98, er det behov for å øke bevilgningene i 1997 med til sammen 39,4 mill kr. Behovet for å iverksette de nasjonale tiltakene og det forsterkede tilsynet med virkning fra i dag, er grunnet i at det er nødvendig å ha de nye kontrollordningene i gang og vel etablerte før en del av dagens kontrollordninger bortfaller, slik det er redegjort for ovenfor. Det nasjonale kontrollprogram for skrapesjuke er en del av det reviderte kontroll- og bekjempelsesprogram som Statens dyrehelsetilsyn fastsatte i februar 1997 etter omfattende drøftinger med næringens representanter. Det er nødvendig å bruke store deler av det som anslås som årlige driftsutgifter allerede i 1997, til tross for at man bare har omlag et halvt år til rådighet. Dette er for å ta høyde for at de største kostnadene påløper ved etableringen av kontrollprogrammene og utvidet tilsyn. Dessuten er det nødvendig med en forsterket aktivitet i den første perioden etter etableringen for å oppnå den nødvendige trygghet ved ikrafttredelsen av den reviderte avtalen.

Videre foreslås at bevilgninger til tilsyn og administrasjon gjennomføres. Forberedelse til avtalen krever en betydelig ressursinnsats som bør videreføres i 1997 for å kunne gjennomføre avtalen fra årsskiftet. Det foreslås også utvidet aktivitet med tilsyn med dyr, merking, meldesystemer, tilsyn med importbedrifter og av animalske næringsmidler som det er viktig å gjennomføre også uten en utvidelse av EØS-avtalen.

Nedenfor angis fordelingen av bevilgningsbehovet i 1997 fordelt etter formål.

Ansvaret for gjennomføring av tiltakene vil i hovedsak tilligge Landbruksdepartementet, Statens dyrehelsetilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn og Veterinærinsituttet. Det er foreløpig knyttet en viss usikkerhet til fordelingen av totalbeløpet på virksomhetenes kapitler og poster. Landbruksdepartementet foreslår derfor at beløpet bevilges samlet på Landbruksdepartementets budsjett gjennom en økning av kap 1100, post 11 med 39,4 mill kr. Den økte bevilgningen foreslås dekket ved å redusere bevilgningen på kap 2309, post 11 Ymse utgifter. Forslag til fordeling på kapitler og poster vil bli fremmet i proposisjon til høsten.

De reglene som inngår i den reviderte EØS-avtalen på den veterinære sektor og de nasjonale tiltak som foreslås iverksatt, gir en god og helhetlig løsning som etter Landbruksdepartementets mening gjør Norge i stand til å beholde og videreutvikle vår fordelaktige dyrehelsestatus, og gir nødvendig sikkerhet når det gjelder sykdom som kan overføres til mennesker. Landbruksdepartementet ber derfor om fullmakt til å arbeide videre med en revisjon av EØS-avtalen, vedlegg I, veterinær del i tråd med retningslinjene trukket opp i kapitlet i påvente av endelig behandling i Stortinget og gjennomføring fra 1.1.98.