5 Utviklingen i primærproduksjonen

5.1 Innledning

St prp nr 8 (1992-93) forutsetter en enklere og mer oversiktlig stortingsbehandling av jordbruksoppgjøret. I St prp nr 8 (1992-93) heter det:

«Den nye komitéstrukturen i Stortinget, intensjonen bak denne og en kursendring mot en mer helhetlig næringspolitikk faller dermed sammen med et bredt ønske om forenklinger i stortingsbehandlingen av det årlige jordbruksoppgjør. Regjeringen foreslår derfor at en legger om jordbruksforhandlingene og stortingsproposisjonen om jordbruksoppgjøret slik at stortingsbehandlingen så langt som mulig blir basert på mål- og rammestyring ut fra visse normer for resultatkontroll.»

«En forenklet stortingsbehandling av jordbruksoppgjøret må følges opp med en mer omfattende dokumentasjon og måloppnåelse som legges fram for Stortinget etter gjennomføringen.»

Det vises til protokoll 1 fra jordbruksoppgjøret i 1993, der det forutsettes at Budsjettnemnda for jordbruket legger fram nødvendig materiale til jordbruksforhandlingene. Det er i dette kapitlet foretatt en samlet framstilling av situasjonen på og utviklingen innen ulike områder innen landbruket, blant annet med basis i materialet fra Budsjettnemnda for jordbruket.

5.2 Overføringene til jordbruket

Figur 5.2.1 viser utviklingen i bevilgningene til gjennomføring av jordbruksavtalen (kap. 1150) i nominelle og faste 1990-kroner.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i først halvdel av 1980-årene og er i tiden etter redusert.

Støttenivået til jordbruket i Norge er høyt i internasjonal sammenheng. OECDs PSE-analyser viser næringsstøttens andel av produksjonsverdien for jordbruket. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte). OECDs tall viser at jordbruksstøtten i Norge utgjør 74% av produksjonsverdien for 1995. sammenlignet med en verdsetting til verdensmarkedspris. Norge har sammen med Sveits. Japan og Island den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene (jfr figur 5.2.2). PSE-prosenten gir en oversikt over jordbruksstøtten. men bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land. da det er noe variasjon fra land til land i hva som er inkludert. Dette skyldes både at datatilgjengeligheten varierer og at virkemidlene er ulike fra land til land. Et eksempel er at skattefordeler for primærprodusentene i enkelte land ikke er inkludert.

Kilde: Agricultural policies. market and trade: Monitoring and outlook 1995. OECD

Norges PSE-prosent var også i 1986-88 74%. den økte til 76% i 1990-92. for så å gå ned til 74%. Endringer i PSE-prosenten skyldes ikke bare endringer i det interne støttenivået. men i stor grad også endringer i verdensmarkedspriser og valutakurs; differansen mellom verdensmarkedspriser og norske priser.

Norge er det land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Over flere år er det ført midler fra produkttilknyttet inntekt (pris og pristilskudd) til produksjonsnøytrale ordninger som produksjonstillegg husdyr og arealtilskudd. Dette har vært gjort bl.a for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. En slik vridning har. sammen med flere forhold. også medført at Norges CSE (Consumer Subsidy Equivalents) er redusert fra 62% i 1986-88 til 54% i 1995. Det er antydet en ytterligere reduksjon i CSE i 1996 bla. pga høyere verdensmarkedspriser.

5.3 Produksjons- og markedsutvikling

I St prp nr 8 (1992-93) er det pekt på nødvendigheten av. og i de påfølgende Jordbruksoppgjørene er det lagt vekt på. å tilpasse produksjonen i større grad til forbruket. Det er lagt opp til at markedsreguleringen begrenses til et virkemiddel i de viktigste produksjonene for å håndtere temporære overskudd og tilpasning til regionale og sesongmessige svingninger mellom produksjon og forbruk.

I St prp nr 8 (1992-93) er det også pekt på behovet for å senke kapitalkostnadene ved bla. en bedre utnyttelse av investeringene og produksjonsutstyret for å sikre inntektsutviklingen. I enkelte produksjoner. spesielt innen produksjonene egg og melk. er det over tid bygd opp overkapasitet som hindrer produsentene i en fleksibel og økonomisk hensiktsmessig drift. Overkapasitet og overproduksjon påfører produsentene relativt store inntektstap og samfunnet et samfunnsøkonomisk tap.

Melk

Produksjonstilpasningen innen melkeproduksjonen styres gjennom kvoteordningen. Det er overkapasitet og produksjonspress innen denne sektoren. Flere undersøkelser har påvist en betydelig overkapasitet innen melkeproduksjon. Kvotene er blitt redusert på det enkelte bruk og mange produsenter har i dag kvoter som ligger klart under produksjonskapasiteten på bruket og forutsetningene som er lagt til grunn i driftsplanene.

Det vil kunne gi økte inntekter for aktive melkeprodusenter å ta ut sin ledige kapasitet. Det ble i jordbruksoppgjøret i 1996 vedtatt. og med virkning fra 1.7.1997 er det gjennomført. en ordning med kjøp og salg av melkekvoter. Det er i tillegg gjennomført endringer i regelverket for kvoteordningen for melk som også øker fleksibiliteten i ordningen; bla. ved muligheten for å slå sammen kvoter ved sammenslåing av bruk og ved at ektefeller og samboere kan drive hver sine bruk eller slå sammen melkekvotene.

Melkeproduksjonen er redusert med 8.4% fra 1990 til 1996. Meierileveransen av kumelk i 1996 var 1.686 mill liter. som er lavere enn det fastsatte produksjonsnivået for melk for 1996 (1.720 mill liter).

Trenden med reduksjon i forbruket av konsummelk. den mest lønnsomme melkeanvendelsen. fortsatt i 1996. salget ble redusert med 1.1% i 1996 i forhold til 1995. Regnet pr person har forbruket av flytende melk blitt redusert med over 40 liter de siste 15 år. Forbruket av ost har derimot økt jevnt siden 1970-tallet. Også fra 1995 til 1996 økte forbruket av hvitost. Også rømme. yoghurt og andre flytende melkeprodukter viste en forbruksvekst i 1996 i forhold til 1995. Salget av smør ble redusert.

Melkeprisen økte med 7.5 øre/liter fra 1995 til 1996. Det ble utbetalt 229 mill kroner. eller 13 øre/liter. mer til produsent enn budsjettert i fjor (i jordbruksoppgjøret). Dette skyldes i hovedsak bedre salg av meierivarer. NML har angitt at dette skyldes at salget av flytende produkter ble 1.7% bedre enn forutsatt. og at dette mer enn oppveide et for høyt anslag for faste produkter. I tillegg ble melkeleveransen 34 mill liter lavere enn anslått i budsjettet. Prisene på melkeprodukter ble økt i jordbruksoppgjøret i 1996. I tillegg var andre inntekter i budsjettet anslått 85 mill kroner for lavt. Samlet bidro disse forholdene til en vesentlig bedre melkepris enn budsjettert i fjor.

Budsjettnemnda for jordbruket har ut fra St prp nr 72 (1996-97) om jordbruksoppgjøret arbeidet med forbedringer i opplegget for beregning av melkepris. Nemnda vil arbeide videre med dette til neste års materiale. bla. med utgangspunkt i at det etableres en ny markedsordning med et forenklet utjevningssystem administrert av Omsetningsrådets sekretariat fra 1. juli 1997. og nytte tilgjengelig informasjon i tillegg til Meierisamvirkets grupperegnskap som nå legges til grunn. På basis av grupperegnskapet kan ulike faktorers påvirkning på melkeprisen analyseres. For at enkeltposter. som varierer mye. ikke skal slå uforholdsmessig mye ut i budsjetteringen er gjennomsnitt av flere år lagt til grunn for budsjetteringen.

Egg

Eggsektoren har vært preget av en tilnærmet permanent overproduksjon og overkapasitet siden tidlig på 1980-tallet. På 1990-tallet har overproduksjonen utgjort 5-8% av den samlede produksjonen. I følge Prognoseutvalget var overskuddet av egg i 1995 1.555 tonn. i 1996 1.626 tonn og for 1997 er prognosen et overskudd på 200 tonn. I tillegg er det «tatt ut» et tilsvarende kvantum fra markedet gjennom tiltak i ordningen med førtidsslakting. 2.481 tonn i 1995 og 1.932 i 1996. Dette bidrar til at kapasiteten innen eggproduksjonen ikke blir tatt ut.

I Jordbruksoppgjøret i 1995 ble det enighet om at ordningen med kontraktsproduksjon. med finansiering over statsbudsjettet og fra Omsetningsrådets midler. skulle avvikles i løpet av inneværende år. Det ble pekt på at ordningen ga produsentene feil signal i forhold til markedet og at ordningen bidro til at kapasiteten i eggproduksjon ikke ble utnyttet. Det ble lagt til grunn at markedsreguleringen i større grad måtte rettes mot å tilpasse tilbudet til sesongvariasjoner i etterspørselen.

Eggproduksjonen økte fra 1990 til 1994. og er etter dette redusert. I 1996 var produksjonen vel 1% lavere enn i 1990. Forbruket av egg har vist tilnærmet den samme utviklingen som i produksjonen. Noe som over tid har medført en stabil overproduksjon av egg. Overproduksjonen av egg gjør at målprisen ikke blir tatt ut.

Kjøtt

Blant annet for å gi produsentene mulighet for en bedre utnyttelse av kapasiteten i driftsbygningene for svine- og fjørfehold er det gjort endringer i grensene for konsesjonsfri drift. Konkret vil det i dag være mulig å ha 3.5 innsett slaktegris pr år. mens konsesjonstallene fra 1988 ble beregnet ut fra 3 innsett. Dette utgjør en økt utnyttelse av bygningsmassen med nærmere 15%.

Både forbruket og produksjonen av kjøtt er nå det høyeste som er registrert etter en klar forbruks- og produksjonsøkning de siste årene. Forbruksøkningen har i det alt vesentligste kommet etter 1992. De kraftfôrbaserte kjøttslagene viser den sterkeste økningen. Økningen er relativt sterkest for fjørfekjøtt. med en økning på over 63%. Størst faktisk økning i forbruket har svinekjøtt hatt med nesten 20 mill kg eller 24%. I 1996 økte forbruket av fjørfekjøtt med 9%. svinekjøtt med 3.8% og forbruket av storfekjøtt med nesten 2%. Fra 1990 til 1996 økte det samlede kjøttforbruket med vel 20%. Økt forbruk av kjøtt er i stor grad et resultat av den pris- og kostnadsreduserende linje som er ført i de siste jordbruksoppgjørene. Bedre tilpasning til forbrukernes behov. produktutvikling. økt markedsføring. bedret omsetningssystem og økt kjøpekraft har også hatt betydning for denne utviklingen.

Forbruket av kjøtt i Norge er likevel ikke høyt sett i forhold til andre land. I 1994 var det totale forbruket av kjøtt 61 kg pr innbygger. i Sverige var forbruket 65 kg pr innbygger. 106 kg i Danmark. 69 kg i Island.

Etter en økning i forbruket av lam- og sauekjøtt fra 1990 til 1995 på vel 11%. ble forbruket redusert med nesten 12% fra 1995 til 1996. Dette blir i hovedsak forklart med utrygghet blant forbrukerne som følge av skrapesyken. I forbrukerundersøkelser både i august/september 1996 og januar/februar 1997 har mellom 17-20% av de spurte uttalt at de er skeptiske til sau- og lammekjøtt. I tillegg ble momskompensasjonen fjernet for alle kjøttslag fra 1. juli 1996.

En reduksjon i forbruket førte til at en gikk inn i 1997 med store lager av lam- og sauekjøtt. Salget av sau- og lammekjøtt hittil i 1997 er lavere enn foregående år. Dette sammen med en økt produksjon gjør at markedssituasjonen for tiden er vanskelig.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Produksjonen av kjøtt har økt i forhold til 1990. Markedssituasjonen er likevel bedret fordi forbruket har økt. Det er i tråd med St prp nr 8 (1992-93) skjedd en sterkere tilpasning av produksjonen til markedet innenlands. Overskuddet av sauekjøtt tilskrives i hovedsak den spesielle situasjonen med utbrudd av skrapesyke.

5.4 Arealutviklingen

I St prp nr 8 (1992-93) og Stortingets behandling av denne er det i beredskapssammenheng lagt vekt på å opprettholde produksjonspotensialet knyttet til jordbruksarealene. Regjeringen mener det kan foretas en friere tilpasning med hensyn til den løpende produksjonen. Produksjonsmulighetene på et spredt geografisk område er av betydning i forhold til økologiske og ressursmessige kriser.

Det har på 90-tallet funnet sted en sterk økning i areal- og kulturlandskapstilleggene (overføring av midler fra andre ordninger), jfr figur 5.4.1. Dette har bidratt til økt lønnsomhet for bøndene ved å ta i bruk større arealer. Kravet til areal for spredning av husdyrgjødsel har trukket i samme retning. Et tredje moment er at etterspørselen etter storfe- og sauekjøtt har økt betraktelig på 1990-tallet. Dette har gitt seg utslag i økt kjøttproduksjon på ammekyr og sau. Dette er ekstensive produksjonsformer som krever mye grovfôrareal pr produsert enhet.

Det registrerte jordbruksareal arealet har økt siden 1977. Tabell 5.4.1 viser utviklingen i arealet totalt i landet og fordelt på landsdeler.

Den registrerte økningen i areal kommer i all hovedsak i eng- og beitearealet. både fulldyrket. overflatedyrket og gjødsla beite. Engarealet viser i følge Budsjettnemnda for jordbruket en økning på bekostning av kornareal også i typiske kornfylker. Etter at økningen i kornarealet stanset i 1991 har det vært en samlet nedgang på 245.000 dekar i de etterfølgende år. dvs. en nedgang på 55.000 dekar pr år. mot en økning på ca 27.000 dekar pr år mellom de fullstendige tellingene i 1979 og 1989. Nedgangstakten etter 1991 har svingt en del. Sterkest nedgang viser oppgavene for 1995. med 106.000 dekar eller 3%. For 1994 viser de foreløpige oppgavene en nedgang på 34.000 dekar eller 1%. Nedgangen i kornareal har særlig gjort seg gjeldende for havre. med 30% arealnedgang på 1990-tallet. Arealet av oljevekster til modning har vist en sammenhengende økning siden det begynte å ta seg opp igjen fra et bunnivå i 1991. Det har i gjennomsnitt vært en økning på 17.000 dekar pr år siden 1991. Figur 5.4.1 viser utviklingen i arealbruken for hovedproduksjonene.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

En følge av økt totalareal er at produksjonspotensialet øker. Figuren tyder på at driften av arealet på bruk som opphører som selvstendige enheter i stor grad blir opprettholdt på gjenværende bruk. Andelen leiejord av all jord i drift er økende og utgjør i dag 23%. Videre kan utviklingen i kornarealet de senere år tyde på at marginale kornareal er overført til eng og eventuelt grønnfôr. Økningen i antall ammekyr og antallet bruk med ammekyr. støtter opp under denne antakelsen.

5.5 Bruksutviklingen

Utviklingen i bruksstruktur gir grunnlag for å utvikle bruk som har økonomiske muligheter til å dra nytte av moderne teknologi. I St prp nr 8 (1992-93) er det pekt på at gjennomsnittlig bruksstørrelse øker. spesielt i kornproduksjonen i sentrale strøk. Dette vil redusere kostnadene i næringen.

Den samlede profilen for tilskuddene har stor betydning for tilpasningen i næringen. Ordningene har en klar distrikts- og strukturprofil. Ekstra tilskudd gis til de minste driftsenhetene i produksjonstillegg husdyr. arealtillegg og driftstilskudd melkeproduksjon.

Figur 5.5.1 viser utvikingen mellom bruk i ulike størrelser fra 1989 fram til 1996

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Det har vært en nedgang i det totale antall bruk i hele landet. Både antallet og andelen bruk mindre enn 100 dekar er redusert i perioden. mens antallet og andelen bruk over 100 dekar har økt. Gårdsbrukene blir stadig større. Gjennomsnittsarealet pr bruk var på 123 dekar i 1995. Dette er vel 30 dekar mer enn i 1985.

Et annet trekk i strukturutviklingen i landbruket har vært nedgangen i antall bruk med husdyr samtidig med en uendret eller økt totalproduksjon. Andelen bruk med husdyr er redusert fram til 1989. etter 1989 har andelen bruk med husdyr økt. Figur 5.5.2 viser utviklingen i antall brukere som har fått utbetalt produksjonstillegg på grunnlag av tellingene 31.07 i de ulike årene. Tabell 5.5.1 viser den fylkesvise utviklingen i antall brukere som har fått utbetalt produksjonstillegg. Dette er bruk over en minstegrense. Antallet bruk som får utbetalt produksjonstillegg reduseres mindre enn antallet bruk over 5 dekar.

Kilde: Statens Kornforretning

At jord blir leid fra andre bønder som ikke bruker all sin jord, eller fra bønder som har sluttet, medfører at antallet eiendommer er langt høyere enn antallet bruk i drift, og denne forskjellen øker. I 1949 var antallet eiendommer over 5 dekar jord 215 000 og antallet bruk noe over 213 000, dvs. et ganske likt tall. Antallet eiendommer var redusert til 175 000 i 1989, mens antallet bruk i drift var redusert til 99 400. Antallet eiendommer er med andre ord langt mer stabilt enn tallet på driftsenheter.

5.6 Utviklingen i sysselsettingen i jordbruket

Landbruket har betydning for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. I St prp nr 8 (1992-93) pekes det på at utviklingen av et mer stabilt og allsidig næringsliv vil ha stor betydning for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Samtidig er det viktig for en robust landbruksnæring at arbeidskraft og teknologi utnyttes effektivt. Bruken av ny teknologi og økt produktivitet fører til redusert arbeidskraftbehov pr produsert enhet.

I 1995 stod jordbruket i følge Statistisk Sentralbyrå for 1,3% av BNP, mens det stod for 1,5% i 1994 og 2,0% i 1990. Ifølge Statistisk Sentralbyrå stod jordbruket for 5,4% av samlet sysselsetting i 1995 målt som utførte timeverk mot 5,7% i 1994. I 1985 og 1990 var den prosentvise andelen henholdsvis 7,9 og 6,8. Jordbrukets relative betydning for sysselsettingen i Norge har altså gått ned siden 1985. Jordbrukets betydning er klart større for sysselsettingen enn for BNP.

Utviklingen i antall bruk i drift og antall årsverk for landet i perioden 1959 til 1996 er vist i tabell 5.6.1.

Tabellen viser at det har vært en nedgang i antall bruk og årsverk for landet gjennom hele perioden. SSBs utvalgstelling for arbeidsforbruket i jordbruket i 1995 har gitt BFJ grunnlag for en revisjon av serien for arbeidsforbruk etter 1993 som både hever nivået og reduserer den årlige beregnede sysselsettingsavgangen relativt betydelig. Tellingen i 1995 representerer et skift i utviklingstrenden i forhold til tidligere tellinger som gjør videre prognosering mer usikker. De siste årene har det vært lagt til grunn en årlig sysselsettingsreduksjon på 3% pr år. Etter de nye tallene fra SSB har BFJ regnet med en årlig reduksjon etter 1993 på ¹/₂-1%. Mens nedgangen i arbeidsforbruket i perioden 1990-93 var beregnet til 2350 årsverk pr år. var nedgangen fra 1993-95 beregnet til bare 550 årsverk pr år.

I årets beregninger fra BFJ er arbeidsforbruket for 1996 anslått til 90.100 årsverk. eller 6.800 årsverk høyere enn i fjorårets beregning for samme år. mens tallet for 1997 er satt til 89.300 årsverk. eller 8.500 årsverk høyere enn i fjor.

Tellingen i 1995 viste en klar økning i det gjennomsnittlige arbeidsforbruket pr bruk. Det vil være flere forhold som kan sannsynliggjøre en ny utvikling. I tillegg til at brukene blir større. skjer det en relativt klar økning i andelen bruk med husdyrhold. Andre elementer kan være økningen i totalarealet. økt investerings- og vedlikeholdsarbeid. Som følge av krav i EØS-avtalen skal det gjennomføres registreringer av arbeidsforbruk i jordbruket hver 2. år. En sikrere vurdering av hvorvidt tellingsresultatet for 1995 virkelig representerer et faktisk brudd med den tidligere trenden vil først kunne gjøres når SSBs telling for 1997 foreligger.

Bygdeutviklingsmidlene skal ivareta utviklingen av småskalapreget virksomhet innen og i tilknytning til landbruket. I kapittel 5.7.1 er det bla. foretatt en rapportering om forventet sysselsettingseffekt av disse midlene. Sysselsettingen i næringer utenom jordbruket skal ikke være med i tallene for sysselsetting i jordbruket.

Yrkeskombinasjoner har vært og er vanlig i Norge. Det er bare et fåtall bruk der bruker og eventuell ektefelle/samboer har gårdsdriften som eneyrke. Dette går fram av tabell 5.6.2. I 1995 var det nesten 23% som hadde minst 90% av nettoinntekten fra driftsenheten. Denne andelen var på 32% i 1980. men har stabilisert seg på 1990-tallet. Denne utviklingen har skjedd samtidig med at størrelsen på driftsenhetene har økt. og den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å drive større enheter med mindre arbeidsinnsats.

5.7 Utviklingen i distriktene

Gjennom utvikling av et robust landbruk og alternative næringer vil Regjeringen bidra til utvikling av levedyktige distrikter og bygdesamfunn. I St prp nr 8 (1992-93) heter det også at hovedtrekkene i den regionale fordelingen av jordbruksproduksjonen bør videreføres, både ut fra sysselsettingshensyn, forsyningshensyn og at denne fordelingen utnytter landets samlede ressurser best mulig. Det heter videre at det bør legges til rette for at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret kan opprettholdes.

I tabell 5.7.1 er utviklingen i arbeidsforbruket i ulike landsdeler i perioden 1986-1995 vist.

Det har skjedd en nedgang i antall årsverk i jordbruket i alle områdene fram til 1993. Nedgangen har vært størst i Rogaland og Agder og minst i Nord-Norge. Etter 1993 er antallet årsverk tilnærmet uendret i alle områdene. Bildet er et noe annet om en ser på utviklingen i antall bruk i drift i de ulike landsdelene. Agder og Rogaland har i perioden 1985-96 hatt den minste nedgangen i antall bruk. tall fra Budsjettnemnda for jordbruket viser en årlig nedgang i antall bruk på 1.9% i Agder og Rogaland i denne perioden. Nord-Norge har hatt den sterkeste nedgangen i antall bruk. med 3.4% per år. Dette kan tyde på at Nord-Norge har hatt den sterkeste strukturendringen. og at arbeidsforbruket og produksjonen er flyttet over til større enheter. Som i fjor viser tall fra Budsjettnemnda for jordbruket at produksjonsfordelingen i samme periode har vært relativt stabil. Tabellene 5.7.2. og 5.7.3 viser utviklingen i den relative. distriktsvise fordelingen av produksjonen av de viktigste landbruksproduktene.

De grovfôrbaserte produksjonene viser generelt en økning i distriktene, spesielt har Agder og Rogaland økt sin andel av sauekjøttproduksjonen. Østlandet og Trøndelag har redusert sin andel av de grovfôrbaserte produksjonene. Østlandet har økt sin andel av svinekjøttproduksjonen, mens andel fjørfekjøtt produsert i Trøndelag har økt betydelig.

I kapittel 5.4, Arealutviklingen, viser tabell 5.4.1. at økningen av det totale jordbruksarealet de senere årene gjelder hele landet. Variasjonen i arealøkningen mellom landsdelene er mindre i perioden 1990 til 1996, enn i perioden 1985-1990. Tellingene for 1990-96 viser at arealøkningen er prosentvis sterkest for Agder og Rogaland, mens den er svakest for Østlandet.

5.7.1 Bygdeutviklingsmidlene

St prp nr 8 (1992-93) satte landbrukspolitikken inn i en bredere bygdepolitisk sammenheng. Målene for bygdepolitikken er de samme som for distriktspolitikken. Bygdeutviklingsmidlene er det økonomiske virkemiddelet som skal ivareta utviklingen av lønnsom småskalapreget næringsvirksomhet innen og i tilknytning til landbruket.

For 1996 ble fylkene tildelt til sammen 323,4 mill kroner til utviklingstiltak og 120 mill kroner til investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk. Fylkene fordeler selv midlene mellom ulike næringer og type tiltak.

Statens landbruksbank har utarbeidet en rapport om fylkenes bruk av BU-midler for 1996. Denne tar utgangspunkt i de resultatmål som er satt for bruken av midlene, som BU-midlenes effekt i forhold til sysselsetting, samarbeid, distriktsfordeling og markedsforhold (tradisjonelt jordbruk).

Over BU-ordningen ble det totalt innvilget 3.354 søknader i 1996. Dette er en økning på rundt 200 søknader fra året før. Rapporter viser at det er stor aktivitet og godt tilfang av ny og alternativ produksjon og tilleggsvirksomhet innenfor landbruket.

Da det er et viktig mål for bruken av BU-midlene å skape et grunnlag for bosetting, er det naturlig at en ser på den økning i sysselsetting midlene gir. Registreringene av forventet sysselsetting i BU-prosjektene representerer forventningene til prosjektet ved søketidspunktet. En måler sysselsettingsvekst for de tre ordningene som forventes å gi en direkte effekt; etablererstipend (etableringsfasen), bedriftsutvikling og investeringer i tilleggsnæringer. Disse ordningene utgjør omlag 35% av midlene. Ut fra disse forventes en sysselsettingsøkning på 1.005 årsverk, hvorav 533 årsverk for kvinner, jfr tabell 5.7.4. De øvrige 65% av midlene vil kunne gi en mindre sysselsettingseffekt i tillegg til at de vil være med og sikre bestående arbeidsplasser. Først og fremst vil de gi et godt grunnlag for en fremtidig sysselsetting.

Det er også et mål for bruken av BU-midlene å bidra spesielt til å skape lønnsomme arbeidsmuligheter for kvinner. Tildelingen til kvinner i 1996 var omtrent som den var i 1995, dvs. 35% av de innvilgede tiltak og 27% av midlene, jfr tabell 5.7.4.

BU-midlene dekker ulike ordninger som vist i tabell 5.7.4. Tabellen gir en oversikt over forventet økning i sysselsetting for de tre ordningene der en måler sysselsettingseffekten. Tabellen viser også fordelingen av midler mellom de ulike ordningene i 1996, og andelen av midler som går til kvinner i de ulike ordningen.

Samarbeid mellom næringsutøvere og andre er vektlagt i BU-midlenes formål. Resultatrapporteringen viser at dette vektlegges i forvaltningen av BU-midlene.

Distriktsprofilen kartlegges ved å se på tildelingen av midler til kommuner som ligger innenfor det distriktspolitiske virkeområdet fastsatt av Regjeringen. For 1996 ble 64% av BU-midlene tildelt til kommuner med distriktspolitisk status. Ved investeringer i tradisjonelt jord- og hagebruk ble 75% av midlene brukt innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 1996 fikk 586 bruk tilsagn om støtte til investeringer i tradisjonelt husdyrhold, mot 549 i 1995. Rapporten konkluderer med at BU-midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk i hovedsak brukes til utbedring og modernisering av eksisterende produksjonsapparat.

BU-midlene dekker et mangfold av næringer. Tilsagnsandelen fordelt på næringer for 1996 er vist i tabellen nedenfor:

Resultatrapporteringen gir i mindre grad informasjon om de ulike mobiliseringsprosesser og lokalsamfunnstiltak som foregår i fylkene. For å kunne skape vellykkede etableringer er det helt nødvendig å bygge på de lokale ressursene og samtidig ha et bygdemiljø som gir et godt grunnlag for næringsutvikling.

BU-midlene har i stor grad hatt den tilsiktede virkning. Dette gjelder økning i sysselsetting, sikring av nåværende arbeidsplasser, stimulering til kvinnerettede tiltak, samarbeidsprosjekter og distriktsprofil.

BU- evalueringer i fylkene

Mange av fylkene har nå foretatt egne evalueringer av bruken av BU-midlene for å få en oversikt over oppnådde resultater. Evalueringene viser til gode resultater mht. BU-midlenes bidrag til lokal utvikling og omstilling. Resultatene fra flere fylker viser at en med relativt små midler skaper en varig og lønnsom sysselsetting i tilknytning til landbruket. Med en offentlig innsats på 70-80.000 kroner pr årsverk klarer den enkelte etablerer å skape sin egen arbeidsplass.

En nylig utarbeidet rapport fra Oppland viser at det i perioden 1988-94 er skapt ca. 350 årsverk i Oppland. Dette er en større økning i antall årsverk enn den reduksjonen som har funnet sted i antall brukere som har fått produksjonstillegg, jfr tabell 5.5.1. Av de prosjektene som det ble gitt støtte til i perioden er 76% fremdeles i gang. Av disse regner nesten 60% med en økende sysselsetting og 76% med økende omsetning framover. Etter en ofte meget beskjeden start vokser sysselsetting, omsetning og overskudd gradvis. I tillegg gir nær 70% av prosjekteierne uttrykk for at prosjektene har positive ringvirkninger for bygda som helhet. Resultatene fra Oppland samsvarer med resultatene en finner i andre fylker. Evalueringene fra fylkene viser også at resultatene står i et rimelig forhold til de forventnigene som er registrert for prosjektene ved prosjektstart. For 1997 legges det opp til en landsomfattende evaluering av BU-ordningen.

5.8 Miljø

Målet for miljøpolitikken i landbruket er bærekraftig produksjon og forvaltning av ressursene. Det skal skje ved å kombinere næringsvirksomhet med hensynet til natur, kultur, og miljø. Dette skal sikres gjennom reduksjon av erosjon, forurensning av vann, jord og luft og tilførsler av tungmetaller og andre miljøgifter. Risikoen for miljøskader knyttet til plantevernmidlene og bruken av disse må også reduseres. Landbrukspolitikken skal bidra til å sikre variert kulturlandskap, vern av kulturminner og opprettholdelse av biologisk mangfold. Miljøkvaliteten i produksjon og produkter skal økes.

Resultatkontrollen rettet mot forurensning fra jordbruket, som ble etablert i 1992, bidrar til å øke sikkerheten for at fastsatte miljømål nås, og at dette skjer på en kostnadseffektiv måte. Videre gir den grunnlag for rapportering og styrker grunnlaget for fastsetting av miljømål, utvikling av virkemidler og gjennomføring av tiltak. Det har i de siste årene blitt lagt økt vekt på plantevernmidler og miljøgifter i resultatkontroll og overvåkning.

Næringssalter og erosjon

Avrenningen av næringssalter fra jordbruket er beregnet til å være redusert med 19% for nitrogen og 26% for fosfor i perioden 1985-1995 for område som går inn i Nordsjøplanen. Det er videre beregnet at erosjon er redusert med 30-35% for samme området. De siste årene har nitrogen- og fosforeffektene av tiltakene stagnert. En årsak til dette er at arealet for «all jordarbeiding om våren» gikk tilbake i 1995 med ca 70 000 dekar i forhold til året før. Næringsbalanseregnskaper viser at overskuddet av fosfor er redusert betydelig de siste ti årene, mens overskuddet av nitrogen har endret seg lite.

Forurensningene av vassdrag som jordbruket forårsaker, er blitt redusert. Overvåknings-programmer viser en klar nedadgående trend for fosforkonsentrasjonene i vassdrag i typiske jordbruksområder. For nitrogen er det gjennom forskning og resultatkontroll dokumentert at tiltakene har effekt, men det er ikke registrert en tilsvarende reduksjon i de målinger som er foretatt i vassdragene. I enkelte vassdrag hvor det er gjennomført omfattende miljøtiltak i nedbørsfeltet, er det imidlertid påvist en reduksjon også i nitrogenkonsentrasjonen. Årsakssammenhengene mht avrenning av nitrogen fra arealer er svært kompliserte. Det er betydelige variasjoner i avrenningen av nitrogen fra jordbruksarealene fra år til år og mellom ulike driftsformer. Avrenningen av nitrogen fra utmarksarealene varierer også mye fra år til år.

De viktigste tiltakene for å redusere erosjon og avrenning av næringssalter fra jordbruket har vært endret jordarbeiding, tetting av punktkilder (gjødselkjellere og siloer), utbedring av hydrotekniske anlegg, krav til spredning av husdyrgjødsel i vekstsesongen og bedre tilpasning av gjødslingen til plantenes behov ved gjødslingsplaner m.v. Det er fortsatt potensiale for å redusere forurensningene ved videreføring av tiltakene. Bruk av fangvekster i korndyrkingen og ordningen med miljørettet omlegging i kornområder har i dag liten utbredelse, men har et potensiale for å redusere erosjon og avrenningen av næringssalter.

Ordningen med tilskudd til endret jordarbeiding har ført til at en mindre andel av kornarealene blir pløyd om høsten. Tiltaket reduserer erosjon og avrenning av næringssalter. Tiltaket kan imidlertid føre til økte ugrasproblemer og økt forbruk av plantevernmidler mot ugras. Det har vært stor oppslutning om tiltaket. Andelen upløyd kornareal om vinteren økte fra 13% til 41% i perioden 1989/90 til 1993/94. Tilslutning til tilskuddsordningen endret jordarbeiding avtok noe i 1995, men økte igjen i 1996 slik at den vinteren 1996/97 omfatter 1 112 000 dekar. I tillegg er det arealer som ligger upløyd om vinteren som ikke inngår i tilskuddsordningen. I 1995 var dette ca 200 000 dekar. Målet om at 50% av vårkornarealet skal ligge i stubb (St prp nr 72 (1995-96)) tilsier ca 1 600 000 dekar stubbåker med nåværende arealomfang.

En stor andel av punktkildene (gjødsel- og siloanlegg) som forårsaker utslipp, er nå utbedret.

Det er fortsatt betydelig potensiale for å gjennomføre økologiske rensetiltak (dammer og vegetasjonssoner) og utbedring av hydrotekniske anlegg.

Gjødslingsplanlegging blir gjort obligatorisk fra 1998. I søknad om produksjonstillegg for 1996 oppga 47% av bøndene at de hadde gjødslingsplan. Disse brukene omfatter 59% av jordbruksarealet.

I 1995 ble 87% av husdyrgjødsla spredt i vekstsesongen, mot bare ca 50% i 1987. Dette gir en bedre utnyttelse av husdyrgjødsla og reduserte forurensninger. I fjorårets jordbruksoppgjør ble det satt som mål i 1997 at 90% av husdyrgjødsla skal spres i vekstsesongen for fylkene som inngår i Nordsjøplanen. Det er i 1996/97 foretatt en revisjon av husdyrgjødselforskriften med sikte på å redusere forurensningsfaren fra husdyrgjødsel gjennom krav om spredning i vekstsesongen, raskere nedmulding etc.

Plantevern

Systematiske målinger av rester av plantevernmidler i bekker og små elver i jordbruksområder har pågått siden 1990 og ble trappet opp i 1995. Det ble i 1996 gjort funn av plantevernmidler i 10 av de 11 bekkene og elvene som inngår i overvåkningsprogrammet. Totalt ble det gjenfunnet 14 forskjellige plantevernmidler, 10 var ugrasmidler, 3 soppmidler og 1 insektmiddel. I 1996 ble det påvist 3 nye stoffer sammenlignet med 1995. I 7 av de 11 lokalitetene med funn er det konsentrasjoner som en antar kan ha miljøskadelige effekter på dyr eller planteliv i bekkene. De fleste funn er gjort i områder der det dyrkes grønnsaker og poteter. Det er også funnet rester av plantevernmidler i øvre deler av grunnvannsmagasiner som ligger under rotsonen. Videre er det funnet plantevernmidler i regnvann som i hovedsak skyldes sprøyting lokalt i nedbørsfeltet.

Stikkprøver viser også i enkelte tilfeller plantevernmiddelrester over grenseverdier både i norske og særlig i importerte matvarer.

For plantevernmidler ble det i handlingsplanen for 1990-94 satt igang prosjekter om skadeterskler, prognoser og varsling. Det ble også etablert ordninger med sprøytesertifikat og en aksjonsrettet innsamling av rester av plantevernmidler i 1994. Disse ordningene skal bidra til en riktigere sprøytepraksis og en bedre håndtering av rester av plantevernmidler. I tillegg til dagens system for merking av midler etter helsefare arbeides det internasjonalt med å utvikle klassifiseringssystemer for plantevernmidlenes miljøfarlighet. Dagens omsetningsstatistikk for plantevernmidler gir opplysninger om det totale forbruket av de ulike midlene målt i kg. Materialet gir imidlertid ikke grunnlag for å vurdere utviklingen i bruksmønster og mulig miljøskade.

En arbeidsgruppe som er satt ned av Landbruksdepartementet, har startet arbeidet med å evaluere handlingsplanen og de resultater som er oppnådd. Arbeidsgruppen har som mandat å utforme en ny handlingsplan for redusert bruk av plantevernmidler, planlegge videreføring av enkelttiltak og iverksettelse av nye. Arbeidet omfatter også utforming av ny målsetning for bruk av plantevernmidler og utvikling av målemetoder for bedre å kunne vurdere risikonivået ved bruk av plantevernmidler og resultatene av tiltakene. Gruppen skal legge fram rapport innen 1. juli 1997.

Kulturlandskap og biologisk mangfold

I de siste årene har det vært en betydelig økning i søknadsmassen til ordningen med tilskudd til spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap og freda og verneverdige bygninger. Kvalitet på planene er nå gjennomgående god. Revidert forskrift for spesielle kulturlandskapstiltak med freda og verneverdige bygninger foreligger. Det er de siste årene gjennomført et vellykket prøveprosjekt med områdetillegg i form av større fellestiltak.

I forbindelse med kulturminneåret 1997, er det fra landbrukets side lagt vekt på å heve kunnskapen om kulturminner i forvaltningen, blant grunneiere, håndverkere og andre interesserte. Det legges videre vekt på å øke bevisstheten om istandsetting og vedlikehold av freda og verneverdige bygninger. I løpet av 1997 blir det arrangert seminar i alle fylkene. Opplegget er utarbeidet i samarbeid med bla. Riksantikvaren og den regionale kulturminneforvaltning.

Prøveprosjektet med tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukslandskapet ble avsluttet i 1996. Konklusjonene fra tilstandsovervåkingen følges opp ved å planlegge et landsdekkende system for å overvåke endringer i kulturlandskapet over år og sammenstille og analysere data for å vise sammenhenger mellom tiltak og virkninger i kulturlandskapet.

Departementet har nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på utfordringer og forbedringsmuligheter for skogplanleggingen framover, for på denne måten å få et bedre grunnlag for å kunne utvikle registreringene og planene til bedre verktøy både for skogeiere og myndigheter. Dette omfatter også fokus på det miljømessige innholdet i planen med tanke på å styrke planens rolle i et mer miljøriktig skogbruk.

Det er også satt i gang et opplegg for å registrere og kartfeste forekomster som er særlig viktige for det biologiske mangfoldet i skog. Målet med dette er å få et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne ta vare på det biologiske mangfoldet, og det er lagt vekt på å utvikle et verktøy som kan nyttes i skogbruksplanleggingen for registrering og overvåkning av miljøkvalitet for biologisk mangfold.

Rovdyr

De fire store rovdyrartene som det er en nasjonal målsetting å sikre levedyktige bestander av, forårsaker skader på sau og tamrein. Tapene har økt de senere årene. Sau og lam erstattet som tapt på grunn av store rovdyr, var i 1994 ca 15 500, 1995 ca 20 000 og i 1996 ca 24 000. Det ble for 1996 utbetalt omlag 34 mill kroner i erstatning mot 28 mill kroner i 1995 og 23 mill kroner i 1994. Erstatningsutbetalingene som følge av tap på grunn av rovvilt har fortsatt å øke.

Avsetningen til forebyggende tiltak mot rovviltskader har økt fra 7,1 mill kroner i 1992 til 18 mill kroner i 1997 samlet over Miljøverndepartementet budsjett og over jordbruksavtalen. Tiltakene både på jordbrukssiden og miljøvernsiden for å redusere konfliktene mellom beitende husdyr og de store rovdyrene, er avgjørende for å kombinere hensynet til bruk av utmarksressurser og bevaring av store rovdyr. I St meld nr 35 (1996-97) er ulike tiltak både overfor jordbruket og rovdyra vurdert.

5.9 Kostnadsutviklingen

I St prp nr 8 (1992-93) heter det:

«For å gjøre jordbruket mer robust må det gjennomføres tiltak for å redusere kostnadsnivået, bedre ressursbruken og øke verdiskapingen i sektoren.».

Det er nødvendig å utnytte investeringene og produksjonsutstyret bedre, og de reelle kapitalkostnadene må reduseres. På kostnadssiden er det i hovedsak bare kraftfôrkostnadene som er direkte påvirket gjennom jordbruksoppgjøret. Med den nye markedsordningen for korn, kan kraftfôrkostnadene bare påvirkes gjennom lavere kornpris og prisnedskriving.

De totale kostnadene i jordbruket er redusert med vel 10% fra 1990 til 1995. Reduksjonen i kraftfôrkostnader og rentereduksjoner er hovedårsaken til dette. Etter 1995 viser kostnadene i jordbruket en økning. En viktig forklaring er økning i kraftfôrforbruket (volumøkning) både i registrerte og normaliserte regnskaper. Økningen er størst fra 1995 til 1996 med 4,6%, og kan synes svært stor sammenholdt med utviklingen i husdyrproduksjonene. Et vesentlig bidrag til økte kostnader fra 1995 til 1996 er også de beregnede kapitalkostnadene. Beregningsprinsippene gjør kapitalkostnadene ustabile mellom enkeltår. Posten «andre kostnader» viser også en økning fra 1995 til 1996. Tabell 5.9.1 viser utviklingen og nivået for kostnader i jordbruket de siste årene.

Kapitalinnsatsen i norsk jordbruk er relativt høy sett i forhold til jordbruket i andre land og i forhold til annen næringsvirksomhet. Nesten ¹/₄ av kostnadene er knyttet til varige driftsmidler. Figur 5.9.1. viser utviklingen i investeringer i maskiner og redskap og bygninger i faste 1995-kroner i perioden 1985-96. Investeringene i bygninger har vært relativt stabile i perioden, men viste en økning på 550 mill kroner fra 1995 til 1996. For maskiner og redskaper har det vært en markert nedgang fram til 1993, mens det har vært en økning i slutten av perioden.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

Endringene i kostnadene kan splittes opp i volumendring og prisendring. I figur 5.9.2 er volumindeksen for sum ikke-varige produksjonsmidler. sum kapitalslit. lånt kapital. arbeidsforbruk og produksjon i jordbruket stilt sammen.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

Figur 5.9.2 viser at mens produksjonen fra 1985-1996 økte med nær 10% og ikke-varige produksjonsmidler økte med 3.5%. gikk bruken av varige produksjonsmidler ned med litt over 13% og arbeidsforbruket ned med ca. 21%. Samtidig gikk kostnaden til lånt kapital ned med ca. 50%. Tallene indikerer en sterk produktivitetsøkning.

5.10 Inntektsutviklingen

St prp nr 8 (1992-93) påpeker at landbruksbefolkningen skal sikres muligheter for inntekt og levekår på linje med den øvrige befolkningen. Ved behandlingen av St prp nr 8 (1992-93) sa flertallet i innstillingen fra Landbrukskomiteen:

«Det er viktig å legge til rette for at folk i landbruket kan få inntekter og levekår på linje med resten av befolkninga.»

Ettersom folk i landbruket er selvstendig næringsdrivende vil det være flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Det vil blant annet være forskjell på hva den enkelte utøver klarer å ta ut av driften avhengig av faglig dyktighet og kostnadsbevissthet. Jordbruksoppgjøret skal legge til rette for at utøverne kan få muligheter til å oppnå inntekter og levekår på linje med resten av befolkningen. Hvilke inntekter den enkelte næringsutøver og næringen som helhet faktisk oppnår. er avhengig av en rekke forhold som utøverne selv bestemmer over.

Utøverne selv vil ha ansvaret for å benytte seg av de muligheter jordbruksoppgjøret gir. Selvstendig næringsdrivende står i så måte i et annet forhold til sin egen inntekt enn andre grupper. Dette må man ta hensyn til ved sammenligning med andre grupper av befolkningen.

5.10.1 Inntektsutviklingen i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket samlet sett skal vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen omfatter landbruksbefolkningens inntekter fra tradisjonelt jord og hagebruk. Inntekter. kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med. Resultatene fra totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i de samlede inntektsforhold. Utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste årene i følge Budsjettnemnda for jordbrukets normaliserte regnskaper er vist i tabell 5.10.1.

Samlet vederlag til arbeid og egenkapital viser, før beregning pr årsverk, omlag samme nivå og utvikling som fjorårets materiale. Beregnet pr årsverk er imidlertid både nivået lavere og utviklingen svakere. Endringene i resultat skyldes i hovedsak de relativt store endringene i arbeidsforbrukstallene som følge av arbeidsforbrukstellingene som Statistisk sentralbyrå utførte i 1995. Med de tall for arbeidsforbruk som ble lagt til grunn i fjorårets materiale, ville resultatet pr årsverk i årets beregninger vist en økning i inntektene fra 1996 til 1997 på omlag en halv prosent.

Inntektene er omlag uendret i perioden 1995-1997, inntekten fra korn- og melkeproduksjon viser en nedgang mens inntektene fra kjøttproduksjon øker fra 1995 til 1996, og er budsjettert omlag uendret for 1997. Direkte tilskudd øker fra 1995 til 1996. Reduksjonen i vederlag til arbeid og egenkapital skyldes økte kostnader, særlig mellom 1995 og 1996. Dette skyldes i hovedsak en økning i kraftfôrforbruket (volumøkning) som er beregnet å gi en kostnadsøkning på ca 250 mill kroner mer enn budsjettert med i fjor.

I St prp nr 8 (1992-93) og i jordbruksoppgjørene etter denne er det forutsatt at det skal finne steden produktivitetsforbedring i landbruket.Med bakgrunn i driftsgranskingsmaterialet er det beregnet årlig endring i arbeidsforbruk for ulike produksjoner med uendret driftsomfangfor perioden 1988-1995.Det er innenkornproduksjon den største produktivitetsforbedringen har funnet sted. Det er her beregnet en årlig reduksjon i arbeidsforbruket på ca 4 ¹/₂ %. For øvrige produksjoner er endringen i gjennomsnitt omlag ¹/₂ %.Mulighetene for relativt raske forbedringerav arbeidsproduktivitetener størst i kornsektoren gjennomleie av jord,og med det bedre utnyttelse avstordriftsfordelene,og vedredusert jordarbeiding.I melkesektoren skjer strukturendringene hovedsakeligved eiendomsoverdragelse.Dette gjør at det tar noe tid før produktivitetsforbedringerkan oppnås. Samtidig harutformingen av kvotesystemetmedført en konservering av strukturen og lagt en begrensning på mulighetene for produktivitetsforbedringer.

I tilknytning til referansebruksberegningene beregnes produktivitetsendring i framregningsperioden 1995 til 1997. For de minste melkeproduksjonsbrukene og bruk med sauehold viser beregningene negativ produktivitetsutvikling. Produktivitetsøkningen er størst for korn og eggproduksjon. For eggproduksjonen er nytt dyremateriale hovedgrunnen til produktivitetsforbedringene.

5.10.2 Inntektsutviklingen for andre grupper

Tabell 5.10.2. viser inntektsutviklingen fra 1995 til 1996, samt for perioden 1989-1996 for en del grupper. Inntektsutviklingen for andre selvstendig næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materialet er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre, avhengig av omsetning, skattemessige tilpasninger m.v.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i sin rapport av 28. januar 1997 beregnet lønnsoverhenget inn i 1997 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra ett år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalget har anslått lønnsoverhenget inn i 1997 i en del områder. Anslagene varierer fra 1 ¹/₂ til 2 ¹/₂ %. Samlet overheng beregnes til knapt 2%.

Lønnsoppgjørene 1997

I forhandlingene mellom LO og NHO ble det oppnådd enighet om et meglingsforslag som bla. innebærer et generelt tillegg og et lavtlønnstillegg. I tillegg ble det enighet om en pensjonsordning fra fylte 62 år.

Samlet vil lønnsveksten fra 1996 til 1997 avhenge både av overhenget til 1997, sentralt avtalte tillegg og lokale tillegg/lønnsglidning gjennom 1997. I Revidert nasjonalbudsjett for 1997 legges til grunn en årslønnsvekst fra 1996 til 1997 på om lag 3 ¹/₂ %. De oppgjørene som hittil er avsluttet gir ikke grunnlag for å endre disse anslagene.

Inntektsutviklingen for selvstendig næringsdrivende vil avhenge av fortjenesteutviklingen. Her vil bl a konkurransesituasjonen overfor utlandet, herunder pris- og avsetningsforholdene på eksportmarkedene og valutakursutviklingen, spille inn.

5.11 Likestilling og rekruttering

Kvinneunderskuddet er stort i mange distriktskommuner. Kvinners muligheter for liv og virke på landsbygda er av betydning for den generelle regionale utviklingen og for utviklingen i landbruksnæringen. St prp nr 8 (1992-93) legger vekt på at virkemidler og tiltak i landbrukspolitikken, samt utviklingen av et alternativt næringsliv og arbeidsmarked i distriktene, må tilpasses kvinners behov i større grad enn tidligere.

Eiendomsforhold

Landbruket er svært mannsdominert og det er fremdeles flest menn som tar over gårdsbruk. Til tross for at jenter og gutter formelt sett er likestilt når det gjelder rett til odel, ble kun 17% av norske gårdsbruk overtatt på odel av kvinner i perioden 1983-1992 (tabell 5.11.1).

Forskning har vist at årsakene til at mange jenter ikke ønsker å ta over gårdsbruk er komplekse. De omfatter både økonomiske og ikke-økonomiske forhold. Mange oppgir at de har en yngre bror som kan ta over, det dreier seg om manglende oppmuntring fra foreldre, manglende interesser for gårdsdrift, lite fritid og ferie, tungt arbeid og lav inntekt. Jentene ser ut til å utsette valget om overtakelse lenger enn gutter, noe som i neste omgang kan føre til at de ubevisst velger bort gården gjennom andre valg de foretar (utdanning, yrke, partner, bosted).

Antallet kvinnelige brukere er noe høyere i 1996 enn i 1986. Av det totale antall brukere utgjorde kvinner 10,8% i 1996, mens kvinneandelen i 1986 var 7,2% (figur 5.11.1). Disse endringene kan skyldes endrede registreringsmåter i de senere årene.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

Kvinner overtar en større andel av de små brukene. 21% av bruk under 50 dekar. mot 12% av bruk over 200 dekar. ble i perioden 1983-1992 overtatt på odel av kvinner. Denne tendensen er sterkere i forbindelse med overtagelse av jordeiendommer enn ved overtagelse av skogeiendommer.

Arbeidsinnsats

Målt i årsverk står kvinnene for omtrent 25% av arbeidsinnsatsen i jordbruket. Til tross for at andelen kvinnelige brukere har økt fra 1980 til 1995. er andelen årsverk i jordbruket utført av kvinner redusert. I de senere åra (1993-1995) er det imidlertid registrert en økning i kvinners yrkesdeltakelse i jordbruket. samtidig som det i samme periode har vært en tilbakegang i andel årsverk utført av menn (tabell 5.11.2).

Mange kvinner har inntektsgivende arbeid utenfor bruket. I 1995 arbeidet 31% av bondekvinnene halv stilling eller mer utenfor bruket. Denne andelen har vært stigende i de siste årene.

Virkemidler

Kvinners mulighet til selvstendig yrke og inntekt, herunder muligheten til å utvikle egen næringsvirksomhet, er bla. prioritert gjennom BU-midlene. I 1996 gikk 27% av midlene til kvinner, mens 35% av de innvilgede søknadene gikk til såkalte kvinnetiltak. Kvinner mottok litt over halvparten av etablererstipendene som ble fordelt. Etter søkernes egne anslag forventes det en sysselsettingseffekt av BU-midlene på i overkant av 1000 årsverk, og av disse rundt 530 årsverk for kvinner. Dette viser at det ligger en lavere andel BU-midler bak hver kvinneetablering enn bak andre prosjekter. Det vises for øvrig kapittel 5.7.1. for nærmere rapportering om BU-midlene.

Gjennom praktikantordningen er det lagt opp til at særlig jenter skal ha muligheten til å få praksis på et gårdsbruk. Ordningen nyttes av en del odelsjenter som på denne måten kan få grundig innføring i alle oppgaver på et gårdsbruk før de selv tar over egen gård. Andelen kvinner som får del i denne ordningen er imidlertid synkende. Det gis også støtte til barnehage-/barneparktilbud i travle perioder i landbruket (onnebarnehager). Dette er et tilbud som skal gjøre det enklere å ta del i gårdsarbeidet for foreldre som har hovedansvar for barna.

Landbruksdepartementet arbeider for øvrig med å integrere likestillingsperspektivet i hele forvaltningen.

Rekruttering

Antall eiendomsoverdragelser og alderssammensetning blant brukerne sier noe om rekrutteringen til landbruket. De fleste eierskifter foregår innen familien i form av overdragelse på odel. Når det gjelder landbrukseiendommer i fri handel er hovedinntrykket at etterspørselen er større enn antall landbrukseiendommer til salgs. Dette synes å ha gyldighet for hele landet. Dette viser en undersøkelse gjennomført av Landbruksdepartementet i 1996. Undersøkelsen omfatter omsetningen av vel 300 landbrukseiendommer. Den bekrefter at eiendommens beliggenhet anses som den viktigste faktoren for handel. I folkerike områder og i strøk nær tettsteder, er det stor interesse for mindre eiendommer/småbruk til bolig og hobby-/deltidsdrift, mens eiendommer av denne type er vanskelig å få solgt dersom beliggenheten er perifer. Ved salg av slike eiendommer med perifer beliggenhet finnes det imidlertid også eksempler på mange budgivere. Dette gjelder særlig eiendommer med god bebyggelse, store arealer og verdifulle og attraktive rettigheter i form av jakt og fiske. Eiendommens kvalitet, altså om den er veldrevet, har gode arealer, god bebyggelse, melkekvote eller annen påregnelig driftsinntekt er også av vesentlig betydning for antallet interessenter ved salg.

Figur 5.11.2 viser alderssammensetningen blant brukerne. Andelen brukere under 50 år har økt, mens andelen over 60 år er redusert. I 1986 var gjennomsnittsalderen på brukerne 50 år, mens den var redusert til 49 år i 1995. Gjennomsnittsalderen varierer noe mellom fylkene, men er redusert i alle fylkene fra 1986.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

5.12 Økologisk landbruk

Det er i årets jordbruksoppgjør gitt en egen rapportering om utviklingen i økologisk landbruk i tråd med de signaler som ble gitt ved Stortingets behandling av Dok nr 8:19 (1996-97).

Regjeringen legger opp til en sterk økning i økologisk produksjon, og legger opp til at produksjonen økes i takt med etterspørselen. Oppfølgingen skjer gjennom handlingsplanen for økologisk landbruk. Landbruksdepartementet kan på denne måten årlig rapportere til Stortinget om oppfølging og utvikling innenfor området økologisk landbruk i budsjettproposisjonen og proposisjonen om jordbruksoppgjøret. Med dette som basis vil Stortinget ha anledning til å foreta en løpende vurdering av utviklingen og gi de styringssignaler som ansees å være nødvendige.

I gjeldende handlingsplan for videre utvikling av økologisk landbruk (1995), er det fremsatt følgende mål for omfanget av økologisk landbruk:

«Innen 1998 bør 85% av den økologiske landbruksproduksjonen omsettes under økologisk merking. Målet er at forbrukernes etterspørsel etter økologisk produserte landbruksvarer dekkes og at det tas ut en merpris i markedet som tilsvarer potensialet nasjonalt og internasjonalt.»

Målsettingene må sees på bakgrunn av at økologisk landbruk var i en tidlig utviklingsfase i 1995. Hovedproblemet var at økologiske produkter ikke ble omsatt som økologiske. Dette skyldes flere forhold bla. små volumer, spredt produksjon og svake omsetningssystemer. Situasjonen har etter dette endret seg i positiv retning. Produsentene har vist økt engasjement og omsetningsleddene arbeider nå aktivt for å forbedre distribusjonssystemene.

En videre positiv utvikling vil være avhengig av at næringen selv har et sterkt engasjement i saken og utviklingen i forbrukernes etterspørsel etter disse varene. Økologisk landbruk har høyere kostnader enn tradisjonelt jordbruk. Det kan ikke utelukkende drives frem som et offentlig ansvar.

Måloppnåelse

Målene gitt i Handlingsplanen er knyttet til økologisk merket omsatte produkter. Registreringer som gjøres i forhold til tilskuddsordningene for økologisk landbruk er primært knyttet til arealer. Med bakgrunn i disse tallene, registreringer foretatt av DEBIO og opplysninger fra næringsmiddelindustrien er det mulig å gi anslag over måloppnåelsen. Det må imidlertid understrekes at det hefter usikkerhet ved beregningene.

Måloppnåelsen er svak for melk, mellom 30-40% av økologisk produsert melk ble i 1996 omsatt som økologisk merket. Dette skyldes at det pr 1996 var få meierianlegg som var godkjent for, og som tok imot økologisk melk.

Det er kostnader forbundet med økologisk melkeproduksjon utover det å drive arealene økologisk, bla. en lavere ytelse. For de fleste produsenter som skal legge om til økologisk melkeproduksjon, er det en forutsetning at det er et tilgjengelig meieri som tapper og omsetter økologisk melk. Det utbetales merpris ved disse meieriene. Når meieriet gir klarsignal om slik tapping, vil melkeprodusenter som allerede driver arealene økologisk relativt raskt også kunne legge om husdyr- og melkeproduksjon.

Innhentede opplysninger indikerer at i underkant av om lag 30% av økologisk produsert sauekjøtt og bare omlag 10-15% av økologisk produsert storfekjøtt ble omsatt som økologisk merkede produkter i 1996. Tallene er primært basert på opplysninger fra Norsk Kjøtt. I tillegg kommer eventuelle leveranser gjennom private slakterier.

Merkegodkjent areal utgjør 17,6% av det økologisk godkjente arealet. Grovfôrvekster/ grønngjødsling utgjør 97% av arealer som ikke har merkegodkjenning. Det er primært de brukene som ønsker å omsette sine produkter som økologiske som søker merkegodkjenning. Tallene indikerer at produksjonen på storparten av arealet med økologiske matvekster (matkorn, potet, grønnsaker, frukt og bær) omsettes som økologiske produkter.

Utviklingen i økologisk landbruk

Antall bruk med økologisk drift/under omlegging er fortsatt beskjedent i forhold til det totale antallet bruk i landet. Det har imidlertid vært en relativt stor økning de siste årene. I figur 5.12.1 vises utviklingen i antall bruk innenfor tilskuddsordningen med omleggings-/arealtilskudd og utviklingen i antall bruk med merkegodkjenning.

Av figuren fremgår at vel halvparten av brukene innenfor tilskuddsordningen har merkegodkjenning. Det kan søkes om merkegodkjenning når arealene er godkjent som økologiske. De siste årene har det vært en markert økning i antall bruk som starter omlegging. Storparten av brukene er fortsatt under omlegging.

Kilde: Debio registreringer 1996

Økologiske arealer og arealer under omlegging viser også en positiv utvikling. Figur 5.12.2 gir en oversikt over utviklingen av økologisk godkjent areal og arealer i karens. Karenstiden regnes fra det tidspunktet omleggingen starter, dvs datoen det sist ble brukt midler som ikke er tillatte ved økologisk drift. I karenstiden skal det tilrettelegges for økologisk drift.

Kilde: Debio registreringer 1996

Prognoser basert på driftsenheter som idag er under omlegging til økologisk drift viser en forventet mangedobling både for produsert melk og kjøtt i løpet av de nærmeste årene. Utviklingen vil i stor grad avhenge av muligheten for å levere økologisk melk.

Dagens situasjon

Interessen og etterspørselen etter økologiske produkter har økt betraktelig de siste årene i Norge. Dette har ført til at det er underdekning i markedet. Primærproduksjonen er for liten til å dekke etterspørselen. Det økologiske landbruket representerer ikke bare en miljø- og ressursvennlig produksjon, men bidrar også til å forbedre forbrukernes valgmuligheter, det produseres varer det er etterspørsel etter og samtidig økt betalingsvillighet for.

Foredlings- og omsetningsindustrien har begynt å satse på økologiske produkter. Økologisk melk ble første gang lansert i 1995. Interessen for økologiske produkter/matvarer er økende i alle de store detaljistkjedene.

Merpris 1996

Det er mulighet for å ta ut en merpris i markedet. Merpris til produsent vil avhenge av mulighetene for å levere/foredlede og omsette produktene. Fra Norske Meierier sentralt er det anbefalt en merpris på 60 øre/liter melk. I tillegg fastsetter enkelte meieriselskaper en høyere merpris. For storfe og kalv er den sentralt fastsatte merprisen i Norsk Kjøtt på 2,50 kr/kg, mens for sau og lam er den 1,50 kr/kg. Også her fastsetter enkelte slakterier en høyere merpris. Det utbetales en merpris på 50 øre/kg økologisk fôrkorn, mens merprisen for matkorn ligger i området 100-150 øre/kg.

Økologiske produkter

Produksjonsstatistikken viser at økologisk produksjon i hovedsak er basert på eng og beite til dyrefôr. I figur 5.12.3 og 5.12.4 er den økologiske produksjonen sammenlignet med den konvensjonelle produksjonen.

Kilde: Debio registreringer 1996 og Statistisk sentralbyrå 1996

Kilde: Debio registreringer 1996 og Statistisk sentralbyrå 1996

Av figur 5.12.3 og 5.12.4 fremgår at i planteproduksjon er det hovedsakelig eng og beite som er omlagt. Andelen av kraftfôrkrevende produksjoner i det totale økologiske husdyrholdet er liten. Tilgangen på økologisk dyrket korn/kraftfôr er en begrensning for husdyrproduksjon.

Forum/Utvalg

I 1996 ble Forum for markedsføring og omsetning av økologiske produkter opprettet. Dette er et forum som skal drøfte strategier og prinsipielle spørsmål knyttet til markedsføring og omsetning. Forumet er oppnevnt med en forsøksperiode ut 1997. Det ble i fjor avsatt 2 mill kroner til omsetningsfremmende tiltak.

Veiledning

En økologisk driftsform stiller større krav til kunnskap hos den enkelte bonde. Det fordeles i 1997 omlag 2.3 mill kroner til de økologiske forsøksringene. I tillegg forvalter Statens Landbrukstilsyn prosjektmidler. Målet med prosjektmidlene er å bedre tilbudet om veiledning og informasjon til primærprodusentene. Rammen for 1997 er på 3 mill kroner.