2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og Mexico Bakgrunn og gjennomføring

2.1 Bakgrunn

Det bærende prinsipp i EFTA-statenes tredjelandspolitikk har vært parallellitet med EU. EFTA-statene har behov for til enhver tid å ha likeverdige handelsbetingelser på tredjelandsmarkeder som hovedkonkurrentene fra EU. Parallellitetspolitikken har sitt grunnlag i EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen i juni 1995. Gjennom Bergenserklæringen er EFTAs tredjelandsforbindelser blitt utvidet til også å gjelde land og regioner utenfor Europa.

Mexico inngikk i 1999 en frihandelsavtale med EU, og viste interesse for å inngå en tilsvarende avtale med EFTA. EFTA-statene har store økonomiske interesser i Mexico, og det ble ansett som viktig for næringslivet å utnytte den muligheten som forelå til å forhandle en tilsvarende avtale som EU hadde inngått. Spesielt var det viktig å gjenopprette balansen etter at EUs bedrifter fikk samme adgang som kanadiske og amerikanske bedrifter på det meksikanske markedet. Innenfor fiske- og telekommunikasjonsektorene var denne konkurransevridningen i favør av EU spesielt merkbar.

I tillegg til næringsinteressene gjorde det politiske skiftet i Mexico, etter valget 2. juli 2000 det ønskelig at en avtale med EFTA ble forhandlet fram svært raskt. Vicente Fox vant presidentvalget som kandidat for sentrum-høyre-partiet PAN (Partido Accion Nacional), og avsluttet dermed 71 år med sammenhengende styre av PRI (Partido Revolucionario Institucional). Det var derfor vesentlig å ferdigstille forhandlingene før den nye presidenten ble innsatt og hele det meksikanske embetsverket ble byttet ut, noe som ville forsinket avtaleinngåelsen betraktelig.

Dette er den første transatlantiske frihandelsavtalen som inngås av EFTA, og den mest omfattende EFTA-avtalen hva angår dekningsgrad, forpliktelsesnivå og direkte konsekvenser for næringslivet. Dette er også den første frihandelsavtale Norge inngår sammen med de andre EFTA-statene som i tillegg til varer omhandler rammebetingelser for tjenester og investeringer, og der partene påtar seg forpliktelser vedrørende offentlige anskaffelser.

2.2 Forhandlingsprosessen

Forhandlingene foregikk på embetsnivå i Genève og Mexico City i form av fire forhandlingsrunder i perioden 6. juli til 3. november 2000. EFTA-statene har opptrådt som en samlet gruppe i forhandlingene på basis av felles forhandlingsposisjoner som er blitt oppnådd etter forutgående interne EFTA-møter. Island har ledet EFTA-siden i forhandlingene.

Den innledende runden fant sted i Genève 6. - 7. juli 2000, andre forhandlingsrunde i Mexico City 11. - 15. september 2000, tredje runde i Mexico City 2. - 6. oktober 2000, og fjerde og siste runde ble gjennomført 30. oktober - 3. november 2000. Avtalen ble parafert i Genève 3. november 2000 og undertegnet i Mexico City 27. november 2000.

Nærings- og handelsdepartementet har ledet den norske forhandlingsdelegasjonen. Landbruksdepartementet har ledet forhandlingene om den bilaterale landbruksavtalen mellom Norge og Mexico, i tillegg til de generelle landbruksforhandlingene mellom EFTA og Mexico. Finansdepartementet ved Toll- og avgiftsdirektoratet har ledet forhandlingene for EFTA-siden på opprinnelsesregler. Fiskeridepartementet har ledet forhandlingsgruppen på fisk og fiskeprodukter. Utenriksdepartementet har deltatt i forhandlingene med juridisk ekspertise.

På norsk side har hovedspørsmålene blitt løpende avklart i en egen interdepartemental referansegruppe for tredjelandsspørsmål som ledes av Nærings- og handelsdepartementet. I tillegg til Nærings- og handelsdepartementet besto gruppen av representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Konkurransetilsynet, Patentstyret, Toll- og avgiftsdirektoratet og Utenriksdepartementet.

2.3 Handelsforbindelsene mellom EFTA-statene og Mexico og Norge og Mexico

2.3.1 Handel mellom EFTA og Mexico

EFTA-statenes, unntatt Liechtensteins, eksport til Mexico er relativt høy og skyldes i hovedsak Sveits' eksport til dette markedet. EFTA-statenes eksport har økt jevnt de siste årene og økte med 13 prosent fra 1998 til 1999. Importverdien utgjør under halvparten av EFTAs samlede eksportverdi. Den har likevel steget jevnt de siste årene og økte med hele 24 prosent fra 1998-1999.

Sveits eksporterte for hele 4,4 milliarder kroner i 1999. Til sammenligning var eksportverdien for Island kun 2,2 millioner kroner, mens Norge eksporterte for 262 millioner kroner i 1999.

De viktigste eksportproduktene fra Sveits til Mexico i 1999 var maskiner, kjemikalier og farmasøytiske produkter. Islands viktigste eksportprodukter var fett og oljer, fisk og optiske instrumenter.

2.3.2 Samhandelen Norge - Mexico

I 1995 ble norsk eksport til Mexico mer enn halvert på grunn av den økonomiske krisen som var den verste landet hadde opplevd siden 1930-årene, og som også fikk negative ringvirkninger på globalt plan (den såkalte «tequila-effekten»). Siden da har Mexico opplevd sterk økonomisk vekst og norsk eksport har vist en økende trend. Gjødsel, telekommunikasjonsprodukter og fisk har vært de viktigste norske eksportproduktene til Mexico de siste årene. I 2000 økte norsk eksport med hele 108 prosent, noe som bl.a. skyldes en sterk økning i eksporten av olje- og gassprodukter, elektriske komponenter til telekommunikasjonsindustrien og gjødsel. Etter å ha økt i både 1998 og 1999, gikk eksporten av fisk tilbake med over 30 prosent i 2000, noe som utvilsomt skyldes økt importtoll fra 20 til hele 30 prosent i 1999, og økt konkurranse fra EU-land etter at frihandelsavtalen mellom EU og Mexico trådte i kraft 1. juli 2000.

Olje- og gassektoren, derunder teknologi og utstyr for utvinning og produksjon, samt dypvannsteknologi, utpeker seg som særlig interessant for et nærmere samarbeid mellom Norge og Mexico i årene framover. Statoil har åpnet kontor i Mexico, og er i gang med å etablere et teknologidrevet samarbeid med det meksikanske statsoljeselskapet Pemex. Shipping, fisk, fiskeriutstyr og vannkraft er andre viktige sektorer for mulig samarbeid i de bilaterale økonomiske forbindelser. Også akvakultur og miljøteknologi burde være av interesse for norsk næringsliv.

Norske bedrifter som er etablert med egne kontorer i Mexico, er - foruten Statoil - Norsk Hydro (kunstgjødsel), Kværner (utstyrsleveranser og konsulentoppdrag innen olje- og gassindustrien m.v.), Det Norske Veritas (flere kontorer i Mexico for klassifisering av skip og industrianlegg) og VingCard/Elsafe (elektroniske dørlåskort og safer til hoteller og kontorer).

De viktigste varene Norge importerer fra Mexico, er maskiner og elektriske komponenter, kjøretøy og mat- og drikkevarer.

2.4 Den økonomiske utviklingen i Mexico

Mexico har blitt en økonomisk stormakt. De siste 10-15 årene har landet åpnet opp økonomien og ført en bevisst eksportstrategi. Det viktigste skrittet i denne retning tok Mexico i 1994 da landet inngikk en frihandelsavtale med USA og Canada (NAFTA-avtalen). Samme år ble landet medlem av OECD. I dag har Mexico frihandelsavtaler med 32 land og eksporterte i 2000 varer og tjenester for USD 166 milliarder, noe som tilsvarer den samlede eksporten fra alle andre land i Latin-Amerika, og som gjør Mexico til verdens åttende største eksportnasjon. I løpet av de elleve siste årene er eksporten firedoblet og importen tredoblet.

I 1994-95 gikk Mexico inn i en dyp økonomisk krise, delvis på bakgrunn av feilslått økonomisk politikk, og bruttonasjonalproduktet (BNP) gikk tilbake med 6 prosent i 1995. Mexicos økonomi ble reddet av en finansiell støttepakke fra USA på USD 50 milliarder som ble tilbakebetalt på rekordtid. Økonomien kom raskt på fote igjen, og i perioden 1996-2000 hadde Mexico i gjennomsnitt en vekst i BNP på 5,5 prosent pr. år. Inflasjonen har gått ned fra 35 prosent i 1995 til 10 prosent i 2000.

Nesten 90 prosent av Mexicos eksport går til USA og landet er USAs viktigste handelspartner etter Canada. En nedgang i den amerikanske økonomien vil derfor få negative konsekvenser for Mexico.

De direkte utenlandske investeringene i Mexico har ligget på ca. USD 10 milliarder per år siden 1994. Kun Brasil er gjenstand for høyere utenlandske direkte investeringer i Latin Amerika. Nesten 30 prosent av investeringene går til såkalte «monteringsfabrikker», som importerer og eksporterer varer tollfritt (hovedsakelig fra USA, men også fra Asia). Disse bedriftene får dessuten skatteinsentiver og nyter godt av de lave produksjonskostnadene (lønningene) i Mexico. Det finnes over 4000 fabrikker i denne sektoren med totalt ca. 1,1 million ansatte.

I juli 2000 ble Vicente Fox valgt til president - den første på 71 år som ikke kommer fra sentrumpartiet PRI (Partido Revolucionario Institucional). Fox kommer fra sentrum-høyre-partiet PAN (Partido Acción Nacional) og har sagt han vil fortsette åpningen og dereguleringen av meksikansk økonomi. Fox er tidligere sjef for Coca-Cola i Mexico, og nyter stor tillit blant både utenlandske og meksikanske forretningsfolk. En av hans viktigste politiske saker er en skattereform for å øke statens inntekter (Mexico har OECDs laveste skatteinngang). Fox vil investere mer i tiltak for Mexicos 40-50 millioner fattige. Skattereformen skal også gjøre Mexico mindre oljeavhengig. Oljeeksporten utgjør kun ca. 8 prosent av total eksport, men hele 35 prosent av statens budsjettinntekter. Mexico eksporterer ca. halvparten så mye olje som Norge, rundt 1,6 millioner fat per dag, men har en oljeproduksjon på nivå med den norske - i overkant av 3 millioner fat pr. dag. En annen viktig reform han vil gjennomføre er å åpne elektrisitetssektoren for nasjonale og utenlandske investeringer. Generelt ønsker han økte utenlandske investeringer velkommen.

Dersom den økonomiske veksten i USA fortsetter, ligger Mexicos økonomi an til å vokse mellom 3-4 prosent pr. år de nærmeste årene.