4 Universitetsmuseenes historie

Universitetshistorie og museumshistorie henger på flere måter sammen, både i norsk og internasjonal sammenheng. Det museet som ofte regnes som det første offentlige museet i ordets moderne betydning, er Ashmolean Museum ved universitetet i Oxford. 1 Dette regnes også for å være verdens eldste universitetsmuseum. Grunnstammen i dette museet bestod av to privatsamlinger som advokat, astrolog og kjemiker Elias Ashmole (1617–92) kjøpte i 1659. Ashmole overførte siden samlingene til Universitetet i Oxford under forutsetning av at universitetet oppførte en egen bygning for samlingene. Denne bygningen, nå kjent som Old Ashmolean, åpnet dørene 24. mai 1683.

I Norge var det også tette bånd mellom ideen om et eget norsk universitet og utgangspunktet for de første norske museumssamlingene. Det Trondhiemske Selskab (1760) (fra 1767 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab) og Selskabet for Norges Vel (1809) etablerte samlinger som siden skulle utgjøre grunnstammen for de kommende universitetsmuseene i Oslo og Trondheim. Begge selskapene var også involvert i arbeidet for å opprette et eget universitet på norsk jord.

I Bergen, Trondheim og Tromsø ble de vitenskapelige museene etablert før universitetene. Dette gjorde at museene også kunne fungere som faglig fundament ved opprettelsen av Norges andre, tredje og fjerde universitet, siden det i disse tre byene allerede eksisterte vitenskapelige miljøer knyttet til henholdsvis Bergen Museum, Vitenskapsmuseet og Tromsø Museum.

4.1 Vitenskapsmuseet

Vitenskapsmuseet i Trondheim kan med rette påberope seg den lengste sammenhengende museumshistorien i Norge. Grunnlaget for museet ble lagt ved opprettelsen av Det Trondhiemske Selskab i 1760. Bak tiltaket sto biskopen og naturforskeren Johan Ernst Gunnerus, rektor ved katedralskolen Gerhard Schøning og den danske historikeren Peter Fredrik Suhm. Initiativet var preget av opplysningstidens ånd og av et ønske om systematisert arbeid for vitenskapelige fremskritt. I 1767 ble selskapet tildelt retten til å kalle seg Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Selskapets intensjon var å arbeide for vitenskapenes fremme, og i de første årene skjedde dette særlig gjennom publisering av vitenskapelige avhandlinger eller ved støtte til slik publisering. I årene 1761–65 publiserte selskapet tre bind under tittelen Det Trondhiemske Selskabs Skrifter, og disse innehold 26 større og mindre avhandlinger. 2 Etableringen av vitenskapelige samlinger var ikke en uttalt intensjon for selskapet, slik man kan lese det ut av selskapets første statutter 3 . I disse statuttene blir samlinger kun nevnt under arbeidsbeskrivelsen til selskapets «Bibliothecarius», som plikter «at holde en Fortegnelse over Sælskabets haandskrifter, Naturalia, Teigninger, trykte Bøger etc; og ordentlig beskrive Museum Societatis, saa at det med tiiden kunde gives i Trykken.» 4

Selskapets samlinger ekspanderte gradvis i de første tiårene etter stiftelsen, særlig ved arv og gaver. Gunnerus hadde i flere år på privat basis samlet inn naturalia under reiser rundt i Norge. Det var Gunnerus’ samling som utgjorde den første grunnstammen til selskapets vitenskapelige samlinger. 5 Etter Gunnerus’ død ble samlingene kjøpt av grossereren Henrich Meincke, som siden donerte dem til vitenskapsselskapet. Den første fortegnelsen over samlingen av naturalia ble trykket i 1779, og i denne er Gunnerus’ samling fremdeles dominerende. Eksempler på andre tilvekster til selskapets samlinger er disse: I 1776 ble selskapet gitt et herbarium av en kanselliråd Tyrholm. I 1788 kjøpte selskapet en samling av vitenskapelige instrumenter etter naturforskeren Berlin. I 1805 overtok selskapet en mineralsamling etter en berghauptmand Heltzen 6 .

Den første egentlige fremvisningen av selskapets samlinger kom i stand da selskapet fikk disponere den øverste etasjen på katedralskolen i Trondheim. Dette skjedde i 1787. Fra 1811 ble selskapet støttet direkte fra staten med et fast årlig beløp.

Det var altså en vitenskapelig hovedintensjon med selskapet, og oppbygningen av samlinger må vurderes som et ledd i dette formålet. Som med Bergen Museum ble tilgjengeliggjøringen av samlinger og utstillinger for et bredere publikum gjennomført på et langt senere tidspunkt. Også på 1800-tallet besto selskapets virksomhet for en stor de av publiseringen av vitenskapelige avhandlinger samt bidrag til publisering av utgivelser som selskapet fant verdifulle. I tillegg utlyste selskapet prisoppgaver og reisestipender. I samme periode økte også samlingene i omfang, samtidig som de fremdeles lå under bibliotekarens ansvar. Først i 1856 ble det ansatt en faglig ansvarlig for de vitenskapelige samlingene, den senere professor Gustav Storm. I 1870 ble det ansatt en egen styrer for samlingene, K. Rygh, da foreløpig uten lønn. 7

Når det gjaldt det fysiske tilholdsstedet til samlingene, ble de værende i katedralskolens toppetasje til 1868, da en ny bygning for selskapet sto ferdig i Erling Skakkes gate. Større utvidelser av museet kom i 1878 og 1904, noe som ga større plass til utstilling av samlingene. I denne perioden med fysisk ekspansjon ble det også diskutert en mulig endring av selskapets formål i retning av et tydeligere fokus på samlingsvirksomheten. Etter en omfattende debatt ble det så i 1874 vedtatt en statuttforandring som gjorde at vitenskapsselskapets hovedformål nå ble knyttet til forvaltningen av samlingene. Det ble ansatt eget fagpersonale med ansvar for samlingsoppgaver. Med statuttendringen ble også Trondhjems Museum tilføyet navnet i parentes, og museumsfunksjonen ble dermed tydeliggjort. Samtidig ble selskapet mer spesialisert rent faglig, med et vedtatt fokus på «naturhistorien og oldhistorien». Det ble også nedfelt i statuttene at museet skulle konsentrere seg om «det nordenfjeldske» 8 .

En enda tydeligere spesialisering av museumsvirksomheten skjedde i 1926, da selskapet ble delt i to enheter: et akademi og et museum. Museet ble hetende Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet, og ble en selvstendig institusjon. Den vitenskapelige virksomheten hadde også ved museet i Trondheim en uttalt intensjon om å arbeide for opprettelsen en vitenskapelig høgskole. I museets statutter fra 1951 ble det nedfelt en ambisjon om å utvikle seg til en vitenskapelig høgskole for det nordenfjeldske innenfor museets fagområder. 9 I et stortingsvedtak i 1968 ble Universitetet i Trondheim vedtatt opprettet, delvis bygget på selskapets museum, Norges lærerhøgskole og Norges tekniske høgskole. I 1984 endret museet navn til Universitetet i Trondheim, Museet, og siden til Universitetet i Trondheim, Vitenskapsmuseet. Etter omorganiseringen til NTNU i 1996 ble museets navn forenklet til dagens: Vitenskapsmuseet.

4.2 Kulturhistorisk museum og Naturhistorisk museum

Kulturhistorisk museum kan spore sin historie tilbake til før universitetets stiftelsesår 1811. Selskabet for Norges Vel (SNV) ble stiftet 29. desember 1809. I desember samme år hadde Det topografiske selskap, en av forløperne til SNV, utlyst en prisoppgave med tittelen «Om et Universitets Oprættelse i Norge» 10 . Arbeidet for et eget norsk universitet var en hovedsak for selskapet. I 1810 tok imidlertid selskapet også initiativ til arbeidet for et eget nasjonalt museum. Det ble avgjort at man skulle sende ut en oppfordring til selskapets medlemmer om å sende oldsaker og antikviteter inn til den sentrale direksjonen for oppbevaring og systematisering. Det er i denne invitasjonen man finner ideen om et nasjonalt museum formulert først. Der heter det at «ikke er det derfor Selskabets Mening, at denne Samling skal udelukkende blive Eiendom for Kristiania By eller Kathedralskole; tvertimod er Selskabets Tanke denne: om mulig derved at lægge Grund til et Norsk Antiqvarisk Musæum, hvilket i kommende Dage kunde blive Norge baade til Hæder og Gavn». 11

Til arbeidet med ordning og utstilling av de saker som måtte komme inn, nedsatte direksjonen en antikvitetskommisjon , som arbeidet direkte med samlingene. Samlingene var fra starten tiltenkt en plass ved siden av bok-, mineral- og oldsaksamlingen etter Carl Deichman, som Katedralskolen oppbevarte.

Initiativet til å opprette en egen nasjonal samling av oldsaker var et åpenbart patriotisk farget tiltak som delvis brøt med kongelige retningslinjer fra København. I 1807 ble det opprettet en kommisjon med navnet «Den Kongelige Kommission til Oldsagernes Opbevaring», og fra denne kommisjonen ble det sendt ut rundskriv om at oldfunn og antikviteter skulle sendes til København. Der skulle de inngå i et planlagt oldnordisk museum. 12

Samlingen ble tildelt et værelse på katedralskolen i Kristiania, som allerede oppbevarte samlingen som Carl Deichman hadde testamentert til byen i 1780. I tillegg til et bibliotek på 6000 bind bestod Deichmans samling av mynter, mineraler og oldsaker. 13 Samlingen ble ordnet og stilt opp av antikvitetskommisjonen, og var tilgjengelig for publikum hver lørdag fra klokken tolv.

Denne samlingen ble værende på katedralskolen til 1828, da universitetet i Kristiania avså et rom i Universitetsgården i Prinsens gate. Rudolf Keyser ordnet samlingene, og i 1829 ble den første samlingen åpnet for publikum. Samlingen fikk det offisielle navnet Universitetets oldsakssamling.

Den første kulturhistoriske samlingen som ble anlagt ved universitetet, var imidlertid Myntkabinettet. Georg Sverdrup, professor i gresk fra 1813, tok i 1817 initiativet til et innkjøp av mynter fra den kongelige myntsamlingen i København. Han fikk finansiert et kjøp av 6000 dubletter fra denne samlingen. Myntene var greske og romerske og skulle brukes i undervisningen i de klassiske fagene. Myntkabinettet fikk et rom i Universitetsgården samtidig med samlingene fra Selskabet for Norges Vel og omfattet etter hvert også mynter fra andre land.

Det kgl. Fredriks universitet hadde også allerede fra åpningen av universitetet i 1813 naturhistoriske samlinger. Den eldste delen av disse samlingene var mineralsamlingen, som ble overtatt fra Bergseminaret på Kongsberg. Bergseminaret ble opprettet i 1757 og var i mer enn femti år landets eneste institusjon for høyere utdanning. En omfattende samling ble overlatt det nyopprettede universitetet i Kristiania som Mineralkabinettet. Senere skulle samlingen bli inkorporert i Mineralogisk-geologisk museum.

En botanisk hage ble åpnet på Tøyen allerede i 1814, på det området Fredrik 6. hadde donert til det nye universitetet. 14 I universitetets første tiår ekspanderte de naturhistoriske samlingene stadig, og en rekke feltarbeidende naturvitere sørget for en botanisk, zoologisk og geologisk kartlegging av den nye nasjonalstaten. Noe permanent oppholdssted hadde ikke disse samlingene før universitetet kunne flytte inn i nybyggene på 1850-tallet. I 1852 ble de naturhistoriske samlingene flyttet til Domus Media på Karl Johan, som også ble kalt Musébygningen etter disse samlingene. Mineralkabinettet ble gitt stor plass i bygget med fire saler: geologisk sal, silursalen, norsk sal og mineralsal.

De kulturhistoriske samlingene ble også flyttet i 1852. Myntkabinettet og Universitetets oldsaksamling ble flyttet til andreetasjen i Domus academica (Urbygningen) på Karl Johan. Allerede etter få år begynte plassproblemer å melde seg etter hvert som nye funn kom inn fra en rekke utgravninger. På et tidspunkt huset universitetshagen både Tune-, Gokstad- og Osebergskipet, under varierende oppbevaringsforhold. Planer for nybygg for de historiske samlingene eksisterte allerede fra 1870, og tegninger for et nybygg på Tullinløkka var utarbeidet i 1876. Det tok likevel 26 år, en lang politisk dragkamp og en lengre arkitektrunde før Historisk museum ble innviet i 1904. 15

Den siste tilveksten til de kulturhistoriske museene ved universitetet i Kristiania var Etnografisk museum. I 1857 ble det åpnet tre mindre rom med etnografisk materiale i toppetasjen på midtbygningen på Karl Johan. Grunnstammen i de etnografiske samlingene var samisk materiale, delvis samlet inn til verdensutstillingen i London i 1852. 16 I 1872 ble Etnografisk museum tildelt større plass i samme bygning, og da Historisk museum stod ferdig, fikk museet de permanente og nåværende lokalene i dette bygget.

I årene etter flytting av samlingene til Domus media ekspanderte de naturhistoriske samlingene. På 1870-tallet meldte behovet seg for lokaler til et fysiologisk institutt, og det ble argumentert med at utstilling og oppbevaring måtte nedprioriteres for den mer sentrale eksperimentelle forskningen. 17 De naturhistoriske samlingene ble likevel værende i lokalene. Den første samlingen som ble flyttet, var den zoologiske, som ble plassert i det nybygde Zoologisk museum på Tøyen i 1910. Da hadde et stortingsvedtak i 1902 bestemt at universitetet kunne benytte inntekter fra tomtesalg på Tøyen til egne investeringer.

Geolog og rektor ved universitetet, W.C. Brøgger, relanserte tidlig på 1900-tallet den gamle ideen om et vitenskapelig miljø på universitetets tomt på Tøyen. I perioden 1910 til 1917 ble de nåværende museumsbygningene oppført, med Geologisk museum som det siste tilskuddet, som offisielt ble åpnet i 1920. Kort tid før denne åpningen ble det vedtatt at fortsatt utbygging av universitetet skulle foretas på Blindern, og dermed ble kun deler av Brøggers ambisiøse plan realisert. I 1915 flyttet Botanisk museum (opprettet 1863) inn i eget bygg på Tøyen. Samme år ble Mineralogisk-geologisk museum (senere Geologisk museum) skilt ut som egen enhet fra Mineralogisk institutt, og i 1916 ble Paleontologisk museum skilt ut på lignende måte. Dermed var det etablert en museumsstruktur som ble beholdt frem til omorganiseringen i 1999.

Plasseringen av vikingskipene, som tilhørte Universitetets oldsakssamling, ble etter hvert vurdert som et problem. I 1905 ble det tatt initiativ til en privat innsamling for å skaffe midler til et eget hus for skipene. Flere planer ble drøftet, blant annet en idé om å sprenge ut et rom i fjellet under Slottsparken. 18 Lederen av Oldsakssamlingen, G. Gustafson, foreslo et nybygg på Bygdøy i tilknytning til Norsk Folkemuseum og innledet et samarbeid med arkitekten Arnstein Arneberg. I 1916 ble grunnarbeider påbegynt for siden å avbrytes. I 1926 ble arbeidet tatt opp igjen, og i 1929 hadde alle de tre skipene blitt flyttet til Bygdøy. Den offisielle åpningen ble foretatt i juni 1932.

På 1990-tallet begynte man en diskusjon om hva som var den mest hensiktmessige strukturen for universitetets museer. I 1996 ble det nedsatt et adhocutvalg som vurderte organiseringen av museene ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Jens Erik Fenstad. Utvalget beskrev den daværende organiseringen som fragmentert og uensartet; enkelte museer var direkte underlagt institutter, mens andre opererte mer selvstendig. Anbefalingen fra utvalget var at universitetets museer ble samlet i to store enheter, henholdsvis Universitets naturhistoriske museer (med Botanisk hage og museum, Zoologisk museum, Mineralogisk-geologisk museum og Paleontologisk museum) og Universitetets kulturhistoriske museer (med Myntkabinettet, Universitetets Oldsakssamling, Vikingskipshuset og Etnografisk museum). Denne omorganiseringen ble gjennomført fra 1. januar 1999. Siden har disse institusjonene endret navn til Kulturhistorisk museum (fra 16. oktober 2004) og Naturhistorisk museum (fra 1. januar 2005).

4.3 Bergen Museum

Bergen Museum ble stiftet i 1825. Hovedansvarlig for initiativet til og opprettelsen av museet var Wilhelm F.K. Christie, tidligere stortingspresident og stiftamtmann. Christie hadde vært sekretær for riksforsamlingen på Eidsvoll og var en av landets ledende politikere. Etter et hjerneslag trakk han seg tilbake til en «meget fredelig post» som tollinspektør. Fra denne mer tilbaketrukne posisjonen sendte han i april 1825 ut en offentlig innbydelse til opprettelsen av «et museum og naturaliekabinett i Bergen» 19 .

Retningslinjene og interesseområdene som Christie satte opp for Bergen Museum, var ambisiøse. De kulturhistoriske formuleringene minnet om de som ble satt opp av antikvitetskommisjonen i invitasjonen fra Selskabet for Norges Vel, men Christie la også til naturalia og «Kunstprodukter af Metall, Ben, Tre etc. så vel som Malerier og Tegninger» 20 . Dermed så Christie for seg noe vi med mer moderne begreper ville kalt et kombinert kultur-, natur- og kunsthistorisk museum. I tillegg ønsket han å bygge opp et vitenskapelig bibliotek ved museet.

Opprinnelig ble museet lokalisert i en sal som Realskolen i Bergen stilte til disposisjon. Den første utstillingen for et større publikum ble åpnet i slutten av mars 1826. Også dette museet led under plassmangel i løpet av kort tid, og i 1831 flyttet museet inn i en egen bygning, en eldre enebolig innkjøpt til formålet. 21 Denne viste seg også for liten, og i 1837 ble det stiftet et aksjeselskap for å skaffe penger til et nybygg. Dette nybygget sto ferdig i 1840, ved siden av de gamle lokalene. 22 I årene frem mot neste flytting, til nybygde lokaler i 1866, skjedde en utvikling ved museet både i forhold til fag og formidling. Tidligere var samlingene ordnet innenfor nasjonale rammer, men etter hvert utvik­let museet også en internasjonalt innrettet etnografisk samling. I tillegg utviklet museet seg også i retning av en mer åpen og tilgjengelig institusjon. Tilgangen til samlingene var opprinnelig strengt regulert, men i 1853 innførte museet to åpningsdager i uken, med gratis og offentlig adgang. I lovene for museet som ble vedtatt i 1833, beskrev § 42 hvordan formidlingen av museets samlinger ble organisert før denne endringen:

«Disse Samlinger udstilles ordentligviis een Gang hvert Aar til Skue for Foreningens Medlemmer og et vist Antal af deres Familie, i Forhold til den Contingent, de yde, efter Indgangsbilletter, der udstedes af Directionen.» 23

Bergen Museum beholdt også etter flyttingen til nye lokaler den tverrfaglige innretningen og fordelte virksomheten mellom natur-, kultur- og kunsthistorien. Det var like fullt den naturvitenskapelige delen som ble tildelt mest ressurser av museets direktør, medisiner og zoolog D.C. Danielsen. 24 Noen år senere utviklet museet seg i litt mindre altomfattende retning og avsto deler av samlingene til andre museer. Ved opprettelsen av Bergen Billedgalleri i 1878, Bergen Fiskerimuseum i 1880 og Vestlandske Kunstindustrimuseum i 1887, donerte museet samlingene sine på disse områdene. Slik fikk museet noe færre områder å konsentrere seg om. De siste tiårene av 1800-tallet oppnådde museet anerkjennelse for sin naturvitenskapelige forskning, særlig innenfor biologi. 25

Tendensen til spesialisering ble utfylt av tendenser til profesjonalisering med ansettelsen av konservatorer med samlingene som arbeidsfelt. Denne tendensen er gjengs for utviklingen av de norske museene på 1800-tallet, der tverrfaglige initiativtakere og ildsjeler avløses av mer spesialiserte ansatte, både i forhold til det museumsfaglige og det administrative.

Museumsbygningen ble utvidet med to fløyer i 1898, og utstillingene ble ordnet etter nye prinsipper. Museets direktør fra 1894, Jørgen Brunchorst, ønsket å dreie virksomheten i mer folkeopplysende retning. Formålet for museet ble også redefinert med to hovedmål: «at fremme videnskapelig forskning og sprede videnskabelig kundskap». 26 De første tiårene av 1900-tallet utviklet museet seg som vitenskapelig institusjon med etableringen av egne forskningsinstitusjoner for ulike naturvitenskapelige fagfelt. I 1904 ble Jordskjelvstasjonen opprettet, i 1911 Havforskningslaboratoriet, i 1914 Botanisk laboratorium, i 1917 Geofysisk institutt og i 1921 Biokjemisk laboratorium. Disse institusjonsdannelsene beredte grunnen for opprettelsen av et universitet i Bergen. Opprettelsen av en høyere læringsanstalt i Bergen hadde også siden endringen av lovene i 1892 vært en integrert del av museets formål. I første paragraf het det at museet skulle «arbeide for oprettelse af en høiskole for vestlandet i Bergen». 27 I 1946 ble Universitetet i Bergen opprettet, og de vitenskapelige miljøene ved Bergen Museum utgjorde en del av argumentasjonen for opprettelsen. De faglige miljøene ble en integrert del av ulike institutter ved universitetet, og museet som helhetlig institusjon ble svekket. 28 I 1972 ble det nedsatt en komité for å utrede museenes stilling innenfor universitetsstrukturen, og denne komiteen foreslo å samle museumsvirksomheten under et felles styre. Forslaget ble ikke fulgt opp. En ny innstilling, Organisering og fornyelse av universitetets museer, foreslo i 1991 en omorganisering av museene ved universitetet. 29 I 1993 ble museet gjenopprettet som egen institusjon, som et forvaltningsorgan for museumsvirksomheten ved universitetet. 30 I dag er Bergen Museum organisert som en selvstendig enhet under kollegiet ved universitetet, i likhet med de øvrige universitetsmuseene.

4.4 Tromsø Museum

Tromsø Museum ble stiftet i 1872. Da hadde det to år tidligere gått ut en innbydelse til å delta i opprettelsen av et museum. Denne ble sendt ut i kjølvannet av en større utstilling i byen, «Den almindelige utstilling for Tromsø amt», som hadde som formål å samle og vise frem ressursene og produktene som landsdelen var i besittelse av. Den midlertidige utstillingen ble forslått å danne grunnlag for en permanent utstilling 31 . Etter et fornyet opprop hadde nok interessenter samlet seg, og 16. oktober 1872 besluttet en komité den formelle opprettelsen av museet. I februar 1873 flyttet museet inn i egne lokaler, og i juni 1874 ble dørene åpnet for publikum.

Fra begynnelsen har grunnlaget for museet ligget i den geografiske plasseringen i det arktiske nord. Helt fra 1872 har fokuset for den vitenskapelige virksomheten ved museet vært rettet mot kulturen, klimaet, faunaen og floraen som kjennetegner disse strøkene. Dette er også tydelig i museets første fundas. Her heter at museets oppgave er «vitenskapelig utforskning av Nord-Norge med tilstøtende arktiske egner, samt å spre kunnskap til de forskjellige vitenskapsgrener». 32 Museet har også fra starten vært tverrfaglig, med både naturhistoriske og kulturhistoriske avdelinger.

I årene frem til 1894 var museet lokalisert i leide lokaler i baptistenes menighetshus i Tromsø. I 1894 flyttet museet inn i egne bygninger. Her ble museet værende til 1961. Også innvielsen av nybygget ble knyttet til en lokal utstilling, slik invitasjonen fra 1870 ble det. I 1894 ble Tromsø bys jubileumsutstilling arrangert, og en rekke av gjenstandene fra denne utstillingen ble senere overlatt museet.

Museet hadde fra slutten av 1920-årene store plassproblemer, noe som førte til at deler av museet ble stengt. I mellomkrigstiden, i den økonomisk trange perioden som fikk tilnavnet «kulturpausen», ble også det faglige museumsarbeidet redusert. 33 Under annen verdenskrig ble hele bygget rekvirert av tyske okkupasjonsmyndigheter, slik at museenes samlinger i fire år ble liggende på en låve i Malangen. 34 Først i 1946 begynte tilbakeføringen av samlingene, og i 1947 ble museet igjen tildelt full råderett over bygningen. Da hadde man bestemt at lokalene skulle benyttes til arbeidsrom, bibliotek og magasiner, i påvente av et nybygg som var bedre egnet for utstillingsvirksomhet. Kommunen tildelte etter hvert museet en tomt på Tromsøya, hvor byggearbeidet startet i 1952. I juli 1961 ble det nye museet innviet og åpnet for publikum.

Som de øvrige museene har også Tromsø Museum vært en byggestein i opprettelsen av et universitet. Museet utgjorde et av de vitenskapelige miljøene som et nyopprettet universitet kunne nyte godt av. Det tok imidlertid noen år fra opprettelsen i 1968 til museet var en integrert del av universitetet. Etter lange forhandlinger og til dels stor uenighet ble Tromsø Museum formelt inkorporert i universitetet 1. januar 1976. 35 Opprinnelig ble museet organisert som et eget institutt med Marinbiologisk stasjon skilt ut som egen enhet. Også i senere år har museets lokalisering og organisering vært utredet og diskutert. Siden 1990-årene har det eksistert planer om å bygge et nybygg for museet i tilknytning til universitetsområdet i Breivika. Et eget utvalg leverte i 1998 en utredning om universitetsmuseets fremtidige rolle, og dette utvalget anbefalte en tettere tilknytning og samarbeidsform mellom universitetet og museet, knyttet til en mulig relokalisering. 36

I dag er museet organisert som en egen enhet under universitetsstyret, og museet er organisert i seks ulike fagenheter: geologi, botanikk, zoologi, arkeologi, nyere kulturhistorie og samisk etnografi.