5 Formidling

Universitetsmuseene forvalter sentrale deler av kultur- og naturarven. Museenes legitimitet som samfunnsinstitusjoner hviler på at kunnskap og samlinger aktualiseres og gjøres tilgjengelige for et bredt publikum.

De konkrete, materielle samlingene gir museene en enestående forutsetning for å drive formidling og spre kunnskap på en annerledes måte enn andre kunnskapsinstitusjoner. En god formidling krever imidlertid ressurser fra samfunnet, og det krever klare prioriteringer fra institusjonene selv.

Universitetsmuseene har en særlig viktig oppgave i formidling overfor barn og unge, blant annet gjennom samarbeid med skoleverket. Gjennom god formidling i museene kan kunnskap om egne og andres kulturer, om naturmiljø og naturressurser, og om sammenhenger mellom natur og kultur, bli visualisert og levendegjort.

Publikums varierende krav, forventninger og forutsetninger byr på utfordringer for universitetsmuseene. Formidlingen skal kunne tilfredsstille skolens krav til læreplaner, det allmenne publikums forventninger om kunnskap og opplevelse, forskerens krav til vitenskapelig etterrettelighet og reiselivets behov for det karakteristiske og særegne. Alt dette forutsetter samtidig en stadig fornyelse av kunnskapen om publikum og deres erfaringer. Denne kunnskapen er særlig viktig for å kunne favne et bredt publikum i et flerkulturelt samfunn.

5.1 Universitetsmuseenes formidling

5.1.1 Besøkstall

Besøkstall er en nærliggende måte å vurdere publikums interesse for universitetsmuseene på. Rapporterte besøkstall for 2003–2005 fremgår av tabell 5.1.

I tillegg til disse besøkstallene kommer besøk i universitetsmuseenes botaniske hager. Disse tallene er basert på anslag. Tabell 5.2 gir en oversikt over anslåtte besøkstall i de botaniske hagene for 2005.

Kulturhistorisk museum er et av Norges mest besøkte museer, på grunn av Vikingskipshuset på Bygdøy, som alene har rundt 400 000 besøkende årlig. Om man ser bort fra dette særtilfellet, har de fem universitetsmuseene et samlet besøkstall på rundt 300 000 årlig. Med tanke på samlingenes størrelse og viktighet og de midlene museene forvalter, burde dette besøkstallet vært vesentlig høyere.

Tabell 5.3 gir en oversikt over betalende besøkende.

Omtrent 70 % av de besøkende til universitetsmuseene betaler inngangspenger. Skoleelever gis fri entré i skoletiden, og besøkende til de botaniske hagene betaler heller ikke inngangspenger.

Utvalget mener at en utvidelse av ordningen med fri entré bør vurderes. Dette spørsmålet blir diskutert nærmere i kapittel 5.3.2.

Tallene viser at det er til dels stor variasjon i antallet besøkende fra år til år. Tromsø Museum har opplevd en betydelig nedgang i antallet besøkende. Det skyldes i stor grad at Hurtigruta og øvrig cruisetrafikk har fjernet Tromsø Museum fra programmet. Dette har fått store konsekvenser for museet. Vitenskapsmuseet opplevde en betydelig økning i betalende besøk fra 2003 til 2004, noe som i stor grad skyldes vandreutstillingen Dødelige dinosaurer . Naturhistorisk museum hadde en lignende topp i betalende besøk i 2003, da de huset den samme utstillingen.

5.1.2 Formidlingsvirksomhet

Universitetsmuseenes utadrettede virksomhet favner ulike former og genrer. Den sentrale formidlingsformen er basisutstillinger og skiftende utstillinger. Andre viktige formidlingsformer er foredrag, populærvitenskapelige publikasjoner, nettbasert formidling og ulike typer temaarrangementer.

Det foreligger ingen samlede tall eller omforente vurderingskriterier for universitetsmuseenes formidling. Utvalget har fått gjennomført en kartlegging av museenes formidling og forskning, med utgangspunkt i institusjonenes egenrapportering til dokumentasjonssystemene ForskDok og Frida. 1 Den følgende gjennomgangen bygger på tall fra denne kartleggingen og tall som museene har rapportert inn til ABM-utvikling og Utdannings- og forskningsdepartementet 2 , samt på utvalgets besøk ved de fem museene.

Utstillinger

To grunnleggende formidlingsformer for universitetsmuseene er basisutstillinger og skiftende utstillinger. Basisutstillinger formidler bred og grunnleggende kunnskap innenfor et fagområde og settes opp med tanke på lengre varighet. Alle universitetsmuseene har basisutstillinger innenfor sine ulike fagfelt. De skiftende utstillingene er enten egenproduserte eller innlånte. De er vanligvis preget av smalere temaer og vises i en avgrenset periode. Det produseres også enkelte vandreutstillinger i samarbeid mellom institusjonene. Flere av disse utstillingene har bidratt vesentlig til museenes besøkstall.

De kulturhistoriske miljøene er mer aktive enn de naturhistoriske i produksjonen av skiftende utstillinger. 76 % av de registrerte nyproduserte utstillingene i perioden 2001–2004 var kulturhistoriske.

Basisutstillinger ved universitetsmuseene er gjennomgående av eldre dato. Flere av basisutstillingene er ikke blitt fornyet på rundt 30 år. Utvalget har konstatert at mange av dem bør oppgraderes eller skiftes ut. På dette feltet er det behov for et gjennomgående løft ved universitetsmuseene, noe som vil innebære relativt store kostnader.

Nettsider og virtuelle utstillinger

Internett er en formidlingskanal som blir stadig viktigere for universitetsmuseene. Gjennom Internett kan museene gi et innsyn i samlingene og forskningen som kan nå ut til mange og tilrettelegges for ulike brukergrupper. Dette kan videreutvikles blant annet gjennom nettutstillinger, interaktive tjenester, digitale læringsressurser og tilrettelagte samlingskataloger.

Utvalget vil påpeke at disse mulighetene i for liten grad er blitt utnyttet. For alle universitetsmuseene ligger det et betydelig forbedringspotensial i bruken av dette mediet. Gjennom digitalisering og elektronisk tilgjengeliggjøring av samlingene åpner det seg muligheter for en formidling som gir allmenn tilgang til kunnskap om kultur- og naturarv. Ved hjelp av digital formidling kan man dessuten skreddersy løsninger som er tilpasset den enkelte brukers kompetanse og interessefelt. Grensene mellom katalog, magasin og utstilling er i ferd med å viskes ut etter hvert som de digitale mediene stadig videreutvikles. Digital formidling kan være et effektivt formidlingsverktøy både før, under og etter et museumsbesøk.

Populærvitenskapelige foredrag og artikler

Enkelte av miljøene ved universitetsmuseene er aktive formidlere gjennom populærvitenskapelig foredragsvirksomhet. Utvalgets kartlegging viser at naturhistoriske miljøer, som har 55 % av de vitenskapelig ansatte ved de fem museene, sto for 74 % av de registrerte foredragene i perioden 2001–2004. Innsats fra enkeltpersoner preger statistikken. Eksempelvis sto to ansatte fra henholdsvis Naturhistorisk museum og Bergen Museum for 20 % av alle de registrerte populærvitenskapelige foredrag innenfor naturvitenskap mellom 2001 og 2004.

Når det gjelder publisering av populærvitenskapelige artikler, er de naturhistoriske og de kulturhistoriske miljøene relativt sett like aktive. Museenes egne tidsskrifter er viktige for denne formidlingen. Med unntak av Kulturhistorisk museum utgir alle universitetsmuseene egne populærvitenskapelige tidsskrifter/publikasjoner. Blant disse skiller Tromsø Museums Ottar og Vitenskapsmuseets Spor seg ut som bredt anlagte kanaler for populærvitenskap. Disse tidsskriftene har relativt høye opplagstall og selges også i løssalg. Ottar har et opplag på ca 6500 eksemplarer og Spor ca. 3500.

Sammenligning av målbar formidlingsvirksomhet blant vitenskaplige ansatte

Som enheter ved universitetene registrerer universitetsmuseene formidlingsvirksomheten i dokumentasjonssystemet Frida. Utvalget har innhentet tall fra Frida for 2005 i formidlingskategoriene populærvitenskapelig artikkel, kronikk og populærvitenskapelig foredrag. Det er også innhentet tall i de samme kategoriene for de humanistiske og naturvitenskapelige fakultetene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Tallene viser at universitetsmuseene i 2005 var aktive innenfor denne typen formidling, samtidig som det er til dels store interne variasjoner mellom museene og kulturhistoriske og naturhistoriske fagmiljøer. Tallene viser, i likhet med tallene fra 2001–2004, blant annet at naturhistoriske museumsmiljøer holdt langt flere populærvitenskapelige foredrag enn de kulturhistoriske miljøene.

Om man fordeler antallet bidrag innenfor disse kategoriene på antallet faste vitenskapelig ansatte ved universitetsmuseene, varierer antallet bidrag pr. ansatt pr. år mellom 1,3 og 5,6. Snittallet er 3,4. For humanistiske og naturvitenskapelige fakulteter ved de fire universitetene varierer dette tallet mellom 0,4 og 1,8. Dette indikerer at ansatte ved universitetsmuseene i snitt er betydelig mer aktive som populærvitenskapelige formidlere enn ansatte ved fakultetene.

5.1.3 Besøksundersøkelser

Det er foretatt enkelte besøksundersøkelser ved universitetsmuseene, men ingen bredt anlagte og gjentatte undersøkelser. Det samme er tilfelle for den øvrige museumssektoren. Det betyr at museene mangler kunnskap om hvem de besøkende er, hva de får av kunnskap og opplevelser og hva de mener om service, servering, museumsbutikker o.l. Det mangler også undersøkelser som omfatter hvem som ikke besøker museene og hvorfor de ikke kommer. Begge typer kunnskap vil være viktig for å kunne utvikle en publikumsrettet formidling og for å utvide det eksisterende publikumsgrunnlaget.

Universitetsmuseene har i svært liten grad benyttet brukerpanel ved utviklingen av utstillinger, og utvalget mener at også dette vil være et viktig redskap for en publikumssentrert museumsformidling.

5.2 Organisering av formidling

5.2.1 Samarbeid innenfor universitetsstrukturen

Universitetsmuseene formidler primært med utgangspunkt i egne samlinger. Samtidig er de formidlingsinstitusjoner innenfor universitetsstrukturen, og ved noen få anledninger har universitetene benyttet muligheten til å bruke museenes formidlingskompetanse 3 . Det finnes imidlertid flere eksempler på at fagmiljøer ved universitetene benytter seg av andre institusjoner for formidling. 4

Utvalget har merket seg at universitetene generelt og over lang tid synes å ha vist liten interesse for å bruke sine museer som utstillingsvindu for fakultetenes og instituttenes faglige virksomhet. Utvalget har også registrert en ambivalent holdning ved museene selv til dette spørsmålet. Enkelte museumsmiljøer har ønsket å inngå samarbeid med andre fagmiljøer ved universitetet, mens noen museumsmiljøer ikke har ønsket dette.

5.2.2 Samarbeid mellom museer

Universitetsmuseene samarbeider gjennom Universitets- og høgskolerådets museumsutvalg UHR-M (tidligere NUUM) og har de siste årene samarbeidet blant annet om felles vandreutstillinger. Det er lite samarbeid mellom universitetsmuseer og museer fra den øvrige delen av museumssektoren. Utvalget mener at det her ligger et betydelig utviklingspotensial. Den norske museumssektoren er blitt styrket faglig og økonomisk gjennom Museumsreformen. Et velutviklet samarbeid mellom de styrkede museumsenhetene og universitetsmuseene vil gi gevinst for hele sektoren. Dette kan omfatte utvikling av felles formidlingsprosjekter som ressurskrevende skiftende utstillinger, utvikling av museumspedagogikk og utarbeiding av en felles innlåns-/utlånspolitikk.

Kulturhistorisk materiale fra før reformasjonen forvaltes av universitetsmuseene, mens nyere tids materiale i hovedsak forvaltes av landets øvrige kulturhistoriske museer. Kulturhistoriske samlinger fra andre kulturer forvaltes i det alt vesentlige av universitetsmuseene, samtidig som den hjemlige kulturhistorien forvaltes av de øvrige museene. Universitetsmuseene forvalter også den alt overveiende delen av det naturhistoriske materialet.

Disse skillene vanskeliggjør formidling av sammenheng mellom fortid og nåtid, av

lange linjer i historien, av møter mellom ulike kulturer og av sammenhenger mellom natur og kultur. Også sett i et forskningsperspektiv er dette uheldige grenser. Skillet viser videre behovet for et samarbeid mellom museer for å utvikle en samlingsforvaltning og formidling som også omfatter det flerkulturelle Norge. Etter utvalgets oppfatning bør det etableres mye sterkere samarbeidsrelasjoner mellom universitetsmuseene og de enkelte regioners kulturhistoriske museer. Disse skillene kan gi grunnlag for å reise spørsmål om fremtidig organisering av museene.

Det vises for øvrig til vurderingene i kapittel 8.5.3.

5.2.3 Resultatindikatorer

Den departementsnedsatte arbeidsgruppen for mål og resultatindikatorer (se kapittel 4.2.3) anbefaler to indikatorer for formidlingsvirksomhet: antall organiserte omvisninger for skoleelever og antall egenproduserte særutstillinger. Arbeidsgruppen mener videre at det ikke er hensiktsmessig å bruke besøkstall, basisutstillinger og publikumshenvendelser som utgangspunkt for indikatorer. Forslagene fra arbeidsgruppen er under bearbeiding og utprøving.

Universitets- og høgskolerådet nedsatte i 2004 på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet et formidlingsutvalg for å utarbeide indikatorer for universitetenes formidling. Mandatet dekker dermed også universitetsmuseenes utadrettede virksomhet. Formidlingsutvalgets flertall la i juni 2005 frem et forslag 5 til en modell med fem indikatorer for formidling:

1. Omsetning: Salg av tjenester og lokale publikasjoner

2. Formidling på nett

3. Publikasjoner

4. Foredrag på brukerrettede fagkonferanser

5. Direkte formidling til allmennheten

Denne modellen ligger til vurdering i Kunnskapsdepartementet.

Utvalget mener at resultatindikatorer er et viktig verktøy for en strategisk styring og utvikling av universitetsmuseene. Samtidig må indikatorene være tilpasset og fange opp de sentrale områdene av disse museenes virksomhet.

Utvalget mener derfor at besøkstall og basisutstillinger er viktige mål på formidlingsvirksomheten og hvordan denne prioriteres. Besøkstallene er – selv om det er naturlige skjevheter mellom museene – en god indikator på interesse fra det publikum man skal formidle kunnskap til. Basisutstillingene er likeledes en svært viktig formidlingsform for museene og representerer på mange måter kontinuiteten i kunnskapsformidlingen. Utvalget mener det er svært viktig at det holdes høy kvalitet på basisutstillingene og at det vil kunne oppfattes som en nedprioritering av disse dersom slik innsats ikke gis uttelling. En mulig indikator for basisutstillinger er med hvilket mellomrom og i hvilken grad disse revideres, innholdsmessig så vel som med hensyn til pedagogiske virkemidler.

I tillegg bør både digital formidling og skriftlig formidling vektlegges. Når det gjelder registrering av nettsidesøk må det utarbeides standarder. Det bør også være indikatorer som måler museenes aktivitet med hensyn til publikumsundersøkelser og hvorvidt de har etablert en mediestrategi (se kapittel 5.2.5). Videre mener utvalget at man bør kunne utarbeide en indikator som viser museenes eksterne samarbeidsrelasjoner. En slik indikator innebærer å måle i hvilken grad andre instanser har innflytelse på universitetsmuseenes virksomhet 6 .

5.2.4 Formidlingskompetanse

Et høyt nivå på formidlingen forutsetter kompetanse på de fagområder man skal formidle innenfor, men også kompetanse på formidling i seg selv.

I de enkelte universitetsmuseene er formidlingsansvar og -kompetanse knyttet dels til enkeltstillinger og dels til avdelinger. Alle de fem museene har egne avdelinger eller seksjoner for publikumsfunksjoner som har ansvar for utstillinger og annen formidling. Organiseringen og stillingsfordelingen innenfor disse varierer. Både ved Tromsø Museum og ved Bergen Museum har man relativt nylig omorganisert stillinger som opprinnelig var øremerket formidling. Tromsø Museum gjorde i 2001 om sine museumslektorstillinger til førsteamanuensisstillinger. Bergen Museum har gjort det samme med sine tidligere museumslektorstillinger med virkning fra 2002. Med slike omstruktureringer øker stillingens forskningskomponent og formidlingsdelen minker tilsvarende. Dette er etter utvalgets oppfatning en uheldig utvikling og kan stå i veien for en nødvendig utvikling av museumsformidlingen som fagfelt. 7

Universitetsmuseene bør både ha stillinger som øremerkes formidling og stillinger med ansvar for forskning innenfor museumsformidling. Universitetsmuseene står i en sentral posisjon for å kunne profesjonalisere museumsformidlingen, men denne posisjonen er ikke blitt utnyttet. I vitenskapelige stillinger med formidlingsansvar ligger også en mulighet til å kombinere formidling med forskning om formidling. En slik forskning er ikke prioritert ved universitetsmuseene, og det er en utfordring å ta opp dette i samarbeid med andre forskningsmiljøer og museer.

5.2.5 Markedsføring og mediestrategi

For å nå ut til et bredt publikum må museene ha kompetanse på og ressurser til markedsføring. Markedsføring må inngå som en integrert del av større formidlingsprosjekter og museene må utarbeide mediestrategier.

Foto: Bjørn Djupvik/ABM-utvikling

5.3 Tilgjengelighet og målgrupper

Universitetsmuseenes formidling skal være rettet mot brede målgrupper og reflektere at Norge er et flerkulturelt samfunn. Det må legges vekt på sosial inkludering og universell utforming. Et mål for formidlingen må være at befolkningens mangfold gjenspeiles i hvem som besøker museene.

Museene skal arbeide for å øke tilgjengeligheten til kultur- og naturarv ved å gjøre de fysiske, kunnskapsmessige og økonomiske tersklene for å besøke museene så lave som mulig. Universitetsmuseenes tilgjengelighet hviler på tilrettelegging av formidlingen, åpningstider, inngangspenger og lokalenes fysiske utforming. I tillegg vil kafé og museumsbutikk for mange besøkende være en del av museumsopplevelsen.

5.3.1 Åpningstider

Åpningstider er et konkret mål på universitetsmuseenes tilgjengelighet. Bergen Museum, Vitenskapsmuseet, Naturhistorisk museum og Kulturhistorisk museum har åpent fem timer daglig og er stengt på mandagene. Alle universitetsmuseene har utvidet åpningstid i sommersesongen. Tromsø Museum har lengre åpningstid enn de øvrige museene, og er i sommersesongen åpent mellom klokka 9 og 20 alle dager i uken.

Utvalget mener at universitetmuseene bør vurdere å utvide åpningstidene for å forbedre den generelle tilgjengeligheten. Erfaringer fra Sverige viser at mandagsåpne museer var mer effektivt enn kveldsåpne museer for å øke antallet besøkende.

5.3.2 Barn og unge som målgruppe

Skoleelever utgjør en svært viktig målgruppe. Universitetsmuseene samarbeider med skoleverket om å utvikle av pedagogiske tilbud, og alle museene har egne ansatte eller avdelinger som arbeider med tilrettelegging for barn og unge. Universitetsmuseenes arbeid med å bedre tilrettelegging for skolelever forsøkes utviklet i forhold til eksisterende læreplaner.

Som en del av universitetenes budsjettrapportering til Kunnskapsdepartementet gis blant annet en oversikt over organiserte skoleomvisninger i løpet av budsjettåret. Tabell 5.4 viser de rapporterte tallene for 2004 og 2005.

Disse tallene gjelder museumspersonalets omvisning av skoleklasser. I tillegg kommer et omfattende besøk av skoleklasser uten organisert omvisning. I museenes formidling til skoleelever er det et behov for pedagogisk materiale som er utarbeidet i tråd med læreplanene, til bruk for lærere under museumsbesøk.

Den kulturelle skolesekken

Den kulturelle skolesekken (DKS) er et bredt anlagt statlig tiltak for å kunne gi et profesjonelt kulturtilbud til alle skolebarn i skoletiden. Satsingen finansieres hovedsakelig gjennom spillemidler, og for skoleåret 2005–2006 ble 160 millioner kroner tilført tiltaket. 80 % av midlene forvaltes av fylkeskommunene, som fordeler midler til lokale og regionale tiltak. 20 % av midlene fordeles som sentrale prosjektmidler. Enkelte museer og vitensentre tildeles øremerket støtte av disse midlene, som skal brukes til å utvikle formidlingsprosjekter til bruk innenfor Den kulturelle skolesekken. DKS er et tiltak som tilrettelegger for et samarbeid mellom skoler og kulturinstitusjoner, og tiltak innenfor naturhistorie og vitensentre hører inn under denne satsningen.

Universitetsmuseene har samarbeidet relativt lite med DKS, og bare noen få prosjekter fra disse museene som er en del av tilbudet fra DKS. To eksempler på faktisk utvikling av prosjekter under DKS er den arkeologiske nettressursen Gamle Naboer , utviklet ved Bergen Museum, og et samarbeidsprosjekt om Hovedøyas kultur- og naturarv, hvor Naturhistorisk museum er en av deltakerne.

DKS burde være en sentral kanal for universitetsmuseene for å komme i kontakt med skoler og skoleelever. Universitetsmuseenes skoletilbud bør synliggjøres via de regionale nettsidene for disse DKS. 8 Det er også et viktig rom for utvikling av universitetsmuseenes tilbud under DKS.

Vitensentrene

I vitensentre, eller sciencecenters , er formidling den prioritert aktiviteten. Det legges vekt på interaktivitet i formidlingen, og sentrene har, ulikt museene, ingen samlinger utenom de gjenstander som brukes i formidlingsøyemed. I dag finnes det tre etablerte vitensentre i Norge, og tre nye er under utvikling. Disse tildeles driftsmidler av Kunnskapsdepartementet.

Vitensentrene har varierende grad av tilknytning til universiteter og høgskoler. I Trondheim er NTNU involvert i Vitensenteret gjennom styremedlemskap og økonomisk støtte, men ikke via Vitenskapsmuseet. I Tromsø drives Nordnorsk Vitensenter av mat.nat.-fakultetet ved Universitetet i Tromsø. Bergen Vitensenter er samlokalisert med Høgskolen i Bergen 9 . I Oslo er det Norsk Teknisk Museum som huser vitensenteret.

Vitensentrene har samarbeidet lite med universitetsmuseene, og universitetsmuseene har på sin side vist liten interesse for disse sentrene og deres pedagogiske virkemidler. Det har likevel i senere tid vært en positiv utvikling der universitetene selv har vist større interesse for et samarbeid med disse institusjonene.

5.3.3 Skal det koste penger å gå på museum?

Spørsmålet om hvorvidt det skal være gratis entré ved museene er blitt diskutert i en rekke land i senere år. Et utgangspunkt for denne diskusjonen har vært at museumsbesøkende generelt sett er en sosialt homogen gruppe, og spørsmål har vært reist om gratis entré kan bidra til å endre dette. Diskusjonen har også dreiet seg om hvorvidt gratis entré er et riktig og viktig virkemiddel for en demokratisert tilgang til en felles kultur- og naturarv.

Debatten har vært fulgt opp av både forsøksordninger og permanente tiltak, der fri entré gjennomføres i praksis. I Storbritannia ble inngangspenger fjernet ved nasjonale museer og gallerier i 2001. Statens historiska museer i Stockholm gjennomførte en gratis prøveperiode våren 2002, og den svenske regjeringen vedtok i 2004 at statlige museer skulle ha gratis entré. Dette ble innført 1. januar 2005 ved til sammen 19 statlige museer. Både i Sverige og Storbritannia gjelder ordningene basisutstillinger, ikke skiftende utstillinger. I Danmark ble det 1. januar 2006 innført gratis entré for alle under 18 år på alle de 130 statsanerkendte museene. Nationalmuseet og Statens museum for kunst har innført gratis entré for alle.

I St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 ble det anbefalt å gjennomføre en analyse av erfaringer med gratis museer og igangsatt ulike prøvetiltak 10 . Per i dag har mellom 80 og 90 norske museer gratis entré. Det største av disse er Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Erfaringene fra Storbritannia viser at besøkstallene økte kraftig, men at den sosiale sammensetningen av de museumsbesøkende ikke endret seg i særlig grad. Den britiske regjeringen sier seg fornøyd med reformen, mens flere av museene påpeker at den økonomiske kompensasjonen fra staten ikke dekker de økte utgiftene. Erfaringene fra Sverige viser at også at besøkstallene økte kraftig, med en samlet økning på 179 % 11 . Det var videre enkelte endringer i sammensetningen av publikum, med blant annet en økning av besøkende med lavt utdanningsnivå og et større etnisk mangfold. I tillegg sank gjennomsnittsalderen på de besøkende. En konsekvens av bedre tilrettelegging var at de ansattes forhold til de besøkende endret seg i positiv retning, til å møte dem som gjester.

Ved de norske universitetsmuseene er det gratis entré for skoleklasser i skoletiden. Enkelte museer har også gratis entré for barn under 16 år. Inngangsprisen for voksne er mellom 30 og 40 kroner. Til spesialutstillinger er det gjerne høyere inngangspriser. Kulturhistorisk museum innførte 1. januar 2006 gratis entré ved avdelingen Historisk museum. Ved Vikingskipshuset er prisen for voksne besøkende 50 kroner. Ved Naturhistorisk museum hadde man frem til 2002 gratis entré, da det ble innført inngangspenger til de geologiske og zoologiske samlingene. En engelsk undersøkelse viser at gjeninnføring av inngangspenger ved enkelte museer førte til en halvering av besøkstallet.

For å nå brede besøksgrupper, må gratis entré ved universitetsmuseene følges opp av pedagogiske tiltak, gjennom en formidling som ser på de museumsbesøkende som aktive brukere snarere enn passive besøkende.

I tillegg til bortfall av billettinntekter medfører gratis entré merkostnader knyttet til økt besøk (blant annet økt vakthold, renhold, vedlikehold og andre driftsutgifter). Det er samtidig en mindre besparelse i administrasjonskostnader knyttet til innkreving av inngangspenger. I Danmark har man for året 2006 beregnet en kompensasjon på til sammen 34,5 millioner kroner til museene som omfattes av fri entré-reformen. Halvparten av denne kompensasjonen tildeles de to museene som gir alle gratis entré. I Sverige finansieres fri entré ved de 19 museene med i underkant av 100 millioner kroner årlig. Av denne summen er 58 millioner beregnet som kompensasjon for bortfall av inntekter, 7 millioner til rengjøring, 21 millioner til vakthold og 12 millioner til pedagogiske tiltak.

Inngangspenger ved universitetsmuseene utgjør en relativt liten andel av inntektene. For den samlede museumssektoren utgjør inngangspenger ca 7 % av de samlede inntektene. For Vitenskapsmuseet, Bergen Museum, Tromsø Museum og Naturhistorisk museum utgjør billettinntektene mellom 0,2 og 2,5 % av de samlede inntektene. Kulturhistorisk museum fikk på sin side 8,9 % av inntektene fra billettsalg, på grunn av det høye besøkstallet til vikingskipene 12 . Samlede billettinntekter til universitetsmuseene utgjorde i 2003 ca 15 millioner kroner.

Utvalget mener at universitetsmuseene bør innføre gratis entré for alle. Inntektsbortfall og merkostnader må kompenseres for.

5.4 Rekruttering til realfag

Både nasjonalt og internasjonalt er rekrutteringen til realfag og teknologi betenkelig lav. Dette har vært situasjonen de siste tiårene. De relativt sett få som studerer realfag på universitetsnivå går etter endt utdanning til næringsliv, forskning og forvaltning og i liten grad til læreryrket. Også ved lærerskolene er det et begrenset antall studenter som velger realfaglige fordypninger i utdannelsen. Resultatet er at det ikke rekrutteres nok lærere med fordypning i realfagene, til de ulike skolenivåene. Mangelen på utdannede realfagslærere på de ulike klassetrinnene, resulterer i en skole hvor gode, voksne forbilder som viser interesse for og gir kunnskaper om realfagene er fraværende.

Universitetsmuseene besøkes årlig av et relativt stort antall skoleelever. Gjennom en aktiv satsing på realfagene og deres betydning i samfunnet, bør museene kunne bidra til å bedre rekrutteringen til naturvitenskapelige og teknologiske studier. Dette kan gjøres i samarbeid med vitensentrene i universitetsbyene og med de matematisk-naturvitenskapelige fakultetene og deres skolelaboratorier i realfag, samtidig som museene selv legger til rette for tilbud innenfor realfagene.

Etter utvalgets oppfatning er det særlig på tre områder universitetsmuseene kan iverksette tiltak for møte utfordringen knyttet til rekruttering innenfor realfag: Interaktiv formidling, tverrfaglige formidlingsprosjekter og tilrettelagte digitale læringsressurser. Tiltakene på disse tre områdene må også sees i sammenheng.

Et samarbeid om interaktiv formidling med vitensentrene vil være til felles nytte for utviklingen av begge institusjonene. På den ene siden kan universitetsmuseene utvikle formidlingen rettet mot barn og unge ved hjelp av formidlingsteknikker og pedagogiske virkemidler som benyttes av vitensentrene. På den andre siden kan også vitensentrene utvikle seg som kunnskapsinstitusjoner gjennom et nærmere samarbeid med universitetsmuseene, spesielt innenfor realfagene biologi og geologi. Gevinsten av et samarbeid vil utvilsomt kunne komme målgruppen barn og unge til gode, gjennom en ny type pedagogisk tilrettelegging av formidlingen.

Vitensenterpedagogikken har tradisjonelt vært rettet mot realfag, men de pedagogiske virkemidlene kan også benyttes innenfor andre fagområder. Institusjoner som har forsøkt å kombinere natur- og kulturfag kan vise til gode resultater. Jærmuseet, som driver Sørvestnorsk vitensenter, har utviklet formidlingsprosjekter hvor en interaktiv pedagogikk brukes til å trekke linjer mellom natur- og kulturvitenskap. Denne formidlingen har vært vellykket. En slik tverrfaglighet kan gjøre tydelig at kultur og natur ikke er uavhengige størrelser og gjøre det enklere å vise realfagenes relevans.

Skolelaboratorier er navnet på etter- og videreutdanningstilbud fra universitetene rettet mot lærere, primært innenfor realfagene. Disse laboratoriene skal være bindeledd mellom universitetene og skoleverket. Som en del av tilbudet har også flere av universitetenes skolelaboratorier utviklet undervisningsopplegg til bruk for realfagslærere. Universitetsmuseene har i varierende grad deltatt i denne virksomheten.

Universitetsmuseene kan bidra til utvikling og gjennomføring av skolelaboratorienes etterutdanningstilbud. I samarbeid med skolelaboratoriene kan det tilbys undervisningsopplegg som kan gjennomføres i museets lokaler, utstillinger og hageanlegg. Universitetsmuseene kan inkludere skolelaboratoriets fagfolk i utviklingen av nye undervisningstilbud innenfor botanikk, zoologi og geologi i tråd med skolens læreplaner.

Universitetsmusene har en spesiell mulighet til å legge til rette for formidling av botanikk, zoologi og geologi gjennom sine basisutstillinger og gjennom studiesamlinger av genuint materiale; det være seg pressede planter, insekter på nål, fisk på glass, malmførende bergarter eller fossiler fra oljeførende lag i Nordsjøen. For å utnytte det potensialet utstillingene og samlingene representerer bedre, kan museene utvikle pedagogiske opplegg, tilrettelagt for de ulike utdanningstrinnene. I tillegg til undervisningsopplegg som gjennomføres med personale fra museene, kan det utvikles undervisningsopplegg som gjøres tilgjengelige på nettet og som den enkelte lærer kan gjennomføre i museet med sin klasse. Museene kan legge til rette for økt undervisningsvirksomhet i museet ved å ha spesialrom med nødvendig utstyr og/eller undervisningssamlinger av planter, dyr og stein.

De matematisk-naturvitenskapelige fakultetene må på sin side være aktive i markedsføringen av aktuelle studietilbud innenfor realfagene når skoleklasser kommer til museene.

Skolelaboratorienes etter- og videreutdanningstilbud er samlet på nettsiden skolelab.no. Denne siden bør kunne utvides til å omfatte et tilbud som den danske parallellen skolelab.dk har. Skolelab.dk er «et samlingssted for nye Internetbaserede undervisningsformer i naturfags-undervisningen». P.t. finnes det spredte undervisningsopplegg på nettet under de enkelte skolelaboratorienes nettadresser, men disse burde kunne samles under en felles portal. En bedre utviklet skolelab.no vil kunne kombinere informasjon om kursvirksomhet med en samling av tilrettelagte opplegg for realfagsundervisning. Universitetenes utdanningstilbud innen realfag og teknologi kan også presenteres gjennom en slik portal. En slik utvikling må samtidig koordineres med allerede eksisterende portaler, f.eks. naturfag.no.

Utvalget foreslår at det bevilges og utlyses egne prosjektmidler for universitetsmuseene, øremerket utvikling av digitale læringsressurser knyttet til natur- og realfag. Disse prosjektmidlene bør være i størrelsesorden 10 millioner kroner årlig over 5 år.

5.5 Utvalgets vurderinger og ­ anbe­falinger

Universitetsmuseene forvalter samlinger og fagkunnskaper som det er av stor betydning å nå ut med, og i særlig grad til den oppvoksende generasjon. Kulturhistorisk kunnskap er viktig for å forstå samfunnet og de kulturmøter – konfliktfylte og fredelige – som finner sted nasjonalt og internasjonalt. En bred, allmenn forståelse av ressursspørsmål, endringskrefter og naturmiljøets sårbarhet er en betingelse for en forsvarlig, bærekraftig utvikling. Universitetsmuseene bør også som tverrfaglige institusjoner arbeide for en formidling som overskrider faglige grenser, særlig skillet mellom natur- og kulturfag.

Universitetsmuseer forvalter slike kunnskaper og innsikter, og utfordringen ligger i å nå bredere ut. Det samlede besøkstallet ved museene er ca. 1 200 000 årlig. Dette inkluderer ca. 500 000 besøkende i de botaniske hagene og ca. 400 000 besøkende ved Vikingskipshuset. Det betyr at de øvrige museene har et samlet besøkstall på ca. 300 000, eller om lag det samme antallet som ved Norsk Folkemuseum alene. I en befolkning på 4,5 millioner mennesker kan ikke dette tallet sies å være tilfredsstillende. Museene skal ikke bære ansvaret for dette alene; det må deles med både de styrende universitetene og de bevilgende myndighetene. Med utgangspunkt i de store samlingene og de sentrale forvaltningsområdene har universitetsmuseene et potensial til å nå bredere målgrupper og trekke til seg flere besøkende enn de gjør i dag. Det forutsetter at de oppgraderer formidlingen og formidlingskompetansen og at de utvikler bedre kunnskap om brukerne av museene.

Utvalget mener at det er særlig to områder hvor formidlingen må bli bedre: basisutstillinger og digital formidling. Basisutstillinger er kostbare å utvikle og en eldre bygningsmasse kan vanskeliggjøre satsinger. Utvalget har hatt anledning til å foreta en sammenlikning med basisutstillinger ved en del utenlandske nasjonalmuseer. Det finnes enkelte hederlige unntak ved våre universitetsmuseer, men generelt mener utvalget at arbeidet med fornyelse av basisutstillingene, både innholdsmessig og pedagogisk, må prioriteres langt høyere enn i dag. Utvalget anbefaler øremerkede statlige tilskudd til fornyelse av basisutstillingene Et annet ledd i en prioritering er faste, årlige budsjettposter for oppgradering av disse utstillingene. Utstillingene bør kunne oppgraderes vesentlig om lag hvert tiende år.

I formidlingssammenheng kan museene vise autentiske gjenstander. Ingen annen formidlingsform kan erstatte dette fullt ut. Museene må likevel erkjenne at ingen formidlingskanal når så bredt ut i dag som Internett, og her ligger det store, uutnyttede muligheter. Takket være IT-teknologien er grensene mellom katalog, magasin og utstilling i ferd med å viskes ut. Det store digitaliseringsarbeidet som allerede er utført ved universitetsmuseene, blant annet gjennom Museumsprosjektet (se kapittel 4.4), må legges til grunn for en bredere tilgjengeliggjøring, for forskere så vel som publikum.

En bedre tilgjengeliggjøring av samlingene og kunnskapen knyttet til disse forutsetter en oppgradering av formidlingskapasitet og -kompetanse, og det er behov for mer forskning på formidling. Utvalget har registrert en tendens til å nedprioritere formidlingsandelen i en del vitenskapelige stillinger og mener denne tendensen er uheldig.

Samtidig er det viktig at publikums behov, ønsker og forutsetninger er med på å forme formidlingen. Universitetsmuseene må i større grad enn i dag foreta publikumsundersøkelser slik at de bedre kan utvikle strategier for å nå ut til bredere grupper. Et annet nyttig verktøy som bør tas mer i bruk, er brukerpaneler for utviklingen av de enkelte formidlingstilbud. Også strategier for mediekontakt og markedsføring må være en del av formidlingskompetansen.

Formidlingen ved universitetsmuseene vil ha mye å hente på et tettere samarbeid, både seg imellom og med andre museer. Eksempelvis kan skiftende utstillinger utveksles i større grad mellom museene.

Utvalget har videre pekt på at man bør iverksette ulike tiltak som kan motvirke det uheldige skillet i norsk museumslandskap mellom eldre og nyere tids kulturhistorie og mellom egne og andres kulturer.

Det vil etter utvalgets oppfatning være tjenlig for formidlingsvirksomheten om man kan komme frem til hensiktsmessige resultatindikatorer. Det vil kunne gi bedre styringsmuligheter og bidra til en opprioritering av viktige formidlingstiltak. Utvalget mener at indikatorer spesielt bør vektlegge besøkstall, basisutstillinger, digital formidling, skriftlig formidling, publikumsundersøkelser og eksterne samarbeidsformer

Utvalget foreslår at universitetsmuseene innfører fri entré for alle, eventuelt gjennom en treårig opptrappingsplan som omfatter alle under 18 første år, alle over 60 andre år, samt alle besøkende tredje år.

Det er særlig viktig for universitetsmuseene å arbeide for aktivt å nå barn og unge i formidlingen. Museene kan spille en viktig rolle i å synliggjøre realfagenes betydning i samfunnet, bedre rekrutteringen til realfaglige studier og stimulere til interesse for forskning. Dette kan gjøres gjennom interaktiv formidling, flere undervisningstilbud i realfagene ved museene hvor utstillinger og studiesamlinger tas i bruk, tilrettelegging av læringsressurser blant annet på nettet. Vitensentre og skolelaboratorier i realfag ved de matematisk-naturvitenskapelige fakultetene er viktige samarbeidspartnere for universitetsmuseene i arbeidet for å nå disse målene. Læringsressurser kan utvikles og koordineres gjennom en ny nettportal, for eksempel skolelab.no, til hjelp og støtte for lærere i skolen.

Utvalget foreslår videre at det opprettes egne prosjektmidler for universitetsmuseene som øremerkes utvikling av digitale læringsressurser knyttet til natur- og realfag.

Utvalget anbefaler:

Universitetsmusenes formidling bør styrkes gjennom:

• oppgradering av basisutstillingene

• prioritering av digital og nettbasert formidling

• øremerkede midler til utvikling av digitale læringsressurser knyttet til natur- og realfag.

• tydeliggjøring og profesjonalisering av egen pedagogisk kompetanse gjennom flere formidlingsstillinger

• aktiv bruk av publikumsundersøkelser

• innføring av gratis entré for alle

• bruk av resultatindikatorer

Universitetsmuseene bør inngå økt samarbeid med:

• vitensentrene, for felles utstillingsprosjekter og utvikling av egen pedagogisk kompetanse

• skolen om utvikling av pedagogiske tilbud i tråd med skolens læreplaner

• skolelaboratoriene, om utvikling av digitale læringsressurser og en felles nettportal for disse tilbudene

• andre museer, for utvikling av formidling og samlingsforvaltning