8 Organisering og økonomi

Universitetsmuseene er organisert som egne enheter ved universitetene, direkte underlagt universitetsstyrene. Mellom museene er det enkelte variasjoner i hvordan de er organisert, styrt og finansiert. En vurdering av universitetsmuseenes organisering og økonomi må basere seg på en beskrivelse av hovedtrekk ved museenes organisasjonsstruktur, ledelse, økonomiske forhold og stillingsstruktur. Et spørsmål i denne sammenhengen er universitetsmuseenes tilknytning til universitetene.

8.1 Organisering av universitets­museene

8.1.1 Intern organisering

De norske universitetsmuseene har en relativt lik intern organisasjonsstruktur. En administrativ seksjon eller avdeling har det administrative ansvaret. Videre er museenes enheter delt inn etter fagområder og funksjoner. De fem museene er organisert slik tabellene 8.1 til 8.5 viser, fordelt etter fellestjenester, fagenheter og enheter med eksternfinansiert virksomhet.

8.1.2 Museumsledelse

Fire de fem universitetsmuseene har et styre med ni eller elleve medlemmer. Vitenskapsmuseet har et museumsråd med ti medlemmer. Styrene er noe ulikt sammensatt med hensyn til ekstern representasjon og styreleders funksjon. Styret ved Tromsø Museum skiller seg ut ved kun å ha intern representasjon i styret. 1

Tabell 8.6 oppsummerer styrestrukturen ved de fem museene.

Vitenskapsmuseet og Naturhistorisk museum har en ekstern styre-/rådsleder. Kulturhistorisk museum og Bergen Museum har som styreledere vitenskapelig ansatte fra andre deler av universitetet, mens Tromsø Museum velger en rent intern styreleder – en vitenskapelig ansatt ved museet.

Museumsstyrene er styringsorganer for museene og direkte underlagt universitetsstyrene. De har ansvar for å fastlegge mål og prioriteringer for museene. Styrene skal også godkjenne årsplaner, budsjett, regnskap og rapportering fra museene. Museumsrådet ved Vitenskapsmuseet har et tilsvarende funksjonsområde, men noe begrenset formell myndighet i forhold til et styre.

Utvalget mener at det er viktig med bred ekstern representasjon i museumsstyrene, inkludert eksterne styreledere.

Direktørfunksjonen ved de fem museene varierer. Vitenskapsmuseet, Naturhistorisk museum og Kulturhistorisk museum har enhetlig ledelse, hvilket innebærer at museumsdirektøren ivaretar den faglige og administrative ledelsen av museet. Bergen Museum og Tromsø Museum har delt ledelse. Ved Bergen Museum er direktøren administrativ leder, mens styreleder er faglig leder. Tromsø Museum har ingen direktørstilling; den valgte styrelederen fungerer som faglig leder, mens det er en tilsatt administrativ leder.

Direktørens myndighet beskrives av reglement og vedtekter ved Naturhistorisk museum, Kulturhistorisk museum, Tromsø Museum og Bergen Museum.

8.2 Universitetsmuseenes økonomi og finansiering

Som en enhet ved universitetet mottar universitetsmuseene grunnbevilgning fra Kunnskapsdepartementet, kanalisert via tildelingen til universitetet som institusjon. Midlene til drift av universitetsmuseene blir ikke øremerket fra departementets side, slik at det er opp til universitetsstyret ved det enkelte universitet å fordele midler til drift av museene. Unntaksvis blir det øremerket enkelte midler fra departementets side til universitetsmuseene, hvilket har vært tilfelle med midler til bevaring og sikring av samlingene som Utdannings- og forskningsdepartementet har tildelt i årene 2002–2005.

I tillegg til grunnbevilgningen fra universitetets budsjett genererer museene egne inntekter. En av kildene til egeninntjening er billettinntekter, men for alle museene med unntak av Kulturhistorisk museum utgjør disse en mindre del av inntektene. En langt viktigere kilde til egeninntekt er eksternfinansierte (og -initierte) prosjekter, og da i særlig grad arkeologiske utgravninger.

Når det gjelder utgifter, utgjør lønn og sosiale utgifter den største utgiftsposten ved alle museene.

Tallene som presenteres her er relativt runde og bør leses som anslagstall. Universitetsmuseenes økonomi angis ikke koordinert og standardisert i noen kilder, slik at tallene for inntekter og utgifter er hentet fra ulike typer av dokumentasjon.

8.2.1 Inntektsprofil

Tabell 8.7 viser universitetsmuseenes inntektsprofil for 2003, fordelt på kategoriene basisbevilgning, andre offentlige tilskudd, arkeologiske undersøkelser etter kulturminneloven, billettinntekter og andre egeninntekter.

Tabell 8.8 viser den prosentvise fordelingen av inntektene.

Det er relativt store variasjoner i de ulike museenes inntektsprofiler for ett enkeltår som dette. Dette skyldes flere forhold. Inntekter knyttet til utgravningsoppdrag vil variere med antall og størrelse på disse oppdragene. Kulturhistorisk museum og Vitenskapsmuseet har eksempelvis hatt ansvaret for relativt store utgravningsprosjekter knyttet til utbygging av E18 og Svinesund (KHM) og gassledningen fra Ormen Lange ved Aukra (VM). For Vitenskapsmuseet har utgravningsinntekter vært særlig høye de siste tre årene. For 2003 lå disse på ca. 50 millioner, mens det i et normalår ligger nærmere 15 millioner. Tetthet og frekvens av utbyggingsprosjekter som involverer automatisk fredete kulturminner varierer også mellom de fylkene museene har som sine ansvarsområder. Dette er med på å prege den generelle inntektsprofilen til museene.

En annen variasjon i inntektene er knyttet til salg av billetter. Dette utgjør en relativt marginal del av inntektene. Unntaket her er Kulturhistorisk museum, som i Vikingskipshuset på Bygdøy forvalter Norges mest besøkte museum. I 2003 hadde vikingskipene 389 000 besøkende, noe som ga KHM rundt 11 millioner kroner i billettinntekter. Dersom man i tillegg til billetter til Vikingskipene tar med salg fra museumsbutikken på stedet, nærmer inntektene seg fra denne delen av museet 17–18 millioner, eller nærmere 15 % av de totale inntektene.

8.2.2 Utgiftsprofil

Tabell 8.9 viser universitetsmuseenes utgiftsprofil for 2003, fordelt på kategoriene lønn og sosiale utgifter, øvrig drift og investeringer.

Lønnskostnader utgjør mellom 50 og 60 % av de totale budsjettene for universitetsmuseene, men kan innenfor dette spennet variere en god del fra år til år. Til sammenlikning utgjør lønnskostnadene ved et humanistisk fakultet nærmere 80 % av totalbudsjettet, inkludert eksternt finansiert virksomhet (HF, UiO 2005). Ved et matematisk-naturvitenskapelig fakultet er det tilsvarende tallet ca. 65 % (MN, UiO 2005).

Museenes driftsutgifter utgjør mellom 37 og 47 % av utgiftene. En vesentlig del av universitetsmuseenes driftsutgifter består av intern husleie. Denne beregnes på bakgrunn av hvilke driftskostnader den enkelte enhet belaster universitetets tekniske avdeling med. Dette beløpet trekkes fra den avsatte bevilgningen til universitetsmuseene og kanaliseres til de enkelte universitetenes tekniske avdelinger/eiendomsavdelinger. Internhusleien ligger på mellom 11 og 22 millioner for de fem museene og utgjør mellom 11 og 20 % av de totale utgiftene.

Opptil 80 % av universitetsmuseenes utgifter er bundet opp til lønn, sosiale utgifter og husleie. Dette gir et begrenset økonomisk handlingsrom for universitetsmuseenes virksomhetsområder.

8.3 Stillingsstruktur ved universitetsmuseene

8.3.1 Vitenskapelige stillinger

Tabell 8.10 viser fordelingen av faste vitenskapelige stillinger ved universitetsmuseene. Stillingene er inndelt etter fagområder slik de er definert av museene selv. 2

Tabell 8.11 gir en oversikt over samlede årsverk ved universitetsmuseene i 2005, fordelt på faste og midlertidige stillinger. 3

Flertallet av de midlertidig ansatte er knyttet til arkeologiske undersøkelser eller stipendiatstillinger. For Naturhistorisk museum er flertallet av de midlertidig ansatte stipendiater og teknisk personale.

For universitetsmuseene er det en generell fordeling mellom vitenskapelig ansatte og teknisk-administrativt ansatte på omtrent 40–45 % vitenskapelig ansatte og 55–60 % teknisk-administrativt ansatte. Kulturhistorisk museum utgjør her et unntak, med omtrent 30 % vitenskapelig ansatte og 70 % teknisk-administrativt ansatte i 2005.

8.3.2 Aldersfordeling for vitenskapelige ­stillinger

Tabell 8.12 viser gjennomsnittlig alder for ansatte i vitenskapelige stillinger ved universitetsmuseene i 2005. Den andre kolonnen viser gjennomsnittsalder for ansatte professorer.

Oversikten viser at gjennomsnittsalderen for vitenskapelig ansatte er relativt høy. Fra tidligere undersøkelser, for eksempel i museumsutredningen fra 1996, 4 vet man også at mobiliteten for ansatte i museumssektoren er relativt lav. Det vil si at ansatte i museer i liten grad beveger seg mellom museer og inn/ut av museumssektoren. Kombinasjonen av lav mobilitet og høy gjennomsnittsalder for vitenskapelig ansatte byr på utfordringer med tanke på rekruttering og sammensetning av personalet.

8.4 Styring og rapportering

Som enheter underlagt universitetene reguleres universitetsmuseene av de samme lover, forskrifter og retningslinjer som universitetet som helhet. Det vil si at universitets- og høgskoleloven, reglement for forvaltning av eksternt finansiert virksomhet ved universiteter og høgskoler (oppdragsreglementet) og reglement for økonomistyring i staten også regulerer virksomheten ved universitetsmuseene.

Universitetsmuseene rapporterer til Kunnskapsdepartementet som en del av universitetenes rapportering. I budsjettdokumentene blir universitetene bedt om å rapportere om museenes formidling og om arbeidet med sikring og bevaring av samlingene. I tillegg rapporteres tall på disse områdene:

• Antall journalførte forvaltningssaker totalt i året

• Antall skoleomvisninger i utstillingene

• Publikumsarrangementer

• Nettutstillinger

• Nettbesøk

• Populærvitenskapelige foredrag og artikler

• Årlig tilvekst til samlingene

• Antall gjenstander katalogisert, fotografert og konservert

• Utlånssaker – antall saker

• Utlånssaker – antall objekter

• Omfanget av arkeologiske utgravninger som del av kulturminneforvaltningen (antall, årsverk og totalbudsjett)

Tabell 8.13 viser tallene som ble rapportert for universitetsmuseenes virksomhet i budsjettdokumentene for 2004.

Rapporteringen viser svært varierende tall, og dette indikerer en svakhet i rapporteringspraksisen. Fra og med 2006 er universitetene, som ledd i en sterkere virksomhetsstyring, bedt om å rapportere også på måltall. Denne rapporteringen vil trolig omfatte en del av museenes arbeidsoppgaver.

8.4.1 Riksrevisjonens vurdering av styringen av universitetsmuseene

Riksrevisjonen påpekte i Dokument 3:9 (2002–2003) at styringen av universitetsmuseene var svak i flere ledd, både fra Utdannings- og forskningsdepartementets og universitetenes side. Flere av universitetsmuseene etterlyser i Riksrevisjonens rapport tydeligere føringer fra universitetsledelsen, som igjen etterlyser tydeligere føringer fra Utdannings- og forskningsdepartementet. For universitetsmuseenes del konkluderer Riksrevisjonen med det følgende:

«Utdannings- og forskningsdepartementet har fremholdt at det legger vekt på at styringskjeden internt i universitetene fungerer tilfredsstillende. På bakgrunn av de forholdene som er avdekket gjennom undersøkelsen, synes styringen av museene å være beheftet med mangler. Det stilles derfor spørsmål ved om departementet i tilstrekkelig grad har ivaretatt sitt overordnede styringsansvar når det gjelder universitetenes oppgaver knyttet til bevaring og sikring av museale samlinger.» 5

Det er mye som tyder på at det er et klart forbedringspotensial for styringen av universitetsmuseene. Det har vært gitt få føringer fra Utdannings- og forskningsdepartementet/Kunnskapsdepartementet til universitetet om driften av museene og få føringer fra universitetene til museene om deres virksomhet. I motsatt retning har rapporteringen fra museene til universitetene og universitetenes rapportering til departementet også vært preget av manglende konsistens. Riksrevisjonens undersøkelse påpeker begge typer svakheter. Det heter: «Undersøkelsen viser at både Utdannings- og forskningsdepartementet og ledelsen ved universitetene i liten grad gir faglige føringer for universitetsmuseenes virksomhet.» 6 Og videre: «Den skriftlige rapporteringen er imidlertid mangelfull. Grunnen er at rapporteringen internt i museene og fra museene til universitetsledelsen hovedsakelig inneholder opplysninger om enkelttiltak som er gjennomført, uten at det rapporteres systematisk i forhold til oppnådde mål og resultater.» 7

Utvalget vil peke på Museumsprosjektet som eksempel på at en tydeligere styring og ledelse fra universitetene hadde vært ønskelig. Evalueringen av Museumsprosjektet fra NIFU STEP (se kapittel 4) peker blant annet på at forankringen i universitetsledelsen var for svak, og at dette medførte problemer for administrasjonen og faglig innretning av prosjektet.

I innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen trakk flertallet i komiteen frem problemene med styring og ledelse av museene: «Flertallet understreker at departementene har det overordnede ansvaret for å påse at samlingene bevares og sikres på en forsvarlig måte, og forutsetter at det gjennomføres styringsmessige forbedringen på alle nivåer i styringskjeden fra departement til museum.» 8 Flertallet i komiteen ba videre om at Utdannings- og forskningsdepartementet igangsatte et arbeid for å utarbeide mål- og resultatindikatorer til dette formålet. Som et ledd i oppfølgingen av dette nedsatte Utdannings- og forskningsdepartementet våren 2004 en arbeidsgruppe for mål- og resultatindikatorer for universitetsmuseene.

Arbeidsgruppens rapport innholder både forslag til mål- og resultatindikatorer på områdene tilstand og bevaring og forslag til indikatorer på andre områder av museets virksomhet, som formidling og tilgjengeliggjøring. Forslagene er ment å skulle bidra til bedre rapporteringsrutiner i styringskjeden mellom departement, universitet og museum. Som en prøveordning er enkelte av disse indikatorene lagt inn i tildelingsbrevene til universitetene for 2006. Det er foreløpig ikke noe erfaringsgrunnlag for å vurdere hvorvidt indikatorene fungerer etter hensikten. Inntrykk fra samtaler med universitetsmuseene tyder på at indikatorene for tilstand og bevaring trenger noe tillemping for å være praktisk brukbare. Samarbeidsorganet for universitetsmuseene, UHR-M, har høsten 2005 nedsatt en arbeidsgruppe som skal bearbeide forslaget til indikatorer.

Utvalget har fått bekreftet Riksrevisjonens påpeking av svake styringskjeder mellom universitetene og universitetsmuseene gjennom samtaler i 2005 med universitetsledelsene. Samtalene viste generelt sett en svak interesse for og liten vilje til aktiv ledelse av museene.

I statsbudsjettet for 2006 har departementet lagt vekt på at virksomhetsplanleggingen ved universitetene skal inkludere hele målstrukturen fastsatt av departementet, og at institusjonene skal operasjonalisere dette i konkrete resultatmål. Det er på det nåværende tidspunkt uklart i hvilket omfang dette vil gi seg utslag i en tydeligere styring av universitetsmuseene.

8.5 Universitetsmuseenes universitetstilknytning

Med utgangspunkt i universitetsmuseenes oppgaver som samfunnsinstitusjoner har utvalget diskutert de utfordringer som universitetstilknytningen innebærer for universitetsmuseene. Diskusjonen har dreiet seg om hvilken type organisering som legger det beste grunnlaget for å ivareta museenes oppgaver.

8.5.1 Universitetsmuseer i andre land – ­tilknytningsform og utvikling

Universitetsmuseer finnes ved en lang rekke av Europas og verdens universiteter. Samtidig er det få sammenlignbare land der universitetsmuseene har den relative størrelsen og den sentrale posisjonen som de må sies å ha i Norge. Noe av dette skyldes at universitetsmuseene i Norge har nasjonale oppgaver som i andre land er lagt til nasjonalmuseene. Universitetsmuseer i andre land har heller ingen tilsvarende sentral rolle i den offentlige forvaltningen av arkeologiske kulturminner.

Det følgende er eksempler på organisasjonsforhold og utvikling i enkelte andre europeiske land.

Sverige

To av universitetsmiljøene i Sverige, henholdsvis Uppsala og Lund, kan stå som eksempler på to ulike måter å prioritere sine universitetsmuseer på. Ved universitetet i Uppsala finnes flere museer og vitenskapelige samlinger: det vitenskapshistoriske Museum Gustavianum, Evolutionsmuseet, en botanisk hage m.m. Museum Gustavianum ble innviet i sin nåværende form i 1997 med et oppdrag som beskrives som sentralt for universitetet. Museet har en tydelig publikumsprofil og skal informere om universitetets virksomhet samt spre kunnskap om universitetets historie. Både Museum Gustavianum og de øvrige av universitetets museer blir som en del av den generelle profileringen av institusjonen brukt som utstillingsvinduer for universitetet.

Universitetet i Lund har flere museer med store samlinger, blant annet et historisk museum, et botanisk museum og et zoologisk museum. Disse museene har vært truet av nedleggelse og store innskrenkninger i ressursene. Det historiske museet ble etter en omfattende debatt på 90-tallet reddet fra nedleggelse. Universitetet hevdet i diskusjonen at det økonomisk sett var ute av stand til å drive museet, og at museumsdrift ikke lenger var blant universitetenes primære oppgaver. Et hovedargument for å beholde museet var dets betydning for regional identitet, og en forutsetning for videre drift var en tydeligere satsing på formidling. Det botaniske og det zoologiske museet ved universitetet i Lund har gjennomgått en annen utvikling. Museene er stengt for publikum, samtidig som det foregår en betydelig oppgradering av oppbevaringsforholdene for museenes samlinger.

England

England har enkelte store og sentrale museer knyttet til universitetene. Det finnes i tillegg en rekke små, til dels lukkede universitetsmuseer og -samlinger med begrenset publikumsvirksomhet og tilgjengelighet. Et eksempel på det siste er Petrie Museum, som er underlagt University College London (UCL). Petrie Museum har ifølge egne opplysninger en av de største samlingene av egyptisk arkeologisk materiale utenfor Egypt. Denne samlingen har, til tross for sin størrelse og verdi, begrensede åpningstider, vanskelig atkomst og alderdommelige utstillinger og magasinforhold. UCL har imidlertid gitt signaler om et mulig nybygg for universitetets samlinger. Dette bygget, Panopticon , er tiltenkt en funksjon som et vindu mot verden for UCL.

Et av de største universitetsmuseene i England, Manchester Museum, representerer en annen utvikling. Museet har gjennom en omfattende reorganisering av museet og et arbeid med strategiske dokumenter forsøkt å knytte seg aktivt til universitetets sentrale prioriteringer. Det er vanskelig å si i hvor stor grad de vil lykkes i dette.

Nederland

Nederland har flere universitetsmuseer, men disse er av begrenset størrelse og betydning på nasjonalt nivå. Flere universitetsmuseer er enten blitt trukket ut av universitetene, blitt nedlagt/diskutert nedlagt eller truet av store kutt i bevilgningene. Det nasjonale naturhistoriske museet i Nederland, Naturalis, var på et tidligere tidspunkt underlagt universitetet i Leiden. Museet ble i 1980 skilt ut fra universitetet og gjort om til et nasjonalt museum. På 90-tallet ble museet gjort om til en stiftelse og får nå bevilgninger primært fra kulturavdelingen i det nederlandske departementet for utdanning, kultur og vitenskap. I denne prosessen er museets formidlingsprofil blitt styrket. Universitet i Amsterdam har på sin side flere samlinger/museer knyttet til seg, blant annet et zoologisk museum. Museet er økonomisk nedprioritert av universitetet, samtidig som det faglige samarbeidet med universitetsinstituttene er sterkt svekket. Museet har blitt diskutert løsrevet/nedlagt, og utsiktene er usikre.

Tyskland

Det er en rekke museer og samlinger knyttet til de tyske universitetene. Et prosjekt som er igangsatt for å skaffe oversikt over disse samlingene hadde per november 2005 listet opp over 600 museer og samlinger. 9 Et flertall av disse er forsknings- og studiesamlinger med begrenset tilgjengelighet og formidlingsaktivitet. Humboldt-universitetet i Berlin, et av de sentrale tyske universitetene, har rundt 50 samlinger knyttet til universitetet. Mange av disse har liten eller ingen formidlingsaktivitet og er lukkede samlinger ved ulike fagmiljøer. Det er liten vilje fra universitetet til å prioritere disse samlingene. Ledelsen ved universitetet har likevel vist noe interesse for å bruke utvalgte objekter fra samlingene for å lage utstillinger som skaper oppmerksomhet rundt universitetet; som en form for profileringsaktivitet. 10

Ved mange av de utenlandske universitetsmuseene som utvalget gjennom arbeidet har fått kjennskap til, er den utadrettede virksomheten relativt lav og museene lavt prioritert av moderinstitusjonene. Det har vist seg vanskelig å finne eksempler på universiteter som bevisst har satset på og prioritert museumsdrift som en integrert del av universitetsvirksomheten. Mye tyder på at det i løpet av de siste 10–20 årene har foregått en generell nedprioritering og nedbygging av europeiske universitetsmuseer. Generelt sett er også samarbeidet mellom universitetsinstitutter og -museer svekket, og museene omfattes med mindre interesse fra fagmiljøene ved universitetene. Der det er eksempler på en positiv utvikling, som i Uppsala, med økonomiske investeringer og økt synliggjøring av museene, ser den viktigste motivasjonen for utviklingen ut til å være universitetsmuseenes funksjon som markedsføring og synliggjøring av universitetenes virksomhet.

8.5.2 Utfordringer ved tilknytning til universitetet

Det ligger en fordel for universitetsmuseene i et nært forhold til universitetet som kunnskapsorganisasjon, som med sin faglige bredde åpner for muligheter for samarbeid innenfor både forskning og formidling. Bruk av samlinger i utdanning og forskning er et eksempel på mulig samarbeid. Nærheten til universitetet er videre med på å gi museene og deres virksomhet en faglig legitimitet.

Det ligger også en viktig mulighet i universitetstilknytningen til å fungere som en møteplass mellom universitetet og samfunnet, der universitetets forskning formidles til et bredt publikum. Museet kan med sin formidlingskompetanse være en institusjon som senker terskelen til universitetet og universitetsforskningen.

Samtidig er museumsvirksomhet ikke i samme grad som tidligere en del av universitetenes kjernevirksomhet. Ingen av de fire norske universitetene kan sies å ha prioritert universitetsmuseene og deres oppgaver på en måte som utmerker seg. Universitetsmuseene er gjennomgående avhengig av universitetsledelsens prioriteringer. Dette er problematisk blant annet i forhold til deres omfattende samfunnsansvar.

Erfaringer fra utlandet peker på at universitetsmuseene gjennomgående prioriteres lavt av universitetene. Det gjelder både i forhold til økonomiske ressurser og strategiske satsingsområder.

Tilknytningen til universitetene åpner også for en prioritering av oppgaver som er meritterende innenfor universitetssystemet, på bekostning av de mer museumsspesifikke oppgavene som formidling og samlingsforvaltning. Ved flere av universitetsmuseene er formidlingsstillinger nedprioritert til fordel for forskningsstillinger. Den FoU-virksomheten som utføres ved universitetsmuseene, blant annet deler av den forvaltningsrelevante forskningen, gir seg i liten grad utslag i universitetenes resultatbaserte finansieringsmodell.

Når det gjelder praktiske og økonomiske forhold, ligger det fordeler for universitetsmuseene i en universitetstilknytning. Tilknytningen gir blant annet en mulighet til å benytte seg av universitetets tekniske og administrative infrastruktur. Dette gjelder for eksempel felles IT-tjenester.

Samtidig kan en tilknytning til universitetet legge begrensninger på universitetsmuseenes utviklingsmuligheter. Tilknytningen kan bidra til å skape en lukkethet overfor det øvrige museumslandskapet. Dette kan vanskeliggjøre en strategisk og sammenhengende museumspolitikk, både faglig og økonomisk-administrativt.

I sin innstilling til Riksrevisjonens rapport om de statlige museene uttalte også et flertall i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité at universitetsmuseenes finansieringsordning innebar åpenbare interessekonflikter mellom institusjonenes undervisnings- og forskningsforpliktelser på den ene siden og museumsforpliktelsene på den andre.

Oppsummert kan de viktigste fordelene ved universitetsmuseenes universitetstilknytning sies å være de følgende:

• Tilknytningen åpner for faglig samarbeid og nettverk og gir faglig legitimitet.

• Museene kan fungere som en formidlingsarena for universitetet.

• Tilknytningen gir økonomiske og administrative fordeler.

De viktigste ulempene ved universitetsmuseenes universitetstilknytning kan sies å være disse:

• Museene utgjør ingen kjerneoppgave for universitetene.

• Tilknytningen åpner for en nedprioritering av formidling og forvaltning til fordel for mer meritterende virksomhet ved universitetene.

• Tilknytningen kan begrense universitetsmuseenes utviklingsmuligheter som integrerte museer i det norske museumslandskapet.

Utvalget har ulike vurderinger av fordeler og ulemper ved fremtidig organisering av museene, jf. kapittel 8.6.

8.5.3 Utfordringer i forhold til museums­sektoren

Universitetsmuseene bør være viktige aktører i det nasjonale museumsnettverket, men så langt har verken universitetsmuseene eller etatsmuseer vært inkludert konsolideringsprosessen.

Det er viktig å se universitetsmuseenes virksomhet som en del av den samlede museumsvirksomheten i landet. Universitetsmuseene forvalter det aller meste av vårt naturhistoriske og arkeologiske museumsmateriale, men det er en uklar ansvarsfordeling av det kulturhistoriske materialet fra tiden etter reformasjonen. I et samfunnsperspektiv er det viktig å ha museer som kan arbeide med brede perspektiv både i forhold til tidsakser og faglige skillelinjer.

Utvalgets medlemmer Berg, Gilhus, Rogan, Ulltveit-Moe og Østby mener at universitetsmuseene også bør trekkes sterkere inn i konsolideringsprosessen.

Dette kan være særlig aktuelt i Tromsø og i Oslo. Begge steder er det foreslått å la universitetsmuseene være en integrert del av nye museumsinstitusjoner. I Tromsø er ideen om et polarmuseum eller et nordområdemuseum lansert. En prosjektgruppe som ble nedsatt for å utrede en ny organisasjonsstruktur for Tromsø Museum, anbefaler en samlokalisering og konsolidering av Tromsø Museum, Polarmuseet, Perspektivet Museum og Nordnorsk Vitensenter. Denne prosjektgruppen fremmer følgende anbefaling:

«Slik dagens museumsTromsø ser ut er det nærliggende å foreslå konsolidering på tvers av departementstilhørighet for å styrke fagmiljøene innenfor museumsfaglig forskning (museologi), allmennrettet forskningsformidling og sikring, bevaring og tilgjengeliggjøring av samlingene. En samlokalisering av formidlingsinstitusjonene Polarmuseet, Perspektivet, Vitensentret og Universitetsmuseet Tromsø Museum vil styrke alle institusjonene.»

I Oslo er det reist spørsmål om man burde slå sammen Kulturhistorisk museum og Norsk Folkemuseum. Et slikt museum kan bryte det faglige skillet ved reformasjonen og arbeide med hele den historiske aksen frem til nåtiden og også skape et bedre grunnlag for å arbeide på tvers av kulturer.

Utvalgets medlemmer Christophersen, Hegard, Jansen og Rønbeck viser til sine vurderinger i kapittel 8.6.

Utvalgets medlem Smith-Erichsen ønsker ikke å ta stilling til spørsmålet om universitetsmuseenes organisering.

8.6 Endret tilknytning til universitetene?

Utvalget er delt i synet på universitetsmuseenes tilknytningsform.

8.6.1 Organisering med løsere tilknytning til universitetene

Utvalgets medlemmer Berg, Gilhus, Rogan, Ulltveit-Moe og Østby vurderer det slik at argumentene mot dagens tilknytning til universitetet veier tyngst. Argumentene som taler for dagens tilknytning, fungerer i større grad som muligheter enn som realiteter. Med de endringene som universitetene er midt oppe i, er det lite som tyder på at det er mer sannsynlig nå enn tidligere at disse mulighetene vil bli realisert.

Disse medlemmene mener at universitetsmuseenes oppgaver innenfor formidling, samlingsforvaltning og FoU kan løses like godt eller bedre uten dagens universitetstilknytning. En friere stilling i forhold til universitetene vil også legge forholdene bedre til rette for en konsolidering med andre museer.

Den organisatoriske plasseringen av universitetsmuseene som fakultetslignende institusjoner, men uten de samme oppgaver, rettigheter og plikter som et fakultet, har også bidratt til at universitetsmuseene har kommet i et slags styringsmessig tomrom. På flere måter kan universitetsmuseene sies å ha falt utenfor de organisatoriske rammene og styringsstrukturen som universitetssystemet ellers er preget av.

Disse medlemmene mener at universitetsmuseene bør organiseres som selvstendige institusjoner og at man bør vurdere konsolidering med andre museer.

En god løsning kan være at de organiseres som en del av universitetenes randsoneaktiviteter. Randsoneorganisering gir ulike muligheter og innebærer fleksibilitet. Randsonevirksomhet defineres vanligvis relativt bredt. Den følgende definisjonen er hentet fra avtalen mellom Universitetet i Oslo og randsoneselskapet Unirand og er dekkende for hva disse medlemmene legger i begrepet:

«Randsonevirksomhet betyr virksomhet som drives av eller i tilknytning til UiO ved siden av UiOs ordinære forsknings- og undervisningsvirksomhet. Randsonevirksomheten dekker et mangeartet virksomhetsområde. Det dreier seg blant annet om eksternt finansiert forskning, utredningsarbeid, undervisning og konsulentvirksomhet samt andre typer inntektsbringende virksomhet, så som kapitalforvaltning og forvaltning av fast eiendom, velferdstiltak mv.» 11

I det samme dokumentet defineres randsone slik: «Randsonen betyr det nettverk av selvstendige rettssubjekter og prosjekter som har et faglig samarbeid med Universitetet, og som driver med Randsonevirksomhet.»

Randsoneinstitusjoner knyttes vanligvis til universitetet gjennom randsoneselskap, enten underlagt paraplyselskap, som Unirand i Oslo og Unifob i Bergen, eller som egne virksomheter. Utgangspunktet for å organisere en aktivitet i randsonen er todelt: Aktiviteten skal ligge utenfor universitetets primære virksomhetsområder, og den skal finansieres av eksterne midler eller med stor grad av ekstern finansiering. Begge disse kriteriene har relevans for universitetsmuseene. I valg av organisering, virksomhet og styringsform som randsoneinstitusjon er det relativt stor frihet. Man er vanligvis omfattet av en samarbeids- eller rammeavtale med universitetet. 12 Ansatte i randsoneinstitusjoner har av og til engasjementer og/eller bistillinger ved universitetet.

Utvalgets medlemmer Berg, Gilhus, Rogan, Ulltveit-Moe og Østby, mener at det vil ligge vesentlige fordeler i organiseringen av universitetsmuseene som randsoneinstitusjoner. Museene kan beholde enkelte av de bånd til universitetet som er en del av den faglige legitimiteten, samtidig som de blir mer uavhengige i forhold til prioriteringer og utviklingsmuligheter. Samtidig blir man som randsoneinstitusjon ikke underordnet målbarhetskrav som er dårlig tilpasset museenes virksomhet, slik tilfellet er i dag. En randsoneorganisering muliggjør også et tettere forhold og en langt mer direkte dialog med det departement som er ansvarlig for universitetsmuseene. Under universitetenes randsoneorganisering finnes i dag både stiftelser og aksjeselskaper.

Et overveiende flertall av norske museer er organisert som stiftelser. Det gjelder også de større museene som Nasjonalmuseet for kunst og Norsk Folkemuseum. Stiftelser har vært den prioriterte organisasjonsformen i forbindelse med organisasjonsendringene som er foretatt som en del av museumsreformen.

Den sentrale finansieringskilden må uansett organisasjonsform være staten.

Ved en endring av tilknytning bør universitetsmuseene få en direkte bevilgning fra Kunnskapsdepartementet, som dermed ikke blir fordelt via universitetenes budsjetter.

Utvalgets medlemmer Berg, Gilhus, Rogan, Ulltveit-Moe og Østby, ønsker ikke å ta stilling til valget av organisasjonsform ved en omorganisering av universitetsmuseene. Dette krever en nærmere vurdering som ligger utenfor utvalgets arbeidsoppgaver.

8.6.2 Fortsatt organisering innenfor universitetene

Utvalgets medlemmer Christophersen, Hegard, Jansen og Rønbeck ser flere fordeler enn ulemper ved museenes organisatoriske tilknytning til universitetene.

Disse medlemmene konstaterer at universitetsmuseene står overfor store utfordringer når det gjelder samlingsforvaltning og formidling. Disse medlemmene mener at utfordringene først og fremst er en følge av svakheter ved styringsdialogen - mellom departement og universitet og mellom universitetsledelse og museum. Slike styringsmessige svakheter ble også påpekt i Riksrevisjonens undersøkelse om bevaring og sikring av samlingene (Dokument 3:9 (2002–2003)). Disse medlemmene vil derfor understreke viktigheten av det pågående arbeidet med mål- og resultatindikatorer for universitetsmuseene, samt betydningen av at universitetsmuseenes virksomhetsområder inngår i universitetenes strategiske plandokumenter.

Disse medlemmene viser til følgende flertallsmerknad i Innst.S. nr.102 (2003–2004) fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse:

«Museene har et særlig behov for vedlikehold, oppgradering og nybygg. Nåværende finansieringsordninger innebærer åpenbare interessekonflikter mellom institusjonenes undervisnings- og forskningsforpliktelser på den ene siden og museumsforpliktelsene på den andre. Dette flertallet viser til Riksrevisjonens rapport der det heter: «Bevilgningene til universitetsmuseene inngår i de generelle rammebevilgninger til de enkelte universitet, og det blir således opp til hvert enkelt universitet å fordele knappe ressurser til de ulike formål «. Dette flertallet er av den klare oppfatning at utforming av universitetenes finansieringsordninger må tydeliggjøre og vektlegge institusjonenes museumsfaglige forpliktelser.»

Disse medlemmene mener at utvalgets gjennomgang av universitetsmuseenes samlingsforvaltning og formidlingsoppgaver bekrefter behovet for slike tydelige finansieringsordninger.

Disse medlemmene viser til at forskning alltid har vært en viktig forutsetning for og integrert del av universitetsmuseenes virksomhet. Disse medlemmene viser videre til at universitetsmuseene spiller en avgjørende rolle i dokumentasjonen av og forskningen på natur- og kulturarven. Museene har en særskilt nasjonal oppgave innenfor systematisk, biologisk forskning. Universitetsmuseenes vitenskapelige samlinger danner basis for museenes egen forskning på natur- og kulturarven, men også andre forskere ved andre museer, ved universiteter i inn- og utland og i den eksterne instituttsektoren har stor nytte av universitetsmuseenes vitenskapelige samlinger, inkludert langtidsserier.

Disse medlemmene mener at både museenes og universitetsinstituttenes forskning er viktig for forvaltningen av landets natur- og kulturarv. Samtidig har disse kunnskapsmiljøene interessante muligheter for å utvikle og fremme tverrfaglig FoU-arbeid mellom natur- og kulturarvsfeltet.

Disse medlemmene ser at ulike tilnærminger og innfallsvinkler til forskningen kan være gjensidig berikende. Forskningen i de forskjellige universitetsmiljøene kan derfor med fordel sees i sammenheng og samordnes bedre. Dette bør det blant annet legges vekt på i forbindelse med utvikling av universitetets og universitetsmuseenes forskningstrategier. Disse medlemmene finner det sannsynlig at forskningsmessig samarbeid og samordning lettere lar seg gjennomføre når universitetsmuseene inngår som en del av universitetet.

Som del av universitetssystemet er universitetsmuseene deltakere i et bredt tverrfaglig kunnskapsnettverk. Dette innebærer at museene har adgang til relevante kompetansemiljøer innenfor de samfunnsvitenskapelige fagene og de humanistiske fagene. Ved universitetene finnes også bred kompetanse innenfor fag som pedagogikk, visuell kommunikasjon og IKT, som blant annet kan være viktige i formidlingsøyemed. De har dessuten tilgang til en rekke naturvitenskapelige forskningsmiljøer av stor betydning for flere museumsfaglige virksomhetsområder.

Disse medlemmene vurderer de store kunnskapsnettverkene ved universitetene og deres museer som en viktig og robust ressurs for landets samlete museumslandskap. Disse medlemmene mener det må være en viktig utfordring for ABM-utvikling å aktivisere disse kunnskapsmiljøene til beste for museer med mindre vitenskapelig virksomhet.

Universitetene er betydelige kunnskapsbedrifter med behov for å spre kunnskap om sin virksomhet og resultater innenfor forskning og kunnskapsutvikling. Disse medlemmene vil peke på at universitetsmuseene har naturlige forutsetninger for å bidra til dette og til å realisere universitetenes strategier om bred samfunnskontakt.

Universitetsmuseene i Norge fungerer i praksis som et desentralisert nasjonalmuseum for naturhistorisk og førreformatorisk kulturhistorisk materiale. Samtidig har de kulturhistoriske universitetsmuseene en sentral faglig rolle i den offentlige forvaltningen av arkeologiske kulturminner. Disse medlemmene mener derfor at universitetsmuseene i Norge og de fleste andre land er lite sammenlignbare.

Disse medlemmene anser universitetsmuseene som relativt store og sterke museumsenheter. Behovet for konsolidering synes derfor på det nåværende tidspunkt å være mindre for de fleste av disse museene enn tilfellet er for store deler av museumslandskapet for øvrig. Derimot kan universitetsmuseene med stor fordel inngå i nasjonale og regionale nettverk.

Disse medlemmene mener det er et klart behov for å formidle sammenhenger i den historiske og naturhistoriske utviklingen, på tvers av faglige og institusjonelle skiller. Disse medlemmene mener at dette bør kunne la seg gjøre uten store omorganiseringer og vil anbefale at det bevilges mer midler til ABM-utvikling for å stimulere til slikt samarbeid og utviklingsarbeid.

Disse medlemmene er bekymret for at en eventuell endring av universitetsmuseenes tilknytning til universitetene kan svekke forskningen ved museene og forsinke arbeidet med å finne konstruktive løsninger på de utfordringene som er omtalt i utredningen. Det er viktig å ta raskt fatt i disse utfordringene, til beste for både universitetsmuseene og resten av museumslandskapet.

8.6.3 Ikke stillingtagen

Utvalgets medlem Smith-Erichsen tar ikke stilling til spørsmålet om universitetsmuseene bør organiseres med en annen tilknytning til universitetene enn i dag.

8.7 Utvalgets vurderinger og anbe­falinger

Fire av de fem museene har et museumsstyre med ni eller elleve medlemmer. Vitenskapsmuseet har et råd med ti medlemmer. Etter utvalgets mening er det viktig at det sikres ekstern representasjon i disse styrene. I dag har bare Vitenskapsmuseet og Naturhistorisk museum en ekstern styre-/rådsleder. Utvalget anbefaler at museumsstyrene har bred ekstern representasjon, inkludert ekstern styreleder.

Universitetsmuseene mottar en grunnbevilgning fra Kunnskapsdepartementet som kanaliseres via tildelingen til universitetene som enheter. Tildelingen til universitetsmuseene er ikke øremerket fra departementets side. Utvalget mener at en øremerking av deler av midlene kan være et aktuelt virkemiddel for å fremme viktige deler av museumsvirksomheten. Dette gjelder samlingsforvaltning og formidling, med vekt på basisutstillinger, digital formidling og skolerettet virksomhet.

Gjennomsnittsalderen for ansatte i vitenskapelige stillinger ved universitetsmuseene er relativt høy, og det er generelt sett liten mobilitet blant ansatte i museumssektoren. Aldersprofilen gir i de kommende år mulighet til å drive en aktiv rekrutteringspolitikk basert på faglige prioriteringer, der det etter utvalgets oppfatning spesielt er feltene formidling og samlingsforvaltning som bør tilgodeses.

Riksrevisjonen har påpekt betydelige svakheter i styringen av universitetsmuseene, både i form av manglende styringssignaler fra Utdannings- og forskningsdepartementet/Kunnskapsdepartementet, og i form av manglende føringer fra universitetsledelsen til universitetsmuseene. Utvalget mener at universitetsmuseene bør gis tydeligere styringssignaler. Dette vil også være med på å synliggjøre virksomheten som foregår ved universitetsmuseene. Et viktig verktøy vil her være gjennomarbeidede resultatindikatorer.

Utvalget anbefaler:

• Det bør etableres et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom departementer med museumsansvar. Kultur- og kirkedepartementet bør invitere de berørte departementene til et årlig møte på høyt politisk og administrativt nivå for koordinering og samordning av den statlige museumspolitikken.

• Universitetsmuseene bør gis tydeligere styringssignaler og bedre rapporteringsverktøy.

• Universitetsmuseene bør ha bred ekstern representasjon, inkludert styreleder.

• Det bør vurderes å innføre en finansieringsmodell som synliggjør samlingsforvaltning og formidling, med vekt på bevaring, basisutstillinger og digital formidling.

Vurderinger og anbefalinger fra Berg, Gilhus, Rogan, Ulltveit-Moe og Østby

Disse medlemmene mener at ulempene med en tilknytning til universitetet veier tyngre enn fordelene. Dette tilsier etter disse medlemmenes mening at man bør vurdere en endring av universitetsmuseenes tilknytningsform. Disse medlemmene mener at muligheten for å organisere universitetsmuseene som randsonevirksomhet ved universitetene bør vurderes.

Universitetsmuseenes plassering og rolle i den norske museumssektoren byr etter disse medlemmenes vurdering på flere sentrale utfordringer. For det første bidrar dagens ansvarsfordeling mellom museene til at formidlingen av kulturhistorie med historisk kontinuitet og kulturell bredde blir vanskelig. For det andre har universitetsmuseene i stor grad ikke blitt inkludert i Museumsreformen. Disse medlemmene mener at universitetsmuseene også bør inngå i diskusjoner om mulig konsolidering med andre museer. Dette gjelder i første omgang museene i Oslo og Tromsø.

Disse medlemmene anbefaler:

• Universitetsmuseene bør organiseres med en annen tilknytning til universitetene enn dagens. Universitetsmuseenes oppgaver og ansvar som samfunnsinstitusjoner er ikke avhengig av en tilknytning til universitetene. Man bør se på hvorvidt universitetsmuseene kan legges inn under universitetenes randsoneaktiviteter.

• Universitetsmuseene bør i større grad inngå i Museumsreformens konsolideringsprosess.

Vurderinger og anbefalinger fra Christophersen, Hegard, Jansen og Rønbeck

Disse medlemmene ser flere fordeler enn ulemper ved museenes organisatoriske tilknytning til universitetene. Disse medlemmene er bekymret for at en eventuell endring av universitetsmuseenes tilknytning til universitetene kan svekke forskningen ved museene og forsinke arbeidet med å finne konstruktive løsninger på de utfordringene som er omtalt i utredningen. Det er viktig å ta raskt fatt i disse utfordringene, til beste for både universitetsmuseene og resten av museumslandskapet.

Disse medlemmene anbefaler:

• Universitetsmuseene spiller en avgjørende rolle i dokumentasjonen av og forskning på natur- og kulturarven. Universitetsmuseene bør fortsette som aktive deltakere i det brede, tverrfaglige kunnskapsnettverket som finnes ved universitetene. Det må være en viktig utfordring for ABM-utvikling å aktivisere disse kunnskapsmiljøene til beste for museer med mindre vitenskapelig virksomhet.

• Behovet for konsolidering synes på det nåværende tidspunkt mindre for de fleste av universitetsmuseene enn tilfellet er for store deler av museumslandskapet for øvrig. Universitetsmuseene bør inngå i nasjonale og regionale nettverk som utvikles i forbindelse med museumsreformen. ABM-utvikling bør tilføres mer midler for å stimulere kunnskapsutvikling og formidling på tvers av faglige og institusjonelle skiller i museumslandskapet.

Utvalgets medlem Smith-Erichsen tar ikke stilling til spørsmålet om universitetsmuseene bør organiseres med en annen tilknytning til universitetene enn i dag.