3 Universitetsmuseene som samfunnsinstitusjoner

3.1 I samfunnets tjeneste

Universitetsmuseene skal tjene samfunnet og samfunnsutviklingen og må derfor ta utgangspunkt i en analyse av samfunnets utfordringer og se på hvilke områder museene har særlige forutsetninger til å bidra. Utvalget vil særlig peke på tre områder i en slik sammenheng:

• I utviklingen av et demokratisk og bærekraftig samfunn er det viktig at alle har tilgang til kunnskap.

• I utviklingen av et flerkulturelt samfunn er det viktig at hvert enkelt menneske får kunnskap om og forståelse av egen og av andre gruppers bakgrunn og kultur.

• I en tid med stort press på miljø og naturresurser er det en sentral utfordring å utvikle forståelse for biologisk og geologisk mangfold og for samspill mellom menneskelig aktivitet og endringer i naturen.

Museenes samlinger fungerer som samfunnsminne eller arkiv for natur og materiell kultur. Dette danner grunnlaget for universitetsmuseenes forskning og formidling.

Museene forvalter viktig kunnskap, og de har høy troverdighet hos publikum. Dette gir et godt utgangspunkt for å utvikle museene som møteplasser der formidling av kritisk kunnskap og opplevelser er tilrettelagt for et bredt og variert publikum. Slik kan museene være et viktig instrument for å fremme sosial utjevning og inkludering i et flerkulturelt samfunn.

Gjennom forskning og formidling skal museene bidra til forståelse for sammenhenger i tilværelsen i fortid, samtid og fremtid. Formidlingen må ha brede perspektiv og gi rom for mange og varierte historier. Formidlingen bør invitere til dialog med publikum, skape nysgjerrighet, gi rom for undring og invitere til debatt, og det kan være viktigere å stille gode spørsmål enn å presentere ferdige svar.

Universitetsmuseene deler samfunnsansvaret med de øvrige museene. De har et ansvar i kraft av betydelige samlinger, forvaltningsoppgaver, forskningspotensial og spesialkompetanse, og universitetsmuseene har et spesielt ansvar for å ivareta kunnskap på områder som de langt på vei er alene om. Dette gjelder særlig arkeologiske undersøkelser, taksonomi og visse typer konservering.

Samlet har universitetsmusene i Norge samlinger og oppgaver som i andre land dekkes av nasjonalmuseer. De forvalter det aller meste av de naturhistoriske samlingene, det meste av det kulturhistoriske materialet fra før reformasjonen, det meste av det etnografiske materialet og en mindre del nyere kulturhistorisk materiale. Målt i antall objekter forvalter de i underkant av 50 % av de kulturhistoriske og rundt 95 % av de naturhistoriske samlingene i Norge.

Foto: Bjørn Djupvik/ABM-utvikling

3.2 Universitetsmuseenes virksomhet

International Council of Museums (ICOM) fremhever samfunnsperspektivet i sin definisjon av hva et museum er:

«Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed.» 1

I forlengelsen av denne samfunnsorienterte definisjonen kan det pekes på to særlige kjennetegn ved museene: det utadrettede kunnskapsarbeidet, eller formidlingen , og forskningens og formidlingens forankring i det materielle . Det som fremfor alt skiller museene fra andre kunnskapsinstitusjoner, er nettopp deres materielt baserte formidling av kunnskap, en formidling som kan ta alle medier og sanser i bruk. Uten tilknytning til formidlingsvirksomheten blir samlingene passive magasiner for en stadig økende materialmengde.

Samlingsforvaltningen og formidlingen er to sider ved museenes virksomhet som forutsetter hverandre, og begge er tuftet på kunnskap. Dette innebærer at museene har et viktig ansvar for forsk­ning og utvikling (FoU) knyttet til sine virksomhetsområder. Med FoU menes her den type arbeid som leder til ny kunnskap, nye innsikter, nye metoder eller ny teknologi. I norsk forskningspolitikk legges definisjonen fra OECD-landenes Frascati Manual 2 til grunn: «FoU er en kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap – herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn – og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne anvendelser.» 3

Det er viktig at museene har et åpent blikk for samfunnsendringer, og at de med bakgrunn i de vitenskapelige samlingene kan levere kunnskap om natur- og kulturmiljøet. Slik kunnskap er avgjørende for en god forvaltning av natur- og kulturressursene.

3.3 Universitetsmuseenes historie

Universitetsmuseenes tilhørighet til universitetene har bidratt til å forme deres utvikling, identitet og posisjon i det norske museumslandskapet. Disse museene har samtidig vært utgangspunkt for etableringen av de første og sentrale akademiske miljøene i Norge.

Det Trondhiemske Selskab (1760, fra 1767 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab) og Selskabet for Norges Vel (1809) etablerte samlinger som skulle utgjøre grunnstammen for de kommende universitetsmuseene i Oslo og Trondheim. Begge selskapene var også involvert i arbeidet for å opprette et eget universitet i Norge.

Vitenskapsmuseets stiftelse regnes vanligvis til 1760. I 1787 skjedde den første offentlige fremvisningen av selskapets samlinger. Kulturhistorisk museum regner 1811 som sitt stiftelsesår. Naturhistorisk museums opphav regnes til 1812, da Fredrik 6. ga Tøyen gård i gave til det nye universitetet. Den botaniske hagen ble åpnet i 1814. Bergen Museum ble etablert i 1825 og Tromsø Museum i 1872. I Bergen, Trondheim og Tromsø ble de vitenskapelige museene etablert før universitetene. Det gjorde at museene også kunne fungere som faglig fundament ved opprettelsen av Norges andre, tredje og fjerde universitet.

Det finnes flere interessante fellestrekk i universitetsmuseenes respektive historier. De har alle oppstått fra individuelt og privat initiativ og blitt drevet frem av enkeltpersoner med særlig interesse for vitenskap og kunnskapsformidling. Intensjonen med opprettelsen av museene har vært vitenskapelig. I opprettelsen av antikvitetskommisjonen til Selskabet for Norges Vel er det samtidig ganske tydelig at den vitenskapelige funksjonen som de nyopprettede samlingene skulle ha, også må sees i lys av en patriotisk og nasjonsbyggende intensjon.

I 1905 ble Lov om Fredning og Bevaring av Fortidslevninger vedtatt, og året etter ble ansvaret for arkeologiske kulturminner lagt til museene i Kristiania, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Denne geografiske ansvarsfordelingen ligger fortsatt til grunn for arkeologiske undersøkelser og oppbevaring av gjenstandene herfra.

En mer utdypende historikk over de fem museene finnes i vedlegg 4.

3.4 Museumslandskapet i Norge

Ansvaret for museene er fordelt mellom mange departementer. Et flertall av museene er underlagt Kultur- og kirkedepartementet. Flere etatsmuseer, som Norsk Oljemuseum, Norsk veimuseum og Forsvarsmuseet, er underlagt sine respektive fagdepartementer. Universitetsmuseene i Norge, som samlet sett har en posisjon som kan sammenlignes med andre lands nasjonalmuseer, er underlagt Kunnskapsdepartementet.

Strukturen i museumslandskapet representerer en utfordring for utviklingen av en nasjonal museumspolitikk og en koordinert museumssektor. Det har vært relativt lite overordnet samarbeid mellom Kultur- og kirkedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet/ Kunnskapsdepartementet i museumsspørsmål. 4 Universitetsmuseene har hatt relativt lite samarbeid med de øvrige museene, selv om det finnes enkelte eksempler på prosjektbasert samarbeid.

ABM-utvikling

ABM-utvikling, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum, er underlagt Kultur- og kirkedepartementet. ABM-utvikling har som hovedoppgave å drive aktivt og strategisk utviklingsarbeid for å samordne, effektivisere og styrke arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet.

ABM-utvikling skal arbeide på tvers av departementale og administrative grenser. ABM-utvikling er rådgiver for staten i museumsfaglige spørsmål og kan ha direkte kontakt med ulike fagdepartement og fagetater, men så langt har det vært lite kontakt mellom Kunnskapsdepartementet og ABM-utvikling i museumssaker.

ABM-utvikling forvalter prosjektmidler til abm-sektoren. Universitetsmuseene kan også søke på disse midlene og har ved flere anledninger blitt innvilget prosjektstøtte. ABM-utvikling skal også kunne forvalte prosjektmidler fra andre departementer, for eksempel fra Kunnskapsdepartementet, for spesielle stimuleringstiltak.

Universitets- og høgskolerådets museumsutvalg

Universitets- og høgskolerådet (UHR) er et faglig samarbeidsorgan for universitets- og høgskolesektoren i Norge, og et av UHRs sju sektorovergripende utvalg er Museumsutvalget, UHR-M (tidligere Nasjonalt utvalg for universitetsmuseene, NUUM). UHR-M er et rådgivende og koordinerende utvalg for UHR i saker som gjelder universitetsmuseene. UHR-M har en viktig rolle i utviklingen av samarbeid og samordning mellom universitetsmuseene.

3.4.1 Museumsreformen

Museumslandskapet i Norge formes i økende grad av den pågående Museumsreformen. Grunnprinsippene for Museumsreformen ble skissert i St.meld. nr. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving , og er videreført i St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 . Reformen ble igangsatt i 2002 og er planlagt fullført i 2007/08.

Målet for reformen er å videreutvikle museumssektoren som ressurs for kunnskap og opplevelse i et bredt samfunnsperspektiv. Museumsreformen skal, ved omstrukturering og økonomisk stimulans, sikre regionalt bærekraftige institusjoner. For å legge til rette for bedre samordning og faglig samarbeid mellom museene skal alle museer som mottar statlige driftstilskudd, inngå i nasjonale nettverk.

Museumsreformen er en kvalitetsreform for museene som består av to elementer: konsolidering og nettverk . Konsolideringen går ut på slå sammen museer for slik å skape større og sterkere faglige, økonomiske og administrative enheter som bedre kan møte museenes mange utfordringer. Nettverkene består av et formalisert og faglig samarbeid mellom konsoliderte enheter med felles arbeidsområder. I hvert av de faglige nettverkene pekes ett av museene ut som koordinator. Per november 2005 er 13 slike nettverk etablert. 5

Reformprosessene blir stimulert økonomisk ved tildeling av økte driftsmidler over statsbudsjettet. I statsbudsjettet for 2006 er det rundt 100 museer i Kultur- og kirkedepartementets budsjett. Dette er en kraftig reduksjon i forhold til den tidligere tilskuddsordningen, der omtrent 350 museer indirekte mottok statlige driftsmidler via rammeoverføringer til fylkeskommunene.

Universitetsmuseene er hittil i liten grad blitt berørt av Museumsreformen, og ingen av dem har vært involvert i prosesser som innebærer konsolidering. Naturhistorisk museum er medlem i to av nettverkene: Bergverksnettverket og Kulturlandskapsnettverket. Et nettverk for museer med virksomhet innenfor naturhistorie er under etablering, og Naturhistorisk museum er tiltenkt en rolle som koordinator.

ABM-utvikling er den operative aktøren på statlig side som skal følge opp gjennomføringen av Museumsreformen. ABM-utvikling skal bidra til et tettere og bedre samarbeid mellom universitetsmuseer og andre museer, for å fremme en bedre integrert museumssektor.

3.5 Universitetsmuseenes utfordringer

Universitetsmuseene er viktige i det norske museumslandskapet og har sentrale utfordringer på sine hovedområder. De forvalter store og ressurskrevende samlinger, og de konkurrerer med stadig flere aktører om allmennhetens oppmerksomhet og folks fritid.

Samtidig er de en del av en universitetssektor i kraftig endring. I løpet av noen få tiår har universitetene beveget seg fra å være eliteinstitusjoner til å bli masseinstitusjoner, med en flerdobling av studenttallet. Universitetene ble i denne perioden omfattende og grunnleggende forandret, også med hensyn til hvilken rolle de skulle spille i samfunnet. Kravene til samfunnsrelevans og synlighet, til kvalitet i utdanning og forskning, til styring og målbare resultater, har endret seg betydelig. Denne utviklingen er ytterligere forsterket med tilpasningen til Bologna-prosessen 6 og innføringen av Kvalitetsreformen (Studiereformen) fra 2003.

Universitetsmuseene har i mindre grad vært trukket inn i denne utviklingen fra eliteuniversitet til masseuniversitet. I tillegg har avstanden mellom universitetsfagene og museene i mange tilfeller økt. Museene har fastholdt et viktig og nødvendig fokus på den materielle kulturen, mens de kulturhistoriske universitetsfagene, blant annet som en konsekvens av påvirkningen fra samfunnsfagene, har tendert mot en sterkere teoretisering og en nedtoning av verdien av gjenstandsbasert kunnskap.

De store reformene i hele utdanningssektoren har krevd stor oppmerksomhet fra departementets og universitetsledelsens side, og dette kan i noen grad forklare den svake styringsdialogen i forhold til universitetsmuseene. Dagens utfordringer innebærer klare endringsbehov også ved universitetsmuseene og dermed økende krav til oppmerksomhet og styring.

Med dagens ansvarsdeling mellom museene er det flere faglige områder som er preget av institusjonelle skiller. Det gjelder den materielle kulturhistorien, der universitetsmuseene, sammen med Arkeologisk museum i Stavanger, har ansvar for det førreformatoriske materialet. Arbeidet med den materielle kulturhistorien fra 1537 og frem til i dag er i stor grad konsentrert ved de øvrige kulturhistoriske museene. Dette gjelder også universitetsmuseenes omfattende naturhistoriske ansvar. Det er bare unntaksvis at det formidles naturvitenskapelig kunnskap ved de øvrige museene. Dessuten ligger det et lite utnyttet potensial i universitetsmuseenes etnografiske samlinger som kunne vært sett i sammenheng både med museer for norsk kulturhistorie og med de museer som driver forsknings- og formidlingsvirksomhet innenfor det flerkulturelle området.

Universitetsmuseene bør være viktige aktører i det nasjonale museumsnettverket, men så langt har både universitetsmuseene og etatsmuseene stått utenfor konsolideringsprosessen.

Det er viktig å se universitetsmuseenes virksomhet som en del av den samlede museumsvirksomheten i landet. I et samfunnsperspektiv er det viktig å ha museer som kan arbeide med brede perspektiv både i forhold til tidsakser og faglige skillelinjer, og utvalget mener at universitetsmuseene bør trekkes sterkere inn i Museumsreformen.

Det er viktig for universitetsmuseenes legitimitet at de både oppfattes og oppfatter seg selv som viktige for samfunnet. En institusjon som er i dialog med det samfunnet den er en del av, er også en institusjon som utvikler seg. Museene er avhengige av en slik utvikling for å ha relevans som sentrale kunnskapsinstitusjoner med demokratisk tilgang til den kunnskapen de forvalter.

Universitetsmuseene er blant landets eldste og største museer og bør kunne være institusjoner å lære av, også for andre museer. Universitetsmuseene bør være viktige, synlige og gode museer. Dette innebærer etter utvalgets mening

• å ligge i front med hensyn til samlingsforvaltningen

• å drive profesjonell og allmennrettet kunnskapsformidling

• å bidra aktivt til forskning og utviklingsarbeid med utgangspunkt i ansvaret innenfor kulturminne- og naturforvaltning, samlingsforvaltning og formidling

Universitetsmuseene må delta i både regionalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeid:

• Regionalt bør universitetsmuseene styrke samarbeidet med andre museer.

• Nasjonalt bør universitetsmuseene knyttes til faglige nettverk og integreres i en nasjonal museumspolitikk.

• Internasjonalt bør universitetsmuseene inngå i museumsfaglige kunnskapsnettverk som krysser landegrensene.