6 Forskning og utviklingsarbeid

Universitetsmuseene forvalter vesentlige deler av landets natur- og kulturarv. Å utvikle disse vitenskapelige samlingene systematisk og med høy kvalitet er en nasjonal oppgave som betinger høy vitenskapelig kompetanse og aktiv forskning på de områdene av natur- og kulturhistorien som samlingene representerer. Museene har på denne bakgrunnen fått en sentral rolle i formidlingen av kultur- og naturarven og som kunnskapsleverandører til kulturminne- og naturforvaltningen. Oppdatert og fornyet kunnskap er nødvendig for å kunne utføre disse funksjonene. Slik kunnskap må være basert på forskning, og hele feltet av aktører – universitetsmuseene, øvrige arkeologiske museer, universitetsinstituttene og frittstående institutter – må samarbeide, men også ha en klar arbeidsdeling.

Museenes forskningsvirksomhet har et særlig ansvar for å produsere kunnskap og innsikt på basis av materielle levninger. Det kulturhistoriske materialet inkluderer uerstattelig vitenskapelig kildemateriale for kunnskap om og innsyn i menneskers liv og virke gjennom tidene. Fra tiden før skriftlige kilder foreligger er de også de eneste kildene. På samme måte representerer de naturhistoriske samlingene uerstattelige kilder til kunnskap om endring i naturen i et langtidsperspektiv. Å oppdage, beskrive, tolke og formidle er grunnleggende forutsetninger for å skape ny forståelse for sammenhenger og mangfold i de natur- og menneskeskapte omgivelsene.

I en tid med et stadig økende press på utnyttelse av naturresursene er det behov for oppdatert kunnskap om naturen og det biologiske mangfoldet som utsettes for dette presset. Museene spiller en viktig rolle i den kunnskapsutviklingen som skal bidra til en bedre forvaltning av landets naturressurser. Blant annet forvalter de naturhistoriske museene langtidsserier av data som inneholder viktig informasjon om utvikling og endring av naturgrunnlaget og naturressursene i landet og hvilke prosesser som ligger bak, for eksempel innslaget av menneskerelatert påvirkning på naturen.

Det vitenskapelige arbeidet i museene er i utgangspunktet sterkt knyttet opp mot den løpende driften og utviklingen av samlingene og til forvaltningsvirksomheten. Publiseringen ved museene er derfor preget av den nære relasjonen til samling og forvaltning. Dokumentasjon, diagnostikk, prospektering, utvikling av prognose-/overvåkningsverktøy og reflektert datainnsamling er arbeidsoppgaver som inngår i museenes FoU-virksomhet. Dette er aktiviteter som tradisjonelt oppfattes å ligge i periferien av forskning i en tradisjonell forståelse av dette begrepet. Like fullt utgjør alt dette en vesentlig del av museenes samlede vitenskapelige virksomhet.

En viktig målestokk for museenes FoU-arbeid må være hvordan det bidrar til å fylle rollen som samfunnsnyttige og samfunnskritiske institusjoner. I en tid med økende krav til forskningens kvalitet og relevans er det en betydelig utfordring for museumssektoren å opprettholde legitimitet som kunnskapsutviklende institusjoner. Dette gjelder ikke minst universitetsmuseene. For dem er det dessuten en utfordring å utvikle en faglig tilnærming som krysser grensene mellom natur- og kulturhistorien.

6.1 FoU ved universitetsmuseene

Forskning og utviklingsarbeid (FoU) ligger til grunn for den systematiske utviklingen av de vitenskapelige samlingene, for museenes rolle som kunnskapsprodusenter i kulturminne- og naturforvaltningen, og for den allmennrettede forskningsformidlingen. FoU ved museene må stå i vekselvirkning med museenes øvrige funksjoner.

OECD-landenes FrascatiManual , som også legges til grunn i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Viljetilforskning , inneholder internasjonale retningslinjer for avgrensning og klassifisering av forskning og utviklingsarbeid. Her beskrives FoU slik: «Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap – herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn – og omfatter bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser. 1 »

I Frascati Manual er FoU delt inn i grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. Disse områdene defineres slik:

• Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.

• Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.

• Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring, og som er rettet mot å framstille nye eller vesentlige forbedrede materialer, produkter eller innretninger, eller å innføre nye eller vesentlig forbedrede prosesser, systemer eller tjenester.

Slike grenser kan i noen sammenhenger være nyttig, andre ganger problematisk. Ofte vil det være flytende grenser mellom de ulike kategoriene. Spesielt for kulturhistorie, men også for naturhistorie kan det være vanskelig å trekke en klar grense mellom grunnforskning og anvendt forskning. Lite forskning utføres uten et sideblikk til praktiske eller samfunnsmessige hensyn, samtidig som forskning rettet mot praktiske problemer noen ganger kan føre til uforutsette, grunnleggende vitenskapelige innsikter.

Det er gjort flere forsøk på å finne andre kriterier for inndeling av FoU-arbeidet, blant annet gjennom skillet mellom Modus 1 og 2-forskning 2 , ved å introdusere termer som strategisk forskning eller det utvidede forskningsbegreb , eller gjennom en vektlegging av forskning for grunnleggende innsikt versus en forskning for anvendelse og problemløsning. Utvalget har imidlertid valgt den brede FoU-definisjonen som en pragmatisk tilnærming til feltet.

Som et ledd i FoU-arbeidet har universitetsmuseene også en annen sentral rolle i forskningsprosessen, nemlig å tilrettelegge de omfattende og verdifulle samlingene sine for egen og andres forskning. Videre utgjør museene med sin formidlingskompetanse et potensial som formidlere også av andres forskning.

Det har ikke blitt gjennomført noen omfattende kartlegging av de norske museenes samlede forskningsinnsats. I museumsstatistikken for 2004 oppga en fjerdedel at de hadde vedtatte planer for forskning. Det er en viktig utfordring å etablere et tettere samarbeid mellom universitetsmuseer og andre museer for å utvikle museenes FoU, et samarbeid som bør utvikles som et ledd i Museumsreformen. Universitetsmuseene kan i et slikt samarbeid også ha en rolle som rådgiver for øvrige museer.

Utvalget mener at universitetsmuseenes vitenskapelige arbeid faller inn under alle de tre FoU-kategoriene grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid. En stor del av kunnskapsutviklingen ved disse museene er rettet mot anvendelsesområdene kulturminne- og naturforvaltning. I så måte har den en mye klarere og mer umiddelbar samfunnsrelevans enn den universitetsforskningen som primært søker teoretisk innsikt.

Slik museums- og samlingsrelatert FoU-virksomhet regnes i Danmark inn under «det udvidede forskningsbegreb» – nettopp fordi disse aktivitetene ofte faller på siden av øvrige universitetsmiljøers forståelse av forskningsbegrepet.

Foto: Kulturhistorisk museum

6.1.1 Fagprofil og kompetanseområder ved universitetsmuseene

De lovpålagte forvaltningsoppgavene etter kulturminneloven innebærer at universitetsmuseene spiller en grunnleggende faglig rolle i forvaltningen av landets arkeologiske kulturminner. FoU-virksomheten er i betydelig grad knyttet til disse oppgavene. Gjennom utgravinger, systematisering av gjenstandsmaterialet, publisering og utarbeiding av strategiske faglige programmer er universitetsmuseene en sentral kunnskapsleverandør for den offentlige kulturminneforvaltningen.

Det andre kulturhistoriske fagområdet av en viss størrelse ved universitetsmuseene er sosial- og kulturantropologi: Tre av universitetsmuseene har antropologiske fagmiljøer tilknyttet sine etnografiske samlinger. Antropologien er det kulturhistoriske fagområdet hvis forskning skiller seg minst fra annen universitetsforskning. Denne forskningen er imidlertid i mindre grad knyttet til samlingene.

Innenfor kjemi og konservering foregår FoU som er knyttet til kunst- og kulturhistorisk gjenstandsmateriale. Teknisk-naturvitenskapelige analyser er rettet mot blant annet nedbryting og bevaringsforhold.

De naturhistoriske museumsmiljøene har ikke lovpålagte forvaltningsoppgaver, men de tjener som en nasjonal kunnskapsbank for taksonomi og biodiversitet, og fungerer som en viktig leverandør av data for naturforvaltningen. I motsetning til de kulturhistoriske museumsmiljøene, der arkeologi er det dominerende faget, er det i de naturhistoriske miljøene en jevnere faglig spredning mellom disiplinene botanikk, zoologi og geologi med tilhørende subdisipliner.

De naturhistoriske museene samler inn, systematiserer, magasinerer og dokumenterer naturmateriale, og de systematiserer naturobservasjoner, blant annet i krysslister. Universitetsmuseene har meget betydelige samlinger innenfor hele den flercellede delen av dyre- og planteriket over til dels lange tidsperioder. I tillegg til egen forskning har de ansvar for tilrettelegging av materiale for ekstern forskning og forvaltning, som for eksempel for universitetsinstituttene og Artsdatabanken.

Den vitenskapelige kompetansen ved universitetsmuseene er dels unik ved det enkelte museum, dels overlappende med andre universitetsmuseer og dels overlappende med fagmiljøer ved universitetsinstituttene.

I tillegg til den arkeologiske kompetansen ved universitetsmuseene finnes det her nasjonalt ledende kompetanse innenfor enkelte felter, for eksempelvis taksonomi, konservering, numismatikk og paleontologi. Den vitenskapelige spesialkompetansen til de ulike museene har utviklet seg over tid og representerer ikke noen formalisert arbeids- eller ansvarsfordeling. Mye taler for at en mer systematisk arbeidsdeling ville være hensiktsmessig for å skape mer robuste fagmiljøer.

6.2 Forskningsdokumentasjon

Forskningsdokumentasjon er i økende grad blitt et styringsverktøy ved universitetene og inngår nå i finansieringen av disse institusjonene, både gjennom tildelingen fra departementet og i varierende grad i den universitetsinterne fordelingen. En resultatbasert forskningskomponent er lagt inn i finansieringsmodellen for universitets- og høgskolesektoren, som et økonomisk insentiv 3 og som et konkurranseelement både institusjonene i mellom og internt mellom avdelingene ved en institusjon (fakulteter, institutter, museer, sentre).

St.meld. nr. 20 (2004–05) Viljetilforskning , slår fast: «Fremtidig vekst i grunnforskningsbevilgningene skal i større grad enn i dag fordeles gjennom konkurransebaserte ordninger» (s. 146). Den resultatbaserte forskningskomponenten har økt i 2006 og det er varslet at den vil øke ytterligere i 2007. 4 Dette angår også universitetsmuseenes forskning, som dokumenteres etter de samme kriteriene som forskningen ved universitetet for øvrig.

Som beregningsgrunnlag for den resultatbaserte finansieringen av universitetene brukes et sett indikatorer for å tallfeste resultatene av den vitenskapelige virksomheten. Hovedkategoriene er vitenskapelige publikasjoner og inntjente eksterne midler i form av forskningsråds- og EU-tildelinger. Det gis uttelling for vitenskapelige artikler i tidsskrifter med fagfellevurdering og for vitenskapelige monografier og vitenskapelige antologier på godkjente forlag. 5 Publikasjoner i disse kategoriene har vært gjennom en prosess med kontroll og kvalitetssikring. I tillegg vektes publiseringskanalene ulikt. Det er innført et system med en rangering av forlag og tidsskrifter etter kvalitetskriterier i Nivå 1 og Nivå 2. Publisering på Nivå 2 gir opptil tre ganger så høy uttelling som på Nivå 1. 6

Det er enda svakheter i rapporteringen til Frida og det pågår et arbeid og diskusjoner for å heve kvaliteten.

Det er manglende systematisk dokumentasjon av forskningen ved de øvrige museene. Museene underlagt Kultur- og kirkedepartementet rapporterer om forskningsplaner og resultater, men ikke på en måte som muliggjør en direkte sammenligning med universitetsmuseenes forskning. Det er samtidig klart at forskningen ved universitetsmuseene har en betydelig sterkere posisjon enn ved de øvrige museene.

Utvalget har ønsket å se nærmere på universitetsmuseenes vitenskapelige publiseringsvirksomhet ut fra de kriterier som ligger til grunn for den resultatbaserte finansieringsandelen. Hensikten har ikke vært å evaluere kvaliteten på forskningen, men å få en oppfatning av de kultur- og naturhistoriske museenes publiseringsprofil, hvordan den eventuelt avviker fra øvrige universitetsmiljøers publiseringsprofil og hvilke konsekvenser dette vil kunne få.

Utvalget har fått gjennomført en kartlegging av universitetsmuseenes publiseringsprofil for fireårsperioden 2001–2004 og av universitetsmuseenes tellende forskningspublikasjoner for 2005. Utdypende tabeller over publiseringen 2001–2004 finnes i Vedlegg 2.

6.2.1 Universitetsmuseenes publiseringsprofil

FoU-profilen ved museene innebærer at sentrale deler av den vitenskapelige virksomheten ved disse museene ikke fanges opp av de gjeldende tildelingskriteriene i finansieringsmodellen. Dette må først og fremst ses i sammenheng med den forvaltningsrettede FoU-aktiviteten ved museene, i tillegg til det forskningstilretteleggende arbeidet med samlingene. Det er verdt å merke seg det høye antallet rapporter, som ikke gir seg utslag i finansieringsmodellen. Dette er en svært vanlig dokumentasjonstype for universitetsmuseenes forvaltningsrelaterte FoU-arbeid.

Kartleggingen viser tydelige innbyrdes forskjeller i forsknings- og publiseringsprofilen ved de kulturhistoriske og de naturhistoriske fagmiljøene ved universitetsmuseene.

Artikler i vitenskapelige tidsskrifter

I perioden 2001–2004 publiserte kulturhistoriske miljøer ved universitetsmuseene 107 vitenskapelige tidsskriftsartikler, mens de naturhistoriske miljøenes publiserte 605 artikler. Dette tilsvarer henholdsvis 15 % og 85 % av det totale antallet artikler i perioden. Selv om man tar hensyn til at antallet fast vitenskapelig ansatte ved de naturhistoriske fagmiljøene er noe høyere enn ved de kulturhistoriske (70 mot 58), er forskjellen tydelig.

Forskjellen mellom fagmiljøene er særlig stor for kategorien internasjonalt tidsskrift med fagfellevurdering. Her publiserte kulturhistorie 13 artikler i perioden 2001–2004 og naturhistorie 424 artikler. Dette tilsvarer henholdsvis 3 % og 97 % av det totale antallet artikler i denne kategorien.

Fagbøker

De kulturhistoriske fagmiljøene sto bak et flertall av registrerte kapitler i fagbøker i fireårsperioden med 129 av 189, eller 71 %. De kulturhistoriske og naturhistoriske miljøene publiserte omtrent like mange fagbøker, men antallet utgivelser er lavt, særlig for forlagsutgitte fagbøker. I løpet av fireårsperioden har universitetsmuseene samlet rapportert sju fagbøker utgitt på forlag.

De kulturhistoriske museene publiserte også den største andelen av kapitlene i fagbøker på forlag, både nasjonalt og internasjonalt. Tallene er imidlertid ikke høye. Det som ikke faller sammen med kjente publiseringsmønstre, er det påfallende lave antallet vitenskapelige monografier/fagbøker utgitt på forlag som rapporteres fra de kulturhistoriske museene (fire på kulturhistorie, mot tre på naturhistorie – fordelt på til sammen 128 vitenskapelige ansatte og over fire år). Bokutgivelser er tradisjonelt kulturhistorikernes domene, og det er et felt der de gjerne tar igjen for naturhistorikernes forsprang når det gjelder artikler.

Rapporter

En viktig publiseringsform ved universitetsmuseene er det som kan samles under betegnelsen rapporter. Dette er utgivelser som spenner fra utgravningsrapporter, bestilte utredninger og egne rapportserier til rene dokumentasjonsutgivelser. De kulturhistoriske miljøene produserte til sammen 120 rapporter, mens naturhistorikerne produserte 268. Et fellestrekk for denne typen utgivelser, som i sidetall trolig er den mest omfattende ved museene, er at de gjerne har et smalere nedslagsfelt og er mindre utadrettet enn de øvrige forskningspublikasjonene.

Det klare skillet mellom fagmiljøenes publiseringsprofil kan delvis forklares med ulike fagtradisjoner. Naturvitenskapelige miljøer publiserer oftere sine resultater i artikkelform. Samtidig er det mer vanlig enn innenfor kulturhistorie at flere forskere, også fra flere institusjoner, samarbeider om en artikkel. Den sterkere internasjonale orienteringen er også et trekk som gjenkjennes fra de respektive instituttmiljøene. De naturhistoriske museumsmiljøene publiserer mer enn de kulturhistoriske, og publikasjonene er i større grad kvalitetssikret gjennom fagfellevurdering – hvilket gir seg utslag i tellende kategorier. De er også mer internasjonalt orientert.

Kartleggingen viser også store interne variasjoner. Noen miljøer og enkeltpersoner er svært produktive. Dette mønsteret samsvarer med resultatene fra andre kartlegginger av forskningsaktivitet. Også ved universitetsinstituttene er det gjerne et mindretall av de ansatte forskerne som står for en relativt stor andel av forskningspublikasjonene. Ved en undersøkelse ved HF, UiO, sto de 20 mest produktive forskerne (av 246, det vil se 8 %) for 27 % av de tellende publikasjonene.

6.2.2 Universitetsmuseenes forskningsinnsats – etter finansieringsmodellens kriterier

Å sammenlikne universitetsmuseenes forskningsinnsats med øvrige universitetsmiljøers kan være problematisk. Ved museene foregår det mange former for spesialisert vitenskapelig basert virksomhet (identifikasjon, systematisering, katalogisering, m.m.). På den andre siden har fakultetene ansvar for forskerutdanningen, og de har tradisjonelt hatt flere NFR-finansierte forskningsprosjekter. Publiseringsaktiviteten fremstår som den best egnede faktoren for en sammenlikning, ettersom betingelsene for det fast vitenskapelige personalet er relativt like når det gjelder forskningsrett/-plikt (se kapittel 6.4.2).

Kartleggingen av universitetsmuseenes tellende forskning for 2005 har tatt utgangspunkt i produksjon av tellende publikasjoner og publikasjonspoeng for de ulike enhetene. 7 Tallene er hentet fra universitetenes dokumentasjonssystem Frida i mars 2006 og beregnet utifra gjeldende systemer for vekting av publikasjoner. En tilsvarende kartlegging er foretatt for sammenlignbare fakultets- og instituttmiljøer ved Universitetet i Oslo, for å gi et eksempel på ulikheter mellom fagmiljøer. Det er ikke foretatt en sammenligning med miljøer ved andre universiteter.

Universitetsmuseene produserte i snitt 1,7 publikasjonspoeng per fast vitenskapelig ansatt i 2004. Snittet for kulturhistorie er 1,0 publikasjonspoeng og snittet for naturhistorie er 2,4.

Til sammenligning viser tabell 6.2 en oversikt over publikasjonspoeng for Det humanistiske fakultet og Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo. I tabellen er også tatt med tall for de instituttene som faglig tilsvarer universitetsmuseene. Dette gjelder Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier (IAKH), Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), Sosialantropologisk institutt ved Samfunnsvitenskapelig fakultet (SI), Biologisk institutt (BI) og Institutt for geofag (IG).

Humanistisk fakultet produserte i snitt 1,9 publikasjonspoeng pr. fast vitenskapelig ansatt. For IAKH var snittet 2,5. Matematisk-naturvitenskapelig fakultet produserte i snitt 6,0 publikasjonspoeng per fast vitenskapelig ansatt, mens for Biologisk institutt var snittet 7,4 8 .

Det relativt sett lavere antallet tellende forskningspublikasjoner og publikasjonspoeng ved universitetsmuseene peker for det første i retning av en annen forskningsprofil enn i fakultetsmiljøene. For det andre bekrefter det igjen at sentrale deler av museenes kunnskapsproduksjon publiseres i kanaler som ikke gir uttelling i universitetenes finansieringsmodell. Det kan få betydelige økonomiske konsekvenser for universitetsmuseene i den universitetsinterne fordelingen. Særlige interne budsjettmessige kompensasjonsordninger vil i lengden neppe være noen god løsning, verken for museene eller for universitetet som helhet. På den andre siden vil en radikal omlegging av publiseringspraksisen ved museene trolig gå på bekostning av samfunnets behov for kunnskap om lokale og regionale forhold og den forvaltningsrettede FoU-virksomheten. I en slik sammenheng blir det en utfordring å sikre at museenes FoU-arbeid ikke taper i kampen om ressurser.

Utvalgets medlemmer Christophersen, Hegard, Jansen og Rønbeck viser til sine merknader under kapittel 6.4.

6.3 Forskningspolitikk og forskningsledelse

6.3.1 Universitetsmuseene i forsknings­strategier og forskningspolitikk

I sentrale forskningspolitiske dokumenter de senere år har forskningen ved universitetsmuseene fått lite omtale. St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille drøfter eksempelvis ikke universitetsmuseenes forskning, noe som ble påpekt og etterlyst i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens innstilling 9 . St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning omtaler universitetsmuseene i noe større grad, men vektlegger primært museenes samlinger som utgangspunkt for mulig forskning. Også universitetenes egne strategiske dokumenter og forskningsplaner omtaler i svært liten grad universitetsmuseenes FoU-virksomhet og fagkompetanse. Disse dokumentene går ikke inn på hvordan forskningen ved universitetsmuseene inngår i en mer overordnet forskningsstrategi. 10

I universitetenes strategiske og forskningspolitiske dokumenter signaliseres liten interesse for eller vilje til å satse på det FoU-arbeidet som utføres ved universitetsmuseene. Inntrykket ble bekreftet gjennom samtaler utvalget hadde med ledelsen ved de fire universitetene. Dette forsterkes ytterligere av at FoU-arbeidet ved universitetsmuseene i liten grad har vært underlagt noen form for strategisk ledelse. Mangel på forskningsledelse har nok også preget en del universitetsmiljøer, men konsekvensene blir ekstra følbare ved museene på grunn av deres samlings- og forvaltningsrettede oppgaver.

6.3.2 Organisering og ledelse av forskning ved universitetsmuseene

Utvikling av et godt forskningsmiljø forutsetter strategisk planlegging, organisering og aktiv forskningsledelse. Ved universitetsmuseene er slike verktøy i varierende grad tatt i bruk.

I museumsstatistikken for 2003 oppga tre av universitetsmuseene at de ikke hadde planer for verken for forskning eller innsamling. I statistikken for 2004, som ble samlet inn våren 2005 av ABM-utvikling, oppgir ett av de fem universitetsmuseene at de ikke har vedtatt noen slike planer. Her har det vært en positiv utvikling. 11

Forskning organiseres også gjennom vilkår knyttet til vitenskapelige stillinger og gjennom tilrettelegging for samarbeid og oppbygning av forskningsmiljøer. Til de vitenskapelige stillingene ved universitetsmuseene ligger det en forskningsrett/-plikt på rundt 45 % av arbeidstiden. Dette er samme vilkår for forskning som ved universitetsinstituttene. Også reglene for forskningspermisjon er de samme.

Til fagmiljøene ved universitetsmuseene er det også knyttet teknisk infrastruktur, som benyttes dels av interne og dels av eksterne forskere. Alle museene har avdelinger som utfører konserveringstjenester knyttet til museenes samlinger. De kulturhistoriske miljøene har integrerte fasiliteter for gjenstandskonservering. De naturhistoriske miljøene har laboratorier og teknisk utstyr knyttet til forskning og samlingsforvaltning. I tillegg har flere av museene enkelte særskilte oppgaver og spesialisert teknisk kompetanse. I flere av tilfellene er denne kompetansen tilrettelagt for eksterne oppdragsgivere. Naturhistorisk museum har gått lengst i så måte og har et uttalt mål om større salg av laboratorietjenester. Museet har flere geologilaboratorier, et DNA-laboratorium og Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI). LFI driver utelukkende med oppdragsforskning.

Vitenskapsmuseet står i en særstilling i forhold til teknisk infrastruktur, med Nasjonallaboratoriet for 14C-datering plassert under museets Seksjon for arkeometri. Dette laboratoriet utfører oppdrag både for interne og eksterne brukere.

Et godt samarbeid mellom beslektede fagmiljøer kan føre til utvikling av komplementær kompetanse på en måte som kommer et fagfelt som helhet til gode. Integreringen og samarbeidet mellom fagmiljøer ved universitetsinstituttene og universitetsmuseene kunne på mange områder vært langt bedre. Det er flere eksempler på at forskningsambisjoner i enkelte museumsmiljøer, noen ganger i kombinasjon med utbyggingen av egen infrastruktur ved museene, av beslektede universitetsmiljøer blir oppfattet som konkurrerende snarere enn som komplementært. Universitetsmuseene er en del av et universitet, og det er lite hensiktsmessig at museumsmiljøer og instituttmiljøer utvikler kompetanse og tjenester som står i et gjensidig konkurranseforhold. Fagmiljøene innenfor universitetet bør i høyere grad samarbeide om en komplementær kompetanseutvikling.

6.3.3 Forskning ved andre lands museer

Et hovedinntrykk fra informasjon innhentet fra enkelte andre lands museer er at forskningen ved universitetsmuseer og større nasjonale museer nedprioriteres og at tilknytningen mellom universitet og museum generelt svekkes. I en universitetsverden som står midt oppe i store strukturelle og økonomiske endringer synes det å være mindre plass til museer enn tidligere. Det er kun unntaksvis at forskningsressursene ved museene anses som konkurransedyktig med universitetene på områder der begge institusjonene har vitenskapelig kompetanse.

Det følgende er eksempler på utviklingen i noen utvalgte europeiske land:

I England ble rapporten Lifting the Veil: Research and Scholarship in UK Museums and Galleries publisert av det statlige kontoret Museum and Galleries Commission i 2000. Rapporten hevder at forskningen ved museene generelt sett står tilbake for universitetsforskningen, både kvantitativt og kvalitativt. En av grunnene til dette er manglende inkludering av forskning og publisering i museenes planer og budsjetter.

I Frankrike har det nasjonale forskningsrådet CNRS i mange år finansiert egne forskningsenheter, laboratoires de recherche , ved de større nasjonalmuseene. Denne ordningen opphørte fra 1. januar 2006. Da ble disse enhetene enten oppløst eller flyttet ut. Forskningsrådets begrunnelse var at forskningen ved museene ikke har vært tilfredsstillende og at slike forskningsenheter i stedet skal legges til universiteter og forskningsinstitutter.

I Nederland står universitetsmuseene i en presset stilling, og en rekke universiteter har redusert eller fjernet overføringene til sine museer. Instituttene har vist mindre interesse for å bruke museene, og dette har blant annet gått sterkt utover forskningen ved universitetsmuseene. Flere museer er blitt fristilt fra sine universiteter.

Ved Humboldt-universitetet i Berlin finnes rundt 50 større og mindre samlinger. Det er knyttet liten aktivitet til de fleste av dem, og de museene som er tilknyttet universitetet har fått reduserte overføringer. Universitetsledelsen har signalisert liten vilje til å vitalisere de vitenskapelige samlingene gjennom aktiv forskning og formidling, men er interessert i samlingenes verdi ved markedsføring av universitetet. Et tilsvarende inntrykk har utvalget fått fra møter med representanter for engelske museer.

I Canada har utvalget erfart en tendens til at forskningen ved nasjonalmuseene i sterkere grad rettes mot de områder der museene har et klart fortrinn fremfor universitetsmiljøene, hvilket vil si mer i retning av gjenstandsrelatert og museologisk forskning.

6.4 Utvalgets vurderinger og anbe­falinger

FoU-arbeidet ved museene har en rekke anvendte siktemål, og deler av kunnskapsproduksjonen må nødvendigvis være empirisk orientert, systematiserende og deskriptiv. Fordi avgrensningsspørsmålene er så kompliserte har utvalget tatt utgangspunkt i et bredt, men internasjonalt anerkjent FoU-begrep som favner alle sider av den vitenskapelige virksomheten ved museene.

Utvalget oppfatter forskning og utviklingsarbeid som grunnleggende aktiviteter ved universitetsmuseene som skal støtte opp under de andre hovedområdene av virksomheten: samlingsforvaltning og formidling samt sikring av et best mulig kunnskapsgrunnlag for kulturminneforvaltning og naturforvaltning. Når FoU-virksomheten ved universitetsmuseene har en annen profil enn i de fleste øvrige universitetsmiljøene, skyldes det ikke minst museenes forpliktelser på disse områdene. Utvalget mener likevel at museene enda tydeligere enn i dag bør prioritere en FoU-virksomhet som retter seg mot samlinger og samlingsforvaltning, formidling, kulturminne- og naturforvaltning.

Det er en stor utfordring å sikre at museene også i fremtiden kan være leverandører av nødvendig kunnskap for å sikre en bærekraftig utvikling av landets natur- og kulturressurser. Det betyr at samfunnet er avhengig av en FoU-virksomhet som i stor grad er rettet mot å utvikle empirisk kunnskap om natur og kultur, både i regionalt og til dels lokalt perspektiv.

Utvalget konstaterer samtidig at som en konsekvens av en annen FoU-profil, spesielt ved de kulturhistoriske museumsmiljøene, kommer disse dårlig ut når universitetssamfunnets resultatindikatorer for forskning legges til grunn. Kriteriene i dagens resultatbaserte finansieringsmodell kan nok bli justert, men utvalget antar at hovedtrekkene i modellen vil bestå, i tråd med universitetenes normer for kvalitet. Dette vil kunne få negative økonomiske konsekvenser for universitetsmuseene. Det synes samtidig urealistisk å skulle anbefale to ulike standarder for FoU-arbeidet ved én og samme institusjon. Det ville klart svekke museenes renommé på forskningssiden.

Utvalgets medlemmer Christophersen, Hegard, Jansen og Rønbeck mener det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å hevde at forskjeller mellom instituttene og museenes publiseringsprofil vil få negative økonomiske konsekvenser for museene i årene fremover. Den interne fordelingen av resultatbaserte forskningsmidler ved universitetene praktiseres ulikt og utgjør en relativt marginal del av fakultetenes og museenes totale andel av det bevilgningsfinansierte budsjettet.

De kulturhistoriske museumsmiljøene står overfor en tosidig utfordring. De bør søke å endre publiseringsmønsteret noe mer i retning av de kriterier som er tellende i dagens finansieringsmodell. Samtidig er det viktig at disse museumsmiljøene fokuserer på sine forpliktelser overfor kulturminneforvaltningen og formidlingen. En ensidig prioritering av en i universitetssammenheng meritterende forskning vil falle uheldig ut. En liknende kritikk er blitt reist mot enkelte naturvitenskapelige museumsmiljøer: For sterke forskningsambisjoner har svekket både formidlingsarbeidet og samlingsforvaltningen.

Utvalget vil understreke at dette ikke betyr at museenes FoU skal gå på akkord med etablerte kriterier for vitenskapelighet. Det betyr snarere at museene må ta sin egenart, sine fortrinn og sine forpliktelser på alvor og gå i dialog med universitetsledelsene om disse forholdene. Det blir dermed viktig å synliggjøre FoU-oppgaver som er spesifikke for museene, selv om ikke alle oppgavene nevnt nedenfor nødvendigvis bør utføres av museets eget personale.

Prinsipielt kan man snakke om minst fire ulike relasjoner mellom museer og FoU-arbeid:

1. Museer som ressurs for forskning (tilrettelegging av samlinger som kildemateriale: tilgjengeliggjøring, dokumentasjon, brukervennlig digitalisering, m.m.)

2. FoU som en integrert del av museumsvirksomheten (herunder ulike typer forvaltningsrettet forskning)

3. FoU som støtter opp under museumsvirksomheten (museumspedagogikk, museumsadministrasjon, konserverings- og bevaringsteknologi, søke- og feltarbeidsteknikker, IT-teknologi, m.m.)

4. Museer som objekt for forskning (museet som kunnskapsprodusent, samfunnsinstitusjon, identitetssymbol i et flerkulturelt samfunn, m.m.)

Universitetsmuseenes FoU-virksomhet skal utgå fra samfunnets behov for kunnskap. Det bør få konsekvenser for hvordan forskningen ved universitetsmuseene organiseres, styres og vektlegges. Universitetsmuseene må utvikle en tydelig forskningsprofil som er basert på samlingsspesifikke og forvaltningsrelaterte problemstillinger, og som dermed setter museene i stand til å løse sitt samfunnsoppdrag på en best mulig måte.

I forholdet til universitetsinstituttene kunne integreringen mellom disse og universitetsmuseenes forskning og forskningsstrategier ha vært langt tettere og bedre utviklet. Både på kulturhistorisk og naturvitenskapelig side har utvalget erfart at enkelte parallelle miljøer enten fungerer isolert eller står i et konkurranseforhold. Samtidig må universitetsmuseene inngå i samarbeid også med relevante nasjonale og internasjonale fagmiljøer. Universitetsmuseene har generelt sett små fagmiljøer som vil kunne tjene på å inngå i samarbeid og nettverk også utover egen institusjon.

Utvalget anbefaler:

• Universitetsmuseene må styrke forskningsledelsen og utvikle klare prioriteringer og planer for FoU-arbeidet.

• FoU ved universitetsmuseene må konsentreres om kjerneområder ved museenes virksomhet (samlinger, taksonomi, konservering, formidling, kulturminne- og naturforvaltning).

• Universitetsmuseene bør prioritere å bevare den kompetansen som er unik ved det enkelte museum og unngå unødvendig faglig overlapping med andre universitetsmuseer og universitetsmiljøer.