1 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeid

1.1 Utvalgets mandat

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 9. mai 2014 og fikk følgende mandat:

I. Bakgrunn

Regjeringen har besluttet å oppnevne et offentlig utvalg som skal utrede et uavhengig klageorgan for konkurransesaker. Beslutningen har sin bakgrunn i regjeringserklæringen av 7. oktober 2013 hvor det heter at

«regjeringen vil styrke Konkurransetilsynet som selvstendig myndighetsorgan og fjerne regjeringens rolle som ankeinstans for Konkurransetilsynet ved å etablere en uavhengig klagenemnd for konkurranse.»

Opprettelsen av en egen konkurransenemnd for klagesaker etter konkurranseloven ble vurdert og foreslått i forbindelse med den nye konkurranseloven som trådte i kraft 1. mai 2004, jf. NOU 2003: 12 Ny konkurranselov. Løsningen med nemnd ble ikke fulgt opp i lovarbeidet, jf. Ot.prp. nr. 6 (2003 – 2004). Departementet er i dag klageinstans for Konkurransetilsynets vedtak etter konkurranseloven. Det er adgang til politisk overprøving av Konkurransetilsynets vedtak og departementets vedtak i en klagesak ved vedtak i statsråd, dersom saken er av «prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning».

Departementets behandling av Konkurransetilsynets vedtak i klagesaker åpner ikke for politiske vurderinger, tilsvarende ordningen som ligger til Kongen i statsråd. Departementet kan, i likhet med Konkurransetilsynet, kun foreta en konkurransefaglig vurdering i tråd med lovens vilkår under klagesaksbehandlingen. En utfordring ved dagens ordning er at klagesaksbehandlingen likevel kan oppfattes som politisk styrt. Mistanken om politisk styring av faglige vedtak kan svekke tilliten til klagesaksbehandlingen og klageprosessens politiske legitimitet.

II. Relevante hensyn ved opprettelsen av et uavhengig klageorgan for konkurransesaker

Konkurransepolitikken virker inn på viktige områder i samfunnet. Markeds- og næringsinteresser gjør seg gjeldende på stadige nye områder som tidligere var forbeholdt offentlig virksomhet. Dette er en trend som startet allerede på 1980-tallet. Samtidig har det pågått en økende grad av internasjonalisering, for Norges del særlig gjennom EØS-avtalen. Disse utviklingstrekkene krever at konkurransepolitikken er godt forankret i folkevalgte organer og at den kan gjennomføres på en effektiv og rettssikker måte i samsvar med lovverket og andre retningslinjer.

Det er viktig at konkurransepolitikken har en høy grad av legitimitet i næringslivet og i offentligheten. En måte å sikre slik legitimitet er å sørge for å etablere en politisk uavhengig klagesaksbehandling. En slik uavhengighet kan bidra til å gi konkurransepolitikken nødvendig faglig tyngde og posisjon i offentligheten og næringslivet. Uavhengig myndighetsutøvelse truer ikke den demokratiske styringen, men gir den en annen form. Politisk styring er ivaretatt ved lovgiveransvaret. Å overlate håndhevingen av lover til uavhengige organer er legitimt og bidrar til mer konsekvent og rettsriktig gjennomføring og til å styrke faglige hensyn. Uavhengighet kan derfor bidra til å gi tydeligere roller og tillit til at utenforliggende hensyn ikke har påvirket avgjørelsene.1

Det kan være utfordringer knyttet til å opprette et effektivt og funksjonsdyktig klageorgan dersom organet kun skal behandle klagesaker etter konkurranseloven. Dette skyldes særlig at det er få av de mest krevende klagesakene og at disse krever store ressurser når de først kommer til behandling, innenfor stramme tidsfrister. Som eksempel på slike saker nevnes klage over Konkurransetilsynets vedtak om inngrep mot foretakssammenslutninger. Dette er komplekse saker som krever omfattende analyser av juridisk og økonomisk art. Det kan derfor være nødvendig at et klageorgan som skal behandle saker etter konkurranseloven også bør behandle andre saker enn dagens klagesaker. Derfor er det sentralt å vurdere om klagesaksbehandlingen bør legges til et nytt organ for konkurranseklagesaker, eller om man bør legge klagesaksbehandlingen etter konkurranseloven til et eksisterende organ, som Markedsrådet. Det bør også vurderes om andre oppgaver knyttet til overprøving av Konkurransetilsynets vedtak bør legges til et nytt klageorgan.

III. Oppgaver

Utvalget står fritt til å utrede de spørsmål som det selv finner hensiktsmessig og nødvendig å ta opp under arbeidets gang. Utvalget skal imidlertid vurdere følgende problemstillinger;

• a) å opprette et kollegialt klageorgan for klager etter konkurranseloven og andre lover som anvendes av Konkurransetilsynet, eller om

• b) denne klagekompetansen heller bør legges til det eksisterende Markedsrådet.

a) Opprettelsen av et kollegialt klageorgan for klager etter konkurranseloven og andre lover som anvendes av Konkurransetilsynet

Det kollegiale organets organisering, sammensetning m.m.;

Utvalget bes å utrede en klageordning som innebærer at departementet ikke lenger skal være klageinstans for Konkurransetilsynets vedtak. Det bes utredet å opprette et kollegialt klageorgan som del av konkurransemyndighetenes organisasjon, jf. konkurranseloven § 8. Klageorganet skal være et uavhengig forvaltningsorgan som er administrativt underlagt Kongen og departementet. Organet avgjør klager gjennom felles vedtak som et kollegium og ikke som et hierarkisk organ, der lederen tar den endelige avgjørelsen. Det forutsettes at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om det kollegiale klageorganet ved forskrift gitt med hjemmel i konkurranseloven.

Utvalget bes også å vurdere hvordan det kollegiale klageorganet skal være sammensatt. Organet må ha tilstrekkelig fagkompetanse og en variert sammensetning. Det er ønskelig at organet i tillegg til økonomisk og juridisk kompetanse også besitter institusjonell kunnskap og erfaring samt innsikt i nærings- og arbeidsliv. Videre må utvalget vurdere hvordan medlemmene av det kollegiale klageorganet skal oppnevnes.

Utvalget bes også å vurdere hvor mange medlemmer det kollegiale klageorganet bør ha, og om alle skal delta i hver sak. Organet bør ikke ha for mange medlemmer, fordi det kan gjøre saksbehandlingen mindre effektiv, samtidig som det kan være vanskelig å få tilgang til et stort antall kompetente medlemmer. Organet må ha nok ressurser til at det sikres til en hver tid å ha ledige kompetansepersoner til å ta unna saker som kommer inn. Utvalget må også vurdere om medlemmene skal ha varamenn og om disse skal være personlige. Spørsmålet om medlemmenes funksjonstid må også vurderes.

Videre må utvalget ta stilling til hvordan og i hvilket omfang det kollegiale klageorganets sekretariatsfunksjoner best ivaretas. Dette spørsmålet bør sees i sammenheng med hvordan saksbehandlingen for det kollegiale organet foreslås organisert, jf. nedenfor. Det kan tenkes at dersom saksbehandlingen organiseres mer som en kontradiktorisk prosess enn som en regulær forvaltningsklage, at det vil være behov for mindre sekretariatsressurser enn en regulær forvaltningsmodell forutsetter. Det skyldes at partene, det vil si Konkurransetilsynet og foretakene, i praksis vil måtte utføre mer at saksforberedelsen.

Saksbehandling og kompetanse for det kollegiale klageorganet:

Klagesaksbehandlingen forutsetter full prøving av alle sider av saken. Utvalget bes å vurdere om klageorganet bør ha særlige prosessregler for å sikre at saksbehandlingen er tilpasset kravene i den enkelte sak. Det vil i så fall være naturlig å vurdere om elementer fra prosessen ved de alminnelige domstolene bør kunne tas i bruk av klageorganet. Utvalget bes i denne forbindelse særlig om å se hen til domstollignende organer i andre deler av norsk forvaltning og andre land, som eksempelvis Sverige og Frankrike. Slike organer kjennetegnes som forvaltningsorgan med karakter av en domstol. De har en betydelig grad av faglig uavhengighet og har kompetanse til å fatte bindende avgjørelser som løser rettslige konflikter i samfunnet. Avgjørelsene som treffes kan imidlertid bringes inn for og overprøves av de alminnelige domstolene. Domstollignende organer er organisert utenfor det ordinære forvaltningshierarkiet, og kan bare i begrenset utstrekning instrueres av overordnede forvaltningsorganer. Eksempler på slike organer i Norge er blant annet Trygderetten, Utlendingsnemnda og Markedsrådet.

Utvalget bes videre å vurdere om det kollegiale klageorganet skal avgjøre alle klager over Konkurransetilsynets vedtak, eller om det skal være begrensninger. Herunder nevnes om det kollegiale klageorganet bør være klageinstans for vedtak om opplysnings- og utleveringsplikt etter konkurranseloven § 24. Videre om Konkurransetilsynets vedtak om avslag på innsyn etter konkurranseloven, forvaltningsloven og offentleglova bør legges til det kollegiale organet eller om disse klagesakene fortsatt bør ligge til departementet og tingretten, jf. konkurranseloven § 26.

Utvalget bes også å vurdere nødvendige bestemmelser for at klageorganet får kompetanse til å behandle klager over vedtak der Konkurransetilsynet håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54, jf. konkurranseloven § 9 første ledd bokstav d.

Likeledes må utvalget vurdere hvilke saksbehandlingsfrister som skal gjelde for klageorganets saksbehandling. Herunder er det særlig viktig å se hen til fristene som gjelder for behandlingen av saker om foretakssammenslutninger etter konkurranseloven i dag og søksmålsfristen for vedtak om overtredelsesgebyr.

Videre bes utvalget å vurdere regler om habilitet og taushetsplikt for medlemmene av klageorganet.

Utvalget må også ta stilling til om vedtakene til klageorganet skal underlegges de alminnelige reglene for domstolskontroll, herunder om det skal være et vilkår at klageadgangen er benyttet før Konkurransetilsynets vedtak kan bringes inn for domstolene.

Videre bes utvalget å vurdere om det kollegiale klageorganet skal kunne forelegge prejudisielle spørsmål for EFTA-domstolen. I ODA artikkel 34 har EFTA-domstolen kompetanse til å gi rådgivende uttalelser om tolkningen av EØS-avtalen etter forespørsel fra nasjonale domstoler i EFTA-statene når disse skal avgjøre tvister hvor EØS-retten har betydning. Domstolloven § 51a gjennomfører ODA artikkel 34. I bestemmelsen er foreleggelsesretten lagt til den alminnelige domstol og særdomstolene som nevnt i lovens §§ 1 og 2 første ledd. Etter domstolloven § 51a andre ledd åpnes det også for at andre domstollignende organer i norsk forvaltning kan be EFTA-domstolen om en uttalelse. Til sammenlikning nevnes at eksempelvis Markedsrådet kan forelegge prejudisielle spørsmål for EFTA-domstolen i samsvar med domstolsloven § 51a annet ledd.

Om det kollegiale klageorganet bør behandle Konkurransetilsynets vedtak om overtredelsesgebyr og lempning samt om tvangsmulkt:

Utvalget bes å vurdere utformingen av hensiktsmessige kontroll- og sanksjonsmidler for å sikre en effektiv håndheving av konkurranseloven. Herunder om det bør gjøres endringer i tingrettens kompetanse i saker om overtredelsesgebyr og lempning etter konkurranseloven §§ 29 – 31. Spørsmålet er om kompetansen for overprøving av Konkurransetilsynets vedtak om overtredelsesgebyr og lempning bør kunne legges til det kollegiale klageorganet for konkurransesaker. Utvalget bes å vurdere om det er rettslige skranker ved å legge denne kompetansen til et slikt organ, herunder særlig forholdet til Den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), spesielt artikkel 6 nr. 1, og forholdet til Grunnloven § 96, når forutsetningen er at klageorganets vedtak kan prøves for domstolene som i dag. Utvalget bes også å vurdere om klageorganet skal få kompetanse til å behandle Konkurransetilsynets vedtak om tvangsmulkt, som i dag ligger til departementet.

Adgangen til politisk overprøving av Kongen i statsråd etter konkurranseloven oppheves:

For å oppnå formålet med å etablere en politisk uavhengig klagesaksbehandling, skal den eksisterende adgangen i konkurranseloven §§ 13 og 21 for overprøving av Kongen i statsråd i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning oppheves. Utvalget bes å utrede konsekvensene av at den politiske overprøvingen av Kongen i statsråd etter konkurranseloven §§ 13 og 21 oppheves. Videre bes utvalget å foreslå nødvendige tilpasninger i konkurranseloven som reflekterer denne endringen.

b) Om klagemyndigheten for behandling av Konkurransetilsynets vedtak heller bør legges til det eksisterende Markedsrådet:

Utvalget bes å utrede om behandlingen av klager over Konkurransetilsynets vedtak etter konkurranseloven og andre lover bør legges til Markedsrådet istedenfor at det opprette et nytt forvaltningsorgan, jf. ovenfor i punkt a).

Markedsrådet behandler i dag saker etter markedsføringsloven, samt reklameforbudene i kringkastingsloven og alkohol- og tobakkskadeloven. Sakene knytter seg i hovedsak til hvordan næringsdrivende opptrer overfor forbrukere. I konkurransesakene vil i større grad kun næringssiden være involvert, selv om sakene mer indirekte kan ha stor betydning for forbrukerne. Det bes om at utvalget vurderer fordeler og ulemper ved å knytte behandlingene av disse sakstypene sammen.

Markedsrådet består av 9 medlemmer med personlige varamedlemmer. Vervet er en bigeskjeft for medlemmene som utøves i tillegg til annen fulltidsjobb. Organet har i dag ikke særskilt kompetanse på konkurranserett. Markedsrådet må derfor tilføres nødvendig kompetanse og ressurser dersom det skal kunne håndtere klagesaker etter konkurranseloven på en forsvarlig måte. Utvalget bes å vurdere nødvendig kompetanse- og ressursbehov for at Markedsrådet skal kunne ivareta klagesaksbehandlingen etter konkurranseloven i tillegg til de oppgaver Markedsrådet har i dag. Utvalget må også gjennomgå saksbehandlingsrutinene i Markedsrådet, for å vurdere om disse kan tilpasses både konkurranserettens behov og dagens saksportefølje.

Øvrige problemstillinger som er nevnt i pkt. III a) må også drøftes ved vurderingen av om klagemyndigheten bør legges til Markedsrådet.

IV. Lov- og forskriftsbestemmelser

Utvalget skal fremme et samlet forslag til lov- og forskriftsbestemmelser som gjennomfører forslagene om endringer i konkurranseloven og eventuelle andre lover. Flere av de spørsmålene som vil bli behandlet av utvalget, eksempelvis reglene om saksbehandling, vil sannsynligvis best plasseres i en forskrift. Dette er for øvrig løsningen for Markedsrådet, der flere sentrale bestemmelser er lagt i en egen forskrift gitt med hjemmel i markedsføringsloven. Både reglene som plasseres i konkurranseloven og i en eventuell forskrift vil høres samtidig for å rekke få på plass klageorganet fra sommeren 2016.

V. Arbeidsform

Nærings- og fiskeridepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Konkurransetilsynet vil fungere som sekretariat for utvalget.

Utvalget kan etter behov konferere med berørte aktører i markedet, herunder nærings- og arbeidstakerorganisasjoner og forbrukerinteresser.

VI. Offentlighet

Utvalgets rapport skal offentliggjøres i skriftserien for Norges offentlige utredninger (NOU).

VII. Tidsramme

Utvalget skal levere sin rapport til Nærings- og fiskeridepartementet innen 31. oktober 2014.

VIII. Endring av mandatet

Utvalgets mandat og sammensetning kan endres av Nærings- og fiskeridepartementet. Eventuelle forslag til vesentlige avvik fra mandatet som fremsettes av utvalget, skal godkjennes av Nærings- og fiskeridepartementet.

IX. Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalget må utrede de økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag.

1.2 Utvalgets sammensetning og arbeid

Utvalget har bestått av følgende medlemmer:

• Advokat Siri Teigum (utvalgsleder)

• Professor dr. juris Tore Lunde, UiB, leder av Markedsrådet

• Førsteamanuensis PhD Sunniva Cristina Bragdø-Ellenes, UiA

• Direktør Åse Ulvin, Markedsrådets sekretariat

• Juridisk direktør Karin Stakkestad Laastad, Konkurransetilsynet

• Avdelingsdirektør Nils-Ola Widme, Konkurransepolitisk avdeling, Nærings- og fiskeridepartementet

Sekretariatet har bestått av følgende medlemmer:

• Marion Stamnes, Konkurransetilsynet (sekretariatsleder)

• Aslaug Skrede Gauslaa, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

• Christina Erichsen Grindal, Nærings- og fiskeridepartementet

Utvalget startet sitt arbeid 21. mai 2014. Det har vært avholdt åtte heldagsmøter. Utvalget ble i mandatet bedt om å se hen til domstolslignende organer i andre deler av norsk forvaltning. I mandatet er Trygderetten, Utlendingsnemnda og Markedsrådet særskilt nevnt. Utvalget har hatt behov for å se nærmere på ytterligere noen klageorganer for å få bredere kunnskap om blant annet forskjellige muligheter for organisering av klageorganet og hvilke saksbehandlingsregler det bør ha. Utvalget har i denne forbindelse hatt møter med Medietilsynet, Kabeltvistnemnda, Patentstyret og Forbrukerombudet. I tillegg har utvalget mottatt skriftlige innspill fra Forbrukerombudet, både før og etter møtet.

1.3 Sammendrag av utredningens hovedinnhold

I kapittel 2 beskrives den gjeldende klageordning etter konkurranseloven. Innledningsvis beskrives hvilke vedtak tilsynet treffer som kan overprøves ved forvaltningsklage, samt saksbehandlingsregler relatert til slike klager. Deretter beskrives de vedtak som i dag bare overprøves av domstolene og regler om frister og overprøvingskompetanse i den forbindelse. Deretter beskrives de avgjørelser fra Konkurransetilsynet som ikke utløser klagerett etter forvaltningsloven. Oversikten over gjeldende rett suppleres med en oversikt over antall vedtak Konkurransetilsynet har truffet og antall klagesaker i departementet. Til slutt i kapitlet behandles forholdet mellom tilsyn og departement, omfanget av instruksjonsmyndigheten, organiseringen av klagesaksbehandlingen og de fristregler som gjelder for denne. Konkurranseloven § 8 slår fast at Konkurransetilsynet ikke kan instrueres i enkeltsaker hvor tilsynet selv skal treffe vedtak, men departementet kan blant annet styre tilsynets prioriteringer og ressursbruk samt be Konkurransetilsynet utrede saker. Klager på tilsynets vedtak behandles av Konkurransepolitisk avdeling i Nærings- og fiskeridepartementet.

I kapittel 3 beskrives de krav som EØS-avtalen, EMK og Grunnloven § 96 stiller vedrørende utformingen av klageordningen. Organiseringen av den nasjonale forvaltning og prosessreglene vedrørende håndhevelse av EØS-konkurransereglene defineres i hovedsak av nasjonal lovgivning. EØS-retten krever imidlertid at det opprettholdes hjemmel til ileggelse av sanksjoner i anledning overtredelser av EØS-avtalens konkurranseregler, og at det skal være mulig for skadelidte etter slike overtredelser å fremme krav om erstatning i domstolene. Det nasjonale regelverket kan ikke gjøre det urimelig vanskelig å håndheve EØS-avtalens regler, og heller ikke være mindre gunstig enn regelverket som gjelder for håndhevelse av tilsvarende nasjonal lovgivning. Utvalgets forslag til modeller for et uavhengig klageorgan for konkurransesaker skiller derfor ikke mellom vedtak etter konkurranseloven eller EØS-konkurranseloven. EØS-retten stiller også krav om samarbeid mellom ESA og nasjonale konkurransemyndigheter. Utvalget foreslår derfor at klagenemnda skal utpekes som en nasjonal konkurransemyndighet i EØS-avtalens forstand, og redegjør for hvilke implikasjoner dette vil ha for saksbehandlingen i klageorganet.

EMK artikkel 6 (1) stiller krav om tilgang til en uavhengig og upartisk rettergang. Denne prinsippbestemmelsen suppleres av mer detaljerte krav i EMK artikkel 6 (2) for straffesaker. Reglene i artikkel 6 (1) og (2) gjelder for tilsynets vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr, ettersom dette er å regne som straff i EMKs forstand. Utvalget antar at ingen av tilsynets øvrige vedtak utgjør straff etter EMK. Utvalget drøfter deretter om artikkel 6 (1) uansett kan få anvendelse for Konkurransetilsynets vedtak som ikke er å anse som straff. Spørsmålet vil være om slike vedtak avgjør noens «borgerlige rettigheter og plikter» i EMKs forstand. Utvalget har ikke funnet det hensiktsmessig å foreta en nærmere analyse av disse spørsmål, som må avklares i praksis.

Det er på det rene at EMK åpner for at straffesaker kan behandles av administrative myndigheter i første instans, forutsatt at avgjørelsene i slike saker kan bringes inn for domstolene og at domstolsprøvelsen tilfredsstiller kravene som kan utledes av EMK artikkel 6. Utvalget konstaterer at dette gir lovgiver et valg. Dersom klagenemnda gis kompetanse til å overprøve vedtak om overtredelsesgebyr, vil ett alternativ være at nemnda oppfyller de krav EMK artikkel 6 stiller til en uavhengig og upartisk domstol. Et annet alternativ er at nemnda opprettes som et forvaltningsorgan som ikke trenger å tilfredsstille alle kravene i EMK artikkel 6, men at nemndas avgjørelser kan overprøves i domstolene i tråd med EMK artikkel 6. Dette forutsetter også at domstolskontrollen av nemndas vedtak omfatter mulighet til å anke dommer om overtredelsesgebyr, som regnes som straff etter EMK.

Utvalget drøfter også forholdet til kravet i Grunnloven § 96 om at ingen skal straffes uten etter dom, og hvilke begrensninger bestemmelsen setter for utformingen av en klageordning på konkurranseområdet. Utvalget kan ikke se at Grunnloven § 96 er til hinder for at en uavhengig klagenemnd, administrativt underlagt et departement, gis kompetanse til å behandle klager på Konkurransetilsynets vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr. Forutsatt at nemndas vedtak er underlagt domstolskontroll, med full prøvingsrett.

Kapittel 4 beskriver ulike klageløsninger på forskjellige områder i norsk rett. Her redegjøres det for forskjellige klageorganer og deres rettsgrunnlag, organisering, saksbehandlingsregler med mer. Utvalget ble i mandatet bedt om å se hen til domstolslignende organer i andre deler av norsk forvaltning, og mandatet nevner spesielt Trygderetten, Utlendingsnemnda og Markedsrådet. Utvalget har sett behov for å se nærmere på flere organer for å få bredere kunnskap om løsninger som praktiseres med hensyn til organisering, saksbehandling og etterfølgende domstolskontroll i klageorganer på ulike rettsområder. Klageorganene som vurderes kjennetegnes enten ved sin rolle som håndhever eller tvisteløser i tilknytning til regulering av ulike sider av næringsvirksomhet eller ved sin rolle i saker hvor rettssikkerhetshensyn står særlig sterkt. Klagenemnda for offentlige anskaffelser, Klagenemnda for industrielle rettigheter, Kabeltvistnemnda, Medieklagenemnda, Domeneklagenemnda, Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker og Arbeidsretten er derfor også beskrevet.

Utvalget påviser at det er stor variasjon i hvordan organene er organisert og regulert. Utvalget merker seg blant annet at de fleste uavhengige organene som vurderes, er regulert ved særlov, eventuelt supplert ved forskrift, at alle organene, med unntak av Domeneklagenemnda, er direkte eller indirekte administrativt underlagt et departement, at medlemmene oftest oppnevnes av Kongen i statsråd, at noen organer har heltidsansatte, mens mange har andre løsninger, at de fleste nemndene har et sekretariat med heltidsansatte til å bistå seg i ulike sider av arbeidet. Videre er mange av nemndene underlagt forvaltningslovens saksbehandlingsregler supplert med ulike særtilpasninger, og domstolskontrollen med organenes vedtak følger i hovedsak prosessordningens hovedregel. Det betyr at søksmål gjøres ved tingrettene, at de alminnelige vernetingsregler gjelder, og at det bare er den vedtaket retter seg mot som kan bringe en sak inn for domstolene, og ikke det underliggende organ som har truffet det omstridte vedtaket.

I kapittel 5 gis det en overordnet fremstilling av hvordan forvaltningsavgjørelser på konkurranserettsområdet overprøves i de øvrige nordiske land. Et hovedspørsmål er om klagene avgjøres ved ordinær forvaltningsklage, ved behandling i klagenemnd, i forvaltningsdomstoler eller ved de ordinære domstolene. Herunder om det er ulike løsninger for ulike typer vedtak i disse landene. Formålet med fremstillingen er å gi grunnlag for vurdering av om løsningene i beslektede rettssystemer har overføringsverdi ved utformingen av utvalgets forslag til norsk klageløsning. De materielle konkurransereglene i alle de nordiske landene er basert på samme prinsipper, de er i utgangspunktet basert på de materielle reglene i EU gjennom en tilpasning til disse.

Etter svensk rett er utgangspunktet at Konkurrensverket, under ledelse av generaldirektøren, treffer vedtak etter konkurrenslagen, og at disse overprøves ved søksmål til Marknadsdomstolen. Til forskjell fra det norske Konkurransetilsynet, har Konkurrensverket imidlertid ikke kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr eller gripe inn mot foretakssammenslutninger. Slike avgjørelser må treffes av Stockholms tingsrätt. Det er foreslått en ny ordning for domstolskontroll med Konkurrensverkets vedtak i Sverige. Forslaget er at det skal være særskilte domstoler i både første og andre instans (Patent-og marknadsdomstolen og Patent- og marknadsöverdomstolen, basert på Stockholms tingsrätt og Svea hovrätt). Disse domstolene skal ha kompetanse i konkurransesaker, markedsføringssaker og immaterialrettssaker.

Den danske løsningen adskiller seg også fra dagens norske løsning på vesentlige punkter. Etter dansk rett er håndhevingen av konkurrenceloven lagt til et uavhengig kollegialt organ, Konkurrencerådet, med sekretariatsfunksjoner utført av Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen. Det er Konkurrencerådet som treffer vedtak i saker som er av prinsipiell eller særlig stor betydning, mens Konkurrencestyrelsen står for den daglige administrasjon og treffer visse avgjørelser på vegne av Konkurrencerådet. Konkurrencestyrelsen kan, til forskjell fra det norske Konkurransetilsynet, ikke selv ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av konkurransereglene. Den kan imidlertid forelegge foretaket forslag til bot som det er opp til foretakene om de vil akseptere. Aksepteres ikke boten, overlates oppfølgningen til påtalemyndigheten. Konkurrencerådet og Konkurrencestyrelsens vedtak overprøves administrativt i Konkurrenceankenævnet, et uavhengig kollegialt forvaltningsorgan av domstolslignende karakter. Bruk av den administrative klageordningen er en prosessforutsetning. Domstolsprøving gjøres i Sø- og Handelsretten i første instans og dommer kan ankes videre helt til dansk høyesterett.

Den finske modellen for håndheving av konkurransereglene, forvaltningsklage og domstolskontroll er også ulik den norske. Håndhevingen av konkurranseloven er lagt til Konkurrens- og konsumentverket. Konkurrens- og konsumentverket kan treffe vedtak i anledning overtredelser av konkurranseloven, men ikke ilegge bøter. Ileggelse av bøter forutsetter at Konkurrens- og konsumentverket fremsetter et forslag om dette til Marknadsdomstolen. Det samme gjelder forbud mot eller oppløsning av foretakssammenslutninger. Konkurrens- og konsumentverket kan imidlertid godkjenne foretakssammenslutninger også der det foreligger konkurranseproblemer, hvis disse kan løses ved avhjelpende tiltak. Domstolskontrollen med Konkurrens- og konsumentverkets vedtak gjøres i Marknadsdomstolen, en forvaltningsdomstol, og i siste instans av Högsta förvaltningsdomstolen.

Håndhevingen av Islands konkurranselovgivning gjøres av det islandske Konkurransetilsynet. Dets avgjørelser kan påklages til en uavhengig klagenemnd. Det islandske Konkurransetilsynet er, til forskjell fra det norske, ledet av et styre utpekt av statsråden for fire år. Styret skal forelegges alle vesentlige avgjørelser for godkjenning. Denne ordningen omfatter saker om overtredelser av loven (i misbrukssaker bare dersom det dominerende foretaket har omsetning over 1 milliard ISK) og saker om foretakssammenslutninger. Det islandske Konkurransetilsynet kan ilegge sanksjoner ved lovovertredelser. Alle Konkurransetilsynets avgjørelser kan påklages til en uavhengig klagenemnd, også klager på ilagte bøter. Det er et søksmålsvilkår at den administrative klageadgangen er uttømt. Klagenemndas vedtak kan prøves i de to domstolsinstansene på Island, førsteinstans og høyesterett.

Avslutningsvis i kapittel 5 behandler utvalget, som forutsatt i mandatet, klageordningene som er etablert i fransk konkurranserett. Det franske konkurransetilsynet (L’autorité de la concurrence) er et uavhengig forvaltningsorgan. Til forskjell fra det norske Konkurransetilsynet, ledes det franske tilsynet av en president og et kollegium. Kollegiet er utnevnt av Frankrikes president for fem år av gangen. Vedtakskompetansen ligger i noen saker hos kollegiet, i andre saker hos tilsynets president. Tilsynet kan treffe alle vedtak under loven, herunder også pålegge økonomiske sanksjoner. Saksbehandlingen i tilsynet er lagt opp med sikte på å tilfredsstille de krav til retterferdig rettergang som følger av EMK artikkel 6 i saker hvor det er tale om anvendelse av bøter. Både partene og en regjeringskommissær oppnevnt av det franske finansdepartementet mottar eventuelle varsel om vedtak fra administrasjonen i konkurransetilsynet, og gir tilsvar til disse før avgjørelsene treffes av tilsynets kollegium eller underutvalg av dette. I fusjonssaker er saksbehandlingen annerledes, ettersom EMK artikkel 6 antas ikke å gjelde i slike saker. Eventuelle forbud ilegges av kollegiet. Domstolskontrollen med kollegiets vedtak gjøres i et tosporet system, i tråd med fransk organisering av domstolene. Inngrep mot fusjoner overprøves av rikets øverste forvaltningsdomstol, le Conseil d’Etat. Overtredelsessaker behandles i appelldomstolen for private- og strafferettslige saker i Paris og deretter øversteinstans for slike, la Cour de Cassation.

Kapittel 6 gir en kort oversikt over tidligere forslag om klagenemnd for konkurransesaker, senest i NOU 2003: 12, og bakgrunnen for forslagene. Tidligere rettstilstand under prisloven beskrives også kort. Frem til konkurranseloven av 1993 var det en klagenemnd, Prisrådet, for enkelte konkurransesaker. Prisrådet var et sakkyndig kollegialt organ som tok en rekke avgjørelser som førsteinstans, herunder inngrep mot foretakssammenslutninger. Prisrådet var også klageinstans for visse avgjørelser fra Prisdirektoratet, blant annet for avgjørelser i saker om meldeplikt. Prisrådets avgjørelser kunne ikke påklages til departementet, men departementet kunne omgjøre rådets vedtak av eget tiltak. Anvendelse av straff forutsatte den gang anmeldelse til påtalemyndigheten.

Ryssdalutvalget foreslo i NOU 1991: 27 omorganisering av konkurransemyndighetene. Flertallet foreslo nedleggelse av Prisrådet og opprettelsen av et Konkurransetilsyn ledet av et styre, slik løsningen i dag er i de fleste nordiske landene (unntatt Norge og Sverige). Ryssdalutvalget foreslo også at den administrative overprøvingen av tilsynets vedtak skulle gjøres i en uavhengig klagenemnd, og ikke av departementet. Utvalget foreslo at anvendelse av straff skulle forutsette anmeldelse fra tilsynet til påtalemyndigheten og ordinær straffesaksbehandling, men at tilsynet skulle kunne beslutte inndragning som sivilt sanksjonsmiddel. Disse organisatoriske forslagene ble ikke fullt ut gjennomført ved vedtagelsen av konkurranseloven av 1993. Prisrådet ble imidlertid lagt ned, og tilsynet ble førsteinstans for alle vedtak etter konkurranseloven, med departementet som klageinstans.

Organiseringen av norske konkurransemyndigheter ble på ny vurdert av Graverutvalget, NOU 2003: 12. Også Graverutvalget foreslo opprettelsen av en uavhengig konkurransenemnd. Flertallet i utvalget foreslo at nemnda skulle behandle klager over vedtak truffet av tilsynet i første instans. Det ble ikke foreslått noe organisatorisk skille mellom de som utreder/etterforsker saker og de som treffer vedtak. Flertallet foreslo videre at tilsynet skulle ha kompetanse til å utstede forelegg på bøter, og at tilsynet skulle bringe slike saker inn for domstolene, dersom foreleggene ikke ble vedtatt. Alternativt kunne tilsynet anmelde sakene til påtalemyndigheten med sikte på anvendelse av fengsel og bøter i henhold til den ordinære straffeprosessen.

Graverutvalgets mindretall foreslo at ikke tilsynet, men nemnda, skulle treffe vedtak i første instans i saker om foretakssammenslutninger og i saker om påbud om opphør av ulovlig atferd. Formålet var å skille etterforsknings- og saksforberedelseskompetansen fra vedtakskompetansen, slik ordningen var i andre nordiske land og i den ordinære straffeprosessen. Nemndas vedtak skulle være gjenstand for ordinær domstolskontroll. Heller ikke Graverutvalgets organisatoriske forslag ble fulgt opp ved vedtakelsen av konkurranseloven av 2004. Konkurransetilsynet ble gitt kompetanse til å treffe vedtak i fusjonssaker og i overtredelsessaker, herunder å ilegge overtredelsesgebyr. Ingen nemnd ble opprettet.

Mandatet for Hjelmengutvalget var avgrenset mot å behandle institusjonelle spørsmål, slik at spørsmålet om klagenemnd ikke ble behandlet i NOU 2012: 7 Mer effektiv konkurranselov. Dette utvalget drøftet imidlertid likevel i kapittel 6.4 spørsmålet om Konkurransetilsynet hadde rettslig adgang til å ilegge overtredelsesgebyr, og etter å ha konkludert med at verken EMK eller Grunnloven var til hinder for dagens ordning, om Konkurransetilsynet fortsatt burde ha denne adgangen. Flertallet gikk inn for å beholde dagens ordning, mens et mindretall gikk inn for ordningen som i denne utredningen behandles under punkt 7.4 nedenfor, modell 3.

I kapittel 7 beskrives de modeller for overprøving av Konkurransetilsynets vedtak som utvalget har valgt å konsentrere seg om, og som ligger til grunn for utvalgets innstilling. Utvalget er i mandatet bedt om å utarbeide forslag til konkrete løsninger for etablering av et uavhengig klageorgan i konkurransesaker. I kapittel 7 beskrives to modeller som innebærer at et slikt organ opprettes som en del av konkurransemyndighetenes organisasjon (modell 1 og 2). Modell 1 innebærer at nemnda gis kompetanse i alle materielle saker under konkurranseloven og EØS-konkurranseloven hvor departementet i dag har kompetanse til å behandle klager, det vil si ved påbud om opphør av lovovertredelser og inngrep mot fusjoner. Modell 2 innebærer at nemnda, i tillegg til kompetansen departementet har i dag, gis kompetanse til å behandle klager på tilsynets vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr. Mandatet oppfordrer videre utvalget til å utrede de spørsmål som det selv finner hensiktsmessig og nødvendig. Utvalget har derfor også sett på en modell 3, som innebærer at Konkurranseklagenemnda, i tillegg til å ha funksjon som uavhengig klageorgan i forhold til en del av de vedtak og avgjørelser Konkurransetilsynet treffer etter dagens regelverk, fatter førsteinstansvedtak i fusjons- og atferdssaker, jf. Ryssdalsutvalgets forslag om opprettelsen av et styre for tilsynet og Graverutvalgets forslag om at slike vedtak skal besluttes av en uavhengig nemnd. I tillegg har utvalget sett på to modeller hvor Konkurransetilsynets vedtak etter konkurranseloven og EØS-konkurranseloven overprøves uten at det opprettes et nytt klageorgan, enten utelukkende av domstolene (modell 4), eller i departementet med etterfølgende domstolskontroll (modell 5). Felles for alle modeller er at utvalget anbefaler å oppheve adgangen til overprøving ved Kongen i statsråd etter konkurranseloven § 13 og § 21.

Utvalget tar også opp enkelte spørsmål som er uavhengig av valg av modell. En sentral utfordring for utvalget har vært at sakene på konkurranseområdet er svært forskjellige i omfang og kompleksitet. Å opprette et organ som er tilstrekkelig solid og funksjonsdyktig, uten å være uforholdsmessig kostnadskrevende, har derfor vært en sentral problemstilling. Utvalget har derfor drøftet mulighetene for å slå sammen et klageorgan for konkurransesaker med allerede eksisterende klageorganer eller eventuelt å vurdere felles sekretariatsløsninger. Her er det både muligheter for effektivisering, men også utfordringer knyttet til blant annet ulike saksbehandlingsregler.

Et samlet utvalg finner modell 1, hvor nemnda gis kompetanse til å treffe vedtak i de materielle klagesaker hvor departementet har kompetanse i dag, med unntak av vedtak etter pristiltaksloven, prinsipielt sett er både hensiktsmessig og forsvarlig. Utvalget understreker imidlertid at antallet klagesaker av denne art antakelig vil være så få at det likevel er spørsmål om det i praksis er mulig og forsvarlig å bygge opp en stabil nemnd med de ressurser som må tilføres for å ivareta kravene til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet.

Utvalgets flertall går inn for modell 2, en løsning som innebærer at det opprettes en nemnd, Konkurranseklagenemnda, som behandler klager over alle vedtak Konkurransetilsynet treffer, med unntak av vedtak etter pristiltaksloven. Denne løsningen skiller seg fra modell 1 ved at nemnda også gis kompetanse til å behandle klager over vedtak om overtredelsesgebyr og partsinnsyn i overtredelsessaker under etterforskning. Disse sakene går etter gjeldende rett til domstolene. Utvalget legger opp til at nemnda under denne modellen bør tilfredsstille de krav som stilles til en uavhengig og upartisk domstol i henhold til EMK artikkel 3. Gjennom en kombinasjon av disse kravene og tilførsel av saker som i dag bare overprøves i domstolene, vil det etableres en løsning som ivaretar kravene til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet, samtidig som den gir en rimelig balanse mellom ressursbruk og sakstilgang. Et mindretall, bestående av utvalgets leder, Teigum, fraråder likevel bruk av denne modellen. Dette har sammenheng med at modellen fraviker fra den tradisjonelle oppgavedelingen mellom domstoler og forvaltning i norsk rett. For alle praktiske formål vil en nemnd av den karakter utvalgets flertall foreslår, ha preg av en særdomstol. Avgjørelse av spørsmål om straff, slik nemnda under denne modellen skal treffe, forutsetter ikke bare at det stilles krav til regelverket nemnda bygges på, men også tillit til at en nemnd bestående av eksperter som i det vesentlige av sin arbeidstid har annet arbeid enn som dommere, vil kunne oppfylle de kvalitetskrav man i norsk rettsorden stiller til behandlingen av saker om straff.

Dersom lovgiver velger å opprette en uavhengig klagenemnd, men forkaster modell 1 fordi det anses ønskelig at nemnda har større sakstilfang, anbefaler utvalgets mindretall, utvalgsleder Teigum, modell 3.

Dersom det vurderes andre løsninger for å styrke Konkurransetilsynets uavhengighet enn å etablere en klagenemnd, anbefaler et mindretall bestående av Ulvin, at adgangen til forvaltningsklage på materielle vedtak oppheves slik at overprøving av Konkurransetilsynets vedtak i fusjonssaker og pålegg om opphør bare kan gjøres i domstolene, slik det i dag er for overtredelsesgebyr (modell 4). Utvalgets flertall, Teigum, Bragdø-Ellenes, Lunde og Laastad, anbefaler under denne forutsetningen at dagens løsning med klage til departementet opprettholdes, i hvert fall i fusjonssaker, men at adgangen til omgjøring ved Kongen i statsråd fjernes (modell 5).

Utvalget ser at opprettelsen av en ny nemnd med videre sakstilfang enn konkurranseretten, kan bidra til å gjøre klageorganet mer solid og funksjonsdyktig, og dermed også mer kostnadseffektivt. Utvalget antar at det kan være mulig å hente ut synergier ved sammenslåing av Markedsrådet, Medieklagenemnda, Klagenemnda for industrielle rettighet og et klageorgan på konkurranserettens område. Det konstateres også at det svenske Konkurrensverket har blitt gitt kompetanse til å behandle anskaffelsessaker. Dette krever imidlertid mer inngående vurdering av mulige synergier, og av hvilke behov det er for tilpasning av saksbehandlingsreglene som gjelder for de ulike organene.

Utvalget er enstemmig i sin tilråding om etablering av en felles sekretariatsløsning for nemnda og andre klagenemnder, dersom det opprettes en uavhengig nemnd for konkurransesaker. Dette krever etter det utvalget kan se ikke ytterligere utredning slik sammenslåing av selve nemndsløsningen gjør.

Avslutningsvis i kapittel 7 påpeker utvalget alternative løsninger for domsstolskontroll med nemndas vedtak. Det anbefales å etablere tvungent verneting i én domstol for at denne domstolen skal kunne bygge opp kompetanse på konkurranserettsområdet. Det anbefales videre at søksmål kan anlegges direkte for lagmannsretten, dersom nemnda, som utvalget anbefaler, innrettes slik at den oppfyller kravene til en uavhengig og upartisk domstol, jf. EMK.

I kapittel 8 drøfter utvalget hvilken organisering Konkurranseklagenemnda bør ha, hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde for nemnda og reglene for overprøving av nemndas avgjørelser, inkludert forslaget om å oppheve adgangen til omgjøring ved Kongen i statsråd, domstolsbehandling, samt en del beslektede spørsmål.

Innledningsvis i kapitlet redegjøres det for hva som kjennetegner konkurranseretten sammenlignet med andre rettsområder. Her behandles samspillet mellom juss og økonomi, samt utviklingen fra tidligere konkurranserett basert på politiske avveininger og skjønnsutøvelse, frem til dagens regelverk som i hovedsak baseres på tradisjonell rettsanvendelse. Utvalget beskriver de organisatoriske utfordringene ved opprettelsen av en konkurranseklagenemnd. Den største utfordringen er at sakstilgangen vil variere sterkt både med hensyn til antall saker, omfang og kompleksitet. Organiseringen av nemnd og sekretariat må fungere best mulig for alle saker, mens variasjonene sakene imellom må håndteres ved hjelp av de saksbehandlingsreglene utvalget foreslår.

Utvalget drøfter videre nemndas sammensetning og nemndmedlemmenes faglige kompetanse. Utvalget foreslår at nemnda skal ha en leder og en nestleder som begges skal være jurister. Bakgrunnen for dette er at behandling av saker etter konkurranseloven i stor grad består av ren rettsanvendelse. Likheten med domstolenes virksomhet er svært stor.

Det bør oppnevnes et utvalg med nemndmedlemmer, da flere nemndmedlemmer gir fleksibilitet ved sammensetning av nemnda i den enkelte sak. Utvalget antar at et egnet antall medlemmer vil være åtte medlemmer, i tillegg til leder og nestleder. Funksjonstiden bør være fire år. I den enkelte sak foreslår utvalget at nemnda skal settes med tre medlemmer, med mulighet for å behandle saker i forsterket nemnd med fem medlemmer i særlige tilfeller.

For å få en effektiv og faglig kompetent klagenemnd med høy grad av tillit hos brukerne, er det avgjørende at nemnda settes sammen av personer med riktig faglig bakgrunn og erfaring. Utvelgelseskriteriene for nemndmedlemmene blir derfor sentrale. Utvalget vil anbefale at hensynet til faglig kompetanse innen juss og økonomi tillegges avgjørende vekt.

Nivået på avlønning og honorering vil ha stor betydning for hvem som vil påta seg et verv som nemndmedlem. Avlønning eller honorering av utvalgsmedlemmene kan også ha betydning for nemndas saksbehandling. Desto sterkere sammenheng det er mellom medlemmenes individuelle tidsbruk og avlønning, desto sterkere vil insentivene være til grundig saksbehandling av den enkelte sak. Motsatt vil en flatere avlønningsmodell gi insentiver til mer overfladisk saksbehandling.

Utvalget drøfter også hvilke sekretariatsressurser nemnda har behov for. Et effektivt og tilstrekkelig stort sekretariat med god faglig kompetanse vil kunne avhjelpe en del av de problemer som utvalget peker på i innstillingen, ved at et begrenset og uforutsigbart sakstilfang vil gjøre det vanskelig å ansette nemndmedlemmer på heltid.

Utvalget anbefaler at nemndas saksbehandling i utgangspunktet følger forvaltningslovens regler, men har likevel foreslått en rekke særbestemmelser i forslaget til lov. Utvalget anbefaler at nemnda skal ha selvstendig utredningsplikt og stå fritt til å vurdere alle sider av saken, slik hovedregelen er i forvaltningsprosessen. Utvalget har vurdert hvor stor grad av muntlighet det bør åpnes for i nemnda, hvordan muntligheten skal gjennomføres, reguleres og hvem som skal delta i møter. Utvalget anser at nemnda bør ha stor frihet til å velge mellom skriftlig og muntlig saksbehandling og graden av muntlighet i den enkelte sak, innenfor de krav som hensynet til forsvarlig saksbehandling og tilstrekkelig opplysning av saken stiller. Utvalget legger til grunn at skriftlig bevisføring i de fleste saker vil være utgangspunktet, mens muntlige møter og forklaringer fra vitner vil være av supplerende karakter. Sakene vil i stor grad variere i art, kompleksitet og omfang. I materielle konkurransesaker bør det være innslag av muntlighet både av hensyn til sakens opplysning og til nemndas legitimitet. Flertallet i utvalget legger til grunn at nemnda også skal behandle saker om overtredelsesgebyr. Etter gjeldende rett overprøves disse sakene i domstolene. Utvalget legger til grunn at det i behandlingen av slike saker vil være større innslag av muntlighet enn i fusjonssakene.

Utvalget har vurdert hvorvidt klage til Konkurranseklagenemnda skal være en forutsetning for å reise sak for domstolene. Utvalget er her delt i sin anbefaling.

Utvalget mener konkurransesakene, som ofte er svært komplekse rettslig og faktisk, krever høy faglig kompetanse for å behandles på en tilfredsstillende måte. Utvalget anser at både egne vernetingsregler, samt fagkyndige meddommere er hensiktsmessig ved overprøving av konkurranserettslige saker. Utvalget drøfter også om sakene bør gå direkte til lagmannsretten, slik det gjøres med vedtak fra Trygderetten. På denne måten vil sakene samles i én domstol som kan opparbeide spesialisert kompetanse. I flere konkurranserettslige tvister står store økonomiske verdier på spill, og det er behov for rask avklaring. Ved å bringe sakene direkte inn for én lagmannsrett oppnås også en reduksjon i antall rettsinstanser slik at sakene raskere kan få en endelig avklaring/rettskraftig dom enn om de skulle gå veien om tingretten.

Utvalget er i mandatet bedt om å utrede om behandlingen av klager over Konkurransetilsynets vedtak etter konkurranseloven bør legges til Markedsrådet istedenfor at det opprettes et nytt forvaltningsorgan. I kapittel 9 vurderer utvalget fordeler og ulemper ved en slik ordning. Utvalgets konklusjon er at det er begrensede fordeler ved å legge overprøvingen av konkurransesakene til Markedsrådet, slik Markedsrådet fremstår i dag. Markedsrådets medlemmer har samlet sett ikke den kompetanse som er nødvendig for behandlingen av omfattende konkurranserettslige saker. Medlemmene i Markedsrådet kan heller ikke forventes å kunne sette av tid til å behandle materielle konkurransesaker, i tillegg til fulltidsjobb. Markedsrådet er også for stort i forhold til det utvalget antar det vil være behov for ved behandling av klager på Konkurransetilsynets vedtak. Det må derfor gjøres omfattende endringer i Markedsrådets rettslige rammeverk, organisering og sammensetning, for at det skal kunne løse de oppgavene som vil pålegges en klagenemnd for konkurransesaker.

Utvalget antar en sammenslåing av sekretariater vil gi størst effektiviseringsgevinst, i hvert fall på kort sikt. Et felles sekretariat, med flere ansatte, vil være mindre sårbart og mer fleksibelt. Mange administrative oppgaver vil også være de samme for ulike klagenemnder. Et felles sekretariat både med Markedsrådet og andre nemnder fremstår derfor som en god løsning.

Kapittel 10 beskriver de økonomiske og administrative konsekvensene utvalgets forslag kan få, for forvaltningen og for næringslivet. Utvalget drøfter blant annet de økonomiske konsekvenser opprettelsen av en ny klagenemnd vil kunne medføre for foretak som klager på tilsynets vedtak. Det antas at foretakenes kostnader ved klagebehandling, isolert sett ikke vil endre seg vesentlig om saksbehandlingen flyttes fra departementet til en nemnd. Det anbefales ikke innføring av klagegebyr. Utvalget påpeker imidlertid at totalkostnadene ved overprøving av Konkurransetilsynets vedtak vil bero på hvordan domstolskontrollen legges opp (om overtredelsesgebyr skal behandles i nemnda og de deretter skal kunne overprøves i to eller tre rettsinstanser). Totalkostnadene kan derfor bli høyere enn i dag. Opprettelsen av en klagenemnd og saksbehandlingen i tilknytning til de materielle vedtakene vil kreve betydelige ressurser. Det er vesentlig for nemndas funksjon og legitimitet at den sikres nemndmedlemmer med den nødvendige kompetanse, og IT-løsninger som sikrer effektivt arbeid. Det må antas at kostnadene til dette vil bli høyere enn besparelsene i departementet.

Merknadene til de enkelte bestemmelser i utvalgets forslag er tatt inn i kapittel 11. Forslaget til ny lov om Konkurranseklagenemnd og forslag til endringer i konkurranseloven er tatt inn i kapittel 12.