5 Klageordningen på konkurranserettens område i andre land

5.1 Innledning

Det er hensiktsmessig å ha en viss oversikt over hvordan klageordningen på konkurranserettens område er i EU og innenfor EFTA-pilaren av EØS-samarbeidet, samt i våre nordiske naboland, som bakteppe for drøftelser av hvilken klageordning som bør innføres i norsk konkurranserett.

Innledningsvis nevnes kort at Kommisjonen har både utrednings- og vedtakskompetanse i konkurransesaker. Generaldirektoratet for konkurranse utreder sakene, mens Kommisjonen som kollegialt organ fatter det formelle vedtaket. En høringsoffiser bidrar til å ivareta partenes rett til kontradiksjon ved å gjennomføre en høring etter at etterforskningen anses ferdig, men før kollegiet i Kommisjonens treffer sitt vedtak. Tilsvarende gjelder for EFTAs overvåkningsorgan ved håndhevingen av EØS-avtalens konkurranseregler for foretak. For å styrke ivaretakelsen av partenes rett til kontradiksjon ble høringslederens mandat oppdatert av Kommisjonen i 2011 og av ESA i 2012. Kommisjonen vedtok også nye retningslinjer for beste praksis ved behandling av konkurransesaker i 20111, og ESA gjorde tilsvarende i 2012.2 Verken Kommisjonen eller ESAs vedtak i konkurransesaker er gjenstand for administrativ klagebehandling. De kan derimot overprøves av domstolene, på EU-siden av Underinstansen og EU-domstolen, på EFTA-siden bare av EFTA-domstolen.

EØS-avtalens konkurranseregler håndheves som nevnt også av nasjonale konkurransemyndigheter og nasjonale domstoler. Kommisjonen har utarbeidet et arbeidsdokument om medlemslandenes håndheving av forordning 1/2003.3 I dette dokumentet redegjøres det for to ulike modeller4 medlemsstatene har valgt for organisering av sine nasjonale konkurransemyndigheter og deres vedtakskompetanse.

Den vanligste modellen betegnes som «den administrative modellen», der samme administrative enhet etterforsker og fatter vedtak, hvoretter vedtakene er underlagt rettslig overprøving og kontroll. Den administrative modellen organiseres i praksis på to ulike måter, og begge måter er like vanlige. En variant av den administrative modellen er basert på funksjonell deling mellom en enhet som etterforsker og en enhet som fatter vedtak, eksempelvis slik at etterforskningen gjennomføres av en etterforskningsenhet, mens vedtak fattes av et råd eller styre. Franske, danske og islandske konkurransemyndigheter har som det vil gå frem nedenfor trekk av dette. Det samme har Kommisjonen og ESA. En annen administrativ organisasjonsmodell baseres på en mer enhetlig struktur, der det ikke er ulike enheter som har ansvar for ulike deler av prosessen. Det kan likevel forekomme at egne avdelinger har ansvar for ulike deler av samme sak, eksempelvis konkurranseavdelingen og juridisk avdeling. Organiseringen av Konkurransetilsynets og det svenske Konkurrensverkets virksomhet dekkes av en slik beskrivelse.

En mindre andel av de nasjonale myndighetene er organisert i henhold til en «rettslig modell». Denne går ut på at det nasjonale konkurransetilsynet gjennomfører etterforskning av saken, før denne tas inn for retten med sikte på en avgjørelse av saken eller eventuelt spørsmål om sanksjoner. Som det vil fremgå i gjennomgangen under inneholder både den svenske, finske og danske modellen elementer av dette for særlig viktige eller inngripende vedtak.

I det følgende skal det gis en overordnet beskrivelse av konkurransemyndighetene i Sverige (5.2), Danmark (5.3), Finland (5.4) og Island (5.5). Dette suppleres med en oversikt over hvilke vedtak disse myndighetene treffer, hvilke vedtak som kan påklages eller overprøves ved domstolene, og hovedtrekkene når det gjelder de ulike myndigheters kompetanse og saksbehandlingsregler. I mandatet er utvalget bedt om også å vurdere fransk organisering av konkurransemyndighetene. En fremstilling av dette følger derfor i punkt 5.6.

5.2 Sverige

5.2.1 Innledning

De sentrale konkurranserettslige bestemmelser i Sverige er nedfelt i konkurrenslagen (2008:579), heretter KL. Reglene bygger på det konkurranserettslige forbudsprinsippet som tilsvarer TEUV 101 og 102. I tillegg gir loven regler om kontroll med foretakssammenslutninger, som i stor grad er harmonisert med tilsvarende regler i EU. Konkurrensverket er den sentrale forvaltningsmyndigheten for håndtering av saker etter den svenske konkurranseloven, og Marknadsdomstolen er klageorgan for avgjørelser fattet av Konkurrensverket.

5.2.2 Konkurrensverket og domstolsbehandling i første instans

Konkurrensverket er et frittstående og uavhengig forvaltningsorgan under Näringsdepartementet i Sverige.

Konkurrensverket er organisert i syv avdelinger og til sammen ni enheter plassert under de to avdelingene for anskaffelser og konkurranse. Hver avdeling har ansvar for sine områder, men en stor del av arbeidet skjer i prosjektform på tvers av avdelinger. Øverste leder er generaldirektøren. Konkurrensverkets hovedoppgaver er fordelt mellom de to områdene konkurranserett og offentlige anskaffelser.

Hva gjelder konkurranserettens område fokuserer Konkurrensverket hovedsakelig på bekjempelse av karteller og annet konkurransebegrensende samarbeid, misbruk av dominerende stilling, kontroll med foretakssammenslutninger og konkurransebegrensende salgsvirksomhet (økonomisk aktivitet).

Innenfor området for offentlige anskaffelser prioriteres tilsynsvirksomhet, herunder direkte anskaffelser. Konkurrensverket legger særlig vekt på tiltak for å gjøre det lettere for små og mellomstore foretak å delta i konkurransen om offentlige innkjøp. Fra og med 1. juli 2014 har Konkurrensverket også i oppgave å gi veiledning om alle aspekter ved offentlige innkjøp. Dette inkluderer miljø- og sosiale hensyn, innkjøp som fremmer innovasjon samt bidrag til å styrke innkjøpets strategiske betydning for den offentlige virksomheten.

Konkurrensverket har også andre oppgaver. De driver blant annet med informasjonsvirksomhet og bidrar til å øke fokuset på forskning innenfor konkurranse- og innkjøpsområdet. Videre deltar de i ulike nettverk og internasjonale organisasjoner, og bidrar på den måten til den internasjonale rettsutviklingen på de relevante områder.

I utgangspunktet er det Konkurrensverket som treffer avgjørelser i første instans og Konkurrensverkets beslutninger etter KL kan bare overprøves i de tilfeller som angis i 7 kapittel 1 § 1 st. KL. Overprøving av slike avgjørelser skjer ved søksmål til Marknadsdomstolen.

Det følger av 7 kapittel 1 § 2 st. KL at en rekke andre avgjørelser som Konkurrensverket treffer, ikke er gjenstand for overprøving. Et eksempel på slike avgjørelser er i første rekke beslutninger om ikke å realitetsbehandle saker eller ikke å treffe tiltak med hjemmel i KL. Andre eksempler er blant annet beslutninger om å godta et tilsagn, beslutninger om å pålegge en part å melde en foretakssammenslutning, eller beslutninger om å søke om tillatelse fra retten til å gjennomføre kontrollinspeksjon hos et foretak.

I visse andre konkurransesaker treffes avgjørelsen i Stockholms tingsrätt. Kompetansen til å ilegge konkurrensskadeavgift (administrativt gebyr) og inngrep mot fusjoner er lagt til Stockholms tingsrätt, jf. 3 kapittel 5 § KL samt 4 kapittel 13 § KL. For eventuell overprøving av tingsrättens avgjørelse i slike saker er det Marknadsdomstolen som er kompetent organ.

Saker om foretakssammenslutninger hvor Konkurrensverket finner grunnlag for inngrep mot en foretakssammenslutning, enten ved forbud eller påbud om avhjelpende tiltak, skal fremmes ved stevning for Stockholms tingsrätt, jf. 4 kapittel 13 § KL. Foretakene skal også i disse tilfellene gis rett til å uttale seg om Konkurrensverkets utkast til stevning før denne inngis til domstolen.

Slike saker har så langt ikke blitt prøvd for retten, på grunn av tidsaspektet som vil være avgjørende i næringslivet. I perioden 2005 til juli 2014 har Konkurrensverket tatt ut søksmål vedrørende forbud mot fusjoner ved fire anledninger. En sak skal nå opp for tingretten, og hovedforhandlingen er berammet til november 2014. De tidligere sakene har ikke blitt prøvd for domstolen fordi selskapene valgte å avbryte oppkjøpene før sakene kom opp for retten.

Dersom Konkurranseverket tillater en foretakssammenslutning, kan de på et senere tidspunkt kun beslutte særskilte undersøkelser og stevne partene for retten med påstand om forbud/avhjelpende tiltak, dersom beslutningen om å tillate sammenslutningen beror på feilaktige opplysninger fra en part eller annen som medvirket i foretakssammenslutningen.

Stockholms tingsrätt treffer også avgjørelse i saker hvor det fremsettes krav om ileggelse av administrativt gebyr i overtredelsessaker (konkurrensskadeavgift). Ved spørsmål om ileggelse av konkurrensskadeavgift, tar Konkurrensverket ut søksmål for Stockholms tingsrätt, jf. 3 kapittel 5 § KL. Retten kan ilegge gebyr ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av forbudene i TEUV artikkel 101 eller 102, eller ved slik overtredelse av 2 kapittel 1 eller 7 § KL. Foretaket har krav på å få uttale seg om Konkurrensverkets utkast til stevning, før det reises sak for tingretten.

Begrunnelsen for at saker om konkurrensskadeavgift må behandles av tingsrätten ligger i at disse sakene oppfattes som mer inngripende, og at konkurrensskadeavgift er straff etter EMK.

I perioden 2004 til 2014 ble seks saker om ileggelse av konkurrensskadeavgift behandlet av tingretten.5 Saksbehandlingstiden varierte fra 1 år og 2 måneder6 til 7 år.7 Halvparten av sakene ble anket videre inn for Marknadsdomstolen, og saksbehandlingstiden der lå på fra 1 år og 1 måned8 til 2 år og 3 måneder.9

5.2.3 Marknadsdomstolen – domstolsbehandling i andre instans

Marknadsdomstolen er en felles spesialdomstol for hele Sverige for saker om konkurransebegrensninger, markedsføring og annet markedsføringsrettslig forbrukervern. I tillegg til dommere med juridisk bakgrunn deltar også økonomiske eksperter.

Domstolen ble opprinnelig tillagt de dømmende funksjoner i forbindelse med håndheving av tidligere konkurransebegrensningslov og loven om utilbørlig markedsføring. Etter dagens system er imidlertid den saklige kompetansen ved domstolsprøving av saker om immaterialrett, markedsføringsrett og konkurranserett spredt blant de alminnelige domstoler, de alminnelige forvaltningsdomstoler og spesialdomstoler.

Det finnes to ulike typer saksprosesser innenfor konkurranseretten og Marknadsdomstolen er klageinstans for begge.

For det første er Marknadsdomstolen klageinstans for beslutninger som tas av Konkurrensverket. Dette er hovedsakslig der Konkurrensverket ilegger et rent forbud mot konkurransebegrensende samarbeid eller forbud mot misbruk av dominerende stilling.

Det er kun beslutninger innenfor visse områder som kan overprøves av Marknadsdomstolen. Avgjørelser som kan være gjenstand for overprøving er regulert i 7 kapittel, § 1 KL. I henhold til 7 kapittel 1 § andre avsnitt kan andre beslutninger ikke ankes til Marknadsdomstolen, og er følgelig ikke gjenstand for overprøving. Eksempel på saker som ikke er gjenstand for overprøving er blant annet beslutning om ikke å realitetsbehandle en sak, beslutning om tiltak med hjemmel i KL, beslutninger om å godta et tilsagn, beslutninger om å pålegge en part å melde en foretakskonsentrasjon, eller beslutninger om å søke om tillatelse fra retten til å gjennomføre kontrollinspeksjon hos et foretak.

For det andre er Marknadsdomstolen kompetent organ for å overprøve avgjørelser som er truffet i tingsrätten. Som nevnt i punkt 5.2.2 er dette sak hvor Konkurrensverket tar ut stevning om å ilegge foretak konkurrensskadeavgift (administrativt gebyr, tvangsmulkt og bøtestraff) eller forbud mot foretakssammenslutninger.

En tredje kategori som er verdt å nevne er erstatningskrav fra tredjeparter for brudd på konkurranseloven eller der en avtale blir påstått ugyldig som følge av brudd på konkurranseloven. Slike saker vil ikke naturlig falle inn under Marknadsdomstolens kompetanseområde, men vil behandles innenfor de alminnelige domstoler; tingsrätt, hovrätt og eventuelt Högsta Domstolen. Dersom et søksmål om erstatningskrav er kumulert med krav om konkurranseskadeavgift, er det imidlertid Marknadsdomstolen som er kompetent organ for overprøving.

Det foreligger forslag om vesentlige endringer i systemet for overprøving av vedtak i konkurransesaker, jf. punkt 5.2.4 nedenfor.

5.2.4 Forslag til ny overprøvingsstruktur – Patent- och marknadsdomstol og Patent- och marknadsöverdomstol

Det svenske justisdepartementet har i Ds 2014:2 – Patent- och marknadsdomstol foreslått vesentlige endringer i adgangen til overprøving av vedtak i konkurransesaker. Det er ønskelig å etablere en mer enhetlig og konsentrert domstolsprøving sammenliknet med dagens system. En mer samlet domstolsprøving antas å gi bedre utnyttelse av kompetanse og ressurser.

Det er på denne bakgrunn foreslått en ny lov om patent- og markedsdomstoler, som innebærer at all domstolsprøving av konkurransesaker, markedsføringssaker og immaterialrettssaker skal skje samlet innenfor rammen av de ordinære domstoler, innenfor en særskilt domstol i første instans (Patent- och marknadsdomstolen), og en særskilt domstol i andre instans (Patent- och marknadsöverdomstolen). Etter forslaget skal Stockholms tingsrätt være Patent- och marknadsdomstol, mens Svea hovrätt skal være Patent- och marknadsöverdomstol. Högsta domstolen skal fortsatt som siste instans ha ansvaret for prejudikatutviklingen. Det er foreslått at den nye domstolsordningen skal tre i kraft 1. juli 2015.

En målsetning ved endringsforslaget er at reglene om sammensetning av Patent- och marknadsdomstolen skal være fleksible med sikte på at saken kan behandles og avgjøres med den sammensetningen som i hver enkelt sak framstår som mest hensiktsmessig. Retten skal ikke settes med flere dommere enn det som framstår som nødvendig for en effektiv og rasjonell behandling. Forslaget bygger dessuten på at det er en viktig verdi at sammensetningsreglene er mest mulig enhetlige for de søksmål og oppgaver som er gjenstand for den samlede domstolsprøvingen. Det er videre et mål at ekspertkompetansen skal være den samme i både første og andre instans.

Med disse utgangspunkter er det i lovforslagets 4 kapittel 3 § foreslått at Patent- och marknadsdomstolen ved hovedforhandling i søksmål som blant annet gjelder konkurrenslagen og marknadsföringslagen skal settes med fire dommere, hvorav to skal være juridiske dommere, og to skal være økonomiske eksperter. Det er også foreslått at retten ved behov kan settes med ytterligere én juridisk dommer eller ytterligere én økonomisk ekspert. I visse tilfeller er det foreslått at retten skal kunne settes med én juridisk dommer, eller med én juridisk dommer og en økonomisk ekspert. Forslaget inneholder en del ytterligere særregler om sammensetningen. Rettens leder skal i henhold til forslaget til 2 kapittel 1 § tredje avsnitt alltid være en juridisk dommer. Økonomisk sakkyndige eksperter skal etter forslaget til 2 kapittel 3 § andre og tredje avsnitt utnevnes av den svenske regjeringen eller den myndighet som regjeringen delegerer oppgaven til. Utnevningen skal gjelde for en viss tid, men loven sier ikke noe om tidsperiodens lengde. Det er videre inntatt krav om at de sakkyndige ekspertene må være svenske statsborgere, og fylle visse andre formelle krav.

5.3 Danmark

5.3.1 Innledning

De sentrale konkurranserettslige regler i Danmark er nedfelt i lovbekentgørelse nr. 700 af 18. juni 2013, konkurrenceloven. Forbudene mot konkurransebegrensende samarbeid og mot misbruk av dominerende stilling og reglene om kontroll med foretakssammenslutninger er harmonisert med tilsvarende regler i EU-konkurranseretten.

Håndhevingen av den danske konkurrenceloven er lagt til Konkurrencerådet, med sekretariatsfunksjoner utført av Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen (heretter Konkurrencestyrelsen), underlagt Erhvervs- og Vækstministeriet.

Konkurrencerådet er et uavhengig og bredt sammensatt offentlig kollegialt organ, som behandler de saker som er av prinsipiell eller særlig stor betydning, og saker hvor det foreligger særlig tvil. Konkurrencestyrelsen står for den daglige administrasjon, og treffer visse avgjørelser på vegne av Konkurrencerådet, i tillegg til en rekke andre oppgaver.

Avgjørelser fra Konkurrencerådet og Konkurrencestyrelsen kan som hovedregel påklages til Konkurrenceankenævnet. Rådets eller ankenævnets avgjørelser kan ikke påklages videre til annen administrativ myndighet eller bringes inn for ministeren. Den tidligere monopolloven, ga for visse spørsmål mulighet for klage til statsråden. Denne ordningen er imidlertid avskaffet, for å styrke konkurransemyndighetenes uavhengighet overfor skiftende politiske retninger.

5.3.2 Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen

Konkurrencestyrelsen skal etter konkurrenceloven § 14, stk. 2 yte sekretariatsbistand til Konkurrencerådet, og for øvrig stå for den daglige administrasjon av de oppgaver som følger av loven. Slike oppgaver omfatter bl.a. innhenting av opplysninger etter konkurrenceloven § 17 og gjennomføring av kontrollundersøkelser etter konkurrenceloven § 18. Konkurrencerådets virksomhet er nærmere regulert blant annet i en forretningsorden.

Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen kan ikke selv ilegge bøter for overtredelse av konkurrencereglene. Idømmelse av straff for overtredelse av loven hører inn under domstolene og sakene behandles av Statsadvokaten for Særlig Økonomisk og International Kriminalitet. Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen kan imidlertid forelegge foretaket et forslag til bot som det så er opp til foretaket om det vil akseptere.

Statistisk informasjon over ulike konkurransesaker, informasjon om hvordan disse oppstår og hvordan utviklingen har vært i antall saker med mer siden 2004 fremgår på Konkurrencestyrelsens hjemmesider.10

5.3.3 Konkurrencerådet

Konkurrencerådet er etter konkurrenceloven § 14 tillagt håndheving av loven og forskrifter gitt i medhold av loven. Selv om rådet etter ordlyden har den fulle og generelle håndhevingskompetansen, er den daglige administrasjon av loven delegert til Konkurrencestyrelsen.

Konkurrencerådet har kompetanse til å ta opp saker til behandling etter eget initiativ, etter klager, eller på grunnlag av henvisning fra Kommisjonen eller andre konkurransemyndigheter i EU. Rådet er kompetent til selv å avgjøre hvorvidt en klage bør tas opp til behandling, og kan således avvise mindre saker som ikke har tilstrekkelig økonomisk eller samfunnsmessig betydning. Rådet har også kompetanse til å beslutte midlertidig eller endelig innstilling av saksbehandlingen i alle typer saker, for eksempel dersom ressursforbruket ikke står i et rimelig forhold til sakens offentlige interesse, jf. konkurrenceloven § 14, stk. 1, 4. pkt. En klager har altså ikke rettskrav på at konkurransemyndighetene forfølger det forholdet som det klages over. Hjemmelen for å unnlate realitetsbehandling av klager kan benyttes både av Konkurrencestyrelsen og Konkurrencerådet. Denne praksisen er akseptert av Konkurrenceankenævnet.

Denne innstillingshjemmelen kommer imidlertid ikke til anvendelse på alle saker. Selv om det ikke fremgår direkte av forarbeidene, er det alminnelig antatt at styrelsen ikke kan avvise en sak med henvisning til § 14, stk. 1, 4 pkt når klageren har rettslig interesse i å få en avgjørelse.

Konkurrencerådet er tillagt kompetanse til å vedta generelle regler og betingelser for unntak fra sentrale konkurransebestemmelser. Rådet skal også avgi uttalelse til erhvervs- og vækstministeren i forbindelse med utstedelsen av administrative forskrifter og gruppefritak, og uttale seg om hvorvidt offentlige reguleringer eller støtteordninger kan ha skadelige virkninger for konkurransen. For øvrig skal rådet treffe avgjørelser i de saker som vurderes å være prinsipielle eller av vesentlige betydning. Det er i utgangspunktet Konkurrencerådet som avgjør om en fusjon skal godkjennes eller forbys, jf. konkurrenceloven § 12 c, stk. 1. Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen kan godkjenne en fusjon etter en forenklet saksbehandling, når tilgjengelig informasjon ikke gir grunnlag for innsigelser fra styrelsen , jf. konkurrenceloven § 12 c, stk. 7.

Rådet skal ikke behandle saker som må anses mer rutinepreget, og som kan avgjøres i samsvar med den praksis som er utviklet av rådet. Slike saker behandles av Konkurrencestyrelsen.

Konkurrencerådet er også saklig kompetent til å anvende TEUV artikkel 101 og 102, jf. konkurrenceloven § 24 og rådsforordning 1/2003, og disse reglene og de danske konkurranseregler anvendes ofte parallelt. Konkurrencerådet ilegger påbud om opphør av en overtredelse, jf. konkurrenceloven § 6, stk. 4, 1. pkt. og § 11, stk. 4, 1. pkt. Slike vedtak kan overprøves av Konkurrenceankenævnet, jf. konkurrenceloven § 19, stk. 1.

Konkurrencerådet er etter § 15 sammensatt slik at rådet representerer en bred samfunnsmessig sakkunnskap, og har allsidig kjennskap til offentlig og privat næringsvirksomhet, herunder både juridiske, økonomiske, finansielle og forbrukermessige forhold. Rådet består etter § 15 av en formann og 17 medlemmer, som alle utnevnes av erhvervs- og vækstministeren for en tidsbegrenset periode på inntil 4 år. Rådet settes som hovedregel med alle medlemmer, med unntak for en del saker som etter fast praksis avgjøres etter delegasjon av Konkurrencestyrelsen på rådets vegne. Sammensetningen vil trolig bli endret fra 1. juli 2015. Det er fremmet lovforslag i Folketinget (som det er politisk flertall for), om at rådet får karakter av en bestyrelse med et mer overordnet ansvar, med 7 medlemmer i stedet for 18 slik det er i dag. Den daglige saksbehandling skal skje i Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen.

Avgjørelser som treffes av rådet skal treffes på grunnlag av lovens kriterier, som imidlertid legger opp til økonomiske og kommersielle overveielser, som gir rom for skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser. Av hensyn til å styrke rådets integritet og faglige uangripelighet uttales det i forarbeidene til endringsloven av 2007 at rådets medlemmer skal oppfylle samme krav som etter rettspleieloven stilles til sakkyndige rettsmedlemmer i Sø- og Handelsretten.

I kravet om at leder og 8 medlemmer skal være «uavhengige av erhvervs- og forbrugerinteresser» ligger et generelt krav til habilitet, som hevdes å innebære at disse medlemmene ikke kan være i et ansettelsesforhold i næringsvirksomhet eller annen organisasjon med den økonomiske avhengighet som følger av slik tilknytning, jf. Palle Bo Madsen, Markedsret 1 s. 255. Utvalget antar at det her siktes til næringsorganisasjoner som vil kunne komme i posisjoner som kan være problematiske i relasjon til konkurrenceloven. Habilitetskrav for øvrig må vurderes konkret, ut fra hvilken betydning en eventuell tilknytning kan få. I dansk teori legges det imidlertid til grunn at oppdrag som styremedlem, rådgivningsoppgaver og liknende oppdrag av mindre betydning for vedkommendes økonomi, og som ikke i seg selv er å anse som næringsvirksomhet, ikke medfører en generell inhabilitet som er til hinder for utnevnelse.

Konkurrenceloven inneholder ikke en særskilt bestemmelse om hvilke krav til habilitet som kreves for den enkelte sak. De alminnelige habilitetskravene i den danske forvaltningsloven kommer imidlertid til anvendelse.

5.3.4 Konkurrenceankenævnet

Konkurranseankenævnet er en administrativ klageinstans for Konkurrencerådets vedtak. Fristen for å klage til Konkurrenceankenævnet er fire uker fra rådets avgjørelse er meddelt vedkommende.

Konkurrenceankenævnet består av en leder, som skal være høyesterettsdommer, og fire andre medlemmer. Av disse skal to ha juridisk fagkunnskap, og de to andre skal ha økonomisk fagkunnskap, jf. konkurrenceloven § 21, stk. 1. Både leder og de øvrige fire medlemmer utnevnes av erhvervs- og vækstministeren. Alle skal være uavhengige av næringsinteresser. Utnevnelsen av medlemmer har ikke grunnlag i innstilling fra organisasjoner slik ordningen er ved utnevnelse av medlemmer til Konkurrencerådet.

Konkurrenceankenævnet har en domstolsliknende karakter, dels i form av sterke innslag av juridisk ekspertise, og dels i form av uavhengighet overfor forvaltningshierarkiet, samt muligheten for muntlig prosedyre. Sakene forberedes skriftlig, men blir deretter normalt behandlet muntlig på begjæring av klager eller den innklagede myndighet, jf. Palle Bo Madsen, Markedsret I s. 278. I lovforarbeidene er saksbehandlingen for Konkurrenceankenævnet omtalt som en «domstolslignende sagsbehandling», samtidig som det gis uttrykk for at ordningen med ankenævn vil kunne føre til mindre belastninger på det alminnelige domstolssystemet. Rent formelt er imidlertid ikke Konkurrenceankenævnet en domstol, men et forvaltningsorgan underlagt forvaltningsrettslige krav til saksbehandling. Sekretariatsfunksjoner for Konkurrenceankenævnet utføres av Erhvervsstyrelsen.

Det er med hjemmel i konkurrenceloven § 21, stk. 3, gitt nærmere regler om ankenævnets virksomhet.

Ankenævnet har full overprøvingskompetanse, og kan således oppheve, hjemvise eller omgjøre Konkurrencerådets avgjørelser. Konkurrenceankenævnet kan derfor foreta en full materiell prøving av Konkurrencerådets avgjørelser, herunder rådets skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser. Det er i teorien hevdet at ankenævnet bør utvise tilbakeholdenhet med å overprøve de ofte mer forretnings- eller policypregede skjønnsvurderinger som foretas av det bredere sammensatte Konkurrencerådet, jf. Palle Bo Madsen, Markedsret 1 s. 282.

Konkurrenceankenævnet har formelt sett adgang til å trekke inn nye forhold i saken. Prøvingskompetansen er imidlertid betinget av at sakens identitet ikke endres fra saksbehandlingen i Konkurrencerådet, og ankenævnet er på samme måte som domstolene bundet av partenes påstander.

Konkurrenceloven § 19 inneholder en uttømmende opplisting av hvilke avgjørelser truffet av Konkurrencerådet eller Konkurrencestyrelse som kan påklages til Konkurrenceankenævnet, og dels angivelse av hvem som er klageberettiget. Prinsippet som ligger til grunn for bestemmelsen om hvilke avgjørelser som kan påklages, er at stort sett alle avgjørelser fra Konkurrencerådet skal kunne påklages. Dette må ses i lys av bestemmelsen i § 20, stk. 1 som slår fast at rådets avgjørelser ikke kan påklages til annen administrativ myndighet, og dels av at rådets avgjørelser ikke kan gjøres til gjenstand for domstolsprøving før Konkurrenceankenævnets avgjørelser foreligger.

Det er imidlertid bare avgjørelser som autoritativt tar stilling til et realitetsspørsmål som kan påklages. Prosessledende avgjørelser faller utenfor klageadgangen. Eksempler på avgjørelser som faller utenfor klageadgangen er beslutninger om iverksettelse av kontrollundersøkelser, beslutning om innhenting av opplysninger, beslutninger om politianmeldelse eller beslutninger om å avvise eller innstille behandlingen av en sak. Heller ikke avvisning av krav om å reforhandle et vilkår for en foretakssammenslutning, eller avvisning av et krav om å oppheve eller endre et avgitt tilsagn, kan bringes inn for Konkurrenceankenævnet.

Klageberettiget er de som har partsinteresse i saken, dvs. den avgjørelsen retter seg mot, eller som for øvrig har «individuel, væsentlig interesse i sagen», jf. § 19, stk. 2, nr. 1 og 2. I tillegg til de virksomheter som avgjørelsen direkte gjelder, vil også andre foretak kunne være berørt i en slik grad at de vil kunne være klageberettiget, for eksempel dersom klageren er en av få konkurrerende aktører på det relevante markedet. Også bransjeorganisasjoner og forbrukerorganisasjoner vil etter forholdene kunne ha tilstrekkelig klageinteresse. En klage til Konkurrenceankenævnet har som hovedregel ikke oppsettende virkning. Både Konkurrencerådet og Konkurrenceankenævnet har imidlertid adgang til å beslutte oppsettende virkning.

Saker for Konkurrenceankenævnet forberedes skriftlig, men som regel blir sakene gjenstand for muntlig behandling etter begjæring fra klager eller den innklagede myndighet. Møtene og den muntlige prosedyre i Konkurrenceankenævnet er som hovedregel offentlige, i motsetning til møtene i Konkurrencerådet.

5.3.5 Domstolsprøving av vedtak fra konkurransemyndighetene

Avgjørelser fra Konkurrencerådet kan ikke bringes direkte inn for domstolene, idet adgangen til klage til Konkurrenceankenævnet først må være benyttet, jf. konkurrenceloven § 20, stk. 1. Først når avgjørelse fra ankenævnet foreligger, kan denne avgjørelsen bringes inn for domstolene senest 8 uker etter at avgjørelsen er meddelt parten, jf. konkurrenceloven § 20, stk. 3.

Domstolsprøving av Konkurrenceankenævnets avgjørelserfinner sted ved Sø- og Handelsretten i første instans, jf. retsplejeloven § 225, stk. 2, nr. 4 for så vidt gjelder danske konkurransesaker, eller nr. 1 dersom det gjelder en EU-konkurransesak. I henhold til nr. 4 har Sø- og Handelsretten saklig kompetanse «hvor anvendelsen af konkurrenceloven har væsentlig betydning», som normalt vil være tilfelle i saker om overprøving av Konkurrenceankenævnets avgjørelser. Etter nr. 1 har Sø- og Handelsretten kompetanse i «internasjonale sager, hvor fagkundskab til internationale erhvervsforhold har væsentlig betydning». Behov for slik fagkunnskap vil normalt foreligge i saker om overprøving av avgjørelser etter EU-konkurransereglene, som forutsetter samhandelspåvirkning. Det er ikke helt klart ut fra lovens ordlyd eller forarbeider hvorvidt Sø- og Handelsretten er saklig kompetent til å behandle avgjørelser fra Konkurrenceankenævnet som utelukkende dreier seg om rent forvaltningsrettslige spørsmål, for eksempel krav om dokumentinnsyn etter den danske forvaltningsloven. Det antas imidlertid i juridisk teori at det foreligger saklig kompetanse for Sø- og Handelsretten også i slike saker, jf. Palle Bo Madsen, Markedsret 1 Konkurrencebegrænsningsret s. 283.

Konsekvensen av at Konkurrenceankenævnets avgjørelse ikke bringes inn for domstolene innen fristen på 8 uker, er at avgjørelsen blir endelig, jf. konkurrenceloven § 20, stk. 3, 2. pkt.

Det har i praksis til nå vært Konkurrencerådet som saksøkes og får status som part i søksmålet, selv om gjenstanden for domstolsprøving er Konkurrenceankenævnets avgjørelse. Denne praksisen er nedfelt i en veiledning utarbeidet av de to organene i fellesskap, hvor det anbefales at søksmål reises mot rådet og ikke mot ankenævnet. Begrunnelsen synes å være rene hensiktsmessighetsvurderinger, basert på at Konkurrencestyrelsen har bedre praktiske forutsetninger for å yte den nødvendige bistand i forbindelse med søksmålet sammenlignet med ankenævnets sekretariat.

Domstolenes prøvingskompetanse omfatter både faktum og rettsanvendelse. Rettspraksis viser at også forvaltningsskjønn som utøves av konkurransemyndighetene etterprøves i en viss utstrekning, men at domstolene likevel innrømmer konkurransemyndighetene en viss skjønnsmargin innenfor rammen av konkurransereglene.

Sø- og Handelsretten avgjørelser kan ankes til Højesterett dersom følgende to vilkår er innfridd: For det første må saken være av prinsipiell karakter og ha generell betydning for rettsanvendelsen og rettsutviklingen eller av vesentlig samfunnsmessig betydning. For det andre må særlige grunner tilsi at saken behandles av Højesterett som annen instans. Dersom betingelsene for anke til Højesterett ikke er innfridd skal Sø- og Handelsrettens dommer ankes til landsretterne.

Det er i juridisk teori antydet at Danmarks Højesteret i større grad enn domstoler på lavere nivåer synes beredt til å etterprøve skjønnsutøvelsen, og at det muligens også kan forventes en høyere prøvingsintensitet i første instans etter at prøvingskompetansen er overført til Sø- og Handelsretten, jf. Palle Bo Madsen, Markedsret 1 s. 285. Danmarks Højesteret har i kjennelse 13.10.2011 slått fast at økonomisk teori som inngår i grunnlaget for konkurranserettslige vurderinger, må anses for å være en del av sakens faktum, og ikke en del av rettsgrunnlaget og den juridiske skjønnsutøvelsen, jf. Madsen, Markedsret 1 s. 286. Følgelig kunne det i forbindelse med domstolsprøvingen gjennomføres såkalt syn og skøn vedrørende forenligheten av den anvendte test med økonomisk teori, uavhengig av den særlige sakkunnskap innenfor dette området i Konkurrencerådet og Konkurrenceankenævnet.

5.4 Finland

5.4.1 Innledning

De sentrale konkurranserettslige bestemmelser i Finland er regulert i den finske konkurranseloven (konkurrenslag 948/2011), i kraft fra 1. november 2011. Loven har til formål å beskytte en sunn og fungerende økonomisk konkurranse mot skadelige konkurransebegrensninger. De materielle bestemmelser om konkurransebegrensende avtaler og misbruk av dominerende stilling er fullt ut harmonisert med TEUV artikkel 101 og 102. Reglene om kontroll med foretakssammenslutninger er inntatt i lovens kapittel 4, og er utformet og anvendt i tråd med EUs fusjonskontrollforordning, med visse særordninger.

Håndhevingen av loven er lagt til Konkurrens- og konsumentverket, etter en sammenslåing av de tidligere organene Konkurrensverket og Konsumentverket med virkning fra 1. januar 2013. De sammenslåtte myndighetenes lovbestemte oppgaver er videreført.

Konkurrens- og konsumentverkets oppgaver omfatter iverksettelse av konkurranse- og forbrukerpolitikken, å påse at markedet fungerer, håndheve konkurranseloven og EUs konkurranseregler og å sikre forbrukernes økonomiske og rettslige stilling Konkurrens- og konsumentverket er også tillagt konsumentombudsmannens overvåkningsoppgaver.

5.4.2 Konkurrens- og konsumentverket

Konkurrens- og konsumentverket er i konkurranseloven gitt kompetanse til å iverksette og gjennomføre etterforskning ved mistanke om ulovlige konkurransebegrensninger, og å forestå kontroll med foretakssammenslutninger. Konkurrens- og konsumentverket har i underkant av 150 ansatte, hvorav over 40 % har til hovedoppgave å håndheve konkurranseloven. Konkurrens- og konsumentverket har som førsteinstans ansvar for å ta stilling til hvorvidt det foreligger brudd på konkurransereglene. Konkurrens- og konsumentverket kan ilegge både negative og positive sanksjoner mot foretaket som bryter konkurransereglene, for eksempel (midlertidige) påbud om opphør av konkurranseskadelig atferd, eller pålegg om levering på ikke-diskriminerende vilkår, jf. § 45(1). Konkurrens- og konsumentverket kan også beslutte at avhjelpende tiltak som er foreslått av foretak som er involvert i påstått konkurransebegrensende atferd, skal være bindende for de aktuelle foretakene. Konkurrens- og konsumentverket kan også beslutte midlertidige tiltak.

Konkurrens- og konsumentverket har imidlertid ikke selv myndighet til å ilegge bøter for brudd på konkurranseloven. Ileggelse av slike bøter forutsetter at Konkurrens- og konsumentverket fremlegger et slikt forslag til bøteleggelse for Marknadsdomstolen, jf. konkurrenslagen § 12 (3) jf. § 42. Domstolen kan på sin side ikke ilegge bøter uten at det er fremmet et forslag om dette fra Konkurrens- og konsumentverket.

I de senere årene Marknadsdomstolen årlig ilagt 1 – 2 bøter i konkurransesaker, og i 2013 fattet Marknadsdomstolen avgjørelser i totalt 4 konkurransesaker. De fleste av avgjørelsene fra Marknadsdomstolen påankes. Saksbehandlingstiden i disse sakene har vært svært lang, fra 2 til 5 år, og Konkurrens- og konsumentverket arbeider nå med å få redusert dette.

Hvis det er spørsmål om å gripe inn i form av forbud mot eller oppløsning av en foretakssammenslutning, er kompetansen tillagt Marknadsdomstolen, jf. konkurrenslagen § 25 (1). Inngrep mot foretakssammenslutningen i form av forbud eller oppløsning er betinget av at Konkurrens- og konsumentverket fremmer forslag om dette til Marknadsdomstolen. Dersom slikt forslag fremmes, skal Marknadsdomstolen i henhold til konkurrenslagen § 29 (1) treffe sin avgjørelse innen tre måneder fra utarbeidelsen av forslaget. Dersom fristen ikke overholdes, anses foretakssammenslutningen for å være godkjent. Gjennomføringsforbudet opphører med mindre Marknadsdomstolen innen én måned fra utarbeidelsen av forslaget opprettholder forbudet, jf. § 29 (2). Domstolen har adgang til å stille vilkår for gjennomføringsforbudet.

Konkurrens- og konsumentverket har imidlertid kompetanse til å godkjenne en foretakssammenslutning hvis konkurranseproblemene kan avhjelpes ved å stille vilkår for sammenslåingen. En vesentlig forskjell fra EU-konkurranseretten er imidlertid at adgangen til å påklage Konkurrens- og konsumentverkets avgjørelser i fusjonssaker er sterkt begrenset. Eksempelvis vil det anmeldende foretaket ikke kunne påklage en avgjørelse som godkjenner en foretakssammenslutning på nærmere vilkår. Heller ikke tredjeparter, som for eksempel konkurrenter, har rett til å klage over avgjørelser i fusjonssaker.

Det eksisterer også regionale administrative kontorer som i samarbeid med Konkurrens- og konsumentverket har myndighet til å etterforske mulige overtredelser av konkurranselovgivningen. Myndigheten til å konkludere med at overtredelser av konkurranselovgivningen foreligger, er imidlertid eksklusivt lagt til Konkurrens- og konsumentverket.

Før Konkurrens- og konsumentverket fremmer forslag til Marknadsdomstolen om ileggelse av bøter, eller før det treffes andre avgjørelser om overtredelser av kartellforbudet eller forbudet mot misbruk av dominerende stilling, har de involverte foretak rett til å bli hørt. Konkurrens- og konsumentverket må utarbeide en skriftlig fremstilling som inneholder alle relevante fakta som ligger til grunn for forslaget, hvilke overtredelser som hevdes å foreligge, og begrunnelse. De involverte foretak gis deretter en frist for å kommentere forslaget, før dette fremmes for Marknadsdomstolen.

Avgjørelser fra Konkurrens- og konsumentverket om overtredelser av konkurranseloven kan, med enkelte unntak, påankes til Marknadsdomstolen, jf. § 44 (1). Denne ankeadgangen omfatter både avgjørelser som forkaster en klage, som avslutter en etterforskning iverksatt ex officio, eller avgjørelser som konkluderer med overtredelser av konkurranseloven.

Den finske konkurranseloven inneholder også en bestemmelse om Konkurrens- og konsumentverkets prioritering av saker, herunder adgangen til å unnlate å foreta etterforskning, jf. § 32. Dette gjelder for det første i tilfeller hvor det ikke kan anses sannsynlig at det foreligger ulovlige konkurransebegrensninger. For det andre kan etterforskning unnlates dersom konkurransen på det aktuelle markedet totalt sett kan anses å fungere til tross for den påståtte konkurransebegrensningen. For det tredje kan etterforskning unnlates dersom anmodningen om inngrep er åpenbart ubegrunnet, og for det fjerde dersom det ikke er sannsynlig at den atferd eller virksomhetsstruktur som er omhandlet i § 30 a (økonomisk virksomhet som drives av kommuner eller staten) har betydelig konsekvenser for forutsetningene for en sunn og fungerende konkurranse.

Overtredelser av den finske konkurranseloven utløser ikke strafferettslig ansvar.

5.4.3 Domstolsprøving – Marknadsdomstolen

Den finske Marknadsdomstolen (Markkinaoikeus) er en spesialdomstol som har til oppgave å behandle og avgjøre saker om konkurranse- og tilsynsspørsmål, herunder saker om forbud mot foretakssammenslutninger, tvister om offentlige innkjøp og markedsføringsrettslige spørsmål, samt tvister og klager som gjelder industrielle rettigheter og opphavsrettigheter.

Marknadsdomstolen har kompetanse til å utstede midlertidige forbud mot ulovlige konkurransebegrensninger, og å ilegge monetære sanksjoner. Domstolen kan også oppheve eller endre avgjørelser om offentlige anskaffelser, korrigere anbudsprosesser og pålegge plikt til å betale erstatning.

Marknadsdomstolen består av en leder, 23 markedsrettsdommere og to markedsrettsingeniører. I tillegg til de juridiske og tekniske dommere, engasjeres også sakkyndige dommere i bistillinger, som utnevnes i statsråd for en fireårsperiode. Det er oppnevnt 29 slike sakkyndige dommere, hvorav 9 har spesialisering innen konkurranserett. Domstolen har i tillegg 6 markedsrettssekretærer som bistår i dommernes behandling av saker, og ytterligere 13 ansatte i sekretariatet.

Marknadsdomstolen settes som hovedregel med tre juridiske dommere. Ved behandlingen av visse saker og tvister som gjelder immaterielle rettigheter og opphavsrettigheter settes retten også med en markedsrettsingeniør. Også sakkyndige kan delta i behandlingen.

Ved behandling av klager over vedtak fra Konkurrens- og konsumentverket foretar Marknadsdomstolen prøving også av de materielle sider av Konkurrens- og konsumentverkets vedtak.

Ved siden av en egen lov om Marknadsdomstolen er domstolens kompetanse og virksomhet regulert i den finske rettergangsloven, herunder hvordan søksmål eller saker reises, behandlingen i domstolen og overprøving av domstolens avgjørelser.

Saker om offentlige innkjøp og de fleste konkurransesaker behandles etter forvaltningsrettslige prinsipper. Anke over avgjørelser i slike saker behandles i siste instans av Högsta förvaltningsdomstolen, jf. § 44 (2).

En særegenhet er at Marknadsdomstolens markedsrettslige saker behandles etter sivilprosessuelle prinsipper. Anke over slike avgjørelser behandles av Högsta domstolen.

Anke i konkurransesaker, enten til Marknadsdomstolen eller videre til Högsta förvaltningsdomstolen, kan omfatte hele avgjørelsen eller deler av denne. Den generelle ankefristen er 30 dager etter meddelelse av den aktuelle avgjørelse.

Utvalget kjenner ikke til planer om endringer i det gjeldende klage- og ankesystemet i Finland.

5.5 Island

5.5.1 Innledning

Islandske konkurranseregler er nedfelt i konkurranseloven av 19. mai 2005 nr. 44 (Samkeppnislög), med senere endringer. Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Loven bygger på det konkurranserettslige forbudsprinsippet som tilsvarer EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Regler om kontroll med foretakssammenslutninger er nedfelt i loven. Disse speiler EUs regler om kontroll med foretakssammenslutninger.11

Konkurransereglene håndheves av Konkurransetilsynet (Samkeppniseftirlitið) som er underlagt Nærings- og innovasjonsdepartementet (Atvinnuvega- og nýsköpunarráðuneytið). Konkurransetilsynets avgjørelser kan siden påklages til en uavhengig klagenemnd (Áfrýjunarnefnd samkeppnismála).

5.5.2 Konkurransetilsynet (Samkeppniseftirlitið)

Konkurransetilsynet skal ivareta lovens formål ved å hindre urimelige konkurransebegrensninger og restriksjoner i næringslivet. Tilsynets skal også motarbeide skadelige oligopoler og legge til rette for at nye konkurrenter kan komme inn på markedet. Tilsynet skal således håndheve de krav og forbud som følger av konkurranseloven og EØS-avtalen artikkel 53 og 54, og akseptere unntak i henhold til loven. Videre skal tilsynet iverksette tiltak og ilegge sanksjoner mot konkurransebegrensende atferd. Tilsynet skal også påse at tiltak iverksatt av offentlige organer ikke begrenser konkurransen, påpeke overfor relevante myndigheter hvilke tiltak som kan bidra til mer effektiv konkurranse og legge til rette for nye konkurrenter på markedet. For øvrig skal tilsynet også overvåke utviklingen av konkurransen og handelspraksisen i sektorspesifikke markeder, herunder undersøke ledelses- og eierrelasjoner mellom foretak.

Konkurransetilsynet har kompetanse til å avgjøre hvorvidt en klage gir tilstrekkelig grunn til å foreta nærmere etterforskning, og å foreta prioritering av saker, jf. konkurranseloven § 8 tredje avsnitt.

Konkurransetilsynet er et uavhengig organ som administrativt er plassert under Nærings- og innovasjonsdepartementet. I henhold til konkurranseloven § 5 utpeker statsråden et styre, som består av tre medlemmer, og sitter i en periode på fire år. Styrelederen utpekes av statsråden.

Styret har et overordnet ansvar for tilsynets virksomhet, og skal herunder ta stilling til budsjettspørsmål, utarbeide prioriteringer av oppgaver for tilsynet og ansette direktør. Styret skal dessuten forelegges vesentlige materielle avgjørelser for enten godkjenning eller avslag, jf. loven § 5 tredje avsnitt. Som vesentlige avgjørelser, ifølge Instruks for Konkurransetilsynets styre av 16. september 2011, regnes blant annet saker om konkurransebegrensende samarbeid (horisontalt eller vertikalt), misbruk av dominerende stilling fra foretak med årlig omsetning over 1 milliard ISK (tilsvarende ca 54 millioner NOK) og saker om kontroll med foretakssammenslutninger. Styret møtes på månedlig basis, eller oftere ved behov.

5.5.3 Klagenemnd for konkurransesaker (Áfrýjunarnefnd samkeppnismála)

Konkurransetilsynets avgjørelser kan påklages til en uavhengig klagenemnd (Áfrýjunarnefnd samkeppnismála) innen 4 uker etter at parten er underrettet om avgjørelsen, jf. lovens § 9 første avsnitt.

Klagenemnda er sammensatt av tre medlemmer, med tre vararepresentanter. Medlemmene utpekes av statsråden basert på nominasjon fra Høyesterett. Lederen og lederens vararepresentant, som også er nestleder, må oppfylle vilkårene for å bli høyesterettsdommer. De øvrige medlemmene skal ha faglig ekspertise innenfor konkurranserett og næringsliv. Utnevnelsesperioden for medlemmene i klagenemnda er fire år.

Klagenemnda er for tiden sammensatt av en leder, som også er advokat med møterett for Islands høyesterett. De to andre medlemmene er henholdsvis en offentlig autorisert revisor og en professor i juss. Vararepresentantene er en advokat med møterett for Islands høyesterett (som nestleder), og de to andre varamedlemmer er henholdsvis økonom og advokat.

En selvstendig praktiserende advokat fungerer som nemndas sekretær. Hun står for det administrative arbeidet, herunder mottakelse og utsendelse av dokumentasjon, beramming, innsending av faktura til departementet for utført arbeid for nemndmedlemmer etc.12

Alle avgjørelser truffet av tilsynet kan påklages til klagenemnda, jf. loven § 9. Klagenemnda har således kompetanse til å ta stilling til for eksempel klager over ilagte bøter, pålegg om å bringe en ulovlig atferd til opphør, vedtak om å godkjenne eller ikke godkjenne en foretakssammenslutning eller vedtak om avhjelpende tiltak. Klagenemndas behandling av klagen har ikke oppsettende virkning.

Klagegebyret er 200.000 IKR (omtrent 10.000 NOK). Dette tilbakebetales hvis klagen vinner frem.

Den islandske forvaltningsloven gjelder for nemndas saksbehandling slik at klagenemnda har utredningsplikt og kan innkalle til muntlige forhandlinger.

Klagenemndas avgjørelse skal foreligge innen seks uker fra klagens dato, jf. lovens § 9, men i aller fleste tilfeller oversittes denne fristen på grunn av sakenes kompleksitet. Loven inneholder ingen bestemmelser om konsekvensen av at nemnda oversitter fristen.

Klagenemnda har i sin praksis (sak 18/2009) lagt til grunn at også tredjeparter i form av konkurrenter til foretak involvert i en foretakssammenslutning har rett til å påklage godkjennelse av foretakssammenslutningen.

Konkurransetilsynet har i perioden 2005 til 2013 fattet totalt 399 vedtak, og 52 av sakene har blitt behandlet av Klagenemnda. Klagenemnda opprettholdt Konkurransetilsynets vedtak i ca. halvparten av sakene, og i perioden 2009 til 2013 har denne tendensen vært økende (60 %). Ved i underkant av 20 % av sakene ble klagen delvis tatt til følge, og dette gjaldt hovedsakelig saker der gebyret ble justert. I perioden frem til 2008 ble tilnærmet 15 % av alle klager avvist, og etter 2008 var denne andelen sunket til ca. 7 %. Klagenemnda har opphevet vedtak i mellom 15 % til 20 % av sakene den har hatt til behandling, og tendensen har vært synkende siden 2008. Statistikken inkluderer imidlertid kun de sakene som publiseres på Konkurransetilsynets hjemmeside (fusjoner og atferdssaker). Konkurransetilsynet fatter også en rekke andre avgjørelser, for eksempel avslag på anmodning om å gripe inn samt spørsmål om innsyn, men disse publiseres ikke på hjemmesiden og inngår dermed ikke i statistikken.

5.5.4 Domstolsprøving

Konkurransetilsynets avgjørelser kan ikke bringes inn for domstolene før klagenemnda har behandlet saken.

I tillegg til den private part som vedtaket retter seg mot, er også konkurransetilsynet (etter lovendring i 2011) gitt adgang til å reise søksmål med påstand om at klagenemndas vedtak kjennes ugyldig, jf. lovens § 41. Før lovendringen var søksmålsadgangen begrenset til de parter som hadde påklaget Konkurransetilsynets avgjørelse til klagenemnda.

Søksmål må reises for de alminnelige førsteinstansdomstolene (héraðsdómur) innen seks måneder etter at parten har fått kunnskap om klagenemndas avgjørelse. Søksmål har som hovedregel ikke oppsettende virkning. Et unntak er vedtak om strukturelle tiltak etter lovens § 16.

På Island foregår domstolsbehandlingen i to trinn hvor dommer og avgjørelser fra en førsteinstansdomstol påankes videre til Islands høyesterett.

Utvalget kjenner ikke til planer om strukturelle endringer i det gjeldende klage- og ankesystemet i islandsk konkurranserett.

5.6 Frankrike

5.6.1 Innledning

Fransk konkurranserett, inngrepshjemler, organisering og saksbehandling er regulert i den franske Handelslovboken (Code de commerce, heretter: CC) del 4.

Det franske konkurransetilsynet, L’Autorité de la concurrence (heretter: Tilsynet), ble opprettet i 2009, etter en omdannelse av det tidligere Konkurranserådet, Le Conseil de la concurrence. Tilsynet er et uavhengig statlig forvaltningsorgan spesialisert i analyse og regulering av konkurranse i markedene for å sikre fri konkurranse. Organets sammensetning er regulert i CC L 461-1 flg.

5.6.2 Tilsynet

Tilsynet har kompetanse til å anvende nasjonal lovgivning samt konkurransereglene i EU, herunder TEUF art. 101 og 102. Tilsynet kan gripe inn med tiltak etter klage eller etter eget initiativ. Tilsynet kan blant annet pålegge økonomiske sanksjoner, akseptere forpliktelser og gi amnesti eller mildere behandling til bedrifter som samarbeider og medvirker til å oppdage forsøk på brudd på konkurranserettslige bestemmelser. Tilsynet utfører også rådgivende oppgaver, enten etter anmodning fra regjeringen eller forvaltningen, eller etter eget initiativ, jf. CC art. L 462-1 flg.

Tilsynet ledes av en president, som utnevnes av Frankrikes president etter forslag fra nasjonalforsamlingen og senatet.

I tillegg til Tilsynets administrative avdelinger, samt kommunikasjons- og juridisk avdeling, leder Presidenten også et kollegium bestående av i alt sytten medlemmer. Det er kollegiet, eller i noen tilfeller presidenten, som treffer vedtakene i Tilsynet, og alle deltar dermed ikke i den enkelte avgjørelse. Medlemmene av kollegiet har forskjellig bakgrunn, og utnevnes av Frankrikes president for fem år av gangen. Tilsynet kan settes i plenum, seksjon eller permanent seksjon (commission permanente), som består av presidenten og de fire visepresidentene. I tillegg er presidenten tillagt enekompetanse på enkelte områder. Som oftest settes kollegiet i seksjon, bestående av generalister som ikke har i oppgave å håndtere spesielle sektorer, jf. CC art. L 461-3.

Presidenten er utnevnt på bakgrunn av sin juridiske og økonomiske kompetanse. Blant øvrige medlemmer er seks nåværende eller tidligere medlemmer av øverste forvaltningsdomstol (Conseil d’État), øverste domstol i private- og strafferettslige saker (Cour de cassation) eller andre administrative eller judisielle domstoler (altså forvaltningsdomstoler eller domstoler som behandler privatrettslige eller strafferettslige tvister). Fem medlemmer velges ut fra deres økonomiske eller forbrukerøkonomiske kompetanse. Fem medlemmer skal være eller ha vært yrkesaktive innenfor sektorene for produksjon, distribusjon, håndverk eller liberale profesjoner. Blant medlemmene utnevnes fire visepresidenter, som i likhet med presidenten utøver vervene på fulltid.

Saksbehandlingen og etterforskningen utføres av egne avdelinger, ledet av en Rapporteur Général, som utnevnes av finansministeren for fire år av gangen etter forslag fra kollegiet, jf. CC art. L. 461-4, R. 461-3 og R 463-11. Tilsynet er derved bygget opp etter prinsippet om skille mellom utredende og besluttende avdelinger (Kollegiet og dets underformasjoner). En lignende oppbygning finnes i Kommisjonen, hvor Generaldirektoratet for konkurranse utreder sakene mens Kommisjonen som kollegialt organ, det vil si kommissærene, fatter det formelle vedtaket.

I det franske konkurransetilsynet kan saksbehandlerne i de utredende avdelingene være dommere (som fyller flere posisjoner i Frankrike sammenlignet med norske, dømmende dommere), funksjonærer, økonomer, jurister, ingeniører, også videre.

5.6.3 Saksbehandlingen for Tilsynet

Saker om konkurranseskadelig atferd kan munne ut i en økonomisk sanksjon, og behandles etter en prosess som tilfredsstiller kravene til rettferdig rettergang som følger av EMK art. 6, jf. CC art. L 463-1. Når utredningen er ferdig mottar partene og regjeringskommissæren en meddelelse om innsigelser, som tilsvarer «Statement of Objections» etter EU/EØS-konkurranseretten eller et varsel om vedtak fra Konkurransetilsynet.

Regjeringskommissæren er oppnevnt av Finansministeren og har i oppgave å representere regjeringens syn i saker som skal inn for kollegiet. På denne måten blir regjeringens oppfatning offentlig og kjent for partene, samtidig som Tilsynets uavhengighet ivaretas. I konkurranserettslige saker er denne oppgaven lagt til Konkurranse- og forbruksdirektøren, jf. CC art. L 461-2 in fine.

Partene og regjeringskommissæren kan få innsyn i saksdokumentene, og kan inngi tilsvar innen to måneder. Deretter oversendes rapporten utferdiget av saksbehandleren med hovedansvar for utredningen til partene, regjeringskommissæren og berørte statsråder, som kan svare skriftlig innen to måneder, jf. CC art. L 450-6 og L 463-2. Saken bringes deretter inn for kollegiet eller et underutvalg av dette.

Hvis partene ønsker å delta på møtet, som ikke er offentlig, kan de varsle sin deltagelse eventuelt også at de ønsker å uttale seg, en uke i forkant. Partene kan stille med representanter. Hvis kollegiet ønsker å høre andre, skjer dette etter at partene eventuelt har uttalt seg. I møtet får også saksbehandleren og regjeringskommissæren ordet. Regjeringskommissæren kan legge frem sitt syn på faktum og rettslig grunnlag, samt foreslå løsning i saken, men deltar ikke på den etterfølgende rådslagningen mellom medlemmene, jf. CC art. R 464-6, L 461-2 in fine og L 463-7.

Rådslagningen skjer for lukkede dører. Vanligvis deltar lederen for de saksforberedende avdelingene eller en nestleder samt en eller flere saksbehandlere, men disse kan ikke avgi stemme, jf. CC art. L 463-7 og interne retningslinjer.

I fusjonssaker er saksbehandlingen en annen. Slike saker behandles ikke som tvistesaker, og Conseil d’État har i en avgjørelse fra 21. desember 2012 (Société Groupe Canal Plus et autres) lagt til grunn at kravene som følger av EMK art. 6 ikke gjelder for saksbehandlingen, ettersom fusjonssakene ikke kan munne ut i en sanksjon. Saksbehandlingen åpner for en mindre formell dialog mellom partene sammenlignet med sakene om konkurransebegrensende atferd. De aller fleste sakene om foretakssammenslutninger, rundt 95 prosent, ender med at partene gis tillatelse til sammenslutningen. I noen tilfeller gis tillatelse på vilkår, og i noen få saker iverksettes ytterligere saksutredning som kommuniseres til partene og regjeringskommissæren, før en sak om forbud eventuelt bringes inn for Kollegiet og undergis en muntlig behandling der.

Ved Tilsynet finnes en uavhengig «prosessveileder» (conseiller auditeur), oppnevnt av Finansministeren for fem år av gangen. Denne «prosessveilederen» kan gi private parter bistand under saksbehandlingen i Tilsynet. «Prosessveilederen» må være jurist med dommerutdannelse eller ha en tilsvarende kompetanse som blant annet garanterer for uavhengighet. «Prosessveilederen» har ikke vedtakskompetanse, men kan avgi rapporter til Tilsynets president i forkant av den kollegiale delen av saksbehandlingen, jf. Code de commerce art. L 461-4 et R 461-9.

5.6.4 Domstolsprøving av Tilsynets vedtak

Avgjørelser i konkurransesaker som ikke gjelder foretakssammenslutninger kan bringes inn for appelldomstolen i private- og strafferettslige saker i Paris (la Cour d’appel de Paris), som har kompetanse til å annullere eller endre vedtaket.

Appelldomstolens avgjørelser kan bringes inn til opphevelse for øverste domstol i privat- og strafferettslige saker, la Cour de cassation. Det er partene, Presidenten for Tilsynet og Næringsministeren som kan bringe sakene inn for domstolene og herunder anke til øverste domstol, jf. CC art. L 464-7 og 464-8.

Avgjørelsene som gjelder fusjonskontroll kan bringes inn for øverste forvaltningsdomstol, le Conseil d’Etat.

Appelldomstolen i Paris har enekompetanse i konkurranserettslige saker, jf. CC art. L 464-8 og L 464-7. Sakene behandles i én av underavdelingene, som gjennom dette får en viss spesialisering. I 2013 ble 10 av Tilsynets i alt 23 vedtak på områder som ikke gjelder fusjonssaker brakt inn for domstolene.13

I la Cour de cassation behandles de konkurranserettslige sakene i Det kommersielle, finansielle og økonomiske kammeret (Chambre commerciale, financière et économique), som også behandler blant annet tvister innenfor bank- og børsrett, deler av skatteretten, deler av kontraktsretten, industrielle rettigheter og transportrett.

Sakene følger i utgangspunktet sivilprosessen (procédure civile), som har noe snevrere omfang enn i Norge. I konkurransesakene må retten følge flere særbestemmelser som medfører at prosessen i hovedsak er skriftlig, med supplerende muntlig prosedyre. Saksanlegg har ikke oppsettende virkning på vedtaket. Partene har ikke plikt til å la seg bistå av advokat i prosessen. Appelldomstolen har kompetanse til å endre Tilsynets vedtak og treffe ny avgjørelse i saken, jf. CC art. R 464-10 flg.

Saker om bevissikringer (dawn raids) og beslag følger straffeprosessuelle regler, og krever rettslig tillatelse i forkant fra en dommer. Slike avgjørelser kan ankes til appelldomstolen og videre til la Cour de cassation, jf. CC art. L 450-4.

Saker om fusjonskontroll kan innen to måneder bringes inn for øverste forvaltningsdomstol, Conseil d’État, som er eneste overprøvingsinstans, og som har kompetanse til legalitetskontroll, jf. Code de justice administrative art. R 311-1 nr. 4. Conseil d’État er inndelt i flere rådgivende og en dømmende avdeling med flere spesialiserte underseksjoner. Dommerne som behandler fusjonssaker er i praksis ikke spesialiserte, fordi det er så få slike saker. I 2013 behandlet den øverste forvaltningsdomstol tre fusjonssaker.

Saksbehandlingen i dømmende avdelinger av Conseil d’État er i korte trekk kollegial, kontradiktorisk og i hovedsak skriftlig. Etter at prosesskriv er utvekslet mellom partene og retten, og dommeren med hovedansvar for saksutredningen anser denne for fullført, holdes vanligvis et kort offentlig rettsmøte hvor de dømmende dommere legger frem saken svært kort, og hvor «generaladvokaten» (le rapporteur public) leser opp sine «konklusjoner» (conclusions), før partenes advokater gis ordet. Den muntlige delen av saksbehandlingen er et supplement til den skriftlige, og vanligvis kan det ikke fremmes nye anførsler på dette stadiet av saksbehandlingen. Etter det offentlige rettsmøtet gjennomfører dommerne rådslagningen for lukkede dører.

I konkurransesakene er ikke administrativ klage mulig fordi Tilsynet er et uavhengig forvaltningsorgan som dermed kun kan overprøves av domstolene. Næringsministeren har imidlertid anledning til å omgjøre Tilsynets vedtak vedrørende fusjon når allmenne, og ikke konkurranserettslige, hensyn tilsier det. Omgjøringsadgangen er ment å være en unntaksbestemmelse, og har aldri vært benyttet.